Vi starter årgangen 2014 med et temanummer om 1814 i norsk historie i tilknytning til 200-årsjubileet for Grunnloven. Begivenhetene i 1814: oppløsningen av unionen med Danmark og den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll som utformet en egen konstitusjon for et selvstendig Norge, er av de mest omskrevne og diskuterte tema i norsk historie. Norske historikere har hatt ulike syn på om det som skjedde først og fremst var et resultat av de internasjonale begivenheter i etterkant av Napoleonskrigene eller om det i større grad var resultat av indre vekst i den norske befolkning. Fikk nordmenn «friheten i gave», eller arbeidet de den fram selv? Ulike forskningsprosjekter de siste årene har brakt ny viten om mange sider ved grunnlovsåret 1814 og betydningen av det. Vi er glad for å kunne bringe noe av denne forskningen videre i Historisk tidsskrift. I tilknytning til temaet følger fem artikler, med synspunkter på vilkårene for opinionsdannelse under eneveldet, statsrettslige forhold som følge av danskekongens avgivelse av suverenitet over Norge, trykkefrihetsparagrafens demokratiske potensial, lokal opinionsdannelse slik den kom til uttrykk gjennom adressene til Eidsvoll vinteren 1814, og bondekvinnenes betydning i krigsperioden før 1814. Vi bringer dessuten fem bokmeldinger.

Øystein Rian stiller spørsmålet om hvorfor nordmennene selv ikke brøt ut av unionen med Danmark, men var avhengige av de ytre begivenhetene der forhandlingene mellom stormaktene resulterte i at den danske kongen ble tvunget til å gi fra seg Norge til den svenske kongen, og der nordmennene først da grep sjansen til å påvirke sin egen situasjon. Rian følger det danske statssystemet tilbake, dels til reformasjonen, men særlig under eneveldet, og hevder at undertrykkelsen i dette systemet forhindret framvekst av noen opposisjon som kunne føre til separatisme og løsrivelse. Eneveldet innebar en disiplinering og en sentralisering som forhindret framvekst av alternative styringsmiljø. Den påståtte kongetroheten blant norske bønder oppfatter han som en retorisk kongetrohet. Med Kielfreden ble det lokket som lå over folkeviljen fjernet, og folket kunne tre fram som aktører i den store politikken.

Ola Mestad griper fatt i grunnlovsåret fra en annen kant. Hva var grunnlaget for at det norske folk kunne gripe inn som aktører da den danske kongen hadde gitt fra seg suvereniteten over det norske riket? Svaret finner han gjennom en drøfting av den naturrettsteorien som gjennom enevoldsperioden var brukt som grunnlag for kongens makt. Den gikk ut på at folket frivillig hadde overdratt makten over riket til en konge, som derfor ikke selv kunne gi denne makten videre til andre enn sine rettmessige etterkommere. Et slikt maktgrunnlag, som man mente gjaldt i Danmark-Norge, sto i motsetning til riker som kongen hadde erobret og som kunne oppfattes som hans eiendom. Ola Mestad hevder at det var denne eneveldejussen som ble brukt for å trekke suvereniteten tilbake til det norske folk, og at det dermed ikke var snakk om noen revolusjon, slik flere norske historikere har ment.

For Mona Ringvej er utgangspunktet Grunnloven og flere historikeres karakterisering av den som demokratisk. Hun framhever at representantene på Eidsvoll ikke kalte den demokratisk, og at historikerne også bare retrospektivt betegner den som demokratisk – altså slik at den la til rette for en demokratisk utvikling. Artikkelen diskuterer nærmere Grunnlovens demokratiske potensial ved å trekke inn et poeng som var viktig for Eidsvollsmennene, nemlig prinsippet om trykkefrihet. Trykkefriheten var et viktig tema i den offentlige diskusjon som en del av opplysningstiden også under eneveldet, og de fleste grunnlovsforslag hadde dette med i en eller annen form. Artikkelen følger diskusjonen fram til § 100 i Grunnloven, som bestemte at trykkefrihet «bør finde Sted». I motsetning til situasjonen under eneveldet innebar denne bestemmelsen at undersåttene ble invitert inn i et politisk rom for å delta i å diskutere statens saker, med de demokratiske implikasjoner som ligger i det. Diskusjonen om hvor langt trykkefriheten skulle nå, var likevel ikke slutt, og trådene trekkes fram til ytringsfrihetskommisjonen i 1996.

Et av Mona Ringvejs poenger er allmuens vektlegging av trykkefriheten i de adresser som ble sendt med de valgte representantene til den grunnlovgivende forsamlingen. Trond Bjerkås går i sin artikkel grundigere inn på disse adressene og diskuterer i hvilken grad de er uttrykk for revolusjonær retorikk. Han finner at adressene er preget av en annen type retorikk enn i Frankrike under revolusjonen, der bruddet med det gamle ble framhevet. I de norske adressene er det kontinuiteten og sammenhengen med fortiden som er det sentrale, i en språkbruk der de nasjonale elementene peker framover mot 1800-tallets nasjonalisme. Kildeverdien av adressene har vært trukket i tvil fordi innholdet i stor grad var gitt som følge av Christian Frederiks føringer i forkant av valgene. Bjerkås argumenterer likevel for at det er mulig å trekke ut ulike synspunkt og få øye på ulike opinionsdannere i ulike lokale miljøer gjennom adressene. Patriotiske borgere, paternalistiske prester og embetsmenn formet av opplysningsideer preget på ulike måter formuleringene i ulike distrikt.

Allmuens situasjon under den krigen som gikk forut for grunnlovsåret, og spesielt bondekvinnenes situasjon, er tema for Anna Tranbergs artikkel. Hun analyserer gjennom grundige kildestudier hvordan bondekvinnene ble trukket inn i krigsforberedelsene gjennom myndighetenes krav til at de skulle veve vadmel til soldatenes uniformer. Artikkelen setter ved hjelp av denne tvangsutskrivningen lyset på den nødssituasjon folk var i i krigsårene, samtidig som forholdet mellom allmue og øvrighet diskuteres. Tranberg trekker med denne artikkelen fram den betydning bondekvinnenes innsats hadde for krigføring generelt gjennom de krav som ble stilt til å utstyre soldatene, og hevder at et kjønnsperspektiv på militærhistorien vil gi mer kunnskap både om kvinners liv og om krigers historie og betydning.

Den første bokmeldingen har også tilknytning til 1814-forskningen. Det dreier seg om Dag Michalsens melding av en antologi fra det grunnlovsprosjektet historikerne i Oslo har stått for, redigert av Bård Frydenlund og Odd Arvid Storsveen. Boka har et nordisk perspektiv, med bidrag fra flere nordiske forskere og behandling av de ulike veivalg for de nordiske landene i perioden 1809–1813. Anmelderen trekker fram flere interessante bidrag, men savner en innledning som leseveiledning.

Den neste boka har utspring i en forskergruppe som har studert politisk ekstremisme. Den foreliggende artikkelsamlingen, redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nic. Brandal, tar for seg norsk venstreekstremisme og anmeldes av James Godbolt. Artikkelsamlingen spriker etter anmelderens oppfatning i mange retninger, fra de grundige forskningsartiklene, via artikler av mer formidlende karakter til innlegg som først og fremst er polemiske.

Prosjektet om Noregsveldet i middelalderen, ledet av Steinar Imsen, har kommet med flere bøker. Her anmelder Kirsi Salonen det tredje bindet, som omhandler den katolske kirkens, ‘Ecclesia Nidrosiensis’, rolle i Noregsveldet. Boka er delt i fire deler som hver diskuterer kirkens situasjon i ett geografisk område. Første del omhandler hele den norske middelalderske kirkeprovinsen, andre del Nidaros kirkeprovins og de britiske stiftene, tredje del omhandler forholdet mellom Nidaros og Island, og den avsluttende fjerde delen ser på forhold i naboområder i nord, øst og sør og gir dermed en viss kontekst til den norske kirkeprovinsen. Anmelderen ser boka som en viktig åpning for å se den nasjonale utviklingen i en større sammenheng, men kunne ønsket seg flere hjelpemidler for leserne i form av indekser.

Liv Helene Willumsens doktoravhandling om hekseprosesser i Finnmark og Skottland, Orknøyene og Shetland er omarbeidet til en bok, som omtales av Ronald Hutton. Boka gir et komparativt blikk på trolldomstro og hekseprosesser, og er etter anmelderens mening særlig verdifull ved at den analyserer hvordan oppfatninger om djevelen og hekser kunne introduseres i fjerne områder, i øyene i nord gjennom skotsk lov, i Finnmark gjennom danske lensmenn.

Tora Korsvolds e-bok på engelsk om skandinavisk barndom og forbrukerkultur omtales av Astri Andresen. Perspektivet er historisk, fra den første etterkrigstida og fram til 1990-tallet. Boka henter sitt stoff mer fra Norge enn fra Skandinavia, og undersøker hvordan reklamen har henvendt seg til barn og hvordan barn har agert som konsumenter. De ulike kapitlene tar for seg minner om barndom på 1950-tallet, «riktige leker», Helly Hansens framstilling av barn som «naturlige» i sin reklame, og bladet Foreldre & Barn i komparativt lys. Anmelderen etterlyser flere slike analyser av hvordan reklamen spiller inn på oppfatningen av barndom – gjerne av de mindre «riktige» produkter og av senere tiår.

Redaksjonen