Edgar Hovland, Dag Møller, Anders Haaland, Nils Kolle, Bjørn Hersoug og Gunnar Nævdal Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind V: Over den leiken ville han rå. Norsk havbruksnærings historie Bergen: Fagbokforlaget 2014, 468 s.

Med en tittel som parafraserer en verselinje fra Ivar Aasens dikt «Nordmannen», tar denne monografien for seg økonomisk modernisering basert på naturressurser: sjø og fisk. Boken handler om fiskeoppdrettets historie og strekker seg fra 1850 til nåtiden, med et tyngdepunkt etter 1970. De tolv ordinære kapitlene og de to konklusjons-/utsynskapitlene er resultat av et tverrfaglig samarbeid mellom seks av de fremste forskere og kjennere av fiskerisektoren: de tre garvede fiskerihistorikerne Edgar Hovland, Nils Kolle og Anders Haaland, to nestorer i havbruksforskning, fiskeribiologene Dag Møller og Gunnar Nævdal samt en doyen i fiskeristudier, sosiolog Bjørn Hersoug. Takket være god redigering og sikkert stram disiplin i forfatterkollegiet, henger monografien stilistisk og innholdsmessig stort sett bra i hop.

Tre perspektiver styrer tekst og illustrasjoner. Det første er bokens fokus på næringens menn (og få kvinner) ved sine dammer og merder. Det andre at forfatterne har fulgt de to artene som etter hånden viste seg kommersielt mest lønnsomme for oppdrett: regnbueørret [Oncorhynchus mykiss], men særlig laks [Salmo salar], fra en ytterst sped start til Norge inntok en verdensledende posisjon i lakseoppdrett. Mer eller mindre vellykkede forsøk på oppdrett av andre fiskeslag og skalldyr blir summarisk behandlet i et særskilt kapittel (kap. 11). Slik sett er denne beretningen langt på vei en «seiersfiskenes» historie. Bokens tredje føring er den selvfølge at havbrukets historie handler om økonomisk bærekraft i en industrialisert fiskerinæring. Spørsmål om økologisk bærekraft, næringens miljøutfordringer og i det hele tatt miljøhistoriske utsyn er nevnt, men inntar en beskjeden plass (s. 210–213, 225, 377, 391–396, 413–416). En overgripende diskusjon om framveksten av industriell matproduksjon med fisk som kasus, kunne ha tilført boken nok en spennende dimensjon. Fire faktorer var grunnleggende for å realisere havbruk: avl, produksjonsforhold, fôr og vaksiner; mens to andre: et effektivt system for omsetning og etablering av utenlandsmarkeder, var helt nødvendig for kommersielt gjennomslag. Av disse seks faktorene retter forfatterkollegiet blikket spesielt mot produksjonsforhold og næringens organisering. I så måte plasserer de seg i en velkjent tradisjon i studier av norske fiskerier, der fangst-/innhøstingsleddet, dets faglig organisering samt ordninger for omsetning, eksport og markedstilgang har stått sentralt.

I de første kapitlene trekker Møller og Haaland opp lange linjer: fra småskalakultivering og utklekking av stort sett fisk i ferskvann til intensivering på 1960-/1970-tallet da pionerer i fiskeridistrikter begynte med oppdrett (kap. 1–3). Kolle skriver om gjennombruddet i forsøkene på å gjøre fisk til husdyr først på 1970-tallet (kap. 4). Hans to neste kapitler undersøker veksten i en spredt kyst- og distriktsnæring gjennom omsetnings- og andre kriser fram til storstilt matproduksjon (kap. 5–6). Fra 1990-årene ble industrien gradvis konsentrert til et fåtall kapitalsterke næringsaktører. Hovland leverer en omhyggelig studie av deregulering og markedskapitalisme (kap. 7) i disse årene, mens Hersoug gransker hvordan lakseoppdrett ble en stor og børsnotert industriell virksomhet (kap. 8–9). Han har også analysert eksport av kunnskap og selskapsetableringer utenlands (kap. 10) og kampen om plassen i kystsonen (kap. 12). Boken bindes sammen av to utmerkede utsynskapitler, ett ført i pennen av Hovland (s. 13–21) og et annet av ham og Hersoug (s. 419–427).

Landfaste anlegg var, ifølge Møller og Haaland, en flaskehals for etablering av en livsdyktig oppdrettsnæring. De redegjør meget detaljert for tidlige damanlegg og oppdretternes prøving og feiling. Dammene beslagla arealer, men et større problem var tilstrekkelig vannsirkulasjon – faren for frosset og forurenset vann var betydelig. Forfatterne understreker flyttingen av landbaserte damanlegg til merder i sjøen som et teknologisk vendepunkt, derav navneskiftet: fra akvakultur til havbruk. De naturlige betingelsene med utnyttelse av isfrie, beskyttede og lite forurensede kystfarvann gjorde forutsetningene for oppdrett usedvanlige gunstige i Norge. Regnbueørret og laks kjenner ikke sektorielle skiller: begge arter gyter i ferskvann, men vandrer til sjøen for å søke næring (de er anadrome fisker). Vandringen hadde organisatoriske konsekvenser, oppdrett kom i kryssild mellom to etablerte næringer og sterke sektorinteresser: landbruk og fiskeri. Forfatterne formidler inntrykk av at overgangen fikk greit, men framstillingen er her muligens noe ensidig. Landbruksforskere med Harald Skjervold i spissen hadde midt på 1960-tallet begynt å utprøve akvakultur i dammer. Skjervold hadde årelang forskningserfaring med husdyravl, og målrettet avlsarbeid var et grunnleggende premiss for å avle fram fisk, herunder ørret og laks, til husdyr egnet for oppdrett. Rundt 1970 kontaktet et par av kystens næringspionerer Fiskeridirektoratet og dets havforskningsinstitutt i Bergen og ba om hjelp. Der ble de møtt med interesse hos fiskeridirektør Klaus Sunnanå og ledende havforskere, blant dem fiskeribiolog og direktør Gunnar Rollefsen, som tretti år tidligere hadde drevet forsøk med utklekking av torsk og flyndre, men verken han eller andre havforskere hadde noe i nærheten av samme vitenskapelig kunnskap om avl som landbruksforskerne. Fiskeriforvaltningen befant seg i krevende år, og fritt fiske-tiden var i ferd med å bli avløst av et annet forvaltningsregime med fangstbegrensninger og kvoter. Forfatterne viser hvordan fiskeriforvaltere og havforskere var mer åpne for å gripe sjanser enn landbrukssektorens menn, som stilte seg avventende. Ledende forvaltere så helst for seg akvakultur som en mulig attåtnæring for bønder og bygdefolk (s. 105–107). Det økonomiske potensialet lå i effektivisering og produktivitetsøkning i det kjente: åkerbruk, husdyrhold og skogsdrift. Fiskeriene hadde et annet fortrinn: mens landbrukets produksjon var rettet mot det innenlandske markedet, var fiskeriene tradisjonelt eksportrettet. Oppdrettets fiskeritilhørighet ble styrket i 1977, da kom innstillingen fra det statlige Lysø-utvalget som hadde gjennomgått statens engasjement. Kolle redegjør lettfattelig for hvorfor og hvordan utvalgets flertall – fiskere, politikere og forskere med tilknytning til marin sektor – var pågående og ville legge administrasjonen av næringen til Fiskeridepartementet; de vant fram i Stortinget (s. 151–162).

Mens landbrukets forskere satset på å rå over fiskens leik med avl, var fiskerienes forskere mest opptatt av produksjonsforhold: det å muliggjøre oppdrett i sjø. Skjervold og Møller tørnet sammen i april 1971 under forsøket på å drive en felles forskningsstasjon for de anadrome fiskene (s. 111–114). Navnelikheten er ikke tilfeldig, den samme Møller er en av de to forfatterne av kapitlene som omhandler disse hendelsene. At kolliderende interesser mellom landbruk og fiskerier personifiseres i strid mellom forskere er ikke bare tilfeldig, men indikerer forskningens innflytelse når det gjelder å virkeliggjøre næringen og dens vekst. Slik jeg ser saken, undervurderer bokens forfattere – med ett unntak – forsknings- og utviklingsarbeidets (FoU) betydning. De ser forskning primært som nyttig når den bidrar til å effektivisere og forbedre eksisterende næringsdrift. Unntaket er Hersoug, som ser verdien av forskning og innovasjon som mer fundamental enn det å dekke brukernes umiddelbare, etterspurte behov. Ikke bare var produksjonsteknologi og avl avhengig av forskning, det samme gjaldt for vaksiner og fôr. Oppdrettsfiskens helse voldte stort besvær, og bokens gjennomgang av inntil da ukjente sykdommer er lang som et vondt år (s. 185–186). Til Kolles redegjørelse kan det tilføyes at uten veterinærfaget og årelang, overveiende offentlig finansiert innsats i form av regulære instituttbevilgninger og forskningsprogrammer som «Frisk fisk», hadde oppdrettsnæringen skrantet svært tidlig. Oppdrett i Norge hadde først en naturlig fordel i form av god tilgang på billig fôr – fiskeavfall og industrifisk – men disse ressursene strakte ikke til for en storstilt ekspansjon. Boken berører fôr- og ernæringsforskningen, men bare litt. Den omtales som et samarbeid mellom private norske og skandinaviske firmaer og som uformelt og formelt samvirke mellom enkeltforskere, forskningsinstitusjoner og private aktører. Dette temaet venter på videre utdypning fra historikere med interesse for økonomisk historie, innovasjon og forskning. Hersoug skriver om viktige emner som offentlig forvaltning og den bakenforliggende samfunnskunnskapens betydning for areal- og kystsoneplanlegging, rettslige reguleringer, tilsyn og kontroll med næringsutøvelse (kap. 8–10, 12). Hans kapittel om næringens forflytning til andre land er tankevekkende og viser hvor komplisert det faktisk er å eksportere en næring innrammet av en norsk økonomisk, sosial og kulturell infrastruktur og tenkemåte (kap. 10).

Over den leiken ville han rå er godt gjennomarbeidet, men har noen skjønnhetsfeil og reiser en metodisk diskusjon. Kapitlene glir greit, uten mange gjentakelser, bortsett fra at Møller og Haalands kapittel 3 overlapper og kunne med fordel vært samskrevet med Kolles kapittel 4. Billedtekstene er gjennomtenkte og utfyller brødteksten på en velformulert måte, men dessverre holder bildene noe ujevn kvalitet, og noen av figurene er faktisk uskarpe (f.eks. fig. 11.1–11.3, 12.4). Et mindre skjønnhetslyte er den noe slurvete korrekturlesningen. Referanselisten er rikholdig. Kildene er for en stor del av trykt og publisert materiale, en rekke offentlige dokumenter, fagblader og aviser og noen upublisert manuskripter. Litteraturlisten er fyldig og består stort sett av hjemlig litteratur. For mellomkrigstiden savner jeg referanse til biologen Jacob D. Sømme og for eksempel hans klassiske Ørretboka: Ørretfiske, ferskvannsfiske, fiskekultur fra 1941 og gjenopptrykt senere. Historien om «seiersfiskene» kunne vært utfordret med kritiske analyser av forsøk på andre fiske- og skalldyrarter. For hummerens del er historien for øvrig bare ført fram til 2000 (s. 379–381, 445–446). Det siste tiårets aktive forskningsinnsats for kultivering og havbeite har Nævdal og Hovland dessverre helt utelatt. Flere kapitler trekker veksler på Dag Møllers private arkiv, ordnet av ham selv og donert til Museum Vest (Møllersamlingen, Museum Vest (MMV) (s. 459). Avveiningen mellom verdien av å invitere aktive aktører med for å skrive sin egen historie og faghistorikernes nødvendige kritiske avstand til sine kilder, er vanskelig. Selv om de samskrevne kapitlene tenderer mot å la fiskerienes menn lyse og landbrukets falle mer i skyggen, vinner framstillingen samlet sett på sin tverrfaglighet: Møller og Haaland, Nævdal og Hovland.

Boken om nordmennene som ville rå over fiskens lek handler om laksen og merdene som skapte en næringsvei. Å bygge oppdrett tok tid, og veien var brolagt med uhell og blindgater. Underveis manglet det ikke på eventyrlyst og vilje til å ta risiko, for ikke å si dumdristighet. I denne første historien om havbruksnæringen lykkes det forfatterne å forene analyser av oppdrettets aktører og organisering, markeder, forvaltningen og landets kystarealer – og et stykke på vei FoU-arbeid – til en helhet. Framveksten av en naturbasert oppdrettsnæring skjedde på siden av en internasjonalt proklamert satsing på høyteknologisk industri som motor for økonomisk utvikling, for eksempel i OECD, i samme tidsrom. Der innovasjonsforskere utvikler teorier og modeller i den såkalte kunnskapsøkonomiens tid, vil historiske analyser som den foreliggende om havbruksnæringen ikke bare fylle disse modellene med empirisk innhold, men også utprøve økonomiske forestillinger og generelle teoriers gyldighet med innvunnet og reflektert kunnskap om sentrale innsatsfaktorer for å realisere økonomisk vekst og endring, herunder forsknings- og utviklingsarbeidets plass. Norsk havbruksnærings historie bør få en leserkrets langt utover dem med spesiell interesser i fiskeriene og deres økonomiske historie.