Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

(He’s lying): Presidenten, poststrukturalistene og behovet for aktive henvisninger


Tor Egil Førland, f. 1959, dr. philos. 1991, professor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

På slutten av NRK-monopolets tid bodde jeg et år i USA. Den amerikanske tv-reklamen hadde en bisarr fascinasjon, som en merkelig, fremmed verden. Min favorittreklame fra dengang viser en glatt bilselger på toppen av et bratt, snødekt fjell. «Hvordan kom du opp dit?», spør en stemme. «Jeg kjørte opp», svarer han smilende – og så viser kameraet en bil i bakgrunnen. Jeg har glemt merke og modell. Det jeg husker, er underteksten som kommer fram idet selgeren sier han har kjørt opp: «(He’s lying)». Kommersiell selvironi på sitt beste. (Men kanskje ikke reklame på sitt beste, siden jeg har glemt hva slags bil det var.) Siden har jeg ofte ønsket meg en knapp på fjernkontrollen som jeg kunne trykke på når jeg mener politikere og andre farer med løgn eller forvrenger sannheten. Knappen skulle få fram den samme teksten på tv-skjermen min hjemme: «(Han/hun lyver)». Ikke at det ville gjort så mye fra eller til, med mindre jeg kunne få fram den samme teksten hos alle andre. Men en egen tilfredsstillelse og følelse av motmakt ville det likevel gi.1 Denne artikkelen begynner med en beskrivelse av en president som ikke bryr seg om skillet mellom fakta og fiksjon. Deretter følger en kritisk del om en akademisk venstreside som lenge har hevdet at skillet ikke finnes, og som dermed har bidratt til å utydeliggjøre det, men som forferdes når deres relativistiske epistemologiske teorier omsettes til propagandistisk praksis. Til slutt kommer en normativ del om hvordan kildekritikk og aktive henvisninger til åpne kilder kan avsløre usannhet og gjøre kvalitativ forskning til vitenskap – så fremt vi tar oss bryet.

Del 1 Presidenten

De av oss som følger amerikansk politikk, ville hatt god bruk for «(He’s lying)»-knappen under fjorårets presidentvalgkamp. Sjelden har et nyord fått sterkere gjennomslag enn «post-truth» i 2016. At politikere vrir på fakta, iblant så mye at de serverer rene vrengebilder, er ikke noe nytt. Donald Trump gjorde det bare med større selvsikkerhet og mindre skrupler enn både vi og konkurrentene hans – i begge partier – har vært vant til. Den ubeskjemmede proteksjonismen og det respektløse kvinnesynet som kom fram i valgkampen, fremstår for de fleste her i landet som henholdsvis uklok og vemmelig. Men ønsket om å beskytte innenlandske produsenter mot billig utenlandsk arbeidskraft deler Trump med nok amerikanere til å vinne valget, og nordmenn flest var øyensynlig enig med Bill Clinton om at seksualmoral og politikk er adskilte regimenter. Så må vi vel være enig med Trump om det samme.

Én ting er å ha en lemfeldig omgang med fakta for å vinne et valg; de færreste presidentkandidater er uten synd i så måte. Det særegne med Trump er hvordan han nærmest som sin første embetshandling insisterte på et virkelighetsbilde som stod i strid med pressebildene av antall mennesker som møtte fram for å hylle ham under innsettelsesseremonien; tanken på at flere ønsket å hylle Obama i 2009 enn ham selv i 2017, var åpenbart for tung å bære.2 På et vis kan dette likevel sies å være innenfor: i den forstand at både presidenten og avisene beskriver samme menneskemasser og er enige om hva som skal til for at den ene eller den andre har rett – nemlig at den ene forsamlingen av fremmøtte inneholder flere mennesker enn den andre. De er bare uenige om hvem som er best til å telle. Når man ser bildene, kan man le av Trumps narraktighet, men ikke gråte (annet enn for daværende pressetalsmann Sean Spicer, som måtte forsvare presidentens påstander).

Men så blir latteren sittende fast i halsen. For samme dag som Spicer skjelte ut pressekorpset for ikke å kunne telle (og dessuten, stikk i strid med metro-myndighetenes tall, påstod at det hadde vært flere med metroen i Washington i 2017 enn i 2009),3 stilte presidentrådgiver Kellyanne Conway opp i tv-kanalen NBC for å forsvare pressetalsmannen. Spicer hadde ikke kommet med noen usannhet («a falsehood»), forklarte Conway. Han «gave alternative facts».4 Hvis Trump-administrasjonen får gjennomslag for denne varianten av nytale, er demokratiet i Amerika ille ute. Demokrati forutsetter enighet om fakta, fordi dialogen mellom meningsmotstandere vil bryte sammen uten et slikt felles fundament å basere meningsbrytningen på.

Skal vi komme lenger enn til å gråte over president Trump, må vi ha bedre kontroll på begrepene enn hans rådgivere har. Fakta er utsagn enhver som seriøst og grundig har undersøkt fenomenet som beskrives, og som forstår språkbruken, vil si seg enig i. Det er derfor «alternative fakta» er en dårlig vits.5 Men fakta er ikke det samme som sannhet. At alle som er in the know, er enige om et utsagn, gjør det ikke sant. For at et utsagn skal være sant, må det stemme overens med virkeligheten. (Det finnes andre sannhetskriterier som gir virkeligheten mindre plass, men innerst inne tror vi alle på korrespondanse.)

Hva som er fakta, avgjøres ved konsensus; ingen kan hevde et faktum hvis man er i mindretall. Oppfatningen kan være sann likevel; problemet er at det kan vi ikke vite. Men la oss ikke miste proporsjonene. Det er uendelig mange utsagn som knapt noen ved sine fulle fem noen gang vil tenke på å betvile. De er så udiskutable at vi tar for gitt at de er sanne, og så overlater vi tvilen til filosofene.

Distinksjonen mellom fakta og sannhet innebærer at fakta kan forandre seg – og har gjort det mange ganger gjennom historien og sikkert vil gjøre det igjen – men sannheten ligger fast. I en forstand tilhører sannhet idealenes verden. I vår verden finnes bare fakta. De blir en slags stand-in for sannheten.

Del 2 Poststrukturalistene

Det at vi aldri kan vite hundre prosent sikkert hva som er sant, koblet med observasjonen om at mye av det som ble holdt for sant til andre tider eller av folk på andre steder og i andre kulturer, ikke holdes for sant av oss, har fått noen til å mene at sannhet er noe relativt: at den avhenger av hvem som ytrer utsagnene som gjør krav på sannhetsgehalt. Dette er ideen om situerte sannheter. Det som er sant for noen i en tid eller på ett sted, er eller var sant for dem, selv om tilsynelatende kontradiktoriske utsagn om det samme fenomenet er sant for andre til andre tider eller steder. Denne poststrukturalistiske tanken om situerte sannheter har blitt fremholdt av Erling Sandmo, blant annet i den såkalte sannhetsdebatten med meg og andre i Historisk tidsskrift i 1999–2000, og senest i neddempet form i hans bestselger Tid for historie fra 2015.6 Det er en sympatisk tanke: Hvorfor skal vi så å si stille oss utenfor historien og mene at våre sannheter er sannere enn det folk trodde før, når vi vet hvor forgjengelige tidligere tiders sannheter har vært?

Sandmo og jeg er nok mindre uenige enn vi trodde. Vi er enige om at ethvert utsagn er situert. Han er enig med meg i at det finnes eviggyldige observasjonsutsagn.7 Jeg er enig med ham i at sannhet er et lite egnet kriterium for å vurdere annenordens tolkninger (mer omfattende forklaringer, synteser, teorier). Skal vi forstå folk med andre verdenssyn enn vårt eget, må vi prøve å sette oss inn i deres. Da må vi legge vårt eget til side. Men jeg mener vi lurer oss selv hvis vi foregir å tro at vi ikke holder det vi holder for sant, for sant – selv om vi vet at vi kan ta feil.

Et annet element fra den samme debatten har blitt aktualisert gjennom den nye amerikanske presidentens forhold til sannhet og fakta. Det gjelder det jeg har kalt moralens primat, nemlig at ens vurdering av sannheten i et utsagn avhenger av moralen eller politikken/ideologien til den som ytrer det.8 Utsagn som ytres av folk man er grunnleggende uenig i moralen/politikken/ideologien til – Sandmos eksempel er holocaustrevisjonister – kan ikke være sanne for den som er uenig med dem, selv om de «skulle stemme overens med ’faktiske forhold’».9 Ved å fornekte sannhetsgehalten i utsagn som ytres av folk man er grunnleggende uenig i moralen/politikken/ideologien til, avskjærer man motparten fra muligheten til å rokke ved egne oppfatninger. Men ved å utelukke muligheten for at folk man anser som moralsk fordervede eller politisk eller ideologisk forskrudde, kan komme med sanne beskrivelser av verden som bryter med ens egne oppfatninger, havner man i parallelle virkeligheter, slik vi ser i dagens USA.10 Ingenting motparten sier, kan rokke ved ens eget verdensbilde.

Avskåret fra muligheten for ytre korreksjon kunne nazistene forme et verdensbilde der jødene hadde skylda for nesten alt som var galt. Sovjetkommunistene formet et tilsvarende verdensbilde der kapitalistene – store og små, utenlandske og hjemlige – var skurkene. USA i 2017 er milevidt unna slike tilstander. Men når avstanden mellom grupperingene blir så store at man frakjenner motparten enhver mulighet til å påvirke ens verdensbilde, og møter fakta med alternative fakta, er det grunn til bekymring. Når makthavere isolerer sin virkelighetsforståelse fra annerledes tenkende, er det fare på ferde.

Det hvite hus og pressen kunne ikke begge ha rett når det gjaldt størrelsen på folkemengden under innsettelsesseremonien. Enten trakk Obama flere folk enn Trump, eller motsatt. I og for seg har antall fremmøtte lite å si for annet enn Trumps sårede ego. En viss politisk betydning kunne det likevel få, fordi forholdsvis lite oppmøte gjør det vanskeligere for presidenten å hevde at han står i spissen for en folkebevegelse. Slik spiller enkle fakta en rolle – hvilket forklarer Trumps behov for å komme med alternative fakta.

Noen ganger kan (og bør!) fakta ha avgjørende betydning for våre vurderinger. I dag er det etablert som et faktum at det sovjetiske hemmelige politiet NKVD våren 1940, i det som er blitt kjent som Katyn-massakren, likviderte nærmere 22 000 polske offiserer, politifolk og andre ledere som var blitt internert i konsentrasjonsleirer i Hviterussland og Ukraina da Sovjetunionen invaderte Polen høsten 1939. I 1943 oppdaget de tyske invasjonsstyrkene massegraver i Katyn, og Tyskland prøvde å bruke funnet til å slå en kile mellom lederne i Moskva og deres polske og vestlige allierte. Kreml svarte med å hevde at det var tyskerne som hadde stått bak massakrene. De sovjetiske lederne holdt fast ved denne versjonen helt til kommunistregimet falt i 1990, på tross av økende belegg for at Stalin og andre partitopper selv hadde underskrevet ordrene om massedrapene.11 Den politiske betydningen av fakta i Katyn-saken er åpenbar: Sannheten om massakren – at mange tusen medlemmer av den polske eliten ble drept på ordre fra Kreml uten å ha gjort noe galt – stiller de kommunistiske makthaverne i et uhyre dårlig lys. Det er likevel sannheten – i hvert fall er belegget overveldende – og det var sant selv om det var nazistene som hevdet det.

«Donald Trump virker fullstendig uinteressert i sannhet og fakta», skrev Torill Moi i en artikkel etter presidentvalget i USA, som for henne var «et skjebnevalg uten sidestykke». Hun fryktet at Trump, som hadde «utviklet evnen til å blande sammen fakta og fiksjon» i sin tid som reality-tv-programleder, skulle bruke sine ressurser som president til å «skape en falsk virkelighet». Derfor oppfordret hun USAs intellektuelle til å «rette oppmerksomheten mot virkeligheten og insistere på å fortelle sannheten».12 Jeg deler både bekymringen og oppfordringen til Moi. Men når Trump kunne vinne først primærvalget og deretter presidentvalget på tross av sin åpenbart lemfeldige omgang med sannheten, har den poststrukturalistiske tenkningen som Moi har vært med på å utbre,13 et stykke på vei seg selv å takke. Gjennom tiår har den akademiske venstresiden hakket løs på etablerte, men løst funderte forestillinger om objektivitet og betydningen av fakta. På 1960-tallet ble den mer eller mindre naive troen på fakta som en sikker vei til viten revet i stykker av en løs koalisjon av eksistensialister – her hjemme representert ved positivismekritikkens gudfar Hans Skjervheim14 – strukturalister, (ny)marxister og hermeneutikere. For samfunnsvitere og humanister ble merkelappen «faktapositivist» omtrent like ødeleggende og like vanskelig å vaske av seg som «sosialist» for amerikanske statstjenestemenn under mccarthyismen. Fra 1980-tallet ble posisjonen som hyperkritikere av alt som smakte av essensialisme og objektivisme, overtatt av de mangslungne poststrukturalistene, fra Sandmos ledestjerne Foucault til Mois Derrida. Skillet mellom fakta og fiksjon ble skylt ut med badevannet. Hver mann kunne ha sin situerte sannhet. Kvinnene fikk sine egne sannheter, eller «situated knowledges», for å bruke Donna Haraways innflytelsesrike begrep.15

Kanskje det tydeligste uttrykket for den relativistiske konsensusen som fikk fotfeste på den teoretisk (selv)bevisste akademiske venstresiden mot slutten av 1900-tallet, er postulatet om faktas eller datas teoriavhengighet. Med filosofen W. V. O. Quine og vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn (som begge riktignok langt fra hørte til på venstresiden) som hovedpremissleverandører er tanken at det vi anser som empiriske fakta, hviler på et teoretisk fundament som gir dem mening. Uten en teori som setter observasjonsdata inn i en sammenheng, er fakta meningsløse.16 Denne forestillingen ikke er så åpenbar innenfor naturvitenskapen som mange samfunnsvitere og humanister holder den for å være, siden data ofte er meningsfulle innenfor flere konkurrerende teorier. Uansett er det vanskelig å forstå at historiske fakta som størrelsen på folkemengdene ved presidentinnsettelsene i 2009 og 2017, eller hvem som stod bak Katyn-massakrene i 1940, kun er gyldige innenfor visse overordnede teorier og ikke andre. Men poenget i denne sammenheng er ikke å diskutere gyldigheten av postulatet om at alle fakta er teoriavhengige. Poenget er å påpeke at hvis man aksepterer dette postulatet, er man uten forsvar mot Trump-administrasjonens alternative fakta.

Det vi ser i USA, er at en reaksjonær politiker høster fruktene av den epistemologiske relativiseringen som den akademiske venstresiden har plantet de siste tiårene. Scottie Nell Hughes, nyhetsdirektør i Tea Party-bevegelsen og Trump-tilhenger, satte fingeren på Toril Mois ømme tå i et intervju med Fox News 1. desember 2016: «one thing that has been interesting this entire campaign season to watch, is that people that say facts are facts – they’re not really facts. […] Everybody has a way of interpreting them to be the truth, or not truth. There’s no such thing, unfortunately, anymore as facts.»17 Hughes formulerer seg nok ikke like elegant som en del franske tenkere (til gjengjeld er hun lettere å forstå). Vi må likevel gi Quinta Jurecic rett i hennes observasjon av ironien i situasjonen: «In a sense, Trump and his post-truth team have embraced the same post-structuralist critique of the notion of stable truth that the American right has railed against for the past 30 years.»18 Resultatet av undermineringen av sannhetsbegrepet kommer til uttrykk i Hughes’ analyse av kontroversene knyttet til Trumps twitter-meldinger om at millioner stemte ulovlig (på Clinton) ved presidentvalget. Selv om han aldri har presentert belegg for påstandene, tror tilhengerne at han har fakta som understøtter dem. Så «amongst a certain crowd – large part of the population – [Trump’s tweets] are truth.»19

Som man reder, så ligger man. Ironien blir fullkommen når den intellektuelle venstresiden som oppdager at Trump sprader rundt i de poststrukturalistiske klærne som han har stjålet fra dem og deres kolleger, forsvarer seg mot – eller snarere vil gå til angrep på – de nye makthaverne ved å «tale sannhet til makt», som Toril Moi ber sine amerikanske kolleger om.20 Så var visst korrespondanse med en objektiv virkelighet et gode likevel.

Del 3 Aktiv henvisning til åpne kilder

I en forstand er dette et jubelår for en historiker. Behovet for historikernes viktigste (for ikke å si eneste) metodiske verktøy: kildekritikk – den systematiske tilnærmingen til spørsmålet om vi kan feste lit til det kilden beretter – kan knapt bli tydeligere enn med en amerikansk president som har et så åpenbart pragmatisk forhold til sannheten som Donald Trump. (Enhver president har et pragmatisk forhold til sannheten. Men selv ikke Kennedy eller Nixon hadde et så åpenbart pragmatisk forhold til den.) Nå kan folk endelig se hva som er vitsen med vår metode. Ved å spørre om nærhet til begivenhetene, finner vi ut hvilke muligheter kildens opphav hadde til å kjenne sannheten om det som berettes. Ved å spørre etter intensjoner, interesser, motiver osv., finner vi ut hvor sannsynlig det er at opphavet ønsket å fortelle sannheten. Ved å sammenholde ulike beretninger om en hendelse, kan vi gi en sann beskrivelse av begivenhetene, eller i det minste forkaste usanne fremstillinger. Ved å studere hvordan opphavet omtaler det det berettes om, kan vi så å si vende kilden mot opphavet selv, og oppdage ting som vedkommende ikke hadde tenkt å fortelle – om samtid og sammenhenger, intensjoner og interesser, forestillinger og verdensbilde. Det er ikke noe hokus pokus med slik kildekritikk; prinsippene er lette å lære, om ikke alltid like enkle å applisere. Som verktøy til å skille løgn og (selv)bedrag fra det vi kan anse som sannhet – og for å vurdere hva som er mer og mindre sannsynlig – er kildekritikken uvurderlig.

Det er over hundre år siden prinsippene i kildekritikken ble systematisert. Den gjennomgripende digitaliseringen av samfunnet er knapt et tiår gammel. Digitaliseringen gir mulighet til å revolusjonere kvalitativ samfunnsvitenskap og historie på samme måte som kravet om åpne, digitaliserte datasett kan revolusjonere kvantitative studier: ved å gjøre datagrunnlaget tilgjengelig for andre forskere som kan gå resultatene etter i sømmene. Innenfor kvalitativ statsvitenskap har kravet om åpenhet tatt form av det forkjemperne kaller active citation, som i korthet innebærer å belegge enhver diskutabel påstand ved ikke bare å vise til kilden for påstanden og om nødvendig kommentere kilden eller dens forhold til påstanden den er ment å belegge, slik historikere bruker fotnoter, men også gjøre kilden digitalt tilgjengelig for leseren.21 Slik hyperlenking vil gi lesere av vitenskapelige arbeider muligheten til å se umiddelbart hvilke kilder eller hvilken litteratur forfatterne bygger sine påstander på. Kravet om etterprøvbarhet, som er et grunnleggende krav til ethvert vitenskapelig arbeid, vil dermed få en realitet som hittil har vært uoppnåelig i praksis.

Åpne henvisninger til digitalt tilgjengelig litteratur er i utgangspunktet enkelt: Man angir en stabil URL – der slike finnes. Digitaliseringen som muliggjør åpne henvisninger, er allerede kommet lenger enn mange aner, f. eks. gjør Nasjonalbiblioteket alle bøker utgitt i Norge fra året 1900 til 2000 digitalt tilgjengelige og søkbare på Bokhylla i løpet av 2017.22 Leservennligheten kan diskuteres, men forskervennligheten er fantastisk. Både norske og utenlandske vitenskapelige tidsskrifter er allerede digitalt tilgjengelige. De fleste av dem befinner seg riktignok bak en betalingsmur for lesere som ikke er tilknyttet et universitet eller høyskole, men viljen hos mange regjeringer – deriblant den norske – til å bruke makt og penger for å bryte ned muren er så sterk at det bare er et spørsmål om få år før tidsskriftenes betalingsmurer forvitrer. Allerede i år betaler regjeringen norske vitenskapelige tidsskrifter ut av forlagenes abonnementsklemme dersom de gjøres åpent tilgjengelige.23 Men vi er ikke i mål. Bøker og tidsskrifter – norske og utenlandske – som forblir bak betalingsmuren, kan ikke få åpne lenker. Med mindre forfatteren skriver av det tekstutdraget (og gjerne også en god del av konteksten) som det henvises til, slik de ivrigste talspersonene for active citation har tatt til orde for, er lesere som ikke er tilknyttet en institusjon med tilgang til den elektroniske versjonen, dømt til å gå til biblioteket eller kjøpe boka/artikkelen.

Digitaliserte kildesamlinger blir stadig flere og bedre.24 En rekke arkiver er imidlertid ikke digitaliserte, eller materialet er ikke er åpent tilgjengelig. En del private digitale kildesamlinger er svært dyre å få tilgang til. Avisartikler, slik som de jeg har henvist til i denne artikkelen, er bare tilgjengelig elektronisk for de som abonnerer eller har kjøpt artikkelen. En annen utfordring er hvordan forfattere skal henvise til kilder som mangler stabil URL, eller til de mange kildene som ikke er digitalisert. Men med dagens teknologi lar det seg enkelt gjøre å ta bilde av slike dokumenter (eller opptak av intervjuer og annet) og samle dem på egne filer som kan lagres og tilgjengeliggjøres i dertil egnede databaser ved forskningsinstitusjonene eller i særskilte dataarkiver (data repositories).25 Et annet problem som vil finne sin løsning etter hvert, er hvordan vi presist angir hvor belegget for en påstand befinner seg i et digitalt, men ikke paginert dokument. Med sitater er det bare å søke. Med parafraser eller synteser er det mer utfordrende.

Den kanskje største utfordringen for aktiv henvisning til åpne, digitale kilder er ikke teknisk, men kulturell. Kvalitative forskere – historikere, filologer, litteraturvitere osv., og ikke minst kvalitative samfunnsvitere – må ta seg tiden til og bryet med å gi presise henvisninger til kilder og litteratur, og til å vise, der det trengs, hvordan påstanden i ens egen tekst bygger på kilden eller litteraturen det henvises til. Historie og andre fag med tradisjon for fyldige, forklarende fotnoter trenger ingen kulturrevolusjon; her gjelder det først og fremst å gjøre fotnotene til fotlenker.26 Samfunnsviterne må gjennom et større kulturskifte. Henvisninger av typen «(Førland 2017)» uten sidetall tvinger leseren til å lese en hel bok eller artikkel for å se om dokumentasjonen eller synspunktene i arbeidet det henvises til er riktig forstått og rimelig gjengitt. Dette er uvitenskapelig, fordi det gjør at påstandene i praksis ikke kan etterprøves.27 Her har redaktører av vitenskapelige tidsskrifter og bøker, og veiledere for masteroppgaver og doktoravhandlinger, en jobb å gjøre. Aktiv henvisning til åpne kilder bør inngå som en selvfølgelig del av skriveopplæringen ved universiteter og høyskoler – allerede i bachelorprogrammene. Og digitale tidsskrifter bør ha henvisningene som hyperlenker i teksten, slik seriøse nettsteder har allerede. Poenget er å gjøre det så lett som mulig for leseren å etterprøve påstanden ved å sjekke henvisningen. Både gammeldagse fotnoter nederst på siden (eller enda verre: sluttnoter til sist i artikkelen eller boka) og parentesreferanser som tvinger leseren til å ta veien om litteraturlista, er henvisningspraksiser utviklet for en førdigital tid. De hører hjemme på vitenskapshistoriens skraphaug.

Det Trump har vist, er hvorfor det møysommelige henvisningsarbeidet er nødvendig – og hvorfor kildene og litteraturen må være åpent tilgjengelig. Ellers blir det nemlig altfor lett, for folk uten evne eller vilje til å skille mellom fakta og fiksjon, å fremme påstander som foregir å være det første, men er det andre. Det gjelder i politikk så vel som i forskning. Det er et sørgelig paradoks at akkurat idet den digitale teknologien har gjort det praktisk enkelt å undersøke sannhetsgehalten (eller i hvert fall faktainnholdet) i folks påstander ved å følge de lenkene som det burde være en selvfølge å finne i alt fra twittermeldinger til avhandlinger, så valgte USA en president som ser ut til å mangle både evnen og viljen til å skille fakta fra fiksjon, og som brukte det sistnevnte uhemmet for å vinne valget, og som fortsetter med det om ikke annet så for å overbevise seg selv om at valgseieren var fortjent. I fremtiden bør velgerne kreve at folk som stiller til valg, praktiserer aktiv henvisning til åpne kilder. Der slike henvisninger mangler og påstandene står uten digital dokumentasjon, bør velgerne markere påstandene med et mentalt stempel: «(He’s probably lying)». Og vitenskapelige artikler som mangler aktive henvisninger, bør avvises fordi de ikke er etterprøvbare. Historisk tidsskrift bør gå foran og sette standarden: ad fontes digitales!

1Med den rådende teknologien gir tv-sendingene fra presidentens første dager snarere avmaktsfølelse. Som en kollega av meg nylig skrev i en epost: «Jeg kan ikke huske når jeg sist ropte ut’F[**]k You’ til fjernsynet, men det har skjedd ganske ofte i det siste.»
2Day Two: Trump Escalates Running War with Media, The Washington Post 22.01.2017, s. A6.
3Ibid.
4Jill Abrahamson, Sorry, Kellyanne Conway. ’Alternative facts’ are just lies, The Guardian 23.01.2017, med video fra intervjuet med Conway, https://www.theguardian.com/commentisfree/2017/jan/23/kellyanne-conway-alternative-facts-lies (24.01.2017).
5Tor Egil Førland, Values, Objectivity, and Explanation in Historiography, New York 2017: 87.
6Erling Sandmo, Tid for historie: En bok om historiske spørsmål, Oslo 2015: 181–208.
7Ibid., s. 185–186, 207–208.
8Tor Egil Førland, Det er ikke sant alt som glimrer: En kritikk av forestillingen om situerte sannheter og moralens primat, Historisk tidsskrift 79, nr. 1 (2000): 100–117, spes. s. 114–117.
9Erling Sandmo, Mer og mindre sannhet, Historisk tidsskrift 78, nr. 3 1999: 387–399, sitat fra s. 397.
10Niklas Hessel, En verden til forskel, Weekendavisen 27.01.2017, s. 9.
11George Sanford, Katyn and the Soviet Massacre of 1940: Truth, Justice and Memory, London og New York 2005; Anna M. Cienciala, Natalia S. Lebedeva og Wojciech Materski, Katyn: A Crime Without Punishment, New Haven og London 2007; Alexander Etkind, Rory Finnin et al., Remembering Katyn, Cambridge og Malden, MA 2012; Nikita V. Petrov, Katyń: The Kremlin’s Double Game, East European Politics and Societies and Cultures 29.4.2015, s. 775–783.
12Morgenbladet nr. 44, 11.–17.11.2017, s. 11.
13F. eks. gjennom hennes innflytelsesrike og vidt oversatte Sexual/Textual Politics: Feminist Literary Theory, Oxford 1985, 2. utg. New York 2002.
14Skjervheims enestående innflytelsesrike essay «Deltakar og tilskodar» ble trykt som stensil på slutten av 1950-tallet og først publisert i Brytninger i tidens tankeliv. Idé og tanke 1, red. Asbjørn Aarnes og Egil A. Wyller, Oslo 1960: 63–84.
15Donna Haraway, Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective, Feminist Studies 14, nr. 3, 1988: 575–599, doi: 10.2307/3178066, www.jstor.org/stable/3178066.
16W. V. O. Quine, Two Dogmas of Empiricism, Philosophical Review 60, no. 1, 1951: 20–43; Thomas Kuhn, The Structure of Scientific Revolutions, Chicago 1962; John H. Zammito, A Nice Derangement of Epistemes: Post-Positivism in the Study of Science from Quine to Latour, Chicago 2004.
17Jack Holmes, A Trump Surrogate Drops the Mic:’There’s No Such Thing as Facts’, Esquire 1.12.2016, http://www.esquire.com/news-politics/videos/a51152/trump-surrogate-no-such-thing-as-facts/ (29.01.2017), med lenke til tv-intervjuet.
18Quinta Jurecic, Lies have a relationship to the truth. Trump’s claims don’t bother with that, The Washington Post Sunday 29.01.2017, s. B4.
19Jack Holmes, A Trump Surrogate Drops the Mic:’There’s No Such Thing as Facts’, Esquire 1.12.2016, http://www.esquire.com/news-politics/videos/a51152/trump-surrogate-no-such-thing-as-facts/ (29.01.2017), med lenke til tv-intervjuet.
20Morgenbladet nr. 44, 11.–17.11.2017, s. 11.
21Andrew Moravcik, Transparency: The Revolution in Qualitative Research, PS: Political Science and Politics Jan. 2014, s. 48–53, http://www.princeton.edu/%7Eamoravcs/library/transparency.pdf (2.02.2017), doi:10.1017/S1049096513001789.
22http://www.nb.no/index.php/nor/Tilbud/Samlingen/Samlingen/Boeker/Bokhylla.no (31.01.2017).
23Meld. St. 25 (2016–2017), Humaniora i Norge, s. 55–56, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-25-20162017/id2545646/.
24For eksempel er nå nesten alle bindene i den enestående kildesamlingen Foreign Relations of the United States (FRUS) nå tilgjengelige helt tilbake til starten i 1861. Se nettsiden til Office of the Historian, https://history.state.gov, og University of Madison-Wisconsins faksimileprosjekt http://digital.library.wisc.edu/1711.dl/FRUS (3.02.2017).
25For forskere som ikke har stabil lagringsplass på egen institusjon, har Syracuse University prøveprosjektet Qualitative Data Repository, https://qdr.syr.edu/discover/acepilot (3.02.2017).
26Fotlenke-begrepet stammer fra Stein Tønnesson, en pioner innen aktiv henvisning. Se Stein Tønnesson, Active citation through hyperlinks: The retarded replication revolution, International Area Studies Review 15, nr. 1, 2012, s. 83–90, http://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/2233865912437692.
27For en samvittighetsfull samfunnsviter som har skjønt dette, se Ragnvald Kalleberg, God og dårlig henvisningsskikk i forskning, s. 67–98 i Torkild Vinther, Vidar Enebakk og Jacob C. Hølen (red.), Vitenskapelig (u)redelighet, Oslo 2016: 91–94, forbilledlig (og kun) åpent digitalt tilgjengelig på https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/8 (9.02.2017), doi (pdf) 10.17585/noasp.8.20. For skrekkeksempler på slurv og en gjennomgang av kravene, se Ole Bjørn Rekdal, Academic Citation Practice: A Sinking Sheep?, portal: Libraries and the Academy 14, nr. 4, 2014, s. 567–585, https://doi.org/10.1353/pla.2014.0025, og Rekdals nettside om bruk og misbruk av kilder, https://blogg.hvl.no/kildebruk/ (31.07.2017).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon