Wojtek Jezierski, Lars Hermanson, Hans Jacob Orning, Thomas Småberg (red.) Rituals, Performatives, and Political Order in Northern Europe, c. 650–1350 Turnhout: Brepols Publishers 2015, 355 s.

Hvilken politisk og sosial funksjon hadde ritualer i middelalderens Nord-Europa? I hvilken grad var ritualer og performative handlinger med på å opprettholde politisk orden og stabilitet? Dette er noen av de sentrale spørsmålene som stilles og undersøkes i antologien Rituals, Performatives, and Political Order in Northern Europe, c. 650–1350. Boken består av elleve kapitler i tillegg til introduksjonen, og er delt inn i tre deler der den siste og største delen tar for seg ulike rituelle og politiske aspekter av fester og sosiale tilstelninger. Teoretisk bygger boken i sin helhet i stor grad på Cathrine Bells teorier om ritualer og ritualization, slik de er beskrevet i hennes mye siterte verk Ritual Theory, Ritual Practice. Her beskrives ritualization som handlinger som i utgangspunktet kan være sekulære og mer eller mindre hverdagslige, men som orkestreres på en slik måte at de skiller seg fra andre hverdagslige handlinger og hendelser. Dette danner også utgangspunktet for denne antologien. Boken tar dermed ikke hovedsakelig for seg religiøse ritualer eller religiøse dimensjoner av ritualer, men ser snarere på rituelle handlinger i en videre forstand, som for eksempel politiske diplomers rituelle betydning og rituelle handlinger knyttet til fest og gjestfrihet. Lars Hermansons introduksjon gir en svært god og innsiktsfull beskrivelse av de sentrale begrep og tema som behandles i de ulike kapitlene. Introduksjonen inneholder også en gjennomgang av kristningsprosessen i Norden og diskuterer hvordan denne tradisjonelt har blitt sett på som en ovenfra-og-ned-prosess. Hermanson argumenterer imidlertid også for et nedenfra-og-opp-aspekt ved kristningsprosessen som i stor grad har vært ignorert i tidligere studier. Introduksjonen plasserer videre bokens ulike tema i sin historiske og sosiokulturelle kontekst. En 20 siders gjennomgang av de ulike bidragene virker noe langt og omstendelig, men fungerer samtidig som et informativt sammendrag. Videre knytter dette bokens bidrag fint sammen og viser hvordan bidragene fra forskjellige akademiske disipliner også utgjør en enhetlig studie.

I del en, «Performance and Ambiguity: Rituals in Early and High Medieval Europe», plasserer Geoffrey Koziol og Gerd Althoff bokens tema i en bredere europeisk kontekst før de neste to delene mer spesifikt tar for seg Nord-Europa. På denne måten leses kapitlene som omhandler Nord-Europa i lys av de foregående kapitlene og sees slik i sammenheng med kontinental kultur og tradisjon. Koziol leser i sitt bidrag politiske diplomer i lys av talehandlingsteori og demonstrerer slik diplomenes performative og imperative kraft. Dette illustreres i et case-eksempel der han leser et diplom som en talehandling og tolker dette i sin historiske og sosiokulturelle kontekst. Gerd Althoff tar opp ambiguiteten i symbolske handlinger knyttet til ritualer. Althoff diskuterer ambiguitet som et sentralt fenomen for å forstå før-moderne samfunn. Kapitlet gir oss således en historikers bidrag til diskusjonen rundt viktigheten av å anerkjenne verdien av mangetydighet i middelalderen, noe som til tider har vært oversett i moderne forsøk på å komme frem til den ene korrekte tolkning eller lesning av middelalderens kilder. Diskusjonen rundt betydningen av mangetydighet i middelalderens kulturer og kulturelle uttrykk har vært sentral innen tekstvitenskapen og kunsthistorien de siste tiårene, og Althoffs kapittel skriver seg fint inn i denne (jf. bl.a. Mary Carruthers, Morgan Thomas Davies, Henning Laugerud). Althoff drøfter ritualenes rolle i etableringen og opprettholdelsen av politisk orden og ser på løfter og edsavsigelser som rituelle handlinger som ivaretar stabilitet. På motsatt vis ble ritualer også bevisst sabotert som maktmiddel for å forstyrre den politiske orden. Forfatteren diskuterer i denne forbindelse hvordan begrepet ambiguitet ikke bare kan brukes i betydningen tvetydighet, men også som et begrep som antyder vaghet eller mangel på presis betydning, og at ambiguiteten som lå i ritualer ikke ble sett på som noe problem i tidlig og høymiddelalder. Imidlertid skisserer Althoff et skille ved 1200-tallet, og hevder at ambiguitet i ritualer etter dette ble forsøkt unngått (s. 71). Forklaringen på hvorfor dette skillet fant sted og om dette var noe som gjaldt for hele Europa, er imidlertid uklart. Hvorfor kom skillet på dette tidspunktet, og hvordan kan det observeres i kildene? Det kan se ut til at Althoff delvis forklarer skillet med at skriften på denne tiden ble det nye medium for opprettholdelse av orden: «Writing was subsequently used in cases which had previously been exclusively permeated with rituals and symbolic communication. For example, writing was used with peace-making and ending conflicts, treaties of friendship, and so on» (s. 72). Sett i lys av fokuset på ambiguitet i nyere forskning innen tekstvitenskap og teksttolkning i middelalderen, virker en slik forklaring noe simplistisk, ikke minst fordi ambiguiteten slett ikke forsvinner med økt bruk av skrift.

Del to, «Ritual Space in Early Medieval Scandinavia», innledes av antologiens eneste kvinnelige bidragsyter, arkeolog Alexandra Sanmark. Sanmark ser på forsamlingssteder som det verdslige ting og det hellige vi, og drøfter blant annet ved hjelp av minneteori hvordan steders betydning og funksjon endrer seg til tross for at de beholder sin status som betydningsfulle og hellige. I sitt kapittel «Custodian of the sanctuary» ser Olof Sundqvist på konger, jarler, høvdinger og andre sekulære og politiske ledere som voktere og forpaktere av hellige steder. Her argumenteres det for at disse skikkelsene ikke bare hadde en politisk funksjon, men at de også fungerte som kultiske ledere. Blant annet viser Sundqvist hvordan lederne også var de som tok seg av sanktifisering av nye kultiske steder for å skille disse fra den profane verden, og han gir eksempler på hvordan ritualer kan føre til politisk endring med den hensikt å tilegne seg makt over hellige områder. På den annen side kunne det å ødelegge hellige steder eller bryte tabuer knyttet til hellige steder føre til politisk uro.

Del 3,»Feasts, Fists, and Festivals in High and Late Medieval Scandinavia», utgjør med sine syv kapitler hoveddelen av antologien. Wojtek Jezierski ser på spillereglene forbundet med gjestfrihet og festdeltakelse i det nordlige Europa. I sin behandling av metaforer knyttet til gjestfrihet og fest anvender han blant annet Lakoff og Johnsons metaforteori om structural metaphorical concepts og ser på ‘det rituelle språket’ i Helmolds Chronica (s. 169). Gjennom sin undersøkelse av dette verket viser Jezierski hvordan ulike uttrykk for gjestfrihet var preget både av polysemi, ambiguitet og ambivalens. Middelalderens samfunn var hostipitable; ritualer i forbindelse med gjestfrihet og fest fungerte som midler for opprettholdelse av politisk orden og stabilitet, men også som et middel for (u)ventet bakholdsangrep, ettersom det var knyttet til ære å akseptere andres gjestfrihet, og man var derfor i praksis pålagt å ta imot en invitasjon selv når man ikke ønsket det eller mistenkte at det kunne være en felle. Slik Sundqvist viser hvordan opprettholdelse og ødeleggelse av hellige steder kunne rokke ved den politiske orden, viser Jezierski på samme måte tvetydigheten knyttet til gjestfrihet: Den kunne være både et middel for opprettholdelse av stabilitet og for ødeleggelse av den eksisterende orden. Denne ambiguiteten illustreres godt i anvendelsen av begrepet hostipitable (krysning av ‘hostile’ og ‘hospitable’). Også Hans Jacob Orning undersøker festene som ritual for oppnåelse og kontroll av politisk styre og makt i sitt bidrag «Festive governance: Feasts as Rituals of Power and Integration in Medieval Norway». Gjennom sin analyse av festen slik den fremstilles i Heimskringla og Morkinskinna, ser Orning på denne institusjonen som en refleksjon av samfunnet i sin helhet (s. 189). Festen fungerte som en representasjon av makt og kunne brukes som politisk middel for å foreta endringer i relasjoner og i samfunnet generelt. Orning tar de nødvendige kildekritiske forbehold knyttet til å lese sagalitteraturen som historiske dokument og viser hvordan middelalderens fester «were intensely political arenas where people’s positions and reputations were tested and put on display» (s. 207). Jón Viðar Sigurðssons bidrag «The Wedding at Flugumýri in 1253: Icelandic Feasts between the Free State Period and Norwegian Hegemony» virker å bygge videre på hans monografi Den vennlige vikingen fra 2010. I motsetning til Orning og Jezierski, som beskriver festen som en relativt ustabil institusjon hvis ritualer kunne brukes som middel for å rokke ved orden og stabilitet av så vel gjester som vertskap, understreker Sigurðsson vennskapsaspektet i festen og hevder at festen i det store og det hele gikk fredelig og vennlig for seg, og at de gangene den førte til ustabilitet, tilhørte de svært få unntakene. Forfatteren ser imidlertid ut til å støtte seg uforbeholdent på Sturlunga saga i denne analysen og det savnes en mer kritisk bruk og drøftelse av sagamaterialet som historisk kilde eller bruk av andre historiske kilder som kunne støttet opp om konklusjonen i bidraget. Kim Esmark tar for seg Saxo Grammaticus’ pseudohistoriske krønike Gesta Danorum i sitt bidrag «Just Rituals: Masquerade, Manipulation, and Officializing Strategies in Saxo’s Gesta Danorum». Esmark demonstrerer hvordan ritualer fungerte som en type forestilling (performance), der praksis virker å ha vært viktigere enn intensjon og oppriktighet. Som medspiller i ‘forestillingen’ (ritualet) var man klar over viktigheten av å utføre de rituelle handlingene, men også at oppriktigheten bak handlingen spilte en sekundær rolle. Ikke bare var aktørene involvert i de rituelle handlingene klar over at dette var tilfellet; også publikum, tilhørere og forfattere som beskrev handlingene virker å ha vært klar over dette spillet og visste derfor at seremonier og ritualer ikke nødvendigvis reflekterte aktørenes oppriktige intensjoner. Men til tross for at de rituelle handlingene ofte kunne være spill for galleriet hva intensjon og oppriktighet angikk, var deres performative funksjon ikke mindre viktig av den grunn, som medium for institusjonalisering av lover og titler og som symbolske handlinger som demonstrerte makt og underkastelse. Esmark viser for eksempel hvordan spørsmålet om man faktisk trodde var underordnet i kristningsprosessen så lenge man lot seg døpe: «Whether or not the Rugians really believed in Christ after having been forced to convert, the fact that they were immersed in water, demonstrated their submission to the Danes. It was made public, official, and corporeal, and as a result was harder to deny» (s. 267). Lars Kjær drøfter også gjestfrihet i middelalderen i sitt bidrag, men fokuserer mer konkret på gjestfrihet hos skandinaviske konger, hvordan ritualer knyttet til fest og gjestfrihet er beskrevet i tekst og hvordan skriverne konstruerte litterære beskrivelser for å påvirke politiske prosesser. I sin analyse viser Kjær hvordan religiøs symbolikk, kristne metaforer og analogier ble benyttet som virkemidler i middelalderens litterære og pseudohistoriske beskrivelser av ritualer knyttet til fest og gjestfrihet. Thomas Småberg drøfter i sitt kapittel litteraturens politiske betydning i middelalderens Sverige og hvordan festen og ritualer knyttet til den brukes og misbrukes som politiske virkemidler i Erikskrönikan og i Eufemiavisorna. Småberg demonstrerer hvordan Erikskrönikan skriver seg inn i en europeisk tradisjon innen hoffkultur og -litteratur, der man brukte historieskriving som virkemiddel for å legitimere den politiske orden, og hevder at hofflitteraturen «was likely intended to incorporate the courtly elite into a narrative where ideology was constantly negotiated and interpreted on different levels» (s. 299). Videre diskuterer han interaksjonen mellom tekst og leser og hvordan litteraturen ikke bare påvirket samfunnets normer og verdier, men også hvordan den reflekterte dem. I bokens siste kapittel tar Håkon Haugland oss med fra middelalderens elite som primært har vært drøftet så langt, og diskuterer fester og ritualer knyttet til laugene og deres feiringer og seremonier. Med laugenes statutter som kildegrunnlag, drøfter Haugland laugenes årlige gildedrikk-samlinger og deres politiske dimensjon og spør hvilken sosiopolitiske funksjon gildedrikk-ritualet hadde i nordiske samfunn i høymiddelalderen. I motsetning til elitens fester, som gjerne var med på å danne overflatiske bånd og samhold som lett kunne gå i stykker (jf. Ornings kapittel), viser Haugland hvordan gildedrikkens hovedfunksjon var å skape, opprettholde og styrke varige sosiale bånd og fred mellom laugets medlemmer.

Rituals, Performatives, and Political Order in Northern Europe, c. 650–1350 er en interessant og velredigert antologi som gir flere nye og innsiktsfulle bidrag til middelalderforskningen og til studiet av ritualer og deres politiske dimensjoner. Måten de ulike bidragene henviser til og spiller på hverandre er eksemplarisk og bidrar til å skape en enhetlig bok som samtidig ivaretar de tverrfaglige aspektene av temaene som belyses. Det kan nevnes til slutt at det hadde vært interessant å se hvilke perspektiver som kunne vært belyst dersom boken hadde hatt mer enn én kvinnelig bidragsyter. Undertegnede savner også en samlet bibliografi til slutt eller individuelle litteraturlister etter hvert bidrag.