Dei fire forfattarane bak Norges Bank 1816–2016 har skrive ei bok med stramt fokus på Norges Bank si politiske og institusjonelle historie. Gjennom nærare eit halvt tusen sider får lesaren innsikt i korleis banken som institusjon har endra seg gjennom 200 år, dels som følgje av skiftande politiske og økonomiske tilhøve og dels som følgje av at banken sjølv har bidrege aktivt til å forme den økonomiske og politiske utviklinga. Særleg merksemd har forfattarane på Norges Bank si sentrale leiing og da særskilt dei 11 sentralbanksjefane banken har hatt sidan 1893. Med dette søkjer forfattarane å få fram korleis bankens forståing av arbeidsoppgåvene har vore i dei ulike historiske fasane.

Boka er kronologisk disponert i fem delar. Den første delen tar for seg etableringsåra og tida fram til 1860, og er i heilskap skrive av Jan Thomas Kobberrød. Norges Bank har alltid vore i ei særstilling blant dei norske bankane. Den vart etablert i 1816 som ein privateigd bank, etter stortingsvedtak og med eit grunnfond inndrive gjennom ein ekstraordinær formuesskatt som bare kunne betalast i sølv. Sjølv om den var privat eigd, av skattytarane som hadde finansiert grunnfondet, var den reelt og formelt under Stortinget. Ei av oppgåvene banken fekk av Stortinget, var å etablere eit norsk pengevesen med ein sikker pengeverdi. Det siste ville si at setlane alltid skulle kunne vekslast inn med sølv tilsvarande beløpet på setlane, eit pålegg det ikkje var lett å innfri. Det var særleg utfordrande sidan Norges Bank i denne perioden i tillegg til å vere setelbank, som altså skulle sørge for at målet om parikurs blei nådd, også var den einaste kredittinstitusjonen i landet for næringslivet. Først i 1842 blei sølvstandarden innfridd. Utover 1800-talet kom det etter kvart til mange nye kredittinstitusjonar, først gjennom etablering av sparebankar og sidan av forretningsbankar. Over tid førte det til ei arbeidsdeling mellom bankane, og med det blei det gradvis tydelegare kva som var oppgåva til Norges Bank som setelbank.

Del to omhandlar perioden frå 1860 og fram til 1920 og er skrive av Gjermund F. Rognved (kap. 5 og 7) og Jan Thomas Kobberrød (kap. 6). Dette er perioden da Norge for alvor blir integrert i det internasjonale pengesystemet. Føresetnaden for denne integrasjonen var metallstandardregimet. Det innebar at statane og nasjonalbankane forplikta seg til at setelverdien var knytt til metall med pari kurs og at ein tillèt fri handel med edelmetall over landegrensene. På 1870-talet tok gull over for sølv som forankring av pengeverdien i Norge, og Stortinget vedtok at også Norge skulle vere med i den skandinaviske myntunionen. Gullstandarden blei slik fundamentet både for Norges Bank og for internasjonal økonomi. Frå 1893 fekk Norges Bank sin første fast tilsette sentralbanksjef. Det var eit resultat av at Stortinget i 1892 hadde vedteke ei ny lov om Norges Bank, ei lov som låg fast heilt fram til 1985. Fram til 1892 hadde Norges Bank vore svært desentralisert, med uavhengige lokale avdelingar som i stor grad opererte sjølvstendig utan noko reelt overordna organ. No blei hovudkontoret flytta frå Trondheim til Oslo og den sentrale leiinga styrka, mellom anna ved at ein fekk ein sentralbanksjef. Banken fekk også nye og utvida ansvarsområde som sentralbank. Det vil seie at Norges Bank fekk ansvar for konjunkturstyring, kriseløysing og sikring av finansiell stabilitet. Perioden avsluttast med den økonomiske uroa under og etter første verdskrig.

Del tre tar for seg perioden frå 1920 og fram til 1945 og er skrive av Jan Thomas Kobberrød (kap. 8 og 9), Eivind Thomassen (kap. 10) og Einar Lie (kap. 11 og 12). Ramma for del tre er dei økonomiske krisene på 1920-talet, bankkrise, den omstridde paripolitikken, gullstandardens samanbrot på 1930-talet og okkupasjonsåra. 1892-loven hadde pålagt Norges Bank å vere sentralbank, og med Nicolai Rygg som sentralbanksjef fekk banken ei sterk, aktiv og sjølvstendig rolle i utforminga av og kontrollen med norsk økonomisk politikk. Rygg leia banken med stor kraft og sterk vilje, omstridd og frykta av kritikarane, respektert og akta internt og hos dei toneangivande borgarlege politikarane. Rygg vant mange små sigrar, men tapte det største slaget – det internasjonale metallstandardregimets kollaps og samanbrot i 1931. Trass i det ideologiske nederlaget for Ryggs økonomiske modell, heldt han sin sterke posisjon og blei slik også viktig for utforminga av den norske økonomiske politikken, også etter gullstandardens samanbrot. Krigen og okkupasjonen blei vanskelege år for Norges Bank. Regjeringa tok med seg gullbehaldninga til London og overførte den lovlege makta i Norges Bank til eit nytt styre i London. Igjen i Oslo satt Rygg og resten av den tidlegare leiinga i Norges Bank, og dei gav raskt etter for okkupasjonsmakta sitt krav om at den fungerande sentralbanken skulle hjelpe til med å finansiere den tyske aktiviteten.

Del fire omhandlar perioden frå 1946 og fram til 1986 og er i heilskap skrive av Eivind Thomassen. Dette er ein periode der norsk økonomi var strengt regulert og der Norges Bank i stor grad var ein reiskap i regjeringas økonomiske politikk. I 1949 blei dei private aksjane i Norges Bank innløyst og tatt over av staten. Norges Bank blei slik knytt tettare og nærmare til det utøvande politiske apparatet. Dette var i skarp kontrast til den autonome og sterke rolla banken hadde hatt i mellomkrigstida, da Norges Bank hadde følgt sine eigne målsettingar uavhengig kva fleirtalet på Stortinget og regjeringa måtte meine. Rolleforståinga til sentralbanksjefane i denne perioden var også ei heilt anna, deira og bankens oppgåver var å stå til teneste for regjeringa slik at dei økonomiske måla blei nådde. Bretton Wods-avtalen og dei omfattande valutareguleringane gjorde det mogleg for styresmaktene å oppretthalde låg rente og stabil utanriksøkonomi fram til systemet braut saman på starten av 1970-talet. Store konjunktursvingingar, auka inflasjon og valutasvingingar førte til at Norges Bank måtte ta ein meir aktiv rolle.

Den siste delen tar for seg åra frå 1986 og fram til 2000-talet og er skrive av Eivind Thomassen (kap. 17) og Thomassen og Einar Lie i fellesskap (kap. 18). I denne perioden fekk Norges Bank igjen ei langt meir framtredande rolle i norsk økonomisk politikk. Dette var ein periode prega av deregulering av økonomien, med bank- og finanskrise, med lange periodar med sterk økonomisk vekst og etter kvart svært sterk vekst i statens inntekter som følgje av store inntekter frå olje og gass. I pengepolitikken tok inflasjonsmål over for valutakursmål rundt tusenårsskiftet, noko Norges Bank hadde vore ein pådrivar for. Den nye pengepolitikken opna for at Norges Bank fekk ei langt friare og meir autonom rolle. Dei store oljeinntektene førte til sterkt press på norsk økonomi, og Stortinget vedtok å etablere Oljefondet og etter kvart nye retningsliner for bruk av oljeinntektene for unngå overoppheiting av norsk økonomi. Norges Bank fekk av Stortinget oppgåva med å forvalte Oljefondet, dvs. Statens pensjonsfond utland. Andre oppgåver som Norges Bank hadde hatt og som ikkje var knytt til overvaking av det finansielle systemet, til pengepolitikk eller fondsforvaltning, blei i denne perioden avvikla eller kontraktert bort. Til dømes blei distriktsavdelingane avvikla kring tusenårsskiftet og trykkinga av pengesetlar kontraktert bort til utlandet.

Boka blir runda av med ei avslutning skrive av Einar Lie. Der ser han på korleis Norges Bank har handtert kriser i nær og fjern fortid. Lie drar her dei lange linene i bankens historie og syner korleis økonomiske og finansielle kriser set sentralbankar på prøve og bidreg til å synleggjere deira hovudoppgåver i det økonomiske livet.

Einar Lie, Jan Thomas Kobberrød, Eivind Thomassen og Gjermund F. Rognved har klart å skape ei bok med eit overordna historisk narrativ som får fram eit omfattande og vanskeleg materiale på ein måte som skaper samanheng og heilskap. Det er godt gjort. Språkleg er det fin flyt, og sjølv om det noko forskjell forfattarane imellom, så opplevast ikkje det som forstyrrande. Som nemnt har dei fire hatt ansvar for kvar sine kapittel i boka, men det er Lie som i eigenskap av prosjektleiar har utforma bokas oppbygging og hovudstruktur. Lie har hatt med seg eit solid lag av økonomiske historikarar, men skal som prosjektleiar ha skryt for å ha disponert boka på ein måte som gjer at dei ulike periodane står klart fram og med ein klar kapittelstruktur.

Styrken med boka er det skarpe og avgrensa fokuset som altså gjev framstillinga ei narrativ form og som får fram korleis Norges Bank som institusjon har endra seg gjennom 200 år. Valet med å vere tett på leiinga i banken, og da særleg sentralbanksjefane, gjer at det er mogleg å gripe dei skiftande politiske og økonomiske tilhøva. Forfattarane får godt fram korleis banken og deira leiarar har bidrege aktivt til å forme den økonomiske og politiske utviklinga, til å forme rammevilkåra banken verkar i, og korleis bankens sjølvforståing har vore i dei ulike historiske fasane. Av og til blir det sentrale nivået si sjølvforståing vel mykje styrande for framstillinga, men stort sett blir dette balansert greitt. Til saman gjev dette ny innsikt i korleis ein av våre viktigaste finansielle institusjonar har endra seg over tid og kva som er årsakene til desse endringane.

Den skarpe og klare avgrensinga er også boka si svakheit. Ved bare å ha fokus på det politiske og institusjonelle nivået, blir storparten av «kvardagen» til Norges Bank utelatt frå historia. I svært liten eller ingen grad blir vi tatt med inn i Norges Bank og til arbeidsprosessane. Organisasjonen, dei tilsette og dei ulike avdelingane er stort sett fråverande i framstillinga. Vi får ikkje kjennskap til korleis Norges Bank som arbeidsplass og organisasjon har endra seg over tid. Det ville til dømes ha vore svært interessant med ei samanlikning mellom Norges Bank og bank- og finansnæringa elles med omsyn til korleis organisasjonane har utvikla seg, korleis ny teknologi fundamentalt har endra kva det vil seie å drive bank, og korleis krav til kompetanse har endra organisasjonen. Her er det mange og spennande problemstillingar som forfattarane med fordel kunne ha gått inn i.

Eit påfallande trekk ved boka er den sterkt kjønna framstillinga. Dette er ei bok skrive av menn om menn. Ei raskt teljing i bokas personnamnregister syner at av dei over to hundre personnamna er det bare fire kvinner. Med portrettet av Kirsten Flagstad henta frå hundrekronersetelen som omslag på boka, kunne ein kanskje vente seg at forfattarane hadde reflektert noko over kjønnsdimensjonen – om korfor det har vore slik at Norges Bank bare har hatt menn i toppleiinga og korfor det er slik at sjølv om Norge har hatt både kvinnelege stats- og finansministarar, så er framleis dette eit nesten totalt mannsdominert felt av samfunnslivet.

Boka som er omtalt i denne bokmeldinga, er ei av fire bøker som Norges Bank gav ut i samband med 200-årsjubileet. Bøkene var alle del av eit forskings- og bokprosjekt som banken starta opp i 2007. I tillegg til denne boka blei følgjande bøker gjeve ut: H. Bøhn, Ø. Eitrheim og J. F. Qvigstad (red.): Norges bank 1816–2016. En historie i bilder (Fagbokforlaget 2016), M. D. Bordo, Ø. Eitrheim, M. Flanderau og J. F. Qvigstad (red.), Central Banks at Crossroads: What Can We Learn from History? (Cambridge University Press 2016) og Ø. Eitrheim, J. T. Klovland og L. F. Øksendal, A Monetary History of Norway 1816–2016 (Cambridge University Press 2016).

Oppsummert: Einar Lie, Jan Thomas Kobberrød, Eivind Thomassen og Gjermund F. Rognved har skrive innsiktsfullt og godt om Norges Bank si politiske og institusjonelle historie. Boka kjem utan tvil til å bli eit standard referanseverk for alle som er opptatt av korleis den moderne økonomiske politikken har utvikla seg i Norge. Boka er godt skrive, og eit stort og mangslungent materiale er gjeve ei form som gjer det til ein god leseoppleving.