Niklas Olsen, Karl Christian Lammers og Palle Roslyng-Jensen (red.) Nazismen, universiteterne og videnskaben i Danmark København: Museum Tusculanums forlag 2015, 358 s.

Hvordan reagerte danske universiteter, vitenskapsmenn og de akademiske miljøene på den nazistiske utfordringen før og under besettelsen av Danmark? Dette spørsmålet var utgangspunktet for et symposium som ble holdt i 2011 og som fire år etter kommer ut i bearbeidet form som en antologi.

Problemstillingen åpner for en rekke undersøkelsesområder og undertemaer, fordelt på ti bidrag. I innledningen åpnes forskningsfeltet ved å påpeke at nazismen som fenomen vakte både bekymring og fascinasjon, og responsen varierte over hele spekteret av mulige reaksjoner. I hvilken grad avvisning, pragmatisk tilpasning eller begeistret tilslutning til de nazistiske ideer preget de ulike institusjoner og miljøer, er undersøkelsesobjektet. Allerede i innledningen oppsummeres for så vidt konklusjonen: universiteter, vitenskapen, studentene var preget av institusjonell og ideologisk autonomi, noe som gjorde det vanskelig for den danske politiske ledelsen å gi klare direktiver til hvordan svaret på tysk trykk skulle utformes. Denne autonomien sørget også for at evnen til å sikre at en «videnskabernes frihet stort set blev opretholdt» (s. 29). Når fasit og konklusjon blir servert så tidlig i boken, er det kanskje litt mindre spennende å lese videre, men gjør man det, oppdager en mange interessante og dyptpløyende gode tekster som viser et nyansert bilde av relasjonene mellom danske og tyske akademiske miljøer før og under besettelsen.

Artikkelen «Videnskabsfolk og akademikere i Det tredie riget» av Christoph Cornelissen handler kun om Tyskland. Det må innledningsvis bemerkes at uttrykket som anvendes i tittelen, «Det tredie riget», av de fleste seriøse historikere ikke lenger brukes som en beskrivende term. Det er en term som var og er tungt ideologisk lastet og spilte en sentral rolle i den nazistiske stats selvforståelse. Artikkelen beskriver hvordan Den tyske nazistiske bevegelse, og etter 1933: den nazistiske statens, doktriner påvirket vitenskapelig tenkning og praksis og la føringer for akademiske institusjoners virksomhet. Den bygger på og sammenfatter en rekke studier av nazifiseringsprosesser og av oppgjøret med denne generasjonens historikere, medisinere, humanister og andre som stilte sine kunnskaper i den nasjonalsosialistiske ideologiens, i førerens og etter hvert også krigens tjeneste. I stedet for å hevde universelle idealer om å tjene menneskeheten, ble det overordnede målet med vitenskapelig forskning å tjene eget folk og egen rase. Kunnskapsutvinningen ble direkte rettet inn mot politiske og militære mål, såkalt Wissenschaft der Tat eller også Vordenker der Holocaust. Artikkelen viser hvordan institusjonene ble omstilt i nazismens ånd både i form av endret verdigrunnlag, styringsform og innsatsområder.

Palle Roslyng-Jensens artikkel «Danske studenter og nazismen 1933–46» tar for seg de danske studentene og undersøker hvilke holdninger og hva slags former for meningsdannelse som fant sted i den del av offentligheten som studentene deltok i og selv skapte ved universitetene. Bildet var delt. En sterk gruppering eksponerte sympatier for fascismen og nazismen og hevdet dens overføringsverdi til Danmark. Andre, særlig kommunistiske, grupperinger inntok en avvisende holdning. I midten lå en flytende masse av borgerlige, konservativt orienterte studenter, preget av eget oppvekstmiljø uten tydelig partitilhørighet. Bildet har visse likhetspunkter med det norske og svenske, men har viktige nyanseforskjeller. I Norge stod den kommunistiske studentgrupperingen Mot Dag sterkere, både organisatorisk og i tallmessig oppslutning, enn den danske ytre venstresiden. De slapp aldri koalisjonen av fascistiske og konservative grupperinger til i ledelsen av det norske Studentersamfundet. Sosialt sett var norske studenter rekruttert fra et bredere samfunnsspekter, med stort innslag av ungdom fra bygder og småbyer uten borgerlig bakgrunn. Disse var ofte orientert mot demokratiske, venstreliberale verdier. Flere av lederskikkelsene i Mot Dag-gruppen hadde imidlertid bakgrunn fra akademiske og borgerlige kretser.1 I Sverige stod fascistiske og nasjonalsosialistisk orienterte enkeltpersoner og grupperinger antakelig noe sterkere i akademiske kretser enn i både Danmark og Norge før krigen.2

Under okkupasjonen fikk de tyskvennlige oppsving og drahjelp fra de pragmatisk tilpasningsvillige. De danske statsorganene praktiserte en pragmatisk kollaborasjon med besettelsesmakten hvor de danske organer fortsatte i sine funksjoner, men under tysk oppsyn. På grunn av samarbeidspolitikken som skapte utfordringer med å skille nødvendig tilpasning fra mer aktive former for kollaborasjon, utviklet det seg blant studentene en kritisk holdning både til nazismen og til den pragmatiske tilpasningen regjeringen stod for. Debattene i Danmark på 1930-tallet dreide seg mest om ideologi og verdier. Demokratiske verdier ble satt opp mot de autoritære trekk i både nazismen og også kommunismen. Under krigen fikk konfliktbildet en ekstra patriotisk dimensjon. Tysk nazisme ble nå ikke bare styringsideologien til en nabo man enten fryktet eller beundret, men en besettelsesmakts ideologi. Besettelsen truet ikke bare det danske demokratiet, men også dansk kultur, nasjon og identitet.

I Tyskland ble universitetsfag som tysk (germanistikk), historie, herunder også arkeologi og forhistorie, teologi og arvebiologi sterkt preget av nazismens begrepsapparat og tankemessige univers. Forskningsobjektene, analysekategoriene og grunnbegreper som kultur, folkestamme, kulturminner, språk, litteratur, ja, kultur i vid forstand ble i Tyskland definert, inkludert eller ekskludert etter hovedkriteriet «tysk» eller «ikke-tysk». Når den nazistiske staten selv gikk radikalt til verks for å definere, innsnevre og rendyrke det «tyske», innebar det at mye som tidligere hadde vært studert i faget germanistikk, nå ble ekskludert som «utysk». De skandinaviske land, med sine tette språklige, historiske, kulturelle og etniske bånd til den store nasjon i sør, ville nødvendigvis bli tvunget til i noen grad å måtte forholde seg til denne innsnevringen av kulturforståelse og inkorporeringen av biologiske rasebegreper i kulturbegrepet, og det er denne utfordringen som står i sentrum for flere av bidragene som tar for seg enkelte fagmiljøer. Den første er Karl Christian Lammers, i artikkelen «Faget tysk og den kulturpolitiske udfordring fra nazismen i Tyskland».

Funnene som Lammers har gjort er utydelige. Det ser ikke ut til at bokbrenning og ekskludering av emigrantlitteraturen i Tyskland fikk umiddelbare konsekvenser i Danmark. Den tyske litterære arven som ble dosert gikk bare med få unntak lenger kronologisk enn til 1914, samtidsromaner med politisk tendens var lite påaktet. Det ser heller ikke ut til at den nazistiske oppfatning av litterær kvalitet som tysk eller utysk, eller vurderinger av modernistiske tendenser som «entartet», ble lagt til grunn i godkjenning av danske pensumlister. Den uttalt nazivennlige Carl Roos veiledet en oppgave om Heinrich Heine og jødedommen i 1935, og Tomas Mann var også gjenstand for studentoppgaver.

Den læreboken i samfunnsliv som han innførte derimot, for å kontekstualisere og sette den litterære tyske tradisjonen inn i samtiden, var et rent hyllende propagandaverk som lovpriste alt nazismen hadde innført og kritiserte alt utenlandsk. I forsvaret overfor rektor for bruken av denne boken i sin undervisning, mente Roos at han holdt lidenskapsløst fast ved hva han mente forskningens frihet og sannhet krevde. Det var bare det at hans definisjon av sannhet og frihet, som han ikke som vitenskapsmann mente han kunne gå på akkord med, sammenfalt med den nazistiske definisjonen av sannhet og frihet. Dette er en retorikk mange intellektuelle forsvarere av nazismen benyttet. De som ekskluderte jøder og regimekritiske stemmer og avviste den liberale og modernistiske Weimar- kulturen, frigjorde angivelig det tyske folket og den tyske kulturen fra destruktive elementer som tilslørte nettopp sannheten.

I Niklas Olsens artikkel «Aage Friis mellem dansk og tysk historievidenskap» trer en vitenskapsmann med en helt annen tilnærming enn Roos’ tydelig frem. Friis, historiker med nære bånd til tyske og andre nasjoners historikere, en «networker af rang» (s. 122), fremstår som en tydelig og konsekvent analytiker og kritiker av nazismen og dens inhumane verdier. Friis engasjerte seg for forfulgte kolleger, men opprettholdt kontakter med kolleger i Tyskland og fremstår som en talsmann for det «andre Tyskland» som mange trodde og håpet ville være der når nazismen en gang tapte terreng.

Lars Schreiber Pedersens artikkel «Dansk forhistorisk arkæologi» gir et rikt kildebasert innblikk i et særlig utsatt fagfelt. I Tyskland ekspanderte nordisk/germansk oldtidsarkeologi voldsomt under nazismen. Germanske fornminner og de tolkninger av fortidens samfunn som de åpnet for, særlig for dem som hadde en viss skapende fortolkningsevne, manet frem en idealisert og romantisert verden befolket av nordiske/ariske mennesker hvis tankeverden og åndelige og fysiske egenskaper ble satt inn i en lang og ubrutt kontinuitet overført ned gjennom store tidsavstander med blodet, rasen, som medium. Denne ideen om en germansk gullalder fikk en sterk politisk og symbolsk betydning for legitimeringen av tysk militær ekspansjon, ikke bare i nord og vest, men nær sagt over hele verden, med ekspedisjoner organisert eller planlagt av SS til steder som Iran, Island, Sør-Amerika, Tibet og Kanariøyene. Pedersen viser at det ikke bare var politiske, ideologiske og verdibaserte holdninger som lå bak avvisningen av den retning den tyske arkeologien tok, men at den også baserte seg på en metodologisk forankring i et positivistisk vitenskapssyn. Den tyske arkeologien lot seg, slik danske fagfolk så det, rive med av politiske grunner, til å danne teoribyggverk som funn og kilder ikke ga grunnlag for. En særskilt rolle i de danske nazistenes propaganda for å utnytte danske oldtidsfunn på samme måten, fikk et spesielt objekt, Wedellsborg-luren. Etter å ha blitt vist frem på en utstilling i USA i 1939, ble den værende der til krigen var over. Et gammelt nordisk kulturhistorisk objekt i amerikansk varetekt ble et symbol på at «systemet handler ansvarsløst med vore Oldtidsminder» (s. 300). Et tilsvarende objekt for de norske nazistene var Snartemo-sverdet, et sverd fra 300-tallet med et bandolær med tydelig innvevde Svastika-symboler. Bestyrer av Universitetets Oldsaksamling, Anton W. Brøgger, fikk anbrakt sverdet og andre oldsaker på et hemmelig sted alt i 1939 og forhindret dermed sverdet i å bli gitt som gave til Heinrich Himmler. To kopier ble imidlertid senere laget og gitt som gaver til Himmler og til Vidkun Quisling.

Oppsummert gir boken en god, detaljrik og bred innføring i det politiske og ideologiske klimaet som rådet blant akademiske og vitenskapelige miljøer i Danmark, og hvordan sentrale bærere av vitenskapelige verdier og tradisjoner opptrådte som enten dørvoktere eller døråpnere for nazismens innflytelse over fagtradisjoner og institusjoner. Man føler seg overbevist om at antallet av dørvokterne dominerte og at de lyktes på en måte som gjorde at universitetsmiljøene unngikk omfattende og harde oppgjør med ideologisk motiverte kollaboratører etter frigjøringen.

Hvorvidt det bildet, eller rettere sagt de bildene som tegnes også gir et representativt bilde av Danmarks intellektuelle liv for øvrig, vites ikke. Det er det spesifikt akademiske liv som her er studert. Det sammenfaller i noen grad, men slett ikke alltid, med øvrige lesende, tenkende og skrivende kretser i et samfunn. De politiske, kulturelle, kunstneriske, intellektuelle, akademiske og vitenskapelige sirkler krysser og overlapper hverandre i noen grad, men det akademiske liv kan også i enkelte sammenhenger utkrystallisere tendenser som avviker fra andre intellektuelle miljøer. Det hadde vært interessant å få vite noe mer om hvilken påvirkningskraft som utgikk fra de akademiske miljøene. I Norge inntok deler av det akademiske miljø ved universitetet selv en noe mer passiv rolle i den sivile motstandsbevegelsen enn miljøer og institusjoner som var befolket av tidligere studenter. Høyesterett, kirken og skolen ledet an i de store konfrontasjonene mot okkupasjonsmakten og de norske nazistene. Det er flere grunner til det, men en kan jo tenke seg at ideen eller illusjonen om akademisk frihet hang igjen lenge etter at den ikke lenger var en realitet. I Norge ble riktignok universitetet utsatt for svakere nazifiseringsfremstøt enn de andre institusjonene, mens kirken baserte sin motstand på et samlet samfunnssyn – ikke bare teologisk selvforsvar. Det var hele det norske samfunns bindevev, ikke bare kirkens interesser og autonomi, som var truet av nazismen, og som ga norske kirkeledere anledning til å gå tidlig og offensivt ut i åpen konfrontasjon.

Hvorvidt danske universitets- og vitenskapsfolk først og fremst tok stilling til Tyskland og den tyske nazismen på vegne av egne fag og institusjoner, eller om de så sitt arbeid og sine ytringer i en større politisk og samfunnsmessig kontekst, er ikke alltid lett å avgjøre ut fra de enkeltstudiene som foreligger.

Her er vi også inne på en annen innvending som kan reises mot de fleste av bokens bidrag: de mangler helt komparative perspektiver og referanser til andre land som også var under tilsvarende ideologisk og politisk press og etter 1940 under besettelse.3 Det er etter hvert produsert mange gode spesialstudier om akademiske og intellektuelle institusjoner og miljøer og deres møte med den nazistiske utfordring og besettelsesmakt ikke bare i de øvrige skandinaviske land, men også i andre vesteuropeiske land som Frankrike, Nederland og Belgia. Et slikt perspektiv kunne ha brakt de hver for seg gode enkeltstudiene inn i en historisk sammenheng som ikke låser hendelser og fenomener til avgrensede nasjonale kontekster. Nazismen var nasjonsovergripende, og selv om responsen fant sted innenfor nasjonalstatlige kontekster, hadde aktørene gjerne bred kontakt og tette nettverk ut over eget land som gjorde at de visste godt om hendelser og forhold i nabolandene. En komparativ tilnærming kan også stimulere til felles problemstillinger, begrepsutvikling og teoridannelse. Men det kan jo bli neste skritt for forskere som ønsker å trenge dypere inn i den danske besettelseshistorien. Den foreliggende antologien er en god plattform å bygge videre på.