Årets siste hefte inneholder fire artikler, to debattinnlegg og ni bokmeldinger. Artiklene handler om kvinneideal på 1800-tallet, den danske grunnlov i 1849 og forholdet til den norske grunnloven, sagakritikk og forholdet mellom Norge og Sovjet. Debattinnleggene dreier seg om NS-barn og om det danske styret i Norge under eneveldet, mens bokmeldingene har varierte temaer – fra hanseatene i middelalderen til jødeparagrafen og Halvdan Koht.

De to første artiklene følger på hver sin måte opp de to siste årenes store jubileer. Rolf Inge Larsen har gått nærmere inn på de dilemmaer en religiøs kvinne kunne oppleve på 1800-tallet i spennet mellom det tradisjonelle kvinneidealet slik det beskrives i Luthers katekisme og «Hustavlen» på den ene siden og misjonsbefalingens krav om samfunnsaktivitet på den andre siden. Gjenstand for artikkelen er Henriette Gislesen, bispefrue og aktiv i misjonskvinneforeningene i en tid før kvinner fikk statsborgerlig stemmerett.

Samtidig med at unionen mellom Danmark og Norge opphørte, fikk Norge sin grunnlov. I Danmark skjedde imidlertid ikke noen forfatningsendring. Eneveldet fortsatte som før, inntil en grunnlov som innskrenket monarkiet ble vedtatt i 1849. Jes Fabricius Møller undersøker i sin artikkel hvilke prinsipper den bygde på, hvordan tolkningen av den har skiftet og hvordan den norske grunnloven har påvirket tolkningen av den danske. Forfatteren argumenterer for at oppfatningen av den danske grunnloven har skiftet, fra en oppfatning av at det var et kontraktsforhold mellom konge og folk, til en oppfatning av folkesuvereniteten og Folketinget som det primære. Han mener det tilsvarte utviklingen i oppfatning av den norske grunnloven i siste del av århundret, etter at oppfatningen i de første tiårene etter 1814 hadde beveget seg den motsatte vei, fra folke-suvereniteten som prinsipp og til å gi kongen større myndighet.

Sagamateriale og kildekritikk er stadig et omdiskutert emne (jfr. Klaus Johan Myrvolls artikkel om skaldekvad i forrige nummer av Historisk tidsskrift). Sverre Bagge tar i sin artikkel historiografisk utgangspunkt i Lauritz Weibulls radikale sagakritikk fra 1911, Halvdan Kohts langt mindre kritiske bidrag til diskusjonen i sin tolkning av Snorres Heimskringla i 1913 og Sigurður Nordals tekstkritiske undersøkelser av tradisjonen om St. Olav i 1914. Artikkelen forfølger hvordan muntlige og skriftlige tradisjoner har vært utnyttet av historikerne, og diskuterer hvor standpunktene står i dag.

Gjennom det meste av etterkrigstida fram til slutten av 1980-tallet var det politiske verdensbildet i større eller mindre grad preget av den kalde krigen mellom Sovjetunionen og den vestlige verden. Hallvard Tjelmeland tar i sin artikkel utgangspunkt i avspenningsperioden på 1970-tallet og viser hvordan tette kontakter mellom norsk og sovjetisk LO utviklet seg fram til 1980-tallet. Kontakter som dette bidro til å gjøre jernteppet mindre bastant, og forfatteren argumenterer for at slike internasjonale forbindelser var noe av det som gjorde sammenbruddet av kald-krigssystemet mindre overraskende. Med ny spenning mellom Russland og den vestlige verden i dag, synes temaet på ny svært aktuelt.

De to debattinnleggene griper fatt i tidligere innlegg. Knut Engelskjøn hadde i HT nr. 2 i år en kritikk av Baard Herman Borges avhandling om NS-barn – etterkommere etter NS-medlemmer. Borge svarte på kritikken i nr. 3, og i dette nummeret har Engelskjøn en kort svarreplikk. Øystein Rians artikkel i vårt temanummer om 1814 og Grunnloven – HT nr. 1 i år – resulterte i en reaksjon fra Finn Erhard Johannessen i årets tredje hefte der han argumenterte mot Rians tese om at den strenge undertrykkelsen av den norske befolkningen hindret at nordmennene brøt ut av unionen. Johannessens poeng var at det at Norge ble fjernstyrt fra København ga muligheter for lokale tilpasninger, slik at mange så seg tjent med styret. Rian svarer i dette nummeret med å holde fast ved sin hovedtese, og legger vekt på en manglende norsk elite som kunne fronte et opprør.

Bokmeldingene starter med Hans Fredrik Dahls svært positive anmeldelse av Åsmund Svendsens biografi av Halvdan Koht, mannen som «enhver» jo har et forhold til. Det savnes riktignok en enda mer dyptgående analyse av helheten i Kohts liv og forholdet mellom historikergjerningen og hans politiske liv. Mens Svendsen finner helheten i norskdommen, etterlyser Dahl en problematisering av spenningen mellom liv og lære.

De neste fire meldingene gjelder noen av årets mange 1814-publikasjoner. Bo Stråth anmelder en artikkelsamling, redigert av Eirik Holm-øyvik, om forfatningsutvikling i de to hundre årene siden 1814. Et hovedspørsmål i boka er hvordan en grunnlov som ble skrevet for et førindustrielt samfunn kan forbli referanseramme i det moderne post-industrielle samfunn. Svaret finner forfatterne i granskning av hvordan tolkningen av Grunnloven har utviklet seg og hvordan det har stått strid både om tolkningen og hvem som har rett til å tolke.

Jødeparagrafen i Grunnloven, som fastslo at jøder fortsatt skulle være utelukket fra riket, og som ble stående i nesten fire tiår, er behandlet i to av årets bøker. Vibeke Moe omtaler Håkon Harkets bok, som søker svar på hvordan en liberal grunnlov kunne inkludere en slik bestemmelse. Spørsmålet om hvordan de ledende menn i konstitusjonskomiteen på Eidsvoll argumenterte og etterforskningen av hvor de hadde sine idéer fra, utgjør store deler av boka. Etter anmelderens mening får forfatteren gjennom et imponerende arbeid fram hvordan paragrafen hadde politisk grunnlag i et felles europeisk tankegods. Frode Ulvund har også behandlet jødeparagrafen i sin bok, her anmeldt av Nils Rune Langeland. Ulvund tar gjennom en grundig etterforskning av enkeltsaker for seg fortsettelsen – hvordan paragrafen ble håndhevet i årene fram til opp-hevelsen i 1851. Også Ulvund går inn på tilblivelsen, og legger – som Harket – ansvaret på mennene i konstitusjonskomiteen. Ulvunds gjetninger om at bergenske merkantile erfaringer og interesser kan ha påvirket komiteen, er anmelderen imidlertid skeptisk til.

Den fjerde boka med utgangspunkt i grunnlovsjubileet er en bok om frihet. Boka er en antologi, redigert av Svein H. Gullbekk, og diskuterer frihetsbegrepet i tverrfaglig lys. Thomas Krogh, som omtaler boka, finner mange leseverdige enkeltinnlegg, men savner et helhetsgrep og en mer inngående diskusjon av frihet, nettopp som begrep og som utvikling fra de historiske friheter til den moderne frihet.

Med Gudmundur Halfdanarsons anmeldelse av bind 2 av Oslos universitetshistorie har vi nådd til veis ende i omtalen av universitetets store historieprosjekt. Det foreliggende bindet omhandler perioden fra 1870–1911, og er skrevet av Jon Røyne Kyllingstad og Thor Inge Rørvik. Forfatterne viser hvordan naturvitenskapene mot slutten av 1800-tallet preget universitetet stadig mer, i likhet med utviklingen i andre land, og hvordan forskerne i takt med dette ble mindre opptatt av konsensus og mer av kritisk tilnærming til vitenskapen. Med utviklingen fra et «embetsmannsuniversitet» til et «vitenskapsuniversitet» fulgte også politiske konflikter, som forfatterne etter anmelderens oppfatning får godt fram. Anmelderen er imidlertid overrasket over at framstillingen får et noe fragmentert preg gjennom beskrivelsene av de mange enkeltfagene, motsatt intensjonene om en «integrert» framstilling for verket som helhet.

Gabriela Bjarne Larsson omtaler Sverre Bagges bok om framveksten av de skandinaviske rikene fra vikingtid til reformasjonen. Boka er en engelskspråklig introduksjon av skandinavisk historie, og setter også skandinaviske forhold inn i en internasjonal kontekst. Institusjonaliseringen av kongedømmet og forholdet til aristokratiet er et hovedtema, men anmelderen mener en mer vidtgående nettverksanalyse kunne brakt mer inngående kunnskaper.

Også Stefan Brink og Lisa Collinsons bok, omtalt av Miriam Tveit, er en engelskspråklig bok om skandinaviske forhold. Her er det lovgivningen som behandles, i en rekke artikler. Boka bidrar til forståelsen av middelalderlovgivningen i Skandinavia, av lovgiverens motiver og resepsjonen av lovgivningen i rettssystemet. Som så mange antologier som bygger på konferanseinnlegg er denne også ujevn, men viser utvilsomt fram ny innsikt i rettshistoriske tema, sier anmelderen.

Den siste boka er også en artikkelsamling, redigert av Justyna Wubs-Mrozevicz og Stuart Jenks, om Hansaen i Europa. Den er omtalt av Ian Peter Grohse. Boka får fram hvordan Hansaen må forstås, ikke som et fast organisert forbund, men mer som et interessefellesskap. Med mange bidrag som gir innsikt i interregional handel, vil boka være interessant fra mange synsvinkler. Anmelderen skulle imidlertid gjerne ønske en bredere dekning også av de mange småbyer i det tyske opplandet, som ytterligere ville kunne illustrere forfatternes poeng om nettverkenes tilpasningsdyktighet.

---

Med dette heftet avslutter trondheimsredaksjonen sin femårige redaksjonsperiode. I all hovedsak har vi holdt fast ved den linje som den forrige redaksjonen førte. Da vi tok over i 2010, hadde vi en programerklæring der vi sa at HT først og fremst skal være en kanal for presentasjon av forsk-ningsartikler om eller med tilknytning til norsk historie. I vår tid, med sterk internasjonalisering av faget, har vi ment at det er her tidsskriftet har sin viktigste oppgave. I tidsskriftet skal det være mulig å få innsikt i nye trender i forskningen om norsk historie og hva som skjer innenfor faget, gjennom artikler, debatt og bokmeldinger. Men vi presiserte også behovet for å vise at «Norge er et land i verden» ved at artikkelforfatterne bevisst løfter fram sammenhenger med internasjonale forhold. Det har vi prøvd å følge opp. Vi har altså sett det slik at tidsskriftets tema i hovedsak må være knyttet til norsk historie – men ikke isolert fra verden. I tillegg har vi invitert til teoretiske og metodiske artikler, gjerne med eksempler fra ikke-norsk historie, men da allment overførbare.

Tidsskriftmarkedet er i dag i rask endring. Den gamle formen abonnementstidsskrift i papirversjon er på vei ut, elektroniske løsninger og open access er på vei inn. Finansieringsformene er dermed også i endring. Det er selvsagt positivt at tilgangen til tidsskriftet blir lettere. Samtidig tror vi det er en styrke for faget med et tidsskrift som i sin form gir bred tilgang til forskningen om norsk historie – ikke bare om temaer den enkelte naturlig vil søke opp – og som også gir oversikt over nye bøker knyttet til norsk historie gjennom grundige bokmeldinger som gir forfatterne av bøkene tilbakemelding på det arbeidet de har gjort.

Den nye redaksjonen av Historisk tidsskrift og tidsskriftets eier HIFO vil utvilsomt få en utfordring med å manøvrere i dette endrede tidsskriftlandskapet. Vi har full tillit til at den nye redaksjonen i Tromsø har de beste forutsetninger for å takle utfordringene.

Med dette takker vi alle lesere, forfattere, fagfeller, bokanmeldere og andre hjelpere for vår periode – som nå avsluttes med Historisk tidsskrifts 93. årgang!

Vi ønsker redaksjonen i Tromsø lykke til med de neste årganger!

Med beste hilsen

Redaksjonen i Trondheim