Arne Espelund

The Evidence and the Secrets of Ancient Bloomery Ironmaking in Norway with an Extension of the Beginning of the Industrial Period

Trondheim: Arketype forlag 2013, 319 s.

Det er 35 år siden professor emeritus i materialteknologi Arne Espelund tok fatt på sin forskning på den gamle norske jernvinna. Som han skriver innledningsvis i denne nye boken startet interessen allerede på 1940-tallet, men det er gjennom hans arbeid fra slutten av 70-tallet arbeidet skjøt fart gjennom skoleprosjekter og eksperimenter. På 80-tallet ble en bredere kontakt opprettet med arkeologifaget, og det er særlig utgravningene av jernvinneanlegget fra eldre jernalder på Heglesvollen i Levanger tidlig på 1980-tallet som kanskje må regnes som selve startskuddet på Espelunds enorme engasjement. I løpet av det han beskriver som sitt ’Bloomery Life’ har han publisert flere bøker og et utall artikler om emnet, både nasjonalt og internasjonalt. Han har her kommet med mange viktige bidrag i jernvinneforskningen – og med denne boken, som for øvrig er gitt ut på eget forlag, er på mange måter ringen sluttet. Dette kommer klart frem blant annet ved at Espelund både innleder og avslutter med å berette om sitt lange engasjement for jernvinna. Det er derfor heller ikke så mye å avsløre allerede nå, at også boken rent innholdsmessig bærer preg av å være en sammenstilling av hans årelange forskning.

Målgruppen til Espelund er stor: Metallurger, arkeologer, smeder og folk flest med historisk interesse i Norge. Boken er skrevet på engelsk for også å nå frem til en større internasjonal gruppe, samtidig som nordmenn behersker engelsk som et lingua franca. Ut fra Espelunds bakgrunn som metallurg er naturlig nok hovedmålsettingen å fokusere på materialet fra jernutvinningen, dvs. fysiske spor som slagg, malm og metall/produkt, for å forstå jernutvinningen i materialteknisk forstand. Videre har han som mål å benytte resultatene for å finne tilbake til den praktiske kunnskapen jernblestrerne hadde, men som i dag er gått i glemmeboken.

Innholdsmessig omfatter boken seks kapitler. I kapittel A presenteres først jernets og metallurgifagets historie. Her vektlegges det at den direkte jernutvinningen er en komplisert prosess, noe som er et av kjernepunktene boken igjennom. Videre brukes det noe tid på å se på typer blesterovner dokumentert av arkeologer. Denne delen er deskriptiv og nok ment som en innledning til egne tolkninger i et senere kapittel. Som i resten av boken krydres teksten med dikt, sagn, sagaskildringer, sanger og folkeminner. Dette grepet er godt, da disse delene inneholder mange opplysninger, og de er også morsom lesning. I kapittel B fokuseres det på materialet, jernet (luppen), slaggen og malmen. Jernluppen eller blåsterjernet, som er det ferdige produktet før utsmiing, blir viet mye plass. Espelund tar for seg de norske funnene og ser på skriftlige kilder som omtaler blåsterjern, før han gjennom eksempler diskuterer jernkvalitet. Resultatet er interessant om enn ikke nytt, siden det kommer tydelig frem at jernblestrerne var kapable til å produsere både mykt karbonfattig jern og hardere stål. Imidlertid er det i denne delen at mange lesere for første gang får problemer med å henge med, da den materialtekniske fagterminologien gjennomsyrer mye av teksten. Det samme gjelder også i de påfølgende underkapitlene om slagg og malm, og spesielt i kapittel C, som nettopp går på kjemiske og fysiske aspekter. For boken sin del er kapittel C sentralt, da Espelund her vil formidle hvordan metallurgi kan bidra til bedre å forstå teknologiske prinsipper med jernvinna. Men selv om jeg er over middels interessert i emnet, har jeg store problemer med å følge med både i diskusjonen og slutningene. Dette kapittelet er også svært kort, og jeg mener at et smart grep kunne vært å samle mer av det tekniske og metodiske her, men i en forenklet, leservennlig form. Her kunne det også med fordel vært inkludert en forklarende terminologiliste siden det er en rekke begreper og benevnelser som den allmenne leser ikke har forutsetninger for å kjenne til. For eksempel brukes begrepet ’pig iron’ en rekke ganger, og første gang på side 9. En forklaring på benevnelsen finner jeg imidlertid ikke før på side 267.

I kapittel D, som dekker mer enn 1/3 av boken, diskuteres ovnstyper gjennomgående, herunder kommer typologi, kronologi og mulig opphav. Kapittelet bygger nærmest i sin helhet på arkeologiske utgravninger over en periode på 50 år når det gjelder utvinningen i jernalder og middelalder. Den yngste typen, benevnt Evenstadovnen,1 og delvis påfølgende delkapittel om rennverk, bygger i større grad på Espelunds egen grunnforskning. Til slutt i kapittelet trekkes det opp til en diskusjon om organisering og handel. Men det er her ikke gjort noe forsøk på sammenhengende dybdestudier. Det er helst enkelte funn og dokumenter som benyttes for å vise at jernet hadde en økonomisk rolle i samfunnet.

Kapittel E skiller seg fra de øvrige, da her fokuseres på myter og legender. Alle tekstene er imidlertid knyttet til smievirksomheten, og kapittelet er ikke satt i sammenheng med teksten for øvrig. I siste del av kapittelet hopper også fokuset over på proveniensanalyser, og da særlig på metoder og muligheter for å kunne avgjøre hvor jernet har sitt opphav på bakgrunn av kjemisk sammensetting. Også med dette kapittelet er det vanskelig å finne klare bånd til ander deler av boken, og hele kapitel E virker påklistret. Helt avslutningsvis har Espelund valgt, trolig for å bygge en bru til nåtiden, å ta med et kapittel (F) som omhandler jernverksdriften som tok til i stor skala på 1600-tallet. Denne delen er delvis en kopi av en tidligere bok, men i tillegg er den moderne jernverksdriften også skissert i korte trekk.

Boken har i utgangspunktet en fin, oppbyggende struktur. Først utledes tema og målsetning, før materialet for studien blir presentert. Deretter kommer bredere diskusjoner og tolkninger. Men tross dette finner jeg innholdet noe uforløst. Kapittelet knyttet til metallurgi er allerede nevnt. Likeledes burde temaene myter/magi og proveniens vært plassert i to kapitler siden de ikke har sammenheng. Et generelt problem er det også at flere av underkapitlene, som de ovennevnte, ikke blir bygd sammen. Dermed får en raskt et inntrykk av at boken inneholder enkeltstående artikler om emner Espelund gjerne vil berette om. Dette forsterkes også av at det er litteraturliste mot slutten av hvert kapittel. En felles litteraturliste til slutt hadde således vært en bedre løsning. Referansemessig er denne boken mer utfyllende enn mye av Espelunds tidligere arbeider. Spesielt kommer dette frem på nyere arkeologisk forskning på emnet. Tynnere blir det imidlertid når Espelund kommer til kulturhistoriske tolkninger. Et eksempel er tolkninger på hvordan Trøndelagsovnen eller -teknologien i eldre jernalder spredte seg til distriktet. Her benyttes kun én referanse til nærmest å slutte at opprinnelsen kan være av østeuropeisk opphav, og i tillegg et upublisert manus på at teknologien spredte seg som en del av en proto-germansk invasjon i førromersk jernalder. Det finnes en betydelig mengde litteratur, både empirisk og teoretisk, som kunne både styrket og ikke minst forkastet begge tolkningene. Mer inngående studier av denne typen tema ville derfor klart styrket innholdet i boken.

Boken er rikt og godt illustrert med foto, kart, tegninger og tabeller. Figurene er mange steder viktige for å gjøre innholdet lettere forståelig. Imidlertid er det mange eldre figurer som gjenbrukes, og kvaliteten er varierende. Jeg kunne således ønsket at Espelund både fornyet seg her og økte kvaliteten til dagens krav.

Som arkeolog er det for meg naturlig å legge merke til og vektlegge Espelunds forhold til arkeologi og kulturhistorie. Innledningsvis poengteres det at boken ikke er ment å konkurrere med arkeologien, men å være et bidrag til tolkninger. Imidlertid skinner det raskt igjennom at forholdet til arkeologien er alt annet enn rosenrødt. Espelund anser, med rette, at den arkeologiske forskningen benytter spor og gjenstander til tolkninger, mens at vi i mindre grad studerer teknologiske (les materialtekniske) spørsmål som våre forfedre løste. I dette ligger kimen til Espelunds konflikt med arkeologifaget. Utover i boken retter han klare skyts en rekke ganger, noe som således står i skarp motsetning til den beskrevne målsetningen. I stedet for å fremstå som en bidragsyter og samarbeidspartner med arkeologifaget, virker det som om målet er å angripe de aller fleste arkeologer som har forsket på jernvinna. Det Espelund imidlertid ikke virker å ha tatt innover seg, er at arkeologiforskningen på jernvinna er mye mer enn hva som skjer i en blesterovn. Ja, vi skjønner at det skjer en prosess som kan beskrives ved hjelp av metallurgisk terminologi, og vi er alle klar over at blestringen var en typisk taus erfaringsbasert kunnskap som ikke kan påvises rent arkeologisk alene. Det er nettopp av den grunn at arkeologifaget benytter seg av svært mye naturvitenskap, det som gjerne omtales som arkeometri.2 Og det er nettopp i krysningen mellom arkeologi og naturvitenskap at mye ny kunnskap om fortiden har kommet frem de siste årene.

I denne boken kommer det imidlertid klart frem at Espelund mener at arkeologer også skal beherske naturvitenskapelige felt, slik han, om enn indirekte, mener å kunne beherske arkeologi og kulturhistorie. Det bør her poengteres at det er svært få såkalte arkeometallurger i Skandinavia, personer med bakgrunn innen begge fag. I Europa er derimot arkeometallurgi et stort fagfelt. Men også her bærer forskningen preg av et nødvendig samspill fagene imellom.3 Istedenfor å få på plass et slikt samarbeid, tar derimot Espelund også på seg arkeologihatten, noe som avgjort er den største svakheten med boken. Et eksempel på dette er hans omtale om den såkalte Eg-ovnen fra eldre jernalder. Espelund forkaster denne som en egen type, da han mener det kun finnes et par eksempler. At typen i det hele tatt finnes i det norske materialet, anser han å ha grunn i at noen dansker har kommet over Skagerrak. Hadde Espelund gjort et dypdykk i det arkeologiske materialet, ville han raskt sett at typen forekommer forholdsvis hyppig helt sør i Norge, og at den også er enerådende her i eldre jernalder. Migrasjonshypotesen blir slik svært problematisk.

Et annet eksempel finner vi i kapittelet om kullgropene. Espelund mener at kullbrenningsprosessen er svært enkel og lite å bry seg med. Han argumenterer for at den kun har vært en mindre tilleggsaktivitet som nærmest går av seg selv, og slutter at den kan ha blitt drevet samtidig med jernutvinningen. Det arkeologer imidlertid har interesse for er en helhet, ikke kun prosess. De tusener av kullgroper som ligger i skoger og daler er for en arkeolog således svært viktig for å forstå elementer som lokalisering, distribusjon, organisering, ressursutnyttelse, omfang og variasjoner – poenger Espelund fullstendig ser bort fra i sin diskusjon om jernvinna.

Men særlig kommer Espelund på svært tynn is når han diskuterer sine teorier om forbehandling av malm i såkalte hellegryter. Ut fra noen enkeltstående analyser finner han at slaggen i disse er malm som er forbehandlet med tanke på produksjon i et senere ledd. Ideen kan for så vidt være god. Imidlertid får Espelund store problemer på fire felt. For det første slutter han uten videre at alle ovner av typen hellegryter er for forbehandling. Han ser helt bort fra at det er gravd ut en rekke hellegryter som uomtvistelig er blesterovner. For det andre er det et distribusjonsmessig problem siden det ikke finnes andre blesterovner i de områdene hvor han mener malmen er forbehandlet. Han ser slik for seg at malmen er tatt ut, røstet og forbehandlet før den er fraktet milevis til andre produksjonssteder. Det tredje problemet er rent kronologisk da det knapt finnes andre registrerte blesterovner datert samtidig som hellegrytene. Og det fjerde momentet er at det foreligger analyser gjort på hellegryteslagg som entydig viser at det er blesterslagg.

Selv om Espelund altså forsøker å sette ting i større kontekster, mener jeg han her feiler radikalt flere steder. Han benytter ikke eller forkaster det arkeologiske materialet, samtidig som han prøver seg på tolkninger de aller fleste kulturhistorikere ville ansett som fullstendig urimelige.

Samlet sett når ikke, slik jeg ser det, Espelund sine målsettinger med The Evidence and the Secrets of Ancient Bloomery Ironmaking in Norway. Som et samlingsverk av hans årelange forskning og engasjement kan boken imidlertid være et godt alternativ, særlig for de som ikke er kjent med Espelunds arbeider. For forskere og andre med interesse for faget gir derimot boken lite nytt, på godt og ondt.