Årets andre hefte bringer et variert innhold, med fire artikler, et debattinnlegg og tolv bokmeldinger. Artiklene spenner fra borgerkrig og statsutvikling i middelalderen, vergemål i senmiddelalderen, sykdom eller uår som forklaring på demografiske kriser på 1600–1700-tallet til solidaritetsbevegelsen med Chile på 1970–1980-tallet. Debattinnlegget kritiserer en doktoravhandling om «NS-barn». Bokmeldingene tar for seg likestillingshistorie, byhistorie, universitetshistorie, kristendom og godsdrift i middelalderen, militærhistorie på 1600-tallet, Wilhelm den annens nordiske interesser og stormaktspolitikk i Midtøsten.

Vi innleder med en artikkel av Hans Jacob Orning, der han viderefører en diskusjon om høymiddelalderstatens karakter. Borgerkrigene står i sentrum av debatten, og Orning imøtegår synspunkter tidligere historikere har hatt om at borgerkrigene var resultat av krise eller ubalanse i det førstatlige samfunnet. Orning argumenterer derimot for at samfunnet fungerte godt, og at statsutvikling ikke nødvendigvis var attraktivt for folk. Årsakene til borgerkrigene vil han i større grad søke i ytre faktorer, der han særlig peker på kirkens og danskenes innflytelse. Særlig analyserer han Morkinskinna, som har den kildemessige fordel at forfatteren er mindre «genial» som dikter enn forfatteren av Heimskringla, Snorre Sturlason.

Mens Orning drøfter borgerkrigenes norske 1100–1200-tall, fører Ian Peter Grohses artikkel oss over til Orknøyene på 1400-tallet. Han viser at selv om lovene hadde normative føringer for hvordan barn skulle tas vare på og deres eiendom bevares, er lite kjent om hvordan dette fungerte i praksis i senmiddelalderen. Ved å analysere vergemål og formynderskap i en sak fra Orknøyene i 1416, finner Grohse det mulig å konkretisere slektens rolle og hvordan og i hvilken alder myndlingen oppnådde selvstendighet. Ved å sammenligne norrøn lov – både landsloven og landskapslovene – med skotsk lov, kaster artikkelen lys over kontroversielle spørsmål med bakgrunn i denne vergemålssaken.

Audun Dybdahl fortsetter sine studier av forholdet mellom klima og befolkningsutvikling. Mens han i sin forrige artikkel om dette i Historisk tidsskrift nr. 2/2010 behandlet et langtidsspenn gjennom middelalder og tidlig nytid, fokuserer han i denne artikkelen på 1600- og 1700-tallet i Trøndelag. Artikkelen tar utgangspunkt i en kartlegging av år med dårlig tilvekst og avlingssvikt, sammenligner det med demografiske kilder og diskuterer resultatene opp mot spørsmålet om sykdom og epidemier. Resultatet viser stor grad av sammenfall mellom sekvenser av uår og overdødelighet. Uår vil i neste omgang kunne utløse epidemier, og forfatteren tar til orde for videre studier som analyserer dødsårsaker, sykdommer og i hvilken grad matmangel kan ha vært en medvirkende årsak til overdødelighet.

Motstandskampen etter militærkuppet i Chile i 1973 vakte stor oppmerksomhet også i Norge, og James Godbolt skriver i denne artikkelen om solidaritetsarbeidet på 1970- og 1980-tallet. Solidaritetsarbeidet etter kuppet var sammensatt, med ungdomsaktivister på den ene siden og sentrale personer i politiske partier og organisasjoner på den andre. For ungdommene var arven fra de opposisjonelle og antiimperialistiske solidaritetsbevegelsene, først og fremst med Vietnam og Palestina, tydelig. Godbolt trekker linjene gjennom konflikter innad i solidaritetsrørsla, fremmet av uenighet mellom ml-rørsla og andre deler av bevegelsen, og av splittelse i det eksilchilenske miljøet som etter hvert etablerte seg i Norge. Samtidig hadde regjeringen sin egen politikk, der bruken av den norske ambassaden i Chile spilte en viktig rolle. Mens protestaktivisme var tydelig i første fase av solidaritetsarbeidet, viser Godbolt hvordan arbeidet utover 1980-tallet svingte i retning flyktninghjelp og menneskerettighetsarbeid i et samarbeid med regjeringens politikk. Dermed stiller han spørsmål om Chile-rørsla som maktutfordring ble avvæpnet og ufarliggjort av myndighetene – eller om det heller var slik at rørsla seiret og klarte å påvirke den norske utenrikspolitikken.

I et debattinnlegg kommer Knut Engelskjøn med kritikk av en doktoravhandling av Baard H. Borge om rettsoppgjøret i Norge etter annen verdenskrig og problemene til barn av NS-medlemmer. Engelskjøn reagerer mot Borges konklusjon om at barnas problemer skyldes et unødig strengt rettsoppgjør, og er spesielt kritisk til manglende representativitet i datamaterialet og manglende leting etter alternative forklaringer.

Vi starter bokmeldingsseksjonen med en omtale av fjorårets Norsk likestillingshistorie, forfattet av Hilde Danielsen, Eirinn Larsen og Ingeborg W. Owesen, og anmeldt av Bente Rosenbeck. Kvinnestemmeretten er utgangspunktet, men likestilling omfatter flere grupper og flere tema enn stemmerett, og boka føres fram til 2013. Anmelderen framhever det som en styrke at boka opererer med et bredt likestillingsbegrep og et internasjonalt perspektiv, men skulle gjerne hørt mer om de grupper som stadig ekskluderes.

Stavanger by har nylig fått skrevet sin historie, og vi bringer anmeldelser av alle de fire bindene. Finn-Einar Eliassen omtaler bind 1, der Geir Atle Ersland og Arne Solli fører historien fram til 1815. Eliassen framhever kapitlene om bylandskapet i Stavanger som bokas beste. Den grundige, kildekritiske behandlingen av kildene i middelalderdelen gjør framstillingen nesten for lærd, mens den større kilderikdommen i tidlig nytid gjør fortellingen bredere, samtidig som det europeiske perspektivet blir svakere i siste del av boka. Olav Arild Abrahamsen omtaler bind 2 (1815–1890) av Ole Kallelid. Forfatteren legger vekten på næringslivet, med sildehandel og skipsfart, og åndslivet, med kirke, bedehus og misjonering. Anmelderen trekker fram at forfatteren har hatt mye god tidligere litteratur å bygge på, men har «med klokskap» klart å anlegge et samlende perspektiv på byens historie i perioden. Knut Dørum omtaler bind 3 (1890–1965) av Anders Haaland. Her er det industribyen som er hovedtema, med hermetikkindustrien som gjorde Stavanger til en kvinneby – noe anmelderen mener det kunne vært gjort mer ut av. Overgangen fra hermetikkby til sjøfartsby er tema i siste del av boka, men ved siden av den økonomiske utviklingen beskriver forfatteren også den politiske utviklingen og kulturlivet godt, selv om anmelderen savner et mer tydelig analytisk grep, både i dette bindet og i verket som helhet. Kristian Steinnes anmelder siste bind, skrevet av Gunnar Roaldkvam og Kristin Øye Gjerde. Her er det oljealderen som står i sentrum. Boka får godt fram den voldsomme utviklingsprosessen byen har gått gjennom fra hermetikkby til oljeby, men anmelderen savner en nærmere drøfting av forholdet mellom den administrative byen og den funksjonelle byen – den siste strekker seg langt ut over de formelle bygrensene.

Vi anmelder også to bind av historien om Universitetet i Oslo i dette heftet. Kim Helsvig har behandlet den siste perioden, 1975–2011, og boka omtales av Anders Houltz. Hovedtema er hvordan universitetet håndterte overgangen fra eliteinstitusjon til folkeuniversitet og fra nasjonalt til regionalt ansvar som ett av fire universitet. Det dramatiske høydepunktet i historien er universitetsledelsens sammenbrudd i 1989, mens forfatteren får fram at de ideer som da ble forkastet – om målstyring, evaluering og maktkonsentrasjon – ikke egentlig var forkastet, men i stedet ble gjennomført i små skritt. Dermed mener anmelderen at boka kan leses som et samtidshistorisk drama, ikke bare om universitetsverdenen, men også om endringer på andre samfunnsområder i moderne tid. Ved siden av de kronologiske bindene inneholder bokverket om Universitetet i Oslo også noen tematiske bind. Ett av dem handler om studentminner, redigert av Tor Ivar Hansen, og omtalt av Johan Sjöberg. Minnene er tatt fra alle epoker av universitetets historie, og er fengslende lesning, etter anmelderens mening. Studentersamfundet står fokus i flere av bidragene, men også for eksempel foreningen Skuld, som samlingspunkt for de første kvinnelige studentene.

Ole Henrik Gjeruldsens doktoravhandling om den norske hæren gjennom en 20-årsperiode fra 1660–1679 anmeldes av Gunner Lind, som berømmer avhandlingen for dens grundige kildearbeid som gir mer solid grunnlag for kunnskap om hæroppbygningen og for oppfatningen om at det foregikk en militarisering av samfunnet i denne perioden. En hovedtese i avhandlingen er at bondesamfunnet bar byrdene for denne militariseringen. Anmelderen er ikke uenig i det, men mener de valgte kildene – militære arkiver – ikke er de best egnede til å undersøke dette. Potensialet som ligger i dette spørsmålet er dermed ikke fullt utnyttet.

Keiser Wilhelm den annen hadde en spesiell interesse for de nordiske land. Den tyske historikeren Stefan Gammelien har skrevet doktoravhandling om hans forhold til Sverige og Norge fram mot 1905, og boka omtales av Roald Berg. Hoveddelen av avhandlingen diskuterer mulighetene for et «persöhnliches Regiment», først og fremst for Wilhelm 2., men også for Oscar 2. Selv om biografilitteraturen legger stor vekt på fyrstenes påvirkningskraft, er det Gammeliens konklusjon at både keiser Wilhelm og kong Oscars politiske ambisjoner som regel endte med fiasko.

Begge de to neste bokmeldingene gjelder engelskspråklige artikkelsamlinger med tema fra skandinavisk middelalderhistorie. Haki Antonsson omtaler en bok om kristendom i Skandinavia i middelalderen, redigert av Kirsi Salonen, Kurt Villads Jensen og Torstein Jørgensen. Tekstlig og arkeologisk materiale kombineres vellykket, etter anmelderens oppfatning, og forfatterne får fram hvordan elementer i kristendommen ble hentet inn og tilpasset lokale tradisjoner. Den neste boka er en bok om godseiendom i Skandinavia i vikingtid og tidlig middelalder, redigert av Bjørn Poulsen og Søren Michael Sindbæk og omtalt av Jon Viðar Sigurðsson. Et utgangspunkt er at arkeologene i senere tid har oppdaget storgårder i Skandinavia lenger tilbake i tid enn man tidligere har trodd at de eksisterte, og det gjør det naturlig å undersøke nærmere opprinnelsen til godsdriften og utviklingen fra 800-tallet til 1200-tallet. Her blir temaet belyst fra flere sider, av arkeologer, historikere og filologer. Boka setter utviklingen forbilledlig inn i den europeiske kontekst, men anmelderen er kritisk til at «skandinavisk» i litt for stor grad her betyr «dansk».

Den siste bokmeldingen i denne omgang gjelder Hilde Henriksen Waages bok om konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, fra den første spede begynnelsen av konflikten rundt første verdenskrig og til i dag. Boka anmeldes av Knut Vikør. Et sentralt punkt som diskuteres, er om konfliktene var resultat av en villet politikk eller om de var uunngåelige konsekvenser av utviklingen. Tonen er kritisk mot alle parter, men særlig mot Israel. Det legges også stor vekt på stormaktenes rolle. Anmelderen konkluderer med at boka vil gi kunnskap til et allment publikum og samtidig bli et referanseverk for forskere.

Redaksjonen