Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sola hovedflystasjon som fremskutt krigsbase for amerikanske flystyrker - Brudd eller videreføring av tidligere politikk?

f. 1985, historiker, Jærmuseet, Nærbø.

E-post: sbh@jaermuseet.no

Kvelden 6. september 1986 var luftrommet over Sola preget av et usedvanlig høyt støynivå. Om nysgjerrigheten grep deg og du rettet blikket mot himmelen, kunne du skimte tolv jagerfly, malt i grønt og brunt kamuflasjemønster. Dette var med andre ord ingen norske jagerfly. Flyene tilhørte den amerikanske nasjonalgardens 108. taktiske jagerflyving med hjembase på McGuire like utenfor New Jersey. Tidligere på dagen hadde jagerflyene forlatt sin hjembase med kurs mot Jæren. Etter å ha fløyet i syv timer uten stopp, ved hjelp av seks drivstoffyllinger i luften, var jagerflyene omsider i ferd med å lande på sin fremskutte krigsbase – Sola hovedflystasjon. De neste to ukene gjennomførte flyene øvingsoperasjoner over Nordsjøen, Sør-Norge og Danmark fra Sola. Også i 1978 og 1982 hadde Sola gjennom en to ukers periode fungert som fremskutt krigsbase for amerikanske jagerflyavdelinger fra nasjonalgarden oppsatt med de massive McDonnell Douglas F-4 Phantom II-jagerflyene.

Sola Air Base as Collocated Operating Base

In May 1974, the Norwegian and American governments signed a secret Memorandum of Understanding on joint use of certain military air bases in Norway. The agreement was part of a newly initiated concept by the United States Air Force known as the Collocated Operating Base (COB) – a concept developed to ensure war bases for American aircraft in countries where permanently based aircraft were not allowed in peacetime. In a war scenario, 60 percent of American aircraft in Europe would be flown from the United States as part of war mobilization; COBs were therefore essential for American war strategy in Europe. At most, this network consisted of approximately seventy dedicated bases throughout Western Europe, eight located in Norway. Prolonged war operation from COBs meant that bases had to be prepared in advance, and so an important part of the agreement between the Norwegian and American governments was a separate technical and logistic arrangement for each designated COB airfield. This secondary agreement was to ensure provision of “Minimum Essential Facilities”, including parking areas and storage areas for fuel, ammunition, spare parts and ground-handling equipment for the American aircraft. When the agreement became publicly known in Norway in 1980, the peace movement and opponents of NATO argued that a diversion had been created symbolizing a new direction in Norwegian foreign and security policy. It is argued here that this was not the case. With Sola Air Base as an example, we show that, apart from the political framework, the activity itself related to the COB concept is little different from the activity at Norwegian Air Bases in earlier periods after the Second World War.

Keywords: Foreign Policy, Air Force, Collocated Operation Base, Cold War.

Det var ikke bare på Sola og i luftrommet over Sør-Norge de amerikanske jagerflyene ble lagt merke til.1 Også på Stortinget og i massemediene fikk den amerikanske jagerflyaktiviteten fra norske flyplasser fra overgangen til 1980-årene stor oppmerksomhet.2 Bakgrunnen for oppmerksomheten var at det i 1980 ble allment kjent at utvalgte flybaser i Norge var øremerket mottak av amerikanske flystyrker i en krise- eller krigssituasjon som del av det til da ukjente Collocated Operating Base-konseptet (COB-konseptet). Tanken bak COB-konseptet var at utvalgte flybaser i Europa skulle forhåndsklareres, bygges ut og klargjøres for umiddelbar mottakelse av amerikanske flystyrker uten behov for ytterligere forberedelser dersom en tilspissing av den kalde krigen gjorde det påkrevd med hastige forsterkninger til Europa.3 Den offisielle betegnelsen på basene amerikanerne skulle operere fra var «samlokaliserte operasjonsbaser». Ettersom fremskutt krigsbase er en mer informativ betegnelse, kommer jeg til å benytte dette begrepet.

Selv om utenlandsk flyaktivitet ikke var et nytt fenomen ved norske flybaser, førte avsløringene om at en vesentlig del av aktiviteten ved overgangen til 1980-tallet fant sted innenfor de velorganiserte rammene av COB-konseptet til oppmerksomhet. På Stortinget tok Stein Ørnhøi fra Sosialistisk Venstreparti (SV) COB-konseptet opp i Stortingets spørretime gjentatte ganger. Ørnhøi påstod at COB-avtalen var et brudd på den norske baseerklæringen fra 1949 og at avtalen var i strid med Grunnloven da den ikke var godkjent av Stortinget. Fra sittende regjering, med tilsynelatende støtte fra stortingsflertallet, ble kritikken avvist som ubegrunnet. Avtalen kunne verken betegnes som brudd på baseerklæringen eller Grunnlovens bestemmelse da den var å betrakte som en naturlig konkretisering av foreliggende sikkerhetspolitikk som del av NATO-samarbeidet.4

Jeg vil rette søkelyset mot den amerikanske aktiviteten fra Sola og vise at innføringen av COB-konseptet ikke førte til en ny aktivitetstype fra norske flyplasser. Den amerikanske flyaktiviteten i etterkant av innføringen av COB-konseptet på midten av 1970-tallet var snarere en videreføring og videreutvikling av en utenlandsk flyaktivitet som strakte seg tilbake til starten av 1950-årene. Selv om den amerikanske flyaktiviteten fikk et mer velorganisert rammeverk som sitt bakteppe med innføringen av COB-konseptet, kan COB-konseptet og påfølgende flyaktivitet vanskelig sies å være et brudd på norsk sikkerhetspolitikk ført siden landets inntreden i NATO i 1949.

Gjennom å analysere COB-konseptet ved å se på et konkret eksempel i form av flyaktiviteten på Sola, skiller min tilnærming til temaet seg vesentlig fra annen kald krig-forskning i Norge så vel som internasjonalt. Forskningen omkring norsk utenriks- og forsvarshistorie har hovedsakelig vært konsentrert omkring sikkerhetspolitiske emner og problemstillinger.5 Også den tradisjonelle kald krig-forskningen har vært dominert av de rent sikkerhets- og utenrikspolitiske aspekter.6 Denne artikkelen retter oppmerksomheten mot den militære praksisen som utfoldet seg på bakkenivå: COB-konseptet blir analysert i et mikroperspektiv med utgangspunkt i de utenlandske flystyrkenes aktivitet fremfor den politiske overbygningen og det storpolitiske spillet. Slik tilfører min forskning et nytt nivå til analysen av den kalde krigens historie i Norge. Perspektivet føyer seg til et fåtall akademiske arbeid som de siste fem årene har rettet et større fokus mot den militære praksisen under den kalde krigen enn det som ellers har vært tilfellet. De to fremste eksemplene på førstnevnte vinkling er Request Tango av Håvard Klevberg og Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen av Gullow Gjeseth.7

Historiografi og kildemateriale

Utenlandsk flyaktivitet fra norske flybaser under den kalde krigen fremstår som forholdsvis lite utforsket. Den sikkerhetspolitiske bakgrunnen for aktiviteten i form av Norges NATO-medlemskap er på den andre siden godt dokumentert. To verk har lagt rammene for forskningen omkring Norges vei inn i det atlantiske forsvarssamarbeidet: Magne Skodvins Norden eller NATO?8 og Knut Einar Eriksens DNA og NATO.9 Begge fremstillingene klargjør det grunnleggende premisset for norsk sikkerhetspolitikk i etterkrigstiden. Med fremveksten av et stadig kjøligere forhold mellom de to supermaktene, var det klart for norske myndigheter at Norge måtte sikres i en eventuell storkrig mellom USA og Sovjetunionen. Denne beskyttelsen måtte forberedes allerede i fredstid og ble materialisert i form av Norges medlemskap i NATO fra våren 1949.

I sin forskning trekker Olav Riste de historiske linjene enda lenger tilbake og viser at norsk sikkerhetspolitikk gjennom hele 1900-tallet bygde på en kombinasjon av isolasjonisme og stormaktsgarantier. Norges NATO-medlemskap var dermed ikke et så omfattende veiskille i norsk sikkerhetspolitikk som det kunne virke på overflaten. Etter den nye og håndfaste stormaktsgarantien med NATO-medlemskapet, kom den norske isolasjonismen til uttrykk ved at det var viktig å vise Sovjetunionen at Norge kun hadde fredelige hensikter med sitt NATO-medlemskap.10 For å forklare dette tosidige forholdet, kom Rolf Tamnes opp med begrepsparet integrasjon og avskjerming. På den ene siden søkte etterkrigstidens regjeringer så langt som mulig å binde USA og Storbritannia til forsvaret av Norge, men på den annen side var det nødvendig å forhindre at engasjementet førte til for sterke bindinger i form av baser på norsk jord og integrasjon av norske styrker i NATOs kjernefysiske strategi.11 I utviklingen av disse synspunktene kunne Tamnes knytte an til et eldre begrepspar utviklet av Johan Jørgen Holst: beroligelse og avskrekking.12 Dette var den sikkerhetspolitiske konteksten som dannet bakgrunnen for den utenlandske militæraktiviteten i Norge i etterkant av andre verdenskrig. Grunnet sin store mobilitet og slagkraft ble allianselandenes flystyrker raskt en viktig brikke i den norske sikkerhetspolitikken.

I kontrast til det omfattende forskningsarbeidet som er utført med fokus på sikkerhetspolitikk, fremstår COB-konseptet som forholdsvis lite utforsket. Noe informasjon finnes riktignok i de ulike publikasjoner som tar for seg historien til landets flystasjoner. Samtlige bøker om flystasjonene som var delaktige i COB-konseptet nevner temaet, men går sjelden nærmere inn på konseptet enn i beste fall å nevne at COB-konseptet ble innført på slutten av 1970-tallet, at dette førte til en viss utbygging av forhåndslagre til amerikanske flystyrker og at noe øvingsaktivitet tilknyttet konseptet ble gjennomført ved flystasjonene.13 I kontrast til de oppstykkede fremstillingene av COB-konseptet i overnevnte litteratur, kommer Jacob Børresen, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes med en mer sammenhengende fremstilling av COB-konseptet i Norsk forsvarshistorie bd. 5. Her blir det påpekt at NATO-styrkene med øremerket innsats på nordflanken ved overgangen til 1980-tallet fikk et omfang som aldri før. Av disse var de øremerkede luftstridsstyrkene de første til å komme på plass med signeringen av COB-avtalen i mai 1974. Med omkring 170 amerikanske jagerfly fordelt på åtte norske flybaser i 1986, utgjorde jagerflyene underlagt COB-konseptet de viktigste og mest tallrike flystyrkene tiltenkt Norge. Problematikken rundt de allierte flyforsterkningene og den norske atompolitikken blir så tatt opp. Her blir det påvist at norske myndigheter var særs restriktive med å tillate operasjoner med amerikanske fly med kjernefysiske angrep som en primæroppgave og øvrige fly som hadde spesielt offensive egenskaper i norsk luftrom. Det var spesielt hensynet til Sovjetunionen og en kritisk norsk opinion som formet den norske politikken omkring operasjoner med disse flyene, og ikke nødvendigvis at de brøt med den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken som sådan.14

Første gang COB-konseptet ble nevnt i litteraturen var i 1980, da en bok nevnte at det ble bygd nye ammunisjonslagre på Sola som del av COB-konseptet.15 To år senere rettet Magne Barth og Nils Petter Gleditsch søkelyset mot konseptet med artikkelen «COB-programmet».16 Artikkelen, som for første gang gav en samlet fremstilling av planene for amerikanske flyforsterkninger til Norge og forhåndslagring for disse styrkene, var hovedsakelig bygd opp rundt ugradert materiale utgitt av det amerikanske flyvåpenet, informasjon bekjentgjort gjennom Stortingets spørretimer og behandlinger i den amerikanske kongressen.17 Etter gjennomgangen av hovedtrekkene i COB-konseptet, retter Barth og Gleditsch søkelyset mot et eventuelt misforhold mellom den norske atompolitikken og COB-konseptet. De konkluderer med at COB-konseptet var i tråd med den norske atompolitikken. Det blir også vist til den politiske behandlingsmåten av avtalen. Her nøyer forfatterne seg med å påpeke at avtalen aldri ble fremlagt for Stortinget.18

For å belyse den utenlandske flyaktiviteten fra Sola, baserer jeg meg i stor grad på avisartikler fra Stavanger Aftenblad. Denne informasjonen er støttet opp av relevant litteratur samt kildemateriale fra de amerikanske flyavdelingene som benyttet seg av Sola i form av deres internaviser og andre internpublikasjoner. Den generelle behandlingen av COB-konseptet er støttet opp av kilder funnet i Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo, Stortingsarkivet og rapporter fra det amerikanske forsvaret.

Fremskutte krigsbaser i Norge

COB-konseptet så dagens lys 31. oktober 1966 gjennom det amerikanske USAF Basing Study. Studien ble gjennomført som et svar på utfordringene som kom med overgangen fra en forsvarsdoktrine sentrert rundt massiv gjengjeldelse til fleksibel respons fra 1961 og den franske beslutningen i 1966 om at landet skulle trekke seg ut av den integrerte NATO-kommandoen påfølgende år. Sammen med beslutningen ble det annonsert at de amerikanske flystyrkene ville miste sine baserettigheter i Frankrike fra våren 1967. Dermed ble de amerikanske flystyrkene i Europa i all hovedsak prisgitt baser i Storbritannia og Vest-Tyskland, som var blant de ytterst få land som tillot amerikanske militærbaser med permanent tilstedeværelse av amerikansk personell i fredstid innenfor sine grenser.19

Til daglig bød ikke de begrensede baserettighetene på de store utfordringene for de amerikanske flystyrkene. I fredstid var kun 40 % av deres europeiske krigsoppsetning fast stasjonert i verdensdelen. Problemene ville derimot bli prekære ved en eventuell mobilisering, hvorpå det amerikanske luftforsvaret ville øke sine flystyrker i Europa med 60 %. Ettersom flyforsterkningene naturlig nok måtte operere fra flybaser tilrettelagt for de amerikanske flystyrkene, ville flyforsterkningene bli forlagt baser som allerede huset amerikanske flyavdelinger i fredstid. Fra ledende amerikansk hold ble det dermed konstatert at de tilgjengelige basene i Storbritannia og Vest-Tyskland ville lide av underkapasitet og dermed føre til ineffektive flyoperasjoner. Ut over dette ville flystyrkene være unødvendig sårbare da de ble konsentrert på et forholdsvis begrenset antall flybaser.20 I 1966 ble COB-konseptet født som et svar på disse utfordringene.

Som et første steg i implementeringen av COB-systemet, valgte det amerikanske flyvåpenet ut 73 flyplasser i Europa som aktuelle krigsbaser. Deretter gav Forsvarsdepartementet i 1970 sine kollegaer i Utenriksdepartementet instruks om å starte forhandlinger med de vesteuropeiske NATO-landene om nødvendige baserettigheter, utbygging og klargjøring av relevante flybaser for umiddelbar mottakelse av amerikanske flyforsterkninger.21 Blant de ni europeiske landene amerikanerne hadde tilegnet seg baserettigheter på totalt 63 flyplasser i på midten av 1980-tallet, var både Norge og Danmark.22

At den norsk-amerikanske COB-avtalen ble etterfulgt av en tilsvarende dansk-amerikansk avtale et par år senere, var i tråd med tidligere erfaringer under den kalde krigen. I Norsk forsvarshistorie påpeker Kjetil Skogrand at Danmark ofte fulgte Norges eksempel i NATO-sammenheng. Sammenfallende standpunkt i base- og atompolitikken, med unntak av Grønland, der amerikanerne fikk baserettigheter og også oppbevarte atomvåpen mellom 1958 og 1965, et dempet språkbruk overfor Sovjetunionen, et tidlig ønske om større innslag av konvensjonelle styrker i alliansen og motstand mot en eventuell NATO-hjelp til USA i Sørøst-Asia, trekkes frem som eksempler på norsk-dansk samhandling som ofte gikk på tvers av synspunktene og politikken til majoriteten i NATO.23

For Norges del ble COB-avtalen undertegnet 29. mai 1974. Avtalen ble offisielt inngått mellom de amerikanske flystyrkene i Europa og Forsvarets overkommando.24 I forkant av dette var avtalen behandlet av regjeringens sikkerhetsutvalg og forhåndsgodkjent av den norske forsvarsministeren.25 Det var sistnevnte punkt som førte til at avtalen ble en gjenganger i stortingssalen store deler av 1980-årene. Opposisjonen fra SV mente Grunnloven umyndiggjorde forsvarsministerens godkjenning av avtalen. Det var kun stortingsflertallet som hadde myndighet til å godkjenne avtalen.26 Som vi avslutningsvis skal komme inn på, mente et ellers samlet storting at praksisen som var blitt ført i flere tiår gjorde SVs kritikk irrelevant.

Amerikanernes nye krigsbaser i Europa

Da COB-konseptet for første gang ble indirekte nevnt i ugradert norsk materiale gjennom stortingsproposisjon nr. 1 for 1979–80, som sa at det «for fem norske flyplasser ville bli lagret utstyr (konvensjonell ammunisjon, dropptanker, vedlikeholdsutstyr osv.) for mottak av amerikanske fly i en nødssituasjon»,27 hadde konseptet allerede blitt praktisert ved en rekke europeiske flybaser, deriblant i Norge. Første utplassering av amerikanske jagerflystyrker i Europa som del av COB-konseptet fant sted i 1976. Etter en forsiktig start med kun to skvadroner på COB-trening i Europa det første året, tok aktiviteten seg opp til hele ti skvadroner påfølgende år, etterfulgt av ni skvadroner i 1978.28

At amerikanske jagerflystyrker ble fløyet over Nord-Atlanteren for utplasseringer ved europeiske flybaser, var ingen nyvinning innført med COB-systemet. Ut over de to jagerflyskvadronene på COB-trening i 1976, fløy ytterligere syv amerikanske jagerflyskvadroner til Europa for midlertidig utplassering som del av deres krigsstrening.29 Nyvinningen med COB-konseptet var at de amerikanske flystyrkene over lengre tid opererte fra flybaser amerikanerne til daglig ikke hadde flystyrker eller personell fast stasjonert ved under sine treningsopphold i Europa. Dette ble muliggjort gjennom COB-avtalene, som hadde til formål å tilrettelegge og forberede utvalgte flybaser til å betjene amerikanske fly i en krise- eller krigssituasjon. Ut over COB-avtalen, som best kan betegnes som en rammeavtale omkring vilkår for kommandoforhold og utplassering, ble det utarbeidet vel så viktige underavtaler betegnet som «technical arrangement» for de enkelte flyplassene som var underlagt COB-konseptet.30 Disse underavtalene omfattet arrangementer for lagring av konvensjonell ammunisjon, dropptanker, drivstoff, reservedeler osv. for de spesifikke flyene den enkelte flystasjon skulle ha som øremerket forsterkningsskvadron. De kom også med standardiserte minimumskrav for de ulike flyenes spredning mens de stod på bakken og tiltrengt utstyr for bakkehåndtering av flyene, samt øvrige utstyrskrav til navigasjon og kommunikasjon.31 At det var forhåndsbestemt hvilken flytype som skulle benytte den spesifikke flybasen ved mobilisering, var en av forutsetningene bak COB-konseptet ettersom de ulike flytypene dikterte hva som måtte forhåndslagres på de ulike flybasene. COB-avtalen spesifiserte at det var den enkelte vertsnasjon som hadde ansvar for bevoktning og vedlikehold av det forhåndslagrede materialet.32 Med dette var det ingenting i veien for å innlemme nasjoner som hadde forbud mot fast tilstedeværelse av utenlandsk militærpersonell i fredstid. Snarere tvert imot. Gjennom COB-avtalen fikk amerikanerne tilgang til klargjorte militærbaser om behovet oppstod i en rekke land som tidligere hadde vært utenfor deres umiddelbare tilgjengelighet i startfasen av en krise- eller krigssituasjon.

Ettersom mesteparten av den amerikanske luftbårne krigsoppsetningen tiltenkt Europa til daglig befant seg i USA, var det viktig flyavdelingene som ankom de fremskutte krigsbasene i en skarp situasjon umiddelbart kunne yte maksimalt. Den beste måten å sikre dette på var at de enkelte skvadronene på forhånd ble øremerket de ulike basene.33 Dette ville føre til at skvadronene kunne trene spesifikt på utplassering til en fastsatt geografisk lokasjon og en forhåndsbestemt base ved gjentatte utplasseringer. Dette gav innlysende fordeler dersom dagen for en skarp utplassering kom, da mannskapene allerede ville være kjent med området og forholdene de skulle kjempe i. For å forsterke disse faktorene ble de fleste skvadronene tatt fra nasjonalgarden, ettersom de hadde lavere personellgjennomstrømning enn de til daglig operative avdelingene i flyvåpenet.34

Fly fra Sola til bruk over Sentral-Europa?

26. februar 1978 ble COB-konseptet en del av hverdagen for Sola da 17 amerikanske RF-4C rekognoseringsjagerfly fra den amerikanske nasjonalgardens 165. taktiske rekognoseringsskvadron underlagt 123. taktiske rekognoseringsving landet på flystasjonen. Foruten å være skvadronens første utplassering på europeisk jord, var dette første gang en flyavdeling fra nasjonalgarden besøkte Norge.35

Jagerflyene ankom en flybase som summet av aktivitet. Foruten å være vertskap for den amerikanske kontingenten på omkring 280 mann til betjening av de amerikanske flyene, var flybasen også vertskap for en kanadisk styrke på omkring 230 mann.36 Siden 1966 hadde de kanadiske soldatene vært en gjenganger på Sola. I forbindelse med «Express»-øvelsene som ble holdt i Troms annen hver vinter, hadde de kanadiske transportflyene som fløy mannskapene fra Canada til Troms benyttet seg av Sola som transitthavn og hvilebase den halvannen måned øvelsen pågikk.37 Da de amerikanske Phantom-flyene ankom Sola, stod det dessuten allerede et britisk Phantom-fly på flybasen. Det britiske flyet hadde stått på flybasen siden 12. januar samme år da det havarerte under et landingsuhell da flybasen ble brukt av britiske flystyrker.38 Også amerikanske Phantom-fly hadde benyttet seg av Sola forut for 165. taktiske rekognoseringsskvadrons utplassering – eksempelvis i 1972, da Sola hadde vært vertskap for NATO-øvelsen «Big Click» hvorpå fem amerikanske RF-4C Phantom II-jagerfly opererte fra basen en drøy uke sammen med et tilsvarende antall fly fra fire andre NATO-skvadroner.39

De amerikanske jagerflyene stasjonert på Sola mellom 26. februar og 10. mars var ikke en del av den nevnte «Express»-øvelsen. De amerikanske flyene deltok i øvelsen «Coronet Snipe». I motsetning til kanadiernes nordlige blikk, hadde de amerikanske flystyrkene et sørlig blikk under sitt norgesopphold. Deres operasjonsområder var det sørlige Norge, Danmark og Vest-Tyskland.40 Operasjonsområdet står som et godt eksempel på Solas særstilling sammenlignet med øvrige flybaser i Norge. Med sin sørlige beliggenhet er Sola direkte knyttet opp mot det NATO karakteriserer som sentralfronten,41 mens de øvrige flybasene i Norge hovedsakelig egner seg til operasjoner rettet mot nordflanken av NATO-området. Operasjonsområdet under «Coronet Snipe» eksemplifiserer dette. Det var dermed ikke en selvfølge at samtlige flystyrker med fremskutte krigsbaser i Norge ville benyttes i forsvaret av Norge. Øverstkommanderende for landstridskreftene i Sør-Norge mellom 1990 og 1994 understreker dette;

Mens nordmennene var opptatt av å få allierte forsterkninger til landet så raskt som mulig, prioriterte alliansen sentralområdet, ut fra at dette var det avgjørende området å forsvare. For eksempel kunne allierte fly i Sør-Norge bli sett mer i en europeisk sammenheng enn i sammenheng med forsvaret av nordkommandoen.42

At de utenlandske flystyrkene som opererte fra Norge ikke nødvendigvis var tiltenkt forsvaret av Norge isolert sett, var et av punktene kritikerne av det generelle forsvarssamarbeidet med USA og NATO raskt problematiserte. Stein Ørnhøis kritiske bemerkning i spørretimen på Stortinget 8. juni 1982 kan stå som et eksempel på dette: «(…) vil det vel bli snakk om å bruke flyene til tokt sørover mot Kattegat og også over Sentral-Europa. Med dropptanker vil de få en rekkevidde som gjør at de uten videre kan rekke sentrale deler av Øst-Europa og så vende tilbake til basen».43

Gjennom hele den kalde krigen fantes det i deler av opinionen og innenfor de politiske partier kritiske strømninger overfor den norske alliansetilknytningen og det nære forsvarssamarbeidet med amerikanerne. Selv om kritikken ble ledet an av SV og fredsbevegelsene med stor støtte fra ungdomspartiene på den politiske venstresiden, var det også på borgerlig side en viss skeptisme til det allianseorienterte forsvaret.44 Spesielt tilspissingen av den kalde krigen og det økte fokuset på nordområdene ved inngangen til 1980-tallet gav, som vi snart skal se, kritikerne mye å spille på.

Amerikanske flåtestyrker i Nordsjøen med luftdekning fra Sola

Drøye tre og et halvt år etter den første COB-skvadronens utplassering på Sola, kunne man igjen høre brølene fra de amerikanske Phantom II-flyene i luftrommet over Sola og Jæren. Mellom 6. og 19. september 1982 opererte Solas nyutpekte COB-skvadron i form av 141. taktiske jagerflyskvadron underlagt 108. taktiske jagerflyving fra flybasen med elleve Phantom-jagerfly. Selv om flyene som tok Sola i bruk som fremskutt krigsbase i 1982 så identiske ut med flyene utplassert på flybasen senvinteren 1978, hadde flyene vidt ulike kapasiteter. Før tiden var inne for den andre COB-utplasseringen på Sola, hadde rekognoseringsavdelingen blitt byttet ut med en avdeling jagerbombere.

Vel fremme på Sola deltok den amerikanske styrken i NATO-øvelsen «Northern Wedding 82» som ble holdt i Nord-Atlanteren, samt fløy ulike treningstokt over det sørlige Norge. Med dette fikk skvadronenes flybesetninger opparbeidet seg førstehåndserfaring i operasjonene de ville ha som sin primæroppgave ved en skarp utplassering på Sola, som ifølge avdelingens øverstkommanderende general Richard M. Sande var å sikre luftrommet rundt Sola for fiendtlig flyaktivitet, dekke og patruljere sjøområdene utenfor Vestlandet og i Skagerrak, samt utføre angrep mot bakkemål.45 De amerikanske flyenes aktivitet i 1982 tyder på at flyforsterkningene stasjonert på Sola i en krigs- eller krisesituasjon ville ha et større fokus på nordområdene enn det som var tilfellet med rekognoseringesavdelingen som tidligere hadde hatt Sola som fremskutt krigsbase.

Da flyene tok fatt på hjemreisen, hadde de gjennomført 150 treningstokt i løpet av oppholdet. Halvparten av toktene over Nordsjøen var til støtte for amerikanske flåtestyrker, mens den andre halvdelen i all hovedsak ble utført over det sørlige Norge.46 I så måte kan den amerikanske aktiviteten fra Sola i september 1982 benyttes til å underbygge Stein Ørnhøis påstander i Stortingets spørretime to måneder tidligere:

COB-flybasenes viktigste oppgave blir sannsynligvis å være base for de enhetene som skal gi flystøtte til de amerikanske marineenhetene som skal operere i Nordsjøen og Norskehavet. Norske flyplasser vil altså under en konflikt straks bli trukket inn i kamp mot den sovjetrussiske nordflåten og dens forsøk på å komme ut av Barentshavet.47

Dette var en presis observasjon som må ses på bakgrunn av den nye situasjonen i nordområdene fra 1970-årene. Gjennom 1960-tallet fikk den sovjetiske nordflåten stadig større slagkraft. Gradvis bygde Sovjetunionen opp en større flåte havgående overflatefartøyer, parallelt med utbyggingen av en strategisk ubåtflåte.48 Fra midten av 1970-tallet begynte strategiske ubåter bevæpnet med kjernefysiske raketter med rekkevidde på 7800–9000 km å ankomme nordflåten. Med dette kunne de kjernefysiske rakettene fra de sovjetiske ubåtene nå sine mål på det kontinentale USA fra ubåter posisjonert i det nordlige Norskehavet og Barentshavet. Det var dermed ikke lenger påkrevd for ubåtene å seile ut i Atlanterhavet for å gjennomføre angrep mot mål i USA.49 Den storstilte utbyggingen av nordflåten utgjorde også en voksende trussel mot sjøveien over Atlanteren, som var av særdeles stor betydning i NATOs krigsstrategi. Behovet for transport av militære forsterkninger og etterforsyninger hadde økt kraftig fra 1960-tallet fordi NATO gjennom fleksibel respons måtte forberede seg på å føre en lengre konvensjonell krig i Europa.50

Parallelt med den sovjetiske opprustningen i nordområdene, hadde den amerikanske aktiviteten i det samme området hatt en stødig tilbakegang gjennom 1960-årene da deres fokus var rettet mot andre områder, eksempelvis det sørøstlige Asia.51 Fra en relativt beskjeden interesse for nordområdene gjennom 1960-tallet, kom situasjonen gradvis til å endre seg kraftig. NATOs overgang til fleksibel respons og Sovjetunionens storstilte utbygging gjorde nordregionen til et strategisk brennpunkt i stormaktspolitikken fra 1970-årene til Sovjetsamveldets sammenbrudd. Omfanget av de militære tiltakene fra NATO i dette området ble dermed langt mer omfattende enn i noen annen tidsepoke.52

For å beskytte seg mot faren nordflåtens flåte- og flystyrker utgjorde, samt de strategiske ubåtene, ble det av NATO fra overgangen til 1980-årene lagt vekt på at trusselen fra den sovjetiske nordflåten måtte nøytraliseres i et fremskutt forsvar så nær deres baseområde som mulig. Norges geografiske posisjon førte naturlig nok til at den nye situasjonen fikk store konsekvenser for den allierte øvingsaktiviteten i og rundt landet ettersom det i en krigssituasjon ville være viktig for NATO å kontrollere Norskekysten for å hindre nordflåtens fartøyer og fly fra å trenge ut i Atlanterhavet fra sine massive basekompleks langs kysten av Kolahalvøya. Norge ble dermed i tiltakende hastighet brakt stadig nærmere den kalde krigens strategiske midtpunkt.53

En ny epoke

Høsten 1986 var det høy aktivitet på Sola i forbindelse med NATO-øvelsen «Northern Wedding 86». Øvelsen som ble gjennomført i Nord-Atlanteren, Norskehavet og Østersjøen, var med sine 150 skip, 300 fly og 35 000 mann den til da største NATO-øvelsen til sjøs.54 Etter at fokuset hadde vært rettet mot Nord-Norge og Skottland gjennom den første fasen av øvelsen, flyttet aktiviteten seg etter hvert til det sørlige Norge. Her gjennomførte 11 000 britiske, amerikanske og nederlandske marinesoldater en større amfibieinvasjon på fem strender i området mellom Sandefjord og Larvik tirsdag 9. september. Dette var starten på en av «Northern Wedding 86»s mange deløvelser – «Blue Fox».55 «Blue Fox» ble gjennomført i store deler av Vestfold og Grenlandsområdet i Telemark og involverte foruten de britiske, amerikanske og nederlandske marinesoldatene store norske styrker som skulle forsvare området mot de invaderende marinesoldatene. Med seg på laget hadde nordmennene en gammel kjenning: de amerikanske Phantom-flyene til 141. jagerflyskvadron var på nytt stasjonert på sin fremskutte krigsbase på Sola. Under «Blue Fox» skulle de amerikanske jagerbomberne støtte de norske soldatene i deres kamp mot «fienden» som nettopp hadde «invadert» Sør-Norge.

Etter over syv timers sammenhengende flyvning landet de tolv amerikanske jagerflyene på Sola utpå kvelden 6. september. Som ved de tidligere COB-utplasseringene ankom de amerikanske jagerflyene en base som summet av intensive operasjoner og høy aktivitet. Ved landing ble de amerikanske jagerbomberne tatt imot av avdelingens eget bakkepersonell, som i likhet med tidligere utplasseringer var blitt fløyet fra USA til Sola like før jagerflyenes ankomst. Ut over de omkring 300 mannskapene som fulgte de tolv jagerflyene, hadde det amerikanske forsvaret ytterligere 200 mann stasjonert på Sola. Oppgaven til sistnevnte kontingent var å støtte de amerikanske marineskipene som seilte i Nordsjøen i forbindelse med øvelsen. Det var også en mindre kanadisk kontingent stasjonert på flybasen i samme ærend.56

I perioden frem til hjemreisen 19. september, var den amerikanske flystyrken travelt opptatt med å fly både avskjæringsoppdrag mot «fiendtlige» flystyrker og støtteoppdrag for sjø- og landstridskrefter som opererte innenfor flyenes rekkevidde. Da de amerikanske jagerflyene satte kursen hjemover, symboliserte dette slutten for Sola som fremskutt krigsbase for amerikanske jagerflystyrker. Like før årets slutt ble det gjennom lokalpressen kjent at Solas tid som COB for amerikanske jagerflystyrker var over. Fra påfølgende år ville flybasen bli benyttet som fremskutt krigsbase for amerikanske tankfly.57

Høsten 1988 gjennomførte fem amerikanske tankfly fra 128. lufttankingsving tilhørende nasjonalgarden i Wisconsin sin første COB-utplassering på Sola. Som ved de to tidligere COB-utplasseringene på Sola var også denne del av en større NATO-øvelse til sjøs i form av «Teamwork 88». Vel fremme på Sola måtte de fem tankflyene dele flybasen med flere av de øvrige øvelsesdeltakerne, blant annet tre vesttyske patruljefly.58 Det var nemlig ikke bare amerikanerne som hadde avtalefestede baserettigheter på Sola for sine flystyrker. Året før inngåelsen av COB-avtalen hadde tyske myndigheter forespurt om bruk av norske flybaser i Sør-Norge som spredningsbaser for maritime patruljefly. I oktober 1978 ble det på denne bakgrunn inngått en avtale som åpnet for at tyskerne kunne bruke Sola til dette formålet.59 Også på 1960-tallet hadde Sola periodevis blitt brukt som fremskutt operasjonsbase for maritime overvåkningsfly fra våre allierte. Våren 1965 hadde eksempelvis tre kanadiske patruljefly operert fra Sola en ukes tid i forbindelse med NATO-øvelsen «Pilot Light».60

På Stortinget er det prinsippet som gjelder

Et drøyt år etter at eksistensen av den hemmeligholdte COB-avtalen ble offentlig kjent, fremmet Hanna Kvanmo på vegne av SV for første gang forslag om at avtalen skulle forelegges Stortinget 27. november 1981. Ettersom Forsvarsdepartementet på bakgrunn av foregående års aktualisering av saken, blant annet gjennom Stortingets spørretimer, allerede hadde nedsatt et internutvalg som skulle utarbeide en samlet oversikt over alle eksisterende avtaler og planer vedrørende allierte flyforsterkninger til Norge og vurdere disse i forhold til den konstitusjonelle opplysningsplikten overfor Stortinget og i forhold til reglene for konstitusjonellbehandling, ble det vedtatt at forslaget foreløpig ble oversendt Regjeringen uten realitetsbehandling i påvente av utvalgets rapport.61

Internutvalget som ble nedsatt 11. mai 1981 under ledelse av ekspedisjonssjef og sjef for Utenriksdepartementets rettsavdeling Per Tresselt, bestod av representanter fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. Utvalgets innstilling ble avgitt 28. oktober 1983 og konkluderte med at den praktiske tilretteleggingen for allierte flyforsterkninger i form av dokumentfestede ordninger og arrangementer etter utvalgets mening var å forstå som et ledd i konkretiseringen av foreliggende forsvarsplaner som Stortinget allerede hadde hatt oppe til behandling ved inngåelsen av Norges NATO-medlemskap i 1949. Inngåelsen av COB-avtalen fulgte en praksis som hadde vært fulgt siden Norges inntreden i NATO, hvilket måtte ha betydning også fra en konstitusjonell synsvinkel. Rapporten konkluderte derfor med at «[…] det er tungtveiende reelle grunner for å beholde hovedtrekkene i den saksbehandling som er beskrevet foran» og at avtalen burde forbli hemmeligstemplet.62 Gjennom stortingsmelding nr. 62 (1983–84) Konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger sluttet Forsvarsdepartementet seg til disse vurderingene, men tilrådingen om at avtalen skulle forbli hemmeligstemplet ble ikke tatt til følge da Forsvarsdepartementet 24. november 1983 ugraderte og offentliggjorde COB-avtalen for Stortinget.63 Ut over dette ble utvalgets vurderinger bifalt i statsråd 30. mars 1984.64 Forsvarsdepartementets tilråding om opprettholdelse av eksisterende praksis ble deretter videresendt Stortinget ved utenriks- og konstitusjonskomiteen. 24. mai kom utenriks- og konstitusjonskomiteens innstilling til Stortinget: «St.meld. nr. 62 (1983–84) – om konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger – tas ikke under behandling av dette stortinget».65 Ved påfølgende votering ble komiteens innstilling bifalt enstemmig.66 At samme runde ble gjennomført av tre påfølgende storting før utenriks- og konstitusjonskomiteen omsider tok saken opp til behandling i 1988, tydeliggjør at saken ikke hadde den helt store interessen blant flertallet på Stortinget.

16. mars 1988 avgav omsider utenriks- og konstitusjonskomiteen sin innstilling til Stortinget. Også deres innstilling bifalt Tresselt-utvalgets vurderinger.

Komiteens flertall, alle unntatt Koritzinsky [representanten fra SV], er i likhet med Tresselt-utvalget og departementet kommet frem til at disse avtalene må anses som et ledd i og en konkretisering av foreliggende forsvarsplaner, med tilknyttede praktisk utbyggings- og forberedelsestiltak. Det foreligger ikke elementer i ordningene som innebærer avvik fra offisiell forsvarspolitikk eller forsvarspolitiske retningslinjer slik de er behandlet og tilrådet av Stortinget. Dette flertall fastslår at avtalene er knyttet til gjeldende forsvarsplaner som etter vanlig praksis fastsettes ved Kgl. resolusjon i samsvar med Grunnlovens paragraf 28, annet ledd.67

En drøy måned senere ble innstillingen fulgt opp av en lengre diskusjon i stortingssalen 21. april, der fokuset lå vel så mye på NATO-samarbeidet og dets betydning for Norge som på COB-avtalen isolert sett. Selv om flere representanter ønsket større åpenhet i forsvarspolitikken, var det kun SVs representanter som bestred lovligheten av COB-avtalen. Under debatten fremmet Theo Koritzinsky på vegne av SV forslag om at «Avtaler om allierte flyforsterkninger forelegges Stortinget som egen sak», et forslag som ved sesjonenes slutt ble nedstemt mot fire stemmer.68

Baseerklæringen og erkjennelsen av egen underlegenhet

Gjennom sitt omfattende forskningsarbeid innenfor norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på 1900-tallet, argumenterer Olav Riste for at Norge til tross for sin offisielle nøytralitet helt siden unionsoppløsningen med Sverige hadde en realpolitisk binding til Storbritannia. Siden unionsoppløsningen med Sverige hadde den britiske marinen vært den norske nøytralitetens uoffisielle garantist. Norges geografiske posisjon i en utkant av Europa sammen med den britiske marinens overlegenhet dannet utgangspunktet for norske myndigheters persepsjon av sikkerhet frem til den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. Andre verdenskrig viste at Norge ikke var beskyttet av sin geografiske posisjon – ei heller at den britiske marinen var tilstrekkelig sikkerhet for landet.69 Riste påpeker videre at det allerede i stortingsmelding nr. 32 (1945–46) var slått fast at det norske forsvaret bare var i stand til å drive oppholdende strid i et begrenset tidsrom. Norge måtte derfor basere seg på hjelp utenfra «av dem som måtte bli våre allierte». I 1947 føyde forsvarsledelsen til at denne assistansen ikke kunne improviseres.70 Samordnende forberedelser i fredstid var nødvendig for å gjøre forsvarskampen effektiv i krigstid. Dette var grunnlaget for det norske NATO-medlemskapet fra våren 1949. Gjennom deltakelse i en forsvarsallianse i fredstid tok den norske sikkerhets- og utenrikspolitikken tilsynelatende en ny kurs. Dette bildet blir likevel nyansert ved et tilbakeblikk på tiden før krigen. Selv om Norge i prinsippet var nøytralt, var landet –  som Riste påpeker – i praksis under en viss form for stormaktsbeskyttelse. At det norske NATO-medlemskapet dermed representerte en kontinuitet i den norske utenrikspolitikken ettersom landet hadde vært i en grunnleggende avhengighet av stormaktene helt siden unionsoppløsningen, fremstår som et synspunkt med bred aksept innen forskermiljøet.71 At Norge innenfor alliansens rammer stilte en rekke premisser for utenlandsk militæraktivitet innenfor landets grenser, er med på å underbygge kontinuitetsargumentet. Den var i denne konteksten Johan Jørgen Holsts begrepspar avskrekking og beroligelse, etterfulgt av Rolf Tamnes’ videreutviklede begrepspar integrasjon og avskjerming, ble etablert. Kjernen i beroligelses- og avskjermingsdelen var den norske baseerklæringen fra februar 1949 som sa:

Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelse for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.72

Ettersom det ikke finnes noen klar definisjon på hva som faller inn under basebegrepet, og at erklæringens innhold var meget uklart definert, blir det i litteraturen ofte påpekt at norske myndigheter hadde et meget vidt tolkningsrom omkring hva disse retningslinjene i realiteten innebar.73 Dette ble eksempelvis poengtert av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg i 1980 under en av de første diskusjonene omkring COB-konseptet i stortingssalen: «Det er Stortinget og regjeringen som bestemmer innholdet av norsk basepolitikk (…)».74 Dette mener Riste er en sannhet med visse modifikasjoner:

Norske regjeringar har til alle tider hevda at sidan basepolitikken er ei sjølvpålagd avgrensing og ikkje ein internasjonalt forpliktande avtale, så er det opp til norske statsmakter åleine å definere innhaldet. På den andre sida er det klart at baseerklæringa i praksis, gjennom sin karakter av ein offisielt kunngjort politikk overfor andre makter, utgjer ei binding på norsk handlefridom.75

En dyptgående analyse av baseerklæringen, basebegrepet og ulike fortolkninger skal vi la ligge i denne sammenhengen. Her nøyer jeg meg med å påpeke at Norge innenfor rammene av baseerklæringen i stor grad aksepterte allierte installasjoner som kunne aktiveres i krigstid, øvelser og besøk av allierte styrker i fredstid. Men permanent utstasjonering av allierte stridsstyrker i Norge ble avvist. Da forsvarsminister Jens Christian Hauge i januar 1951 kom med en presisering av baseerklæringen, ble det eksplisitt sagt:

Vår basepolitikk kan ikke hindre at Norge bygger ut sine militære anlegg etter et slikt mønster at de vil være skikket til umiddelbart å ta imot og underholde på effektivt vis allierte stridskrefter som overføres til Norge for å bistå med forsvaret av landet.76

Dette var det andre kjernepunktet i den norske politikken under den kalde krigen i form av integrasjons- og avskrekkingsdelen. Håndfaste allierte planer for å komme Norge til hjelp ville øke NATO-medlemskapets avskrekkende effekt ved å gi forsvaret av Norge større troverdighet. Den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken hvilte i siste instans på forutsetningen om at allierte militærstyrker ville komme landet til unnsetning i en krise- eller konfliktsituasjon dersom beroligelse og avskrekking ikke virket. Innenfor rammene av baseerklæringen baserte det norske forsvaret seg dermed på en erkjennelse av egen underlegenhet og at forsvaret av Norge i en krise- eller krigssituasjon ville være avhengig av assistanse utenfra. Norske myndigheter drev derfor en aktiv invitasjonspolitikk for å forplikte alliansen til forsvaret av norsk territorium, ikke minst i form av forsterkninger i krig. Norske myndigheter ble skuffet de to første tiårene av den kalde krigen. Gjennom hele 1950-tallet, og i stor grad gjennom 1960-tallet, viste det seg vanskelig å få håndfaste garantier om forsterkninger, til tross for iherdige forsøk fra norsk side. Den øremerkede og forberedte assistansen som norske myndigheter hadde ønsket og forventet ved en tilslutning til NATO, lot vente på seg de første 20 årene alliansen eksisterte.77 At de øremerkede forsterkningsplanene uteble, var riktignok langt fra synonymt med at allierte styrker ikke opererte i og fra Norge gjennom 1950- og 1960-tallet.

Amerikanske flystyrker ble raskt en viktig brikke i de europeiske forsvarsplanene og en tidlig gjenganger på norske flybaser. Det første store flybesøket av utenlandske flystyrker på Sola under den kalde krigen fant sted mellom 19. og 26. juli 1950, da 18 amerikanske jagerfly benyttet seg av basen. Det tok deretter ikke lang tid før basen igjen var vertskap for en større amerikansk flystyrke bestående av 25 jagerfly og fire bombefly.78 I etterkant av disse to besøkene ble det innledet forhandlinger mellom norske og amerikanske myndigheter om bruk av utvalgte norske flybaser som operasjonsbaser for deres strategiske bombeflystyrker i krise- og krigstid. I oktober 1952 ble SAC-avtalen undertegnet. Avtalen gav det amerikanske flyvåpenet tillatelse til å benytte seg av flybasene på Sola og Gardermoen som transitthavn for sine strategiske bombefly i etterkant av et kjernefysisk angrep mot Sovjetunionen. Avtalen gav de amerikanske flyene tillatelse til å lande på nevnte flybaser etter utført oppdrag for etterfylling av drivstoff, bytte av mannskaper og teknisk sjekk. Ved de to flybasene skulle det etableres sambandsstasjoner tiltenkt den amerikanske aktiviteten, og lagerbygg for forhåndslagret materiale skulle stilles til disposisjon. For å tilrettelegge aktiviteten skulle et mindre antall amerikanske militærtjenestemenn være stasjonert ved de to flybasene i fredstid. I motsetning til de amerikanske bombeflyene som kun kunne mellomlande på de to flybasene, ble det tillatt at deres eskortejagerfly kunne operere fra de to flybasene som fremskutte krigsbaser i en krise- eller krigssituasjon.79

Da SAC-avtalen ble undertegnet 18. oktober 1952, var dette første gang en formalisert ordning var inngått for mottak og tilrettelegging av allierte flystyrker i Norge. I sin vurdering av COB-avtalen påpeker Tresselt-utvalget:

Stortingets organer ble ved flere anledninger gitt utførlig orientering om sakens realiteter og om regjeringens formelle vurderinger før «arrangementet» om den første flyforsterkningsordningen ble undertegnet av Flyvåpenets sjef 18. oktober 1952. Over de neste 15–20 årene ble det allierte forsvarssamarbeidet stadig mer institusjonalisert og vurderinger av de enkelte elementer i samarbeidet mer rutinepreget. Dette har hatt innvirkning på vurdering av saksbehandling, også i relasjon til Stortinget.80

Eksempelvis ble den utvidede utenrikskomiteen orientert om avtalen 9. oktober 1952 av utenriksminister Halvard Lange. Medlemmene hadde ingen bemerkninger til enigheten som var oppnådd mellom USA og Norge.81 Dette må bety at Stortinget tolket SAC-avtalen som innenfor akseptabel utenriks- og forsvarspolitikk.

Selv om SAC-avtalen ikke åpnet for innføring av atomvåpen i Norge, åpnet den norske atompolitikken for at atomvåpen kunne tas inn i landet og brukes i krigstid. På midten av 1950-tallet kom dette til å få konkret utslag for Sola. I 1956 ble en flystyrke på åtte jagerbombefly fra en forhåndsbestemt avdeling i det amerikanske flyvåpenet øremerket operasjoner fra norske flybaser ved en storkrig. Gjennom hele den kalde krigen var dette den eneste flyavdelingen utstyrt med atomvåpen som var øremerket overføring til Norge. Fra 1956 til 1962 skulle avdelingen overføres Sola ved et krigsutbrudd. Fra februar 1962 overtok Flesland rollen som avdelingens forhåndsutpekte krigsbase. Frem til 1970-tallet var denne styrken utelukkende tiltenkt kjernefysiske oppdrag i form av taktiske atomangrep mot fremrykkende sovjetiske hær- og/eller sjøstridskrefter på norsk territorium. For å understøtte avdelingens krigsoperasjoner ble det opprettet lager for utstyr som konvensjonell ammunisjon, dropptanker, bombelaster, reservedeler, kraner og ulike kjøretøy ved både Sola og Flesland.82 Heller ikke denne anordningen kan karakteriseres som et brudd på den norske politikken. Selv om Norge ikke godtok kjernefysiske våpen lagret på norsk jord i fredstid, støttet landet opp om NATOs strategi, som frem til 1960-tallet var en strategi sentrert rundt prinsippet om massiv gjengjeldelse med kjernefysiske våpen ved enhver form for angrep mot alliansens medlemmer.

En liten del av en større helhet

Som vi har sett fikk nordregionen større strategisk betydning for begge maktblokkene fra 1970-tallet. Gjennom perioden vokste de sovjetiske militærkapasitetene i nordområdene vesentlig. Utviklingen i amerikansk sjømilitær tenkning førte på sin side til vesentlig større vekt på operasjoner i de nordlige havområdene for de amerikanske marinestyrkene fra overgangen til 1980-tallet. Disse utviklingstrekkene førte til at nordregionen ble et strategisk brennpunkt i stormaktspolitikken, og omfanget av den militære aktiviteten i Norges nærområder ble dermed langt mer omfattende de to siste tiårene av den kalde krigen enn de tre første tiårene. Foruten en langt høyere øvelsesaktivitet fra NATO-medlemslandene på norsk territorium og i tilstøtende havområder, ble en rekke arrangement for øremerkede forsterkninger til området forberedt.83 INVICTUS-avtalen, som omhandlet forhåndslagring av utstyr for operasjoner med hangarskipbaserte fly fra Værnes, ble revidert. Avtalens formål var å forhindre at flystyrken til et senket eller hardt skadet hangarskip i Norskehavet skulle bli satt ut av spill sammen med hangarskipet. Det ble inngått avtale om forhåndslagring for de kanadiske styrkene som siden 1960-tallet hadde vært øremerket operasjoner i Nord-Norge. Disse planene inkluderte fra midten av 1970-tallet overføring av jagerflyskvadroner til nærstøtte og luftsikring for bakketroppene. I 1981 ble det innført ytterligere en flyforsterkningsplan i forbindelse med den inngåtte avtalen om forhåndslagring av tyngre utstyr til en brigade fra det amerikanske marinekorpset i Trøndelag. Til nærstøtte og flysikring skulle brigaden ha med seg en flystyrke på til sammen 150 kampfly og transporthelikoptre ved en utplassering til Norge.84 Med dette utgjorde de allierte flyforsterkningene tiltenkt Norge i en krise- eller krigssituasjon på midten av 1980-tallet flere hundre fly, hvorpå anslagsvis 150–200 falt inn under COB-konseptet.

Parallelt med at allierte forsterkningsstyrker ble knyttet mer direkte til forsvaret av Norge og nordområdene i form av øremerking og forhåndslagring, gikk den kalde krigen inn i en periode med økende spenning og et kjøligere forhold mellom de to supermaktene enn i det foregående tiåret. I Norsk forsvarshistorie bd. 4 og 5 deles den kalde krigen inn i to høyspenningsperioder skilt av en lavspenningsperiode. Perioden fra slutten av 1940-årene til avrundingen av Cuba-krisen i 1962 blir betegnet som «Den første kalde krigen», mens perioden fra midten av 1970-tallet til Sovjetsamveldets sammenbrudd blir betegnet som «Den andre kalde krigen».85 Bakgrunnen for disse svingningene er naturlig nok for omfattende til å forfølges her, men begge supermaktene hadde utvilsomt delskyld for den tilspissede situasjonen som førte til økt opprustning med både kjernefysiske og konvensjonelle våpen og et styrket engasjement fra begge parter på mange arenaer, deriblant i nordområdene.86 NATOs vedtak i desember 1979 om utplassering av 572 nye mellomdistanseatomraketter for å demme opp for Sovjetunionens økende arsenal av nye raketter førte til en spenningstopp ved overgangen til 1980-årene. Dette var en sak som gav fredsbevegelsen og nedrustningsforkjempere mye å spille på og dannet et nytt moment i deres sak i månedene forut for bekjentgjørelsen av COB-konseptet. Dette var selvsagt saker som også engasjerte SV, som kastet seg inn i den nye fredsbevegelsen som vokste frem.87 Sett fra et sovjetisk ståsted er det heller ikke vanskelig å forstå at de nye NATO-tiltakene fra slutten av 1970-tallet kunne tolkes som et mer aggressivt NATO. Den militære opptrappingen som blant annet COB-konseptet var en del av, kunne naturlig nok føre til økte spenninger mellom supermaktene. I denne konteksten er det kanskje ikke så rart at COB-konseptet raskt ble en skyteskive for NATO-motstandere og eksempelvis et hett tema i lokalavisene i områdene rundt de fremskutte krigsbasene til de amerikanske flystyrkene. Etter det første besøket av jagerbomberne til 141. taktiske jagerflyskvadron på Sola i 1982, kunne man lese overskrifter som «Hemmelig avtale om Sola flyplass», «Sola aktuelt atombombemål», «Phantom fly kan medbringe atomvåpen til Sola» og «Ingen atombomber på USA-fly på Sola» i Stavanger Aftenblad.88 Også det amerikanske tankflybesøket i 1988 skapte avisoverskrifter da det ble kjent at tankflyene ved enkelte anledninger hadde tanket amerikanske strategiske bombefly av typen B-52 i internasjonalt luftrom mens de opererte fra Sola.89 At store amerikanske forhåndslagre og øremerkede flyavdelinger til operasjoner ut fra norske flyplasser førte til en viss frykt blant befolkningen for at de norske flyplassene og omkringliggende områder ville være mer utsatt for et kjernefysisk angrep i en storkrig, fremstår som ganske naturlig. En videre forfølging av dette temaet faller dog utenfor artikkelens rammer.

Konklusjon

Så hva betydde egentlig COB-avtalen, og var den et brudd med den norske sikkerhets- og forsvarspolitikken? Isolert sett er det vanskelig å betrakte COB-avtalen som annet enn en liten detalj i den store sammenheng og en videreføring av den norske sikkerhetspolitikken siden starten av 1950-årene. I den store sammenheng var COB-avtalen kun én av mange forsterkningsplaner som omhandlet norske områder på 1980-tallet. Gjennom hele den kalde krigen ble Norge hyppig besøkt av allierte flystyrker, og ved samtlige COB-utplasseringer på Sola var flybasen også vertskap for øvrig alliert virksomhet. Det var primært det bakenforliggende støtteapparatet og de velorganiserte rammene som skilte de amerikanske flystyrkene underordnet COB-konseptet fra flystyrker som opp gjennom den kalde krigen hadde operert fra Norge. At amerikanske fly besøkte og opererte fra Norge for en avgrenset tidsperiode, var intet nytt.

Til sammen gjorde forsterkningsstyrkene øremerket Norge på 1980-talllet landet bedre forberedt for en sovjetisk invasjon enn noen gang tidligere under den kalde krigen. Det er dermed mulig å hevde at målene norske myndigheter hadde satt seg allerede i 1945 var mer vellykket enn noen gang tidligere like før Sovjetsamveldets sammenbrudd. Store NATO-styrker var sikret Norge i en eventuell krigssituasjon. På den andre siden ble det i enkelte kretser fryktet at den allierte «militariseringen» av Norge virket mot sin hensikt da den gjorde landet mer utsatt for et tidlig sovjetisk angrep for å eliminere den allierte trusselen fra Norge. At allierte styrker av større omfang først ble øremerket operasjoner i Norge i kontekst av et tilspisset forhold mellom de to supermaktene med et økt fokus på nordområdene og et fremskutt forsvar overfor den sovjetiske nordflåten som bakteppe, førte dessuten til at styrkene kunne tolkes som et mer offensivt NATO. Den økte aktiviteten kunne dermed gå på bekostning av den norske lavspenningspolitikken, som var et annet mål med den norske forsvars- og utenrikspolitikken gjennom den kalde krigen som ikke alltid lot seg forene fullt ut med ønsket om sikkerhet i en potensiell storkrig. Det interne spenningsforholdet i den norske politikken og hensynet til Sovjetunionen førte tidvis til en vanskelig balansegang for norske myndigheter.90 Selv om både folkeopinionen og enkelte kretser på Stortinget rettet et kritisk søkelys mot den allierte aktiviteten i Norge på 1980-tallet, var det likevel på ingen måte en opprivende konflikt. Selv om COB-konseptet sammen med de øvrige allierte forsvarstiltakene i nordområdet utvilsomt førte til en militær opptrapping på 1980-tallet, kan COB-konseptet vanskelig betraktes som annet enn en videreføring, for ikke å si en målsetting, av den norske forsvarspolitikken ført siden slutten av 1940-tallet.

1113d Public Affairs Detachment, The Kentucky Guardsman nr. 46, 1978 og 113d Public Affairs Detachment, The Kentucky Guardsman nr. 47, 1978.
2Jeg ønsker å rette en stor takk til Hans-Jakob Ågotnes, Tove Ingebjørg Fjell og Teemu Sakari Ryymin fra Universitetet i Bergen for veiledning og gode råd i skriveprosessen. Mine seks medstudenter på studiet «MUSE621: Vitenskapelig publisering for museumstilsette» på Universitetet i Bergen våren 2016 fortjener også en stor takk for utallige gjennomlesninger av artikkelutkastet og innsiktsfulle tilbakemeldinger. Til slutt ønsker jeg å rette en takk til min arbeidsgiver i form av Jærmuseet som prioriterer etterutdanning av sine ansatte, samt gir rom for forskingsarbeid.
3Donald E. Lewis, Bruce W. Don, Robert M. Paulson og Willis H. Ware, A perspective on the USAF Collocated Operating Base System, Santa Monica, California 1986: V.
4Stenografi fra Stortingets spørretime 5. november 1980, 3. juni, 19. november og 27. november 1981.
5Anders Jølstad, Helge Ø. Pharo og Kjetil Skogrand, Ekspansjon i isolasjon? – Studiet av internasjonal og utanrikspolitisk historie i Norge, Historisk tidsskrift nr. 1, 1996: 247.
6Karl L. Kleve (red.), Kilder til norsk luftmilitær historie, Institutt for forsvarsstudier Info. 3 2001: 5.
7Håvard Klevberg, Request Tango: 333 skvadron på ubåtjakt – maritime luftoperasjoner i norsk sikkerhetspolitikk, Oslo 2012; Gullow Gjeseth, Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, Oslo 2011.
8Magne Skodvin, Norden eller NATO? Utenriksdepartementet og alliansespørsmålet 1947–1949, Oslo 1971.
9Knut Einar Eriksen, DNA og NATO: En redegjørelse for debatten og vedtakene i Det norske arbeiderparti 1948–49, Oslo 1972.
10Olav Riste, Isolasjon og stormaktsgarantier. Norsk tryggingspolitikk 1905–1990, Forsvarsstudier nr. 3, 1991: 15 ff; Olav Riste, Norway’s Foreign Relations – A History, Oslo 2001.
11Rolf Tamnes, Integration and Screening: The Two Faces of Norwegian Alliance Policy 1945–1986, Årbok for forsvarshistorisk forskningssenter, Forsvarets høgskole 1987: 60 f.
12Johan Jørgen Holst, Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, Internasjonal politikk nr. 5, 1966: 465.
13Thor Fuglerud, Ørland hovedflystasjons historie, Brekstad 1994; Luftforsvaret, Bardufossflystasjon 50 år: 1938–1998, Bardufoss 1998; Rune Hovd, Værnes – fra høvdingsete til storflyplass, Stjørdal 2000; Egil Mørkland (red.), Rygge hovedflystasjon 1945–1995, Rygge 1996; Peder Pedersen (red.), Gardermoen flystasjon, Gardermoen 1996; Per-lnge Utgård, Bodø hovedflystasjon 1945–1995, Bodø 1995; Rune Hovd, Ørland hovedflystasjon: Okkupasjon, kald krig, ny tid og lokalsamfunn, Ørland 2004; Birger Martin Strand, Bjørn Johansen, Per Jonsson, Asbjørn Fjeld, Johan Raugstad, Einar Aanestad og Johan Lavik, Sola flystasjon: Militær aktivitet ved Sola flyplass 1934–2002, Stavanger 2002 og Jan-Petter Helgesen, Sola i krig og fred. Jubileumsutgave 1937 – 75 år – 2012, Stavanger 2012. De tre sistnevnte bøkene skiller seg noe ut sammenlignet med den øvrige flyplasslitteraturen ved at de bruker noe mer enn et par linjer på COB-konseptet.
14Jacob Børresen, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes, Norsk forsvarshistorie, bd. 5: Allianseforsvar i endring 1970–2000, Bergen 2004: 58 og 111 ff.
15Stenografi fra Stortingets spørretime 5. november 1980.
16Magne Barth og Nils Petter Gleditsch, COB-programmet, Internasjonal politikk nr. 3, 1982.
17Barth og Gleditsch 1982: 497–501.
18Barth og Gleditsch 1982: 463–501.
19Lewis m.fl. 1986: 3.
20Lewis m.fl. 1986: 3.
21Robert E. Harkavy, Bases Abroad: The Global Foreign Military Presence, Oxford 1989: 83; Lewis m.fl. 1986: 3.
22Memorandum fra The National Security and International Affairs Division til Chairman, Committee on Armed Services, House of Representatives, NATO Air Defenses, Higher Funding Priorities Delay Some Initiatives for U.S. Bases in Europa (18. november 1988): http://www.gao.gov [lest sist 1.04.2016] og Gjeseth 2011: 249.
23Kjetil Skogrand, Norsk forsvarshistorie, bd. 4: Alliert i krig og fred 1940–1970, Bergen 2004: 176 f, 181 og 226.
24Memorandum of Understanding between the headquarters defence command Norway and the United States Air Force in Europe regarding the joint use by the United States Air Force of certain military air bases in Norway, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, AAB/ARK-2027/D/Db/L0004/0001.
25Stenografi fra Stortingets spørretime 19. november 1981 og 27. oktober 1982.
26Stenografi fra Stortingets spørretime 3. juni 1981 og 8. juni 1982.
27Stortingsproposisjon nr. 1 (1979–80).
28Lewis m.fl. 1986: 7.
29Lewis m.fl. 1986: 7.
30Memorandum of Understanding.
31Barth og Gleditsch 1982: 466.
32Memorandum of Understanding.
33Lewis m.fl. 1986: V.
34Lewis m.fl. 1986: 1.
35The Fourier Journal Magazine, With flying colors, How a bluegrass squadron tamed Norway’s wild blue yonder, 2. mai 1978.
36Stavanger Aftenblad [fra nå SA], Direkte fra Kentucky. Amerikanske nasjonalgardister på Sola-besøk, 4. mars 1978.
37SA, Sola nøkkelpunkt i omfattende luftbro mellom Kanada og Norge, 1. mars 1966, og SA, Kanadierne vil fortsatt delta, 8. mars 1988.
38SA, Jagerfly bygges om, skadet på Sola, 24. januar 1978, og SA, Engelsk jagerfly sjøveien fra Sola, Phantom bommet på rullebanen, i deler ut fra Tananger, 21. juli 1978.
39SA, Sekundene teller, 26. august 1972.
40113d Public Affairs Detachment, The Kentucky Guardsman nr. 47, 1978 og SA, Direkte fra Kentucky: Amerikanske nasjonalgardister på Sola-besøk, 4. mars 1978.
41Jan A. Olsen, The Air Situation in the North Year 2000 and beyond, Oslo 1989: 12.
42Gjeseth 2012: 96.
43Stenografi fra Stortingets spørretime 8. juni 1982.
44Skogrand 2004: 327 ff, Tamnes 1987: 92 og Rolf Tamnes, Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 6: Oljealderen 1965–1995, Oslo 1997: 93.
45SA, Ingen atombomber i USA-fly på Sola, 17. september 1983.
46SA, Amerikanerne har forlatt Sola, 17. september 1982.
47Stenografi fra Stortingets spørretime 8. juni 1982.
48Tamnes 1987: 85.
49Børresen m.fl. 2004: 39; Tamnes 1997: 33.
50Børresen m.fl. 2004: 87.
51Skogrand 2004: 46; Tamnes 1987: 89.
52Børresen m.fl. 2004: 11.
53Jacob Børresen, Alliance naval strategies and Norway in the Final years of the cold war, Naval War College Review, Spring 2011, 64, 2: 99; Tamnes 1997: 33 ff.
54Tracy Connors, Northern Wedding ’86, Allies test forward defense strategy, All Hands, Magazine of the U.S. Navy, nr. 838, januar 1987: 18 f.
55Connors 1987: 22–24.
56SA, Til Sola fra New Jersey, 6. september 1986.
57SA, Sola får ny COB-oppgave, 24. desember 1987.
58SA, Drivstoff-fylling over Nordsjøen, 20. september 1988.
59Børresen m.fl. 2004: 86.
60SA, Deltar i NATO-øvelsen Pilot Light i Nordsjøen, 8. mars 1965.
61Stenografi fra Stortingets spørretime 27. november 1981
62Tresselt-utvalgets rapport, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, AAB/ARK-2027/D/Db/L0004/0001.
63Forsvarsdepartementet, Stortingsmelding nr. 62 (1983–84), Konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger og Memorandum fra forsvarsminister til Stortingets forsvarskomité 24. november, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, AAB/ARK-2027/D/Db/L0004/0001.
64Forsvarsdepartementet, Stortingsmelding nr. 62 (1983–84), Konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger.
65Innst. S. nr. 235 (1983–84), Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om ikke-behandling av St.meld. nr. 62 (1983–84) om konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger (21. mai 1984).
66Forhandlinger i Stortinget nr. 268 1) Sikkerhet og nedrustning m.v. 2) Forslag av 7. des. 1983 fremsatt av repr. Harlem Brundtland på vegne av Arbeiderpartiet. 3) Samarbeidet i NATO i 1982 (24. mai 1984).
67Innst S. nr. 146 (1987–88), Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger (16. mars 1988).
68Forhandlinger i Stortinget nr. 203, Konstitusjonelle sider ved avtaler om allierte flyforsterkninger (21. april 1988).
69Riste 1991: 7 f.
70Riste 1991: 15, 17 og 47.
71Jølstad m.fl. 1996: 255.
72Johan Jørgen Holst, Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, bd. II: Dokumentasjon, Oslo 1967: 68.
73Knut Einar Eriksen, Norsk sikkerhetspolitikk som etterkrigshistorisk forskningsfelt, Bergen 1994: 24 ff.
74Stenografi fra Stortingets spørretime 5. november 1980.
75Riste 1991: 25.
76Riste 1991: 30 f.
77Skogrand 2004: 183–186.
78Helgesen 2012: 168–171.
79Riste 1991: 32; Strand m.fl. 2002: 293.
80Tresselt-utvalgets rapport.
81Tresselt-utvalgets rapport.
82Kjetil Skogrand, Fryktens likevekt: Atombomben, Norge og verden: 194–70, Oslo 2001: 211–218.
83Børresen m.fl. 2004: 11.
84Simon Duke, United States Military Forces and Installations in Europe, Oxford 1989: 223 f; Barth og Gleditsch 1982: 483 ff. Det er verdt å merke seg at avtalen om forhåndslagring til marinekorpset ble behandlet i Stortinget før den ble signert av norske og amerikanske myndigheter. Dette er likevel ikke et argument for at COB-avtalen også skulle vært stortingsbehandlet. I 1981 var forhåndslagring av tyngre bakkekrigføringsutstyr for en utenlandsk styrke en nyvinning på samme måte som forhåndslagrene til SAC-flyene i 1952 hadde vært en nyvinning som hadde blitt behandlet på Stortinget.
85Børresen m.fl. 2004: 11 og 18.
86Børresen m.fl. 2004: 18.
87Frank Rossavik, SV. Fra Kings Bay til Kongens bord, Oslo 2011: 282.
88SA, Hemmelig avtale om Sola flyplass?, 13. november 1982, SA, Sola aktuelt atombombemål, 15. november 1982, SA, Ingen atombomber i USA-fly på Sola, 17. september 1983, og SA, Phantomfly kan medbringe atomvåpen til Sola, 30. september 1982.
89SA, Atomskygge over Sola, 7. november 1988.
90Børresen m.fl. 2004: 114.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon