Ideen til boka kom under verdenskongressen for historikere i Amsterdam i 2010, 50 år etter at den franske demografen Louis Henry holdt sitt sagnomsuste foredrag om familierekonstitusjonsmetoden. Også da var verdenskongressen scene for det hele, og flere av denne bokas forfattere var til stede i Stockholm, våren 1960. Foredraget til Henry blir i boka omtalt som en åpenbaring, en sensasjon, der konferansedeltakere fra 14 land meldte sin umiddelbare interesse for selv å ta i bruk metodikken på sine egne studieområder. Norge var med, og Sølvi Sogner fylte skoesker med familiekort fra Rendalen. Med tiden kom datamaskinen, avansert software og big data.

Boka består av 36 lands historier om etableringen og utviklingen av historisk demografi som egen forskningsdisiplin, og de aller fleste bidragene begrenser fortellingene til tida før 2010. Strukturen på boka er geografisk, dessuten med alfabetisk rekkefølge. Et godt grep, som for øvrig forsterker originaliteten i hvert av bidragene. Bokas sikte er å vise det globale mangfoldet, noe som setter begrensninger for antall sider hvert land har til rådighet. Med sine 683 sider (inkludert introduksjon og indeks) er boka tung nok, og dette gir 16 sider i snitt til hvert land. Innenfor rammene kan det også se ut til at bidragsyterne var bedt om å gi referanselisten en viss tyngde, i snitt 3 ½ sider per bidrag. En kollegial og demokratisk sidetildeling er likevel ikke gjennomført fra redaksjonens side, idet enkelte land som for eksempel Korea har et bidrag på 28 sider, mens England og Wales rommer 6 sider til sammen. Fra et eurosentrisk ståsted gir imidlertid denne ubalansen leseren en mulighet til å nærme seg et relativt ukjent terreng, hvor kildegrunnlaget er vesensforskjellig fra de administrative protokolldataene vi kjenner fra det katolske og protestantiske Europa, selve arnestedet for historisk demografi à la Henry.

Tittelen på boka sikter mot en global historie, og her treffer den godt. Antarktis er den eneste verdensdelen som ikke er representert. Deler av Kina, India, Afrika, Australia, Sør- og Vest Europa er med, og det er virkelig spennende å lese om historisk demografi fra Kina, et land som kan vise til en befolkningsøkning fra nær 60 millioner i år 2 e.Kr. til rundt 1,3 milliarder individer i 2010, og videre hvordan historikere har brukt husholdslister og genealogier til å rekonstruere fortidens demografiske atferd.

Historisk demografi er en hybrid av historie og demografi, noe redaksjonen søker å poengtere i deler av bokas tittel: «… half a century of interdisciplinarity». Det gjøres imidlertid til et poeng at det ikke er tiden som betegner det hybride, men kildene. Mens demografen baserer sine analyser på data som er samlet inn til et befolkningsanalytisk formål, er den livsløpsorienterte historiedemografen orientert mot å gjenskape fortidens demografi med et kildemateriale som i utgangspunktet ikke var ment for statistiske studier. Kirkebøkene, som dannet fundamentet i Henrys familierekonstitusjonsmetode, er ikke en bokføring av fødte og døde, men døpte og begravde, i signet vann og jord. Med andre ord – 1960 markerer et skille ved at kreative løsninger à la Henry skapte en boom av interesse for faget, og i løpet av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet kom Peter Lasletts familie- og husholdstypologier, med ytterligere metodiske finesser. Kilder definerer i så stor grad fagets historie, og har således fått en hovedtyngde i mange av bidragene. Slettes ikke uinteressant lesning, men for meg bryter det til en viss grad med de forventningene jeg har til sjangeren. Når fagets historiografi skal skrives (A Global History of …), forventer jeg kort sagt en fremstilling av hva som kjennetegner faget, paradigmer, hvorfor og av hvem, teoretiske og metodiske forankringer, kontinuitet/diskontinuitet mm. Belgia, Sverige og Nederland, med de tradisjonstunge institusjonene innen faget, har et godt grep om sjangeren. Hollenderne kontekstualiserer fagets genesis til de store omveltningene som skjedde i historiefaget generelt, der sosialhistorie gradvis vant plass og hvor mer interdisiplinære problemstillinger og metoder suksessivt ble akseptert. Skiftet som skjedde, tilskyndet en villighet til å arbeide med teoretiske begreper og enda til modeller; en dreining som passet modellering av historisk demografisk data. Sosialvitenskapelige metoder fikk etter hvert aksept, og historien til de uprivilegerte gruppene og minoriteter, «mennesker uten historie», ble ansett som det nye. Dreiningen var et globalt fenomen, riktignok langt fra synkront. I andre bidrag får vi et innblikk i hvordan politikk la en demper på og i noen tilfeller en direkte hindring for etablering. I flere av de østeuropeiske land ble demografi ansett som politisk upålitelig, og forskning stoppet. Kald krig og konfrontasjonen av radikale ideologier preget studenters valg av studier en rekke steder, der familiehistorie ble nedvurdert og regnet for å tilhøre høyresiden av blant annet latinamerikanske studenter. Mens de aller fleste europeiske land har gode tidsserier over befolkningsstørrelse, er dette et kontroversielt tema andre steder. For Mexico sin del handler dette om variasjon i forsøket på å kartlegge den historiske befolkningsstørrelsen før og etter koloniseringen – en essensiell størrelse for et land hvor historiedemografien nettopp handler om effekter fra kolonitiden.

Tilbake til Stockholm og våren 1960. ICHD (International Commission of Historical Demography) ble dannet, og var i løpet av de neste 50 årene en satellitt under verdenskongressens komité – International Committee of Historical Science. Under Amsterdam-kongressen i 2010 ble navnet endret til International Commission for Historical Demography, der endringen fra of til for signaliserte en selvstendiggjøring fra moderorganisasjonen. Båndet mellom redaksjonens medlemmer, ICHD og verdenskongressen er sterk. Ioan Bolovan er sittende president for ICHD, Sølvi Sogner var president fra 1985–1990, og Antoinette Fauve-Chamoux generalsekretær fra 1985–2010. Et stort flertall av bidragene i boka er en refleksjon av nettverket rundt redaksjonen og ICHD, altså førstegenerasjon historiedemografer. Gir en slik representasjon et skjevt bilde? Ikke nødvendigvis, men la oss ha det i bakhodet.

I kapittel 2 har redaksjonens leder, Antoinette Fauve-Chamoux, en gjennomgang av de store linjene i det globale samarbeidet. Ved den to-årlige konferansen til det amerikanske SSHA (Social Science History Association) og den fire-årlige ESSHC (European Social Science History Conference), har det siden henholdsvis 1976 og 1996 blitt arrangert sesjoner og paneler i nettverket Family and Demography, og disse får naturlig nok størst plass i kapittelet. Begge konferansene er stort sett besøkt av samme deltakere, selv om det selvsagt alltid vil være en større andel amerikanske deltakere ved SSHA og vice versa. Navnet på nettverkene er også nær hverandre: Family History and Demography ved SSHA og Family and Demography ved ESSHC. La oss dvele litt ved nettverksnavnene, da det kan synes merkelig å skille mellom familie(historie) og demografi. Forklaringen, skriver Antoinette, er at nettverkene er en sammenslutning av to fagdisipliner, nemlig familiehistorie og historisk demografi. I 1990 ble disse slått sammen ved SSHA, og i 1998 skjedde tilsvarende sammensveising mellom nettverket familiestrategier og nettverket familie/demografi på ESSHC. Sistnevnte sammenslutning resultert i en økning av deltakere fra 50 til 175, et nivå som har hold seg stabilt siden. Antoinette trekker dette poenget ytterligere frem ved å sammenlikne utviklingen av antall deltakere ved henholdsvis SSHA og ESSHC etter tema som «opprinnelig» tilhørte enten familiehistorie eller historisk demografi. I førstnevnte kategori finner vi tema som livsløp/arbeid/tjenerskap, intergenerasjonelle strategier, lovgivning/velferd (barnehjem), mentaliteter/kultur, kjønn, økonomi. I sistnevnte kategori: fertilitet (inkludert fødsler utenfor ekteskap), giftermål/sølibat/skilsmisse, dødelighet/epidemier, migrasjon/diaspora, hushold/samboformer, demografiske trender/modeller.

Historiografisk er dette interessant av to grunner: For det første, legitimeringen av at skillet har sin historie, og for det andre, min egen uvitenhet. Jeg tilhører millenniumsgenerasjonen av historiedemografer, og våre forskningsprosjekt griper temaer fra begge kategorier, uten særlig refleksjon over at noen definerer det ene som noe annet enn historisk demografi. Vår forskning viser at demografi kan være en sentral forklaring på menneskelig atferd, og modellene inkluderer muligheten for at atferd også (eller alene) kan være relatert eller forklart av kulturelle, sosiale, økonomiske eller politiske begrensninger eller muligheter. Med andre ord, det kan synes som om at det har skjedd en dreining i faget, eller at enten jeg eller redaksjonen er i utakt med tiden. I hvilken grad er dette reflektert i bokas øvrige 36 kapitler? Ingen land nevner dette i retning av et (paradigme)skifte, men enkelte land berører temaet på en generell måte. Det japanske bidraget mener at det fortsatt eksisterer et skille mellom familiehistorie og historisk demografi, men at skillet er mer metodisk enn tematisk. På den ene siden har man historiedemografer som tar i bruk avanserte statistiske analyser, mens familiehistorikerne på den andre siden innskrenker forskning til tradisjonelle fortellinger og deskriptiv statistikk, og er dertil sterkt kritiske til bruken av statistiske metoder på høyt tvilsomme før-moderne kilder. Sølvi Sogner, som har skrevet det norske bidraget, mener at det kan skjelnes en flytende grense mellom familiehistorie og historisk demografi, og velger selv å ikke markere skillet i sitt bidrag. For Spania sin del er det formulert mer som en dreining i faget, hvor familiehistorie opplevde en enorm suksess fra slutten av 1980-tallet. Suksesskaperen var Peter Laslett og Cambridge Group, som med sin typologisering av hushold skapte en sosial lesning av demografisk atferd. Uten at den spanske forfatteren sier det, er jeg tilbøyelig til å se utsagnet i tråd med hva Akira Hayami skriver om Japan. Lasletts husholdsklassifisering baserer seg på enkel deskriptiv analyse som ikke krever særlig statistisk utdannelse for å kunne bruke. Om det er slik at skillet mellom familiehistorie og historisk demografi går langs den metodiske aksen, har også Lasletts metodikk møtt kraftig kritikk (akselererende fra ca. 2007), der nye perspektiv er løftet frem som også inkluderer avanserte modeller.

Økt bruk av avanserte statistiske metoder er selvfølgelig relatert til den generelle teknologiske utvikling: datamaskinen, software, hardware, big data med mer. Selv om kun fåtallet av forfatterne drøfter denne utviklingen gjennom et skille mellom familiehistorie og historisk demografi, er flere av bidragene opptatt av å løfte pekefingeren mot de metodiske retningene faget har omfavnet fra rundt tusenårsskiftet. Det nederlandske bidraget påpeker at den flerdisiplinære tilnærmingen faget alltid har hatt, i kombinasjon med den teknologiske utvikling, har resultert i at banebrytende funn gjøres tilgjengelig for en gradvis smalere gruppe av historikere. I noen tilfeller er forskningsteknikken meget avansert, mens det å plassere resultatene inn i en historisk kontekst blir fullstendig neglisjert. Historiografisk er betraktningene interessante, og spesielt om vi leser dem mot det franske bidraget, episenteret for historisk demografi, og hjemmearenaen til Louis Henry. Jeg har allerede nevnt hvor raskt Henry fikk innflytelse internasjonalt, mens det hjemme var langt vanskeligere å få gehør. Tiårene fra 1960 til 1980 var preget av krasse ordskifter der Henry og demografene hudflettet historikeres ignoranse overfor korrekt statistikk, og på motsatt side sto historikerne og anklaget Henry & co. for manglende historisk forståelse og kontekstualisering. Sammenhengen er ikke eksplisitt uttrykt i boka – i det hele tatt mangler boka et metaperspektiv – men som leser er det mulig å ane en kobling mellom det hissige ordskiftet som utspilte seg i Frankrike under etableringen av fagdisiplinen, og det som flere av denne bokas artikkelforfattere har uttrykt bekymring for ved slutten av det første tiåret på 2000-tallet. Den eneste forskjellen er at vi nå ser kampen stå mellom historiedemografer. Flere av artikkelforfatterne har ytret bekymring for at faget har mistet sin egenart, den historiske konteksten. Jeg er fristet til å spørre om det er familiehistorikerne som nå går i forsvarsposisjon. Jeg tror nok svaret er mer komplekst, men at fagfeltet er splittet innad, understrekes muligens ytterligere ved at det omtrent samtidig med denne boka ble publisert en bok under tittelen The Future of Historical Demography. Til sammen har 121 fagfeller bidratt i disse to bøkene, noe som utgjør ca. 50 prosent av deltakermassen ved de to sist avholdte konferansene for historiedemografer, i henholdsvis 2014 og 2016. Kun fem forfattere bidro i begge bøkene. Den som vil, kan også merke seg at den gjennomsnittlige alderen på forfatterne i The Global History … er 63,8 år (median = 65 år), hvorav nær 40 prosent er over 70 år.

Generelt er det å si at boka har en fyldig bibliografi. Den globale gjennomgangen av ulike lands relevante kildemateriale, og hva som er gjort av forskning innen feltet, er intet mindre enn imponerende.