Christine Myrvang

Troskap og flid. Kongsberg Våpenfabrikks historie 1814–1945

Oslo: Pax 2014. 777 s.

Kongsberg Våpenfabrikk er like gammel som det selvstendige Norge. Det er ingen tilfeldighet. Våren 1814 sto i krigsforberedelsenes tegn, og Christian Fredrik ønsket å få i gang en innenlandsk norsk geværproduksjon. Tidligere hadde hærstyrkene i Norge i hovedsak blitt utrustet med danskproduserte våpen. Lokaliseringen på Kongsberg hang dels sammen med at stedet hadde store sysselsettingsproblemer etter at sølvverket ble nedlagt i 1805, dels at det allerede hadde et statsdrevet jernverk (også det et sysselsettingstiltak), og at jernverkets unge og energiske direktør Paul Steenstrup gjerne ville produsere våpen.

Det viste seg imidlertid krevende å lage funksjonsdyktige geværer. De første kunne først avleveres i 1823, hele ni år etter at fiendtlighetene ble innstilt. Geværer er nokså avanserte og svært kompakte «maskiner», og på Kongsberg hadde man ganske enkelt ikke den tekniske kompetansen som skulle til.

Kongsberg våpenfabrikk (heretter KV) hadde noen utfordringer som kom til å følge bedriften helt frem til andre verdenskrig, muligens helt frem til våre dager. Fabrikken lå i periferien av det industrielle Europa. Det var ikke lett å drive en kunnskapsintensiv virksomhet som våpenproduksjon på et sted som Kongsberg. I internasjonal sammenheng var dessuten KV ytterst liten, bedriften hadde begrensede økonomiske ressurser og kunne sjelden produsere noe i virkelig stor skala. Myndighetene var ikke, med unntak av årene før 1905 og tiden under 1. verdenskrig, villige til å bevilge store beløp til hjemlig produksjon av våpen. Forsvarsbudsjettene var i europeisk målestokk lave; det gjaldt spesielt bevilgningene til hæren, som jo var KVs viktigste kunde. Når våpenfabrikken like fullt fikk fortsette år ut og år inn, må det sannsynligvis forklares med beredskapshensyn samt med at utgiftene var heller beskjedne.

Christine Myrvang analyserer særlig tre hovedtemaer i sin bok om våpenfabrikken: 1) koblingen mellom forsvarspolitikk og bedriftsutvikling, 2) den våpentekniske utviklingen og da særlig utviklingen av det såkalte Krag-Jørgensen-geværet, 3) fabrikken som arbeidsplass og arbeiderkollektiv. På alle disse områdene leverer Myrvang nye innsikter til norsk historieforskning.

Det var som kjent et nært militært samarbeid mellom Norge og Sverige i unionstiden. Myrvang utforsker de våpentekniske sidene av dette. Det handlet dels om at det svenske forsvaret og de svenske våpensmiene ga teknisk bistand til nordmennene og ikke minst til KV. Det handlet også om å standardisere de to hærenes utrustning. I det svært interessante kapitlet «Unionens kaliber» analyserer Myrvang arbeidet med å utruste de to landenes infanterigeværer med et felles kaliber (og dermed felles ammunisjon). Dette var en politisk ambisjon fra 1822 av, men det var ikke så lett å koordinere store militære investeringer i Sverige og Norge. Det var derfor først med overgangen til Remingtongeværer fra 1867 av at den norske og svenske hæren fikk samme type håndvåpen.

Standardiseringen av våpen handlet om å kunne møte ytre fiender. Forsvaret kunne også brukes mot såkalt indre fiender. Dette vies betydelig plass i boken. Myrvang er her tydelig inspirert av Lars Borgersruds bøker, særlig Konspirasjon og kapitulasjon. Hun analyserer KVs rolle både under nedslåingen av Thranebevegelsen i 1851 og under kulminasjonen av riksrettsstriden i 1884. Hun påviser at fabrikkledelsen ved begge anledninger gjennomførte tiltak for å hindre at våpen skulle havne på avveie. I det ene tilfellet ønsket den å gardere seg mot at deler av Thranebevegelsen skulle væpne seg, i det andre var den redd for Venstrebevegelsens «Rifleringer». Utover dette foretok den seg ikke noe. Etter mitt skjønn presser hun derfor kildematerialet vel langt når hun av den grunn omtaler KV som en «antirevolusjonær aktør» i 1851 (s. 164).

Myrvang skriver også inngående om KV og revolusjonsfrykten på 1920-tallet. Her fokuserer hun særlig på hvordan salget av våpen til privatpersoner, skytterlag og ulike borgerverngrupper ble regulert. Myndighetene ønsket å unngå at folk på venstresiden skaffet seg våpen. Samtidig foregikk det som Myrvang kaller en «sivil opprusting» (s. 503 og 504) på høyresiden. Dette er potensielt sett meget interessant, men det gis ikke noe særlig kildebelegg for at noen virkelig «opprusting» fant sted. Myrvang har foretatt en stikkprøve i de offentlige våpenregistrene fra sommeren 1923 og ut året 1924. Der fant hun 115 nye pistoleiere med etternavn som begynte på A. Det private våpenmarkedet synes altså ikke å ha vært så veldig stort. For KVs del fikk dette markedet uansett liten betydning. Salget til private kunder ble dels hindret på grunn av juridiske restriksjoner i bedriftens lisensavtaler med utenlandske fabrikker (bl.a. Colt), dels fordi KV ble regelrett utkonkurrert av tyske våpenprodusenter.

Myrvangs analyse av KVs teknologiske utvikling er blant bokens aller sterkeste sider. Både KV og det øvrige norske våpenteknologiske miljøet ble vesentlig styrket i løpet av 1850- og 1860-tallet. Den ovennevnte overgangen til å produsere amerikanske Remington-geværer fra 1867 av var et ledd i denne prosessen. Dette medførte at KVs produksjonsteknologi ble oppgradert, blant annet gjennom innkjøp av amerikanske verkstedmaskiner og studieturer til de større og mer erfarne «søsterfabrikkene» i Sverige.

Samtidig, og uavhengig av Remington, var det kommet en innovativ kraft i det norske våpentekniske miljøet. To entreprenører ble særlig viktige: ingeniøren og industrialisten Jacob Smith Jarmann og offiseren Ole Krag. Jarmanns repetergevær ble approbert som det norske infanteriets standardgevær i 1881 og ble produsert ved KV. Det ble også satt i produksjon i Sverige, og den svenske hæren vurderte seriøst å ta det i bruk som sitt standardgevær. Ole Krag, etter hvert i kompaniskap med børsemakeren Erik Jørgensen, oppnådde enda større suksess. Krag ble i 1880 direktør ved KV, og Jørgensen var børsemaker samme sted. Krag-Jørgensen-geværet ble først tatt i bruk av den danske hæren, deretter av den amerikanske og så av den norske. Ikke noe annet norsk industriprodukt var i nærheten av noe tilsvarende gjennombrudd utenfor landets grenser før 1905.

I sin analyse av utviklingen og salget av Krag-Jørgensen-geværet gir Myrvang et vesentlig bidrag, ikke bare til norsk forsvarshistorie, men også til norsk industri- og teknologihistorie. Hun viser hvordan de militære systemene for utprøving av geværtyper fungerte, hvordan teknologivalg ble begrunnet, hvordan våpen ble markedsført og solgt og hvilke utfordringer man fikk når våpnene skulle serieproduseres. Gjennom eksemplet Ole Krag gir også Myrvang et interessant innblikk i norsk statsforvaltning på slutten av 1800-tallet. Det er vel kjent at mange, ikke minst i militæretaten, forente embedsgjerning med private forretninger, men Krag gikk lenger enn de fleste i så måte. Han var direktør ved statens våpenfabrikk, utviklet sitt gevær i hvert fall delvis ved hjelp av fabrikkens ansatte og maskiner (noe han vel å merke betalte for), solgte patentrettighetene til våpenet både til fremmede makter og til den norske stat, og ledet altså selv produksjonen av disse geværene. Myrvang har her, som i resten av dette arbeidet, en imponerende evne til å finne gode kildeserier. I dette tilfellet har hun blant annet utnyttet dokumenter fra patentforhandlingene mellom Forsvarsdepartementet og Krag-Jørgensen geværkompani. Departementet mente at militærvesenets bidrag til oppfinnelsen var så vidt betydelig at staten burde få en «rabatt» på patentavgiften. Det endte med at staten bare betalte om lag en fjerdedel så mye i avgift per gevær som hva det amerikanske forsvaret gjorde.

KV var en militær bedrift og ble ledet av offiserer. Den hadde lenge et nokså strengt militært regime. Myrvang gir en inngående beskrivelse av KV som arbeidsplass. I 1829 anmeldte arbeideren Ole Nielsen rustmesteren Andreas Malmberg for å ha slått ham med en geværpipe. Slagene var så harde at Nielsen ble arbeidsufør i et par måneder. Myrvang bruker med stort hell de rettslige forhørene til å belyse arbeidsmiljøet ved fabrikken. «Prygl» var ifølge fabrikkens direktør, Fredrik Meyn, nødvendig for å få arbeiderne til «at opfylde deres Pligter» (s. 109).

Myrvang er flink til å beskrive makt- og arbeidsforhold. Det som synes klart etter å ha lest boken er at KV forble en nokså spesiell bedrift, selv om dens militære preg gradvis ble dempet ned. Her kunne man ha ønsket noe mer diskusjon om hva som særpreget KV som arbeidsplass, sammenlignet med andre mekaniske verksteder. Arbeiderne på KV var statsansatte og hadde trygge arbeidsplasser. For våpenarbeiderne på Kongsberg hadde kanskje arbeiderbevegelsens antimilitarisme begrenset appell. Det ser i hvert fall ut til at KV-arbeiderne jevnt over var noe mindre radikale enn deres standsbrødre ved andre verkstedbedrifter. De ble senere fagorganisert, og da de ble det sto den lokale foreningen lenge utenfor LO. Den ventet også til 1930 med å innføre kollektivt medlemskap i Arbeiderpartiet.

Tre av bokens kapitler er viet annen verdenskrig og oppgjøret etterpå. Disse kapitlene gir betydelig ny innsikt i norsk krigshistorie. Bedriftens direktør, Haakon Finne, ønsket ikke å produsere våpen for okkupasjonsmakten og sa opp store deler av arbeidsstokken våren 1940. Ifølge Myrvang ble Finne imidlertid overkjørt av Jens Bache-Wiig i Administrasjonsrådet, som ønsket å stille bedriften til disposisjon for tyskerne. Dette medførte at Finne og hans offiserskolleger i KVs ledelse fratrådte. De ville ikke bryte sin troskapsed til konge og fedreland. Deretter ble en ny, tyskvennlig ledelse innsatt. Allerede sommeren 1940 begynte KV å produsere håndvåpen og luftvernartilleri for tyskerne. Krigstiden ble en ekspansjonsperiode, og antall ansatte gikk opp. Dette er på fortjenestefullt vis grundig dokumentert i boken.

Et av Myrvangs kapitler har overskriften «Arbeidskollektiv i kamp». Motstanden mot tyskerne er kapitlets hovedtema. Gjennom gå-sakte-aksjoner ble produksjonstempoet forsøkt holdt nede. Våpensmugling til motstandsbevegelsen og et enkeltstående tilfelle av sabotasje mot produksjonsanlegget (som involverte en KV-ansatt) er viet rikelig plass. Alt dette er selvfølgelig både viktig og riktig å ha med i boken. Fortellingen kan i så måte minne om etterkrigstidens topos om nesten unison motstand. Som et hovedperspektiv på arbeidskollektivets krigshistorie er det imidlertid problematisk. Dette kollektivet, hvorav en del var nyansatte under krigen, produserte tross alt våpen for tyskerne, våpen som i siste instans kunne brukes mot landets egen befolkning.

Okkupasjonstidens fronter kunne være harde, også innad på fabrikken. Myrvang gir noen illustrerende eksempler på hvordan arbeidere ble frosset ut – én for å ha gitt bursdagsgave til en gammel venn som hadde meldt seg inn i NS, en annen for å ha organisert en innsamling til bryllupsgave til en sekretær som giftet seg med en tysk offiser – altså relativt uskyldige foreteelser. Paradokset er selvfølgelig at de som frøs dem ut, altså den øvrige arbeidsstokken, selv laget våpen for okkupantene. Det synes heller ikke som om arbeiderne var misfornøyd med sin nye ledelse. Den tyskinnsatte direktøren Thomas Mørk omtales som «meget godt likt blant de ansatte» (s. 666), til tross for at han både var NS-medlem og at han forsøkte å øke våpenproduksjonen. Interessant nok møtte den avsatte direktør Haakon Finne og den gamle ledelsen en kald skulder da denne vendte tilbake til Kongsberg i 1945. Oppsigelsene i mai 1940, som skyldtes den daværende ledelses avvisning av å produsere for tyskerne, ble fortsatt ansett som illegitime.

Med alt dette in mente kunne kanskje «Arbeidskollektiv i kollaborasjon» være en vel så dekkende kapitteloverskrift som «i kamp». Dette er ikke polemisk ment. I norsk krigshistorie har samarbeidet med okkupantene vært et lite utforsket felt. Som ved KV kunne kollaborasjon og ulike typer motstand gå nærmest hånd i hånd. I et okkupert land måtte man nødvendigvis samarbeide. Et nøkkelspørsmål ble derfor hvor skillet gikk mellom det som ble oppfattet som akseptable og uakseptable former for samarbeid. Det fantes åpenbart store gråsoner, især i krigens tidlige fase. Få steder kan kollaborasjonens utfordringer og dilemmaer ha vært sterkere enn på våpenfabrikken på Kongsberg.

Med sine 679 sider tekst er dette bindet av KVs historie i lengste laget. Det kunne ha tjent på en strammere redigering. På enkelte områder kunne denne anmelderen like fullt ha ønsket at fremstillingen gikk litt mer i dybden. For det første kunne en mer systematisk komparasjon med våpenindustrien i andre land vært kjærkommen, ikke minst i Sverige og Danmark. For det andre kunne det ha vært interessant å få vite mer om KVs betydning for lokalsamfunnet Kongsberg. Det savnes også en oversikt over KVs budsjetter. Hvor stor (eller rettere sagt liten) del av Norges stats- og forsvarsbudsjetter ble anvendt til hjemlig våpenproduksjon?

Myrvangs bok har et sterkere «historie nedenfra»-perspektiv enn hva som er vanlig i jubileumsbøker om norske industribedrifter. Boken er i så måte et meget velkomment bidrag til norsk næringslivshistorie, som vanligvis har et sterkere fokus på eiere og bedriftsledelse. I tillegg gir som nevnt Myrvangs bok et vell av nye innsikter til norsk forsvarshistorie, den svensk-norske unionens historie, norsk krigshistorie og norsk teknologihistorie.