Jan Eivind Myhre

Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer

Oslo: Pax forlag 2014. 231 s.

Bokens tittel spenner buen høyt. Gjennom en forholdsvis liten bok om historiefagets grunnlagsproblemer skal forfatteren både løse en krevende pedagogisk utfordring og samtidig vise at han selv behersker et ikke uten videre enkelt fagfelt.

Bokens primære målgruppe må være den viderekomne gruppen av masterstudenter som selv skal utføre et eget akademisk forskningsarbeid. Samtidig vil professor Myhres egne fagfeller, andre med historikerutdanning og den mest historieinteresserte allmennhet alle finne noe for seg, på tvers av faglige spesialiteter.

Jeg kan i utgangspunktet ikke se at Myhre har utelatt noen temaer eller spørsmål av større betydning for fagets «grunnlagsproblemer», slik disse fortoner seg for et oppdatert publikum i det andre tiår på 2000-tallet.

Spørsmålene kommer på rekke og rad: Om historieforskningens (ekspanderende) emneområder, dens klassiske pretensjoner om sannhet og objektivitet, historiske forklaringers særegne karakter, forholdet mellom aktør og struktur, kvalitativ og/eller kvantifiserende metode, klassifiseringens fallgruver og ulike begreper om tid – som forfatteren selv kaller «historiefagets viktigste dimensjon». Det hele avrundes med refleksjoner om historiefagets og historikerens rolle i – og eventuelle nytte for – storsamfunnet utenfor akademias indre territorium.

Det faller naturlig – nær sagt i historiefagets ånd – å minne om at Jan Eivind Myhres bok inngår i en historiografisk tradisjon. I mange andre og større land er det en flere hundreårig linje bakover i historien. I Norge taler vi, i en litt streng forstand, om et knapt halvt århundre.

Vi er fortsatt en del som leste Jens Arup Seips Om å skrive hovedoppgave i historie nær sagt i filler den gang vi skulle skrive en slik. Seips lille hefte kom første gang i 1967. Det var preget av et presist, men enkelt språk og mange konkrete praktiske råd av typen «notater bør gjøres på løse ark, ikke i hefter.» Da det siste gang ble revidert i 1987, hadde Seip utvidet det ved å trekke inn noe mer om «problemstilling og teorier» – ut over avsnittene om kildekritikk og annen del av historisk metode. Men fortsatt med en påminnelse om at teorier som vil forklare en historisk utvikling i langt perspektiv «er som regel luftige vyer uten bakkekontakt, og de har gjerne et kort liv.»

I 1967 kom så også de første utgaver av de mer omfattende og teoretisk problematiserende bøkene fra Ottar Dahl (Grunntrekk i historieforskningens metodelære)og Sivert Langholm (Historisk rekonstruksjon og begrunnelse). Dahl skrev for sine forskende fagfeller og Langholm for studenter. Begge disse bøkene ble omtalt i Historisk tidsskrift 1968 av Edvard Bull d.y. Hans gjennomgang var overveiende velvillig. Bull konkluderte like fullt slik: «Men jeg tror nok at jeg ennå vil holde fast ved Erslevs ’Historisk Teknik’ (fra 1911) som grunnbok i historieundervisningen.»

For de fleste av Bulls kolleger ble det nok i praksis lite Erslev og etter hvert stadig mer av Dahl og Langholm på pensumlistene. Slik var mot slutten av 1960-tallet det norske historikermiljøet preget av ambivalens og overgang fra konsentrasjon om kildekritisk metode til et bredere lerret av spørsmål om grunnlaget for teoridannelse i historievitenskapen.

Gradvis har denne vegring mot det norske og andre lands praktisk arbeidende historikere definerte som «historiefilosofi» opphørt. Michael Bentley mente på 1990-tallet at forholdet mellom fagfilosofer og historikere langt på vei er snudd på hodet. I vår tid er det i større grad filosofene som forfekter erkjennelsesteoretiske «realistiske» posisjoner om sannhet og objektivitet, mens faghistorikerne jevnt over aksepterer mer «relativistisk» preget betoning av usikkerhet knyttet til historieforskningens prosess og resultater.

I det norske historikerlauget var det den gang i første rekke Knut Kjeldstadli som overtok stafettpinnen med boken Fortida er ikke hva den en gang var (1992). Han kalte sin erkjennelsesteoretiske posisjon for «relasjonisme» – som et gyllent middelpunkt mellom «absolutisme» og full «relativisme». Kjeldstadlis bok ble omtalt (i 1995) av den unge Fredrik W. Thue. Han mente riktignok at de deler av Kjeldstadlis bok som var en praktisk innføring i metode og en generell beskrivelse av historiefaget, var å anse som «tålelig bra». Problemet for de øvrige deler av boken var nå ifølge Thue ikke for mye filosofisk refleksjon og teori, men for lite, for upresist og i et banaliserende språk. Konklusjonen her var desto skarpere: «Som debattbok om historiefagets grunnlagsproblemer holder den ikke mål».

I ettertid var det like fullt i praksis slik at det faglige miljøet (gjennom stadig nye utgivelser/opplag og oversettelser til andre land) valgte Kjeldstadlis bok som den mest sentrale lærebok om fagets grunnlagsproblemer. Men den har langt fra vært enerådende i sin nisje. På rekke og rad har de kommet de senere årene: Paul Knutsen, Leidulf Melve, Ingar Kaldal, Narve Fulsås og andre som i nye bøker har tatt opp mange sider ved historiefagets grunnlagsproblemer. I tillegg kommer en påfallende økt debattaktivitet om slike spørsmål, i første rekke gjennom Historisk tidsskrift.

Dette gjelder naturligvis også utenfor vår mer avgrensede nordiske og norske sammenheng. Strømmen av stadig ny internasjonal historiografisk og historieteoretisk litteratur kan synes å vokse eksponentielt, slik det siden 1950-tallet har vært hevdet at annen forskningslitteratur gjør.

Jan Eivind Myhres nye bok har derfor på den ene side mye nytt å lene seg til – og å hente fra. På den annen side skjerpes kravene til oversikt, forståelse, presisjonsnivå og selvstendig refleksjon. En vurdering av denne boken må også stilles som et spørsmål om hvor høyt listen skal legges. Jeg vil i det følgende begrunne mitt svar og avveie sterke sider opp mot det jeg oppfatter som noen mer diskutable sider ved Myhres fremstilling.

Bokens kapittel «Perspektiv på tiden» (s. 69–89) favner bredt og rommer mye. Det er fornøyelig når Myhre minner oss hvordan historikeren Edv. Bull d.e. i sin tid ironiserte over forfatterens Sigrid Undsets middelaldersskikkelse Kristin Lavransdatter, som mer bar preg av Undsets egen bakgrunn som «kontordame i Kristiania (…) tidlig på 1900-tallet» enn av troverdige mennesker i middelalderen. Anakronismens problem er klassisk: Å plassere folk og hendelser til tider der de ikke hører hjemme, er hva Myhre (med rette) kaller «en historiefaglig kardinalfeil».

Gjennom særlig det siste hundreår har imidlertid tidsbegrepet blitt stadig mer nyansert og sofistikert. Tid kan defineres ulikt og deles opp på ulike måter: i fysisk (absolutt/metrisk) tid, opplevd (subjektiv) tid, sosial tid (arbeidstid vs. fritid) – eller man kan tredele i en form for usamtidighet, som de franske Annales-historikerne gjorde, mellom den raske (politiske) begivenhetstid, den mellomlange (økonomiens konjunkturer) tid – og den «lange varighets» (naturskapte forhold og menneskenes tilpasning til disse) tid.

Den aller heteste inspirasjon fra nyere historiefaglige strømninger om tid som fenomen hentes fra den tyske «begrepshistorikeren» Reinhart Koselleck (1923–2006). Myhre skriver om Koselleck at han «er trolig den som sterkest har påvirket historikernes oppfatning av tid – i vår tid». Det nye er knyttet til begrepene «erfaringsrom» og «forventningshorisont» og en tese om at det skjer et brudd mellom menneskenes erfaringsbakgrunn og forventninger til fremtiden ved inngangen til moderne tid. Folk ble så vant til forandringer at erfaring som historie ble mindre relevant enn tidligere – og følgelig at forventninger til fremtiden ble en stadig viktigere ramme for tidsorientering.

Jan Eivind Myhres kapitler om å «skape orden» (eller klassifisere) (s. 128–144) om forholdet mellom aktør og struktur (s. 165–183) og om metodologisk individualisme versus kollektivisme, bærer alle preg av at forfatteren er fortrolig med så vel de klassiske debatter som de nyeste. Det samme gjelder omtalen av spørsmål om historiske forklaringer/historisk forståelse (s. 88–112). Myhre bidrar her også til å hente de mest høythengende vitenskapsfilosofiske kontroverser ned på bakken. Det gjelder for eksempel omtalen av Carl Gustav Hempel (1905–1997) og hans såkalte «Covering Law Model» fra 1940-tallet om hvordan naturvitenskapenes årsaksforklaringer med henvisning til generelle lover også angivelig måtte ha gyldighet for historievitenskapen. Hempels kjente eksempel var en bil som ikke ville starte. Etter en kald natt hadde bilens radiator sprukket. Loven om at når vann fryser inne i et uelastisk materiale vil det utvide seg, hadde virket. Dette er, skriver Myhre, «naturligvis riktig, men det springende punkt er om det er et historisk spørsmål». Hvilket det ikke er. Om bilens kollaps derimot, påpeker han helt korrekt, hadde ført til at en politiker ikke hadde rukket et særlig viktig møte, kunne man begynt å diskutere eventuelle historiske konsekvenser av den sprukne radiator.

Kapitlene om objektivitet/sannhet (s. 38–53), originalitet/redelighet (s. 131–125) og fornuft/følelser (s. 184–201) gir også leserne mye om viktige temaer. De innbyr også til motforestillinger og spørsmål. Jeg får for eksempel ikke tak i hva Myhre (s. 54) mener når han drøfter forholdet mellom det objektive og det interessante i historieforskningen. De to kan, skriver han, i visse sammenhenger komme i konflikt slik at «jo mer interessant våre historisk problemstilling er, jo mindre objektiv, i betydningen empirisk sikker, er den».

Jeg finner det velbegrunnet med et eget kapittel om betydningen av «originalitet» i historiefaget. Men etter mitt skjønn legger Myhre for mye vekt på å kontrastere originalitetsbegrepet opp mot vitenskapskollegiale normer om å anerkjenne andres arbeider/unngå plagiat eller andre former for «fusk» i forskningen. For min del hadde jeg gjerne sett at det ble lagt større vekt på drøfting av den helt sentrale vitenskapsinterne normen om originalitet i betydningen kognitiv nyskaping (metodisk, teoretisk eller med hensyn til forskningsresultater). Og hva med en mer allmenn vitenskapssosiologisk problematisering av det konformitetens krysspress som ofte tvinger begavede nytenkere til å tilpasse eller «dempe» seg for ikke å sette en mulig karriere på spill? Dette er sentrale problemstillinger fra den klassiske vitenskapssosiologi under Robert K. Merton fra 1940-tallet som senere også på utmerket vis er utpenslet på norsk grunn av blant andre sosiologen Tore Lindbekk (1969) og filosofen Knut Erik Tranøy (1985).

Jan Eivind Myhre skriver tankevekkende om forholdet mellom fornuft/rasjonalitet og følelser/emosjoner/mentaliteter i historieforskningen. Likevel får jeg som leser en viss opplevelse at han glir litt upresist mellom de to ulike problemstillingene: 1) Historikerens egne emosjoner/personlige engasjement i det vitenskapelige arbeid, og 2) Historiens mennesker – og problemer og muligheter knyttet til studiet av deres følelser/internaliserte normer og kollektive mentaliteter.

Gjennomgående skriver imidlertid Myhre både på et historiefaglig høyt nivå og i en lett tilgjengelig språkdrakt. Men med dette bokprosjektet har forfatteren samtidig dømt seg selv til å pendle mellom vide ytterpunkter – fra den mest sofistikerte historiefilosofi til svært konkrete og praktiske råd til masterstudenten som ennå ikke har bestemt seg for valg av tema og problemstilling for sin «avhandling». Slike råd gis særlig i kapitlet om historieforskningens rekkevidde (s. 55–68). Her trekker Jan Eivind Myhre veksler på sine mange års erfaring som historieforsker, universitetslærer og forskningsveileder. Forfatteren løser pendlingen mellom det «teoretiske» og det «praktiske» på en god måte. Hans tenkte valg av en masteroppgave om «Det kommunale selvstyrets innføring i Moss i 1938» blir utviklet og raffinert til en pedagogisk perle. Det er mye slikt å glede seg over for den primære målgruppen.

Jan Eivind Myhre henter fra den klassiske tradisjon og fra siste skrik i historiefaget. Han beveger seg kontinuerlig mellom det nasjonale og det internasjonale historiefaget, og bringer dessuten hele veien referanser til andre akademiske disipliner og virksomhetsområder. Myhres bok spenner over en tematisk bredde og en pedagogisk målsetting som neppe lar seg kombinere fullt ut – etter noen slags ideale fordringers krav. Jeg har selv notert meg en del mulig pirk med hensyn til tematiske gjentakelser og språklige uklarheter. Dette lar jeg ligge. Det mest uheldige er mangelen på et register (sak og person). Dette er en viktig oppgave for forlaget å få på plass i neste opplag av boken.

Det er verdt å bemerke at Jan Eivind Myhre har skrevet en innføringsbok i historiefaget uten egne kapitler om hverken historisk kildekritikk eller fagets historie/historiografi. Her bryter han altså markant med tradisjonen. Det gjør ingenting. Forfatteren integrerer skjønnsomt alt leseren trenger i den løpende fremstilling av de mange øvrige temaer.