Gunnar W. Knutsen

Religionskrig i Europa 1450–1700

Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2013, 180 s.

Gunnar Knutsens bok om religionskriger i Europa fyller et behov for en systematisk og lettfattelig gjennomgang av religiøst baserte konflikter i Europa i senmiddelalderen og tidlig nytid. Temaet er for eksempel ikke det enkleste å formidle til studenter i et bachelor-løp. Religiøse motiver smelter fort sammen med de rent maktpolitiske når man ser på periodens konflikter. Å integrere de religiøse motsetningene i 1500- og 1600-tallets Europa i oversiktsfremstillinger blir derfor et krevende løp, og for den interesserte, det være seg student eller andre, er det derfor all grunn til å ønske boka velkommen.

Knutsen behandler perioden 1450–1700. Avgrensningen begrunnes med at det er naturlig å la osmannernes erobring av Konstantinopel og den spanske reconquista være inngangsporten. Dette er godt begrunnet ut fra strukturen i fremstillingen, der de to store imperiene – osmannerne og habsburgerne – spiller hovedrollene. Konflikten mellom kristne og islamske riker blir dermed den ene søylen boka hviler på. Den andre er de interne kristne konfliktene i kjølvannet av reformasjonsprosessene i deler av Europa. I tillegg til dette er boka også en håndbok i militær taktikk i praksis – Knutsen vier god plass til selve krigshandlingene, teknologien, logistikken og rekrutteringen.

Knutsen behandler konfliktene i tre hovedbolker. Den første delen dreier seg i hovedsak om konflikten mellom habsburgerne og osmannerne, fra erobringen av Konstantinopel til slaget ved Lepanto i 1571. Kampen mellom osmannerne og habsburgerne foregikk dels på land, hovedsakelig på Balkan. Knutsens fremstilling av denne langvarige konflikten er medrivende. Forsøkene fra osmansk side på å erobre Beograd lyktes i 1521 og ble fulgt av ekspansjon i Ungarn og mot Wien i 1529. Sjøkrigen dreide seg om kontrollen over det østlige Middelhavet, og ble innledet med osmannernes vellykkede forsøk på å fordrive johanitterordenen fra Rhodos. I det lange løp stagnerte imidlertid den osmanske ekspansjonen til sjøs, kampen om Malta på 1560-tallet og slaget ved Lepanto i 1571 markerer et varig nederlag for osmansk sjøkraft. Situasjonen på land i Sentral- og Øst-Europa forble mer uavklart til 1700-tallet.

De store konfliktene mellom habsburgriket og det osmanske riket hadde gitt de protestantiske fyrstene og minoritetene i det tyske riket muligheter for å konsolidere seg. Fra 1540-årene braket det imidlertid løs med det som må kunne kalles religiøs borgerkrig i det tyske riket mellom protestantiske og katolske fyrsteforbund. Da er vi inne på det som går under betegnelsen «denominasjonskrig» – konflikter mellom forskjellige kristne trosretninger. Denne første krigen mellom keiseren og det protestantiske forbundet (det schmalkaldiske forbund) endte med et kompromiss, freden i Augsburg i 1555, som tilsto fyrstene rett til å velge konfesjon for sitt fyrstedømme – men bare mellom katolisisme og den lutherske varianten av protestantismen. Kalvinismen, som var i ferd med å bli en religiøs maktfaktor, ble ikke anerkjent i denne sammenhengen.

Kalvinisme kom til å bli sprengstoff i det franske riket, der konflikter mellom katolikker og kalvinister (hugenotter) førte til en serie borgerkriger fra andre halvdel av 1500-tallet til 1620-tallet. De franske konfliktene har i større grad enn i Tyskland karakter av å være en religiøs borgerkrig, der konfliktlinjene kunne gå tvers gjennom lokalsamfunn på en svært brutal måte. Borgerkrigene i Frankrike ble aldri avklart med noe annet enn vaklende kompromisser som tilstod hugenottene varierende grad av frihet til å praktisere sin tro. Og den religiøse ensrettingen av riket ble gjeninnført fra slutten av 1600-tallet av.

Retten til kalvinistisk trosutøvelse var også en viktig drivkraft bak den nederlandske frigjøringskrigen i samme periode. De religiøse sidene gikk side om side med andre konflikter mellom de nederlandske byene og den spanske kongemakten under Filip 2. og hans etterfølger, konflikter som også bunnet i skattlegging og økonomiske motsetninger. Denne konflikten varte i 80 år og ble ikke avsluttet før freden i Westfalen i 1648, da den nederlandske republikken endelig ble anerkjent av Spania. Dette var også avslutningen av den siste store blodtappingen som trettiårskrigen utgjorde. Krigen var en ny tysk religionskrig, hvor utgangspunktet var en konflikt mellom keiseren i spissen for et katolsk forbund og protestantiske fyrster. Andre europeiske makter ble etter hvert dratt inn, og det ble altså også kjempet ekstraomganger i Nederlandenes frigjøringskrig. Knutsen viser godt hvordan religionsmotsetningene bare var én dimensjon ved konflikten, og at den for mange av aktørene også dreide seg om andre motiver. Den svenske krigføringen fra 1631 fikk for eksempel mer og mer karakter av ren plyndring for å overleve.

England utgjør et kapitel for seg selv. De religiøse rivningene mellom katolikker, moderate protestanter og ytterliggående protestanter var blant årsakene til borgerkrigen mellom konge og parlament rundt 1640. Konflikten er en av de få der katolikker ikke var en part i konflikten – før den spredte seg til Irland, der Cromwells hær for fram på en usedvanlig brutal måte, selv til den tid å være. Konfliktene endte i en slags protestantisk konsensus med sterke begrensinger på katolsk trospraktisering.

Trettiårskrigen og den engelske borgerkrigen markerer på sett og vis slutten på de internkristne religionskrigene i Europa (selv om unntak der religiøse motsetninger spilte en viktig rolle finnes så sent som for eksempel den sveitsiske «Sonderbundskrieg» 1847–48). Knutsen strekker likevel perioden fram til 1700, og fanger dermed inn begynnelsen av sluttfasen konflikten mellom habsburgimperiet og det osmanske riket med beleiringen av Wien i 1683 som dramatisk høydepunkt og vendepunkt. Dette utgjør bokas tredje tyngdepunkt. Hovedpoenget her er at religion ikke lenger hadde noen stor betydning i europeiske konflikter fra slutten av 1600-tallet, og at det osmanske riket ikke lenger utgjorde noen trussel mot habsburgimperiet, men snarere var på defensiven fra samme periode.

Tredelingen mellom konflikten Habsburg–osmannerne, denominasjonskrigene i Vest-Europa og den avsluttende fasen er et svært vellykket grep for å skape orden i en nokså uoversiktlig materie. Å behandle de franske, nederlandske, tyske og britiske områdene samlet hver for seg, men samtidig være klar på hvor berøringspunktene mellom disse konfliktene var, skaper en sammenheng og orden som ellers kan være vanskelig å se. Eksempelvis blir kalvinismens rolle som konflikttema tydelig. Habsburgdynastiets sentrale rolle i periodens politiske historie blir også godt understreket ved å vise hvordan både den østerrikske og spanske greina av dynastiet var sentrale i de religiøse konfliktene gjennom 1500- og 1600-tallet.

Både avslutningsvis og innledningsvis drøfter Knutsen hvilken rolle religion spilte i religionskrigene. Han er nøye med å understreke at religion ikke kan reduseres til vikarierende motiv for «egentlig» dynasti/maktpolitikk, men at religiøse motiver må tilkjennes en egen forklaringskraft i perioden. Det er godt at dette understrekes, fordi dette ikke alltid er like klart til stede i den løpende fremstillingen – analysene av de enkelte konfliktenes bakgrunn, forløp og konsekvenser kan tidvis få et litt nærsynt preg, og dermed fremstå som mer dominert av kortsiktige motiver enn av religiøse motsetninger enn de muligens var. Noen små etterlysninger til slutt: Begrunnelsen for perioden boka dekker er godt gjort rede for. Konstantinopels fall er et godt og dramatisk utgangspunkt, ikke minst når konflikten mellom osmannerne og habsburgere er et så viktig og bærende element. Likevel savner jeg i hvert fall en drøfting av husittene i Bøhmen og deres nokså vellykkede militære operasjoner på 1420- og 30-tallet. Krigen kan vel betraktes som en bøhmisk borgerkrig med klare religiøse motiver som drivkraft og må kunne kalles en tidlig «denominasjonskrig». Resultatet var i hvert fall en de facto religiøs splittelse innenfor det tyske riket – 80 år før Luther innledet den store reformasjonsstriden. Likeledes savner jeg i hvert fall en drøfting av de borgerkrigsaktive religiøse konfliktene spesielt i det tyske riket i kjølvannet av reformasjonen, med den tyske bondekrigen som et slags høydepunkt.

Disse små etterlysningene til tross er det all grunn til å anbefale boka. Den er en kortfattet og klar framstilling av et komplekst felt som vil være til stor glede for dem som ønsker å fordype seg i disse mer kompliserte sidene av tidligmoderne europeisk historie. Og den behandler en problematikk som dessverre i økende grad er aktuell. Framstillingen er kortfattet, klar og lettlest, men for den som ønsker å fordype seg i problemstillingene underveis byr boka på en omfattende litteraturoversikt, en litteratur som også dels presenteres og drøftes fortløpende i teksten uten å tynge den.