Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mellom revisjon og politisk opposisjon. Avisen Folk og Land 1952–1975

Between revisionism and political opposition. The newspaper People and Country 1952-1975

Espen Olavsson Hårseth, f. 1984, master i historie 2010, konservator, Valdresmusea AS.

Denne artikkelen tar for seg avisen Folk og Land, utgivelsen som påberopte seg å være de landssvikdømtes organ i etterkrigstiden. Undersøkelsen dekker perioden hvor avisen ble drevet som en profesjonell utgivelse, årene 1952–1975. Tidligere publiserte arbeider har poengtert at dette miljøet favnet høyst ulike og til dels motstridende interesser. Det dreier seg da i hovedsak om et skille mellom interessene som ønsket å avgrense arbeidet til fremme for juridisk og historisk revisjon av rettsoppgjøret, og aktører som i tillegg ønsket å legge grunnlaget for et nyfascistisk framstøt. Artikkelen presenterer hvem som kom til å representere de ulike interessene i avisen og forsøker å forklare hvorfor styrkeforholdet mellom de ulike interessene endret seg med årene, og hvordan dette farget avisens redaksjonelle profil.1

The first organised fascist group in Norway after the war, National Youth League (Nasjonal Ungdomsfylking), eventually became a dominant player within the editorial office. This acquisition led to a conflict between those who originally had simply wished for a revision of the post-war reckoning, and those who sought to further the ideological struggle of National Unity. The revisionists reorganised themselves into the Institute for Norwegian Occupation History (Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie), and the neo-fascist wing was soon outmanoeuvred within the group of veterans. Nevertheless, the guidance of the veterans of National Unity had still helped shape the first post-war generation of Norwegian fascists. After the breakup of the old guard, immediate measures were taken to form the first fascist party in Norway after the war.

Key words: Revisionism, Neo-fascism, War trials, Vidkun Quisling

Om lag 50 000 nordmenn ble dømt for landssvik etter den andre verdenskrig. De fleste av dem hadde vært medlemmer av Nasjonal Samling. Ikke alle landssvikdømte godtok det juridiske grunnlaget de var blitt dømt på, straffene de fikk, eller hvordan okkupasjonen av Norge ble fremstilt innenfor den autoriserte historieskrivingen. Noen få valgte å ta opp kampen mot rettsoppgjøret i offentligheten. De organiserte seg i Forbundet for sosial oppreisning (1949–1974) og utga avisen Folk og Land (1952–2003).

Det foreligger i hovedsak to publiserte arbeider om miljøet denne artikkelen tar for seg. Georg Øvsthus skrev i 1972 en hovedoppgave i historie om Forbundet for sosial oppreisning og det organiserte rehabiliteringsarbeidet.2 Journalisten Per Bangsund ga i 1984 ut reportasjeboka Arvtakerne. Nazisme i Norge etter krigen, som handlet om de politiske organiseringsforsøkene med utspring i Folk og Lands redaksjonslokaler. To studier med helt ulike tilnærminger til den lille kretsen som aktivt sluttet opp om Folk og Land, og hvor tidsrommet som belyses langt på vei er sammenfallende. Det er klart at dette var et miljø preget av sammensatte og til dels motstridende interesser.

En masteroppgave i historie fra 2010, «Fra rehabilitering til nyfascistisk opposisjonsorgan. Avisen Folk og Land 1967–1975», tok for seg den redaksjonelle utviklingen i avisen i en periode hvor den i stadig sterkere grad ble politisert, før utgivelsen ble lagt om og fullt og helt ble viet historisk revisjon fra 1975. I likhet med denne oppgaven tar artikkelen som her foreligger utgangspunkt i avisarbeidet, men setter undersøkelsen inn i en større kilde- og tidsmessig sammenheng:

Denne artikkelen vil ta for seg den redaksjonelle utviklingen i Folk og Land, fra avisen ble opprettet i 1952 og gjennom årene hvor den ble drevet som en profesjonell utgivelse. Artikkelen søker å forklare de redaksjonelle endringene ved å redegjøre for hvilke aktører som gjorde seg gjeldende i avisen, hvorfor styrkeforholdet mellom dem endret seg over tid, og hvordan disse forskyvningene i balansen preget utgivelsen.

Etter at den nevnte masteroppgaven var levert våren 2010, ble arkivet etter Forbundet for sosial oppreisning og arvtakeren Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (1974–2003) tilgjengelig hos Riksarkivet høsten samme år. I det bevarte materialet inngikk også restene etter Folk og Lands arkiv. Den bevarte dokumentasjonen etter over 50 års avisdrift skulle allikevel vise seg å være svært fragmentarisk – særlig for årene 1952–1975, og enda mer påfallende for den i ettertid så omdiskuterte perioden innad i miljøet, 1967–1975.

For å kunne redegjøre for hvilke aktører som gjorde seg gjeldende i avisen, har jeg tatt utgangspunkt i de tidligere publiserte arbeidene om miljøet. For videre å kunne tidfeste og finne forklaringer på hvorfor styrkeforholdet mellom diss ulike interessene endret seg opp gjennom årene, og hvordan dette preget avisutgivelsen, har det vært nødvendig å foreta en systematisk gjennomgang av de relevante avisårgangene. Sammen med biografier og andre publiserte beretninger fra de involverte parter, har totaliteten av dette kildetilfanget kunnet gi et bilde av avisen Folk og Land slik den i årene 1952–1975 manøvrerte i landskapet mellom revisjon og politisk opposisjon.

Oppgjøret

Så tar vi fatt på et nytt år igjen – det sekstende efter den norske rettsstats store sammenbrudd og tilbakefall til barbariet i 1945. I femten år har både vi og sannheten vært fredløse i dette land. I femten år har hver den som ønsket det – og det var dessverre ikke så få – ustraffet og farefritt kunnet kaste seg over tidligere NS-folk med de groveste injurier, understøttet av en dagspresse uten både politisk forstand og sømmelighet. I femten år har også hver den som lystet kunnet servere de groveste historiske usannheter uten at noen har våget å ta dem i skole. Bortsett naturligvis fra det meget forkjetrede blad Folk og Land.3

Å bli dømt for landssvik under det norske rettsoppgjøret, innebar blant annet å bli fradømt «almen tillit» for ti år. Det vil si at en tapte sine medborgerlige rettigheter som stemmerett, rett til å ha offentlige stillinger, lederstillinger og tillitsverv i næringslivet, og tilgang til militærtjeneste. I tillegg kunne man miste yrkesløyver og økonomiske rettigheter og få inndratt privat eiendom. De dømte ble også ilagt en kollektiv økonomisk straff i form av «det solidariske erstatningsansvaret». 20 000 nordmenn ble i tillegg dømt til fengselsstraff, og 30 dømt til døden for å ha begått landssvik.4 De aller fleste ble dømt til å betale et enkelt forelegg og mistet sine medborgerlige rettigheter for ti år, men landssvikerstemplet ble for mange en livsvarig straff.5

Gjennomføringen av oppgjøret hadde bred støtte i befolkningen, og reaksjonene mot de få kritikerne var skarpe. Pressen sto forent på anklagernes side, og de avviste moderasjon og forsoning. Det offentlige ordskiftet om okkupasjonen og rettsoppgjøret i den etablerte pressen utelukket derfor med noen unntak innlegg fra «den andre siden» de første tiårene etter krigen. De landssvikdømte som ønsket å protestere offentlig, var henvist til å utgi sine publikasjoner på egne forlag.6

Egen presse og organisasjon

I oktober 1947 begynte Nils Vikdal (1892–1952) å utgi stensilavisen «Skolenytt» (1947–1948) fra sitt hjem i Kristiansund. Vikdal hadde under krigen vært av de lærerne som valgte å samarbeide med okkupasjonsmakten og NS ved å gå inn i det nazifiserte lærersambandet.7 Medlem i Quislings parti ble han aldri.8 Derfor ble han som de fleste av sambandslærerne ikke funnet skyldig under rettsoppgjøret, men like fullt suspendert fra lærerjobben.9 Vikdal brukte nå sin journalistiske erfaring fra Romsdalsposten til å utgi en avis som i hovedsak inneholdt kritikk av oppgjøret. Målet var å etablere et samlende organ for sine tidligere kollegaer, som han mente var utestengt fra det offentlige ordskiftet etter krigen.10 Vikdal møtte liten respons fra de suspenderte lærerne. Få av dem våget eller ønsket å protestere mot landssvikerstemplet. Derimot fikk han god kontakt med en del tidligere NS-medlemmer som hjalp til med å distribuere avisen. «Skolenytt» endret karakter og ble et blad med alle landssvikdømte som målgruppe. Fra sommeren 1948 ble avisen trykket, og fikk navnet 8. mai (1948–1952).11

Året etter var Vikdal med å etablere det som skulle bli det viktigste organiserte framstøtet for revisjon av rettsoppgjøret. Forbundet for sosial oppreisning ble stiftet på Centrum Hospits i Oslo, to oktoberdager i 1949.12 De landssvikdømte var nå rustet med egen avis og egen organisasjon. Nils Vikdal trakk seg ut av 8. mai til fordel for den mer erfarne medarbeideren Arvid Birger Arntzen (1906–1975).13 Arntzen hadde under okkupasjonen vært redaktør i Rjukan Dagblad og senere Ålesundsavisa Sunnmørsposten. En tid hadde han også vært NS-regimets presseleder for Møre og Romsdal fylke. Under oppgjøret som fulgte var han blitt dømt til fire års straffarbeid og ti års tap av medborgerlige rettigheter.14

Forbundet skulle arbeide for juridisk, sosial og historisk oppreisning for de tidligere NS-medlemmene.15 Organisasjonen utga skrifter og rettet henvendelser til myndighetene og offentlige personer om konkrete saker og om rettsoppgjøret generelt. Forbundet ble dominert av middelaldrende og eldre medlemmer. Organisasjonen fikk sitt tyngdepunkt på Østlandet, hvor bøndene utgjorde det største medlemssegmentet. Støttespillerne representerte, med få unntak, det passive NS.16 Geografisk falt nedslagsfeltet i stor grad sammen med det som hadde vært Nasjonal Samlings kjerneområde, Oslofjordområdet og det indre Østlandet, som hadde favnet 2/3 av partiets medlemsmasse.17 Forbundet lyktes imidlertid ikke med å engasjere tidligere NS-medlemmer i hovedstaden og de større byene, og heller ikke de yngre landssvikdømte.18

Mellom revisjon og politisk opposisjon

Øvsthus fremhever i sin studie at Forbundet vektla å framstå som en upolitisk interesseorganisasjon,19 kanskje særlig i betydningen av at de måtte unngå å vekke mistanke om at de arbeidet for fornyet NS-politisk opinionsdannelse blant de dømte. Samtidig påpeker Bangsund i sin reportasjebok at flere av Forbundets medlemmer pleide omfattende kontakt med den svenske fascisten Per Engdahl (1909–1994) og Nysvenska Rörelsen (1930–1994), og at denne kontakten ble en viktig forutsetning for tidligere NS-medlemmers forsøk på å senere bygge et nytt nasjonalistisk parti i Norge.20

Flere av Forbundets medlemmer hadde vært til stede da Engdahl stablet på beina den første fascistiske internasjonale paraplyorganisasjonen etter krigen, den såkalte Malmörörelsen eller Europäische Soziale Bewegung (ESB) som den offisielt het, på Malmökongressen, i pinsen 1951. Her møttes representanter fra flere vesteuropeiske fascistgrupperinger som forsøkte å samle kreftene og reorganisere seg som en konsolidert europeisk bevegelse etter krigen.21

Forbindelsen enkelte av Forbundets medlemmer pleide med nettverket rundt Per Engdahl, ble møtt med protester internt hos de norske revisjonistene. De fryktet at leflingen kunne ødelegge for gjenreisningssaken hjemme i Norge.22 Allikevel inviterte Forbundet Engdahl til sitt landsstevne på Østre Toten året etter.23 Her hadde mer enn tusen nordmenn jublet for hans tale om et «nytt og bedre Europa», hevdet Engdahl senere i sin selvbiografi.24 Tilhørertallet kan ikke bekreftes i kildene som har vært tilgjengelig, men de røper at gjesteopptredenen førte til intern oppvask. I etterkant av treffet trykket Forbundet «en nødvendig redegjørelse» på lederplass i 8. mai:

Forbundet for sosial oppreisning er en upolitisk organisasjon som uten hensyn til vedkommendes personlige politiske innstilling står åpen for enhver som gir tilslutning til Forbundets formål. Forbundets hovedoppgave er å lede arbeidet for at de politisk straffede og de som ellers måtte ansees uberettiget rammet av rettsoppgjøret kan gjenvinne sin rettslige, sosiale og økonomiske posisjon i det norske samfunn […]. Tydeligere kan det vel ikke sies for den, som vil høre og forstå. Og det er lett å fastslå at det blant Forbundets aktive medarbeidere er kvinner og menn av vidt forskjellig politisk grunnsyn. […]. Hva vårt blad, 8. mai angår, er forholdet det samme. 8. mai er upolitisk, d.v.s. uavhengig av all partipolitikk. I og med at bladet beskjeftiger seg med samfunnsspørsmål, er det selvsagt politisk betonet, men det er ikke tilknyttet noe politisk parti, tvert imot. […].25

Øvsthus hevder i sin studie at kontakten Forbundet hadde med Nysvenskene ser ut til å ha vært forbigående, og bemerker at den etter denne hendelsen i alle fall er helt fraværende i styrets protokoller.26 Dette kan selvfølgelig skyldes at man bevisst har unngått skriftliggjøring av politisk samarbeid, men mest sannsynlig var denne kontakten uformell og gjaldt kun enkelte av Forbundets medlemmer. Studerer man avisårgangene fra denne tiden, ser man at 8. mai fulgte Forbundets offisielle linje i saken. Avisens politiske sympatier kom på denne tiden stort sett kun til overflaten gjennom små nøytrale telegramnotiser om utenlandske fascistbevegelser, om enn med skjult triumf mellom linjene. Hovedoppslagene, de redaksjonelle lederne og de fleste artiklene, var på 50-tallet viet krigshistorien, landssvikoppgjøret og krigens seierherrer.

Folk og Land

Høsten 1952 måtte 8. mai innstille av økonomiske årsaker.27 Avisen var imidlertid for viktig til at en kunne gi opp prosjektet. Forbundets ledende menn, med Lier-bonden Anders Hafskjold (1901–1982) og tidligere redaktør i Dagsposten, Johannes Knudsen (1888–1954), sørget for at 8. mai fikk sin etterfølger allerede samme høst, riktignok med nytt navn og ny redaktør i Oslo. 14. november 1952 ble interessentskapet Folk og Land stiftet. Forbundets venner gikk inn med 10 000 kroner i startkapital.28 Avisen ble denne første tiden eid av en mindre gruppe personer, blant andre av Hafskjold selv.29 Forretningsførselen ble nå overlatt til Forbundets sekretariat for kr. 500,– i måneden.30 Johannes Knudsens sønn, den landssvikdømte boktrykkeren og krigskorrespondenten Finn Brun Knudsen (1911–1994), ble avisens første redaktør.31

Med reetableringen i Oslo fikk Folk og Land og Forbundet felles kontorlokaler i Kierschowsgate 5 på Sagene. Utfordringen med å finne et trykkeri som var villig til å levere en avis for og av landssvikdømte, ble løst en gang for alle ved å engasjere et NS-sympatiserende familiefirma som hadde trykket flere partipublikasjoner før og under okkupasjonen, deriblant hovedorganet Fritt Folk (1936–1945).32 Oslo-firmaet fortsatte driften gjennom etterkrigstiden under skiftende navn, men drev lengst som Viking Boktrykkeri. Firmaet trykket i tillegg til Folk og Land mange av skriftene som tidligere landssvikdømte ga ut på «Eget forlag» etter krigen.33

Revisjonsarbeidet hadde vært umulig uten egen presse, all den tid de dømte var utestengt fra etablerte medier.34 I løpet av den første våren hadde 4617 personer tegnet seg som abonnenter av Folk og Land. Over halvparten, 2617 adressater, sognet til østlandsfylkene, hvor Hedmark, Oppland og Buskerud skilte seg markant ut. Trøndelag og Nordland fulgte tett etter. Sør- og Vestlandet sto svakere, og Troms og Finnmark var ikke representert i det hele tatt.35 Der Forbundet sto sterkest, fikk Folk og Land også flest lesere. Avisen var deres viktigste aktivum. Den ble ansett for å være avgjørende for å holde interessegruppen sammensveiset, men også for selve opplysningsvirksomheten overfor allmennheten.36 Men flertallet av de dømte uteble fra abonnementskartoteket til tross for gjentatte kampanjer:

[…] Vær klar over at hensikten med utgivelsen av vår avis er å bringe opplysninger om det som har foregått og derigjennom påvirke opinionen slik at vi kan nå målet vi har satt oss: Sosial oppreisning. Vi er stemplet som forrædere av særdomstoler på grunn av vår politiske oppfatning. Dette stempel må vaskes vekk. Hjelp oss i dette arbeidet ved å skaffe Folk og Land større utbredelse. Rens ditt navn for skampletten. Du plikter det ovenfor deg selv og etterslekten.37

Forbundet gjorde fremstøt på flere fronter. De henvendte seg blant annet til et privat svensk rettsinstitutt med ønske om en juridisk utredning av det norske rettsoppgjøret. På grunn av sin mistro til den norske juriststand og behovet for å kunne presentere en granskning som nøytral og uavhengig, henvendte de seg til Institutet för offentlig och internationell rätt i Stockholm.38 Utredningen ble ansett som avgjørende for Forbundets framtid. Falt den negativt ut, hadde organisasjonen forsøkt de mulighetene som var tilgjengelige, og de kunne innstille arbeidet. Fikk uttalelsen derimot et positivt utfall, ville det gjøre organisasjonen mer berettiget enn noensinne.39

I 1956 lå utredningen på bordet. Det var et gledelig resultat Forbundet kunne offentliggjøre på sitt landsmøte på Hamar dette året.40 Svenskene hadde kommet fram til at det norske etterkrigsoppgjøret hadde vært samfunnsmessig nødvendig, men ga Forbundet medhold i at det norske oppgjøret hadde vært politisk av karakter og bygde på sviktende juridisk grunnlag. Resultatet av utredningen ble naturlig nok forstått som litt av en milepæl i Forbundet. Saken endte likevel med skuffelse. Forbundet hadde riktignok fått en uttalelse av utenlandske rettssakkyndige som gikk i deres favør, men de greide ikke å få de norske myndighetene til å nedsette et utvalg for å se på utredningen. Den ble sett på som nok et partsinnlegg om rettsoppgjøret. Resultatet ble ikke det store vendepunkt i Forbundets arbeid.41

Noen spredte forsøk på ny giv ble det allikevel gjort på slutten av 50-tallet: man ville prøve å verve dømte som til nå ikke hadde sluttet opp om organisasjonen. Men resultatet var negativt. Forbundet mente å se at det rådet tretthet og selvoppgivelse blant de dømte som nå syntes å stille seg avventende eller likegyldig til deres arbeid. I tillegg falt det hvert år fra gamle meningsfeller av naturlige årsaker.42

De samme tendensene gjorde seg gjeldende i Folk og Land. Etableringsårene, med Finn Brun Knudsen, hadde vært relativt gode år for avisen og samarbeidet med Forbundet.43 I 1955 tok Johannes Kringlebotn (1898–1959) over redaktørstolen.44 Han hadde under okkupasjonen vært redaktør i Stavanger Aftenblad og Folketanken i Risør, samt rikstaler for NS og ansatt i Folkeopplysningsdepartementet.45 Kringlebotn hadde gått inn i arbeidet med et mål om å nå bredt ut.46 Men den solide presseerfaringen og de høye ambisjonene til tross, avisen mistet oppslutning.47 I kjølvannet av dette ble redaktøren kritisert for å mangle en klar redaksjonell linje, og Kringlebotn ønsket ikke lenger å stå for utgivelsen.4849

Et uavhengig opposisjonsorgan

I nærmere ti år var Folk og Land, med forgjengere, blitt drevet som en profesjonell utgivelse. Målsetningen hadde vært å gjøre den til en avis for alle landssvikdømte. Fire redaktører, flere med solid presseerfaring, hadde ikke lyktes med dette. I 1958 ble utfordringene møtt med en ny offensiv. Folk og Land ble lagt om driftsmessig og redaksjonelt. Johannes Kringlebotn trakk seg ut av avisen til fordel for Odd Melsom (1900–1978), som fikk med seg Alexander Lange (1901–1984) som medredaktør.50 Folk og Land ble samtidig gjort om til et A/S, med Forbundet som en av de største aksjonærene.51 Noen begrunnelse for innstillingen av Melsom og Lange er ikke bevart i avisarkivet, men i abonnementskampanjen som ble lansert i kjølvannet av tiltredelsen, kommer det klart fram hva som var Melsoms og Langes målsetning:

En rekke gode penner skriver allerede i bladet og det er redaksjonens ønske og hensikt å knytte flere til oss. Vi vil også forsøke å gjøre bladet mer aktuelt, slik at det ikke bare fortaper seg i gammel urett øvet mot Nasjonal Samlings medlemmer, men også beskjeftiger seg med de aktuelle hendinger i tiden, for så vidt disse står i forbindelse med den urett som er begått og med det grunnsyn vi gjennom årtier har representert i norsk politikk. Vi synes at det, ikke bare i det vi i snevrere forstand kaller «våre rekker», men også i vide kretse utenom, skulde være behov for et slikt uavhengig opposisjonsorgan. Alle vet at opplysninger om det som skjer både uten- og innenlands bare kommer til publikums kjennskap gjennom de ordinære aviser i sterkt sensurert form. Vi og våre kilder er ikke bundet på denne måte, men kan bringe sanne opplysninger. Vi trenger flere abonnenter for å kunne gjøre avisen bedre og mer leseverdig og vi er sikker på at de faktisk også trenger avisen, som en liten ukentlig avveksling i det vanlige avisdrøvtyggeri.52

Den upolitiske linjen hadde allikevel ikke gjort at et flertall av de dømte våget eller ønsket å slutte opp om avisen. Det hadde heller ikke hjulpet dem med å nå fram med sitt krav om revisjon ute i offentligheten. Den nye redaktøren ønsket seg en avis som så dagsaktuelle hendelser i lys av krigshistorien, oppgjøret og et NS-ideologisk grunnsyn.

Melsom var pressemann og nasjonalsosialist. Han hadde under okkupasjonen vært anfører for den erklært sosialistiske fløyen i Nasjonal Samling. Melsom hadde i løpet av disse årene vært redaksjonssekretær og senere redaktør i NS’ hovedorgan Fritt Folk. Han var også redaktør i den sosialradikale NS-avisa Norsk Arbeidsliv (1942–1945), organ for det NS-kontrollerte LO, hvor han også var presseleder. I 1948 ble han dømt til tolv års tvangsarbeid.53 Etter at straffen var ferdig sonet, i 1951, ventet et par år med forskjellig arbeid, blant annet i jordbruket. Senere fikk han en stilling som kontorsjef ved et kunstforlag.54

Også medredaktør Alexander Lange hadde måttet betale for sine valg under okkupasjonen. I 1948 var han blitt dømt til tvangsarbeid i tre år og seks måneder, og tapte som andre landssvikdømte sine sivile rettigheter. Juristen Lange mistet også retten til å drive sakførervirksomhet for en tid. Under okkupasjonen hadde han tjenestegjort som politifullmektig flere steder, og var en periode ved Leningradfronten. Sin presseerfaring hadde han fra tiden før krigen, hvor han blant annet hadde vært redaktør i Fedrelandslagets blad Leidangen og i lokalavisen Nordstrand Avis.55 Etter at landssvikdommen var sonet, hadde han bidratt med artikler og redaksjonelt arbeid i 8. Mai og Folk og Land.56

Melsom fikk ansvaret for det politiske stoffet, og Lange skulle stå for den okkupasjonshistoriske dekningen. Redaksjonsskiftet viser at det fra eiere og styre må ha vært et ønske om politisering og aktualisering av avisen, samtidig som den skulle ivareta sin tradisjonelle oppgave med å belyse rettsoppgjøret ut ifra et NS-ståsted:57

Men vi vet også at vi aldri kommer til å gi opp kravet på rettferd og historisk oppreisning i form av en offisiell erkjennelse av at det såkalte landssvikoppgjøret i alt vesentlig var et politisk oppgjør. Vi vet at alle vi ofre for dette ufyselige rettsmisbruk, uansett om den enkelte ofte må skjule sine tanker og sine krav til daglig for ikke også å bli sparket ut av det fattige levebrød de storstilte seierherrer har levnet oss, representerer en farlig sykdom i det norske folkelegeme. Vi vet at vi må få oppreisning før Norge kan bli et samlet folk, rustet og rede til å møte de ytterste farer og redsler som truer hele verden i dag.58

Det offisielt upolitiske Forbundet delte nå kontorfunksjoner og eide aksjemajoriteten i en avis som med Melsom i økende grad ble politisert. Denne redaksjonelle omleggingen foregikk imidlertid i en tid hvor også Forbundet, i den grad det fortsatt var aktivt, også ble politisert, dog ved at de benyttet seg av etablerte kanaler. Etter forgjeves å ha prøvd en rekke veier, forlot Forbundet den mer forsiktige linjen fra de første årene, da man hadde ment at Forbundet som upolitisk organisasjon ikke kunne ta standpunkt til bestemte politiske partier. Før valget i 1961 gjorde Forbundet fremstøt mot Senterpartiet, med tilbud om alle «landssvikstemmene» mot at partiet også gikk til valg på å revidere rettsoppgjøret, men Senterpartiet avslo grunnet frykten for politiske konsekvenser.59

Nordisk appell

Med 50-tallet kom en helt ny generasjon nordiske fascister på banen, en generasjon som var for ung til å ha vært med i mellomkrigstidens bevegelser. Engdahl og veteranene fikk nå en konkurrent i Göran Assar Oredsson (1933–2010).60 Oredsson stiftet i 1956 tidsskriftet Nordisk Kamp (1956–2003) og organisasjonen Sveriges Nationalsocialistiska Kampförbund, senere Nordiska Rikspartiet (1956–2009). Hans målsetning var å skape et samarbeid mellom nordisk ungdom som igjen skulle legge grunnlaget for samlingen av Nordens folk.61 I 1961 gikk Oredsson i gang med å etablere seksjoner av organisasjonen i alle de nordiske landene.62

Gjennom organisasjonsutbyggingen ble Oredsson godt kjent med kretsen rundt Folk og Land, og høsten 1962 kom han til Norge. De norske veteranene ble enige med Oredsson om at Folk og Land skulle støtte ham ved å rapportere fra Nordiska Rikspartiets virksomhet.63 Prøvenumre ble sendt medlemmer av NRP i Sverige, og Oredsson oppfordret sin leserkrets om å slutte opp om Folk og Land og det nordiske samarbeidet.64

NRPs internasjonale orienteringer hadde også sine praktiske forklaringer. I 1960 hadde det svenske typografforbundet satt i verk en trykkeboikott av Nordisk Kamp. I fortsettelsen var partiet tvunget til å stensilere bladet selv. I 1963 møtte tidsskriftet ytterligere problemer, da Pressbyrån, «det svenske Narvesen», også satte i verk en distribusjonsboikott. Løssalget av bladet opphørte.65 Folk og Land ble ifølge Oredsson derfor en viktig kanal for partiet i en tid hvor det var så som så med utgivelsen av hans egen avis hjemme i Sverige.66

Samarbeidet fungerte så godt at det på ett tidspunkt var planer om at Oredsson skulle flytte til Norge og lede arbeidet med NRP derifra, samtidig som han deltok i arbeidet med Folk og Land.67 Oredsson forkynte optimistisk for leserne at «Europas nederlag, kapitulationen inför övermakten i Berlin 1945, blev inte den kapitulationen många räknade med. Europas uppbyggande krafter har levt vidare och verkar och lever också vidare!!»68

I Forbundet var det ikke alle som var fornøyd med Melsoms redaksjonelle linje. Organisasjonen sendte fra tid til annen avisen til offentlige personer de ville presentere sitt syn for. At Folk og Land ble brukt til å agitere for revisjon av rettsoppgjøret overfor offentligheten, samtidig som den stadig skarpere kritiserte de samme instanser, skapte tydelig interessekonflikt.69 Melsom var samtidig sekretær i Forbundet,70 men han forsøkte allikevel å holde fast ved sin linje og deklamerte på lederplass:

Bladet Folk og Land ble i sin tid startet i nær tilknytning til Forbundets’ arbeid for å oppnå en revisjon av det juridisk uholdbare og politisk betonte «rettsoppgjøret», men bladet har alltid vært og er et selvstendig foretakende både økonomisk og når det gjelder målsetningen for arbeidet. Foruten det å ta til orde for en revisjon av «rettsoppgjøret», står Folk og Land idémessig på det tidligere Nasjonal Samlings grunn.71

Det norsk-svenske samarbeidet strandet allikevel på at Melsom og Oredsson ikke kom fram til noen enighet om det formelle forholdet mellom avisen og NRP. Redaktøren erkjente at Folk og Land offisielt måtte være politisk uavhengig av hensynet til Forbundet og revisjonssaken. Og dette var en betingelse Oredsson ikke kunne gå med på.72

Samarbeidet med de svenske nasjonalsosialistene hadde allikevel ikke gitt avisen flere abonnenter. I restene etter avisarkivet finner vi en statistikk som viser at avisen tvert om hadde en abonnentsnedgang på 30 prosent disse årene. I 1960 talte antall abonnenter 1800 personer. I 1965 var det 1235 igjen av dem.73 Om denne nedgangen skyldtes misnøye med avisens dagsaktuelle og politiske profil eller naturlig avgang, finnes det i fortsettelsen ikke kildebelegg for å si noe om, men det er tydelig at noen potensiell nyfascistisk opinion som kunne øke oppslutningen om avisen betydelig, fantes ikke – hverken i Norge eller Sverige i første halvdel av 60-tallet. Samtidig ble de trofaste støttespillerne blant NS-veteranene stadig eldre.

For ungdommen

Melsom holdt fast ved at løsningen måtte være å lage en avis som appellerte til flere enn de landssvikdømte.74 I 1967 fikk avisen en egen ungdomsspalte: «Med denne avdeling For ungdommen bringer vi noe nytt inn i bladet. For også Folk og Land og den sak det arbeider for, trenger naturligvis som livet selv fornyelse. Det trenger ungdommen.»75 Første ungdomsredaktør ble NRPs tidligere norske kontakt, Hallvard Meyer Paasche (1941–1999).76 Melsom hadde forsøkt å engasjere den yngre NS-generasjonen, NSUF (Nasjonal Samlings ungdomsfylking) og frontkjempergenerasjonen, uten å lykkes. Disse var opptatt med karriere og familie og ønsket ikke å ta på seg belastningen med å være tilknyttet Folk og Land.77 Da avisen fullendte sin sekstende årgang, og Melsom og Lange samtidig hadde stått for utgivelsen gjennom ti av dem, var det tid for erkjennelse:

En får vel nesten si at det er noe av et mirakel at avisen i denne avisdødens tid har kunnet holde det gående trass i dette at så mange som burde være våre venner og lesere har latt seg kujonere av motstanderne til å vende oss ryggen. Når vi har kunnet klare dette, så skyldes det den store offervilje og interesse som er vist av en forholdsvis liten krets av trofaste venner.78

Snittalderen på abonnentene lå på denne tiden et sted mellom 70 og 75 år. Fortsatte det uten rekruttering, kunne man regne seg fram til nedleggelsen.79 Melsom mente at veien ut til et bredere publikum gikk om en fortsatt politisering av avisen, og ønsket også at fornyelsen skulle bidra til å legge grunnlaget for en ny nasjonal bevegelse. Dette ble ikke bare presentert som nødvendig for Folk og Lands overlevelse, men også som avgjørende for ungdommen og Norges framtid:

Men også ungdommen trenger et fritt forum hvor de mange, mange som ikke sverger til tidens og undergangens guder kan slippe til med et avvikende syn. Det er vårt håp og vår tro at denne ungdomsavdeling i Folk og Land efter hvert kan bli et slikt frisinnets og ytringsfrihetens faste borg hvor nasjonal ungdom kan møtes til diskusjon om fremtidens veier. Ikke minst håper vi at vi på denne måte også kan bidra til å samle det norske folk igjen. Men skal det kunne skje må først og fremst den historiske sannhet graves frem igjen fra ruinene. Innenfor rammen av et sunt nasjonalt syn er vi rede til å gi spalteplass for innlegg fra ungdom som ønsker å fremme sannhet og rett, selv om det dreier seg om avvikende meninger både om det ene og det annet.80

Hallvard Meyer Paasche, Per Bjørn Borge (1943–1996) og Erik Rune Hansen (1950–2004) avløste hverandre de neste årene i ungdomsredaksjonen. Alle aktive i Nasjonal Ungdomsfylking (NUF, 1968–1975)81 – en organisasjon som redaktør Melsom selv var en av initiativtakerne bak, og som han også ga navnet til.82 Grunnleggelsen høsten 1968 nådde offentligheten etter at Paasche hadde sendt ut skriftet Ny nasjonal politikk til venner og kjente.83 Pamfletten var skrevet av lektor Olav Hoaas (f.1936), som i sin studietid også hadde vanket i aviskjelleren på Sagene.84 I dagspressen ble lektoren i historie og religion beskyldt for å forsøke å blåse liv i nazismen, og han ble innkalt til Kirke- og undervisningsdepartementet, hvor han måtte redegjøre for sin undervisning.85 De neste årene publiserte Hoaas en rekke artikler i Folk og Land, hvor hans ideologiske utgivelser også ble ivrig diskutert.86

NUF besto de første årene av ungdomsredaktørene i Folk og Land pluss en voksende gruppe av Blindern-studenter. Målet var å legge grunnlaget for etableringen av et nyfascistisk parti.87 Grupperingen var lenge mer en studiesirkel enn et organisert fremstøt, og var stort sett dedikert til å hamre ut en ny nasjonalistisk ideologi.88 Lektor Hoaas etablerte seg på denne tiden som deres fremste ideolog med sine utgivelser.89 Først i 1972 ble NUF en aktivistisk gruppe. Erik Rune Hansen tok over som ungdomsredaktør, og organisasjonen satset nå fullt og helt på Folk og Land som sitt kamporgan:90

Kampfeller i Nasjonal ungdomsfylking! Jeg har fra og med dette nr. av F & L, tatt over denne spalten etter Per Borge. Da dette vel er det eneste skikkelige talerør for nasjonal ungdom i Norge, håper jeg at spalten kan bli god og aktuell. Mye avhenger av dere om den skal bli det. La oss derfor ikke forankre forlenge ved det forgagne, men sette ny kurs og legge fram våre ideer i en tidsmessig emballasje. Vi må forklare nasjonalsosialismens idealisme og aktualitet for ungdommen. Selv om denne politiske bevegelse er belastet med krigspropaganda, løgnhistorier og dårlige enkeltindividers handlinger, så tjener det liten hensikt å gå tilbake for å korrigere dette nå. Vi må heller bruke vår beskjedne spalte til å kommentere aktuelle debatter på Universitetet, i gymnas og på arbeidsplasser. Vi må gjennom vår stillingstagen vise at vi ikke er reaksjonære museumsgjenstander, men derimot de første til å hevde de nye og bedre ideer.91

Senere samme år ble Erik Rune Hansen knyttet fast til avisens redaksjon som redaksjonssekretær.92 Melsom begynte å vie ytterligere av den øvrige spalteplassen til politiske kommentarer, og håpet med dette å bygge bro mellom den eldre NS-generasjonen og ungdommene i NUF. Han mente at mer aktuelt stoff var prisen man måtte betale for å sikre videreføringen av avisen og dens kampsaker:

Også de eldre NS-medlemmer bør imidlertid være glad for at det nå vokser frem en slik nasjonal ungdom som kan bære videre tanker og ideer som i alle fall på det nærmeste er identiske med dem Nasjonal Samling sto for. Ikke minst fordi disse unge også er opptatt av den historiske sannhet og vil at fremtidens hus skal bygge på sannhet og rett. Det bør vel være verdt et ekstra økonomisk offer dette at man nå forsøker å legge grunnlaget for at de nasjonale tanker kan få ny grobunn i Norge, at vår kamp ikke dør med oss og at Folk og Land kan ha en fremtid også utover vår egen tid.93

Samme vår ble Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) stiftet. Grunnleggeren var medredaktør Alexander Langes bror.94 Folk og Land rapporterte begeistret fra stiftelsesmøtet på Saga kino, 8. april 1973.95 Det beste som hadde hendt norsk politikk siden 1945, hevdet ungdomsredaktøren.96 Men liberalisten Anders Lange (1904–1974) var for Folk og Land ingen redningsmann; hans betydning lå i det folkelige opprøret han reiste mot etablissementet som ifølge avisen hadde stått bak hevnoppgjøret etter 1945 og med det lagt løpet for etterkrigssamfunnets urettferdighet overfor de dømte, med politisk ensretting, venstrevridning og samfunnsoppløsning som følge. På dette grunnlaget oppfordret Folk og Land sine lesere til å støtte Anders Langes parti under valget kommende høst.97

«Partiavisen»

Melsom hadde lenge fryktet for hva som kom til å skje den dagen han ikke selv lenger kunne drive avisen. For ham ble ungdommene i NUF arvtakerne han hadde ønsket seg. De kunne føre både avisen og sakene videre. Så trygg var han etter hvert blitt på deres overbevisning, politiske framtid og gjennomføringsevne at han, sammen med Lange sommeren 1973 overlot avisen til en generasjon som ikke var plettet av okkupasjonstid og rettsoppgjør:98

Vel vi som drømte om Quislings Norge og som fremdeles bærer gjenskinnet av den i våre hjerter, begynner å bli gamle de fleste av oss. Vi fryktet lenge for at drømmen skulle dø med den siste av oss. Det gjør vi ikke lenger. Som det heter i mottoet på vår ungdomsside, for øvrig efter et dikt av Kåre Bjørgen: «Men nye slekter fødest der korp og daude gol og nye heimar reiser seg av gruset og borni spring på tun att og tindrar i sol og nye bjørker syng sin song kring huset – Og kring drømmen!99

Redaktørstolen ble tatt over av Odd Isachsen (1936).100 Han tilhørte en yngre generasjon, men var en gammel kjenning. Isachsen hadde i en årrekke skrevet artikler under pseudonym, påtatt seg oversettelsesoppdrag og sittet i avisens styre. I likhet med Folk og Lands første ungdomsredaktør, Hallvard M. Paasche, hadde Isachsen røtter tilbake til tiden da avisen hadde kontakt med Göran Assar Oredsson og NRP.101 Foreløpig fortsatte avisen å støtte Anders Lange og hans kamp mot «de etablerte partipolitikeres diktatur».102 Håpet var at Lange kanskje kunne bidra til å velte det bestående og slik rydde vei for nasjonalistene.103

Valget kom. Høsten 1973 fikk Anders Lange 108 000 stemmer, og partiet kom inn med fire representanter på Stortinget.104 Etablissementet var i sjokk, og i Folk og Land gned man seg i hendene.105 Men kort tid etter ble partiet preget av en periode med interne konflikter.106 Folk og Land tolket det slik at det foregikk en rivalisering mellom en «demokratisk» og en «nasjonal» fløy.107 Konflikten endte med at ALP ekskluderte medlemmer med tilknytning til NUF fra partiet.108 Folk og Land trakk med det sin støtte til Lange, og begynte å agitere for opprettelsen av et nytt nasjonalt parti.109

Folk og Land var ikke lenger bare politisk kommenterende, men ble en «partiavis» for Nasjonal Ungdomsfylking.110 Ideologen Olav Hoaas kom med som redaksjonell medarbeider.111 Redaksjonssekretær Erik Rune Hansen poserte for VG med «NUF-avisen» på Løvebakken. I Norge var det bare Folk og Land og Nasjonal Ungdomsfylking som fullt ut ivaretok de nasjonale verdiene, hevdet han.112 Men selv om revisjonssaken nå ble prioritert ned, var de unge fortsatt avhengige av støtte fra NS-generasjonen, og de fridde til dem på vegne av skjebnefellesskapet:

For selv vi som ikke opplevde krigen og «rettsoppgjøret» vil aldri glemme – det var også våre politiske ideer som ble svertet og vår fremtid som ble lagt i internasjonalistenes og kommunistenes hender, da drømmen om et nasjonalt Norge i et forbund av frie germanske stater ble et mareritt i 1945!113

Redaksjonen forsikret at de delte NS-veteranenes syn på krigshistorien og rettsoppgjøret, men hevdet samtidig at de måtte ta opp den politiske kampen for å rokke ved selve makten som forfektet «historieforfalskningen». Forskning, historiekorrigering og avsløringer var ikke nok, mente de unge. For virkelig å kunne endre vedtatte sannheter i etterkrigs-Norge, måtte de møte motstanderne med organisert politisk makt.114

Fornyelsen til tross, de gamle problemene vedvarte. Avisen som så vidt hadde greid å balansere økonomisk i alle år, gikk nå i minus.115 Melsom gikk ut og appellerte til bladets støttespillere. Nedleggelsen var nær.116 Avisens kampfelle og viktigste støttespiller, Forbundet for sosial oppreisning, hadde vært slumrende de siste årene. I 1974 fikk det sin fortsettelse i Institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO). Arbeidet for historisk oppreisning ble nå enerådende. Instituttet skulle samle materiale, utgi bøker og hjelpe en ny generasjon historikere inn i temaene omkring krigen og NS. Håpet var å endre allmennhetens syn på de landssvikdømte og deres motiver.117 Med nedleggelsen av Forbundet og opprettelsen av INO, kom den yngre NS-generasjonen på banen – segmentet som Folk og Land og Forbundet forgjeves hadde forsøkt å rekruttere.118

INO arvet Forbundets aksjemajoritet i avisen, og kontorfellesskapet fortsatte.119 Folk og Land fikk nå etterlengtede månedlige tilskudd fra instituttet, mot at avisens redaksjonssekretær Erik Rune Hansen utførte arbeid for dem.120 INO brukte, på samme måte som Forbundet hadde gjort det, Folk og Land som meldingsblad for sine medlemmer. Samtidig presenterte avisen nyheter om et NUF på offensiven; bombetrusler, presseoppslag, fjernsynsskandale i beste sendetid, Erik Blücher ble et kjent navn i offentligheten, de unge arbeidet med å etablere et eget parti,121 lektor Hoaas benektet holocaust i dagspressen.122 Nynazismen ble et tema i den norske samfunnsdebatten. «Cowboy-nazister», murret veteranene i INO.123 Rapporteringen fra den politiske fronten fortsatte helt til sommeren 1975, så ble avisen borte.

Fra kamporgan til menighetsblad

Et halvår senere kom Folk og Land tilbake, med ny redaksjon og ny redaksjonell linje. Avisen skulle nå drives på frivillig basis og satset på månedlig utgivelse. Folk og Lands fundamentale oppgave var igjen å være talerør for tidligere NS-medlemmer og landssvikdømte, slo den nye redaksjonen fast i første leder.124

Det var INO som hadde stanset avisutgivelsen tidligere på sommeren og som nå sto bak relanseringen. Årsakene til utgivelsesstoppen har vært omdiskutert innad i miljøet i ettertid, men hovedårsaken finner vi i et møtereferat fra et felles styremøte for INO og Folk og Land sommeren 1975:

Etter sitt formål bør INO ikke engasjere seg aktivt i dagsaktuell politisk virksomhet, og særlig når denne kan gi anledning til fortolkninger i en annen retning enn den politiske holdning som Nasjonal Samling sto for frem til 1945. INO bør derfor ikke gi støtte i noen form til aviser eller andre publikasjoner som representerer standpunkter som i særlig grad avviker herfra, eller som kan være egnet til å tillegge NS og INO oppfatninger som er i strid med disse grunnholdninger. Ut i fra dette syn mener utvalget at INO ikke kan støtte Folk og Land i den skikkelse avisen fremtrer i dag.125

INO mente at avisens profil under de unges ledelse skadet deres stilling som nøytralt historieinstitutt. Avisen slik den hadde vært redigert de siste årene, var ikke bare lite representativ for hva tidligere NS-folk sto for, den var i tillegg blitt en belastning for dem, ble det hevdet. INO mente den omfattende presseomtalen omkring fremveksten av den norske nynazismen på denne tiden antagelig hadde gjort det enda vanskeligere for dem å komme til orde andre steder. Derfor ønsket de å opprettholde et eget forum hvor tidligere NS-medlemmer kunne diskutere fortiden og samtiden. De ville ha en kanal hvor de kunne presentere for offentligheten ellers hva de mente NS hadde stått for, men også hva de dømte representerte av «sunt skjønn og samfunnsmessig innsikt i dag». INO håpet at et nytt Folk og Land på den måten kanskje kunne bidra til at i alle fall noen endret syn på de tidligere NS-medlemmene.126 På bakgrunn av disse resonnementene ble linjene for fremtidens avis trukket opp:

Bladets fremtidige form og innhold har vært diskutert og har utkrystallisert seg i stikkordene «menighetsblad» og «kamporgan». I denne forbindelse er det også diskutert om bladets innhold skal formes med tanke på å vinne en størst mulig lesekrets. Utvalget er her blitt stående ved at sistnevnte hensyn ikke bør telle primært, da det viktigste antas å være at bladets innhold er mest mulig dekkende for de meninger som hevdes av den krets bladet har utgått fra og skal representere. Det antas at bladets fremtidige status bør ligge nærmere «menighetsblad» enn «kamporgan» uten at utvalget vil gå nærmere inn på disse udefinerte begreper.127

INO kunne tvinge fram endringene fordi de hadde arvet aksjemajoriteten i avisen.128 Våren 1975 var det også blitt klart at driften ikke kunne fortsette som før. Antallet abonnenter var sunket til 700. Det var ikke lenger grunnlag for å fortsette med fjortendaglig utgivelse og lønnet redaktør. Odd Isachsen ble sagt opp fra redaktørstillingen, og avisen ble nå driftet utelukkende gjennom frivillig innsats i INOs regi.129 Melsoms såfrø var allikevel ved å spire. 10. oktober 1975 ble NUF til Norsk Front (1975–1979). Arbeidet med å samle inn de tusen nødvendige underskriftene myndighetene krevde for at partiet kunne stille valglister, var i gang.130 Odd Melsom og Erik Rune Hansen var ute av redaksjonslokalene, men hadde fortsatt tro på sine tidligere lesere som politisk reserve, og sendte ut et rundskriv med følgende oppfordring:

En gruppe unge, nasjonalsinnede kvinner og menn har i de siste år målbevisst arbeidet for registrering av etterkrigstidens første norske nasjonale parti. Nå er Norsk Front dannet, og dette arbeidet er i ferd med å bli kronet med seier. Her har vi en bevegelse som ikke bare kjemper for en rettferdig og objektiv historieskriving, men som også står klippefast på den nasjonale idé som vi alle står samlet om. En slik bevegelse fortjener vårt medlemskap og all vår støtte! Enkeltvis kan vi lite utrette, men samlet står vi sterkt. Bare ved å skape en organisert politisk front mot vårt fedrelands fiender, kan vi oppnå den styrke som kreves for å gå seirende ut av kampen. Vi oppfordrer derfor enhver for hvem begrepene «folk og land» fremdeles har en dypere mening verdt å ofre noe for, til snarest å melde seg inn i Norsk Front og bli med i kampen for Norge. Se på det som en livsforsikring! Det er Norges være eller ikke være det gjelder.131

Folk og Land var raskt ute med å ta redaksjonell avstand fra Hansens og Melsoms appell. De forsikret leserne om at de ikke hadde noe med Norsk Front å gjøre.132 Det var uttrykt enighet innad i INO og avisen om at den politiske fraksjonen, som nå var satt på sidelinjen blant veteranene, bare hadde negativ innvirkning på deres kamp for historisk oppreisning.133

Melsom ga ikke opp på de unges vegne. I 1978 la han fram et forslag for INOs styre, som gikk ut på at organisasjonen avhendet sine aksjer og overlot avisen til andre. Han hevdet at Folk og Land allikevel alltid ville være stemplet som «nazibladet» for utenforstående. Det beste INO kunne gjøre, var derfor å kvitte seg med avisen og heller starte en ny publikasjon.134 Hvem Odd Melsom hadde i tankene, kom fram i et brev hvor han betrodde seg til en venn, som senere publiserte det i Folk og Land:

Jeg har i disse dager gjort et nytt forsøk på å få orden i saker og ting, i det siste har jeg skrevet et alvorlig brev til styret i INO med visse forslag jeg ber forelagt kommende årsmøte. Det går blant annet ut på at INO skal avhende sine aksjer i A/S Folk og Land. Jeg håper da at Norsk Front kan få overta dem, men under hver omstendighet vil det skape klare linjer. Så foreslår jeg videre at INO skal gi ut et historisk tidsskrift isteden, til å begynne med en kvartalsavis.135

Fra januar 1979 ble Folk og Land oppløst som aksjeselskap, og utgivelsen ble formelt overtatt av INO.136 Etter at INO tok over avisen og fram til nedleggelsen, var Folk og Land viet artikler om instituttets arbeid og deres syn på okkupasjonshistorien, uten noen uttalt velvilje overfor eventuelle politiske etterfølgere. Arbeidet med å formidle forestillingen om det nasjonalsinnede NS som handlet etter Norges beste interesser under okkupasjonen, ble dominerende.137 En nyere studie av miljøet rundt avisen etter omleggingen i 1975 nyanserer allikevel dette bildet noe. Det fantes fortsatt dem som forsøkte å dreie avisen i politisk retning, men i undersøkelsen kommer det allikevel fram at de politiske interessene fra nå av aldri kom til å representere noen reell maktutfordring for den moderate revisjonsfløyen som nå styrte avisen.138

Folk og Lands nye linje ga relativt sett framgang. Dette må imidlertid ses i lys av det senkede ambisjonsnivået. Avisen var ikke lenger en profesjonelt drevet utgivelse. De 700 abonnentene avisen hadde stått igjen med da de yngre ble sagt opp, var året etter relanseringen steget til 1000. Omtrent på dette nivået ble avisen liggende de neste årene. Til tross for at avisen årlig greide å tegne en del nye abonnenter, ble tilveksten utlignet ved at gamle abonnenter døde fra, da en stor del av dem nå var over 80 år.139 Ved årtusenskiftet var det igjen ca. 750 abonnenter, omtrentlig det samme som i kriseåret 1975.140 I 2003 la avisen ned. De landssvikdømte var blitt for få og for gamle til at de kunne drive videre. Noen arvtakere ønsket man ikke lenger.141

Konklusjon

Tiden Folk og Land ble drevet som profesjonell utgivelse, sammenfalt i stor grad med årene som Forbundet for sosial oppreisning var i virksomhet. Forbundet som organisasjon sto aldri som formell eier av Folk og Land, men organisasjonen og avisen var allikevel hele veien tett forbundet gjennom sak, eierinteresser og arbeidsstab. Utviklingen av den redaksjonelle linjen i avisen må derfor ses i lys av utfordringene Forbundet møtte i sitt arbeid for revisjonssaken og den interne utviklingen i organisasjonen som fulgte av dette.

Folk og Land ble stiftet i en tid hvor kreftene som arbeidet for revisjon av rettsoppgjøret konsoliderte seg. Oppgjøret lå få år tilbake, og optimismen omkring arbeidet var fortsatt sterk blant de engasjerte. Dette var årene Forbundet hadde størst oppslutning blant de dømte, og mest ressurser til å gjøre framstøt. Begynnelsen av 50-tallet var også Folk og Lands beste år. Mye sto på spill. Skulle de ha håp om å nå fram med revisjonssaken, måtte de unngå enhver mistanke om at de drev med «NS-politisk opinionsdannelse» blant landssvikdømte. Folk og Land fulgte Forbundets linje gjennom disse første årene.

I løpet av andre halvdel av femtitallet ble det klart at Forbundet ikke ville greie å nå igjennom den norske offentligheten med sitt krav om juridisk revisjon av oppgjøret og sosial oppreisning for de dømte – en kjensgjerning som ytterligere svekket oppslutningen om organisasjonen. Vektleggingen av å arbeide etter en upolitisk linje gjennom de første årene, hadde allikevel ikke hjulpet dem med å nå fram med kravet om revisjon.

Omleggingen av avisen med Melsoms inntreden i 1958 må ses på som en motoffensiv i en tid hvor optimismen og oppslutningen rundt Forbundet og Folk og Land og deres tradisjonelle kampsaker gikk tilbake. Derfor ble det heller ikke like viktig å trå varsomt fram av hensyn til avisens omdømme i offentligheten ellers. Fra nå av ble også dagsaktuelle hendelser kommentert ut ifra et NS-politisk ståsted. Dette medførte allikevel at avisen måtte komme til å kritisere de instanser som Forbundet fortsatt fra tid til annen henvendte seg til, med ønske om imøtekommenhet overfor revisjonssaken. Heri lå kimen til interessemotsetningene rundt den redaksjonelle linjen i avisen fram mot omleggingen i 1975.

Sammenlignet med forgjengerne, blir Melsoms markant ideologiske bakgrunn og posisjon i NS påfallende. Forklaringen bak omleggingen av avisen ligger allikevel ikke her alene. Det måtte allerede med ansettelsen av ham være vilje til å gå nye veier blant avisens styre- og eierinteresser. Politiseringen av avisen skjedde samtidig med at Forbundet la fra seg gamle motforestillinger, og i den grad de fortsatt var aktive, begynte å benytte seg av etablerte politiske kanaler for å fremme sin sak. Melsom ble imidlertid mer pågående politisk enn det som i utgangspunktet hadde vært ønsket. Svekkelsen av Forbundet utover 60-tallet ga ham større spillerom for sitt prosjekt, men organisasjonen var og ble tross alt avisens viktigste samarbeidspartner og garantist.

På begynnelsen av 60-tallet ble det for første gang et visst redaksjonelt samarbeid med en organisert politisk gruppering, Nordiska Rikspartiet. Mens kontakten enkelte personer i miljøet hadde hatt til Per Engdahl og Nysvenska Rörelsen et tiår tidligere var preget av å være uformell og bevisst tonet ned i avisspaltene, foregikk samarbeidet denne gangen åpent. Dette falt allikevel ikke i god jord i Forbundet. I tillegg mistet de abonnenter som ingen nordisk nynazistisk opinion kunne erstatte, og samarbeidet opphørte.

Melsoms visjon var å sikre avisen lesere utover de landssvikdømtes rekker, og med det også legge grunnlaget for et opposisjonsorgan for en ny generasjon nasjonalister i Norge. Det okkupasjonshistoriske stoffet og de politiske kommentarene ble nå, i tillegg til å underbygge kravet om oppreisning for de landssvikdømte, også brukt for å legitimere arbeidet med å etablere en ny nasjonalistisk bevegelse i Norge. Dette prosjektet kom særlig til å prege innsatsen i Folk og Land fra ungdomsredaksjonen ble opprettet i 1967 og gjennom Odd Isachsens tid, da avisen ble et «partiorgan» for Nasjonal Ungdomsfylking.

På 1970-tallet gjorde en yngre generasjon NS-medlemmer seg gjeldende i det organiserte arbeidet, og revisjonssaken fikk ny giv. Forbundet, som de siste årene hadde vært en sovende organisasjon, fikk sin fortsettelse i INO, og fokuset på historisk revisjon ble nå enerådende. Avisen ble både et partiorgan for NUF og et meldingsblad for det nyetablerte INO. Interessemotsetningene mellom drivere og eiere ble for store. Den norske nyfascismen som sprang ut av Folk og Lands redaksjonslokaler på 60- og 70-tallet, kunne heller ikke danne stor nok opinion til å erstatte den eldre generasjon landssvikdømte som abonnentgrunnlag for en profesjonelt drevet utgivelse. Med opprettelsen av INO representerte revisjonsinteressene igjen den sterkeste part i Folk og Land.

Til tross for at det politiske miljøet rundt Folk og Land og NUF var beskjedent i sitt omfang og etter hvert ble tvunget ut av redaksjonslokalene, ble det allikevel formative år for den norske nyfascismen. Dette miljøet målbar en kontinuitet fra den gamle NS-bevegelsen til etterkrigstidens første nyfascistiske organiseringsforsøk. Med INOs overtakelse av driften var dragkampen om den redaksjonelle linjen i Folk og Land, mellom revisjon og politisk opposisjon, over. Det var også forestillingen om en framtid for avisen ut over de landssvikdømtes egen levetid.

1Forfatteren vil gjerne få takke Eirik Olavsson Hårseth, Cæcilie Stang og Kristian Nyborg Dahl for verdifulle tilbakemeldinger underveis i arbeidet.
2Georg Øvsthus, Dom og oppreisning. Tidligere NS-medlemmers organiserte forsøk på å oppnå rehabilitering, i Rolf Danielsen og Stein Ugelvik Larsen (red.), Fra idé til dom. Noen trekk i utviklingen av Nasjonal Samling, Oslo 1976: 215–258.
3Folk og Land nr. 1, 1961, leder s. 3: Året som gikk.
4Stein Ugelvik Larsen, Rettsoppgjøret, i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.), Norsk krigsleksikon 1940–45, Oslo 1995: 350–351.
5Ingerid Hagen, Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider, Oslo 2009: 7–8.
6Hans Fredrik Dahl, De store ideologienes tid, bd. 5 i Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen (red.), Norsk idéhistorie, Oslo 2001: 350.
7Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 228.
88. mai nr. 18 1950, s. 3: Vi takker redaktør Vikdal for hans innsats.
98. mai nr. 18 1950, s. 3: Vårt blad.
10Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 228.
11Georg Øvsthus, Folk og Land, i Hans Fredrik Dahl m.fl. 1995: 112–113.
12Per Bangsund, Arvtakerne. Nazisme i Norge etter krigen, Oslo 1984: 51.
138. Mai nr. 18 1950, s. 3: Vårt blad.
14Riksarkivet: Landssvikarkivet, Sunnmøre politikammer, Saker, Anr. 59 – Arvid B. Arntzen.
15Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 215.
16Georg Øvsthus, Forbundet for sosial oppreisning, i Hans Fredrik Dahl m.fl. 1995: 113.
17Jan Petter Myklebust og Bernt Hagtvet, Regional Contrasts in the Membership Base of the Nasjonal Samling, i Stein Ugelvik Larsen, Bernt Hagtvet og Jan Petter Myklebust (red.), Who were the Fascists?, Oslo 1980: 621.
188. mai nr. 15 1952, leder s. 2: Er det umaken verd å kjempe?
19Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 215.
20Bangsund 1984: 57.
21Helène Lööw, Nazismen i Sverige 1924–1979. Pionjärerna, partierna, propagandan, Stockholm 2004: 54.
22Bangsund 1984: 60–61.
23Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 234.
24Per Engdahl, Fribrytare i folkhemet, Lund 1979: 239–240.
258. mai nr. 30, 1952, leder s. 2: En nødvendig redegjørelse.
26Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 234.
27Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie, Folk og Land, eske 1, mappe 3, Organisasjon 1953–79, Brev til interessentskapet Folk og Land, ved Anders Hafskjold og Johannes Knudsen, fra redaktør Finn Brun Knudsen, 18. feb. 1953.
28Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, mappe 3, Organisasjon 1953–79, Avskrift av forhandlingsprotokoll for Folk og Land, 14.11.1952.
29Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 227.
30Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, mappe 3, Organisasjon 1953–79, Avskrift av forhandlingsprotokoll for Folk og Land, 14.11.1952.
31Riksarkivet: Landssvikarkivet, Oslo politikammer, Dommer, Dnr. 256 – Finn Brun Knudsen.
32Espen Olavsson Hårseth, «Folk og Land 1967–1975. Fra rehabilitering til nyfascistisk opposisjonsorgan», masteroppgave i historie, UiO 2010: 8.
33Bangsund 1984: 47.
34Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 2, mappe 1, Abonnementskampanjer 1953–1985, Rundskriv fra Forbundet for sosial oppreisning, ved formann Anders Hafskjold til potensielle abonnenter, 1953.
35Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 2, mappe: Regnskap og økonomi 1953–1979, Abonnementsoversikt per 1. mai 1953.
36Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 2, mappe 1: Abonnementskampanjer 1953–1985, Rundskriv fra Forbundet for sosial oppreisning, ved formann Anders Hafskjold til potensielle abonnenter, 1953.
37Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 2, mappe 1, Abonnementskampanjer 1953–1985, Særutgave av Folk og Land, april 1954.
38Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 235.
39Samme sted: 237.
40Folk og Land nr. 10 1956, s. 1: Fra det vellykkede landsmøtet 28.2 1956.
41Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 238–239.
42Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 228.
43Folk og Land nr. 16 1955: Redaktørskiftet, av Anders Hafskjold.
44Folk og Land nr. 17 1955, side 2: Med takk for godt og oppofrende arbeid.
45Riksarkivet: Landssvikarkivet, Arendal politikammer, Risør, Boks nr. 6 – Johannes Kringlebotn.
46Folk og Land nr. 24 1955, s. 6: Annonserubrikk.
47Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, Mappe: Korrespondanse 1944–1986: Alexander Langes søknad på stillingen som redaktør/medredaktør 15.12.1957.
48Folk og Land nr. 9 1981, s. 1, 6: Med Folk og Land gjennom 30 år!
49Folk og Land nr. 40 1957, s. 2: Takk og helsing til Folk og Lands lesere, av Johannes Kringlebotn.
50Folk og Land nr. 1 1958, s. 3: Folk og Land, av F. Brun Knudsen, formann i bladstyret.
51Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 227.
52Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 2, mappe 1, Abonnementskampanjer 1953–1985. Udatert rundskriv signert Odd Melsom til potensielle abonnenter.
53Øystein Sørensen, Melsom, Odd Erling, i Hans Fredrik Dahl m.fl. 1995: 268.
54Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, Folk og Land 1944–1986, mappe 4. Korrespondanse alfabetisk ordnet, legg M 1957–1978, Melsoms søknad på redaktørstillingen i Folk og Land, datert 10.12.1957.
55Riksarkivet, Landssvikarkivet, Trondheim og Strinda politikammer, Dommer, Dnr. 834 – Alexander Lange.
56Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, Folk og Land 1944–1986, mappe 4: Korrespondanse alfabetisk ordnet, mappe: «L» 1957–1984: Alexander Langes søknad på stillingen som redaktør/medredaktør, Oslo, 15.12.1957.
57Folk og Land nr. 9 1981, s. 1, 6: Med Folk og Land gjennom 30 år!
58Folk og Land nr. 1 1958, leder s. 3: Med lik i lasten.
59Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 241–243.
60Lööw 2004: 62.
61Göran Assar Oredsson, Prisat vara allt som gjort mig hårdare, bd. 1, Strängnäs 1980: 313.
62Folk og Land nr. 22 1961, s. 5, 7: Nordisk nasjonalistbevegelse tar opp arbeide i Norge, av Göran Assar Oredsson.
63Göran Assar Oredsson, Prisat vara allt som gjort mig hårdare, bd. 2, Strängnäs 1980: 539.
64Folk og Land nr. 33, 1961, s. 2: Til svenske meningsfeller/ Läsare av Nordisk Kamp.
65Lööw 2004: 167–168.
66Oredsson bd. 2, 1980: 661.
67Lööw 2004: 193.
68Folk og Land nr. 29 1962, s. 1: Nordisk Samling, av Göran Assar Oredsson
69Øvsthus i Danielsen og Ugelvik Larsen 1976: 228.
70Samme sted: 255.
71Folk og Land nr. 9 1964, leder s. 3: Om oss selv.
72Lööw 2004: 193.
73Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) Arkivserie I, Folk og Land mfl., eske 2: Avisen Folk og Land 1948–1979, mappe 2. Regnskap/økonomi, Abonnentsoversikt 1960–65.
74Hårseth 2010: 25.
75Folk og Land nr. 9 1967, For ungdommen s. 4: Fornyelsen.
76Bangsund 84: 86.
77Hårseth 2010: 25.
78Folk og Land nr. 24 1967, leder side 3: Et lite jubileum.
79Hårseth 2010:25.
80Folk og Land nr. 9 1967, For ungdommen s. 4: Fornyelsen.
81Hårseth 2010: 22–39.
82Attak nr. 4 1978: En kriger har lagt ned sverdet – Odd Melsom døde 9. juni 78 år gammel.
83Bangsund 84: 118–119.
84Samme sted: 98.
85VG 11.10.1968, s. 2: Omstridt lektor innkalles for annen gang til deptet.
86Ingrid Sætheren Grimstad, «Holocaustbenektelse på norsk? En studie av Olav Hoaas sitt ideologiske standpunkt», masteroppgave i historie, UiO 2014: 16.
87Norsk partipolitisk leksikon, NUF, http://partileksikon.blogspot.no/2009/01/nasjonal-ungdomsfylking.html, lest 15.12.15.
88Nasjonalt Manifest, appendiks NUF-Bulletin, desember 1971.
89Grimstad 2014: 16.
90NUF Bulletin 1971–1972.
91Folk og Land nr. 5 1972, s. 4: For ungdommen.
92Folk og Land nr. 16 1972, s. 2: Folk og Lands redaksjon.
93Folk og Land nr. 20 1972, s. 2: Folk og Land i 1973.
94Hanna Kvanmo og Arild Rygnestad, Anders Langes saga, Oslo 1993: 30,44.
95Folk og Land nr. 8 1973, I Brennpunktet s. 2: To talende møter til eftertanke.
96Folk og Land nr. 8 1973, For ungdommen s. 4: Fullt hus.
97Folk og Land nr. 8 1973, leder s. 3: Partipolitikkens Ragnarok?
98Folk og Land nr. 10 1973, leder s. 3: På fallrepet.
99Folk og Land nr. 9 1973, leder s. 3: Drømmen.
100Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, mappe: Forhandlingsprotokoll for A/S Folk og Land, referat styremøte 10.05.73.
101Hårseth 2010: 40.
102Folk og Land nr. 14 1973, s. 1, 6: Nå som den gang, Siegfried.
103Folk og Land nr. 16 1973, leder s. 3: NSALP?
104Anders Ravik Jupskås, Høyrepopulisme på norsk. Historien om Anders Langes Parti og Fremskrittspartiet, i Tor Espen Simonsen, Anders Granås Kjøstvedt og Katrine Randin (red.), Høyrepopulisme i Vest-Europa, Oslo 2009: 28.
105Folk og Land nr. 17 1973, s. 1, 7: Politiske betraktninger etter valget, av Siegfried.
106Jupskås i Simonsen m.fl. 2009: 43.
107Folk og Land nr. 11 1974, For ungdommen, leder s. 4: Exit ALP?
108Folk og Land nr. 13 1974, For ungdommen s. 4: Dra til helvete!
109Folk og Land nr. 11 1974, leder s. 3: Nytt parti?
110Folk og Land nr. 2 1974, leder s. 3: Vi og vår avis.
111Hårseth 2010: 41.
112VG 12.08.1974: Gøbelsk hets i Norge, av Bjørn Talen og Bjørn Reese.
113Folk og Land nr. 20 1974, For ungdommen s. 4: Takk for oss!
114Samme sted.
115Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 2, mappe: Revisjonsbok 1955–1979, Revisorinnberetning for året 1973, 14.02.1974.
116Folk og Land, nr. 13 1974, s. 3: Appell til bladets venner, av Odd Melsom.
117Georg Øvsthus, INO, i Hans Fredrik Dahl m.fl. 1995: 196–197.
118Gjallarhorn nr. 2, 1999, s. 3 og 4: Lite realt av Folk og Land ! Av Erik Rune Hansen.
119Folk og Land nr. 13, s. 1, 6: Mot nye og bedre tider for de landssvikdømte?
120Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, mappe: Forhandlingsprotokoll for A/S Folk og Land. Styremøte i Folk og Land 26. februar 1975.
121Folk og Land nr. 11 1975, s. 1, 7, 8: NUF på offensiven.
122Grimstad 2014: V.
123Hårseth 2010: 77.
124Folk og Land nr. 13 1975, leder s. 3: Om oss selv.
125Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land mfl. eske 1 : Avisen Folk og Land 1944–1986, mappe 3, Organisasjon 1953–1979, Referat, felles styremøte for INO og Folk og Land A/S 27.06.1975.
126Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land mfl. Eske 1: Avisen Folk og Land 1944–1986. mappe 4: Korr. A–Å, legg Æ Ø Å (1963–1986). Brev fra Bjørn Østring til Kåre Haugerud, datert juni 1975.
127Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land mfl. eske 1: Avisen Folk og Land 1944–1986, mappe 3, Organisasjon 1953–1979, Referat, felles styremøte for INO og Folk og Land A/S 27.06.1975.
128Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, Folk og Land 1944–1986, mappe 4, korrespondanse alfabetisk ordnet, legg M 1957–1978, brev fra Melsom til styret i INO ved Kåre Haugerud, datert 6.1.1978.
129Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) Arkivserie I, Folk og Land mfl., eske 1: Avisen Folk og Land 1944–1986, mappe 3, Organisasjon 1953–1979: Årsberetning 1975.
130Lars Preus, «Bakover mot det nye Norge. Ideologisk utvikling innen norsk nynazisme 1967–1985», masteroppgave i historie, UiO 2014: 35.
131Gjallarhorn nr. 2 2002, side 1, 32: Nei, Østring! Dette er tøv…!, av Erik Rune Hansen.
132Folk og Land nr. 14 1975, s. 3: INO og «Folk og Land » har ingenting med Norsk Front å gjøre.
133Preus 2014: 32.
134Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land, eske 1, Folk og Land 1944–1986, mappe 4: Korrespondanse alfabetisk ordnet, legg M 1957–1978, brev fra Odd Melsom til styret i INO ved Kåre Haugerud, datert 6.1.1978.
135Folk og Land nr. 10 1981, s. 2, 7: Folk og Land kor går du?, av Trygve Engen.
136Folk og Land nr. 1979, s. 3: INO som utgiver av Folk og Land.
137Preus 2014: 110.
138Lasse Lømo Ellingsen, «’Folk og Land – kor går du?’ Avisen Folk og Land, miljøet rundt den og forholdet til nynazismen i Norge 1975–1986», masteroppgave i historie, UiO 2016.
139Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO), Arkivserie I, Folk og Land mfl., eske 2, Avisen Folk og Land 1948–1979, mappe 2, Regnskap/økonomi 1953–1979, Årsberetninger for 1976, 1977, 1978.
140Riksarkivet, Privatarkiv 1193: Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) Arkivserie D, INOs korrespondanse- og sakarkiv, eske 8, mappe 1, Folk og Land, opplagsstatistikk 1989–1999.
141Dag og Tid 30.04.2004, Frontkjempar for alltid, av Ottar Fyllingsnes, http://old.dagogtid.no/arkiv/2004/18/folk.html (lest 18.7.2016).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon