Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
(side 385-386)
Artikkel
Vitenskapelig publikasjon
(side 389-419)
av Olof Holm
SammendragEngelsk sammendrag

Reformationen innebar en uppgörelse med den katolska helgonkulten, men i vilken utsträckning kastades helgonskulpturerna ut ur kyrkorna i Norge under reformationstiden? I denna artikel undersöks hur ansvariga kyrkliga företrädare gick till väga i Jämtland under de sista decennierna av 1500-talet och början av 1600-talet, då landskapet var dansk-norskt i kyrkligt hänseende och hörde till Trondheims stift. Det visar sig att de lokala kyrkoherdarna följde olika strategier: vissa lät helgonbilderna vara kvar i samband med att ny, protestantisk kyrkoinredning anskaffades, andra slängde ut dem. Toleransen kan sägas ha varit lägre här än i landskapen öster om Jämtland, som förblev svenska under perioden.

The Reformation implied the abolition of the cult of the saints, but to what extent were images thrown out of the churches in Norway? This question is studied here with Jämtland as a case in point. After having belonged ecclesiastically to Sweden for several hundred years, this province was transferred to the diocese of Trondheim in Norway in 1571. Norway was, at that time, part of the Danish conglomerate state. The author shows that in Jämtland the altar screens from the Catholic period on the high altars in the churches were, to a large extent, replaced by so-called catechism altarpieces towards the end of the 16th century and at the beginning of the 17th. These altarpieces had no images of the saints, but, rather, quotations from the catechisms in Danish; occasionally other quotations from the Scriptures too, in addition to painted symbols or motifs according to Lutheran ideals (Figs. 1–2). In connection with the acquisition of these new altarpieces and other Protestant church fittings, some local vicars chose to throw out all images of the saints, considering them to be idols. Others were more tolerant and allowed them to remain in the churches. On the whole, the tolerance towards images of the saints was obviously lower in the Danish-Norwegian province of Jämtland than in the provinces east of Jämtland, which remained Swedish during the Reformation period. This transformation of the churches of Jämtland in the late Reformation period appears as largely forced through by people in positions of authority, without support from the populace. The author describes one case (Offerdal) where the images of the saints, after having been thrown out by the vicar from the parish church, were taken care of by some locals and placed in small, non-official chapels where they continued to be worshipped.

Vitenskapelig publikasjon
(side 420-445)
av Jens Petter Nielsen
SammendragEngelsk sammendrag

I forbindelse med at det i 2017 er hundre år siden Den russiske revolusjon, reiser forfatteren spørsmålet om hvordan russiske og vestlige historikeres syn på revolusjonen har endret seg siden Sovjetunionens oppløsning. Den viktigste forandringen synes å være at diskusjonen om Den russiske revolusjon er blitt mindre paradigmatisk, at arbeiderklassens rolle tones ned og at revolusjonen strekkes ut i tid og rom. Den blir stadig mer sammensatt og mangfoldig – sosialt, etnisk, geografisk og kulturelt. Delvis forsøker man å binde Februarrevolusjonen, Oktoberrevolusjonen og den etterfølgende borgerkrigen tettere sammen ved å innføre begrepet «Den store russiske revolusjon», delvis går man i motsatt retning og argumenterer for at Russland i disse årene ble gjenstand for mange revolusjoner og mange borgerkriger. Den offisielle russiske delen av hundreårsmarkeringen for 1917 tegner til å bli neddempet. Det betyr ikke at Kreml-ledelsen anser revolusjonen for å være et lite aktuelt tema. Det er snarere en indikasjon på det motsatte.

In 2017 the centenary of the Russian Revolution is being marked all over the world, and the author raises the question of how and to what extent Russian and western historians have changed their views on the revolution after the dissolution of the Soviet Union (1991). He contends that the most important change is that the discourse on the Russian Revolution has become less paradigmatic and that the part played by the Russian working class recently has been de-emphasized. Instead historians have opened up new social ‘rooms’: women, peasants, the ‘parliament of the street’, the Russian regions, as well as Russia as a multinational empire. The revolution has been stretched out both in time and space, becoming ever more multifaceted and diversified—socially, ethnically, geographically and culturally. On the one hand, historians have endeavoured to link the February and October revolutions and the subsequent civil war in Russia more closely together by introducing ‘the Great Russian Revolution’ as an overarching notion. On the other hand, they have moved in the opposite direction, arguing for the view that Russia during these years experienced many revolutions and many civil wars. The article also pays attention to Vladimir Putin’s history policy: The official, governmental part of the centenary of the Russian Revolution seems to be toned down. That does not mean that the Kremlin leadership considers the topic of revolution to be unimportant. It is, rather, an indication of the opposite.

Vitenskapelig publikasjon
(side 446-467)
av Kjetil Braut Simonsen og
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen analyserer Vidkun Quislings antisemittiske forestillinger, slik de kom til uttrykk under den tyske okkupasjonen. Utgangspunktet er at Quislings antisemittisme bør analyseres som en form for konspirasjonstenkning: det som i forskningen omtales som den paranoide stil. Quisling hevdet i sine taler mellom 1940 og 1945 gjentatte ganger at jødene stod bak en internasjonal sammensvergelse, som truet med å undergrave alt «nordisk» og «germansk». Ut i fra dette fremstilte han den nazistiske forfølgelsespolitikken som en legitim forsvarskamp, som var rettet mot en «jødisk overmakt».1

This article analyses the antisemitism of Vidkun Quisling—the leader of the collaborationist fascist party in Norway, Nasjonal Samling (NS)—during the German occupation of Norway from 1940 to 1945. Although Quisling’s life and political activity has been studied in depth, the role and function of antisemitism in his ideological thought and political statements during the occupation years has not been extensively explored. The main research questions of the article are as follows: What characterized Quisling’s notions of ‘the Jew’? And to which extent did antisemitism influence his political agitation and actions more generally? An important overall perspective of the article is that Quisling’s antisemitism can be described first and foremost as a form of conspiracism—what social scientist Richard Hofstadter has called the «paranoid style» in politics. Quisling interpreted history from the time of the French Revolution as an ongoing apocalyptic struggle between the «Nordic-Germanic peoples» against the imagined entity of «international Jewry». This subversive force, he claimed, was not only behind capitalism, communism, democracy and cultural decadence—it also controlled all the allied nations fighting against National Socialism. To Quisling, the ideological collaboration of Nasjonal Samling with Nazi Germany was not treason. Quite the opposite: It was legitimate due to the dire necessity of fighting «the international Jewish enemy» and to halt the ongoing «Judaisation» of Norway. The real traitors, Quisling argued, were the democratic politicians, who were but «lackeys of international Jewry», oblivious to the Norwegian people’s «true» interests. The arrests and deportations of Norwegian Jews, defended and facilitated by the NS leadership, were similarly seen as legitimate actions in the war against this imagined diabolical enemy.

Vitenskapelig publikasjon
(side 468-493)
av André Horgen
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen tar utgangspunkt i de mange dødsulykkene påsken 1967 og diskuterer hvordan sikkerhetsdiskursen innenfor profesjonsrettet norsk friluftsliv og fjellsport ble formet i perioden 1967–1974. Det anlegges et diskurs- og maktteoretisk perspektiv på empirien, og gjøres rede for hvilke aktører som strevde etter å etablere seg som premissleverandører for den sikkerhetstenkningen som ble den dominerende og etter hvert fremstod som legitim. I artikkelen argumenteres det for at det fra 1967 etableres en dominerende sikkerhetstenkning innenfor norsk profesjonsrettet friluftsliv som kan kalles «fjellvettlinjen». Denne måten å tenke sikkerhet på kjennetegnes ved en sterk verdiorientering, som fremfor å vektlegge instrumentelle og regelbaserte tilretteleggingstiltak med sikte på å sikre de naturlige omgivelsene, fokuserte på å etablere allment forpliktende normer – rettet mot at folk burde ta ansvar selv og velge tur etter evne. Fraværet av direkte og formell maktutøvelse fra myndighetenes side åpnet i stor grad opp for private aktører innenfor feltet som satte dagsordenen og var normgivende. Etter hvert etableres en symbolsk og diskursiv makt som gjennom å vise til forestillinger om norsk klatreskikk og norsk friluftslivstradisjon, ble brukt som referanser for å ramme inn forståelses- og mulighetsrommet. De sentrale aktørenes maktutøvelse ble i stor grad legitimert gjennom det tradisjonelle herredømme som trådte frem og legitimerte seg gjennom personlig autoritet, og ved å vise til tradisjon og skikk som foreskrev lydighet overfor de allment forpliktende normene.

The article is based on the many fatalities in Norway during the Easter vacation in 1967. It discusses how a safety discourse was developed and constituted by professionals in Norwegian friluftsliv (outdoor life) and mountaineering in the period 1967-74. A discourse and power-theoretical perspective is presented, explaining which actors sought to establish themselves as premier suppliers for the safety concept that became dominant and eventually legitimate. In the article, it is argued that from 1967 a dominant safety concept was established within professional-oriented friluftsliv in Norway that we call ‘fjellvett-linjen’, meaning ‘the mountain sense approach’. This way of thinking is characterized by a strong value orientation, and rather than emphasizing instrumental and rule-based measures that aim at ensuring the natural environment, it focuses rather on establishing generally binding norms for people to take responsibility for their own safety, selecting routes according to their abilities. The absence of direct and formal power exercised by the authorities allowed private actors within the field to set the agenda and be normative. Eventually, a symbolic and discursive power was established, which, by referring to the ideas of Norwegian climbing and friluftsliv traditions, was used to frame the comprehension and room of opportunity. The power of the key actors was largely legitimized through a traditional hegemony, legitimized through personal authority, referring to traditions and customs prescribing obedience to the generally binding standards of safety.

Debattartikkel
(side 495-506)
av Tor Egil Førland
Sammendrag

På slutten av NRK-monopolets tid bodde jeg et år i USA. Den amerikanske tv-reklamen hadde en bisarr fascinasjon, som en merkelig, fremmed verden. Min favorittreklame fra dengang viser en glatt bilselger på toppen av et bratt, snødekt fjell. «Hvordan kom du opp dit?», spør en stemme. «Jeg kjørte opp», svarer han smilende – og så viser kameraet en bil i bakgrunnen. Jeg har glemt merke og modell. Det jeg husker, er underteksten som kommer fram idet selgeren sier han har kjørt opp: «(He’s lying)». Kommersiell selvironi på sitt beste. (Men kanskje ikke reklame på sitt beste, siden jeg har glemt hva slags bil det var.) Siden har jeg ofte ønsket meg en knapp på fjernkontrollen som jeg kunne trykke på når jeg mener politikere og andre farer med løgn eller forvrenger sannheten. Knappen skulle få fram den samme teksten på tv-skjermen min hjemme: «(Han/hun lyver)». Ikke at det ville gjort så mye fra eller til, med mindre jeg kunne få fram den samme teksten hos alle andre. Men en egen tilfredsstillelse og følelse av motmakt ville det likevel gi.1 Denne artikkelen begynner med en beskrivelse av en president som ikke bryr seg om skillet mellom fakta og fiksjon. Deretter følger en kritisk del om en akademisk venstreside som lenge har hevdet at skillet ikke finnes, og som dermed har bidratt til å utydeliggjøre det, men som forferdes når deres relativistiske epistemologiske teorier omsettes til propagandistisk praksis. Til slutt kommer en normativ del om hvordan kildekritikk og aktive henvisninger til åpne kilder kan avsløre usannhet og gjøre kvalitativ forskning til vitenskap – så fremt vi tar oss bryet.

Historisk tidsskrift

Nummer 4-2017, bind 96

www.idunn.no/ht

 

 

HOVEDREDAKTØR

Narve Fulsås

 

REDAKTØRER

Richard Holt

Kari Aga Myklebost

Harald Dag Jølle

 

REDAKSJONSSEKRETÆR

Maria Purtoft

 

REDAKSJONSSEKRETÆR

Ruth Solveig Hemstad

Dag Hundstad

Eva Jakobsson

Gunnar W. Knutsen

Einar Lie

Dorthe Gert Simonsen

Ulrike Spring

Kristian Steinnes

Jo Rune Ugulen

 

ISSN online: 1504-2944

DOI: 10.18261/issn.1504-2944

 

Tidsskriftet utgis av Universitetsforlaget på vegne av Den norske historiske forening

© Universitetsforlaget 2017

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon