Boka som her skal omtales, påstås av utgiverne å være den første trykte utgaven av dansk-norske bøteregistre fra første halvdel av 1600-tallet. I Norden står Jämtland på mange måter i en særstilling når det gjelder historiske kildeutgivelser. I 1928 ble «Jämtlands läns fornskriftsällskap» etablert. Formålet med selskapet var «genom utgivande av historiska urkunder och annat otryckt källmaterial samt preliminär bearbetning av detsamma bidraga till utforskandet av Jämtlands och Härjedalens historia.» Fram til 1959 ble 11 skrifter utgitt, men så opphørte virksomheten. I 1987 ble Fornskriftsällskapet revitalisert, og utgivelsesarbeidet fortsatte. I 2009 begynte man med digital publisering av «orienterande avskrifter» som i særlig grad gjaldt eldre kildemateriale fra 1600-tallet, men etter hvert også mer moderne materiale. Avskriftsarbeidet har hele tida foregått ved hjelp av frivillige. Selskapet har for tida et 50-talls medlemmer, men ønsker seg flere som kan bidra på ulike måter i kildeutgivelsesarbeidet. I dette arbeidet må også framheves den store interesse og samarbeidsvilje som Landsarkivet i Östersund har vist. De finansielle sider ved arbeidet må heller ikke glemmes. «Landsprosten Erik Anderssons minnefond» og «Gustaf Fjetterströms stiftelse för arkivvetenskaplig forskning» har gitt verdifulle bidrag, og ikke minst har konsul Ragnar Ohlson i en årrekke gjennom sitt forlag «AB Wisénska bokhandelns förlag» med smittende entusiasme og grensesprengende kulturinteresse gitt store bidrag til publiseringsarbeidet av jämtlandica.

Nå har imidlertid elektronisk publisering gjort det mulig å tilby gratis alle publikasjoner som er utsolgt fra utgiver. Nye utgivelser vil også bli fritt nedlastbare pdf-dokument fra selskapets hjemmeside: www.fornskrift.se. Det er ingen tvil om at kildeutgivelser i framtida må gjøres elektronisk tilgjengelig. Kildene blir søkbare over hele verden via internett, de kan alltid korrigeres for feil, og publiseringen kan skje kontinuerlig. Det er også mulig å publisere illustrasjoner og framstille prosesser på en dynamisk måte. Navne-, steds- og andre registre kan gjøres elektronisk søkbare, ordforklaringer kan også legges klikkbart inn i selve kildeteksten. Trykke- og distribusjonskostnadene vil være tilnærmet gratis. Det er også mulig uten særlig merkostnader å utgi originaltekstene fotografisk parallelt med den transkriberte teksten. Alt i alt er mulighetene mange for å tilføre merverdi til kildeutgivelser ut over selve tekstpubliseringen når kildeutgivelsene blir gjort elektronisk tilgjengelig.

Nå skal imidlertid dette kildeskrift vurderes på sine egne premisser som klassisk trykt kildeutgave. Og man må aldri glemme at det faglige arbeidet som må gjøres, er det samme enten man publiserer papirbasert eller elektronisk. Originalmaterialet til Jämtlands og Härjedalens bøteregistre, eller «saköreslängder», er ikke bare vanskelig å lese, men også vanskelig å få oversikt over, oppsplittet som materialet er i ulike arkivserier i det svenske og norske riksarkiv. Materialet i denne utgaven dekker perioden 1601–1645, den siste perioden, bortsett fra under Kalmar-krigen 1611–1613, hvor de dansk-norske fogder hadde rett til å bøtelegge jämtene og härjedölene. Listene inneholder både hvor store summer som ble samlet inn av bøter, og beskrivelse av hvilke forseelser som lå til grunn for bøtene. Et tydelig trekk i materialet er at alle mulige handlinger som ble ansett som syndige ble kriminalisert, likeså ble det slått hardt ned på ulike former for ulydighet mot øvrigheten.

Per Sörlin har skrevet en historisk innledning til kildeutgaven: «Om saköreslängderna som historisk källa». Kriminaliteten som registreres i bøteregisteret kan ifølge Sörlin grupperes i fem overgripende kategorier: vold, baktaling, brudd på eiendomsretten, sedelighetsforbrytelser samt ulydighet rettet mot øvrigheten. Det synes rimelig å hevde at første halvdel av 1600-tallet var en tid da befolkningen ble ansett å måtte oppdras og kontrolleres av øvrigheten på en måte som aldri hadde vært aktuelt så langt mot nord i tidligere tider.

Forbrytelse og straff er et problemkompleks ikke bare Dostojevski har kjempet med. Hva som regnes som kriminelt, og omfanget av kriminalitet og alvorlighetsgraden av kriminelle handlinger, kan ikke over tid vurderes objektivt likt. Dersom man mener at handlinger og ytringer er å regne som kriminelle om de er i strid med loven som gjaldt i et gitt samfunn på en gitt tid, er det vanskelig å si noe om «hvor kriminelt» samfunnet egentlig var til en hver tid. For det første kan loven endres. Det som i en periode var ulovlig, kan i en annen være tillatt. Lovkonservatismen kan dessuten representere et etterslep av foreldet lovgiving. Det er nemlig ikke gitt at alt som er forbudt i henhold til lovboka, praktiseres innenfor gjeldende rett til en hver tid som ulovlig. Dessuten er det forskjell over tid på hvor stor prosent av de faktiske forbrytelser som ble oppdaget og brakt inn for domstolen. Her kan det også være ulik praksis, ikke bare fra land til land, men også mellom ulike landsdeler i samme stat. Størrelsen på folketallet i et samfunn vil naturligvis også påvirke omfanget av kriminelle handlinger. Alt dette, og mer til, gjør det vanskelig å sammenligne og forklare endringer i kriminaliteten over tid. Den som vil arbeide med strafferegistre i Jämtland og Härjedalen i første halvdel av 1600-tallet, vil naturligvis måtte ta stilling til slike problemstillinger.

I kildeutgaven gjengis i tillegg til saköreslängderna også som bilag to längder over «fredsköp» i Jämtland 1613–1614 og 1615–1616. Bakgrunnen er følgende: Under Kalmar-krigen besatte svenske tropper Jämtland og Härjedalen og bøndene sverget da nærmest kollektiv troskapsed til svenskene. Jämtene ble underlagt et hardt svensk styre med harde skatter og soldatutskrivinger. Når så freden kom, gikk Jämtland og Härjedalen tilbake til Danmark-Norge, og kong Kristian IV fant det nødvendig å straffe de upålitelige innbyggerne. De ble erklært fredløse, og de ble fratatt odelen på sine gårder. Men de fleste ble tilbudt fred mot å betale bøter, såkalt «fredsköp». Etter å ha betalt de sterkt tyngende bøter og dessuten inngått leilendingskontrakter, ble bøndene i praksis leilendinger på egen gård. Bøndene i Härjedalen unngikk ifølge Sörlin straffeforfølgingen og behøvde altså ikke å betale fredsköp. Grunnen skal være at härjedölene avga troskapsed til svenskene først etter at disse hadde brent og herjet i provinsen, uten at de fikk noen norsk-dansk militær hjelp.

Oppgjøret etter Kalmar-krigen inneholdt i det hele mange elementer, både økonomiske, politiske og militære, som skulle knytte Jämtland sterkere til det dansk-norske riket. Størst virkning fikk nok utbyggingen av et mektigere og mer tallrikt dansk-norsk myndighetsapparat. Men dette skjedde ikke uten motstand fra jämtene. Den gamle jämtske selvstyretradisjonen kan se ut til å ha blitt oppfattet som et alvorlig hinder for sentralmaktens ambisjon om å dra større nytte av Jämtland både økonomisk og politisk. Etter freden i Brömsebro 1645, hvor Jämtland på nytt ble svensk, synes tendensen å være at statsmaktens kontroll med landskapet svekkes. Jämtene får odelen tilbake, og allerede i 1645 får de adgang til den svenske riksdagen. Men uansett statstilhørighet kan det virke som jämtene til alle tider har vært mer jämtske enn svenske eller norske. Grunnen kan være at signalene som går fra det elitære politiske begivenhetsnivå og ned på mentalitetsnivå, er for svake til at man får varige virkninger etter at trussel om militær og annen truende maktanvendelse er trukket tilbake. Staten får i Jämtland mest gjennomslag når den kan opptre som godkjenningsinstans for lokale initiativ.

Dette kan naturligvis ikke leses direkte ut av en kildeutgave. Men leseren får god orientering om konteksten kildene inngår i i ulike tillegg i utgaven. Per Sörlins innledende artikkel «Om saköreslängderna som historisk källa» er alt nevnt. Nyttige orienterende oversikter og registre er også utarbeidet. Administrativ organisering i tinglag og kirkesokn blir redegjort for, likeså har Karl Göran Eriksson utarbeidet et svært nyttig stedsnavnregister. Olof Holm har laget en meget detaljert og nyttig oversikt over alle lensherrer og fogder i Jämtland og Härjedalen 1601–1645. Han har også laget et register over stands- og embetspersoner som omtales i kildeteksten. Christer Kalin har laget en liste med ordforklaringer. Dette er svært nyttige tilleggsfunksjoner som tilfører kildeutgivelsen stor merverdi.

Å utgi kilder representerer imidlertid et problem i den historiske metodelære. Vi lærer at primærkilden alltid er å foretrekke framfor sekundærkilden. En kildeutgave vil være en sekundærkilde. Det er alltid mulighet for feil i lesingen eller avskriften. Er da kildeutgivelsen faglig unyttig eller sågar metodisk uforsvarlig? Knapt noen historiker vil svare ja på det spørsmålet. Tilgjengeligheten blir lettere ved en kildeutgivelse, registre og andre tilleggsfunksjoner vil tilføre merverdi til kilden. Kanskje kan vi innføre en ny term i metodelæren hvor teksten i en kildeutgave blir omtalt som en primær variant av primærkilden. Med dagens elektroniske teknologi er det dessuten mulig at alle kildeutgivelser gjøres elektronisk tilgjengelig, og at primærkilden som ligger til grunn for kildeutgivelsen gjengis i fotografisk form parallelt med kildeutgivelsesteksten. Det er nemlig ingen plasshensyn som setter grenser i en elektronisk tekstutgivelse. At denne teksten ennå ikke er utgitt elektronisk, er den eneste innvending jeg har mot denne forbilledlige kildeutgave.