Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Og da vi ikke kan giøre noget af intet» – bondekvinnene vever vadmel til de norske soldater 1812–1814

f. 1939, cand.philol. 1979, førsteamanuensis emerita ved Høgskolen i Telemark.

anna.tranberg@hit.no

  • Side: 125-150
  • Publisert på Idunn: 2014-03-31
  • Publisert: 2014-03-31

I desember 1812 ble hver soldatlegd i Sør–Norge pålagt å levere 10 alen vadmel til hæren innen 1. juni 1813. Artikkelen har to siktemål. For det første å vise hva som ble resultatet av denne tvangsutskrivningen. For det andre å klargjøre hvilken betydning bondekvinnenes tekstiler hadde for militæret i krigsår. Artikkelen har et kjønnsperspektiv. Bondekvinnene hadde ikke ull, og søknader til myndighetene førte til at leveringen ble utsatt ett år. Artikkelen setter søkelys på allmuens situasjon i nødsåret 1813 og på relasjonen mellom den aktive allmue og myndighetene i søknadsprosessen. Til sist blir det vist at det militære uniformssystem var basert på at bondekvinnene bidro med klær og tekstiler. Kvinnenes roller i krigstider har vært lite behandlet i norsk historieforskning i tidlig nytid. Det konkluderes med at militæret var avhengig av bondekvinnene for krigføring, og at de derfor bør være en del av militærhistorien.

‘And as we cannot make something out of nothing.’ Peasant Women Weaving Frieze for Norwegian Soldiers 1812–1814.

The Norwegian army once got its uniforms from Copenhagen, but during the Napoleonic Wars 1807-1814 this became difficult with Great Britain implementing a trade embargo of the Norwegian coast. Ensuing shortages meant that the army had to demand contributions from the farming population. In 1813, peasants in Southern Norway were directed to weave and deliver frieze to the army for payment. It was to be made into coats for the soldiers. The present article has a twofold purpose: First, I aim to show what the results of the decree-ordering contributions actually were, and, second, I clarify how important the fabrics made by peasant women were to the military in wartime. The article is written from a gender perspective. The peasant women had no wool, and applications to the authorities for deferment led to year-long delays in delivery. I focus on the difficult living conditions for the peasants in the hunger year of 1813 and on the relationship between active commoners and the local, regional and central authorities as illustrated by the application process. Lastly, I demonstrate that equipping the army with uniforms was based on the contributions of fabrics and finished clothes by peasant women, partly for payment and partly without. It was cheaper for the military to have the women produce frieze than to buy it on the open market. The role of women in wartime has received very little attention in Norwegian historiography dealing with the early modern period. I conclude that the military’s capacity to wage war was dependent on the contributions of the peasant women, and that they should therefore be included in military history.

Keywords: Frieze, historiography, military, peasant women
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon