Lars Thue, Espen Ekberg og Christine Myrvang Mellommannen. Joh. Johannson og kampen om dagligvaremarkedet 1866–2016 Oslo: Universitetsforlaget 2016, 640 s.

Dagligvarehandelens historie var lenge et lite utforsket felt innen norsk næringslivshistorisk forskning, men interessen har tatt seg noe opp i senere år. Et større prosjekt om forbrukersamvirkets historie engasjerte på 2000-tallet en rekke forskere.1 Nå foreligger også en større, oppdragsbasert monografi om en annen hovedaktør i norsk varehandel: Det familieeide grossistfirmaet Joh. Johannson har gjennom fem generasjoner drevet med import og distribusjon av kolonial- og dagligvarer. I dag er familien hovedeier i landets største dagligvarekonsern, Norgesgruppen ASA. Med butikkjeder som Meny, Kiwi, Spar og Deli de Luca kontrollerer dette konsernet vel 40 prosent av det norske markedet.

De tre forfatterne, alle med tilknytning til Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI, er naturlig nok opptatt av å finne hemmeligheten bak familiefirmaets suksess. Hvordan ble Joh. Johannson først et ledende grossistfirma, for siden å gå seirende ut av maktkampen med Stein Erik Hagen og andre aktører under den omfattende konsentrasjonsbølgen i dagligvarebransjen i første del av 1990-årene? Andre spørsmål som forfølges, er hvilke strukturelle endringer bransjen har gjennomgått, og hvordan en stor aktør som Joh. Johannson har påvirket markedsforholdene. Selv om utgangspunktet er et sentralt enkeltfirma, gir boka dermed også en verdifull oversikt over hovedtrekk i utviklingen innen norsk varehandel i de siste 150 år.

I analysen av firmaets suksess er forfatterne opptatt av forholdet mellom makt og tillit. Tesen deres er at firmaet har «vokst seg mektig gjennom tillitsbaserte prosesser». I sin forretningsførsel har skiftende generasjoner Johannson søkt å bygge et tillitsforhold til sine kunder, kjøpmennene, og gjennom sine mange verv i ulike bransjeforeninger opparbeidet de samtidig tillit og respekt hos andre grosserere. Denne tilliten representerte ifølge forfatterne en strategisk ressurs som over tid bidro til å styrke firmaets stilling. Nå er det ingen enkel sak å måle tillit, eller påvise hvilken betydning en slik faktor kan ha hatt. Forfatterne tar da også sine forbehold og nyanserer bildet i den konkrete analysen. Lars Thue får for eksempel godt fram hvordan vektleggingen av tillitsbaserte forretningsforbindelser også disponerte for en viss forsiktighet og tradisjonalisme som et stykke på vei ble en hemsko i møtet med 1980- og 1990-årenes mer pågående og handlingsorienterte motspillere.

Også andre faktorer trekkes inn for å forklare familieforetakets vekst. Både tilfeldigheter og aktiv nettverksbygging spiller for eksempel en rolle i Christine Myrvangs framstilling av hvordan bondesønnen Johan Johannson2 fra Askim etablerte seg som framgangsrik kolonialgrossist i Christiania i 1866, med hovedvekt på import av kaffe, sukker og sirup. Startkapitalen for firmaet, som han fram til 1891 drev sammen med kompanjongen Ludvig Bommen, kom trolig fra salget av farsgården Gjellestad til halvbroren Ivar i forbindelse med et arveoppgjør. Liberaliseringen av handelslovgivningen på samme tid ga gunstige startbetingelser. Gjennom giftermål og et aktivt sosialt liv, blant annet som frimurer, etablerte han forbindelser som kom til nytte også i forretningsdriften. Han engasjerte seg også i næringens interesseorganisasjoner, og ble i 1908 valgt til første formann i den landsdekkende Fellesforeningen for Grossister i Colonialbransjen.

Sønnen Hartvig Johannson fulgte opp farens engasjement i handelsnæringens organisasjoner, der kampen mot arbeiderbevegelsens sosialiseringskrav og Thagaards reguleringer stod sentralt utover i mellomkrigstiden. Andre generasjon Johannson deltok blant annet i Vort Land-kretsen og senere i Fedrelandslaget, samtidig som han loset firmaet gjennom turbulente økonomiske tider med synkende omsetning gjennom mesteparten av 1920-årene. I 1926 etablerte firmaet eget kaffebrenneri, noe som med tiden skulle bli en sentral del av virksomheten. Omtrent samtidig kom overgangen fra hest til bil i firmaets varetransport.

Handelens teknologi vies atskillig oppmerksomhet i boka. Det gjelder Myrvang, som skriver innsiktsfullt om de ulike fasene i kontoret som teknologisk system: Kalkulasjonsboka var det sentrale redskapet i 1800-tallets grossistkontor med sin blekk-, penn- og bokkultur. Mellomkrigstidens mekaniske kontor med sine skrive- og kalkulasjonsmaskiner bygde på en annen orden, der bøker og protokoller i økende grad ble erstattet av løsbladsystem og vertikal arkivering i skuffer og skap, og der sentrum i informasjonsbehandlingen var den uunnværlige reskontroen som ga oversikt over alle transaksjoner med den enkelte kunde. Den som trodde at informasjonsteknologiens inntog i handelsbedriftene begynte med hullkortmaskiner og EDB, må tro om igjen.

Også Espen Ekberg vektlegger teknologiske nyvinninger i sin framstilling av perioden 1945–1990, men da med et særlig fokus på logistikk og varehåndtering. Tredje generasjon Johan Johannson kom i 1947 hjem fra en studiereise til USA med nye ideer for hvordan varehåndteringen kunne gjøres mer effektiv. De sentrale komponentene i det amerikanske systemet var store ettplanslagre, gaffeltrucker og varepaller samt ferdigtrykte ordresedler. Et slikt system passet som hånd i hanske med introduksjonen av selvbetjente butikker som forutsatte at salg i løs vekt ble erstattet av standardiserte, forhåndspakkede varer. En slik omlegging krevde på den annen side store investeringer og ikke minst byggeløyve, knappe goder i etterkrigsårenes overregulerte økonomi. Først i 1958 stod firmaets nye ettplanslager på Filipstad ferdig, omtrent samtidig som samvirkelagenes fellesorganisasjon NKL tok i bruk et tilsvarende lagerbygg samme sted.

Det teknologiske skiftet fikk i sin tur konsekvenser for forholdet til firmaets kunder. Året etter at Filipstad-lageret stod ferdig, etablerte Johannson den frivillige butikkjeden Joh-System. Ved å knytte til seg en større base av faste kunder som kjøpte alle varer innenfor firmaets varesortiment fra dem, ble det mulig for firmaet å oppnå større forutsigbarhet og dra fordel av stordriftsfordelene og rasjonaliseringen som det nye varehåndteringssystemet åpnet for. Også andre grossister etablerte tilsvarende frivillige kjeder på denne tiden, men Joh-System ble raskt den største av dem, og Ekberg argumenterer godt for at Johan Johannsons offensive satsing på organisatorisk rasjonalisering la et vesentlig grunnlag for å styrke firmaets posisjon i tiårene etter krigen. Firmaet integrerte etter hvert en rekke andre grossistvirksomheter i sin organisasjon, og utviklet seg gradvis fra et østlandssentrert firma til et landsdekkende dagligvarekonsern.

Mens Johannson var på offensiven gjennom store deler av etterkrigstiden, argumenterer Lars Thue for at firmaet inntok en mer defensiv rolle under den neste større strukturendringen, overgangen fra frivillige til eierintegrerte butikkjeder. Frivillighet hadde vært hensiktsmessig for å bevare tilliten hos lokale kjøpmenn som hegnet om sin selvstendighet, og firmaet var lenge forsiktig med å røre ved dette prinsippet. Mens grossistene hadde tatt ledelsen i etterkrigstidens strukturendringer, var det unge, ambisiøse kjøpmenn med Odd Reitan og Stein Erik Hagen i spissen som drev fram dannelsen av eierintegrerte kjeder i 1980- og 1990-årene. Særlig Hagen ble etter hvert en alvorlig trussel mot fjerde generasjon Johannson, brødrene Knut Hartvig og Torbjørn. I begynnelsen av 1990-årene var Hagen-Gruppen blitt firmaets største kunde, og partene begynte samtaler om en nærmere sammenslutning mellom Hagens dagligvarebutikker og Joh. Johannsons grossistvirksomhet. Uten Johannsons vitende førte imidlertid Hagen parallelle forhandlinger med svenske ICA, blant annet med sikte på at ICA og Hagen-Gruppen skulle søke å ta kontroll over Johannson-familiens grossistkjede Joh-System A/S.

Thue gir en inngående beskrivelse av den dramatiske maktkampen som fulgte, dels basert på en rekke informantintervjuer og dels på et forholdsvis rikt skriftlig materiale fra Joh. Johannsons arkiver. Siden prosessen endte i varig fiendskap og en serie rettssaker, har det nok vært en utfordring å gi en analyse som framstår som objektiv og fair mot begge parter. Thue gjør et ærlig forsøk, blant annet ved å referere begge parters syn der hvor det hersker ulike oppfatninger om saksforhold og hendelsesforløp. Han søker også å skape balanse ved å framheve både sterke og svake sider ved de stridende parter. Hagen beskrives som en forretningsmann som var på høyde med sin tid, og ved siden av Reitan den viktigste endringsagenten i restruktureringen av dagligvarebransjen. Samtidig blir Hagens forretningsførsel karakterisert som aggressiv, uforutsigbar, opportunistisk og preget av dobbeltspill. Siden karakteristikkene for en vesentlig del tar utgangspunkt i kildebelagte hendelsesforløp, kommer framstillingen nokså nær et karakterdrap på Stein Erik Hagen. Johannson-brødrene beskrives på sin side som forsiktige, defensive og beslutningsvegrende, samtidig som de er bærere av firmaets grunnfestede, tillitsorienterte forretningskultur. Helten i fortellingen er Sverre Leiro, den erfarne bransjemannen som etter hvert blir sjef for NorgesGruppen, Johannson-familiens nye eierintegrerte paraplykjede. Han har både bred tillit i næringen – en gammel Johannson-dyd – og den nødvendige handlekraften som fjerde generasjon Johannson mangler.

Alt i alt gir forfatterne en nyansert og rik analyse av hemmelighetene bak familien Johannsons suksess. Både tillitskapende prosesser, vedvarende teknologisk og organisatorisk omstilling og mer tilfeldige omstendigheter hører med i dette bildet. Samtidig kan det nok innvendes at fokuset på suksessfaktorer, maktforhold og strukturendringer legger til rette for en nokså konvensjonell bedriftshistorie, der oppmerksomheten i første rekke rettes mot eierne og ledelsens strategiske disposisjoner, med næringen og politiske rammevilkår som viktigste kontekst. På ett område kan likevel framstillingen sies å bringe genren et steg videre, nemlig ved å problematisere kvinnenes kontinuerlige fravær i ledelsen av familiefirmaet. Til tross for at handelslovgivningen siden 1907 har likestilt kjønnene juridisk, har kulturen i Joh. Johannson hindret døtrene i å ta en aktiv rolle i firmaet like til i dag. Forfatterne viser at mange av kvinnene i familien tok høyere utdannelse og utvilsomt hadde evner som tilsier at de kunne fylt en slik rolle.

Kvinnene i familien er altså med i fortellingen, om ikke i firmaet. Det samme kan ikke sies om de mange som har arbeidet for Johannson-familien gjennom 150 år. Verken dagens 3300 ansatte eller deres forgjengere vies særlig oppmerksomhet, med et visst unntak for det omreisende selgerkorpset i de tidlige fasene av firmaets historie. Forfatterne legger heller ikke skjul på at dette primært er historie «ovenfra». De viser til den krevende kildesituasjonen, med til dels svært mangelfulle bedriftsarkiver. Det spørs likevel om det er hele forklaringen. Historikere klarer gjerne å finne kilder når de er tilstrekkelig opptatt av et emne. Saken er nok heller at det er svak tradisjon for å inkludere arbeidslivshistoriske problemstillinger i den varianten av bedriftshistoriegenren som har vært framtredende i Norge. Situasjonen her til lands er at næringslivs- og arbeidslivshistorisk forskning er institusjonelt atskilt og har begrenset kontakt seg imellom. Det er synd, for det er opplagt gevinster å hente ved å se de to feltene i sammenheng.

Heller ikke varehandelens sluttbrukere, dagligvarekundene, spiller noen hovedrolle i boka. Det kan nok forklares med at et grossistfirma hadde liten direkte kontakt med konsumentene. Deres kunder var kjøpmennene. Forbrukerne dukker imidlertid opp i et eget kapittel om firmaets produksjon og markedsføring av kaffe, med særlig fokus på kafferevolusjonen i etterkrigstiden, med overgang fra kaffe solgt i løs vekt til vakuumpakkede poser. Denne overgangen falt sammen med introduksjonen av egne merkevarer for kaffe, i Joh. Johannsons tilfelle særlig Ali og Evergood. Myrvang gir en innsiktsfull og mildt satirisk analyse av etterkrigstidens nokså primitive markedsføringsprinsipper, som for en vesentlig del gikk ut på å hamre inn budskapet igjen og igjen «inntil husmødrene helt mekanisk assosierer Ali med kaffe».

Det er all grunn til å tro at Mellommannen vil bli en standardreferanse for forskere som er interessert i varehandelens historie i Norge. Alle de tre forfatterne skriver problemorientert og analytisk. Kildearbeidet virker solid, og konklusjonene synes jevnt over rimelige og vel begrunnet. En kvalitet ved arbeidet er at kildegrunnlaget synliggjøres, og utfordringer av kildemessig art diskuteres i den løpende framstillingen i større grad enn det som er vanlig i en del andre oppdragsbaserte framstillinger. Forfatterne viser seg også som erfarne og jevnt over gode formidlere. Et forbehold gjelder bokas lengde på godt og vel 600 sider, som ikke bare skyldes at forfatterne har mange viktige historier å fortelle. Hver på sin måte har alle tre litt å gå på når det gjelder å økonomisere med ordene. Detaljeringsgraden blir tidvis unødvendig høy, og noen gjentakelser kunne også vært unngått. Formalia er stort sett på stell, når vi ser bort fra at enkelte tabeller med tall for markedsandeler i det norske dagligvaremarkedet mangler kildeangivelse. Slike detaljer endrer ikke det faktum at Mellommannen er et viktig tilskudd til den voksende litteraturen om norsk varehandels historie.