Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Endringer i den norske tømmerproduksjonen og europeiske markeder – ca. 1780–1840

f. 1976, ph.d. i historie, førsteamanuensis ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB).

  • Side: 205-228
  • Publisert på Idunn: 2015-06-18
  • Publisert: 2015-06-18

Denne artikkelen vil vise at utkantregioner som Norge tok aktivt del i den fremvoksende globale økonomien både på slutten av 1700- og første halvdel av 1800-tallet. Ved å se på tømmerhandelen vil artikkelen vise at deltagelsen langt fra var basert på sentrums utnytting av et «perifert» Norge, men heller at sentrum var avhengig av norske varer på denne tiden. Den norske tømmereksporten reagerte dynamisk og fleksibelt på endringer i det internasjonale tømmermarkedet før, under og etter Napoleonskrigene. Resultatet var at Norge etter kort tid ble en av de sentrale tømmerleverandørene for flere europeiske land.

Changes in Norwegian timber production and markets ca 1780-1840

Peripheral regions like Norway were actively engaged in global trade and economic development in the decades around 1800. With a focus on the timber trade, the article shows that participation was far from motivated by the centre’s exploitation of the periphery. Instead, the centre was dependent on Norwegian produce such as timber in the final decades of the 18th and first decades of the 19th century. With the Norwegian timber trade reacting dynamically and flexibly to changes occurring in the international timber market before, during and after the Napoleonic Wars, Norway became one of the main timber suppliers to several European countries.

Keywords: Long 18th century, timber trade, market shares in European countries.

Innledning

Tømmerhandelen gjorde Norge til en sentral aktør i den europeiske økonomien på slutten av 1700- og starten av 1800-tallet. Det norske tømmeret1 gikk særlig til sivile formål. Det ble blant annet brukt i utbygging av infrastruktur som havner, diker og kanaler, som takbjelker, bindingsverk eller stillas i fabrikk- og husbygging i et stadig mer urbanisert Europa, til møbler for en befolkning som omgav seg med stadig flere ting, og til pakkasser for å frakte de stadig flere varene som ble produsert. Går man i gatene både i Amsterdam, London og Paris i dag, er det fremdeles norsk tømmer som holder mange av byggene oppe.

Den norske tømmernæringen var gjennom 1700-tallet spesialisert mot høykvalitets varer for det britiske markedet. Andre markeder og varesorter var sekundære. Dette endret seg med Napoleonskrigene, da internasjonale politiske, strukturelle og økonomiske forhold stengte det norske tømmeret ute fra Storbritannia,og slik tvang næringen til å se seg om etter alternativ. Løsningen ble å legge om produksjonen til økte kvanta av billig, lavkvalitets tømmervarer, samtidig som markedsandeler i gamle europeiske markeder ble videreutviklet.

Fokus i denne artikkelen er nettopp på denne omleggingen og kontinuiteten: fra høykvalitets tømmer til Storbritannia til større kvanta med lavere kvalitet til andre, men gamle markeder. Sentrale spørsmål er hvilke produksjonsendringer næringen iverksatte i respons på de internasjonale forholdene, og da særlig Napoleonskrigene, samt hvordan disse endringene innvirket på det norske tømmerets andeler i de gamle europeiske markedene.

Kildematerialet som benyttes gir innblikk i den norske tømmerhandelen i tiårene rundt 1800. Artikkelen støtter seg særlig på utenlandsk handelsstatistikk som til nå har vært lite brukt i norsk sammenheng, på nylig oppdaget dansk/norsk handelsstatistikk fra før og under krigsårene, samt på norsk toll- og handelsstatistikk gjort tilgjengelig på nettstedet toll.lokalhistorie.no. Avgrensningshensyn gjør at artikkelen ikke tar opp hvordan det norske tømmeret ble mottatt eller benyttet, dvs. etterspørselssiden, i de europeiske markedene.

Artikkelen gir i del 1 et raskt overblikk over sentral teori og historiografi samt utfordringer ved kildene den bygger på. I del 2 gis en introduksjon til tømmerhandelen i et overordnet perspektiv, før de to neste delene ser på henholdsvis endringene i varetyper som skjedde etter Napoleonskrigene og utviklingen av det norske tømmerets markedsandeler i sentrale europeiske land. Konklusjonen tar sikte på å trekke de store linjene for den norske tømmereksportens utvikling i tiårene før, under og etter Napoleonskrigene.

Del 1: Teori, historiografi og kilder

I søken på å bedre forstå hvordan og hvorfor Vest-Europa ble dominerende i en stadig mer globalisert verden, har studier av førindustrielle strukturer og forhold igjen kommet på banen. Det er særlig Kenneth Pomeranz’ og C. A. Baylys arbeid som har gjort dette aktuelt. Pomeranz’ sammenligning av den økonomiske utviklingen i Europa og Kina før 1800 viser at Europa først tok en klar ledelse etter 1800. Før dette hadde verden vært polysentrisk, uten noe dominerende sentrum. Europas suksess forklarer han med dyr arbeidskraft som stimulerte til utviklingen av arbeidsbesparende teknologi, tilgangen på kull som sørget for energi til å drive teknologien, og fungerende institusjoner som sikret forutsigbarhet. Bayly har bygget på de siste årenes fokus på transnasjonal og global historie, og har vist at det foregikk en stadig tettere interaksjon mellom regioner og verdensdeler, men også at samfunnsområder som politikk, økonomi og kultur påvirket hverandre stadig mer.2

Denne artikkelens fokus på den norske tømmerhandelens utbredelse i Europa i tiårene rundt Napoleonskrigene passer således inn i den pågående globalhistoriske diskusjonen. Den kaster nytt lys på norsk tømmers deltagelse i den europeiske interregionale handelen og hvordan denne evnet å tilpasse seg strukturelle endringer skapt av krigen og politiske valg. Den bidrar slik til bedre å forstå strukturene som gjorde at Europa var i stand til å bli den økonomiske ledende makten utover 1800-tallet.

Tømmer har vært en sentral ressurs i de fleste historiske samfunn. Avhengig av ressurstilgangen har det ikke bare vært en varme- og energikilde, men også blitt brukt til en lang rekke sivile og militære formål. I Europa har handel med tømmer foregått langt tilbake i tid; de skogrike områdene i nord og øst var sentrale produsenter, mens de tettere befolkede områdene i sør, men særlig i vest var markedene. Den første større, kjente eksporten fra Norge fant sted alt på 1200-tallet. Tømmerets lengde og vekt begrenset utstrekningen av markedet og gjorde at handelen lenge var lokal eller regional.

Tømmerhandelen ble først virkelig global i 1807 da Storbritannia, motivert av Napoleonskrigene, satte opp tollbarrierer for å sikre forsyninger av tømmer fra egne områder. Politikken ble opprettholdt også etter freden og gav koloniene beskyttelse nok til å utvikle tømmernæringen. Samtidig gjorde tollrestriksjonene at spesielt norsk tømmer ble holdt utenfor det britiske markedet.

I studier av tømmerhandelen har fokus enten vært på tiden før Napoleonskrigene eller på tiden etter. Studier av den norske tømmerhandelen før 1814 viser at det gjerne var ett hovedmarked som dominerte. På 1500- og 1600-tallet var dette Nederland, fra slutten av 1600- og gjennom hele 1700-tallet var det Storbritannia. Andre, ofte mindre markeder har fått lite oppmerksomhet, med noen hederlige unntak.3 Studier av tømmerhandelen etter 1814 har poengtert at andre markeder enn det britiske økte i betydning, men disse har enten fortsatt å fokusere på den bilaterale handelen med Storbritannia, eller fokusert på de politiske sidene av handelsavtaler.4 Denne artikkelen bygger på disse arbeidene, men utvider perspektivet til å ta for seg utviklingen av det norske tømmerets markedsandeler også i Frankrike, Nederland og Danmark.

Studier av den norske tømmerhandelen rundt 1800 har særlig fokusert på enkeltaktører som handelsmenn/-hus og deres respektive oppkomst eller nedgang. Dette aktør- og virksomhetsperspektivet har gitt god innsikt i det østnorske næringslivet i perioden, og da særlig vanskene som handelshusene møtte. Rollen det norske tømmeret spilte i det europeiske og etter hvert globale markedet har likevel bare delvis blitt fanget opp.5 Dette har skapt et noe skjevt bilde av den norske tømmernæringen der tilpasningene til, og møtet med det fremvoksende globale markedet har fått mindre plass. Produksjonsomleggingen i næringen er kort diskutert i nyere studier av konsekvensene av hendelsene i 1814, men fokus har da vært på norsk, og særlig Christianias og Bergens økonomiske utvikling.6 En mer dyptgående gjennomgang av endringene samt en diskusjon om de mer overordnede konsekvensene har ikke blitt gjort før nå.

I ikke-norsk historiografi har tømmerhandelen med Norge og bruken av norsk tømmer som bygningsmateriale blitt tatt opp i varierende grad, men da først og fremst i lys av egne, nasjonale forhold. I Nederland har oppmerksomheten om norsk tømmer vært begrenset til Nederlands storhetstid på 1600-tallet, men dels også 1500- og 1700-tallet. Britisk litteratur har vektlagt militærets behov for tømmer før og under Napoleonskrigene, noe som har gjort at primært tømmer fra Østersjølandene har fått oppmerksomhet. Fransk litteratur kommer inn på tømmer blant annet i studier av byggenæringen under revolusjonen, men det norske vies ingen særskilt oppmerksomhet.7

Fernand Braudels arbeid identifiserte Norge som en del av den baltiske/nordsjøiske handelssfæren der steder som Amsterdam og London var økonomiske sentra. I Immanuel Wallersteins World System-teori har forholdet mellom sentrum og mer perifere eller semi-perifere områder som Norge vært kjennetegnet av utbytting, men flere studier har vist at dette ikke var tilfellet. Blant nyere studier har Ragnhild Hutchisons arbeid med den norske tømmerhandelen med Storbritannia rundt 1780–1835 vist at det var et gjensidig avhengighetsforhold mellom de to landene.8 I denne artikkelen utvides diskusjonen til å omfatte også andre land.

Kildematerialet som benyttes er først og fremst samtidig handelsstatistikk, tollruller og undersøkelser av handelsforhold. For tiden før 1814 har en nylig tilgjengeliggjort database bestående av summariske tollekstrakter for havnene Christiania, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Risør og Tønsberg for årene 1786, 1788, 1790, 1792 og 1794 vært til nytte for å få et inntrykk av handelsstrømmene.9 Databasen gjør det mulig å søke opp verdien og mengden av ulike vareslag som sjøveis ble ført inn eller ut av havnen både til utlandet og andre deler av Danmark/Norge, samt varenes opprinnelsessted eller destinasjon.

For krigsårene har en nylig oppdaget en oversikt over den norske tømmerhandelen i årene 1799, 1804–1811 som viser utviklingen rett før og under Napoleonskrigene vært særlig sentral.10 Denne er mindre detaljert enn tollistene, men kilden gir likevel en totalsummering over tømmereksporten i disse årene og viser hvor tømmeret ble ført.

For tiden etter freden i 1814 har offentlig statistikk, ofte publisert av de nasjonale statistikkbyråene i Norge samt i Frankrike, Nederland, Danmark og Storbritannia, spilt en sentral rolle.11 Utvalget av år varierer, men faller mellom 1815 til 1847. Dette gjør det mulig å få innblikk både i andelene av norsk tømmer som gikk til ulike land, men mest nyvinnende, også det norske tømmerets markedsandeler i disse.

Det er utfordringer knyttet til å sammenligne det statistiske materialet over tid. I det som er brukt her, varierer både enheter og kategorier over tid og i de forskjellige landene. Det er likevel mulig å identifisere trender som på et overordnet nivå kan holdes opp mot hverandre slik at ulikheter og fellestrekk kan tre frem.

Det skal presiseres at det også er heftet utfordringer knyttet til reliabilitet ved kildematerialet. Hovedproblemet er at den samtidige statistikken ikke fanger den ulovlige handelen som er kjent var utbredt.12 Materialet kan likevel ansees som relativt representativt siden annet kildemateriale, slik som rettsprotokoller, kjøpmannsbøker eller skifter, skisserer et bilde av vareutvalget som i det store og hele sammenfaller med de relative forholdene som tollmaterialet viser. Mengder og summeringer må derfor behandles som minimumstall, og utbredelsen av varene sett i forhold til hverandre som indikasjoner.

Samtidige studier av tømmerhandelen, oftest fra tidlig 1800-tallet, har også vært vesentlig for å forstå endringene. Særlig viktig har de statistiske arbeidene til Anton Martin Schweigaard og Maximilianus Braun Tvethe vært, men også V. Rothes studie av handelen mellom de nordiske landene i første halvdel av 1800-tallet. Disse har kvantitativt og økonomisk fokus og baserer seg særlig på nasjonale handelsstatistikker. Det er likevel ikke alltid mulig å spore dataene tilbake til originalkildene, noe som kan forklares med at de har hatt tilgang på materiale som senere har blitt kassert.13

Del 2. Tømmerhandelen i store trekk før, under og etter krigen

Norsk tømmer ble eksportert alt i middelalderen, men det var først fra siste halvdel av 1500-tallet at det utgjorde noe større mengder. Tømmeret gikk da til samtidens største handelsmakt: Nederland. Da britene tok over den økonomiske ledelsen fra slutten av 1600-tallet, ble de gradvis også hovedmarked for det norske tømmeret, og i siste del av 1700-tallet ble de dominerende.14

Nøytralitetspolitikken som den dansk-norske stat førte i siste halvdel av 1700-tallet, sikret norske skip og varer tilgang til krigførende havner. Utsikten til profitt var stor, særlig fordi krigen holdt flere av det norske tømmerets konkurrenter ute av det britiske markedet, men også siden tømmeret ble ført på norskeide skip. Dette er særlig tydelig i handelen på Frankrike idet antallet dansk/norske skip økte i siste halvdel av 1700-tallet når nøytraliteten sikret dem særlig innpass også når Frankrike var i krig. De norske skipene drev særlig cabotasje, eller fraktefart, men det var også vekst i den direkte handelen i disse årene.15 Mulighetene som krigene og den spente verdenssituasjonen gav var utgangspunktet for mange av de store norske handelshus man kjenner fra denne tiden, deriblant det Ankerske fideikomiss eller Collett-familien, og tilsvarende i de andre norske havnene.

Det britiske markedets dominans varte frem til 1807 da flåteranet dro Danmark-Norge med i krigen på fransk side. Som kontrabande ble det norsk tømmeret holdt ute av det britiske markedet i krigsårene. Etter freden i 1814 møtte den norske tømmerhandelen ikke de samme markedsforholdene som tidligere. Britene valgte å fortsette den skyhøye tollen de hadde pålagt fremmed tømmer under krigene. Motivet var å gjøre seg uavhengig av fremmede lands varer, men også å utvikle tømmernæringen særlig i de nordamerikanske koloniene.16 Dette betydde at tollen på mellom 100 % og 150 % for utenlandsk tømmer fortsatte også i fredstid. Blant de tydeligste konsekvensene av tømmertollen for Norge var en kraftig nedgang i eksporten til Storbritannia etter krigen.17

For de gamle norske tømmereksportørene medførte tapet av Storbritannia krise, og etter noen år også i mange tilfeller konkurser. Bare i 1816 gikk syv av Christianias kjøpmenn fallitt, og flere fulgte. I Drammen, den største trelasteksporterende havnen, gikk 14 fallitt i 1817. Raset av konkurser etter handelshus som hadde bygget seg opp før krigen, bare fortsatte i årene etter.18

Tømmerhandelen opplevde likevel på lengre sikt vekst. I asken av de gamle handelshusene reiste nye seg. Flere av entreprenørene kjente næringen godt ettersom de hadde fått sin opplæring i de gamle handelshusene. Med den økonomiske krisen og konkursene fikk de også tilgang på skip og skog til lave priser. Slik kunne de nye handelshusene dermed starte opp med kompetanse, uten de gamle husenes forpliktelser til kreditorer – et godt utgangspunkt for å benytte seg av nye muligheter i det internasjonale markedet. Dette skjedde ikke bare i de største tømmerutskipningshavnene som Drammen og Christiania, men også i de mindre langs kysten av Øst- og Sør-Norge.19

Det er vanskelig å finne gode tall for den totale norske tømmereksporten både gjennom 1700- og første halvdel av 1800-tallet. Dette skyldes dels at informasjonen i perioder ikke ble samlet sentralt, og dels at mye er tapt. Som nevnt før fanger det statistiske materialet ikke opp den ulovlige handelen, og estimater må derfor forstås som minimumstall. Tross utfordringene er det likevel mulig, med litt forsiktighet, å identifisere noen overordnede trender.

Figur 1 viser tall fra tre samtidige kilder for tømmerutførselen fra Norge på slutten av 1700- og første halvdel av 1800-tallet. I noen tilfeller skiller tallene seg mye fra hverandre. Dette gjelder særlig Kommerciekollegiets tabellariske årvisse tall for 1799, 1804–11 og Tvethes gjennomsnittstall for årene rett før og under krigen. Kommerciekollegiets tall var basert på rapporter til myndighetene, men krigsutbruddet gjorde rapportering vanskelig, så vi må anta at ikke alt er fanget opp. Tvethes tall stemmer overens med SSBs for tiden etter 1835, men hvor han har hentet eksporttallene for tiden før fra, er ikke mulig å identifisere. Det er også uvisst om Tvedts tall for 1700-tallet inkluderer tømmer ført til Danmark. Om de ikke gjør det, indikerer andre studier, som diskuteres senere i delen som tar for seg eksporten til Danmark, at det til utførselen må legges mellom 5 og 10 %. Kommerciekollegiets tall inkluderer utførsel også til danske steder.

Figur 1: Utførsel av tømmer fra hele Norge i et utvalg år fra 1776 til 1846 – tre ulike kilder (lester). Kilder: SSB historisk statistikk, utenrikshandel: Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart 1835, 1836, 1841 og 1844; RA, Kbh, Kommerciekollegiet, tabellarisk oversikt; Tvethe 1848: 66.

Noen overordnede konklusjoner kan likevel trekkes om tømmereksporten når statistikkene sammenlignes med hverandre og med andre kilder. Tvethes tall for 1776–1783 skjuler årlige variasjoner, men sammenlignet med studier av britisk tømmerimport fra Norge i disse årene er mengdene relativt sammenfallende.20 Også for tiden 1835 til 1846 sammenfaller Tvethes og SSBs statistikk relativt godt, og begge viser rask vekst i tømmereksporten.21

Derimot fremstår Tvethes tall for årene rett før krigen som en uvanlig topp, sammenlignet med Kommerciekollegiets tall som ikke indikerer noen slik plutselig økning. Studier som har benyttet britisk statistikk, støtter Kommerciekollegiets for årene i forkant av krigsutbruddet.22 Denye resultatene gjør det nødvendig å stille spørsmål ved Napoleonskrigenes rolle som agent for forandring av den norske økonomien. Funnene viser at målt i kvanta hadde krigene mindre betydning for eksporten av norsk tømmer enn tidligere antatt. Samtidig viser de at utviklingen etter krigen hadde lange linjer bakover i tid. Den neste delen ser nærmere på hvordan dette var mulig.

Del 3: Produksjonsvekst og kvalitetsnedgang

Som vist i den foregående delen økte den norske tømmereksporten fra 1770-tallet til midten av 1840-årene. I tiden før Napoleonskrigene var veksten relativt jevn, mens den etter krigen gikk langt raskere. Forklaringen på veksten finner man ved å se på endringer i produksjonen, men også i endringer i hvor tømmeret ble eksportert.

Veksten i den norske tømmereksporten etter Napoleonskrigene var mulig grunnet omlegging av produksjonen. Britene hadde særlig etterspurt høykvalitets tømmer, selv om en del lavere kvalitet også var blitt levert. Uthenting og saging av virke i Norge var gjennom særlig siste halvdel av 1700-tallet derfor spesialisert mot dette markedet. Med tapet av Storbritannia som marked måtte norske tømmereksportører se seg om etter nye muligheter. Løsningen var utvikling av gamle markeder, men i disse var etterspørselen først og fremst etter lavkvalitets tømmer. Den norske tømmerproduksjonen måtte derfor endres.

Gamle markeder som Frankrike, Nederland og Danmark etterspurte det som ble kalt sekunda vare, dvs. tømmervarer som var for korte eller dårlige til å møte idealmålene.23 Disse var langt billigere, og derfor særlig ettertraktet for land som var i en gjenoppbyggingsfase etter flere år med krig. En britisk høring om europeisk og nordatlantisk tømmerhandel bekrefter at hoveddelen av tømmeret som ble importert til både Frankrike og Nederland var sekunda vare. Det prøyssiske som ble ført til disse landene ble omtalt som ofal, mens om det norske ble det sagt: the export of deals to France consists of a second quality. Bildet er likevel noe mer nyansert; noe høykvalitets trelast kom også til disse markedene, delvis fordi eksportørene valgte å dumpe prisene for å få solgt varene, og dels fordi det også var noe etterspørsel etter bedre trevarer.24

Skiftet fra høykvalitets eller prima til mer sekunda tømmer innebar i utgangspunktet lavere inntekter siden prisen reflekterte kvaliteten. I tillegg var det internasjonalt prispress siden land som Russland etter freden igjen kunne handle fritt. Det har ikke vært mulig å finne pris på trevarene fordi statistikken ikke reflekterer kvalitetsforskjeller. Heller ikke Jan Tore Klovlands arbeid med historiske norske priser er til hjelp i denne sammenhengen. Tømmerprisene for 1777–1876 som han har, er basert på priser i London, eller de er basert på sporadiske priser rapportert til Skogdirektøren.25 Disse kan derfor ikke brukes til å si noe om eksporten til ulike utenlandske markeder, prisutviklingen for ulik trelast i disse markedene, eller den norske tømmereksporten til Europa generelt. Det nærmeste man kommer er samtidige kommentatorer som indikerte at det var omtrent 40 % lavere pris på tømmer på kontinentet enn i Storbritannia.26Hvor mye av forskjellen som forklares av ulik kvalitet og generelle kostnadsforskjeller, har ikke vært mulig å fastslå.

For det norske tømmeret var økt produksjon, liberaliseringen av tømmerhandelen og mer effektiv transport sentralt for å veie opp for de lavere prisene sekunda tømmer gav. Større produksjon var mulig fordi ressursgrunnlaget i praksis ble utvidet når næringen ikke lenger bare felte de høyeste, retteste og mest kvistfrie trærne, men også tok mer krokete eller korte trær som før krigen hadde fått stå.27 Tekniske forbedringer av sagene i form av tynnere og flere sagblad reduserte også spill og gav flere bord. Den økte utnyttelsen av de norske skogressursene bøtet på noe av de tapte inntektene som trelasthandlerne hadde under og etter krigene. Dette kan nettopp også ha vært motivet for mange av kjøpmennene til å øke eksporten, men kan på sikt også ha lagt føringer for økt vekt på lavkvalitets tømmer.

Den gradvise liberaliseringen av sagbruksprivilegiene de siste årene av 1700- og i første halvdel av 1800-tallet spilte også en viktig rolle for produksjonsøkningen. Viktigst var Forordningen av 22.4.1795, som forkastet de gamle bestemmelsene for minstedimensjon for tillatt hugst samt fjernet kvantumstaket på tømmereksporten. Skogeierne fikk dermed uinnskrenket hugge i egen skog, og sageierne fikk selge fritt. Det var likevel fremdeles bare de privilegerte sagene som hadde mulighet til å eksportere. Loven av 8.6.1818 åpnet for at alle kunne opprette sag på egen grunn, både for eget bruk, salg og eksport. De privilegerte sagenes eiere hadde fortsatt fordeler i form av at det bare var de som fikk kjøpe tømmer fra andres skog. Dette ble først opphevet i 1854, og gjort gjeldende fra 1860.28 Liberaliseringen åpnet likevel for at flere samfunnsgrupper kunne delta i tømmereksporten, noe som bl.a. sees i den franske handelsstatistikken (som diskuteres senere) i tømmersorten huggen last. Dette var håndhuggede bord som de som ikke eide sagmøller kunne eksportere. Prisen på denne sorten var lavere enn på de sagde.29

Forbedringer i transporten i første halvdel av 1800-tallet fjernet mange av de fordyrende flaskehalsene som næringen hadde slitt med gjennom 1700-tallet. Fellesfløting er eksempel på en slik forbedring: der selger eller kjøper tidligere selv hadde sørget for transporten ned elveløpet, ble det etablert fellesfløtelag som tok med medlemmenes tømmer samlet. Et annet eksempel er utbygging av fløtingsinfrastruktur som lenser og sluser som gjorde det mulig å ta imot større mengder tømmer enn tidligere.30 Disse reduserte også skader og svinn, som for eksempel ved Vrangfoss i Telemarkskanalen der slusene gjorde at tømmeret som før ofte hadde vaset seg i fossen og måtte sprenges løs, i stedet kunne fløtes relativt problemfritt. At lønningene var lave holdt også produksjonskostnadene nede i årene etter krigen. Endringene innebar i mange tilfeller strukturelle forbedringer som tømmernæringen dro nytte av langt inn på 1900-tallet.

Del 4: Andre og voksende markeder

Den kraftige veksten i den norske tømmereksporten etter Napoleonskrigene ble gjort mulig på grunn av utviklingen i andre markeder enn det gamle britiske. I praksis innebar det en omlegging av den norske trelasteksportens handelsmønster. Denne delen ser derfor på endringene i markedene for det norske tømmeret.

Figur 2: Tømmereksport fra norske havner, 1835. Kilde: SSB historisk statistikk, utenrikshandel: Det kongelige Finans-, Handels- og Told-Departement, Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart 1835. Tabell 1.

Øst- og Sør-Norge stod også etter Napoleonskrigene for det meste av tømmereksporten. Figur 2 viser at Drammen i 1835 stod for hoveddelen av eksporten, med Langesund og Christiania som nummer to og tre. Dette var tilsvarende som i siste halvdel av 1700-tallet.31 Handelsstatistikken fra 1835, 1838, 1841 og 1844 skiller dessverre ikke på ulike sorter tømmervarer, og gjør det derfor umulig å skille ulike tømmervarer eller se om noen eksporthavner spesialiserte seg på bestemte typer tømmer.

Selv om eksporthavnene i stor grad var de samme før og etter krigen, endret derimot markedene seg: fra å ha vært fokusert på Storbritannia før krigen, ble eksporten spredt mer jevnt på flere land. Tabell 1 viser at tømmereksporten fra 1835 til 1844 var relativt jevnt fordelt mellom Frankrike, Nederland og Storbritannia, med noe mindre til Danmark. Andre land, primært i Østersjøområdet, utgjorde ellers bare 5 til 6 %. De respektive markedenes andeler holdt seg relativt stabile i hele perioden.

TotaltFrankrikeNederlandDanmarkStor-BritanniaAndre
Trevarer, tømmer og trelast (lester)1835225 77228 %28 %14 %25 %5 %
Trevarer, tømmer og trelast (lester)1838241 56930 %27 %11 %27 %5 %
Trevarer, tømmer og trelast (lester)1841266 74428 %27 %16 %24 %6 %
Tømmer og trelast i stykk over 20 tommers lengde1844251 08533 %23 %17 %21 %6 %

Tabell 1: Endringer i norsk eksport av tømmer, og andelene til Frankrike, Nederland, Danmark, Storbritannia og andre land i 1835, 1838, 1841 og 1844. Kilde: SSB historisk statistikk, utenrikshandel: Det kongelige Finans-, Handels- og Told-Departement, Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart 1835, 1836, 1841, og 1844.

Frankrike

Frankrike var et særlig viktig marked i årene under og etter krigen. Det har likevel vært noe uklart hvilken rolle landet spilte på slutten av 1700-tallet. Francis Sejersted har hevdet at Frankrike var et reservemarked for norsk tømmer når avsetningsforholdene var vanskelige i Storbritannia.32 En studie gjort av Odd Halvorsen viser derimot at dette ikke stemmer. Han viser at eksporten til Frankrike var lite påvirket av endringer i det britiske markedet, slik det ville forventes dersom det var et reservemarked. Halvorsen mener at Frankrike før krigen i stedet var et bimarked der lavere kvalitets skurlast, lavkvalitets bord, ofte restprodukt av eksporten av det finere tømmeret til Storbritannia, ble solgt. Statistikken han samlet viser at faktisk gikk over 90 % av skurlasten fra Christiania, Fredrikshald og Drammen til Frankrike i årene 1765, 1770 og 1775, men sank til noe over 60 % i 1780, 1785 og 1790.33

Oscar A. Johnsen har også vist at handelen med Frankrike varierte. I krigsår der nøytraliteten gavnet Norge, tok både fraktehandelen og direktehandelen med varer som tømmer og jern til fransk industri og skipsbygging seg opp, mens den gikk tilbake i fredsår. Han anslo at handelsbalansen mellom Norden og Frankrike var i fransk favør i disse årene. For Norges del gjorde den relativt lave importen av franske luksusvarer, samt nordmennenes evne til å komme seg inn på det franske markedet med nødvendighetsvarer i krig, likevel at handelsbalansen antagelig var mindre negativ enn både til Danmark og Sverige.34 Dette sammenfaller med konklusjonene trukket fra funnene i Kommerciekollegiets tømmereksportoversikt i krigsårene diskutert tidligere.

Det har også blitt hevdet at det norske tømmeret på 1700-tallet hadde vansker med å komme inn på det franske markedet fordi landet fremdeles hadde egne skogressurser.35 Franske studier viser derimot at det var stor etterspørsel etter tømmer på den tiden. Innenlandske skoger klarte ikke å møte det nasjonale behovet, og i Paris var mangelen på trevirke så prekær mellom 1789 til 1815 at anleggsnæringen var nødt til å bruke drivved fra Seinen til reisverk og stillas.36 Det norske tømmeret hadde altså gode muligheter i Frankrike.

Den nylig oppdagede tabellariske oversikten over tømmerutførselen fra Norge i 1799 og fra 1804 til 1811, forteller da også at det norske tømmeret ikke hadde vansker med å komme inn på det franske markedet under krigen. Da britene gjorde det norske tømmeret til kontrabande, byttet de norske aktørene raskt marked. Av 2459 skip (139 586,5 lester) med trelast som forlot Norge i 1804, gikk 1409 (98 263,5 lester) til Storbritannia, mens bare 135 (5837,5 lester) gikk til Frankrike. I 1810 var situasjonen en helt annen. Av 1620 skip (119 653 lester) som forlot norske havner med tømmer, gikk bare 5 (208 lester) til den nye fienden. Derimot gikk 1590 skip (118 115 lester) til Frankrike, samt franskokkuperte havner i Nederland som Amsterdam og Rotterdam.37

Figur 3: Norsk eksport av tømmer til Storbritannia og Frankrike (i lester). Kilde: Tvethe 1848: 66–67.

For tiden etter Napoleonskrigene viser figur 3 hvordan tømmereksporten økte til Frankrike mens den sank til Storbritannia fra 1805. Figuren er basert på Tvethes statistikk, og som tidligere nevnt er det grunn til å stille spørsmål ved nøyaktigheten av denne for tiden før og under krigen.38 Fra 1835 sammenfaller Tvethes data likevel med den norske handelsstatistikken og kan dermed ansees som plausibel for denne perioden.

Det har blitt antydet at norske tømmereksportører selv skapte etterspørselen i Frankrike etter Napoleonskrigene ved å falby store kvanta.39At noen benyttet seg av denne taktikken, bekreftes av samtidige analyser av trelasthandelen.40 Det skjedde særlig i de første årene etter freden, da det ble klart at norske trelasthandlere måtte se seg om etter andre markeder enn det britiske. Prisdumping på tømmer var likevel en kortsiktig løsning som, dersom den ble opprettholdt over tid, ville undergrave det norske tømmerets posisjon. De mer overordnede strukturelle forandringene i den franske økonomien gjorde heller ikke prisdumpingen nødvendig på sikt. Gjenoppbyggingen etter krigen var en viktig pushfaktor for den franske tømmerhungeren, og handels- og laugsreformer under revolusjonen og Napoleons tid ved makten hadde senket transaksjonskostnader og tilrettelagt for friere flyt av varer og tjenester.41

De handelspolitiske endringene i Frankrike gavnet også norsk tømmer, som dermed lettere kunne nå flere og selges billigere. At Frankrike ikke innførte noen særlige tollavgifter på utenlandsk tømmer, var også til hjelp.42 Det er rimelig å anta at eksporten under krigen gav norske tømmerhandlere et sterkere fotfeste i det franske markedet som kunne utnyttes etter freden.

Det norske tømmerets sentrale rolle i det franske markedet vises tydelig i den franske handelsstatistikken fra 1831 til 1847. Denne viser at norske tømmervarer hadde store markedsandeler, særlig innen byggtømmer. Trelast som var over 8 cm tykk økte sin andel fra 44 % i 1831 til 74 % i 1846.43 I reelle tall vokste innførselen til Frankrike nesten 11 ganger fra 1831 til 1846. Markedsandelene for trevarer som var under 8 cm tykke, samt det som var grovhugget med øks, sank i den samme perioden, men lå likevel på mellom henholdsvis 54 og 39 % og 28 og 13 %. Likevel økte innførselen av begge – henholdsvis 3,4 og 5 ganger.44 Både markedsandelene og de reelle tallene viser dermed at norske tømmereksportører klarte å utnyttet veksten i det franske tømmermarkedet, og varesortene viser at det var primært franske bygninger og infrastruktur det ble brukt i.

Fransk handelsstatistikk viser også at handelen mellom Frankrike og Norge økte i årene etter krigen, og at tømmer spilte en sentral rolle. Figur 4 oppsummerer handelsforholdene for tiden 1837 til 1846. Den viser tydelig at ikke bare utgjorde tømmer hoveddelen av import fra Norge, men det var også det som drev veksten. I snitt ble det innført vanlig tømmer (bois communs) fra Norge for mellom 7 154 513 franc og 11 840 528 franc mellom 1831 og 1836. Dette utgjorde henholdsvis 76,6 og 85,8 % av Frankrikes totale import fra Norge.

Eksporten fra Frankrike til Norge holdt seg derimot relativt stabil. Mellom 1831 og 1836 lå denne på 1 612 389 franc, og mellom 1837 og 1846 på 2 001 694 franc. Av dette var det vin og frukt som utmerket seg blant varene som ble ført til Norge. Handelsbalansen var dermed solid i norsk favør med 7 717 504 franc mellom 1831 og 1836, og 11 791 418 franc mellom 1837 og 1846 i norsk favør.

Figur 4: Verdien av fransk import av norsk tømmer og verdien på fransk eksport til Norge. I franc, 1837–46. Kilde: Tableau decennal du commerce de la France, 1837–1846.

Nederland45

Til Nederland hadde tømmereksporten fra de østnorske havnene46 i tiårene før krigen bestått av mer enn 95 % bjelker, dvs. usaget tømmer. Det var Drammen som stod for det meste av denne eksporten, og nederlenderne saget selv bjelkene til bord og plank. Det norske tømmeret ble i Nederland regnet som relativt billig; dels fordi transportkostnadene var lavere enn på tømmer fra Østersjølandene, men også fordi det var lav kvalitet, gjerne gran, siden furu primært gikk til Storbritannia.47 For tiden etter Napoleonskrigene viser den norske handelsstatistikken at Nederland mottok mellom 23 og 28 % av denne tømmereksporten (se tabell 1) fra 1835 til 1844. Over tid var andelen synkende, selv om den i reelle tall i noen år oversteg eksporten til Frankrike. Dette sammenfaller med Amsterdams og Nederlands dalende posisjon i det internasjonale markedet generelt gjennom 1700-tallet, samt de-urbaniseringen som foregikk internt i landet.48

Selv om Nederland var en gradvis mindre sentral mottaker av norsk tømmer, var det norske tømmeret viktig for Nederland. Dette sees tydelig i den nederlandske statistikken ved at det i 1846 utgjorde 73 % av innførselen49 av usaget og ubrutt last (ongebroken last).50 Svært lite ferdig saget tømmer ble ført til Nederland på 1600- og 1700-tallet, og statistikken viser dermed at det var kontinuitet i sortimentet av tømmer som Nederland innførte fra Norge. Om Drammen fremdeles var den viktigste eksporthavnen for tømmer til Nederland, sier ikke statistikken noe om.

Den nederlandske statikken viser også at det i 1846 ble innført varer fra Norge til Nederland for til sammen 4 470 753 guilder. Dette var 2 % av de totalt 255 544 644 guilder som var totalverdien på den nederlandske importen. Innførselen av norsk, usaget tømmer var på 2 908 862 guilder, eller 65 % av importen fra Norge. Fra Norge ble det ellers innført særlig tran (930 434 guilder), tørrfisk (302 304 guilder) og kobber (212 437 guilder). Samme år var eksporten fra Nederland til Norge verdsatt til totalt 795 111 guilder. Utførselen bestod hovedsakelig av eksotiske varer som sukker, tobakk og kaffe samt isenkram. Handelsbalansen mellom Nederland og Norge synes dermed å ha vært på 3 675 642 guilder i norsk favør i 1846.

Danmark

Gjennom det meste av 1700-tallet hadde unionen med Danmark sikret de fleste norske varer tollfri tilgang til alle deler av det dansk-norske riket. Med bruddet i 1814 ble dette slutt. I årene etter var handel mellom de to pålagt full toll, men dette ble endret 2. november 1826 i en handelstraktat mellom kongeriket Sverige og Norge og kongeriket Danmark som sikret likebehandling av fartøyer og varer som handlet mellom rikene.51

Danmarks andel av det totale eksporterte norske tømmeret både før og etter krigen ser ut til å ha holdt seg relativt stabilt. I den dansknorske statistikken finnes det dessverre ingen totalsummeringer på tømmer innført fra Norge til Danmark.52 Utførselstall fra norske havner gir likevel et inntrykk av omfanget. I 1785 og 1805 gikk henholdsvis 5,8 og 8,5 % av skurlasten fra Øst-Norge til Danmark (i tillegg ble det utført bjelker).53 For tiden etter unionsbruddet viser tabell 1 at Danmark mottok mellom 14 og 16 % av den norske tømmereksporten mellom 1835 og 1847. Eksporten synes dermed å ha økt noe.

Dansk handelsstatistikk er til liten hjelp for å identifisere det norske tømmerets andel på det danske markedet. Årsaken er at norsk og svensk vareinnførsel ble slått sammen i oversiktene. Disse forteller at til sammen hadde de to nye broderlandene 75 % av det danske furu- og granmarkedet i årene 1844 og 1847. I V. Rothes samtidige studie av de nordiske landenes handel, får man likevel innsikt i markedsandelene gjennom hans anslag om at Danmark mottok om lag 30 000 lester, eller 33 % av sitt behov [for trelast] fra Norge.54

Det meste av handelen mellom Danmark og Norge etter freden foregikk mellom de to landenes provinsbyer. Dansk skipsstatistikk viser at København i 1844 og 1847 bare var ankomsthavn for 4 % av skipene fra Norge og utreisehavn for ikke mer enn 9 % av skipene til Norge. Resten handlet med provinsene og hertugdømmene. Rothes studie bekrefter dette mønsteret, og forklarer det med at handelen primært gikk i dansk korn og fetevarer, med billig norsk tømmer av lav kvalitet i retur. Dette var en kontinuitet av det tidligere kornmonopolet, som hadde vært en sentral del av handelsforholdet mellom særlig Danmark og Øst- og Sør-Norge gjennom 1700-tallet.55 At det primært var billig tømmer, forklarte Rothe med at befolkningen i de danske provinsene ikke hadde råd til dyrere materialer til sine hus eller andre tømmerbehov som møbler eller pakkasser.56

Hverken i den norske eller danske handelsstatistikken er det oppgitt verdier på varehandelen, og handelsbalansen før og etter Napoleonskrigene er derfor ikke mulig å finne. V. Rothe har antagelig hatt tilgang til underlagsstatistikk som ikke er tilgjengelig i dag, for i sin studie slo han fast at det fra Danmark ble ført varer, primært korn og fetevarer, til Norge for en verdi av minst 3 millioner riksdaler. Fra Norge ble det ført varer, primært fisk, jern og tømmer, til en verdi av 1 million riksdaler.57 Handelsbalansen har dermed vært i dansk favør. Den positive handelsbalansen med både Frankrike og Nederland må antas å ha vært sentral for å finansiere det norske underskuddet til Danmark.

Storbritannia

Norge sluttet ikke å eksportere tømmer til Storbritannia etter Napoleonskrigene, men landet mistet sin dominans som norsk hovedmarked. Tabell 1 viser at Storbritannia fortsatte å ta imot mellom 21 og 27 % av tømmeret. I reelle tall var utførselen etter krigen svingende, men med en nedgang fra 1835 til 1845 på om lag 56 000 lester til 53 030 lester. Storbritannia hentet i stedet det meste av tømmeret fra sine kolonier i Nord-Amerika. Som andel av det britiske markedet sank norske deals (tykkere bord/plank) fra 70–80 % før krigen til om lag 30 % i 1820 og ned til 10 % i 1834.58

Den høye britiske tollen på utenlandsk tømmer59 gjorde at tømmervarene måtte ha særlige kvaliteter eller funksjoner som ikke kunne erstattes av innenriks tømmer for at det skulle være verdt å innføre. For det norske tømmeret ble battons sentralt etter Napoleonskrigen. Dette var tynt og kort trevirke av høy kvalitet som tålte vær og vind godt, og var derfor etterspurt til vinduskarmer og sprosser i finere hus. Deres markedsandel vekslet mellom 50 og 70 % mellom 1814 til 1834, dvs. omtrent som i tiårene før krigen. Også norske bjelker til bruk i gruveganger ble særskilt innført etter krigen fordi de tålte fukten bedre enn kanadiske.60

Gjennom hele 1700-tallet hadde England hatt negativ handelsbalanse med Østersjølandene og Danmark-Norge.61 Med høy trelasttoll også i fredstid endret dette seg. Det har vist seg vanskelig å få gode tall for verdien av handelen mellom Storbritannia og Norge etter Napoleonskrigene. Tall som viser verdien av britisk import fra Norge har ikke latt seg oppdrive. For eksporten til Norge er det bare tilgjengelig informasjon for de første fredsårene, og disse viser store variasjoner: fra 54 033 pund i 1814 opp til 1 199 902 pund i 1815, og ned til mellom 45 000 og 77 000 pund i årene frem til 1819. Eksportvarene var primært messing og kobbervarer, bomullstøyer, tråd og råbomull, glass og keramikk, jernvarer og bestikk, lin-, ull- og silketøy og raffinert sukker.62

Det nærmeste man kommer informasjon om handelsbalansen er hos samtidige kommentatorer som V. Rothe eller intervjuer gjort i forbindelse med det britiske parlamentets utredning om tømmerhandelen etter krigen.63 Disse gjorde det klart at britiske varene utkonkurrerte norske industrivarer i det norske markedet, eller gjorde det i hvert fall vanskelig for norsk industri å etablere seg i mange sektorer. Samtidig gjorde britenes trelasttoll at handelen mellom de to landene var lavere enn den kunne ha vært. Kontakten mellom de to landene ble også mindre; bare mellom 1818 og 1819 sank skipsfarten med omlag 10 %. I den britiske utredningen ble det poengtert at dette ikke bare begrenset Norges mulighet for å selge tømmer, men også at mindre trafikk gjorde at britenes salg til Norge ble mindre enn det potensielt kunne ha vært.64

At norsk tømmer ikke lenger hadde tilgang på det britiske markedet, gjorde at den norske tømmernæringen heller ikke fikk ta del i Storbritannias kraftige økning i etterspørsel etter tømmer. Eksporten av spesialvarer som battons eller bjelker til gruveganger var ikke tilstrekkelig for å veie opp for tapet hverken av markedsandeler eller utestengingen fra veksten i det britiske tømmermarkedet. Handelsbalansen mellom Norge og Storbritannia må derfor antas å ha blitt langt jevnere etter krigen, og i motsetning til situasjonen i århundret før, er det ikke usannsynlig at den også var positiv for britene.

Konklusjon

Utestengingen fra det britiske markedet etter freden i 1814 tvang frem store omstillinger i transport- og produksjonsleddene i den norske tømmernæringen. Dette gjorde det mulig for næringen å gå fra å være spesialisert på høykvalitetstømmer til å videreutvikle produksjonen av særlig lavkvalitets og billige tømmervarer. Omleggingene av produksjonen etter krigen gjorde det også mulig å møte denne etterspørselen i andre europeiske markeder etter billigere tømmer, særlig til bygg- og anleggsformål.

Omleggingen i produksjonen må likevel sees som tilpasning til etterspørsel i gamle markeder. Landene som ble handlet med før, til dels under og også etter krigen, var de samme, selv om andelene de tok imot av det norske tømmeret var noe endret. Gamle markeder som Frankrike, Nederland og Danmark steg frem som sentrale for det norske tømmeret i tiårene etter krigen. Storbritannia fortsatte som marked, men var mindre viktig enn før. Krigene og krisen etter hadde gjort at næringen utviklet kontakter i gamle markeder og slik etter hvert klarte å fordele risikoen på flere markeder. Slik stod den bedre rustet i den fremvoksende globale tømmerhandelen. Kontinuiteten i den norske tømmerhandelen åpner for å sette spørsmålstegn ved Napoleonskrigene som katalysator for endring. For den norske tømmereksporten var nettopp kontinuiteten i markeder en sentral årsak til at næringen klarte seg og fortsatte å utvikle seg etter freden.

Sett i lys av den globalhistoriske debatten, viser resultatene i denne artikkelen at det er nødvendig å se mer nyansert på de økonomiske relasjonene mellom landene i den førindustrielle perioden. Frankrikes og Nederlands, men også Danmarks og Storbritannias avhengighet av det norske tømmeret, viser hvordan økonomiske stormakter var koblet sammen med mindre ledende regioner som Norge. Forholdet var preget av gjensidig avhengighet som muliggjorde gjenoppbygging etter krigene. Samtidig sikret det Norge inntekter til å finansiere bl.a. kjøp av kornvarer fra Danmark. Denne symbiosen var en av flere viktige strukturer som muliggjorde den økonomiske veksten i Europa ut over 1800-tallet.

Tømmer som massevare, ikke som spesialisert kvalitetsvare, har kjennetegnet den norske tømmernæringen i hundreårene siden. I dag er den norske tømmernæringen igjen i en vanskelig situasjon. Denne gang er det ikke utestengingen fra ett dominerende marked, men i stedet fallende global etterspørsel etter trevirke som massevare. Det kan se ut som om løsningen for næringen kan bli på ny å produsere høykvalitets, spesialiserte tømmervarer – men denne gangen for et globalt marked.

1I artikkelen brukes tømmer og tømmervarer som en felles betegnelse på bearbeidede og ubearbeidede tømmerprodukter, mens det med trelast menes bare det som har blitt saget til.
2K. Pomeranz, The Great Divergence: China, Europe, and the Making of the Modern World Economy, Princeton 2001; C. A. Bayly, The Birth of the Modern World, 1780-1914: Global Connections and Comparisons, Oxford 2004.
3S. Tveite, Engelsk-norsk trelasthandel 1640-1710, Bergen 1961; O. Halvorsen, Øst-norsk trelasteksport og trelastborgerskap 1760-1810, Oslo 1979; O. A. Johnsen, Nordiske handelsforbindelser med Frankrike før 1814, Historisk tidsskrift 1927, 28; A. Bugge, Den norske trælasthandels historie, Skien 1925.
4R. Hutchison, The Norwegian and the Baltic Timber Trade to Britain 1780-1835 and Its Interconnections, Scandinavian Journal of History, 2012, 37, 5; C. Brautaset, Norsk eksport 1830-1865 i perspektiv av historiske nasjonalregnskaper, Bergen 2002; M. Mardal, Norge, Sverige og den engelske trelasttoll 1817-1850, Stockholm 1957; Ø. Låstad, Det franske spørsmål: Traktatforhandlinger og politisk økonomi 1845-1865, Bergen 2012.
5K. Sogner og S. A. Christensen, Plankeadel: Kiær- og Solberg-familien under den 2. industrielle revolusjon, Oslo 2001; F. Sejersted og A. Schou, Hurdalsbruket: 1792-1842, bd. 2:2: Fra Linderud til Eidsvold Værk, Oslo 1972.
6R. Hutchison, Christianias fremvekst og Bergens relative stagnering, i I. Bull og J. Maliks, Riket og regionene: Grunnlovens regionale forutsetninger og konsekvenser, Trondheim 2014.
7C. van Bochove, The Economic Consequences of the Dutch: Economic Integration around the North Sea, 1500-1800, Amsterdam 2008; A. Bloksgaard, Kapervæsenet 1807-1814, Aalborg 2009; R. G. Albion, Forests and Naval Power, Cambridge, MA 1926; A. Potofsky, Constructing Paris in the Age of Revolution, UK 2009.
8F. Braudel, The Perspective of the World. Civilization and Capitalism 15th-18th Century, bd. 3, Glasgow 1984; I. M. Wallerstein, The Modern World-System, Berkeley 2011; P. O'Brien, European Economic Development: The Contribution of the Periphery, The Economic History Review 1982, 35, 1: 126-28; Hutchison 2012.
9Toll.lokalhistorie.no.
10RA, Kbh., Kommerciekollegiet, Tabellariske oversikter over utførselen af trælast fra Norge, 1799, 1804-1811.
11Statistisk materiale for tiden etter Napoleonskrigene er hentet fra: Norge: SSB historisk statistikk, utenrikshandel: Det kongelige Finans-, Handels- og Told-Departement, Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart 1835, 1836, 1841 og 1844. Tilgjengelig på: http://www.ssb.no/a/histstat/publikasjoner/ Nederland: CBS, Jaarstatistiek Handel Statistiek van den Handel en de Scheepvaart in het Koningrijk Der Nederlanden 1846, Gravenhage 1848). (http://www.historisch.cbs.nl/atlantispubliek/Default.aspx#media/17007520/1). Frankrike: Publie par l'administration des douanes, Tableau Décennal du Commerce de la France avec ses Colonies et les Puissances Étrangères 1827 a 1836, Paris 1838).; Tableau Décennal du Commerce de la France avec ses Colonies et les Puissances Étrangères 1837 a 1846, Paris 1848. Danmark: Commissionen for det statistiske Tabelværk i Danmark, Tabeller over Forbruget i Kongeriget af Consumtionspligtige Varer og de deraf erlagte Afgifter; over den samlede Ind- og Udførsel af Varer til og fra Kongeriget Danmark, Hertugdømmerne Slesvig og Holsteen – med Undtagelse af de toldfrie Districter – samt Fyrstendømmet Lübeck, saavelsom over de til Consum klarerede Qvantiteter og deraf erlagt Told, hefte 16, Statistisk Tabelværk. Kbh: Commissionen for det statistiske Tabelværk i Danmark 1847. Storbritannia: Select Committee, First Report Relative to the Timber Trade from the Select Committee of the House of Lords, i Parliamentary Papers, ed. House of Commons, London 1820; First-[Third] Report [S] from the Select Committee Appointed to Consider the Means of Improving and Maintaining the Foreign Trade of the Country, i Parliamentary Papers, ed. House of Commons, London 1821; ibid. Report from the Select Committee on the Timber Duties, i Parliamentary Papers, ed. House of Commons, London 1836; Report from the Select Committee on Timber Duties, i British Parliamentary Papers, ed. House of Commons, London 1835.
12S. Kjærheim, Norwegian Timber Exports in the 18th Century: A Comparison of Port Books and Private Accounts, Scandinavian Economic History Review 1957, 5, 2.
13A. M. Schweigaard, Norges Statistik, Christiania 1840; Den Norske Handelsret, Christiania 1841; M. B. Tvethe, Norges Statistik, Christiania 1848; V. Rothe, Danmarks industrielle Forhold, Kjøbenhavn 1843.
14Bugge 1925; Tveite 1961; Hutchison 2012.
15Johnsen 1927: 292.
16J. Radkau, Wood, UK 2012: 70-92, 123-24; A. N. Ryan, Trade with the Enemy in the Scandinavian and Baltic Ports during the Napoleonic War: For and against, Transactions of the Royal Historical Society 1962, 12; Albion 1926: 139-199, 231-280, 316-345.
17J. Potter, The British Timber Duties, 1815-60, Economica 1955, 22, 86; Committee, On Timber Duties (1835), s. 4-5; Brautaset 2002: 219; Mardal 1957.
18F. Sejersted, Den vanskelige frihet: 1814-1851, i K. Mykland (red.) bd. 10 av Cappelens Norgeshistorie, Oslo 1978: 168-88; N. Vogt og J. S. Worm-Müller, Christiania Sparebank gjennem hundrede aar: 1822-1922, Christiania 1922: 134-192.
19Ibid.: 134-192; T. Fryjordet, Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850, bd. 1, Oslo 1992: 503-516.
20Hutchison 2012: 585.
21Den norske statistikken er ikke tatt med for 1847 siden Camilla Brautasets doktorgradsavhandling avslørte beregningsfeil i SSBs tall som oppstod da måleenheten på tømmer ble endret fra trelastlester til commercielester. Brautaset 2002: 177.
22Hutchison 2012: 585.
23A. Holmsen, Familiebedriften i Kristiania - Patrisiatets tid, bd. 2: 1, Fra Linderud til Eidsvolls Verk, Oslo 1971: 171, note s. 360.
24Committee, On Timber Duties (1835), linjer 543-85, 590-92, 1116-1122.
25J. T. Klovland, Contributions to a History of Prices in Norway: Monthly Price Indices, 1777-1792, i Norges Bank´s Bicentenary Project, Oslo 2013: 24-25 og tabell J1 og J2.
26SSB, Beretninger om den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret, Christiania 1836: 4-12; Schweigaard 1840: 78-109; Tvethe 1848: 65-74; Rothe 1843: 235-37.
27SSB 1836: 4-12.
28Fryjordet 1992: 375-77, 488; J. K. Sandmo, Forelesninger i skogbrukshistorie og skogpolitikk, upublisert, 1937: 80-84; P. Sandvik, De økonomiske konsekvensene av 1814: Grunnloven og avviklingen av privilegiesamfunnet, i A.-H. Nagel og S. Dyrvik, Folkestyre? Kritisk lys på 1814-demokratiet, Bergen 2014; Sejersted 1978: 168-188; O. Mestad, Næringsfridom i 1814-grunnlova: Adam Smith, Schlegels naturrett eller bondekrav på Eidsvoll?, i D. Michalsen (red.), Forfatningsteori møter 1814, Oslo 2008; G. Sætra, Fra monopoler til skogkjøp, i B. Slettan (red.), Skogbrukspolitikk og trelasthandel: Ei artikkelsamling, Kristiansand 1997.
29Av kildene brukt her er det bare den franske handelsstatistikken som kan benyttes til å fange prisforskjeller mellom de ulike tømmersortene. Denne tegner et bilde av at prisene på bygningstømmer lå relativt stabilt fra 1827 til 1847: 25 franc per stere (et eget kubikkmål for noen tømmervarer) gjennom hele perioden for tømmer grovhugget med øks, 30,4 franc mellom 1827 og 1836, og 29,8 franc mellom 1837 og 1847 som var verdien per stere på tømmer saget tykkere enn 8 cm.
30Fryjordet 1992: 475-80; T. S. Berg og A. M. Nordsveen, Fetsund lenser: Stemmer fra elva. Fløtingas historie i Fet, Fetsund 2012; B. Slettan, Organisering av tømmerfløyting og skogeigarsamvirke, i Slettan 1997.
31Fryjordet 1992: 377.
32Sejersted og Schou 1972: 263.
33Halvorsen 1979: tabell 28.
34Johnsen 1927: 292.
35Sejersted og Schou 1972: 228.
36Potofsky 2009: 30-34.
37RA, Kbh. Kommercekollegiet, Tabellariske oversikter over utførselen av trelast fra Norge 1799, 1804-1811.
38Tvethe 1848: 66-67.
39Sejersted og Schou 1972: 2.
40C. B. Lasson, Om de norske Træproducters Forædling og Udskibning af Trælast til Marked, Christiania 1818: kap. 2.
41Sejersted og Schou 1972: 231-233; Potofsky 2009: 249-59.
42Sejersted og Schou 1972: 230-35.
43Det kan være nyttig å presisere at den franske statistikken etter freden fokuserer på trelastens tykkelse, mens den britiske statistikken (og tollen) både før og etter krigen fokuserte på lengde, og sekundært tykkelse. Dette gjør sammenligning av trevirke i de to landene vanskelig.
44douanes, Tableau ... Commerce de la France, 1827-1836, Paris 1838; Tableau ... Commerce de la France, 1837-1846, Paris 1848.
45I det norsk kildematerialet benyttes Holland, men ingen andre provinser nevnes. Det synes derfor som om de behandlet Holland som Nederland. Jeg har derfor valgt å omtale området som Nederland.
46Fredrikstad, Christiania, Drammen, Langesund, Holmestrand og Risør tolldistrikt.
47O. Thorson og H. Alsvik, bd. 2, Drammen 1962: 478-83; Halvorsen 1979: tabell 27; Bochove, The Economic Consequences of the Dutch Economic Integration arounf the North Sea, 1500-1800, kap. 6 og 7, Amsterdam 2008.
48S. Tveite, Hamburg og norsk næringsliv 1814-1860, Historisk tidsskrift 1963, 42: 218; J. de Vries og A. van der Woude, The First Modern Economy: Success, Failure, and Perseverance of the Dutch Economy, 1500-1815, Cambridge 1997: 57-72, 296-302.
49Totalt ble det innført 181 278 tonn usaget og ubrutt tømmer til Nederland i 1846. Av dette kom 132 221 tonn fra Norge.
50CBS, Jaarstatistiek Handel. Statistiek van den Handel en de Scheepvaart in het Koningrijk der Nederlanden 1846, Gravenhage 1848.
51F. Thaarup, Statistisk Udsigt over Den Danske Stat i Begyndelsen af Aaret 1825: Som Haandbog for Forretningsmænd og Vejledning for Statistikens Dyrkere, Kjøbenhavn 1825: 145-53; V. Falbe-Hansen og W. Scharling, Danmarks Statistik, Kjøbenhavn 1878, bd. 2: 73-75; Rothe 1843: 232-236; O. Feldbæk, Nærhed og adskillelse: 1720-1814, Oslo 1998.
52Danmark, Tabeller over Forbruget ... 1845 og 1846, hefte 16.
53Halvorsen 1979: tabell 8 og 51.
54Rothe 1843: 235.
55J. Herstad, I helstatens grep. Kornmonopolet 1735-88, Oslo 2000.
56Rothe 1843: 236.
57Ibid.: 236.
58Hutchison 2012: 586.
593 pund 5 skilling på usagde bjelker og minimum 8 pund 2 skilling 6 dime på en storhundre deals.
60Committee, On Timber Duties (1835), ap. 5.
61D. Macpherson, Annals of Commerce, Manufactures Fisheries and Navigation (Etc.), bd. 4, London 1805: 687.
62Committee, Short Report ... Timber Trade (1820), s. 82-85.
63Report ...Timber Duties (1836), s. 41-41, 48-54; s. 235-37.
64Committee, Short Report ... Timber Trade (1820), s. 67.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon