Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra småbarns munn - Myte og propaganda under kongene Inge og Sigurd Haraldsson c. 1136–1139

f. 1983, ph.d., førsteamanuensis, Høgskulen i Volda.

E-post: ian.peter.grohse@hivolda.no

Denne artikkelen undersøker kongelig kommunikasjon under de mindreårige kongene Inge og Sigurd Haraldsson i 1130-årene. Som spede småbarn uten den fysiske og kognitive kapasiteten til å regjere, var kongene avhengige av aristokratiske formyndere til å fremme deres autoritet som individuelle herskere og fremheve monarkiets herredømme i et turbulent politisk landskap. Med fokus på overlevde fortellinger i *Hryggjarstykki – en nærmest samtidig narrativ – viser undersøkelsen hvordan lendmennene tok i bruk skriftlig og rituell kommunikasjon for å legitimere barnekongene på den ene siden, og bekrefte sin egen autoritet som kongelige verger på den andre. Undersøkelsen konsentrerer seg om tre eksempler som innebar en blanding av myte og propaganda: (i) et rykte som formidlet myten om kong Inges krigerske dåder; (ii) et brev som fabrikkerte diplomatisk korrespondanse mellom barnekongene; (iii) en seremoni som iscenesatte et rådgivningsmøte med kong Sigurd og hans menn. Mens nyere forskning har fokusert på kommunikasjonens rolle som drivkraft og instrument for den spirende monarkiske stat på sent 1100-tall og 1200-tallet, viser resultatene fra disse tidligere eksemplene at propaganda var like viktig og ofte like artikulert i den førstatlige konteksten.

Out Of the Mouths of Babes

This article examines royal communication during the minorities of the kings Inge and Sigurd Haraldsson, specifically between the years 1136 and 1139. As mere toddlers lacking the physical and cognitive capacity to govern, these dynasts were depended on baronial regents to promote their authority as individual rulers as well as champion the overall ascendency of the monarchy. Focusing on accounts derived from *Hryggjarstykki – a near contemporary narrative – this investigation shows how barons employed written and ritual communication in order to legitimize the child kings, on the one hand, and affirm their own authority as royal custodians, on the other. The investigation addresses three examples in particular, all of which entailed a combination of myth and propaganda: (i) a rumor propagated to inflate the myth of King Inge’s deeds in war; (ii) a letter fabricated to create the illusion of diplomatic correspondence between the two child kings; and (iii) a ceremony staged as a council session between King Sigurd and his men. While new research has focused on the role of communication as a driving force and instrument of the fledgling monarchical state in the late-twelfth and thirteenth centuries, the findings from these earlier examples demonstrate that propaganda war was equally consequential, and often articulated through similar media in the pre-state context.

Keywords: communication, kingship, regency, aristocracy.

Kommunikasjon og propaganda var nøkkelingredienser i dannelsen av det norske monarkiet.1 I sin omfattende studie av kommunikativ makt i høymiddelalderens Norge, hevder David Brégaint at opprettelsen av Nidarosprovinsen i 1152/53 katalyserte den systematiske produksjonen og formidlingen av skriftlige og rituelle medier.2 Under Sverreætten klarte likevel kongemakten å dominere kommunikasjon for å fremføre rojalistiske ideologier, undertrykke opposisjon og legitimere monarkiets herredømme i det brede lag av det norske samfunn.3 Fra dette perspektivet kan det norske monarkiet betraktes som både produktet og produsenten av politisk kommunikasjon. Mens teleologiske tendenser i Brégaints tese styrer fokus mot slutten av 1100-tallet, da kommunikasjon sies å bli «institusjonalisert» og brukt for å bygge opp den monarkiske «stat», henspiller den også på en mer generell sammenheng mellom politisk mediebruk på den ene siden og politisk autoritet og legitimitet på den andre.4 Politisk kommunikasjon og propaganda er dynamisk i sitt vesen og har forekommet til alle tider og på alle steder, og var tross ulike manifestasjoner like instrumentalt for maktaspiranter i førstatlige som i statlige samfunn.5

Ser man ut over den kronologiske rammen til Brégaints undersøkelse, finner man eksempler på målbevisst og velorkestrert propaganda i venerasjonen av norske konger minst et par tiår før fremveksten av «statlige» formidlingsinstitusjoner under Sverreætten. Også i fravær av staten var fyrstenes politiske suksess ofte like avhengig av representasjon i ord, skrift og positur som det var for statsoverhoder i senere århundrer. Dette illustreres i de overlevende narrativer om barnekongene Inge og Sigurd Haraldsson hvis makt som rettferdige fyrster i 1130-årene ble konstruert av deres tilhengere gjennom strategiske rykter, fiktive diplomer og rituelle iscenesettelser. Som etterkommere av kong Harald Gille ble småbarna Inge og Sigurd hyllet på de respektive tingsamlingene rundt Viken og i Trøndelag snart etter at kongen ble drept av Sigurd Slembe i 1136. På grunn av deres unge alder (Inge var kun to år gammel, og Sigurd fire) ble barnekongene båret på skuldrene av lendmenn som fremmet sine stillinger som livvakter og formyndere.6 For å forsterke kampen mot motstanderne av Gille-linjen, formet kongenes inntil da uforente tilhengerkretser en monarkisk koalisjon i 1139.7

Lendmennene ble stadig utfordret til å legitimere Inge og Sigurds makt som konger samt sin egen autoritet som kongenes formyndere. Kommunikasjon ble et vesentlig redskap for å dempe skepsis rundt styringens rettmessighet i hjertene og sinnene til den norske befolkningen. Dette innebar et bevisst propagandaprogram, i hvilket kongene ble fremstilt som kognitivt og fysisk potente fyrster og lendmennene som velbetenkte, lojale rådgivere. I det følgende skal fokuset på disse tidligere eksemplene på den ene siden supplere Brégaints grunntese at kommunikasjon var en drivkraft i kongemaktens fremvekst og politiske overlegenhet i middelalderens Norge. Ved å utvide blikket til en tidligere periode, kan vi likevel vinne forskjellige innsikter i og dermed en bredere forståelse for kommunikasjonens rolle i Norges førstatlige politiske kultur.

Konger og lendmenn

Da Inge og Sigurd Haraldsson ble hyllet i 1136, manglet småbarnskongene de kognitive og retoriske evner til å kommunisere sitt eget herredømme. På bakgrunn av sin praktiske udugelighet må kongenes selvfremstillinger i brev, taler og seremonier betraktes som uttrykk for de politiske idealene hos deres aristokratiske formyndere. I de første tiårene av deres respektive regjeringstider var kongene neppe mer enn gallionsfigurer for kampanjer for en monarkisk ordning under sterk aristokratisk innvirkning. Forholdet mellom kongemakten og aristokratiet er et sentralt emne i norsk middelalderhistorie.8 Det gjeldende synet i eldre forskning – at den antimonarkiske holdningen til landets regionale stormenn forårsaket endemisk spenning mellom kongemakten og aristokratiet – ble bestridt i den historisk-materialistisk orienterte forskningen på tidlig 1900-tall.9 Kongemakten ble fremstilt der ikke som en trussel, men snarere som et redskap som aristokratiet manipulerte for å legitimere sitt eget herredømme over og utnyttelse av landets begrensede ressurser. Lendmennene ville generelt foretrekke svake tronkandidater som ofte ble til marionetter i lendmennenes egne politiske kampanjer.10 Mens forklaringsmodellen senere ble kritisert som uegnet for studiet av monarkiet under Sverreætten, der man finner en mer jevn og synergisk deltakelse av både konger og stormenn i riksstyringen,11 er aristokratiets dominans over det politiske spillet på 1100-tallet, der konger ofte var mindreårige eller impotente ledere, temmelig synlig.12

På 1100- og 1200-tallet sporer man en gradvis avpersonalisering av det kongelige embetet som i sin tur kunne støttes og opprettholdes av brede segmenter av det politiske samfunnet selv i fravær av et begavet individ på tronen.13 Dette bevitnes for eksempel i regentstyret som ble formet av verdslige og kirkelige stormenn under Erik Magnusson i 1280-årene; trass den mindreårige kongens praktiske svakheter, ble monarkiet fremmet som den eneste legitime formen for utøvende makt.14 Prosessen gjenspeiler den generelle avpersonaliseringen av politiske embeter i høy- og senmiddelalderen hvor kongemakten var «above all the formula of kingship».15 Mens demonstrasjonen av kongelig autoritet i tidlig middelalder bygget på direkte, mellompersonlig diskurs, førte fremveksten av skriftlig og rituell kommunikasjon til en strengere formulert og på mange måter mer forutsigbar maktstruktur i høymiddelalderen.

Brégaint tar barnekongen Magnus Erlingssons kroning i Bergen i 1163/64 som utgangspunkt for undersøkelse av prosessens forløp.16 Uten de kognitive evner til å gjennomføre sin vigselsseremoni eller styre landet uten bistand av sin far og erkebiskopen, var Magnus’ personlige egenskaper kun av sekundær betydning for formidlingen av kongelig autoritet.17 Synspunktet er i samsvar med forskningen om barnas plass i monarkier i andre deler av middelalderens Europa, hvor tronfølgen bestemtes i første rekke av arverett og dermed åpnet for også mindreårige kandidater på tronen.18 I slike tilfeller ble ofte umyndige dynaster til blotte redskap som stormenn brukte for å legitimere og fremme sine egne politiske agendaer.19 Men i Norge var etterklangen av det meritokratiske fyrsteidealet, der rettferdige konger skulle fremstå som usedvanlig sterke, karismatiske individer, fortsatt gjenkjennelig i de heroiske fremstillingene av kongene i Sverris saga og Hákonar saga hákonarsoner fra sent på 1100-tallet og 1200-tallet.20 For å forene meritokratiske idealer med arverettslige prinsipper, var formyndere av mindreårige konger nødt til å skape «fictional devices designed to create the perception that a capable adult king was ruling».21

Kildene

For å avdekke tidlige eksempler på rojalistisk kommunikasjon, må vi først lokalisere relevante kilder med eldre opphav enn de som undersøkes av Brégaint. En sentral debatt innenfor nordisk middelalderforskning dreier seg om sannferdigheten og nytten av høymiddelalderens sagaer i studiet av tidligere epoker.22 Mens blant andre Sverre Bagge og Hans Jacob Orning fremhever sagaenes verdi for rekonstruksjoner av det norske samfunnet i tidligere middelalder, må vi likevel erkjenne den største metodologiske fallgropen: produsert mot slutten av 1100-tallet og 1200-tallet, kan sagaene mistenkes for å forvrenge tidligere begivenheter og enten bevisst eller ubevisst tilpasse historiske minner til sin tids skikk og idealer.23

Gjemt i de såkalte kongesagaene finnes det likevel eldre relikvier. Mens de fleste kildereferansene i sagaene består av korte skaldediktinger, overlever det omfattende innholdet av minst ett tapt prosaverk, Erik Oddssons *Hryggjarstykki, som sies å ha dannet en blåkopi for historiene om Haraldssønnenes barndom i Heimskringla,24 Morkinskinna,25 Fagrskinna26 og kanskje også Ágrip.27 Selv om verket ikke overlevde i sin opprinnelige form, blir det nevnt eksplisitt som en primærkilde i Morkinskinna og Heimskringla, hvor forfatterne lovpriser Eriks ferdigheter og troverdighet som historiker:

Eirik skreiv ei bok som dei kallar Hryggjarstykki. I den boka er det fortalt om Harald Gille og to av sønene hans, og om Magnus Blinde og Sigurd Slembe like til dei døydde. Eirik var ein klok mann, og han var lange stunder i Noreg på den tid. Noko av forteljinga skreiv han opp etter det han hadde høyrt av Håkon Mage, som var lendmann til Haraldssønene. Håkon og sønene hans var med i all denne striden og rådlegginga. Eirik nemner fleire menn som fortalde han om desse tidendene, kloke og sanntalande menn som var til stades så dei høyrde og såg kva som gjekk for seg. Og noko skreiv han etter det som han sjølv hadde sett eller høyrt.28

Likevel kan innholdet ikke svelges som en nøktern gjenspeiling av virkeligheten. Blant andre har Bjarni Guðnason reist spørsmål rundt *Hryggjarstykkis opprinnelige omfang, som han konkluderte at kun dekte perioden 1136–39.29 Fra dette perspektivet må Heimskringlas drøfting av politiske forhold under Haraldssønnene, som slutter med kong Inges død i 1161, inneholde elementer som ikke stammet fra *Hryggjarstykki, men heller ble tilføyd av Snorre Sturlason flere tiår etter.30 I det siste bidraget til debatten hevder imidlertid Tommy Danielsson at *Hryggjarstykki har vært mer omfattende enn Bjarni Guðnason konstaterte og inneholder usedvanlig nøkterne gjenfortellinger av samtidige hendelser og forhold slik de ble oppfattet av forfatteren og øyevitner.31 Til tross for disse ulike oppfatningene er historikere likevel enige om at informasjonen om de første årene etter 1136, i hvert fall frem til 1139, stort sett stammer fra Erik Oddssons samtidige vitnesbyrd. Ved referanse til hans *Hryggjarstykki med tanke på denne perioden, kan vi minske, om ikke unngå problemer angående den kronologiske distansen mellom fortidens dåder og sagaenes fortellinger.

Eriks primære informanter var tilhengere av kong Inge og trolig disponert for å gjengi historien med mer enn en anelse rojalistisk partiskhet.32 Som enten direkte eller indirekte engasjert i formynderstyret, var vitnene selv viktige figurer i historien om perioden. Tross deres påståtte «sannferdighet» er det derfor sannsynlig at de fremstilte seg selv og andre stormenn som deltok i kongenes regjeringer i et positivt lys ved å skildre lendmennene som kongenes lojale krigere og vise rådgivere.33 Dermed kunne de overlevende formyndere og deres etterkommere muligens sikre seg en fremtid innenfor det spirende monarkiet og dra fordel av kongelige len. Mens vitnenes partiskhet kan sees på som en ulempe dersom målet er en troverdig rekonstruksjon av historien «som den var», er det en fordel dersom man vil få et inntrykk av aristokratenes politiske tankemønstre.34 Mens formidlingen av partisk, ledende informasjon tjener til å påvirke befolkningens holdning til bestemte politiske agendaer, kan politikere også bestemme premissene for politisk interaksjon ved å ta kontroll over kommunikasjonsmidlene.35 Uansett det politiske budskapet blir kommunikasjon til «as much a medium for persuasion and indoctrination as propaganda».36

Restene av den tidlige middelalderens meritokratiske idealer fremhevet kongenes krigerske og karismatiske skikkethet, noe som var praktisk umulig å tvinge ut av de fysisk og kognitivt uutviklete småbarnskongene. Selv om lendmennene og allmuen trolig var klar over kongenes svakheter, kunne forestillingene om kongenes evner som ledere bygges opp til å legitimere monarkiet og formynderstyret på et rituelt vis. Sagaene som er basert på fortellingene i *Hryggjarstykki muliggjør en usedvanlig nøyaktig analyse av slike modaliteter i et tidlig stadium av monarkiets fremvekst. Tatt i betraktning at lendmenn med sterk lojalitet til kong Inge og monarkiet generelt påvirket sagaens produksjon, kan verket brukes som en opplysende kilde for studiet av rojalistisk propaganda.

Propaganda i krig

En av de mest bemerkelsesverdige suksessene til monarkisk propaganda i perioden var den tilsynelatende vellykkede skildringen av kong Inge, en gutt med alvorlige fysiske funksjonshemminger, som et symbol på den heroiske krigerkonge. I middelalderen var en konges voldkapasitet en målestokk for hans lederskikkethet.37 Grunnideen at rettferdige konger kunne «beseire de hovmodige» ble ofte legemliggjort av kongen selv og kommunisert gjennom rituelle maktdemonstrasjoner, eller i hvert fall forestillingen om slike.38 Slike demonstrasjoner tjente til å anskueliggjøre kongens evne og vilje til å beskytte sin stilling eller fysisk å fremtvinge sine prerogativer. Samtidig kunne kongen vise sitt engasjement på vegne at sine undersåtter og tilhengere ved personlig å tape eller spille blod.39 Betydningen av enkle voldelige handlinger, som kunne være marginale dersom handlingene betraktes isolert, øktes kraftig gjennom offentlige demonstrasjoner og ble opphøyd til paradigmer gjennom bred formidling og gjenfortelling. For konger, hvis makt ikke kunne overstråle deres motspillere i praksis, var kommunikasjon et våpen som kunne gi kongene fiktive, overdimensjonale krefter. Følgelig ble vold iscenesatt og fremstilt som en smak av kongens mer omfattende potensial som kriger. Selv i idealet om «det fredelige kongedømmet», som vokste frem i Europa i tidlig middelalder, var vold og konflikt ikke prinsipielt fraværende, men heller til stede i form av kongens stadige, hypotetiske trussel.40

Men hvordan skulle en svekling skildres som kriger? Inge og Sigurd var neppe imponerende fysiske gestalter da de ble utnevnt som konger i 1136. Som småbarn mellom to og fire år var det fysisk umulig for kongene å delta i krigføring eller å oppfylle maskuline idealer uten koordinering av sine personlige verger. Utfordringen var størst hos den yngste broren, Inge, som led under kroppslige deformasjoner (se under). For å samle støtte hos bøndene og andre stormenn i krigen mot Gille-linjens motstandere, var kongenes formyndere nødt til å iscenesette barnekongenes tapperhet og fremføre deres heltedåd. Dette skjedde i det første året av kong Inges regjeringstid, da den unge kongen fikk æren for seieren mot opprørerne i slaget ved Mynne.41 Sagaene forteller at en av kong Inges verger, Tjostolv Ålesson, red inn i slaget med barnekongen liggende i en lomme. Mens de to sto under den kongelige fanen og bekjempet fienden, ble kong Inge alvorlig skadet:

Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar kong Inge i kappen si medan slaget stod på, og at han gjekk under merket. Tjostolv kom i stor naud av strevet og striden, og folk seier at da fekk kong Inge den vanhelsa som han hadde all si tid siden; ryggen krøkte seg i hop, og den eine foten var stuttare enn den andre og så veik at han var ikkje vidare gangfør så lenge han levde.42

Den danske historikeren Saxo Grammaticus ga en mindre smigrende forklaring på kong Inges lidelse, som han påstod ble forårsaket da «hans amme engang [havde] været uforsigtig nok til at tabe ham, og han havde ramt gulvet så uheldigt at han fik ødelagt sin ryg og resten af livet var pukkelrygget».43 Men realiteten var mindre betydelig enn budskapet. Uansett om den danske eller den norske versjonen gjenspeiler sannheten, kan «ryktet» om Inges deltakelse i krig betraktes som en diffus, men potensielt effektiv form for propaganda.44 Mens det ved første øyekast kan virke usannsynlig at barnekongen bevisst ble kastet inn i et slag, ville dåden eller ryktet om den ha bygget på en tradisjon der unge dynaster ble oppfostret i militære miljø.45 Judith Jesch betoner at opplæring i krigerkunsten ble ansett av norrøne forfattere som et grunnleggende skritt i vikingkongers oppdragelse.46 Slike idealer måtte også den svake kong Inge leve opp til. Ved å dra barnet på krigstog skapte lendmennene en legitimerende fiksjon, en illusjon av styrke i kroppen til en svekling.

Historien var i sirkulasjon allerede på midten av 1100-tallet, der den ble gjenfortalt av lendmennene og nedskrevet av Erik Oddsson i *Hryggjastykki. Gjenfortellinger ville ha tjent til å legitimere kongen ved å skildre hans fysiske belastninger som et arr fått i krig, unnskylde hans kroppslige svakheter og dermed dempe skepsis angående hans potensial som krigsherre. Ifølge Snorre Sturlason kunne kongen videreføre de samme prinsippene gjennom sine egne velvalgte ord senere i livet. I likhet med kong Sverre Sigurdssons karismatiske prekener et halvt århundre senere, var kong Inges taler muligens enten innøvd i forveien eller senere utbrodert for å opphøye myten om hans tapperhet og evner som kommandant.47 Da kongens menn rett før et slag foreslo at kongen skulle settes på en hest og dra til et sikrere sted, holdt Inge en tale der spørsmål rundt hans krigerske evne skulle endelig gravlegges:

[E]g har tidt høyrt dykk seie det, og det tykkjer eg er sant óg, at det laga seg dårleg for kong Øystein, bror min, frå den tid han gav seg på rømming, og enda var han ein dugande mann i alle ting som pryder ein konge. No kan eg med mi vanhelse godt sjå kor dårleg det vil laga seg for meg, om eg tek meg til det som skulle bli så stor ulukke for han, så stor skilnad som det er på oss både i åtferd og helse og manndom i alle måtar. Eg var på det andre året da eg vart teken til konge i Norge, og no er eg vel tjuefem år. Eg synest eg har hatt meir vanske og vågnad i kongedømmet mitt enn moro og hygge. Eg har halde mange slag, stundom med meir mannskap og stundom med mindre, og det har vore mi største lykke at eg aldri har flydd.48

Til tross for sitt handikap, som fremstiltes som et ærestegn vunnet i krig, sies kongen aldri å ha veket fra en kamp. Da Inge døde, ble hans død fremstilt som et heroisk fall på slagmarken. Kongens mot ble hyllet posthumt på lik linje med hans gavmildhet, som begge, ifølge senere forfattere, inspirerte et følge av lojale lendmenn. Denne illusjonen om militært lederskap og støtte samsvarer med myten om len og troskap, hvor den antatt «gavmilde» kongen tildelte – og de lojale lendmenn nøt – rikdom og autoritet.49 Det var to sider av den samme legitimerende propaganda, en reversering av sannheten, at det faktisk var lendmennene som både beordret krig og kontrollerte rikdom.

Propaganda i skrift

Som de øvrige eksemplene viser var kong Inges legitimitet forankret dels i historien eller forestillingen om at kongen deltok personlig i avgjørende handlinger. Det viste seg ikke kun på slagfeltet, men også i diplomatisk korrespondanse hvor lendmenn lojale mot kronen fabrikkerte et politisk språk som ga stemme til de unge og trolig analfabetiske lederne.50 Sommeren 1139 sies kong Inge å ha utstedt et brev til sin bror kong Sigurd og hans formyndere og andre tilhengere, hvor Inge foreslo tettere samarbeid mellom deres partier i kampen mot pretendenten Sigurd Slembe. Originalen har ikke overlevd, men innholdet ble trolig transkribert mer eller mindre ordrett av Erik Oddson i *Hryggjastykke og videre overført til Morkinskinna og Heimskringla.51 Sitatets formelle språk og fraseologi stemmer overens med diplomatiske formularer i andre deler av 1100-tallets Europa og avviker vesentlig fra sagaenes prosastil.52 Det settes opp som en politisk tilnærming mellom barnekongenes respektive faksjoner, som i over et år hadde styrt uavhengig av hverandre i hver sin landsdel. Mens Sigurds faksjon nøt freden i Trøndelag, slet lendmannpartiet rundt Inge med å drive tilbake Sigurd Slembe og andre fiender i det turbulente området rundt Viken. Ifølge sagaene:

Vikværingane og Bergens-mennene sa det var skam at kong Sigurd og venene hans sat i ro nord i kaupangen medan banemennene til far hans for skipsleia utanfor Trondheim Mynne, og kong Inge og hans mannskap sat aust i Vika der det var farleg, og verja landet og hadde halde mange slag.53

For å vinne kampen mot kongenes felles fiender og forsvare landet, var lendmennene på Østlandet nødt til å påkalle sine motstykker i Trøndelag og slå sammen kreftene i en kongelig koalisjon. Brevet begynner slik:

Kong Inge, son til kong Harald, sender Guds og si helsing til kong Sigurd, bror sin, og Såda-Gyrd, Ogmund Svifte, Ottar Birting og alle lendmenn, hirdmenn og huskarar og heile allmugen, rike og fattige, unge og gamle. For alle folk er det kjent kor vanskeleg vi har det, og kor unge vi er, etter di du er fem vintrar gammal og eg tre vintrar. Vi kan ingenting ta oss til når vi ikkje får hjelp av venene våre og gode menn.54

Logisk sett hadde den tre år gamle Inge ingen finger med i brevets formulering eller skriving. Likevel brukte lendmennene førsteperson entall for å simulere kongens forfatterskap, og temmelig paradoksalt, tvang ham til å innrømme sin egen udugelighet i politiske handlinger.55 Mens det var vanlig for kanslere og hoffskrivere i middelalderen å utstede skrifter i kongens navn, forutsatte praksisen at de aktuelle fyrstene i teorien kunne erklære skriftens innhold gyldig enten ved å legge på sine segl eller å gi muntlig bekreftelse.56 Selv om småbarnet Inge neppe kunne fatte – og langt mindre diktere – teksten, skapte hans formyndere forestillingen om kongelig intervensjon ved å formulere brevet som del av en direkte, mellompersonlig diskurs mellom kognitivt utviklede individer. Men brevet skifter også til førsteperson flertallsform, der kongenes felles utfordringer og interesser fremheves:

No tykkjer eg og mine vener at vi har den knipa og nauda som gjeld oss begge to, nærmare inn på livet enn du og dine vener. Gjer no så vel og kom til meg, så snart og så mannsterkt som du kan, og la oss vere begge i lag, kva det så hender. Den er no beste venen vår, som hjelper til at vi allstøtt er godt forlikte og held saman på alle måtar.57

Brevet gir uttrykk for det endrede forholdet mellom meritokratiske og dynastiske ideologier hvor arveprinsippet overskygget tronkandidatenes praktiske ferdigheter. Allerede under kong Magnus Olavsson, som ble hyllet som barnekonge i 1035, synes tronfølgen av mindreårige konger og former for formynderstyre å ha vært akseptert blant et bredt spekter av Norges politiske elite.58 I likhet med umyndige konger i andre deler av Europa, stod likevel kongens «fiktive Gestalt [...] im Zentrum der kollektiven Organisation des Herrschaftsverbandes» og var dermed et vesentlig element i legitimeringen av slike politiske særordninger.59 Mens mangelen på samtidskilder hindrer en troverdig illustrasjon av slike fiksjoner under kong Magnus i 1030-årene, er brevet fra 1139 et usedvanlig opplysende vitnesbyrd om praksisen.

Brevets mål var ikke bare å underbygge kongenes legitimitet, men også å rettferdiggjøre formyndernes monopolisering av politisk kontroll fremover.60 Selv om akutte krigsbehov motiverte det foreslåtte samarbeidet mellom de aristokratiske faksjonene, og derfor ikke kan leses som uttrykk for en langsiktig politisk konsolidering, kan vi likevel erkjenne at formynderne delte en felles interesse i å forhindre oppstigningen av en sterkere og muligens mer enerådende tronkandidat. Helt til Danmark sirkulerte rykter blant kongenes motstandere om at «Norge ville være lett å ta» siden «det var ingen konge over landet» og lendmennene som styrte riket var fanget i interne maktkamper med hverandre.61 Koordinert beskyttelse av de to grenene av Gille-linjen mot ambisiøse – og potensielt mer autoritære – pretendenter, var et nødvendig skritt i oppbyggingen av en marionettregjering som lendmennene lettere kunne manipulere og tjene på.62 Mer interessant enn det politiske formålet er i denne sammenheng det politiske redskapet, nemlig et diplom bygget på imaginære, fremtvungne, men også politisk instrumentelle momenter.

Propaganda i seremoni

Kong Inges budskap til sin bror ble forfattet som performativ tekst for å skape en forestilling om kongenes kognitive modenhet som i sin tur kunne bli premiss for et legitimt regentskap under lendmennenes styre og i kongemaktens navn. Kong Sigurds påståtte respons avslører en annen, symbolsk dimensjon hvor iscenesatte gester ble anvendt for å legitimere lendmennenes politiske krav i samsvar med kongens formentlige prerogativer.63 Både Mokinskinna og Heimskringla forteller hvordan kong Sigurds formyndere iscenesatte hans svar ved en samling av tinget i Trøndelag.64 Den ledende skikkelsen i Sigurds faksjon, Ottar Birting, innledet møtet ved å snakke på kongens vegne og takke Inge og hans venner for deres streben for å beskytte riket mot kongenes felles fiender. Men budskapet alene manglet den demonstrative makten som Sigurds formyndere ønsket seg. For å forsterke myten om barnekongens kognitive evner, avspilte formynderne en rådgivingssesjon og simulerte hans formentlige beslutningsprosess. Her brøt Ottar fra sin rolle som kongelig ordtaler og inntok plassen som kongelig rådgiver.

No vil eg seie mi meining beint ut, og høyre om kong Sigurd og dei andre stormennene vil samtykkje i at du, kong Sigurd, lagar deg til med det mannskapet som vil følgje deg til å verje landet ditt; far da så mannsterk du kan til kong Inge, bror din, først du kan. Og da lyt de styrkje dykk begge. No vil vi høyre dine ord, konge.65

Dermed satte Ottar scenen for en orkestrert adventus regis i miniatyr.66 Sagaene forteller at kongen, som tydeligvis ikke hadde vært på tinget da brevet først ble diskutert, ble båret inn i armene til Peter Sauda-Ulfsson, som senere ble omtalt som Peter «Byrde-Svein» (byrðarsveinn).67 Vi må huske på kong Sigurds alder når vi setter oss inn i scenen. Selv om den fem år gamle kongen trolig kunne ha kommet frem på sine egne føtter, ville inntredenen til en så fysisk uimponerende figur muligens svekket vekten og virkningen av hans proklamasjoner. Dette gjelder særlig når tingmøtet omhandlet den nevnte krigen mot kongemaktens fiender – en manns anliggende. Ved å løfte opp kongen i armene til en dyktig kriger ble han stilt i øyehøyde med mennene sine, noe som forsterket kongens visuelle innvirkning på vitner. Dessuten understreket det den vesentlige rollen til kongens formyndere som bar kongemakten i styring og krig.

Sigurd svarte med en uttalelse som trolig var diktet opp eller i det minste foreslått av formynderne: «Det skal alle menn vite, at om eg får rå, vil eg fare til kong Inge, bror min, først eg kan».68 De øvrige lendmennenes samtykke ble demonstrert da den ene etter den andre tok ordet og endte med å støtte planen om en kongelig koalisjon med kong Inge og hans krefter. Ifølge senere forfattere markerte seremonien starten på en felles hird og et sentralisert og velfungerende regentstyre som varte i over ti år.69 Fra dette perspektivet kan koalisjonen tenkes å ha skapt et praktisk forbilde for det konsoliderte kongedømmet som formelt kom til å bli etablert under den mindreårige Magnus Erlingsson i 1160-årene, selv om det førstnevnte var tydelig mer improvisert og situasjonsbetinget.70 Mens koalisjonen ble oppløst snart etter at kongene ble myndige rundt 1150, bør symbolikkens betydning for legitimeringen og dermed stabiliseringen av det nye prosjektet i sitt tidligste stadium ikke undervurderes. «Unabhängig davon, ob Konsens oder Konflikt in der gegenwärtigen Situation vorherrschen», forklarer Benita Berning, «führt symbolische Kommunikation im Normallfall zur Stabilisierung der herrschenden Ordnung beziehungsweise ist sogar deren Existenzgrundlage».71 For de dertil splittede og til dels rivaliserende faksjonene under Haraldssønnene, var slike symbolske uttrykk for enighet øyeblikk av reell politisk syntese.

Konklusjon

Det foregående fremmer grunntesen at kongemakten skapte kommunikasjon i like stor grad som kommunikasjon skapte konger, og at monarkiets styrke lå mindre i praksisen enn i oppfatningen, fremstillingen og formidlingen av kongers makt. Begge ideer finnes i tidligere studier om kommunikasjonens betydning for utviklingen av europeiske monarkier, og resultatene er følgelig ikke spesielt revolusjonerende. Diskusjonen i denne artikkelen har imidlertid et annet kronologisk og kontekstuelt utgangspunkt enn det vanlige. Ved å se på rojalistisk kommunikasjon i det førstatlige samfunn har fokus skiftet fra «institusjonaliseringen» av politiske formidlingsstrategier, noe som fremheves i Brégaints undersøkelse av perioden etter 1160-årene, og på ad hoc, men ikke mindre effektive praksiser som iverksettes for å støtte kongemakten i 1130-årene.

Med skiftende utgangspunkt kommer også nye aktører i forgrunnen. Brégaint vektlegger rollen til kirken, som katalyserte «genesen» av et etablert «kommunikasjonssystem», og individuelle konger, som senere monopoliserte og utvidet systemets mediekanaler som del av en vid statsbyggingsprosess.72 Eksemplene tatt fra 1130-årene avslører imidlertid at det i første rekke var lendmenn som propagerte rojalistiske ideologier gjennom performative skrifter og ritualer, uten noen synlig innflytelse fra ecclesiastiske aktører eller individuelle konger. Til tross for forskjellene mellom aktørene, var de kommunikative midlene som ble brukt i førstatlige og statlige kontekster oppsiktsvekkende like. Selv om ritualer og det skrevne ord trolig var mindre polert og mindre skjematisk i 1130-årene enn de var på det sene 1100- og 1200-tallet, viser eksemplene her at disse mediene også var vesentlige for projiseringen av kongelig autoritet i et tidligere stadium i monarkiets utvikling.

Parallellene viser den generelle relevansen av symbolsk kommunikasjon i middelalderske samfunn både før og etter fremveksten av statlige strukturer.73 Her kan vi utpeke to spesifikke kjennemerker på det politiske budskapet i vår førstatlige kontekst som gjenlød i utviklingen av Norges monarkiske stat i senere perioder. For det første ser vi at formynderne formidlet en mimesis av kongedømmet som på mange praktiske måter var adskilt fra kongens person.74 Avhengig av presentasjon kunne selv svake og uartikulerte konger fremstå som fremragende krigsherrer, diplomater og oratorer. Mens avpersonaliseringen av det kongelige embetet nok ikke var en jevn prosess, og periodevis ville bli avsporet av karismatiske og uberegnelige individer som kong Sverre Sigurdson, finner vi indikasjoner på at projeksjonen av kongelig makt allerede tidlig på 1100-tallet hadde begynt å supplere om enn ikke erstatte dens utøvelse.75 For det andre ble den kongelige koalisjon som ble smidd i 1139 husket, i det minste av senere sagaforfattere, som en velfungerende konsolidert regjeringsform.76 Nesten et århundre senere fremstilte Snorre Sturlason koalisjonen som et slags embete og påstod at de kongelige formynderne styrte riket i «god fred» (friðr goðr) som et enhetlig «landsstyre» (landráðum).77 Det er imidlertid uvisst om Snorre lånte denne vurderingen fra tidligere kilder og deres øyevitner, eller om han innarbeidet sin egen tolkning som historiker og politisk kommentator. Om vi tar i betraktning formyndernes innsats for å reklamere koalisjonen som en legitim, om enn provisorisk styringsform, kan vi likevel erkjenne deres rolle som premissleverandører i den ideologiske bevegelsen mot en mer konsolidert monarkisk ordning.

1David Brégaint, Vox Regis: Royal Communication in High Medieval Norway, Leiden 2015. DOI: http://dx.doi.org/10.1163/9789004306431.
2Samme sted: 31–102.
3Samme sted: 103–359.
4Brégaint ser på kommunikasjon som et medium for å spore overgangen fra det førstatlige til det statlige samfunnet: «The study of communication becomes thus an ideal way to apprehend the formation of the modern state» (samme sted: 10; jfr. diskusjonen om ‘positivisme’ og statsdannelsen i middelalderen samme sted: 10–14). Teorien bygger dels på det institusjonelle synet (jfr. Knut Helle, Norge blir en stat 1130–1319, Oslo 1964) og dels på det aktørorienterte perspektivet (jfr. Sverre Bagge, Det politiske mennesket og det førstatlige samfunn, Historisk tidsskrift nr. 2, 1989: 227–245; idem, From Viking Stronghold to Christian Kingdom: State Formation in Norway c. 900–1350, Copenhagen 2010). Hans Jacob Orning foreslår tilnærminger som fatter utviklinger i deres egne førstatlige kontekster (Hans Jacob Orning, Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen – en revurdering, Historisk tidsskrift nr. 2, 2014: 193–216) og som aksepterer at «state development is not something inevitable, but something that must be explained» (idem, Unpredictability and Presence. Norwegian Kingship in the High Middle Ages, Leiden 2008: 335. DOI: http://dx.doi.org/10.1163/ej.9789004166615.i-378).
5Christina Kuhn (red.), Politische Kommunikation und öffentliche Meinung in der antiken Welt, Stuttgart 2012; Sophia Menache, Vox Dei. Communication in the Middle Ages, Oxford 1990; Karl-Heinz Spieß (red.), Medien der Kommunikation im Mittelalter, Stuttgart 2003.
6Formyndere kalles for kongenes «fosterfedre» (fóstreneyti), men også «rådgivere» (ráðuneyti). Oppfostringen av kongelige barn ble brukt for å skape bånd mellom kongehuset og stormannsslekter (Lars Hermanson, Släkt, vänner och makt. En studie av elitens politiska kultur i 1100-talets Danmark, Göteborg 2000: 149–151).
7Helle 1964: 25–27; Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Oslo 2000: 104–108; Bagge 2010: 42–46, 104–107.
8Ottar Dahl, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, Oslo 1990.
9Ebbe Hertzberg, En fremstilling af det norske aristokratis historie indtil Kong Sverres tid, Kristiania 1869; Ernst Sars, Udsigt over den Norske Historie, bd. 1, Kristiania 1877: 125–172; Alexander Bugge, Norges historie fremstillet for det norske folk, bd. 2.2, Kristiania 1915: 157–164; Oscar Albert Johnsen, Snorre Sturlasons opfatning av vor ældre historie, Historisk tidsskrift, 1916: 229–232.
10Halvdan Koht, Kampen om makten i Noreg i sagatiden, i idem, Innhogg og utsyn i norsk historie, Kristiania 1921: 92–123; Edvard Bull d.e., Det norske folks liv og historie gjennem tidene: Fra omkring 1000 til 1280, bd. 2, Oslo 1931: 14–15; Johan Schreiner, Kongemakt og lendmenn i Norge i det 12. århundre, Scandia nr. 2, 1936: 161–202; Andreas Holmsen, Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Oslo 1977: 188–250; Kåre Lunden, Det norske kongedømet i høgmellomalderen (ca. 1150–1319) – Funksjon, makt, legitimitet, i Rune Slagstad (red.), Om staten, Oslo 1978: 28–45.
11Jens Arup Seip, Problemer og metode i norsk middelalderforskning, Historisk tidsskrift, 1940–42: 52–56; Knut Helle, Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen–Oslo–Tromsø 1972.
12Aristokratiets økonomiske avhengighet av jordbruk og kongelige len som ressursgrunnlag i post-vikingtiden kan ha oppmuntret en monarkisk orientering (Sverre Bagge, Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen, Historisk tidsskrift nr. 2, 1986: 162–165 (145–197); idem 2010: 52). Jfr. Ornings kritikk av det materialistiske synet (Orning 2014: 194–197).
13Bagge 1989: 244. Jfr. idem, Kingship in Medieval Norway. Ideal and Reality, i Heinz Durchhardt, Richard Jackson og David J. Sturdy (red.), European Monarchy: Its Evolution and Practice from Roman Antiquity to Modern Times, Stuttgart 1992: 41–52; idem, Medieval societies and historiography, i Michael Borgolte (red.), Das europäische Mittelalter im Spannungsbogen des Vergleiches. Zwanzig internationale Beiträge zu Praxis, Problemen und Perspektiven der historischen Komparatistik, Berlin 2001: 236–39 (223–247); idem, From fist to scepter: authority in Norway in the Middle Ages, i Sini Kanga, Mia Korpiola og Tuija Ainonen (red.), Authorities in the Middle Ages. Influence, Legitimacy and Power in Medieval Society, Berlin–Boston 2013: 161–182. DOI: http://dx.doi.org/10.1515/9783110294569.161; jfr. Joseph Canning, A History of Medieval Political Thought, 300–1450, New York 1996: 64–67.
14Bagge 2010: 204–205.
15Brigitte Bedos-Rezak, Ritual in the royal chancery: text, image, and the representation of kingship in medieval French diplomas (700–1200), i Duchhardt m.fl. 1992: 40 (27–40). Jfr. Joseph R. Strayer, On the Medieval Origins of the Modern State, Princeton 1970: 6.
16Brégaint 2015: 37–49.
17Samme sted: 37–41. For formynderstyre under kong Magnus, se bl.a. Helle 1964: 36–44; Krag 2000: 110–117.
18Om balansen mellom arveprinsipper og valg i Norge, se bl.a. Absalon Taranger, Om kongevalg i Norge i sagatiden, Historisk tidsskrift, 1934–36: 110–166, 273–298; Helle 1964: 39–43; Narve Bjørgo, Samkongedøme kontra einekongedøme. Ein analyse av norsk kjeldemateriale i historiografisk perspektiv, Historisk tidsskrift nr. 1, 1970: 1–33; Sverre Bagge, Samkongedømme og enekongedømme, Historisk tidsskrift, 1975: 239–274.
19Thilo Offergeld, Reges pueri. Das Königtum Minderjähriger im frühen Mittelalter, Hannover 2001; Theo Kölzer, Das Königtum Minderjähriger im fränkisch-deutschen Mittelalter. Eine Skizze, Historische Zeitschrift, bd. 251, 1990: 291–323; W. Mark Ormrod, Coming to kingship: boy kings and the passage to power in fourteenth-century England, i Nicola F. McDonald og W. Mark Ormrod (red.), Rites of Passage: Cultures of Transition in the Fourteenth Century, York 2004: 31–50. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/upo9781846152818.004.
20Sverre Bagge, From Gang Leader to the Lord’s Anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar, Odense 1996; jfr. Brégaint 2015: 106–109.
21Charles Beem, Woe to Thee, O Land! Introduction, i Charles Beem (red.), The Royal Minorities of Medieval and Early Modern England, New York 2008: 4 (1–16). DOI: http://dx.doi.org/10.1057/9780230616189.
22Knut Helle, Hvor står den historiske sagakritikken i dag?, Collegium Medievale, 2011: 50–85; Tommy Danielsson, Sagorna om Norges kungar fran Magnús góði till Magnús Erlingsson, Ludvika 2002; Shami Ghosh, King’s Sagas and Norwegian History. Problems and Perspectives, Leiden 2011. DOI; http://dx.doi.org/10.1163/ej.9789004209893.i-253.
23Sverre Bagge, Mellom kildekritikk og historisk antropologi. Olav den hellige, aristokratiet og rikssamlingen, Historisk tidsskrift nr. 2–3, 2002: 173–212; idem, «När sägen och dikt sopats bort ...». Den weibullske kildekritikk etter 100 år, Historisk tidsskrift nr. 4, 2014: 565–596; Hans Jacob Orning, Den materielle basis for den norske kongemaktens utvikling i høymiddelalderen, Historisk tidsskrift nr. 3, 2005: 455–69; Orning 2014: 200–204; jfr. Knut Dørum, Materiell basis av den antropologiske vendingen, Historisk tidsskrift nr. 1, 2006: 87–105.
24Danielsson 2002: 194, 273–89.
25Morkinskinna: The Earliest Icelandic Chronicle of the Norwegian Kings (1030–1157), utg. Theodore M. Anderson og Kari E. Gade, Ithaca/London 2000: 2, 14–15, 20–21; Danielsson 2002: 169, 273–289.
26Fagrskinna. A Catalogue of the Kings of Norway. A Translation with Introduction and Notes, utg. A. Finlay, Leiden 2001: 10; jfr. Danielsson 2002: 176, 273–289.
27Ágrip af nóregskonungas‹ogum. A Twelfth-Century Synoptic History of the Kings of Norway, utg. Matthew J. Discoll, Exeter 2008: xvii.
28Heimskringla. Noregs kongesoger, bd. 2 [Hkr2], utg. Didrik Arup Seip, Steinar Schjøtt, Hallvard Magerøy og Finn Hødnebø, Oslo 1979: 293–294 (Snorri Sturluson, Heimskringla, bd. 3 [Hkr1], utg. Bjarni Aðalbjarnarson, Íslenzska fornritafélag 28, Reykjavik 1979: 318–319: «Eiríkr reit bók þá, er k‹olluð er Hryggjarstykki. Í þeirri bók er sagt frá Haraldi gilla ok tveimr sonum hans, ok frá Magnúsi blinda, ok frá Sigurði slembi, ok alt til dauða þeirra. Eiríkr var vitr maðr ok var í þenna tíma l‹ongum í Nóregi. Suma frás‹ogn reit hann eptir fyrirs‹ogn Hákonar maga, lends manns þeirra Haraldssona. Hákon ok synir hans váru í ‹ollum þessum deilum ok ráðagørð. Enn nefnir Eiríkr fleiri menn, er honum s‹ogðu frá þessum tíðendum, vitrir ok sannreyndir, ok váru nær, svá at þeir heyrðu eða sá atburðina; en sumt reit hann eptir sjálfs sín sýn eða heyrn.»). Jfr. Morkinskinna [Msk], utg. Finnur Jónsson, Udgivelse af gammel nordisk Litteratur, København 1932: 419.
29Bjarni Guðnason, Fyrsta sagan, Reykjavík 1978: 11–32. Jfr. Anne Holtsmark, «Hryggjarstykki», Historisk tidsskrift, 1966: 60–64. Teorien brøt med eldre oppfatninger om at *Hryggjarstykki dekket perioden opp til 1161 (Gustav Indrebø, Fagrskinna, Oslo 1917: 49–50; Bjarni Aðalbjarnarson, Om de norske kongesagaer, Oslo 1937).
30Det gjelder også for Morkinskinna (Anderson og Gade 2000: 14–15).
31Danielsson 2012: 273–289.
32Sverris saga, Hákonar saga hákonarsonar og Magnúss saga lagabætis betraktes som monarkiets «offisielle historier», mens tidligere sagaer har et aristokratisk preg. (Brégaint 2015: 241–243). Dersom man betrakter aristokratiet som et element av monarkiet, ser man likevel kryssinger mellom genrene (Sverre Bagge, Samfunnsbeskrivelsen i Heimskringla: Svar til Birgit Sawyer, Historisk tidsskrift nr. 2, 1994: 205–215).
33Bjarni Guðnason påstod at *Hryggjarstykki ble skrevet for å initiere en kanoniseringsprosess av Sigurd Slembe (Bjarni Guðnason 1978: 65–66). Danielsson betrakter det som «helt grundlöst» og hevder at verkets «utgångspunkt [var] den hird de båda kungarna hade gemensam intill år 1146» (Danielsson 2002: 288).
34Bagge 2002: 210.
35Brégaint 2015: 19–20.
36Samme sted: 19.
37Skjæringspunktet mellom fysisk makt og legitimt herredømme vises etymologisk i at konseptet av ‘vold’ typisk ble anvendt i henhold til fyrstenes legitime makt (Bagge 2010: 222–223). Suksess i krig «provided a litmus test for a king’s nature and achievements as both a ruler and man» (Katherine J. Lewis, Kingship and Masculinity in Late Medieval England, New York 2013: 23. DOI: http://dx.doi.org/10.4324/9780203795859.
38Vergils klassiske aksiom, at konger skulle «Parcere suiectis et debellare superbos» (Vergil: Aeneis 6,853), var spesielt gjeldende i middelalderen (Klaus v. Eickels, Hingerichtet, geblendet, entmannt: die anglo-normannischen Könige und ihre Gegner, i Manuel Braun og Cornelia Herberichs (red.), Gewalt im Mittelalter: Realitäten, Imagination, Paderborn 2005: 85 (81–103)).
39Legitimiteten til Robert I av Skottland, f.eks., ble støttet gjennom legenden om hans dåder i slaget ved Bannockburn (G. W. S. Barrow, Robert Bruce and the Community of the Realm of Scotland, Edinburgh 2005: 406–407). DOI: http://dx.doi.org/10.3366/edinburgh/9780748620227.001.0001.
40Paul Kershaw, Peaceful Kings: Peace, Power, and the Early Medieval Political Imagination, Oxford 2011. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/acprof:oso/9780198208709.001.0001. Jfr. Ornings teori om den norske kongens nærvær og trusler i Orning 2008.
41Hkr: 304–05; jfr. Msk: 415–16.
42Hkr2: 284 (Hkr1: 305: «Svá er sagt, at Þjóstólfr Álason hafði Inga konung í kiltungu sér, meðan orrosta var, ok gékk undir merki, ok kom Þjóstólfr í mikla nauð af erfiði ok atsókn, ok er þat mál manna, at þá hafi Ingi konungr fengit vanheilendi þat, er hann hafði allan aldr síðan, ok knýtti hrygginn, en annarr fótrinn var skemri en annar, ok svá afllítill, at hann var illa gengr, meðan hann lifði.»). Jfr. Msk: 415–416.
43Saxo Grammaticus. Gesta Danorum – Danmarkshistorien, bd. 2, utg. Karsten Friis-Jensen, overs. Peter Zeeberg, København 2005: 317: «su‹e tempore per incuriam nutricis forte sinu delapsus ita humo inflictus est, ut confracta dorso reliquum vit‹e tempus gibbo oneratus exigeret». Saxo var likevel kjent med den norske versjonen i *Hryggjarstykki (Bjarni Guðnason 1978: 65–66; Gottskálk Jensson, Tylensium thesauri: Den islandske kulturkapital i Gesta Danorum og Heimskringla, i Gunnar Jørgensen, Karsten Friis-Jensen og Else Mundal (red.), Saxo og Snorre, København 2010: 192–193 (187–208)).
44David Cost og Jo Fox, Rumour and politics, History Compass nr. 5, 2015: 222–234. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/hic3.12234.
45Nicholas Orme, Medieval Children, New Haven 2001: 181–183.
46Judith Jesch, ‘Youth on the prow': Three young kings in the late Viking Age, i P. J. P. Goldberg og Felicity Riddy (red.), Youth in the Middle Ages, York 2004: 123–139.
47Brégaint 2015: 109–12.
48Hkr2: 324 (Hkr1: 367–368: «opt hefi ek heyrt yðr þat mæla, ok þykki mér satt, at lítit lagðist fyrir Eystein konung, bróður minn, síðan er hann lagðist á flótta, ok var hann vel at sér gerr um alla hluti, þá er konung fríða. Nú kann ek þat sjá við vanheilindi mitt, hversu lítit fyrir mik mun leggjast, ef ek tek þat til, er honum skyldi svá mjök vefjast, jafnmikit sem atferð okkra skildi, ok heilsu ok alt eljan. Ek var þá á annan vetr, er ek var til konungs tekinn í Noregi, en nú em ek vel hálfþrítugr. Ek þykkjumst vandræði ok ábyrgðir hafa meir haft í konungdóminum, heldr en skemtan ok inndæli; ek hefi margar orrostur áttar, stundum með meira liði, stundum minna; hefir sú mín gæfa mest verit, at ek hefi aldri á flótta komit.»).
49Se de lovtalende epitafene i Heimskringla (Hkr: 320) og Ágrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum; Fagrskinna—Nóregs konunga tal [Ágrip], utg. Bjarni Einarsson, Reykjavik 1984: 51–52), som påstår at kongen samlet støtte gjennom gavmildhet og vilje til å dele makt med stormenn. Selv om beskrivelsene kan mistenkes å være senere tilføyelser til Erik Oddssons opprinnelige fortelling, innbefatter de kjernen til en propagandakampanje som var påbegynt av lendmennene allerede i 1130-årene.
50Førstatlige samfunn kan beskrives som «tilstede»- eller «presenssamfunn», der direkte mellompersonlig kontakt ble foretrukket i avgjørende politiske handlinger (Franz-Josef Arlinghauf, Rituale in der historischen Forschung der Vormoderne, Zeitschrift für Neuere Rechtsgeschichte nr. 3/4, 2009: 291 (274–291). Skriftlig korrespondanse derimot, er elementer av «fraværssamfunn», hvor kommuniserende parter interagerer per procurationem. Likevel ser Brégaint på de to elementene som relaterte deler av en omfattende politisk ritualkultur (Brégaint 2015: 24–30). Et dokument kunne animeres til et ritual gjennom innholdets performative karakter, som i tur kunne supplere eller erstatte makthaveres fysiske presens med «symbolisch-verweisende Repräsentationen von Herrschaft» (Wolfgang Eric Wagner, Die Liturgische Gegenwart des Abwesenden Königs. Gebetsverbrüderung und Herrscherbild im frühen Mittelalter, Leiden 2010: 11–12. DOI: http://dx.doi.org/10.1163/ej.9789004189232.i-402. Fra dette perspektivet kan skriftlig representasjoner sees på som et lag innenfor en mangfoldig politisk ritualkultur og kommunikasjonskompleks.
51Hkr1: 314; Msk: 429–30. Brevet er blant «Nordmennenes eldste sendebrev» (Ágrip: 333 n. 6).
52Brevet sies å ha vært forseglet også med kong Inges segl (Hkr1: 314; Msk 429). Segl bruktes i regentskaper for å bekrefte kongens teoretiske forvaltningsmakt. I 1218, for eksempel, fikk barnekongen Henrik III av England en ny ‘Great Seal’ som forestilte kongen som fullvoksen mann og fremmet «the legal fiction that the king was playing an active role in politics» (Christian Hillen og Frank Wiswall, The Minority of Henry III in the Context of Europe, i Beem 2008: 24; jfr. Ormrod 2004: 40–41; generelt jfr. Bedos-Rezak 1992: 27–28).
53Hkr2: 289 (Hkr1: 314: «Víkverjar ok Björgynjarmenn mæltu, at þat var úsómi, er Sigurðr konungr ok vinir hans sátu kyrrir norðr í kaupangi, þótt föðurbanar hans fœri þjóðleið fyrir utan Þrándheimsmynni, en Ingi konungr ok hans lið sat í Vík austr við háskann ok varði landit, ok hafði átt margar orrostur.»). Jfr. Msk: 429.
54Hkr2: 289–290 (Hkr1: 314: «Ingi konungr, son Haralds konungs, sendir kveðju Sigurði konungi, bróður sínum, ok Sáðagyrði, ‹Ogmundi svipti, Óttari birtingi, ok ‹ollum lendum m‹onnum, hirðm‹onnum ok húsk‹orlum, ok allri alþýðu, sælum ok veslum, ungum ok g‹omlum, guðs ok sína. ‹Ollum m‹onnum eru kunnug vandræði, þau er vér h‹ofum, ok svá œska, at þú ert 5 vetra gamall, en ek þrévetr. Megum vit ekki atfœrast, nema vit njótim vina okkarra ok góðra manna.»). Jfr. Msk: 429–430.
55Om den metaforiske personen i diplomati se Brigitte Bedos-Rezak, When Ego was Imago. Signs of Identity in the Middle Ages, Leiden 2010. DOI: http://dx.doi.org/10.1163/ej.9789004192171.i-322; jfr. Brégaint 2015: 344–351.
56Om seglets representative makt se Markus Späth (red.), Die Bildlichkeit korporativer Siegel im Mittelalter: Kunstgeschichte und Geschichte im Gespräch, Köln–Weimar–Wien 2009. Avpersonaliseringen av diplomatisk produksjon studeres ofte i tråd med fremveksten av kanslerembeter (se generelt Peter Csendes, Kanzlei, Kanzler, Lexikon des Mittelalters, bd. 5, Stuttgart–Weimar 1999: 910–929). Norges kanslerembete ble etablert først på 1200-tallet (se generelt Helge Kongsrud, Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier, Oslo 2011; Brégaint 2015: 344–59).
57Hkr2: 290 (Hkr1: 314: «Nú þykkjumst ek ok mínir vinir vera nærr staddir vandkvæði ok nauðsyn beggja okkarra en þú eða þínir vinir. Nú gerðu svá vel, at þú far til fundar míns sem fyrst ok fj‹olmennastr, ok verum báðir saman, hvat sem í gerist. Nú er sá okkarr mestr vin, er til þess heldr, at vit sém æ sem sáttastir ok jafnast haldnir í ‹ollum hlutum.»). Jfr. Msk: 429–430.
58Krag 2000: 68–70.
59Johannes Fried, Der Weg in die Geschichte. Die Ursprünge Deutschland bis 1024, bd. 1, Propyläen Geschichte Deutschlands, Berlin 1994: 448.
60Bagge 1975: 252; Krag 2000: 105–106.
61Hkr1: 306: «Noregr mundi liggja lauss fyrir, ef n‹okkurir stórir h‹ofðingjar vildi til sœkja, er engi var konungr yfir landinu, ok lendra manna forráð var þar yfir ríkinu, en þeir lendir menn, er fyrst váru til forráða teknir, þá var nú hverr úsáttr við annan fyrir ‹ofundar sakir».
62Bagge 1975: 252; Krag 2000: 105–06.
63Gert Althoff, Zur Bedeutung symbolischer Kommunikation für das Verständnis des Mittelalters, Frühmittelalterliche Studien, 1997: 370–89; idem, Demonstration und Inszenierung. Spielregeln der Kommunikation in mittelalterlicher Öffentlichkeit, Frühmittelalterliche Studien, 1993: 27–50; idem, The variability of rituals in the Middle Ages, idem, Johannes Fried og Patrick J. Geary (red.), Medieval Concepts of the Past. Ritual, Memory, Historiography, Cambridge 2002: 71–88. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/cbo9781139052320.004; Lars Hermanson, Wojtek Jezierski, Hans Jacob Orning og Thomas Småberg (red.), Rituals, Performatives and Political Order in Northern Europe c 650–1350, Turnhout 2015. DOI: http://dx.doi.org/10.1484/m.ritus-eb.5.108543.
64Hkr1: 314–315; Msk: 430.
65Hkr2: 290 (Hkr1: 315: «Nú vil ek lýsa yfir mínu skapi, ok heyra hvárt þar fylgi vili Sigurðar konungs eða annarra ríkismanna, at þú, Sigurðr konungr búist, ok þat lið er þér vill fylgja, at verja land þitt, ok far sem fj‹olmennastr á fund Inga konungs, bróður þíns, sem fyrst máttu, ok styrki hvárr ykkarr annan í öllum farsælligum hlutum, en almáttigr guð báða ykkr. Nú viljum vér heyra orð þín, konungr!»). Jfr. Msk: 430.
66David Brégaint, Solemn entries in 12th and 13th century Norway, Scandinavian Journal of History nr. 3, 2014: 314–334. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/03468755.2014.893447; Peter Johanek og Angelika Lampen (red.), Adventus: Studien zum herrschaftlichen Einzug in die Stadt, Köln-Weimar-Wien 2009.
67Hkr1: 315; Msk: 430.
68Hkr2: 290 (Hkr1: 315: «vitu þat allir menn, ef ek skal ráða, at ek vil fara á fund Inga konungs, bróður mins, sem fyrst má ek.»). Jfr. Msk: 430.
69Ágrip: 51–52; Hkr1: 320–321.
70Brégaint 2015: 33–49.
71Benita Berning, ‘Nach alltem löblichen Gebrauch‘. Die böhmischen Königskrönungen der Frühen Neuzeit (1526–1743), Köln–Weimar–Wien, 2008: 19.
72Brégaint 2015: 363–372.
73Althoff 1993; idem 1997; idem 2002.
74Bagge 2001: 236–239; idem 2002.
75Bagge 2013: 162.
76Ágrip: 51–52; Hkr1: 320–321.
77Samme sted.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon