Marko Nenonen og Raisa Maria Toivo (red.)

Writing Witch-Hunt Histories: Challenging the Paradigm. Studies in Medieval and Reformation Traditions

Brill: Leiden 2014, 220 s.

Boken Writing Witch-Hunt Histories: Challenging the Paradigm er en artikkelsamling bestående av åtte artikler, redigert av Marko Nenonen og Raisa Maria Toivo. Boken fokuserer på historiografien innen feltet trolldomsforskning og retter søkelyset mot hvordan tidlig moderne heksejakt er blitt studert og forklart innen akademisk forskning. Det innledende kapitlet, «Challenging the Paradigm of Witch-Hunt Historiography», er skrevet av Nenonen og Toivo. Målet med samlingen er å utfordre et rådende vesteuropeisk paradigme for trolldomsforskning. De hevder at europeiske trolldomsforskere har vært mest interessert i å studere kjedeprosesser basert på den lærde europeiske doktrine demonologi, som er sentrert rundt djevelens virke og inngåelse av djevlepakt. Forskning på tradisjonell skadevoldende trolldom, maleficium, som resulterte i enkeltprosesser, har ikke vært omfattet med samme interesse. Dessuten hevdes det i bokens innledning at tidligere trolldomsforskning har vært eurosentrisk.

Marko Nenonens artikkel «The Dubious History of the Witch-Hunts» utdyper samlingens innledende argumentasjon. Nenonen mener at den geografiske vektleggingen av Vest-Europa har ledet forskerne til å tro på falske stereotypier. Nenonen imøtegår en del myter; at de anklagede bare var kvinner, at de var fattige, at hekser var syndebukker, at demonologiske idéer hadde avgjørende betydning. Imidlertid glemmer Nenonen her to viktige aspekter ved trolldomsforfølgelsen. Det første er alvorlighetsgraden av prosessene, målt i antall henrettede ut av antall anklagede. Det andre er intensiteten, forstått som antall trolldomsanklagede ut av befolkningen i et gitt område. Dersom disse aspektene blir trukket inn i analysen, vil det vise seg at den mest alvorlige og mest intensive forfølgelsen fremdeles er å finne i områder med kjedeprosesser basert på demonologisk tankegods.

Nenonen drøfter trolldomsforskning fra 1862 av og framover. Han konkluderer med at økonomiske og sosiale forklaringer ikke kan være de eneste gyldige, ei heller krisetider og syndebukk-syndrom. Imidlertid er det et uensartet bilde som tegner seg av forfølgelsen av trollfolk i Europa i tidlig nytid, og det uløste spørsmålet dreier seg om å finne hva slags avgjørende faktor det var som gav utslag for prosessutviklingen. Konklusjonen på Nenonens drøfting er at hovedmengden av trolldomsprosesser i Europa fant sted i de områdene som var mest utviklet under den katolske kirke. Der fantes høyt utviklet jurisdiksjon og kontroll, og det var mange lærde menn i rettsapparatet som kunne sette nye tanker om trolldom ut i livet. Derfor fikk de demonologiske idéene sterkt fotfeste her, mens tilsvarende idéer var sjeldne i resten av Europa. En slik kategorisk påstand er imidlertid ikke holdbar, da det var mange protestantiske områder i Nord-Europa der alvorlig trolldomsforfølgelse fant sted.

Charles Zikas artikkel «Images and Witchcraft Studies: A Short History» tar opp bilder knyttet til trolldom og bruken av slike bilder som element i trolldomsstudier. Ved en kronologisk gjennomgang av utviklingen de siste 40 år peker Zika på hvordan studiet av visuelle representasjoner av hekser har endret karakter. Fra å være et element betraktet som illustrasjon til skriftlige trolldomsstudier eller kompilasjoner av bilder på utstillinger, har feltet kommet til å konsentrere seg om dyptgående analyser av enkeltbilder og hvordan disse kan fortolkes både som uttrykk for kunstnerens imaginasjon og innen en større samtidig kulturell, vitenskapelig og filosofisk diskurs. En bred og differensiert kulturell tilnærming muliggjør fortolkning i relasjon til samtidens forståelse av trolldommens realitet og natur. Zikas artikkel er meget detaljert og informativ og viser overbevisende betydningen av å trekke inn bilder i trolldomsforskningen.

Raisa Maria Toivos artikkel har tittel «Gender, Sex and Cultures of Trouble in Witchcraft Studies: European Historiography with Special Reference to Finland». Artikkelen belyser kjønnsproporsjonen i trolldomssaker i Europa og i Finland. Det påpekes at Finland med en prosentandel på omtrent 50 % menn synes å gå mot den europeiske tendens. Toivo vektlegger kvinners og menns identitetsbygging innen tradisjonelle feminine og maskuline samfunnssfærer. Trolldomsanklager kunne delvis henge sammen med det å mislykkes, delvis med muligheten for å projisere negative følelser over på antatt trolldomskyndige. For menn ble utøvelse av magi en måte å heve sin status på i lokale samfunn, og det var først når noe gikk galt at det endte med rettssak. Det finske ordet tietäjä betyr en som vet, eller en klok mann – dette ordet kommer betydningsmessig nær ordet sjaman. Oftest var det en mann som ble betalt for helbredelse og kjærlighetsmagi, sjeldnere bruk av trolltromme. Toivo sier at forbindelsen mellom kjønn og trolldom handlet om usikkerhet og frykt.

Marianna G. Muravyeva har skrevet artikkelen «Russian Witchcraft on Trial: Historiography and Methodology for Studying Russian Witches». Russisk trolldomsforfølgelse er karakterisert av et lite antall personer som ble forfulgt og henrettet, en høy prosentandel menn og nesten fravær av vestlig demonologisk tankegods. Prosessene fant sted på 1700-tallet. Kun skadevoldende trolldom, koldovstvo, ble rettsforfulgt. Ut fra russisk lov kunne trolldom straffes med døden helt til 1785. Muravyeva fortolker forfølgelsen i Russland som et ledd i den ortodokse kirkes åndelige kontroll over befolkningen. Hun hevder at en fruktbar måte å analysere kildene ut fra et kjønnsperspektiv på, er å undersøke hva slags magisk praksis menn kontra kvinner ble anklaget for, rettsapparatets behandling av kvinner og menn samt domfellelsen. Selv om kvinner var i mindretall blant de anklagede, var det i denne gruppen tortur ble anvendt og de strengeste dommene avsagt. Trolldom som forbrytelse stod i skjæringspunktet mellom statens, den lokal retts og kirkens jurisdiksjon. Både sekulær og ekklesiastisk lov kunne behandle saker om trolldom. Russiske trolldomsanklagede ble sjelden henrettet. Muravyeva argumenterer for at vestlige idéer om pakt med djevelen var kjent i visse kretser i Russland på 1600-tallet, blant annet dokumentert gjennom litterære skildringer. Hun peker på at forskjellig utvikling av rettssystemet i Russland og i vestlige Europa kunne ha ført til at demonologisk tankegods ikke ble aktivert samtidig i disse landområdene. Artikkelen slår til lyd for å studere trolldom innen det rettslige rammeverk og undersøke hvordan den ble behandlet som en forbrytelse. Jeg har imidlertid noen mindre merknader til artikkelens innhold: Trolldomsprosessene i Norge fant sted hovedsakelig på 1600-tallet, ikke et hundreår senere. Artikkelens omtale av norske og samiske anklagede gjelder kun for Finnmark, ikke for hele Norge. Dette er ikke korrekt at det i de nordiske land kun var tradisjonell trolldom som ble brakt for retten. Både Norge og Sverige hadde markerte prosessbølger som var djevlepaktsrelaterte.

Rune Blix Hagens artikkel «Witchcraft and Ethnicity: A Critical Perspective on Sámi Shamanism in Seventeenth-Century Norway» tar opp sjamanisme i Finnmark og trolldomsforfølgelse. I artikkelen drøftes samiske menns utøvelse av magi, særlig gand og bruk av runebomme. Tromming på runebomme kunne medføre en transelignende tilstand, der sjamanen ble i stand til å forlate kroppen og «reise» til steder langt borte for å innhente kunnskap om folk der. For øvrig problematiserer artikkelen forståelsen av virksomheten til en samisk sjaman; hvorvidt skikkelsen kan bli sett på som en formidler mellom to verdener eller om det er en forståelse basert på beskrivelser fra misjonærer som på 1700-tallet kom til de samiske områder.

Hagen går i artikkelen særlig inn på rettsmyndighetenes forståelse av bruk av runebomme ut fra sakene mot to samiske menn; Quive Baarsen i 1627 og Anders Poulsen i 1692. Den siste er mest detaljert drøftet. Opprinnelig var bruk av runebomme knyttet til samenes gamle religion. Under trolldomsprosessene ble sjamanisme demonisert, i den forstand at den ble knyttet til djevelen og sett på som en ugudelig virksomhet. Hagen knytter sjamanisme til begrepet demonologi og hevder at språket til elaborert demonologi spilte en viktig rolle i elite-diskursen i saken mot Poulsen. Dette synspunktet kan diskuteres. Motsatt kan hevdes at ingen av de karakteristiske idéene i den demonologiske doktrine ble aktivert under saken, verken i anklagernes diskurs eller i Poulsens egen stemme. Dette var en enkeltsak, ingen kollektiv trolldomsutøvelse, det bekjennes ingen avskriving av dåpspakt, ingen inngåelse av djevlepakt, ingen trolldomssamlinger, ingen omskaping, ingen flygetur gjennom luften, ingen utleggelse av medsammensvorne. Det går tydelig fram av rettsreferatet hva Poulsen ble spurt om og hva han svarte. Han ble blant annet bedt om å forklare runebommens symboler. Hagen omtaler denne forklaringen som den beste informasjon om samisk sjamanisme i nordlige Skandinavia. Et slikt utsagn må etter min oppfatning modereres kraftig. Saken mot Anders Poulsen var en kriminalsak, der Poulsen kjempet for sitt liv i retten. Ut fra rettsreferatet ser man at han forsøkte å overbevise retten om at symbolene på runebommen skulle fortolkes innen en kristen ramme. Kun fire av runebommens mer enn 20 symboler ble relatert til samisk kultur og levemåte i Poulsens forklaring. De fire symbolene knyttet til samisk levevis ble av Poulsen utlagt som storm, torden, vill rein og sol. De resterende symbolene på runebommen ble knyttet til Bibelen. En analyse av saken mot Anders Poulsen må kontekstualiseres. Den må fortolkes innen rammen av en rettssak, og Poulsens forklaring må sees i det lys. Utlegningene av symboler må differensieres. Man må studere hva Poulsen sier om hvert enkelt symbol. Han visste trolig etter et langt livs virke som sjaman mye om hva symbolene på runebommen innebar. Dette kommer ikke fram i hans forklaring. Poulsens forsøkte å overbevise forhørerne om runebommen som et redskap i kristendommens tjeneste.

Gunnar W. Knutsens artikkel, «Topics of Persecution: Witchcraft Historiography in the Iberian World», tar opp trolldomsforskningens historiografi i Spania, Portugal og i Spanias italienske besittelser, Sicilia og Malta. Det er inkvisisjonens arkiver som er de best bevarte og mest egnede for trolldomsstudier, men det finnes også en del materiale etter sekulær rett. Innholdsmessig dreier anklagene seg hovedsakelig om utøvelse av magiske ritualer. Svært få saker dreier seg om maleficium, skadevoldende trolldom, eller kollektiv tilbedelse av djevelen. Trolldomsforskningen i Spania har stort sett vært utført som regionale studier. Knutsen framhever flere områder der hekseforskning kan blomstre, eksempelvis inkvisisjonens langvarige forfølgelse av overtro, nærmere studier av de enkelte inkvisitører som reiste mellom tribunaler, forbindelsen mellom religiøse minoriteter og overtro samt barnehekser, som det var mange av i Spania. Artikkelen gir en grei oversikt over trolldomsforfølgelsen i den iberiske verden, kildesituasjonen, inkvisisjonens og verdslig retts virkeområder, utført trolldomsforskning samt potensielle forskningsemner.

Ronald Huttons bidrag er «Witchcraft and Modernity». Hans artikkel drøfter den rolle hekser inntar i den moderne verden. Han legger vekt på røttene til den moderne heksebevegelsen Wicca, og hvordan disse røttene har avfødt ulike forestillinger og forståelsesformer over tid. Hutton peker på den moderne heksebevegelsen som en motkulturell tradisjon med dobbel opprinnelse; den knytter seg til sosiale og religiøse normer basert på tidlig moderne trolldomsutøvelse samtidig som den har en direkte linje tilbake til den vestlige verdens eldste og mest kontinuerlige intellektuelle motkultur, nemlig myten om en overlevende eldgammel hedensk religion. Imidlertid er Wicca avhengig av den vestlige tradisjons rituelle magi, særlig handlinger og ord som skal skape en forbindelse mellom et menneske og en guddom og skape en midlertidig enhet mellom disse. Huttons artikkel peker på at myten som ligger til grunn for den moderne heksebevegelsen kan være både farlig og misledende. Det avvises at hekseforfølgelsen i tidlig nytid kun var et kristent sidespor og at den tradisjonelle heks kun var europeisk. Det påpekes at dekoloniseringsprosessen i mange land i Afrika og på andre kontinenter har ført til økende heksejakt, da befolkningen fremdeles er i besittelse av den gamle heksetro. Artikkelen er tankevekkende med henblikk på hekseforfølgelsen globalt i vår tid.

Artikkelsamlingen er kompositorisk godt organisert. Stoffmessig er den variert og inneholder tydelige lengdesnitt av hekseforskning i et knippe land. Boken favner relativt vidt når det gjelder forfatternes nasjonalitet, med Finland, England, Norge og Australia representert. Samlingen har et godt bibliografisk apparat samt tematisk indeks og navneindeks. Bokens svakhet er imidlertid at den ikke er dekkende som historiografisk gjennomgang for de områder av Europa der demonologiske prosesser ble ført, og at den ikke er oppdatert på forskning de siste ti år eksempelvis i Tyskland, Skottland og Norge. Samlingen er interessant ved at den stiller seg kritisk til mye av den forskning som hittil har foregått og at den reiser mange spennende spørsmål. Den er til dels forfriskende skrevet og kan bidra til debatt. Jeg vil likevel fastholde at forskning på de historiske trolldomsprosessene i et historiografisk perspektiv vil være avhengig av at en slik studie inkorporerer alle områder av Europa, at oppdatert forskning inkluderes samt at en vurdering av den demonologiske doktrine og dens påvirkning på lovverk og rettspraksis i tidlig nytid i Europa tas med i utvikling av nye paradigmer.