Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den russiske revolusjon hundre år etter

The Russian Revolution 100 Years on

Jens Petter Nielsen, f. 1949, cand.philol. 1976, professor ved UiT – Norges arktiske universitet.

I forbindelse med at det i 2017 er hundre år siden Den russiske revolusjon, reiser forfatteren spørsmålet om hvordan russiske og vestlige historikeres syn på revolusjonen har endret seg siden Sovjetunionens oppløsning. Den viktigste forandringen synes å være at diskusjonen om Den russiske revolusjon er blitt mindre paradigmatisk, at arbeiderklassens rolle tones ned og at revolusjonen strekkes ut i tid og rom. Den blir stadig mer sammensatt og mangfoldig – sosialt, etnisk, geografisk og kulturelt. Delvis forsøker man å binde Februarrevolusjonen, Oktoberrevolusjonen og den etterfølgende borgerkrigen tettere sammen ved å innføre begrepet «Den store russiske revolusjon», delvis går man i motsatt retning og argumenterer for at Russland i disse årene ble gjenstand for mange revolusjoner og mange borgerkriger. Den offisielle russiske delen av hundreårsmarkeringen for 1917 tegner til å bli neddempet. Det betyr ikke at Kreml-ledelsen anser revolusjonen for å være et lite aktuelt tema. Det er snarere en indikasjon på det motsatte.

In 2017 the centenary of the Russian Revolution is being marked all over the world, and the author raises the question of how and to what extent Russian and western historians have changed their views on the revolution after the dissolution of the Soviet Union (1991). He contends that the most important change is that the discourse on the Russian Revolution has become less paradigmatic and that the part played by the Russian working class recently has been de-emphasized. Instead historians have opened up new social ‘rooms’: women, peasants, the ‘parliament of the street’, the Russian regions, as well as Russia as a multinational empire. The revolution has been stretched out both in time and space, becoming ever more multifaceted and diversified—socially, ethnically, geographically and culturally. On the one hand, historians have endeavoured to link the February and October revolutions and the subsequent civil war in Russia more closely together by introducing ‘the Great Russian Revolution’ as an overarching notion. On the other hand, they have moved in the opposite direction, arguing for the view that Russia during these years experienced many revolutions and many civil wars. The article also pays attention to Vladimir Putin’s history policy: The official, governmental part of the centenary of the Russian Revolution seems to be toned down. That does not mean that the Kremlin leadership considers the topic of revolution to be unimportant. It is, rather, an indication of the opposite.

Keywords: Revolution, Russia, history, historiography

Hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon markeres nå over hele verden, med utstillinger, konferanser, ferske bøker og artikler om denne begivenheten som var en av de viktigste i det 20. århundre. I fjor markerte man at det var 25 år siden sovjetsamfunnet som revolusjonen skapte, brøt sammen, den endelige bekreftelsen på at Den russiske revolusjon var mislykket. Noen vil si at den heller ikke kunne lykkes. S. A. Smith, en ledende britisk ekspert på temaet, slår fast at interessen for Den russiske revolusjon har avtatt blant historikerne og setter det i sammenheng med neo-liberalismens fremmarsj og marginaliseringen av venstresiden i mange land. Heller ikke de såkalte fargerevolusjonene i Ukraina, i Georgia og Kirgisistan eller «den arabiske våren» har levd opp til de forventningene de skapte i begynnelsen. Med få unntak er de blitt eksempler på hvor vanskelig det er å oppnå politiske fremskritt ved voldelige midler. Smith kommer med følgende hjertesukk: «I suggest that while our knowledge of the Russian Revolution and the Civil War has increased significantly, in key respects our ability to understand – certainly to empathize with – the aspirations of 1917 has diminished».1

Imidlertid har det aldri vært slik at Den russiske revolusjon bare har tiltrukket seg historikere som har omfattet den med empati. Brorparten av de vestlige historikerne som de siste 50–60 år har drevet forskning på revolusjonen, har antakelig vært mindre opptatt av dens visjoner, enn av dens illusjoner. Alt i alt er det ikke sikkert at det blir drevet mindre forskning på Den russiske revolusjonen i dag enn for 25 år siden. Svaret avhenger av hvordan temaet avgrenses kronologisk. Det finnes en snever definisjon som avgrenser Den russiske revolusjonen til årene 1917–1920/21 og inkluderer Februar- og Oktoberrevolusjonen så vel som den russiske borgerkrigen. Borgerkrigen ble i den europeiske delen av Russland avsluttet i november 1920, da 15 000 hvite soldater under kommando av general P. N. Wrangel ble evakuert sjøveien fra Krim. Perioden 1917–1920 utgjør også tidsrammen for begrepet «Den store russiske revolusjon» (Velikaja rossijskaja revoljutsija), som i 2013 ble introdusert av akademimedlem Aleksandr Tsjubarjan og er blitt populært blant russiske historikere.2 I de senere år har imidlertid historikere både i øst og i vest begynt å skrive om «et continuum av kriser» i Det russiske imperiet som startet i 1914 med utbruddet av den første verdenskrigen og ble avsluttet med innføringen av Den nye økonomiske politikken (NEP) i Sovjet-Russland i 1921.3

Man kan også finne definisjoner av revolusjonen som er mye videre og til og med omfatter perioden 1917–1991, dvs. hele sovjetepoken, basert på en tese om at sovjetsamfunnet aldri oppnådde stabilitet.4 Også de bøkene som hittil er kommet ut i jubileumsåret har ulike tidsmessige avgrensninger. Sean McMeekins bok dekker årene 1917–1922, mens Marc Steinberg skriver om perioden 1905 til 1921, dvs. fra Russlands første revolusjon og generalprøven for 1917 til innføringen av NEP.5 S. A. Smiths nye bok om revolusjonen, Russia in Revolution. An Empire in Crisis (2017), omhandler imidlertid en mye lengre periode, 1890 til 1928.6

1890-årene er et naturlig startpunkt, fordi de var begynnelsen på en epoke med forsert industrialisering og økonomisk modernisering i Russland. Sluttpunktet i S. A.Smiths bok, 1928, er ikke like godt forklart. Blant vestlige historikere har det vært vanlig å dele de første 20 årene av bolsjevikisk styre inn i to stadier: Først Lenins revolusjon, dernest Stalins revolusjon. Lenins revolusjon (1917–1924), var en politisk omveltning som først og fremst berørte det russiske samfunnets overbygning (for å bruke en marxistisk term). Det som ellers skjedde de ti første årene etter 1917, bidro i liten grad til å utdype revolusjonen eller realisere dens sosiale og økonomiske målsettinger. Det var først med Stalins revolusjon ovenfra, som startet med den første femårsplanen for Sovjetunionens industrialisering og kollektiviseringen av landbruket, at Oktoberrevolusjonens overordnede mål om en ny økonomisk basis for et sosialistisk samfunn ble nådd.

Fremdeles er det uakseptabelt for en del marxistisk-inspirerte historikere i vest å godta at 1930-tallet var en integrert del av Den russiske revolusjon. Noe gikk galt med revolusjonen etter Lenins død, og det har vært maktpåliggende for dem å vise at den kursen Stalin valgte var et avvik fra Lenins kurs. Mange av S. A. Smiths generasjon av revisjonistiske historikere har prøvd å redde stumpene av revolusjonen ved å opprettholde et tydelig skille mellom Lenin og Stalin. Likevel er det et faktum at Lenin var med på å legge grunnlaget for den produksjonsorienterte definisjonen av sosialismen som kom til å prege Stalin-tida, og han etterlot seg et helt arsenal av argumenter for sentralisering av den politiske makt i landet. Derimot var hans samlede verker til liten nytte for dem som var kritiske til en slik utvikling.7

Sheila Fitzpatrick kritiserte nylig S. A. Smith for kronologien i hans nye bok fordi den ender med to kapitler om 1920-tallet, da revolusjonen hadde tatt en pause under NEP. Det var en retrett, nødvendiggjort av landets økonomiske sammenbrudd, et skritt tilbake, som Lenin sa, for senere å ta to skritt frem. Hvis NEP hadde fått fortsette kunne det blitt slutten på revolusjonen, men slik gikk det altså ikke med Stalin ved roret.8

I den nye boka tar Smith egentlig ikke klart standpunkt i striden om forholdet mellom Lenin og Stalin: Han slår fast at Stalin så på seg selv som leninist, men mener samtidig at Lenin ikke ville vært like voldelig som Stalin. Samtidig medgir Smith at årene 1928–1931 fortjener å bli kalt en «revolusjon» fordi de forandret økonomien, de sosiale relasjonene og kulturelle mønstrene på en mer grunnleggende måte enn Oktoberrevolusjonen. Likevel stopper hans fremstilling i 1928 uten noen nærmere begrunnelse. Det ene skrittet tilbake tar han med i boka, men ikke de to skrittene frem.

I Sheila Fitzpatricks egen bok om Den russiske revolusjon, som kommer ut i ny utgave i 2017, vil hun antakelig la 1930-tallet være en integrert del av Den russiske revolusjon, slik hun gjorde i den forrige utgaven av boka (2008). Her deler hun revolusjonen inn i tre ulike faser eller «feberanfall», et begrep hun har hentet fra Crane Brintons The Anatomy of Revolution (1938). Det første var Februarrevolusjonen og Oktoberrevolusjonen, samt den blodige borgerkrigen som fulgte. Deretter inntrådte det en rekonvalesensperiode under NEP, da man igjen tillot privat foretaksomhet, handel og eierskap til fabrikker for at landet skulle komme raskt til hektene igjen. Stalins «revolusjon ovenfra» var et nytt feberanfall som slo ut i de første femårsplanene og kollektiviseringen av landbruket. Det ble etterfulgt av en ny rekonvalesens rundt midten av 1930-årene, kjent som «det store tilbaketoget» – en retrett i retning av borgerlige verdier i familiepolitikken og på kulturens område. Men så kom det siste feberanfallet i 1937–1938 med Den store terror, da revolusjonen gjorde endelig opp med sine fiender. Til slutt reiste pasienten, det vil si Russland, seg ustø og skjelvende og forsøkte å gjenoppta et normalt liv.9

I stedet for å behandle 1930-årene som en ny revolusjon og et skarpt avvik fra bolsjevismens opprinnelige mål, finnes det altså gode argumenter for at Stalins revolusjon bør betraktes som en integrert del av Den russiske revolusjon. Hvis vi gjør det, blir det klart at interessen for revolusjonen ikke har avtatt, det har bare vært et skifte i tyngdepunkt fra begynnelsen av revolusjonen eller dens forutsetninger – til dens utdypning og konsekvenser. Bakgrunnen for dette skiftet er ikke bare økende skepsis til revolusjoner rent generelt, men også det faktum at åpningen av de tidligere sovjetiske arkivene i 1990-årene dreide både vestlige og russiske historikeres oppmerksomhet mot det tredje feberanfallet og det som er blitt kalt Pandoras eske av Stalins forbrytelser – og bort fra Lenin, som allerede var rimelig godt utforsket og som det var lite håp å finne mye nytt om i arkivene. I neste omgang bidro avsløringene om Stalin-tidas terror til å forsterke det negative synet på revolusjonen. Etter århundreskiftet er det bare kommet et beskjedent antall nye bøker om Lenin, mens tallet på nye Stalin-biografier for lengst har passert 200.10

Den liberal-konservative tolkning av revolusjonen

Når historikere i dag taler og skriver om Den russiske revolusjon, vil de likevel som regel tenke på perioden 1917–1920, det første «feberanfallet» eller begynnelsen av revolusjonen. For å avgrense oppgaven i denne artikkelen, skal vi også holde oss til en slik ufullendt versjon av revolusjonen. Vi skal ta for oss både vestlig, i hovedsak engelskspråklig, og russisk litteratur. Det er uten videre klart at synet på revolusjonen har endret seg langt mer radikalt i Russland enn i vest, og mange historikere av den gamle skole som brukte sine unge år til å studere og forsvare revolusjonen, har nå distansert seg fra den. Gjennom sovjetepoken var forskning på Den russiske revolusjon et høyt prioritert, men samtidig strengt regulert felt som berørte selve legitimiteten til det sovjetiske samfunnet. «Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen» var sovjetstatens grunnleggelsesmyte, en kollektiv, historisk betinget bragd som med ett slag plasserte et av Europas mest tilbakeliggende land i spissen for utviklingen av den menneskelige sivilisasjon – og ble starten på Russlands triumferende fremrykking mot sosialismen.

I praksis ble Oktoberrevolusjonen i 1917 likevel ofte fremstilt som en ren politisk maktovertakelse, gjennomført av Lenin og et strengt organisert, monolittisk bolsjevikparti, og fremstod som løsrevet fra en bredere politisk og sosial kontekst.11 Det er blitt påpekt at denne fremhevingen av Lenins person (som ikke er så lett å forene med den historiske materialismen) og partiets ledende rolle faktisk ikke er uforenlig med oppfatningen til mange anti-kommunistiske, vestlige historikere som fremstilte Oktoberrevolusjonen som en maktovertakelse uten vesentlig folkelig støtte. Denne liberal-konservative tolkningen beskrev revolusjonen som resultatet av innsatsen til en liten gruppe godt organiserte, skruppelløse bolsjeviker med Lenin i spissen, som ved iherdig agitasjon klarte å få arbeidere og soldater over på sin side. Etter Sovjetunionens sammenbrudd gjorde denne likheten i narrativ struktur overgangen til nye tolkninger av revolusjonen enklere for mange russiske historikere: Deres syn på Lenin måtte bare skifte fortegn: fra pluss til minus.12

Revisjonistene

I vest begynte forskningen på revolusjonen å finne nye veier på 1970-tallet. En sosialhistorisk tilnærmingsmåte vant frem som forsøkte å forstå Den russiske revolusjonen som et opprør «nedenfra», basert på det man kunne kalle «rettferdig harme». Man begynte å betrakte industriarbeiderne og andre radikale gruppers aktivitet i 1917 som en rasjonell ivaretakelse av egne interesser og egne visjoner for fremtiden. Vi fikk et paradigmeskifte i synet på Oktoberrevolusjonen: Forestillingen om en nøye planlagt bolsjevikisk maktovertakelse eller «statskupp» begynte å vike plassen for «revisjonismen». Den forklarte radikaliseringen av den russiske befolkningen ikke med bolsjevikisk propaganda og manipulasjon, men med arbeidernes usle arbeidsforhold og mangelen på faglige og politiske rettigheter, bøndenes knapphet på jord, samt krigstretthet hos soldatene og nedverdigende behandling fra deres egne offiserer.13 Når bolsjevikene i andre halvdel av 1917 fikk raskt økende oppslutning, var det fordi de stod for et program som imøtekom denne arbeideraktivismen. Revisjonistene gjorde også slutt på forestillingen om at bolsjevikene hadde en strengt hierarkisk partiorganisasjon. I 1917 var bolsjevikpartiet ennå ganske løst organisert, med indre motsetninger og høyrøstet debatt innad. Det var lite direkte styring ovenfra, og det er symptomatisk at partiet ikke hadde noen klar plan om å gripe makten før det gjenstod en knapp en uke til utbruddet av Oktoberrevolusjonen.14

De vestlige «revisjonistene» (de fleste fra Storbritannia og USA) kom til å dominere feltet på 1970- og -80-tallet. De utredet revolusjonens strukturelle årsaker, men var i enda større grad opptatt av den revolusjonære dynamikken i selve revolusjonsåret, mellom februar og oktober, som til slutt brakte bolsjevikene til makten i Russland. Revisjonismen stod for en sosialhistorisk tilnærming til revolusjonen, men var aldri «history with the politics left out»: Politikken ble aldri borte, og et sentralt spørsmål for revisjonistene var hvordan det lille bolsjevikpartiet som hadde beskjeden støtte i februar 1917 kunne vinne den politiske makten i løpet av åtte måneder og fullstendig utmanøvrere de liberale og de moderate sosialistene.15

Noen av revisjonistene var marxister og la avgjørende vekt på begrepet «klassebevissthet». De mente det faktisk var riktig, som bolsjevikene hevdet, at de grep makten på vegne av proletariatet. Oktoberrevolusjonen var ikke et statskupp, for den dreide seg om mye mer enn kontroll over staten. Bolsjevikene ville omforme det russiske samfunnets sosiale og økonomiske relasjoner, og de skilte seg ad fra tradisjonelle kuppmakere ved at den gamle staten ble brutt helt ned, noe som åpnet for massemobilisering. «Politics», skriver S. A. Smith, «is taken out of the hands of elites and functioning institutions and brought into the streets and the fields».16 Så er det verdt å legge merke til at både S. A. Smith og den amerikanske historikeren Marc Steinberg, som tidligere begge var svært opptatt av industriarbeiderklassen, lar denne klassen komme mer i bakgrunnen i sine nye bøker – utgitt i 2017.17 I stedet åpner de opp for andre sosiale «rom»: kvinner,18 bønder, «gatens parlament» samt de russiske regionene og Russland som multinasjonalt imperium. I 2006 initierte en gruppe vestlige og russiske forskere et stort forskningsprogram med tittelen «Russia’s Great War and Revolution, 1914–1922», der målet har vært å markere Russlands deltakelse i første verdenskrig samt Den russiske revolusjonens hundreårsjubileum. Målet er å publisere til sammen 20 bøker eller mer om Russlands erfaringer med krig og revolusjon i begynnelsen av det 20. århundre. Prosjektets redaktører erklærte i 2014 at arbeiderbevegelsen vil få en mindre prominent plass i dette verket enn det som har vært vanlig gjennom mesteparten av det 20. århundre.19

Var revolusjonen uunngåelig?

For øvrig kan det ikke sies at de langsiktige faktorene bak revolusjonen har vært mye diskutert blant vestlige historikere de siste 40–50 årene, og litteraturen på området kan knapt sammenlignes med litteraturen om den britiske, amerikanske eller franske revolusjon. Sovjethistorikerne mente, til tross for den betydningen de tilla en enkeltperson, nemlig Lenin, at Den russiske revolusjonen var uunngåelig. Det mente også revisjonistene. I prinsippet står vel revisjonistene fast ved det den dag i dag. Men de er ikke like kategoriske lenger. De er ikke skråsikre på at tsarismen måtte bryte sammen, og kanskje kunne den provisoriske regjeringen ha overlevd hvis den hadde valgt å trekke Russland ut av verdenskrigen. S. A. Smith lar seg i sin nye bok opplyse av den russiske historikeren Boris Mironov, kjent for sine studier i revolusjonens strukturelle årsaker, der han bygger på økonomisk statistikk og biometriske eller antropometriske data.20

Smith understreker at de russiske bøndenes tilværelse var preget av usikkerhet og fattigdom, men medgir samtidig at den generelle levestandarden sakte, men sikkert økte. Veksten i jordbruksproduksjonen per capita overgikk den kraftige veksten i folketallet, som ble mer enn fordoblet mellom opphevelsen av livegenskapet i 1861 og 1914. En klar indikasjon på at ernæringen ble bedre, er stigende høyde på rekruttene til den russiske hær. Denne sakte forbedringen i levekårene hadde å gjøre med at bøndene var i stand til å finne nye inntektskilder innenfor handel og håndverk, f.eks. smørproduksjon, ølbrygging, spinning av ull, garving av lær, eller nye former for lønnsarbeid i jordbruket og skogbruk, transport og fabrikkarbeid som gjorde det nødvendig å forlate landsbyen for deler av året. Det var store lokale variasjoner, skriver Smith. Men likevel, «The evidence for a slow improvement in the standard of living of the rural population looks strong».21

Russlands økonomiske under

Inspirasjonskilden til dette mer optimistiske synet på utviklingen i Russland før revolusjonen er den St. Petersburg-baserte historikeren Boris N. Mironov, internasjonalt anerkjent for sitt store verk om Russlands sosialhistorie (1999–2003) som i 2014 kom ut i en fjerde og utvidet utgave.22 I de senere år har den russiske revolusjon fått en stadig bredere plass i hans verker, og hans teorier om drivkreftene bak revolusjonen har gjort ham mer omstridt både i Russland og blant vestlige kolleger. Mironov mener at det skjedde et økonomisk under i Russland i det halve århundret som fulgte dekretet om opphevelsen av livegenskapet i 1861. Mellom 1861 og 1913 økte nasjonalinntekten 3,84 ganger, og per capita 1,63 ganger. Fra 1880-årene var tempoet i den økonomiske utviklingen i Russland høyere enn den gjennomsnittlige europeiske. Nasjonalinntekten økte med 3,3 % per år, noe som til og med er 0,1 % høyere enn i USSR i perioden 1929–1941.23 Alle områdene av nasjonaløkonomien vokste, om enn i forskjellig tempo. Størst fremgang var det i industrien, men også landbruket vokste i et gjennomsnittlig europeisk tempo. Det største underet var likevel at levestandarden både for arbeidere og bønder (bøndene utgjorde omtrent 90 % av russerne ved folketellingen i 1897), også steg, dvs. at den økonomiske veksten kom folket til gode, stikk i strid med en vanlig oppfatning i litteraturen.

Når det var slik, blir det feil å påstå at det gamle regimet var dømt til undergang, mener Boris Mironov. Det russiske samfunnet var, til tross for alle sine problemer, «et normalt land» som var i ferd med å moderniseres, på samme måte som de store landene i vest. Det sivile samfunn ble sterkere. Forskjellen var bare at moderniseringen startet senere i Russland, noe som intensiverte spenningene som denne prosessen førte med seg. Russland beveget seg i samme retning som Europa, bare forsinket, Mironov kaller det «mangel på synkronisering». Det trengte ikke å føre til revolusjon, men skapte bare muligheter som ble til virkelighet i kraft av spesielle omstendigheter – militære nederlag og forsyningskrisen i krigsårene. Det avgjørende var likevel den uforsonlige og intense kampen om makten mellom den opposisjonelle offentligheten, som Mironov omtaler som kontraeliten, og tsarmakten. Og det var denne maktkampen som utløste revolusjonen (se nærmere s. 435–436).24

Mironov har en del tilhengere i Russland, mens andre er skeptiske til hans metode – og debatten rundt hans teorier har vært sterkt følelsesladet. I vest har han hatt en viss innflytelse, men i en nylig debatt i det amerikanske tidsskriftet Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History, blir han møtt med massiv skepsis av ledende amerikanske eksperter som William Rosenberg, Diane Koenker og Sarah Badcock.25 Disse spesialistene på russisk arbeiderbevegelse er særlig skuffet over Mironovs syn på de russiske arbeiderne i 1917, som han mener manglet klassebevissthet, led under mangelfull skolegang og var ute av stand til å forstå hva bolsjevismen egentlig gikk ut på. Derfor lot de seg lett manipulere av bolsjevikene som brukte dem som «kanonfor» for sine egne formål.26 De amerikanske revisjonistene har et mer «romantisk» syn på den russiske arbeiderklassen, og er mer pessimistiske når det gjelder Tsar-Russlands modernitet. De holder fast ved at det bare dreide seg om en delvis og defensiv modernisering. Tsaren ønsket å akselerere den økonomiske utviklingen, men var fast bestemt på å unngå en modernisering av det politiske system som ville undergrave autokratiet.27

Historiske fremstillinger skrevet ut fra moderniseringsparadigmet ender som regel opp med å finne noe særegent og unikt med Russland, et avvik fra eller kontrast til Europa. Slik sett representerer Mironov en måte å «normalisere» Russland på. Men viktigere i så måte er antakelig det som er blitt kalt «den imperiale vending», der man forsøker å forstå Russlands historie som et imperiums historie og måler det opp mot andre imperier. Da fremstår ikke Den russiske revolusjon som like særegen. Jürgen Osterhammels komparative verdenshistorie (2014) sammenligner Russland med Det ottomanske rike, Iran og Kina som alle, i likhet med Russland, opplevde revolusjoner på begynnelsen av 1900-tallet. I alle fire tilfeller dreide det seg om autoritære regimer som ble satt på prøve av revolusjonære bevegelser som i første omgang krevde konstitusjonelle reformer. De inntraff i alle fire tilfeller etter en periode med reformer mens landet var involvert i krig eller internasjonale konflikter.28

«Den store krigen»

Østfronten under første verdenskrig er mindre utforsket enn vestfronten. Det skyldes ikke bare at vestfronten var viktigere som slagmark. Sovjetiske historikere hadde sine egne grunner til å nedtone denne krigen, mens vestlige historikere lenge hadde problemer med å slippe til i russiske arkiver. Vi har også færre kilder om hvordan de russiske soldatene opplevde livet ved fronten, fordi ikke mindre enn 61 % av dem var analfabeter mot bare 1 % av de tyske soldatene.29 I senere år har interessen for østfronten vært økende blant historikere både i øst og vest, og Russlands rolle i første verdenskrig er gjenstand for revurdering på flere måter.

Russland klarte seg bedre i krigen enn man vanligvis får inntrykk av gjennom litteraturen, særlig hvis man tar hensyn til at landet sloss med mindre energi enn sine motstandere og sine allierte. Landet hadde relativt færre tap enn de andre krigførende stormaktene, og andelen av mobiliserte var mindre enn i de landene som kjempet mot Russland: 39 % av menn i alderen 15–49 år, mens den i Tyskland var 81 %, i Østerrike-Ungarn 74 %.30 Melissa Stockdale har vist at det er en myte at russerne manglet patriotisk bevissthet under første verdenskrig, og at det ikke fantes et sivilsamfunn som støttet opp under Russlands krigsinnsats.31

Sean McMeekin stiller seg i en tidligere bok, The Russian Origins of the First World War (2011) kritisk til tradisjonen med å fokusere på Tysklands skyld og minimalisere ententemaktenes ansvar for utbruddet av krigen. På grunnlag av materiale fra russiske og tyrkiske arkiver argumenterer han for at Russland må ta sin del av ansvaret for at krigen brøt ut. De siste årene før krigen var ønsket om å få kontroll over Konstantinopel og de tyrkiske stredene en sterk drivkraft i russisk utenrikspolitikk, og McMeekin er overbevist om at det ikke var panslavisk solidaritet med Serbia som motiverte Russland til å gå til krig, men Russlands egne geopolitiske interesser. Han forsøker å sannsynliggjøre at den russiske utenriksminister S. D. Sazonov manipulerte begivenheter for å sette i gang en krig som ville gjøre det mulig for Russland å ta kontroll over Konstantinopel og de tyrkiske stredene. Russland gikk til krig i 1914 ikke for å forsvare Serbia, men for å oppfylle sine imperiale ambisjoner.32

McMeekin har ikke vært helt i stand til å overbevise andre eksperter om at han har rett, og det trenges å forskes videre på hans tese.33 Imidlertid er den ikke uforenlig med Lenins oppfatning om Russlands aktive rolle i den «imperialistiske» krigen, som fortsatte å være det offisielle synet i sovjetisk historieskrivning gjennom hele sovjetepoken. Bemerkelsesverdig nok ble det så lenge Sovjetunionen bestod ikke reist et eneste minnesmerke over russiske soldater som falt på slagmarken i årene 1914–1917, til sammen 1,7 millioner soldater. Og ingen jubileer ble markert i forbindelse med første verdenskrig. Forklaringen er at Oktoberrevolusjonen var en programmatisk anti-nasjonal revolusjon og et opprør mot krigen. Lenin ønsket å gjøre den om fra en krig mellom nasjoner til en internasjonal krig mellom klasser, en verdensrevolusjon.

Krigen og revolusjonen

Blant vestlige historikere har det alltid vært en utbredt oppfatning at Den russiske revolusjonen faktisk vokste ut av krigen. Og slik er det fremdeles. Joshua A. Sanborn slår fast at «the Russian Revolution as a whole was a product of the war and was decisively influenced by soldiers at every key stage».34 Christopher Read skriver at uten august 1914 «the revolution as we know it could not have taken place».35 Komparativ forskning på revolusjoner tyder også på at store revolusjonære omveltninger som regel bare lykkes hvis det gamle regimet på forhånd er svekket på grunn av ytre påkjenninger.36 S. A. Smith fastslår i sin nye bok at for så godt som alle sosialistiske revolusjoner i det 20. århundre var det ikke krise i det kapitalistiske system, men imperialistiske kriger som førte de gamle regimene inn i kriser.37

Men i sovjetepoken var det ikke akseptabelt å bruke verdenskrigen som en forklaring på hvorfor det brøt ut revolusjon i Russland, fordi det ville så tvil om hvorvidt Oktoberrevolusjonen var en legitim sosialistisk revolusjon i marxistisk forstand. Særlig i 1930-årene ble det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen ble fremkalt av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon og at den sprang ut av indre motsetninger i det russiske samfunnet selv. Da ble det feil å legge avgjørende vekt på ytre impulser som en imperialistisk krig.

I dag finner også de fleste russiske historikere det vanskelig å forestille seg Den russiske revolusjon uten tre års forutgående verdenskrig.38 Det gjelder ikke bare Februarrevolusjonen, men også Oktoberrevolusjonen. Det forhold at krigen fortsatte etter tsarens fall i mars 1917 skapte også uoverstigelige problemer for Den provisoriske regjering, som ikke fikk en levetid på mer enn åtte måneder. Bolsjevikene var det eneste partiet som var rede til å inngå separatfred med sentralmaktene. Det gav dem økende oppslutning og forklarer mye av bolsjevikenes fremgang høsten 1917.

Det offisielle russiske synet på første verdenskrig ble først endret i og med president Vladimir Putins tale til Det russiske føderasjonsrådet den 27. juni 2012, der han gikk hardt ut og erklærte at Russlands nederlag i første verdenskrig skyldtes bolsjevikledernes forræderi. Han klandret dem for at de i mars 1918 hadde trukket Russland ut av krigen og inngått en separatfred med sentralmaktene (Brest-Litovsk-traktaten), noe som innebar at Sovjet-Russland måtte anerkjenne Polens, Finlands, de baltiske staters og Ukrainas selvstendighet (Ukraina ble i praksis et tysk protektorat) og avstå deler av Kaukasus. Senere ville de ikke innrømme at Brest-Litovsk hadde vært et feilgrep, hevdet Putin, og derfor fortsatte de å kalle denne krigen for «imperialistisk» og unnlot å hedre den russiske hæren og dens heroisme. 1. august 2014 avduket Putin et nytt monument i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva, viet til de russiske soldatene som døde under «Den store krigen». 1. august 1914 var den dagen da Russland gikk med i krigen, og 1. august er blitt en offisiell minnedag i Russland.39 I januar 2016 fordømte Putin igjen Lenin og gav bolsjevikene skylden for Det russiske imperiets sammenbrudd. Takket være bolsjevikene ble Russland et offer i krigen, i stedet for å være med å dele seierens frukter.40 Dette er et syn som også deles av mange russiske faghistorikere i dag, deriblant den profilerte Boris Mironov.41

Putins historiepolitikk

Forestillingen om «den stjålne seier» var et viktig element i Putin-administrasjonens historiepolitikk i jubileumsåret 2014. Behovet for å rehabilitere Russlands deltakelse i første verdenskrig har sammenheng med at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var før. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte» og er i ferd med å fortrenge minnet om revolusjonen.42 Erindringen om Den store fedrelandskrigen skal liksom få all dissonans til å forstumme, ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner og mellom etniske grupper blir borte som i det magiske bilde. Krigen forsoner og forener befolkningen i hele Den russiske føderasjon, og den 9. mai, Seiersdagen, oppfattes nå av de fleste som Russlands virkelige nasjonaldag.43

Men det som egentlig er den nye postsovjetiske grunnleggelsesmyte er ideen om en historisk kontinuitet i den russiske stormaktstradisjonen, der seieren over Nazi-Tyskland bare er det absolutte høydepunkt. I den forbindelse trenger Putin også «Den store krigen» som en nødvendig stepping stone mellom det keiserlige Russland, andre verdenskrig og dagens post-sovjetiske Russland, som under Putins ledelse er i ferd med å gjenvinne sin stormaktsstatus.44 Fordi Oktoberrevolusjonen for hundre år siden kom som et opprør mot krigen, kastet den skygge over Russlands deltakelse i første verdenskrig gjennom hele sovjetepoken. Og det tok altså enda 20 år etter USSRs oppløsning før landets nye ledelse bestemte seg for å slå fast at også første verdenskrig dreide seg om Russlands ære og nasjonale interesser. Rehabiliteringen av «Den store krigen» kom så til å kaste skygger tilbake på revolusjonen, ikke bare på Oktoberrevolusjonen, men også på Februarrevolusjonen.

Problemet med Februarrevolusjonen

Året 1917 bestod som kjent av to russiske revolusjoner, Februarrevolusjonen og Oktoberrevolusjonen. Februarrevolusjonen er tradisjonelt blitt fremstilt som en spontan masseoppstand som førte til tsarens fall og brakte liberale og liberal-konservative krefter til makten i Russland på en bølge av misnøye med det gamle regimet. Den provisoriske regjeringen hadde, som vi vet, et demokratisk program og ønsket å fortsette krigen på Ententens side. Ja, en viktig drivkraft bak avsettelsen av tsaren var Riksdumaens og de militære ledernes ønske om å styrke Russlands innsats på slagmarken. I dag er det naturligvis fullt mulig å sympatisere med Februarrevolusjonens målsettinger samtidig som man tar avstand fra Oktoberrevolusjon. Men den muligheten har ikke Putin benyttet seg av.

I år 2000 stiftet Vladimir Putin bekjentskap med Aleksander Solzjenitsyn, den store russiske forfatter som i 1994 hadde returnert til Russland etter 20 års eksil i vest – og de ble gode venner. Det var en usannsynlig allianse, naturligvis, ettersom Putin hadde sin bakgrunn fra KGB, en organisasjon som Solzjenitsyn hadde brukt mesteparten av livet på å bekjempe. Men de to fant tonen, og Solzjenitsyns syn på revolusjonen kom til å påvirke Putin og hans rådgivere i Kreml. For dem dreier lærdommene om 1917 seg i dag om faren ved masseaksjoner og voldelige oppstander som svekker staten og gjør det mulig for andre makter å utnytte situasjonen. Problemet med Februarrevolusjonen var, ifølge Solzjenitsyn, at den brakte middelmådigheter til makten i Russland. De var kanskje politikere med de beste intensjoner, men innså ikke problemene med å rive ned den gamle statens institusjoner. Derfor ble de raskt feid til side av Lenin og bolsjevikene. Da den såkalte «Oransjerevolusjonen» fant sted i Ukraina i 2005, sammenlignet Solzjenitsyn den uvilkårlig med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. Den gang var det Tyskland som stod bak, hjalp Lenin og andre bolsjeviker med å ta seg tilbake til Russland, forsynte dem med penger osv. Hundre år senere spilte vestlige, filantropiske organisasjoner den samme rollen og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina.45

Mange russiske faghistorikere stiller seg bak dette synet, bl.a. Boris Mironov. Han mener at revolusjonen ikke ville vært mulig uten den russiske «liberal-radikale» intelligentsiaens «PR-virksomhet». Revolusjonene i 1917 var snarere et resultat av dens politiske ambisjoner og kalkulasjoner enn av objektive sosioøkonomiske forutsetninger (som egentlig ikke var til stede). Derfor var de «ikke særlig forskjellig fra […] de såkalte «fløyels», «oransje», «rosa» og «lilla»-revolusjonene i […] den post-sovjetiske æra», som alle var orkestrert utenfra.46 Begrepet «Den store russiske revolusjon» passer godt inn her, fordi den understreker sammenhengen mellom de to revolusjonene, at den ene med nødvendighet førte til den andre.47 Det er en tenkemåte som minner om Leo Trotskijs teori fra 1905 om Den permanente revolusjon, der Februar, den borgerlig-demokratiske fasen i revolusjonen, raskt gled over i Oktober, den sosialistiske.48 Her er det igjen bare å skifte fortegn fra pluss til minus.

Den kulturelle vending

Den russiske revolusjon var frem til USSRs oppløsning både i øst og vest blitt fremstilt som en konflikt mellom rivaliserende ideologier, politiske partier eller sosiale identiteter som man antok reflekterte en reell sosial klassetilhørighet. I 1994 publiserte S. A. Smith en viktig artikkel med tittelen «Writing the history of the Russian Revolution after the Fall of Communism», der han etterlyste at spesialister på revolusjonen tok inn over seg postmodernismens teoretiske utfordringer og «den kulturelle vending».49 Denne appellen ble fulgt opp av blant andre Orlando Figes og Boris Kolonitskij, som satte seg fore å legge større vekt på språkets rolle i defineringen av sosial og politisk identitet – og i utøvelsen av makt, etter mønster fra tidligere lingvistiske studier om Den franske revolusjon.

Nå ble dette anvendt på den russiske revolusjon, som forfatterne fremstilte som en symbolsk omveltning som skapte nye politiske identiteter og kilder til autoritet.50 Sentralt stod avsakraliseringen av monarkiet som startet allerede under Den blodige søndag i 1905, men skjøt særlig fart under første verdenskrig i forbindelse med den såkalte Rasputin-affæren, et godt eksempel på hvor virkningsfulle falske rykter og tilskriving av skandaløs identitet kan være. Den førte til at monarkiet så å si ble undergravd innenfra ved at tsaren ble mer og mer isolert, til slutt også innenfor den keiserlige familie.

Figes og Kolonitskij legger vekt på folkemassenes emosjonelle tilknytning til politiske ledere. De peker på at både tsar Nikolaj II, Aleksandr Kerenskij, som fra sommeren 1917 ledet Den provisoriske regjering som statsminister og var «revolusjonens første kjærlighet», samt Vladimir Lenin alle i tur og orden ble svekket på grunn av rykter og anklager som hadde lite med virkeligheten å gjøre – mens Nikolaj II ble fremstilt som hanrei, var Lenin tysk spion, Kerenskij jøde.

Beslektet med denne typen analyse er interessen for sosialpsykologi eller massepsykologi, som er blitt en viktig del av den russiske historieforskningen omkring revolusjonen. Den utviklet seg fra slutten av sovjetepoken, men har ikke fått noen utbredelse blant spesialister i vest. Vladimir Buldakov skriver om «psyko-mentale» prosesser som fulgte den gradvise avsakraliseringen av autokratiet under første verdenskrig. Hans nøkkelbegrep er smuta, et uoversettelig ord som forener betydningene «uro», «forvirring» og «splid». Smutnoje vremja, «Smuta-tiden», er en fast betegnelse på perioden fra slutten 1500-tallet, da Rurikdynastiet døde ut og frem til 1613, da Romanovene, et nytt dynasti, ble innsatt. Men Buldakov mener at begynnelsen av 1900-tallet også var en smuta-tid. Man fikk de samme kolossale forkastningene i maktforholdene som 300 år tidligere – et dynastisk sammenbrudd som førte til at folket sluttet å tro på makten. Alle moralske motforestillinger ble dermed skjøvet til side, og de meste aggressive elementer på alle nivåer av samfunnet ble sluppet løs.

Krasnaja smuta (‘Den røde smuta’) er også tittelen på Buldakovs mest kjente bok,51 som nettopp handler om revolusjonen. Bolsjevikene lyktes, ikke fordi de bar frem folkelige interesser, men fordi de med sin bruk av vold fremstod med et image som passet til massenes psykologi. Når det gjelder spørsmålet om massenes innflytelse på revolusjonen, er Buldakov tilsynelatende på linje med revisjonistene (bolsjevikene løp etter massene, ikke omvendt), bare at konklusjonen var motsatt: Massene angir tonen, men det er ikke anbefalelsesverdig å følge dem. Buldakov står langt fra revisjonismens positive syn på den russiske arbeiderklassen i 1917, men på en annen måte enn Mironov, som mener at massene ikke var revolusjonære, men lot seg manipulere av bolsjevikene. For Buldakov hadde det som skjedde i Petrograd i oktober 1917 sin kilde i den russiske bondens mentalitet. Arbeiderne i byene kom i de fleste tilfeller direkte fra landsbygda, de var første generasjons arbeidere og tenkte på samme måte som bøndene. Den russiske revolusjon var dermed langt fra noen proletarisk revolusjon. Den var en slags kvasi-rural oppstand, etter mønster fra lokale bonderevolter, som i 1917 kom til å omfatte hele Russland. For Buldakov spilte intelligentsiaen en underordnet rolle i revolusjonen. Uten den ville revolusjonen kanskje ha fått en annen form, men den ville uansett ha kommet.52

Sentrum og periferi

Et fellestrekk ved eldre litteratur om Oktoberrevolusjonen er at den konsentrerte seg om begivenheter i sentrum, dvs. Petrograd og Moskva, hvorfra impulsene liksom bredte seg som bølger til periferien og forårsaket folkelige oppstander. Revolusjonen ble også brakt utover i landet med avdelinger fra Den røde hær, som skulle etablere sovjetisk styre rundt omkring i landet. I dag er perspektivet i litteraturen blitt mer perisentrisk, og vi har fått en dramatisk økning i interessen for guvernements- (dvs. fylkes-) eller regionale studier som i stor grad er basert på lokale arkiver. Den russiske revolusjon dreier seg heller ikke lenger bare om etniske russere, men gjenspeiler det store mangfoldet i Det russiske imperiet.

Revolusjonen artet seg forskjellig fra sted til sted.53 Det kommer klart frem hvis man sammenligner Sergej Jarovs bok om politiske holdninger blant bøndene i nordvest-Russland med Nadezjda Kabytovas avhandling om maktforholdene langs Volga.54 Ljudmila Novikova og Vladislav Goldin har skrevet om særtrekkene ved revolusjonen og den hvite bevegelsen i Arkhangelsk-guvernementet under borgerkrigen.55 Den nye forskningen viser at lokale faktorer påvirket den formen revolusjonen fikk på hvert enkelt sted. Hver by hadde sitt eget næringsliv og spesielle sosiale og politiske grupperinger – i tillegg kom befolkningens nasjonale eller etniske tilhørighet. «Each province and even each district (uyezd) turned out to have its own unique combination of these factors and in a sense its own local revolution», skriver Ljudmila Novikova.56

Begrepet dobbeltmakt (dvojevlastije), som er viktig for å forstå dynamikken i utviklingen i Petrograd mellom februar og oktober 1917 (dvs. konkurransen mellom Petrograd-sovjetet og Den provisoriske regjeringen om makten), er lite relevant i provinsen. I løpet av året 1917 beveget den politiske stemningen seg stadig mer mot venstre også i guvernementshovedsteder som Arkhangelsk, Kazan, Nizjnij Novgorod, Saratov og Smolensk, men her ble ikke de lokale maktstrukturene splittet i to eller flere stridende parter. I stedet skjedde radikaliseringen ved at de mest radikale lederne styrket sin posisjon innenfor hver av dem.57 Mange steder skiftet de lokale selvstyreorganene, zemstvo’ene, bare navn og kalte seg sovjeter og fortsatte å utføre sine vanlige funksjoner. Etter det anti-bolsjevikiske kuppet i Arkhangelsk i august 1918, sørget bøndene i regionen for at den gamle betegnelsen ble tatt i bruk igjen.58

Tanja Penter, en tysk historiker, har vist at arbeidsledighet kunne være en faktor som påvirket den revolusjonære utviklingen lokalt. I byen Odessa ved Svartehavet ble det etablert en egen organisasjon, De arbeidslediges sovjet, som også omfattet demobiliserte soldater, prostituerte og yrkeskriminelle. Det «beskattet» borgerskapet i Odessa, men tok også opp konkurransen med Odessas sovjet av arbeiderdeputerte om å bli anerkjent som den rettmessige representant for sovjetmakten i byen. Dette er et godt eksempel på at sosiale identiteter ikke var stabile kategorier i 1917, men var inne i en endringsprosess.59

Økende materiell nød blant folk gjorde det lettere å rekruttere soldater til begge sider av borgerkrigen. Den hvite regjeringen i Nord-Russland brukte allierte forsyninger til å rekruttere soldater. Ja, for arbeidsdyktige menn var de stridende parter i borgerkrigen i mange tilfeller den viktigste arbeidsgiveren og sørget for hovedinntekten for familien. Som Ljudmila Novikova bemerker, var det i noen tilfeller bedre muligheter for å overleve som soldat i borgerkrigen enn å prøve å holde seg i live i hungersrammede byer og landsbyer. Samtidig var det slik at når demobiliserte soldater vendte tilbake til sitt hjemsted, kunne de bli viktige aktører i den lokale politikk. De brakte med seg viktig krigserfaring og dannet mange steder borgervern for å forsvare hjem og arne mot plyndring og vold fra de forskjellige partene i krigen.60

Det nasjonale spørsmål

Et nytt felt for russiske historikere er revolusjonens nedslagsfelt blant nasjonale og etniske minoriteter i Det russiske imperiet, og i det hele tatt det nasjonale spørsmål under borgerkrigen, som tidligere ble ignorert i sovjetisk historieforskning. Den fornyede interessen for nasjonalitet og etnisitet under revolusjonen har sammenheng med Sovjetunionens sammenbrudd 74 år senere, da nasjonal selvhevdelse ble en voldsom sentrifugal kraft som slet unionen i stykker. Det som skjedde i 1989–1991 har gjort det lettere for russiske historikere å ta inn over seg at lignende krefter også gjorde seg gjeldende i 1917–1920. Vestlige historikere hadde derimot helt fra 1950-tallet tolket borgerkrigen delvis som en nasjonal mobilisering fra minoritetenes side mot russisk hegemoni. Men nyere vestlige studier går videre på dette feltet og tar også for seg det kompliserte samspillet mellom nasjonale og sosiale identiteter. Studier fra både Ukraina og Estland viser at revolusjonen og borgerkrigen gav grobunn for nasjonale uavhengighetsbevegelser – men den kunne også splitte dem og skape konflikter mellom ulike grupper som kjempet for nasjonal uavhengighet.61 S. A. Smith anlegger i sin nye bok et eurasisk perspektiv og legger langt mer vekt på Kaukasus, Sentral-Asia, Sibir og Det fjerne Østen enn det som var vanlig tidligere.62 Det russiske imperiet og veksten i nasjonalismen er i det hele tatt sentrale temaer i den nyeste litteraturen om revolusjonen. Oppløsningen av imperiet står i sentrum, men også dets samling igjen under bolsjevikene.

Hvorfor seiret bolsjevikene?

Hvordan var det mulig for bolsjevikene å vinne borgerkrigen når de stod overfor en tilsynelatende overmakt av hvite, grønne (sosialrevolusjonære) og sorte (anarkistiske) styrker, samtidig som ententemaktene intervenerte på de hvites side? Her har det tradisjonelt vært lagt vekt på at bolsjevikene klarte å holde kontrollen over et sammenhengende jernbanenett i det sentrale Russland, med utgangspunkt i Moskva. Trotskij, Den røde hærs organisator, hadde sitt stabskvarter ombord på et tog, og jernbanen gjorde det mulig for bolsjevikene raskt å overføre tropper fra den ene fronten til den neste. I juni–juli 1919 ble admiral Aleksandr Koltsjaks fremrykking fra øst stanset, og tropper kunne overføres til sørfronten, der Anton Denikin rykket frem i spissen for Frivilligarmeen, den største av de hvite hærene som forsøkte å knuse bolsjevikene. Denikin stod mindre enn 400 kilometer fra Moskva i oktober 1919, da hans fremrykning stanset opp. Nå klarte Trotskij ved hjelp av jernbanen raskt å styrke forsvaret av Petrograd, slik at general Nikolaj Judenitsj, som rykket frem fra sin base i Baltikum, ikke lyktes i å innta revolusjonens hovedstad.

Alt dette har fremdeles sin gyldighet. Men i tillegg har historikerne blitt mer oppmerksomme på betydningen av at bolsjevikene dermed også hadde kontroll over ressursene i Den røde sonen som historikere har kalt en «Aladdins hule», bestående av krigsindustri, våpenlagre, forsyninger og kommando- og kommunikasjonsnettverket til den gamle russiske hæren, samt en befolkning på rundt 60 millioner mennesker. De fleste av dem var bønder som etter hvert kom til å fylle rekkene i Den røde hær. Trotskij presset titusener av tsaroffiserer til å slutte seg til Den røde hær, og de fikk følge av militærleger, veterinærer, teknikere, telegrafister, kartografer osv. Og Den røde sonen var mye mer industrialisert og etnisk homogen enn de områdene som de hvite kontrollerte og som lå i utkanten av Det russiske imperiet.63 De hvite hadde mange offiserer i sine rekker, men hadde store problemer med å rekruttere soldater. Det at bolsjevikene klarte å holde kontroll over det russiske kjernelandet, gav dem et avgjørende fortrinn i kampen mot en tilsynelatende overmakt.64

Etter Sovjetunionens oppløsning har russiske historikere forsket mye på borgerkrigen, et felt der sovjethistorikerne til tider drev direkte historieforfalskning.65 Det var mye å rette opp, og historikerne hadde nå frihet til å la de rødes motstandere under borgerkrigen fremstå med heder og verdighet, hvis de mente de fortjente det.66 Studiet av de anti-bolsjevikiske bevegelsene har gjort det mulig å rekonstruere et mye mer sannferdig og motsigelsesfullt bilde av begivenhetene og prosessene under borgerkrigen. I 2004 ble det reist en statue i Irkutsk over admiral Aleksandr Koltsjak, som under borgerkrigen ledet den hvite regjeringen i Omsk og kalte seg selv «riksforstander for den russiske stat». Og året etter ble general Anton Denikins levninger hentet fra USA og begravd på nytt i Don-klosteret i Moskva under fulle militære æresbevisninger.

Populært er også konseptet om at det ikke bare var én russisk borgerkrig, men mange ulike borgerkriger som hentet næring fra lokale konflikter og problemer i de ulike regioner og nasjonale områder. Dette henger sammen med synet på selve revolusjonen som et «kaleidoskop» av revolusjoner på det fellesnasjonale og regionale nivå.67 Jonathan Smele har med utgangspunkt i dette foreslått en helt ny periodisering av borgerkrigen og kaller sin nye bok The ‘Russian’ Civil Wars, 1916–1926: Ten Years that Shook the World.68 Disse ti årene startet med muslimske opprør i Sentral-Asia sommeren 1916, da mange av tsarens muslimske undersåtter protesterte mot tvangsmessig innlemmelse i arbeidsbataljoner som skulle betjene Den keiserlige russiske armé. Nye anti-koloniale oppstander fant sted i 1917–1918 og førte til fremveksten av basmakenes geriljabevegelse, som først ble endelig nedkjempet i juni 1926. Denne nye periodiseringen av borgerkrigs- og revolusjonsepoken er blitt møtt med skepsis blant russiske historikere: Likvideringen av den turkestanske fronten var viktig nok, men tross alt en perifer begivenhet i russisk historie i 1920-årene.69

Smele bringer uansett inn nye, interessante perspektiver på borgerkrigen og ser med friske øyne på spørsmålet om bolsjevikene virkelig vant denne krigen. Jo, de gjorde det. Men med viktige modifikasjoner. For det første måtte de inngå kompromisser med bøndene. Lenins jorddekret fra oktober 1917 innebar at bøndene kunne fortsette å drive jorda slik de var vant til. En rød seier over bøndene ble først vunnet på 1930-tallet, med Stalins tvangskollektivisering av det sovjetiske landbruket. Smele mener dessuten at ententemaktenes intervensjon i den russiske borgerkrigen ikke bare var mislykket. Den kunne ikke hindre de hvites nederlag, «but it was possibly the key factor in forestalling the sort of Europe-wide ‘red victory’ that Lenin had envisioned when urging his comrades to seize power in October 1917 […]».70

Bolsjevikene måtte også avfinne seg med avskalling av Det russiske imperiet i vest: Finland ble selvstendig, esterne, latvierne og litauerne opprettet separate stater, og Polen ble igjen en selvstendig stat, uavhengig av Russland. Verdensrevolusjonen måtte foreløpig oppgis, og i mai–juni 1919 hadde bolsjevikene ingen muligheter til å komme den ungarske rådsrepublikken, som ble ledet av Bela Kun, til unnsetning. Under den polsk-sovjetiske krigen kom det et vendepunkt med katastrofen i juli–august 1920, «underet ved Weichsel», da de bolsjevikiske troppene under Mikhail Tukhatsjevskij ble slått. Hadde russerne vunnet denne krigen, hadde de kanskje fortsatt mot Berlin i håp om å utløse verdensrevolusjonen. Da store stater som Polen og Romania ble konsolidert med støtte fra ententemaktene, kom de til å danne en sammenhengende barriere mot bolsjevismen fra Østersjøen til Svartehavet.

Både russiske og vestlige historikere har fremhevet borgerkrigen som en formativ periode for bolsjevikene. De lærte betydningen av å slutte rekkene, og de millioner av mennesker som hadde kjempet i Den røde hær ble etter krigen stående som garantister for at sovjetsamfunnet under NEP ikke utartet i liberal eller kapitalistisk retning. Den heroiske myten om borgerkrigen ble brukt til å legitimere det nye regimet og skape en følelse av enhet og identitet blant bolsjevikene. Samtidig gjorde borgerkrigen bolsjevikene fortrolige med bruken av vold og undertrykkelse som kom til å utgjøre det psykologiske og organisatoriske grunnlaget for fremveksten av stalinismen, som er blitt definert som en «permanent borgerkrig under den sivile fredens betingelser».71

Avslutning

Hundre år er gått siden Den russiske revolusjon, og det samfunnet den skapte har for lengst brutt sammen. Da skulle man tro at tiden var kommet for en nøktern analyse sine ira et studio. Slik er det også til en viss grad. F.eks. er vi vitne til et økende samarbeid mellom vestlige og russiske eksperter på revolusjonen, mens det i sovjetepoken nærmest var vanntette skott mellom øst og vest. Historikerne er mindre fastlåste i sine posisjoner, og søker nye veier for å forstå drivkreftene bak revolusjonen. Samtidig er Den russiske revolusjon fremdeles politisert i et land som USA.72 Og i Russland har det oppstått nye skillelinjer: Før var alle «enige» om at revolusjonen var en lykke for Russland. I dag går det en skillelinje mellom dem som føler nostalgi for den sovjetiske fortida, og dem som ønsker å legge den helt bak seg.

I Russland legger landets ledelse ikke opp til noen offisiell statlig minnemarkering av Den russiske revolusjon. Det betyr ikke at Putin anser at spørsmålet om revolusjonen er uviktig. «Paradoxically», skriver redaktørene av tidsskriftet Kritika. Explorations in Russian and Eurasian History, «the absence of formal commemoration suggests rather that the revolution is very much alive – a specter, perhaps, haunting the political imagination».73 Kreml-ledelsen har utvilsomt en historiepolitikk, og den ønsker å avromantisere Den russiske revolusjon. Russland har hatt nok av revolusjoner, er Vladimir Putins oppfatning.74 Men når en slik regjeringsgodkjent tolkning av revolusjonen likevel ikke blir utstedt, tjener det en annen hensikt, nemlig ønsket om å overvinne splittelsen i det russiske samfunnet i synet på den sovjetiske arven. Putin er ingen ekstremist i sin historisering, men snarere en «sentrist» som leter etter en historieforvaltning som kan skape borgfred og stabilitet i det russiske samfunnet.75 For ikke å splitte befolkningen har det vanskelige spørsmålet om hvor lenge Lenin skal få lov til å ligge i mausoleet på Den røde plass blitt lagt på is, og av samme grunn nedtoner Kreml i 2017 revolusjonsjubileet.76

I stedet overlates jubileet til akademia,77 og Putin har gjentatte ganger bedyret at det ikke er politikernes oppgave å overprøve historikerne (selv om han forbeholder seg retten til å gjøre nettopp det hvis han mener det er nødvendig). Det foregår i 2017 konferanser og seminarer viet Den russiske revolusjon over hele Russland, i små og store byer, ved museer, biblioteker, universiteter og ved Det russiske vitenskapsakademiets avdelinger. Ja, det arrangeres konferanser i de fleste land i verden, der historikere kommer sammen for å drøfte meningen med revolusjonen, hundre år etter. Jubileet har i seg selv skapt ny bølge av interesse for revolusjonen, og nye synspunkter og tolkninger vil utvilsomt følge i dets spor.

1S. A. Smith, The Historiography of the Russian Revolution 100 Years on, Kritika: Exploration in Russian and Eurasian History, 16(4) 2015: 733.
2Se Kontseptsija novogo utsjebno-metoditsjeskogo kompleksa po otetsjestvennoj istorii, Moskva 2013. URL: http://rushistory.org/wp-content/uploads/2013.10.31-Концепция-финал.pdf
3Begrepet ble skapt av den amerikanske historikeren Peter Holquist i boka Making War, Forging Revolution: Russia’s Continuum of Crisis, 1914–1921, Cambridge, MA 2002.
4Se Robert V. Daniels, The End of the Communist Revolution, London 1993.
5Sean McMeekin, The Russian Revolution. A New History, London 2017; Marc Steinberg, The Russian Revolution 1905–1921, Oxford 2017.
6S. A. Smith, Russia in Revolution. An Empire in Crisis, Oxford 2017.
7Se Neil Harding, Leninism, London 1996: 257–259.
8Sheila Fitzpatrick, What’s Left?, London Review of Books, 30.03.2017.
9Sheila Fitzpatrick, The Russian Revolution, 3. utg., Oxford og New York 2008: 1–4, 149.
10Se Richard Pipes, Stalin: ‘He Couldn’t Have Done It Without Them’, New York Review of Books (3. desember 2015). /http://www.nybooks.com/articles/2015/12/03/stalin-he-couldn’t-have-done-it-without-them/
11Et godt eksempel er N. Je. Nosov et al. (red.), Kratkaja istorija SSSR, b. 2, Moskva 1972: 9–78.
12Se Rex A. Wade (red.), Revolutionary Russia. New Approaches, New York og London 2004: 5.
13Åsmund Egge, Nyere forskning om den russiske revolusjon i 1917, Nordisk Østforum 2001/3.
14Robert Service, The Bolshevik Party in Revolution: A Study in Organisational Change, London 1979. Se også Alexander Rabinowitch, The Bolsheviks Come to Power: The Revolution of 1917 in Petrograd, New York 1976.
15Wade 2004: 1–10.
16Smith 2017: 5.
17I McMeekins verk er arbeiderklassen omtrent helt fraværende, og vi er tilbake ved den «liberal-konservative» tolkning der Oktoberrevolusjonen fremstilles som et statskupp.
18Det er ikke skrevet mye om kvinnenes rolle i Den russiske revolusjon. Det er forsket mer på kjønnshistorie i tsartida og i senere faser av sovjetepoken. S. A. Smith skriver litt om arbeiderkvinner og kjønnsrelasjoner i sin nye bok, men Marc Steinberg går adskillig lenger og vier den russiske baba, eller bondekvinne, stor oppmerksomhet (Steinberg 2017: 170–222). Han har også gått i dybden på portretter av tre russiske «revolusjonære utopister»: Det er Leo Trotskij, poeten Vladimir Majakovskij – og Aleksandra Kollontaj (!)
19http://russiasgreatwar.org/volumes/Editors.pdf. Besøkt 12.06.2017. Se også Paul Dukes, The Russian Revolution of 1917: A View from the United Kingdom, Vestnik SAFU Serija Gumanitarnye i sotsialnye issledovanija nr. 2, 2017: 149–150.
20Smith 2017: 28–29, 318.
21Smith 2017: 29.
22B. N. Mironov, Sotsialnaja istorija Rossii perioda imperii (XVIII- natsjalo XXv.). Genezis litsjnosti, demokratitsjeskoj semi, grazjdanskogo obsjtsjestva i pravovogo gosudarstva, St. Petersburg 1999–2003, b. 1–2, idem 2014, Rossijskaja imperija: Ot traditsii k modernu, St. Petersburg 2014: b .1–3.
23B. N. Mironov, Strasti po revoljutsii. Nravy v rossijskoj istoriografii v vek informatsii, Moskva 2014. Disse tallene er stort sett forenlige med P. R. Gregorys standardverk om Russlands nasjonalinntekt, Russian National Income 1885–1913, Cambridge 1982.
24Mironov 2014: 302–305.
25Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History, 18, 2, 2017.
26Se Boris Mironov, Cannon Fodder for the Revolution. The Russian Proletariat in 1917, Kritika. Explorations in Russian and Eurasian History, 18, 2, 2017: 351–370.
27Dette er også en av konklusjonene i Oxford-historikeren Robert Services nylig utgitte verk, The Last of the Tsars. Nicholas II and the Russian Revolution, London 2017: 298–299.
28Jürgen Osterhammel, The Transformation of the World: A Global History of the Nineteenth Century, Princeton 2014: 558–571.
29Z. R. Sabirova, Kontinentalnyj platsdarm, Voprosy istorii, nr. 7, 2015: 56–67.
30Sabirova 2015: 56–67.
31Murray Frame, Boris Kolonitskij, Steven G. Marks og Melissa Stockdale (red.), Russian Culture in War and Revolution, 19141922, Book 2: Political Culture, Identities, Mentalities, and Memory, Bloomington 2014: 146–162.
32Sean McMeekin, The Russian Origins of the First World War, Cambridge, Mass. 2011.
33Se R. P. Bobroff, anm. i Revolutionary Russia, 26: 1, 82–84, og John W. Steinbergs anm. i Slavic Review, 72, 1: 170–171.
34Joshua A. Sanborn, Imperial Apocalypse: The Great War and the Destruction of the Russian Empire, Oxford 2014: 235.
35Christopher Read, War and Revolution in Russia, 1914–1922, Basingstoke 2013: 22.
36Se f.eks. T. Skocpol, States and Social Revolutions: A comparative Analysis of France, Russia, and China, Cambridge 1979.
37Smith 2017: 4.
38Et stort, nytt russisk verk som trekker en slik kausal forbindelse er V. P. Buldakov og T. G. Leontjeva, Vojna, porodivsjaja revoljutsiju. Rossija, 1914–1917 gg., Moskva 2015.
39Se Velikaja vojna 1914–1917 gg.: vozvrasjtsjenie pamjati. Moskva: Rossijskij institut strategitsjeskikh issledovanij: 2015.
40Se Olga Malinova, Aktualnoje prosjloje: Simvolitsjeskaja politika vlastvujusjtsjej elity i dilemmy rossijskoj identitsjnosti. Moskva: Rosspen. 2015: 86.
41Intervju med B. N. Mironov, St. Petersburg 24.09.2016.
42Se Jens Petter Nielsen 2017,’Å skape mening i konsolideringens navn’. Den russiske revolusjonens hundreårsjubileum, Arbeiderhistorie 2017: 23–41.
43Se nærmere om dette i Malinova 2015: 100–115.
44Den store fedrelandskrigen var også viktig i Boris Jeltsins historieforvaltning på 1990-tallet. For ham var krigen først og fremst et symbol for det sovjetiske folkets «mot, patriotisme og selvoppofrelse», seieren over Nazi-Tyskland var folkets, ikke det hjemlige, totalitære regimets fortjeneste (se Malinova 2015: 91–100). Det nye med Putins traktering av det samme temaet er nettopp understrekningen av at det fantes en positiv sammenheng mellom den russiske og den sovjetiske statstradisjon.
45Robert Horvath, Apologist of Putinism? Solzhenitsyn, the Oligarchs, and the Specter of Orange revolution, Russian Review 70, april 2011: 300–318.
46B. N. Mironov, Blagosostojanie naselenija i revoljutsija v imperskoj Rossii, Moskva: Novyj khronograf 2012: 671–672, 674, 692–693; Mironov 2014: 66–67.
47Se f.eks. G. M. Ippolitov, Rossija. God 1917-j. Tsivilizatsionnyj razlom, Vestnik SAFU Serija Gumanitarnye i sotsialnye issledovanija 2017, 2: 153.
48Leo Trotskij, Den permanente revolusjon, Oslo 1969.
49S. A. Smith, Writing the history of the Russian Revolution after the Fall of Communism, Europe-Asia Studies 4, 4, 1994: 563–578.
50Orlando Figes og Boris Kolonitskij, Interpreting the Russian revolution. The Language and Symbols of 1917, New Haven og London 1999.
51V. P. Buldakov, Krasnaja smuta: Priroda i posledstvija revoljutsionnogo nasilija, Moskva 1997.
52Intervju med V. P. Buldakov, Moskva 20.10.2016. Se også V. P. Buldakov om årsakene til Den russiske revolusjon: Vsja istorija Rossii – eto dvizjenie ot smuty do smuty. https://lenta.ru/articles/2016/04/10/revolution/ Besøkt 17.06.2017.
53Liudmila Novikova, The Russian Revolution from a Provincial Perspective, Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History, 16, 4, Fall 2015 (New Series): 769–785.
54Disse bøkene er omtalt i Novikova 2015: 770. Se også Christopher Read, British Historiography of the Russian Revolution, i S. M. Iskhakov (red.), 1917 god v Jevrazii. Sbornik statej i materialov, Moskva 2017: International Commission on the History of the Russian Revolution: 29–31. Read skriver om britiske og amerikanske historikere som har ytt viktige bidrag til utforskningen av revolusjon på det lokale plan i Russland.
55Vladislav Goldin, Revoljutsionnyj protsess 1917 goda na Jevropejskom Severe Rossii: sobytija, problemy, protivoretsjija, i Iskhakov (red.) 2017: 153–181; Ljudmila Novikova, Provintsialnaja ‘kontrrevoljutsija’: Beloje dvizjenije i Grazjdanskaja vojna na russkom Severe, 1917–1920, Moskva 2011.
56Novikova 2015: 770.
57Novikova 2015: 771–772. Se nærmere Sarah Badcock, L. G. Novikova og Aaron B. Retish (red.), Russia’s Revolution in Regional Perspective, Bloomington 2015.
58T. Karasik og M. V. Miley, Arkhangelsk: A Note on 100 Years Since the Russian Revolution, i V. I. Goldin, 1917 god d sudbakh regionov, strany i mira: vzgljad iz XXI veka, Arkhangelsk 2017: 204–205.
59Tanja Penter, Der Sowjet der Arbeitslosen in Odessa: Soziale Polarisierung in der Revolution von 1917, Jahrbücher für Geschichte Osteuropas nr. 3, 46 (1998): 351–375.
60Novikova 2015: 775–776.
61Novikova 2015: 780.
62Smith 2017: 4. Nylig kom også den første boka på norsk (nynorsk) om Det russiske imperiet, dets historie og tradisjoner som fremdeles preger dagens Russland: Kåre Johan Mjør, Russisk imperium, Oslo 2017.
63Jonathan Smele, The ‘Russian’ Civil Wars, 1916–2016: Ten Years that Shook the World, London–New York 2015: 245.
64Evan Mawdsley, The Russian Civil War, Boston 1987.
65Se V.I. Goldin, Rossija v grazjdanskoj vojne. Otsjerki novejsjej istoriografii (vtoraja polovina 1980-kh- 90-e gody), Arkhangelsk 2000.
66D. J. Raleigh, The Russian Revolution after All These 100 Years, Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History, 16, 4, 2015: 797.
67Se V. I. Goldin, 1917 god v Rossii: ot prosjlogo k sovremennosti, Vestnik SAFU Serija Gumanitarnye i sotsialnye issledovanija nr. 2, 2017: 148.
68En parafrase over tittelen på John Reeds berømte øyenvitneberetning fra Den russiske revolusjon, Ten Days that shook the world (1919).
69Se V. I. Goldin, Novejsjie zarubezjnye issledovanija o grazjdanskoj vojne natsjala XX veka v Rossii, Vestnik SAFU, Serija Gumanitarnye i sotsialnye issledovanija, nr. 3 2016: 128–133.
70Smele 2015: 250–251.
71Uttalelse som tilskrives den russiske sosiologen Igor Kljamkin.
72Tonen i Sean Mc Meekins nye bok om 1917 viser at politiseringen av revolusjonen slett ikke er overvunnet (McMeekin 2017: xi–xvii).
73Kritika. Explorations in Russian and Eurasian History, 18, 2: 229.
74Se Nielsen 2017.
75Kristian Lundby Gjerde argumenterer overbevisende for dette i sin artikkel, The Use of History in Russia 2000-2011: The Kremlin and the search for consensus, East European Politics 2015, 31, 2.
76Se Nielsen 2017: 37–38.
77Se Neil MacFarquhar,’Revolution? What revolution?’ Russia asks 100 Years Later, New York Times 10.03.2017. https://www.nytimes.com/2017/03/10/world/europe/russian-revolution-100-years-putin.html

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon