Boken Krig, kunst og kollaps beskrives av forfatteren, historiker og tidligere journalist Børre Haugstad, som «økonomisk kunsthistorie». Det er en treffende beskrivelse. Leseren får innblikk i en interessant og lite omtalt side av de enorme økonomiske inntjeningene som fulgte de gode konjunkturene til skipsfartsnæringen under første verdenskrig. Boken er en bearbeidet versjon av Haugstads masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo, utgitt på eget forlag, og omhandler en håndfull ildsjelers forsøk på å gjennomføre et nasjonalt løft ved å kjøpe inn moderne kunst til Nasjonalgalleriet gjennom den nyopprettede foreningen Nasjonalgalleriets Venner. Foreningen var fundert særlig på midler og medlemmer fra norske skipsredere, hvor nettopp den historiske konteksten med særdeles store inntekter i en viktig norsk næring gjøres til en grunnleggende forutsetning. Forfatteren introduserer leseren for en rekke spennende dimensjoner i denne historien, som f.eks. den internasjonale og den nasjonale kunstscenen, kunstkjøp og -interesse hos noen av samtidens rikeste menn (med sveip innom Veblens conspicuous consumption), vilkår og prisutvikling for den moderne kunsten (f.eks. Picasso og Matisse), den nye rikdommen basert på dypdykk i norske ligningsprotokoller samt grepne og forspilte muligheter for Nasjonalgalleriets Venner, og mye mer. Både den pengerikelige og optimistiske oppturen de siste årene av verdenskrigen og den påfølgende nedturen er skildret, med utgangspunkt i et fokus på tiårsperioden 1917–1927. Boken er videre tenkt som første del av en trilogi, hvor de neste bindene ser ut til å ville ta for seg de to skipsrederne og kunstsamlerne Tryggve Sagen og Jørgen Breder Stang, med utgivelse de kommende år. Forfatterens bakgrunn som kulturjournalist, og da særlig med mange års ansvar for VGs kunstsider, har trolig beredt grunnen for denne svært interessante studien.

Generelt oppleves boken som velskrevet. Det er særskilt grunn til å fremheve forfatterens formidlingsglede, som i all hovedsak er smittsom og gjør boken lettlest, selv for en leser med liten kjennskap til det kunsthistoriske. Forfatteren ser videre ut til å ha gjort et grundig kildearbeid hvor den økonomiske kunsthistorikeren har gravd frem og presenterer mye nytt og interessant stoff. Boken heves utvilsomt også av at mye av dette stoffet fremstilles i en rekke oversiktlige tabeller. Akkurat dette høres kanskje ut som kjedelig økonomihistorikerskryt for spesielt interesserte, men jeg mener at dette er bokens kanskje største fortjeneste – i tillegg da selvfølgelig, til å kaste lys på en ukjent side ved norsk historie gjennom å koble sammen en særegen del av norsk økonomihistorie med en spennende del av norsk kunsthistorie. Litteraturen, og da spesielt den norske, diskuteres også godt. Ellers er boken spekket med illustrasjoner – ikke bare av omtalt kunst, men av utstillingskataloger, portretter av kunstnere, redere, kunstsamlere og deres boliger, avisforsider, arkivmateriale – noe som gir boken ekstra liv.

En del av bokens styrker følges imidlertid også av enkelte mindre svakheter. Fortellergleden bobler til tider over, og det blir etter hvert vel mange utropstegn. Noen av tabellene som det refereres til i teksten er vanskelige å finne igjen, én er gjemt bort i en fotnote (tabell 20), og en ellers interessant tabell som viser prisutviklingen for Matisse-malerier (tabell 13), er vanskelig å lese fordi den ikke er kronologisk. Med hensyn til litteraturen kan det til tider bli vel mye umotiverte sitater, og forfatteren ser også ut til å ha falt for fristelsen til å bruke morsomme sitater hvor det er lite overensstemmelse med teksten ellers (ett eksempel: overskriften til avsnittene om den amerikanske finansmannen J. P. Morgan på side 57). Når det gjelder illustrasjonene, kan det også innvendes at forfatteren har vært litt for generøs. Bilder av flere av de omtalte kunstverkene måtte utvilsomt med, og som historiker er man også takknemlig for å få se bilder av dokumentene som viser deler av innkjøpsprosessene til disse. Det er også spektakulært å se et bilde av hvordan Gauguins kanskje mest kjente maleri en gang hang på veggen i en av stuene hjemme hos Jørgen Breder Stang. Men det blir i meste laget med sidevis av faksimiler av ulike utstillingskataloger som ikke bare ramser opp de ulike verkene, men som også inneholder gjengivelse av mye tekst. Hvor surmaget det enn måtte høres ut: jeg er også usikker på om det er nødvendig med åtte sider med bilder av de nybygde villaene til redere og andre medlemmer i Nasjonalgalleriets Venner (NV) for å illustrere pengerikeligheten under krigen. Men flotte er de.

Hovedproblemstillingene i boken, gjengitt på side 25, oppleves som gode og relevante. Det er for det første et ønske om å belyse hvem i NV som klarte å samle inn så store midler og kjøpe noen for Nasjonalgalleriet svært viktige kunstverk, og for det andre å belyse hva som skjedde med NV og hvorfor venneforeningen kollapset. Boken sett under ett klarer Haugstad på en god måte å redegjøre for hvem disse menneskene var, og å sette dem inn i en historisk kontekst, både med hensyn til den nasjonale og den internasjonale scenen. Og dette gjelder både det kunsthistoriske og det økonomihistoriske. Boken svarer også godt på den andre del av disse hovedproblemstillingene, altså hva som skjedde med NV og hvorfor foreningen gikk i oppløsning, selv om forfatteren oftere kunne utbrodert mer i de interessante passasjene der han begir seg drøftingen i vold. Der drøftingen fullføres, drøftes det nemlig godt. Litt for ofte setter imidlertid forfatteren punktum for tankerekken før leseren har fått svar man venter og håper på. Svaret på andre del av hovedproblemstillingen oppleves kanskje som litt tilbakeholdt gjennom boken, der det ganske enkelt brettes ut mot slutten av boken (særlig kapittel 7 og 8) på grunnlag av Haugstads grundige og gode kildegransking. Foreningen brøt sammen fordi den ikke var en venneforening, men en svært liten klikk av kunsthandlende menn. I all hovedsak gjaldt dette de to nevnte skipsrederne Sagen og Stang, og særlig Nasjonalgalleriets mangeårige direktør Jens Thiis. Det var denne lille klikken som stilte på styremøtene, og det var de samme som stilte på medlemsmøtene. Det var også disse som handlet inn kunst – til dels etter egen kunstsmak, og til dels stikk i strid med intensjonene til venneforeningen om å handle moderne kunst. Haugstad konkluderer overbevisende med at venneforeningen kollapset for en stor del på grunn av dårlig ledelse; medlemmene forsvant raskt – ledelsen klarte eller maktet ikke å hanke inn nye.

Her hadde det muligens vært mulighet å stille spørsmål om de sentrale menn faktisk ønsket en annen type forening hvor andre måtte ha blitt gitt større plass, eller om de tross alt var fornøyde med det de klarte å skape selv. Det kan også innvendes at Haugstad bruker litt vel mye plass på å vise noe som kanskje fremstår som opplagt, nemlig hvordan de ulike – styrtrike – rederne ikke var grunnen til at NV gikk i oppløsning. Disse falt ikke fra på grunn av dårlig økonomi – til tross for at de opplevde nedgangstider etter første verdenskrig, og selv om enkelte av dem kunne argumentere i denne retning da de meldte seg ut. Men forfatteren skal ha honnør for den grundige kildegranskingen som ligger til grunn for det som faller inn under delen «Redernes eventyr – opptur og nedtur» i siste kapittel, og som også fremstilles oversiktlig i tabell 18.

Et gjennomgående og spennende trekk ved boken er ambivalensen som ligger i de skyhøye ambisjonene for NV ved oppstarten og den tross alt begrensede innflytelsen og suksessen venneforeningen skulle få. Den samme ambivalensen favner like inn i selve kunstkjøpene. Ja, aktiviteten til NV sørget for innkjøp av kunstverk som ifølge forfatteren hører til Nasjonalgalleriets viktigste den dag i dag. Men der venneforeningen var tenkt å være en fasilitator for innkjøp av tidens moderne kunst, feilet den betraktelig. Forfatteren belegger, skildrer og drøfter til tider denne ambivalensen svært godt, og det er særlig her han på en overbevisende måte trekker på en del av det statistiske materialet. Gjennomgangen av hva som endte opp med å bli kjøpt inn av NV vis-à-vis hva som kunne ha blitt kjøpt inn og til hvilke priser er god, og det er også drøftingen av hvorfor de sentrale menn i NV handlet som de gjorde. Samtidig viser kildene at pengeinnsamlingen aldri nådde de tallene man ønsket, og medlemmene – også de steinrike – falt altså raskt fra. Særlig om man ser på de siste kapitlene, avtegner dermed NV seg som et ganske mislykket prosjekt. Jeg leser egentlig også Haugstads konklusjon dithen, selv om han nok holder litt tilbake og blant annet omtaler hvordan disse tre mennene brukte masse penger med «noen strålende resultater» (innledningen, s. 21). Det er mulig at det her tenkes mer snevert på de få viktige kunstverkene som tross alt ble kjøpt inn. Gjennomgående viser imidlertid forfatteren at resultatene var heller magre, gitt muligheter, ambisjoner og økonomiske rammer, og at venneforeningen raskt gikk i oppløsning. Betegnende for fiaskoen er ikke bare at NV ikke kjøpte inn tidens fremste moderne kunst, men at venneforeningen i mange av disse årene ikke kjøpte inn kunst i det hele. Fra 1920 og til og med 1927 kjøpte NV inn kun ett maleri i tillegg til to forfalskede skulpturer – noe som er presentert på en eksemplarisk måte gjennom tabell 12.

Jeg er ikke overbevist av bokens struktur, og tror nok heller ikke at overgang fra masteroppgave til bokutgivelse er gått helt smertefritt. Generelt antar jeg at dette har sammenheng med at boken vil formidle mye forskjellig på samme tid uten at den røde tråden alltid er like rød: om ulike norske kunstsamlere, om det internasjonale markedet, om krigens økonomiske virkninger, om NVs liv og levnet, om den internasjonale prisutviklingen, om redernes situasjon. Et hovedankepunkt er at det hadde vært ønskelig med et større fokus på Nasjonalgalleriets Venner som et bærende element i fortellingen, selv om jeg tar høyde for at forfatteren her har blitt begrenset av kildesituasjonen. Enkelte av kapitlene står heller ikke helt godt på egen hånd, som f.eks. kapittel 7 og 8. Disse kunne trolig med fordel vært skrevet sammen, med mindre passive gjengivelser av kilder og oppsummering av redernes opp- og nedturer til fordel for mer inngående drøfting, som forfatteren altså gjør bra når han slipper seg mer løs. Da kunne også litt umotiverte sidespor som for eksempel sidene om NVs eneste kvinnelige medlem vært fjernet. Med hensyn til et ønske om mer av den gode diskusjonen, er det også synd at forfatteren til tider velger å gjemme bort interessante elementer i fotnoter, som for eksempel diskusjonen av donasjonen av NVs første formann Christian Langaards kunstsamling på side 46–47 som utbroderes i fotnote 84. Jeg kan heller ikke se at kapittel 1 står seg på egen hånd – det er vel egentlig bare en kort omtale (3 ½ tekstsider) av Sagen og Breder Stang, som vel mest av alt tjener til å peke frem mot hva som skal komme i de to påfølgende bøkene i trilogien. Dét sagt: det er i det hele tatt litt for mange frempek i boken, hvor tekst innledes for så å avbrytes med et «Mer om det senere!» eller lignende.

Overgangen fra masteroppgave til bok fremstår altså litt ufullendt, noe jeg antar er årsaken til at diskusjoner og forklaringer enkelte ganger ser ut til å forsvinne i teksten. Et lite eksempel på dette kan gjenfinnes i kapittel 3, i noen avsnitt som omhandler «Redernes enorme krigsprofitt». Innledningsvis stilles her spørsmålet om hvor stor profitten til de norske rederne kunne være, hvorpå forfatteren følger opp med «la oss se nærmere på pengene til skipsrederne». Så følger noen gode referanser til hvordan dette har vært diskutert i annen litteratur, før forfatteren igjen stiller spørsmålet: «hvor stor var denne ‘krigsfortjenesten’?». I neste setning slås det imidlertid bare fast at shipping-boom og shipping-eventyr er dekkende beskrivelser, og man blir klar over at svaret på spørsmålet om krigsfortjenesten er gjemt bort i en fotnote. Denne viser igjen videre til et av bokens vedlegg hvor forfatteren har gjort noen regnestykker for å belyse spørsmålet. I fotnoten vises det til at forfatteren «ser ingen grunn til å belemre leserne med mer enn nødvendige tall». Dette er for så vidt riktig nok, men akkurat i denne sammenhengen hadde nok tall og diskusjon av disse vært påkrevet for å kunne gi et godt svar på det brødteksten legger opp til å svare på i disse avsnittene.

Til tross for disse innvendingene klarer Haugstad allikevel på en overbevisende måte å formidle hvordan den nye rederkapitalen ble viktig for Nasjonalgalleriets Venner. På veien avkler han også på eksemplarisk vis en seiglivet myte om at hadde det ikke vært for sviktende konjunkturer, ville Nasjonalgalleriet vært sterkere representert av moderne kunst. Mange av rederne som hadde vært med i NV klarte seg, som Haugstad viser, forholdsvis bra, selv da den omfattende etterkrigsnedgangen ble et faktum. Det er samtidig et viktig funn der forfatteren poengterer at det ikke var de rikeste rederne som gav Nasjonalgalleriet gaver, som var aktive i NV eller som var store kunstsamlere. Jeg synes også at sammenligningen som gjøres med Sverige og den svenske venneforeningen omkring disse forholdene er god. Det er altså et godt grunnlag for videre arbeid med tematikken når Haugstad nå skal gå til de to neste deler av trilogien.