Finnefondet var et sentralt instrument i statens fornorskningspolitikk mellom 1852 og 1921. Fondet var en ekstra bevilgning på
statsbudsjettet og finansierte en rekke tiltak innen skolevesenet i Finnmark og Troms. Lærere som hadde arbeidet mer enn fem år (fra
1904, to år) i grunnskolen i utvalgte områder i Finnmark, kunne etter søknad få et ekstra lønnstilskudd fra Finnefondet. En
språkinstruks satte opp rammene for hvordan lærerne skulle jobbe for fornorskningen. Argumentene i lærernes søknader varierer: noen
fremhever sin egen beherskelse av samisk, andre gir ganske detaljerte beskrivelser av hvordan norsk gradvis blir innført i
undervisningen. Det har vært en allmenn oppfatning at fondets lærertilskudd ble brukt aktivt for å belønne lærere som fulgte
instruksen. I forskningslitteraturen er det motstridende synspunkter på dette. Min gjennomgang av 63 søknader om lønnstillegg fra
fondet i perioden 1901–1902 viser at alle lærerne som søkte i denne perioden fikk tillegget. Dette tyder på at Finnefondet ikke
virket helt etter hensikten – som et direkte incitament for fornorskning – men mer som et allment lønnstillegg. En forklaring på
dette kan være at myndighetene hadde få muligheter til å kontrollere hva lærerne foretok seg i klasserommet.
En annen grunn kan være at skolestyrets formenn, som godkjente lærernes søknader på kommunalt nivå, hadde et nært og fortrolig
forhold til lærerne, noe som gjorde økonomisk forskjellsbehandling vanskelig. Skoledirektørene Karl Aas og Bernt Thomassen var
sentrale aktører i intensiveringen av fornorskningspolitikken fra 1900, men heller ikke de viste vilje til å skille mellom lærerne
på bakgrunn av innsats for fornorskningen. Begges rolle i bruken av Finnefondsmidlene vil bli diskutert.
The Lap Fund: An instrument for Norwegianization or a wage subsidy? An examination of the fund’s grants to
teachers 1901-1902
Between 1850 and 1962, official policy of the Norwegian state was to Norwegianize and assimilate the Sámi and Finns in Northern
Norway, and the Lap Fund (»Finnefondet» in Norwegian) was an important instrument in this. The fund was an extra grant on the state
budget from 1851 to at least 1921, funding as it did a number of initiatives in primary schools in Sámi and Finnish areas. A
proportion of the fund financed extra wages for teachers who worked for more than five years (from 1904 two years) in certain
districts in Finnmark. Teachers had to apply every year and account for their work in accordance with a written instruction
detailing how Norwegianization should be carried out in practice in classrooms. A common belief is that teachers who worked in
accordance with the instruction were given a grant as a reward while it was denied to others. Scholars have contradictory views on
this point. My study of 63 applications in the period 1901-1902 shows that all teachers who applied were given the grant, which
means that the Lap Fund did not work as intended, namely as an incentive for Norwegianization at the individual level, but was given
as a general wage increase. One reason could be that long distance and poor communication made it difficult for the school director
to control the extent to which the teachers were actually following the instruction. Another reason could be that the chairman of
the school boards, who recommended the applications at the municipal level, knew the teachers well, and a practice of recommending
acceptance of every application seems to have been established. The directors of schools in Finnmark, Karl Aas (1899-1902) and Bernt
Thomassen (1902-1921), were central actors in the most intense Norwegianization period, but showed no determination to differentiate
among teachers based on their achievements in the process. Aas’s and Thomassen’s roles in the implementation of the Lap Fund are
discussed.
