Sigurd Sørlie Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941–1945 Oslo: Dreyers forlag 2015, 626 s.

I tidligere internasjonal forskning omkring andre verdenskrig var det en utbredt tendens til å studere den nazistiske forfølgelse og i siste instans jødeutryddelse isolert fra andre grupper av ofre. Andre ofre omfattet her de millioner av drepte sovjetiske krigsfanger, slavisk sivilbefolkning i Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, de om lag 120 000 sinnslidende og fysisk handikappede som ble utsatt for den første organiserte masseutryddelse og de om lag 500 000 sigøynerne som ble drept i gasskamre – i tillegg til de millioner av tvangsarbeidere i tysk industri. Et avgjørende perspektiv de siste ti årene er at jødenes skjebne bare kan forstås innenfor tolkningsrammen av dette omfattende og komplekse utryddelsesinferno. Det er nødvendig med et slikt helhetlig perspektiv for å avgjøre hvilke fellestrekk som eksisterte i NS-statens rasehierarkiske politikk overfor alle grupper som ble betraktet som mindreverdige, og hvilke som var spesifikke for jødene. Med avgjørelsen om å gjennomføre Operation Barbarossa (det tyske angrepet på Sovjetunionen), kombinerte Hitler de ideologiske og strategiske elementer i politikken. Våren 1941 erklærte han at det forestående felttog mot øst hadde fire målsettinger. Den første var utryddelsen av den «jødisk-bolsjevikiske» ledelse i Sovjetunionen. Den andre var undertvingelse av den slaviske befolkningen. Tredje målsetting var anskaffelse av koloniområder for tyske nybyggere i de beste deler av Russland, og fjerde målsetting var ønsket om et selvstyrt «Großraum» Kontinental Europa under tysk herredømme. I boken Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941–1945 gir Sigurd Sørlie en grundig og etterlengtet analyse av de norske frontkjempernes eller frivilliges motiver, erfaringer, holdninger og reaksjoner. Sørlie tar for seg de frivilliges sosiodemografiske bakgrunn og hvorfor de vervet seg. Boken gir en detaljert beskrivelse av virkeligheten som møtte de norske frivillige i tyske utdannelsesleire, ved fronten og i de okkuperte områdene.

I dokumentarlitteraturen og til dels i faghistoriske fremstillinger har det lenge vært spekulert i hvorvidt norske frivillige var aktive deltakere i massedrapene i de okkuperte områdene. Sørlie viser til at det i de siste årene har vært en tendens til ukritisk reproduksjon av de frivilliges egne fortellinger fra etterkrigstiden. Frontkjempernes historie har tidvis blitt viet stor oppmerksomhet av ikke-historikere, men det er først i de siste årene at nordmenns deltakelse i forbrytelsene på østfronten er blitt kartlagt i større kontekst av faghistorikere. Denne boken er et resultat av et avhandlingsprosjekt tilknyttet HL-senterets omfattende prosjekt om nordmenn i Waffen-SS som ble startet i 2006. Boken består av åtte kapitler og en konkluderende avslutning med en oppsummering av hovedfunnene i boken. Kapittel 8 om de norske frivilliges motivasjon kunne med fordel ha vært plassert litt tidligere i boken, siden dette er tematikk som burde vært drøftet før analysen om krigsforbrytelser.

Sørlie legger vekt på å studere militærhistorie nedenfra for å få frem menige soldaters livsbetingelser, følelser, tanker og adferd. Et sentralt spørsmål i boken er hvilke krefter som formet frivillige nordmenns reaksjons- og adferdsmønstre. I hvilken grad den enkelte soldats identifikasjon med den nasjonalsosialistiske ideologien var avgjørende for deltagelse i forbrytelser mot sivile og krigsfanger, er en sentral del av bokens to første kapitler. Det er også lagt vekt på å få frem NS og dets rolle i vervingen av frivillige fra Norge. Det er fremhevet at interessemotsetninger mellom NS-ledelsen og SS bidro til stadig sterkere militærpolitiske spenninger mellom dem. For å forstå NS-ledelsens vilje til å støtte okkupasjonsmakten med norske soldater og oppslutningen om vervingen og forventningene til krigstjenesten, viser Sørlie til partiets ideologi og langsiktige ambisjoner. Det var kun delvis felles forståelse mellom okkupasjonsmakten og NS’ mål og visjoner. Invasjonen av Norge var primært motivert av militærstrategiske hensyn fra Hitlers side, mens Quislings mål var å gjenvinne Norges frihet og føre landet inn i en ny storhetstid. De ulike målsettingene resulterte i ulike oppfatninger av hvordan SS og NS ville rekruttere og integrere frivillige i Waffen-SS. Ledelsen i SS ønsket at de norske frivillige skulle utdannes i Tyskland og settes inn i regulære SS-avdelinger under tysk kommando. NS var derimot opptatt av at de norske frivillige skulle utføre krigstjeneste i egne avdelinger som var utdannet i Norge og stod under norsk kommando.

Spørsmålet om hvorfor nordmenn vervet seg er et sentralt tema i boken. Sørlie påpeker at erindringsforskyvning og etterrasjonalisering preger dem som skal redegjøre for sine valg i fortiden. Dette fikk særlig følger for frontkjemperne, som først opplevde traumatiske hendelser ved fronten og deretter ble de rettsforfulgt, utstøtt og massivt fordømt. Drøftingen er konsentrert om årsakene til at nordmenn vervet seg til tysk krigstjeneste og i hvilken grad deres beslutninger var styrt av politiske eller ikke-politiske motiver. Sørlie viser til at det er misvisende å anta at de norske frivillige var drevet av de samme patriotiske motivene som nordmenn på alliert side. For de frivillige i tysk krigstjeneste var sympatien for NS, Tyskland og nasjonalsosialismen som oftest en nødvendig forutsetning for at de lot seg verve, men det var også andre ikke-ideologiske årsaker bak vervingen. Dette kunne være faktorer som kameraters valg, eventyrlyst, makt og prestisje, karriere, problemer hjemme eller ønsker om materielle fordeler. I tillegg ble de utsatt for et sterkt press fra partiets side, og enkelte endte opp i tysk krigstjeneste mot sin vilje.

Utdannelsen og oppdragelsen av de norske frivillige var knyttet til at de skulle oppdras til gode nasjonalsosialister, og Reichsführer-SS Heinrich Himmler var personlig engasjert i utdannelsen og hadde ambisiøse mål på vegne av de norske soldatene. Utdannelsen av de frivillige omfattet både den militære og den ideologiske opptreningen i Waffen-SS. Sentralt i Sørlies analyse vedrørende opptreningen er i hvilken grad de norske frivillige fikk en ren militær utdanning uten noen form for nasjonalsosialistisk opplæring, eller om den var gjennomsyret av nasjonalsosialistisk propaganda. Sørlie fremhever at de norske frivillige ikke gjennomgikk en ren militær opplæring i Waffen-SS. Utdannelsen hadde et todelt formål i og med at den var både militæropplæring og ideologisk indoktrinering. Det var også åpenbart at ikke alle nordmennene fikk tilstrekkelig opplæring, og analysen viser at dette kunne få særlig fatale konsekvenser for blant annet Den norske Legion. Ett av tilfellene som trekkes frem er en legionær som skjøt to kamerater under et forsøk på å bytte pipe på maskingeværet inne i beboelsesbunkeren. En annen legionær ble etterforsket for feighet etter å ha flyktet fra stillingen i panikk og satt igjen maskingeværet. Det viste seg at han aldri hadde fått opplæring i hvordan han skulle bruke maskingeværet. Bortsett fra offiserskursene var omfanget av den ideologiske indoktrineringen størst i SS-Ausbildungslager Sennheim. Undervisningen for rekruttene i ideologi var av beskjedent omfang, men SS’ verdier og ideer ble likevel formidlet med andre virkemidler. Dette kunne være filmer, markeringer og seremonier eller ulike belønninger for dem som hadde utmerket seg under opplæringen. I andre tilfeller ble de norske frivillige pålagt vaktoppgaver i konsentrasjons- og fangeleire, og dette gjaldt særlig Division Wiking. Denne typen vaktoppdrag ga SS anledning til å forsterke fiendebildet overfor nasjonalsosialismens motstandere. I tilknytning til Den norske Legion er krigsfangeleirene nevnt i flere kilder. Det var ingen tvil om at de norske legionærene visste at de sovjetiske krigsfangene levde under umenneskelige forhold. Flere oppgir også at de har sett mishandlingen av de sovjetiske fangene, og enkelte hadde vært vitne til bestialske henrettelser av fangene. Sørlie viser i sin analyse at mange av nordmennene reagerte med begeistring på den ideologiske skoleringen. Han viser til flere eksempler der de norske frivillige skriver brev hjem til familien og med entusiasme beskriver undervisningen og gir uttrykk for at de tok den ideologiske skoleringen på alvor.

Fronthverdagen ble en helt annen enn forventet for de norske frivillige. Allerede vinteren 1941–42 ble de fanget i en kostbar og håpløs stillingskrig. Nordmennene opplevde en fronthverdag som over lang tid var preget av store mentale og fysiske påkjenninger. Ved bruk av kilder som dagbøker, brev og senere beretninger får vi et innblikk i en fronthverdag preget av intens frykt, drap, død og menneskelig lidelse. I tillegg til dette var kulden et farlig problem den første krigsvinteren. Redusert tilgang på mat og vann, søvnmangel, dårlig hygiene, utøy og sykdommer ble påkjenninger som utgjorde en trussel mot soldatenes motivasjon og disiplin. Sørlie fremhever i sin analyse av fronthverdagen at de norske frivilliges reaksjoner var varierte. Waffen-SS benyttet ulike velferdstiltak, belønningssystem, straffesystem og ideologisk påvirkning i de ulike feltavdelingene for å hindre at de mentale og fysiske påkjenningene ved fronten skulle svekke motivasjonen og undergrave oppdragelsesmålene for de norske frivillige. Nordmennene fikk nokså ulike erfaringer avhengig av hvilken avdeling de tilhørte og tjenesteperiode. Det var særlig Division Wiking som i størst grad ble eksponert for sovjetiske grusomheter og antijødiske holdninger i sivilbefolkningen. Størsteparten av de norske frivillige tjenestegjorde i avdelinger som i langt mindre grad fikk nærkontakt med dette. Personlige erfaringer ved fronten og i de okkuperte områdene var dessuten med på å forsterke effekten av det ideologiske budskapet.

I analysen av ideologi og identitet stiller Sørlie spørsmålet om i hvilken grad de norske frivillige oppfattet seg som politiske soldater i kamp for nasjonalsosialismen. Troen på seier og egen overlegenhet var et viktig element i nordmennenes soldatidentitet på samme måte som blant tyske soldater i Wehrmacht. Mange av de norske frivillige tilegnet seg sentrale deler av den intense antikommunistiske og antisemittistiske propagandaen i Wehrmacht og Waffen-SS i tilknytning til det tyske angrepet på Sovjetunionen. Til tross for dette er det vanskelig å måle hvor stor tilslutning de ulike ideene og forestillingene hadde. Sørlie fastslår at så å si samtlige frontkjempere var glødende nasjonalister og næret et dypt hat til kommunismen og Sovjetunionen. Han fremhever også at det er rimelig å anta at en klar majoritet sluttet opp om sentrale deler av de nasjonalsosialistiske raseforestillingene og antisemittismen. I tilknytning til tematikken omkring en egen frontkjemperidentitet, ble de dyrket som helter i propagandaen i Norge. De ble fremstilt som tapre, offervillige, uegoistiske, beskjedne og redelige. Dette skapte en særlig sterk selvbevissthet og fellesskapsfølelse blant frontkjemperne. Sørlie fastslår at nordmennene deltok i en raseideologisk utbyttings-, slavebindings- og utryddelseskrig, og at det var en klar forventning om at SS-soldaten viste hardhet overfor nasjonalsosialismens antatte fiender.

Med det tyske angrepet på Sovjetunionen fulgte invasjonsmaktens målrettede mordpolitikk som rammet en rekke grupper. Politikken omfattet bevisst utsulting av titalls millioner av sovjetiske borgere. Den viste de tyske sivile og militære myndigheters forakt for sovjetiske liv. De norske legionærene ble kjent med sivilbefolkningens enorme lidelser bak fronten høsten 1941 og vinteren 1942. I tilknytning til kapitlet om nordmenns delaktighet i drap på sivilbefolkningen i Sovjetunionen, skriver Sørlie at en rekke kilder sannsynliggjør at frivillige i Division Wiking deltok aktivt i drap på sivile – herunder også jøder. Flere av frontkjempernes beretninger forteller om krigsforbrytelser mot de sivile. Et forholdsvis kort avsnitt i boken vitner også om nordmenns deltakelse i mishandling og drap på sovjetiske krigsfanger. Både i Den norske Legion og Regiment Norge gjorde nordmenn seg skyldige i folkerettsstridige drap. Likevel var det nordmennene i Division Wiking som synes å ha vært særlig tilbøyelige til å godta ekstreme voldshandlinger, og særlig mot den jødiske befolkningen. Ikke alle norske frivillige fremviste bare brutalitet overfor en utsultet sovjetisk sivilbefolkningen, og flere beretninger vitner om at de norske frivillige hjalp spesielt barna med mat. Kildematerialet tyder på at frontkjemperne kan ha blitt påvirket av hva andre skandinaviske frivillige i Division Wiking har fortalt om krigsforbrytelser og deretter tilpasset sine egne opplevelser etter disse. Dette gjelder særlig Tuffs beskrivelse av massakrer i området rundt Bila Tserkva i Ukraina. Det finnes heller ikke noen detaljert studie fra dette området som kan bekrefte hans historie. Dette eksemplet viser hvor vanskelig det kan være å få stadfestet at hendelsene fant sted.

Rekrutteringen av norske frivillige ble betraktet som et mislykket prosjekt fra SS’ side. Felttoget i Sovjetunionen endret forutsetningene for hvordan de norske frivillige skulle benyttes og ikke settes i regulære norske avdelinger. SS mislyktes også i å integrere dem som faktisk meldte seg til krigstjeneste. Sørlie viser til at misnøyen blant de norske frivillige ble forsterket av det de opplevde som nedverdigende og respektløs behandling fra det tyske befalets side. Både løftebruddene og den dårlige behandlingen utløste antityske holdninger og svekket motivasjonen til fortsatt krigstjeneste for Waffen-SS, og mange tvilte på hvorvidt den tyske okkupasjonsmakten ville innfri forventningene om nasjonal frihet. Himmlers utdanning og oppdragelse av de norske frivillige ble med dette et mislykket prosjekt. De frivillige fra Norge valgte i hovedsak solkorset fremfor hakekorset.

Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941–1945 er et viktig bidrag til vår forståelse av årsakene til hvorfor om lag 4500 nordmenn valgte å la seg verve til tysk krigstjeneste og i hvilken grad de aktivt deltok i massedrap på den sivile sovjetiske befolkningen eller sovjetiske krigsfanger ved fronten eller i de okkuperte områdene. Bruken av dagbøker og feltpostbrev som kilder medvirker i særlig grad til at vi kommer tettere innpå de norske frivilliges motivasjon, og ikke minst de traumatiske opplevelsene knyttet til frontopplevelser og forbrytelser rettet mot sovjetiske sivile og krigsfanger. Sørlies bok gir oss mye ny kunnskap om den norske deltakelsen i utryddelsesinfernoet under Waffen-SS og Wehrmacht ved felttoget i Sovjetunionen. Vi får et nyansert og nyttig innblikk i hva som kjennetegnet den brutale og nådeløse behandlingen av sovjetisk sivilbefolkning, inkludert den jødiske befolkningen og de sovjetiske krigsfangenes nådeløse skjebne. Bildematerialet i boken er svært interessant og viser ikke minst de norske frivilliges kontakt med den sovjetiske sivilbefolkningen, men rent teknisk virker det litt rotete at flere bilder er trykket to ganger.