Klas-Göran Karlsson

De som är oskyldiga idag kan bli skyldige imorgon. Det armeniska folkmordet och dess efterbörd

Stockholm: Atlantis 2012. 340 s.

Det armenske folkemordet fant sted for snart hundre år siden. Det representerer fortsatt ett av de verste massedrap i moderne historie. Fotografiene av myrdede armenske menn og gutter og uthungrede armenske kvinner og barn drevet på flukt i Tyrkia har satt sine spor i vår historiske bevissthet. Den amerikanske historikeren Norman M. Naimark skriver i forordet til den banebrytende antologien A Question of Genocide. Armenians and Turks at the End of the Ottoman Empire (2011), at bildene fra det armenske folkemordet ber om historisk forståelse av de begivenheter som ledet til utryddelsen av det armenske samfunnet fra dets eldgamle hjemland i Anatolia. Naimark viser også til den andre årsaken til at det armenske folkemordet utgjør en slik smertefull historisk hendelse, nemlig den tyrkiske statens vedvarende benektelse av at folkemordet fant sted. Sverige er ett av de landene som offisielt har anerkjent dette folkemordet. Sverige har også flere forskningsmiljø hvor det armenske folkemordet har vært et sentralt tema i en årrekke. I fjor kom to vektige bidrag herfra: Folkmordet på armenier sett med svenska ögon av Göran Gunner, og Klas-Göran Karlssons De som är oskyldiga idag kan bli skyldige imorgon. Det armeniska folkmordet och dess efterbörd. Mens Gunner gir en systematisk gjennomgang av svenske kilder relatert til folkemordet, setter Karlsson folkemordet inn i en komparativ kontekst og vier plass til historien om tiden etter folkemordet. Han bygger på mer enn tjue års egen forskning på temaet folkemord, armensk historie og etniske konflikter i Øst-Europa og Kaukasus.

Tidlig i forskningskarrieren ble Karlsson oppmerksom på den historiske kraft som ligger i et folkemord, synliggjort i det uttrykket som brukes synonymt med folkemord: brudd mot menneskeheten. Det er et brudd av et slikt omfang at vi alle føler oss berørte og delaktige i det, fordi det havner bortenfor alle grenser av sivilisasjon, kultur og menneskelig oppførsel. Folkemord stiller allmenngyldige spørsmål: hvordan kan mennesker være i stand til å gjøre slikt mot medmennesker; hvordan kan vi hindre at det skjer igjen? Kraften ligger også hos overgriperne og deres etterkommere, ikke minst hos de som legger ned store krefter i å fornekte det som har skjedd. Men sterkest er kanskje kraften hos de overlevende ofrene i flere generasjoner framover. En slik historisk kraft handler mindre om tradisjonell historisk analyse om årsak og virkning, og mer om begrep som ansvar, erkjennelse, tilgivelse, savn, skyld, sorg og traumer.

Karlsson tar for seg alle disse tre forholdene i boka, som er delt inn i to hoveddeler. Den første delen handler om årsakene til og utførelsen av folkemordet. I den andre delen er det tiden etter folkemordet som vies plass; hvordan har folkemordet i årene fra første verdenskrig og fram til i dag blitt framstilt, fortolket og brukt i historieskriving, minnearbeid, massemedia osv. Dette gjelder ikke bare i Armenia og den armenske diasporaen, men også i Tyrkia og internasjonalt. Slik er dette verket det første i sitt slag, også i internasjonal sammenheng. Det er et ambisiøst prosjekt, som takket være forfatterens dype kjennskap til folkemordforskning, armensk historie og ikke minst temaet «bruk av historie», har blitt svært vellykket.

I den første delen settes hendelsene i Det osmanske riket inn i den første verdenskrigs rammer – den første «totale krig» i moderne tid, med en mobilisering og en grenseløs voldsutøvelse som rammet sivile i like stor grad som militære. Det er en kompleks og omfattende historie som skal formidles på begrenset plass. Det løser Karlsson på en eminent måte med en rekke (korte) kapitler som gir oss den osmanske konteksten. Det osmanske riket var på denne tiden preget av etniske minoritetsbefolkninger som utviklet nasjonale separatismeideologier. Slik ble riket truet av oppløsning innenfra, noe som til slutt førte til dets endelikt. Imperiets siste år var preget av tvangsdeportasjoner i stor skala, etnisk rensing og blodige kriger. Det var innenfor disse rammene av et krigsherjet og døende imperium, hvor nasjonalismen ble en avgjørende faktor, at folkemordet på armenerne og andre kristne folkegrupper fant sted.

Det osmanske riket organiserte sine religiøse minoriteter innenfor millet-systemet; en juridisk-religiøs administrativ ordning som gav de ikke-muslimske minoritetene et visst selvstyre. Men ordningen gav ingen politisk innflytelse, og de kristne minoritetene var diskriminerte og undertrykte annenrangs borgere. Dette systemet ble utfordret med reformer som kom fra midten av 1850-tallet, hvor kravet om likestilling av alle rikets innbyggere sto sentralt.

Tidlig på 1900-tallet utgjorde armenerne med sine mellom én og to millioner, den største minoriteten i en totalbefolkning på 30 millioner osmanere (80 prosent av disse var muslimer). Flertallet av armenerne, som ble et kristent folk tidlig på 300-tallet, hadde siden antikken levd i Det osmanske rikets anatoliske kjerneområder. Armenerne i Det osmanske riket hadde sterk tilknytning til armensk kultur og en sterk identitetsfølelse, men økonomisk og sosialt var de en uensartet gruppe. 70 til 80 prosent av de osmanske armenerne levde som fattige og undertrykte jordbruksarbeidere og håndverkere bosatt i de nordøstlige provinsene av riket. Men det fantes også velstående, utdannede armenere som sammen med grekerne utgjorde et kristent borgerskap. Denne elitegruppen av armenere hadde en spesielt sterk stilling innen finans og industri. Det blir hevdet at de kontrollerte 60 prosent av all import og 40 prosent av all eksport fra Det osmanske riket, i tillegg til minst 80 prosent av all kommersiell virksomhet i landet (s. 73). Armenerne fikk etter hvert også plass i statsbyråkratiet og innen profesjoner som medisin, jus og som gullsmeder.

Disse økonomiske og sosiale forholdene gav grobunn for stereotypier; den armenske finansmannen, med sterke kontakter til Europa, ble symbol for et helt folk. Disse stereotypiene knytter Karlsson opp til generelle teorier om folkemord, bl.a. om «mellomhandelsminoriteter», som bygger på ideen om utenforstående minoritetsgrupper som fyller opp spesifikke økonomiske og profesjonelle nisjer i et tradisjonelt samfunn. De står utenfor makteliten, noe som gjør dem sårbare, samtidig som de forsterker sitt «utenforskap» ved å markere etnisk særart. Men ikke alle armenere godtok passivt det de anså som osmansk diskriminering og undertrykkelse. De appellerte til stormaktene, og «det armenske spørsmålet» kom etter hvert til å spille en sentral rolle i internasjonalt diplomati. Karlsson viser hvordan de europeiske stormaktene (etter at osmanerne tapte en krig mot Russland i 1877–78) fastslo at vestmaktene skulle ta på seg et kollektivt ansvar for at de administrative reformene som gjaldt de kristne minoritetenes rettigheter, ble gjennomført i Det osmanske riket. Virkningene ble motsatt. Det som vestmaktene anså som en legitim humanitær intervensjon for å hjelpe imperiets undertrykte innbyggere, ble av osmanske makthavere sett på som illegitim bistand og støtte til opprørere og terrorister. Det skulle vise seg at stormaktene var diktert av realpolitiske og realøkonomiske motiv, ikke av bekymring for menneskerettigheter. Vestmaktenes retorikk om å bistå kristne minoriteter, som mange armenere trodde på, ble fulgt i praksis kun dersom det var noe å vinne på det, materielt og territorielt. Slik ble armenerne et redskap for vestmaktenes og spesielt Russlands ekspansjonspolitikk. Karlsson viser hvordan dynamikken mellom det internasjonale og indre osmanske forhold utviklet seg: Vestlig retorikk gav falske forhåpninger til armenerne, mens den forsterket den osmanske regjeringens antiarmenske holdninger.

Etter at ungtyrkerne kom til makten ved et statskupp i 1908, hadde mange armenere og andre minoriteter store forhåpninger til det nye styrets politiske reformprogram. Men i stedet for å skape likhet for alle innbyggere, ble det nye regimet stadig mer opptatt av å fremme tyrkisk-nasjonalistiske ideer om et osmansk rike som en tyrkisk stat. Spenningen mellom tyrkere og armenere ble ikke bedre av at armenske nasjonalister hevdet at armenerne utgjorde den opprinnelige befolkningen i Anatolia. Dette var det området tyrkiske nasjonalister hadde utpekt som hjerte av Tyrkia. Disse to nasjonalistiske idésystemene var dypt motstridende. De var imidlertid ikke likeverdige i betydning og styrke, noe som blir framhevet av Karlsson. Imperiets styringsregime representerte den tyrkiske nasjonalismen, mens kun et lite mindretall av rikets en til to millioner armenere støttet de armenske nasjonalistene. Men selv om det store flertallet armenere var lojale osmanske innbyggere uten ideer om nasjonal separatisme, ble de ofre for ungtyrkernes massakrer.

Folkemordet foregikk fra våren til høsten 1915. Det var et totalangrep på en hel befolkningsgruppe, og gikk spesielt hardt ut over armenerne i det østlige Anatolia. I tillegg ble den armenske kulturen forsøkt utryddet; kirker og andre armenske bygninger ble ødelagt eller gjort om til moskeer og skolebygg. Det eksisterer en rekke vitnesbyrd fra journalister, diplomater, misjonærer og militære om massakrene i ulike osmanske regioner. Etter en grundig, kritisk analyse konkluderer Karlsson med at dette brede kildematerialet entydig viser at overgrepene mot armenerne fant sted som følge av en bevisst planlegging fra det ungtyrkiske regimet for å nå visse strategiske mål: Armenerne skulle straffes for det som ble ansett som undergravende politisk aktivitet, og de skulle hindres i å ta russernes side i den pågående krigen. Dessuten ville en utryddelse av den armenske befolkningen fjerne det største hinderet for etableringen av en stortyrkisk stat.

Den andre delen av boka omhandler tiden etter folkemordet. Den avgjørende perioden for hvordan historien og erindringen om folkemordet på armenerne skulle komme til å forvaltes av de etterlevende, var det tidlige 1920-tallet. Den armenske holdningen har vært karakterisert av traume og frustrasjon som et resultat av at omverdenen i stor grad har vært uinteressert, og etter FNs folkemordskonvensjon i 1948 ikke villet anerkjenne at armenerne var utsatt for et folkemord. Den tyrkiske holdningen har vært preget av taushet og aktiv fornektelse; et resultat både av landets sterke nasjonale selvfølelse, en stadig viktigere internasjonal posisjon og indre problemer med etniske minoriteter. Konfliktens tredjepart, det internasjonale samfunnet har inntil for noen år siden vært uinteressert og pragmatisk.

De som är oskyldiga idag kan bli skyldige imorgon. Det armeniska folkmordet och dess efterbörd er et viktig og balansert bidrag til vår forståelse av årsakene til det armenske folkemordet og dets historiske etterspill. I tillegg har Klas-Göran Karlsson også maktet å plassere det armenske folkemordet i den pågående internasjonale forskningen på folkemord. Derfor er denne boka for viktig til bare å leses i skandinavisk sammenheng. Den bør også fungere som bidrag til den internasjonale debatten om det armenske folkemordet. La oss håpe at en engelsk oversettelse kommer snarest mulig!