Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
(side 99-100)
Artikler
(side 103-123)
av Jan Brendalsmo og Knut Paasche
Det er spesielt to temaer som har vært gjenstand for diskusjon når det gjelder Stavanger og byens nærområde i eldre tid: tidspunktet for etableringen av byen, og bosetningens karakter før ...
SammendragEngelsk sammendrag

Det er spesielt to temaer som har vært gjenstand for diskusjon når det gjelder Stavanger og byens nærområde i eldre tid: tidspunktet for etableringen av byen, og bosetningens karakter før byetableringen. De arkeologiske overvåkinger, registreringer og undersøkelser som er blitt gjennomført i Stavanger sentrum i perioden 2004–2014, har frambrakt et stort materiale. Gjenstander, kulturlag og konstruksjoner gir, sammen med en lang rekke radiologiske og andre dateringer, grunnlag for å skissere et nytt historisk forløp for halvøya ut for Breiavatnet. Disse resultatene blir presentert her, samtidig som enkelte eldre arkeologiske funn og observasjoner blir vurdert på ny i lys av de nye resultatene. I tillegg blir stedets kirkehistorie satt inn i en større sammenheng. Vi vil her fokusere på tiden før bispesetet ble etablert på 1120-tallet. Vår konklusjon er at gården Stavanger i vikingtid og på 1000-tallet med stor sannsynlighet kan karakteriseres som et anløps- og utvekslingssted med flere sentrumsfunksjoner.

Stavanger – before it became a town

Findings from the Migration Period show that Stavanger was once a farm, with the courtyard situated on a hill where the Romanesque cathedral stands today. The remains of a Viking Age settlement were discovered in the area, as well as extensive fragments of objects in iron and other metals. In the former harbour area, large masses dumped at the initial shallow end of the fjord (Vågen) were probably excavated to make room for the cathedral's foundations. Items found there, along with older finds of a similar nature and a little-noticed rune stone, prove that there had been a Viking Age burial ground in the area where the cathedral was later built. Under the cathedral there was a graveyard that has recently been dated to the 900s and 1000s, and close to it there was previously another Romanesque stone church, probably built in the first half of the 1100s. There is reason to believe that it was one of the early fylkis (county) churches established by the early Christian kings simultaneously with their building of the residential churches of bishops within each administrative province in Norway. Combining the new archaeological material with written sources and previous archaeological findings, Stavanger can now be regarded as a central farm in the 900s and 1000s. It was a regional nodal point for ships in naval defence, with a þing (assembly) site, and was most likely also a seasonal port of call/marketplace. The existence of a fylki church and a cathedral just adds further quality to Stavanger's regional importance before establishment of the bishop's permanent residence in the 1120s.

Vitenskapelig publikasjon
(side 124-151)
av Vegard Kvam og Asbjørn Tveiten
Forholdet mellom skoleplikt og foreldrerett i allmueskolens religionsopplæring 1739–1889 er et lite utforsket tema i historieforskningen. I det statspietistiske lovverket på 1700-tallet var det åpning for hjemmeundervisning under helt spesielle ...
SammendragEngelsk sammendrag

Forholdet mellom skoleplikt og foreldrerett i allmueskolens religionsopplæring 1739–1889 er et lite utforsket tema i historieforskningen. I det statspietistiske lovverket på 1700-tallet var det åpning for hjemmeundervisning under helt spesielle vilkår. De første prinsipielle drøftinger av hjemmeundervisning som et reelt alternativ til allmueskolen kom først i lovarbeidet etter unionsoppløsningen. Til tross for at det store prosjektet i allmueskolens historie var å bygge ut den offentlige skolen for alle samfunnets barn og unge, utviklet det seg på 1800-tallet en økende respekt blant eliten om at også allmuebarnas foreldre hadde rett til å velge undervisningsform, og at opplæringen ikke skulle være i strid med foreldrenes religiøse overbevisning. I så måte var foreldreretten en utbredt verdi før Venstres liberale utdanningsprogram og folkeskolelovene av 1889.

«All children must receive a proper education». On compulsory school attendance and parental rights with respect to religious education at commoners’ schools

The relationship between compulsory school attendance and parental rights in respect of religious education at commoners’ schools in Norway over the period 1739–1889 has not been the subject of much historical research. Pietist legislation of the 18th century permitted home schooling in special circumstances, and for particular groups in society, but the principle of home schooling as a genuine and universally applicable alternative to commoners’ schools was first discussed after the dissolution of Norway’s union with Denmark. Over the course of the 150 years that these schools existed, the social elite increasingly came around to the idea that ordinary parents should be entitled to choose the type of education they wanted for their children, and that it should not go against the parents’ religious convictions. Parental rights were therefore already a generally accepted principle before the Liberal education reform and the state school acts of 1889.

Vitenskapelig publikasjon
(side 152-175)
av Stig Kvaal og Per Østby
Høsten 1920 gikk verdensøkonomien inn i en sterk etterkrigsdepresjon. Det innebar redusert etterspørsel, avtagende fortjeneste, oppbremsing av aktiviteten i næringslivet og økende arbeidsledighet. Overskudd på det norske statsbudsjettet ble på kort ...
SammendragEngelsk sammendrag

Høsten 1920 gikk verdensøkonomien inn i en sterk etterkrigsdepresjon. Det innebar redusert etterspørsel, avtagende fortjeneste, oppbremsing av aktiviteten i næringslivet og økende arbeidsledighet. Overskudd på det norske statsbudsjettet ble på kort tid snudd til et betydelig underskudd og en voksende statsgjeld. For å møte denne situasjonen, iverksatte venstreregjeringen en rekke tiltak. Ett av dem var et forslag om å innføre en omsetningsavgift på sjokolade. Det vakte sterk motstand. Kampen mot skatten ble også en definisjonskamp om hvordan sjokoladen skulle forstås. Skattemotstanderne lyktes et stykke på vei, men kom ikke helt i mål. I 1922 ble skatten vedtatt, men med differensiert prosentsats for spisesjokolade, kokesjokolade og kakao. Den økonomiske krisen og skattedebatten fikk ikke bare økonomiske følger, men gjorde også noe med hvordan sjokoladen ble forstått, produsert og markedsført.

The highly prized chocolate: The introduction of taxation on chocolate in 1922, and its consequences

In 1921, Norway experienced decreasing activity in industry, increasing unemployment, and consequently stagnation in the incomes of most people. The food beverage industry was particularly hard hit by the recession and the Norwegian government was forced into proposing a tax of as much as 30% levied on sales of chocolate products. In spite of robust protests, the chocolate producers lost the fight and had to accept the luxury tax. However, the tax became more nuanced than the Government’s initial proposal, with 33 1/3 % tax on regular chocolate bars, 10 % on drinking chocolate and nothing on cocoa. The crisis stimulated new ways of design, marketing and sales of chocolate produce. In this article, we examine the outcomes of these changes by focusing on the chocolate producer Nidar AS, which was established in Trondheim in 1912. We show how the economic crisis and the debate about a tax on chocolate influenced not only Nidar, but also other chocolate manufacturers and about how chocolate was designed, promoted and perceived in Norwegian society.

Vitenskapelig publikasjon
(side 176-203)
av Jan Thomas Kobberrød
Arne Bergsgård er i dag blitt en noe oversett skikkelse innen norsk historisk vitenskap. I hans levetid (1886–1954) var det få faste, vitenskapelige stillinger i historiefaget. Det betyr ikke at alle ...
SammendragEngelsk sammendrag

Arne Bergsgård er i dag blitt en noe oversett skikkelse innen norsk historisk vitenskap. I hans levetid (1886–1954) var det få faste, vitenskapelige stillinger i historiefaget. Det betyr ikke at alle historikere fra den tiden automatisk har krav på historiografisk interesse. Det er likevel ett forhold som gjør Bergsgård særlig interessant. Hans stilling var den første, og lenge eneste, vitenskapelige lærerstillingen i faget utenfor Universitetet i Oslo. Fra 1922 satt han i et dosentur ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim, fra 1935 omgjort til et professorat. Rune Slagstad omtalte ved ett tilfelle Bergsgård som «skolefolkets historieprofessor» (Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998: 107.). Men var han det, og hva innebar i så fall det? Hvilke kvalifikasjoner krevde stillingen ved lærerhøgskolen? Hvilke forventninger ble stilt til den som bekledde den? Hvordan skjøttet Bergsgård dette embetet? Disse spørsmålene ligger under den følgende fremstillingen av Bergsgårds karriere. Fremstillingen vil samtidig belyse utviklingen av norsk historisk vitenskap fra en noe annen vinkel enn man ofte har gjort.

Arne Bergsgård in Norwegian Historiography

In the context of Norwegian professional historiography, this is an analysis of the career of Arne Bergsgård, who in 1922 was appointed reader in history at the newly established Teachers’ Training College in Trondheim – an institution designed for the further training of experienced teachers. At the time, this was the only academic teaching post in history outside the university in Oslo, the national centrum of scholarship. It is argued that Bergsgård was the preferred choice for the position in Trondheim based on perceived talent for historical research rather than for actual research conducted. While there, Bergsgård successfully conformed to the norms and practices for historiography as defined by the national centrum in Oslo, and in 1935 was promoted to full professor. He was thus a fully accepted member of the historical profession, albeit located at an institution differing fundamentally from the university in Oslo. Writing at a time of substantial societal tension, Bergsgård had a vision of national integration that would overarch class struggle. However, national integration was to materialise on what he could accept as genuinely Norwegian ground. In this respect, cultural remnants from the long period of union with Denmark posed a problem. The one most important aspect of this was the language, which Bergsgård wholeheartedly believed would have to become a merger of bokmål and nynorsk, with the latter dominant. In his research, Bergsgård continued the legacy from Johan Sars in the «rural national» strand of what is conventionally called the tradition of Venstre in Norwegian historiography. The article stresses that, during the interwar period, Bergsgård’s interpretation of the tradition of Venstre was contested by those associated with the «urban European» strand – a point rarely observed in accounts on Norwegian historiography written after 1945.

Debatt
(side 205-208)
av Arnfinn Moland
(side 209-215)
av Stian Bones
(side 216-222)
av Guri Hjeltnes
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon