Det går et spøkelse gjennom tysk universitetsdebatt – Wilhelm von Humboldts spøkelse. Hver gang det tyske universitetet er blitt oppfattet å være i krise, hvilket har vært tilfellet mer eller mindre permanent siden 1890-årene, har «Humboldt» og de ideer som forbindes med hans navn blitt påkalt som ledestjerne. Den prøyssiske lingvisten, filosofen og statsmannen Wilhelm von Humboldt (1767–1835) fremstilles gjerne som selve hjernen bak det moderne tyske vitenskapsuniversitetet, inkarnert ved det nye universitetet i Berlin som ble grunnlagt i 1810 som ledd i en gjennomgripende reform av det prøyssiske utdanningsvesenet. Det interessante er imidlertid at denne oppfatningen først festet seg nesten et århundre etter at begivenhetene fant sted. Oppdagelsen av Humboldt som universitetsreformator kan tidfestes til 1896, da hans udaterte og ufullførte manuskript «Om den indre og ytre organisasjon av de høyere vitenskapelige anstalter i Berlin» ble funnet i et arkiv. Siden har de prinsipper som kan leses ut av dette korte notatet: – «dannelse gjennom vitenskap», «ensomhet og frihet», «enhet av forskning og undervisning» – fått status som en slags grunn-normer for det moderne vitenskapsuniversitetet, først og fremst i Tyskland, men i økende grad også internasjonalt.

Denne tilsynelatende paradoksale virkningshistorien har de siste par tiårene blitt et sentralt tema for historikere som arbeider med tysk vitenskap og tyske universiteter. Inspirert av Eric Hobsbawms begrep om invented traditions, begynte man å betrakte «Humboldt» som en fleksibel konstruksjon eller myte som tjente bestemte formål i de situasjoner den ble påkalt. Mitchell Ash utgav i 1999 boken Mythos Humboldt, mens Sylvia Paletscheks nyskapende studie av Universitetet i Tübingens historie 1870–1933 bar den talende tittelen Die permanente Erfindung einer Tradition. Samme år (2001) kom antologien Humboldt International redigert av Rainer Schwinges, som utvidet perspektivet ved å undersøke Humboldt-mytens anvendelse og funksjoner i et utvalg andre europeiske land.

Det er denne forskningsretningen Johan Östling knytter an til med sin nye bok. Mens tidligere bidrag har hatt sitt tyngdepunkt i keisertiden og Weimarrepublikken, trekker Östling linjer helt frem til i dag, med særlig vekt på tiden etter 1945. Studien baserer seg dels på primærkilder i form av debattbøker, pamfletter og (i noen grad) policydokumenter, dels på en omfattende forskningslitteratur. Geografisk er fremstillingen helt og holdent konsentrert om Tyskland, og under den kalde krigen primært Vest-Tyskland. Denne avgrensningen, som er høyst legitim og fornuftig gitt det lange tidsperspektivet og materialets omfang, innebærer imidlertid at mer internasjonale og komparative perspektiver i noen grad er avskåret. Som Östling selv er inne på, har det f.eks. vært hevdet at det især er ved de beste amerikanske forskningsuniversitetene at Humboldts idealer fortsatt er en levende realitet. Et beslektet perspektiv er at disse idealene i dag snarere forvaltes av disiplinbaserte internasjonale forskerfellesskap enn av det enkelte universitet.

Boken er organisert i fem hoveddeler. Etter at «Wilhelm von Humboldt og hans idé» er presentert, tar forfatteren for seg tidsrommet frem til 1945 under overskriften «Oppdagelsen av Humboldt». Keisertiden, Weimarrepublikken og Det tredje riket behandles i kortfattede avsnitt som vesentlig har karakter av en kritisk dialog med forskningslitteraturen, ispedd smakebiter av sentrale aktørers bruk av Humboldt. Deretter følger bokens sentrale bidrag: undersøkelsen av «Humboldts» rolle i tysk universitetsdebatt i etterkrigstiden. Denne er konsentrert om tre kronologiske tyngdepunkter: okkupasjonsårene 1945–49, det begynnende oppbruddet med Adenauer-periodens normalitet 1957–1965 og internasjonaliseringens og Bologna-prosessens periode fra slutten av 1990-årene frem til i dag.

Innenfor hver av disse periodene vies størstedelen av oppmerksomheten til debattanter som på ulike premisser søkte å gjenoppvekke og fornye Humboldt til rettledning for samtidens retningsville universitet. Som representanter for denne posisjonen er valgt den liberal-konservative filosofen Karl Jaspers og den nasjonalkonservative historikeren Gerhard Ritter i første periode, og sosiologen Helmut Schelsky i andre periode. Mens Jaspers i ruinene etter det tredje riket kunne hevde at den tyske universitetstradisjonen var «im Kern gesund » og klar til å gjenoppvekkes gjennom det han kalte en «konservativ revolusjon» (!), var Schelskys utgangspunkt snarere at Humboldt måtte reaktualiseres gjennom en kritisk sosiologisk analyse av universitetets aktuelle rolle i samfunnet.

I begge periodene trekker Östling også frem motstemmer: i den første germanisten Werner Richter, i den andre sosiologen Ralf Dahrendorf samt forfatterkollektivet bak det sosialistiske tyske studentforbundets pamflett Hochschule in der Demokratie. Interessant nok hadde Richter og Dahrendorf begge førstehånds erfaringer fra britiske og amerikanske universiteter og evnet derfor i større grad enn mange andre debattanter å overskride det typisk tyske, «särpräglat introvert[e] sätt att närma sig universitetet på».

I den tredje fasen, som vi står midt oppe i, finner Östling at Humboldt er nær sagt på alles lepper. Det er egentlig først i denne fasen, hevder han, at Humboldt-myten er blitt en fast og dominerende del av inventaret i den tyske universitetsdebatten. Samtidig påpeker han en tendens til at «Humboldt» blir påkalt med stadig synkende historisk kontekstbevissthet. Paradokset er at denne løsrivelsen av Humboldt fra enhver historisk meningssammenheng inntraff samtidig som de profesjonelle historikerne for alvor begynte å kontekstualisere og dekonstruere Humboldt-myten. Forfatteren ser i denne splittelsen en bekreftelse på den franske historikeren François Hartogs tese om at vi er på vei inn i et radikalt presentistisk «tidsregime» der historien er redusert til et steinbrudd der løsrevne elementer fritt kan hentes ut og brukes for samtidens formål. Östling peker på en tendens ved de mange universitetsjubileene som har funnet sted siden tusenårsskiftet til at historikerne utgir bindsterke, reflekterende verker samtidig som selve markeringene helt blir underlagt samtidens dominerende diskurser om internasjonalisering, konkurranse og excellence. Dette er en av de observasjoner jeg fant aller mest interessante og tankevekkende i boken. Den bekreftes også av egne erfaringer fra Universitetet i Oslos 200-årsjubileum i 2011 (der vi som hadde skrevet det bindsterke historieverket ikke en gang ble invitert med på festen).

Östling innleder sin bok med en lengre redegjørelse for studiens teoretiske inspirasjonskilder, der han blant annet søker å knytte an til nyere retninger som kunnskapshistorie og såkalt transtemporal historie. Her følger han et mønster som synes å bre om seg i historieforskningen, og etter mitt inntrykk ikke minst i svenske doktoravhandlinger. Intensjonen, å skape en mer teoretisk bevisst historieforskning, er god, men virkningen blir ofte at det som skulle være det helstøpte sluttproduktet av en møysommelig historisk erkjennelsesprosess, faller fra hverandre i «teori» og «empiri». Når Östling dertil i praksis følger en nokså tradisjonell idéhistorisk metode som fungerer utmerket for formålet, skulle jeg ønske at han heller hadde brukt plassen til å klargjøre hvordan hans studie relaterer seg til den eksisterende historiske forskningen omkring Humboldt-myten. Under lesningen merker man nemlig at Östling søker å problematisere noen av premissene for denne forskningsretningen. Men kritikken er forsiktig og antydende og blir i liten grad sammenfattet på en slagkraftig måte.

Jeg leser imidlertid Östlings bok som et interessant forsøk på å etablere en slags «postrevisjonistisk» posisjon i forståelsen av moderne tysk universitetshistorie. Mens den tradisjonalistiske forskningen så å si tok Humboldt-myten for pålydende, har revisjonistene betraktet den som en form for ideologiproduksjon som det har vært historieforskningens oppgave å avsløre. Fritz Ringers The Decline of the German Mandarins (1969) gav her et viktig utgangspunkt. Östling stiller seg med sitt bidrag i et tvetydig forhold til denne forskningsretningen: På den ene side radikaliserer han dens forståelse av «Humboldt» som en etterhåndskonstruksjon gjennom sin tese om at det først er i de siste par tiårene at Humboldt har fått sitt virkelige gjennombrudd som sentralfigur i ordskiftet om universitetenes fremtid. Men på den annen side søker Östling å frigjøre forståelsen av den tyske universitetsdebatten fra den akademiske «sekstiåttergenerasjonens» ideologikritiske jerngrep. Dette røpes i hans sympatiserende tilnærming til blant andre Karl Jaspers og Helmut Schelsky, studentopprørernes svorne ideologiske fiende, men også på andre måter.

Avslutningsvis er bitene i ferd med å falle på plass. Östling vil «plädera för att det går an att försona en kritisk förståelse av Humboldttraditionen med en uppslutning bakom flera av dess bärande ideer» (s. 264). I denne programmatiske formuleringen synes vi å nærme oss kjernen i Östlings prosjekt. Dette er et standpunkt som umiddelbart vekker interesse. Som inspirasjonskilde viser Östling til religionssosiologen Hans Joas’ såkalte «affirmative genealogi», som igjen bygger på teologen og filosofen Ernst Troeltschs idé om en slags eksistensiell historisme. Men han utvikler ikke egentlig synspunktet videre. Hva i tradisjonen fra Humboldt er det mer presist som er verdt å forsvare i dag, og hvordan kan to hundre år gamle prinsipper formidles med vår tids virkelighet? Hvilke tradisjonselementer er eventuelt blitt obsolete, slik at et forsvar for disse må betraktes som ren nostalgi?

At Östling i liten grad griper slike spørsmål an i første person, men nøyer seg med å henvise til teoretiske autoriteter, må sies å være en svakhet ved en bok som for øvrig utmerker seg med overblikk, lærdom og en rekke interessante observasjoner. Skulle jeg som leser ønske meg én ting, måtte det være at forfatteren i større grad hadde stolt på sin evne til å seile på egen kjøl, også der vannet er dypt. Det skulle han ha de beste forutsetninger for.