På slutten av NRK-monopolets tid bodde jeg et år i USA. Den amerikanske tv-reklamen hadde en bisarr fascinasjon, som en merkelig, fremmed verden. Min favorittreklame fra dengang viser en glatt bilselger på toppen av et bratt, snødekt fjell. «Hvordan kom du opp dit?», spør en stemme. «Jeg kjørte opp», svarer han smilende – og så viser kameraet en bil i bakgrunnen. Jeg har glemt merke og modell. Det jeg husker, er underteksten som kommer fram idet selgeren sier han har kjørt opp: «(He’s lying)». Kommersiell selvironi på sitt beste. (Men kanskje ikke reklame på sitt beste, siden jeg har glemt hva slags bil det var.) Siden har jeg ofte ønsket meg en knapp på fjernkontrollen som jeg kunne trykke på når jeg mener politikere og andre farer med løgn eller forvrenger sannheten. Knappen skulle få fram den samme teksten på tv-skjermen min hjemme: «(Han/hun lyver)». Ikke at det ville gjort så mye fra eller til, med mindre jeg kunne få fram den samme teksten hos alle andre. Men en egen tilfredsstillelse og følelse av motmakt ville det likevel gi.1 Denne artikkelen begynner med en beskrivelse av en president som ikke bryr seg om skillet mellom fakta og fiksjon. Deretter følger en kritisk del om en akademisk venstreside som lenge har hevdet at skillet ikke finnes, og som dermed har bidratt til å utydeliggjøre det, men som forferdes når deres relativistiske epistemologiske teorier omsettes til propagandistisk praksis. Til slutt kommer en normativ del om hvordan kildekritikk og aktive henvisninger til åpne kilder kan avsløre usannhet og gjøre kvalitativ forskning til vitenskap – så fremt vi tar oss bryet.