Ida Blom

Medicine, morality and political culture – Legislation on veneral disease in five Northern European countries, c. 1870– c. 1995

Lund: Nordic Academic Press 2012. 192 s.

Ida Bloms bok presenterer utviklingen på et interessant politikkområde, lovgivningen i forhold til kjønnssjukdommer, i fem land fra slutten av 1800-tallet og fram til ca 1995. Den gir innsikt og oversikt og peker ikke minst på hvordan synet på seksualmoral og forholdet mellom kjønnene endret seg i løpet av denne perioden og på hvor betydningsfulle disse endringene er. Boka er også interessant fordi den illustrerer en type utfordring mange historikere står overfor når de skal sammenlikne innsikter som er framkommet gjennom ulike studier bygd opp nedenfra, og når slike historiske studier skal settes i sammenheng med modeller og teorier hentet fra andre fagområder.

I Medicine, morality and political culture – Legislation on veneral disease in five Northern European countries, c. 1870–c. 1995 undersøker Ida Blom den historiske utviklingen innenfor lovgivningen knyttet til kjønnssjukdommer, fra slutten av 1800-årenes syfilis og gonoré og fram til og med aids. I Norge, i slutten av 1800-årene, reflekterte lovene på området en oppfatning av at menn var pasienter som trengte behandling og beskyttelse mens kvinnene var smittebærere som måtte kontrolleres, for eksempel som i kontroll av prostituerte. Lovene var kjønnsdiskriminerende. Kvinner måtte bære ansvaret og byrdene for at menn (fritt) skulle kunne tilfredsstille sine drifter og lyster, skriver Blom. Hun tar for seg Norge, Sverige og Danmark hver for seg, og også sammen, og beskriver en del skandinaviske særtrekk som i sin tur sammenliknes med hvordan det var i Tyskland og i Storbritannia. Hun gjør rede for en nordisk Sonderweg, knyttet til utviklingen av de nordiske velferdsstatene, som en tredje vei mellom den tyske, konservative «contain and control»-tilnærmingen, som blant annet vektla regulering av prostitusjon, og den britiske «cooperation and inclusion»-modellen, som hun beskriver som en mer liberal tilnærming. I siste del av den perioden boka dekker, fant det sted en utvikling der de nordiske landene, Danmark mest, kom til å flytte seg nærmere den britiske tilnærmingen, som i større grad overlot ansvaret til det enkelte individ og som la opp til frivillighet i relasjonen mellom helsemyndighetene og pasientene.

Hun følger den historiske utviklingen langs noen hovedakser. Hun legger til grunn at utviklingen av mer virksomme medikamenter – fra kvikksølvpreparater via salvarsan/neosalvarsan og så penicillin – hadde noe å si for holdningene til kjønnssjukdommene og for utformingen av lovene. Dette er et tematisk spor som hun, i alle fall ut fra min interesse, gjerne kunne ha fulgt lenger. Hun gjør rede for ulike framstillinger og oppfatninger av den nordiske velferdsstatsmodellen, og legger en forestilling om en slik modell (ikke minst karakterisert av prinsippet om universalisme, av offentlig finansiering av helsetjenester og av etablering av «a morality of citizenship», at alle innbyggere i samfunnet har de samme plikter og rettigheter) til grunn for framstillingen. Hun har en organisk tilnærming til den nordiske velferdsstaten og beskriver hvordan den «foregripes» i begynnelsen av det 20. hundreåret, slår ut i «full blomst» omkring midten og hvordan den så gradvis eroderer og avvikles i løpet av de tre siste tiårene av det 20. hundreåret. I løpet av denne perioden går kjønnssjukdomslovgivningen gradvis (i tråd med fasene i utviklingen av velferdsstaten) mot å bli mindre kjønnsdiskriminerende. I alle fall blir ordlyden i lovene mer nøytral. Men samtidig var det ikke dermed slik i praksis, at like holdninger, at reell likestilling fantes ute i samfunnet. «Words do not always mirror everyday reality», understreker Blom. I en grundig gjennomgang av den norske loven av 1947, «Lov um åtgjerder mot kjønnssjukdom» (som var den første norske nasjonale loven på området, og som kom seint sammenliknet med Danmark, som fikk sin nasjonale lov i 1906, og Sverige, i 1918) viser hun hvordan ulike tiltak og tilnærminger bl.a. overfor jenter som hadde vært kjærester med tyske soldater og overfor norske soldater i Tysklandsbrigaden, var klart og entydig kjønnsdiskriminerende. Selv på et tidspunkt i historien der velferdsstaten var i ferd med å slå ut i full blomst, var altså holdningene og praksisene på kjønnssjukdomsområdet sterkt diskriminerende overfor kvinner. Overfor menn ble det lagt til rette for informasjon og frivillig behandling. Overfor kvinner kontroll og isolasjon.

Samtidig som ordlyden i den ferdige 1947-loven endte opp med å være kjønnsnøytral, kom en forskjellsbehandling av kvinner og menn til å fortsette. Vedvarende ulikheter i synet på mannlig og kvinnelig seksualitet lå til grunn. Kvinner ble behandlet som smittebærere, menn som pasienter. Først fra 1970-tallet og framover kom det til reell, praktisk likestilling på dette området, legger Blom vekt på, og det var egentlig først i og med diskusjonene omkring HIV-aids, der menn sto i sentrum, at lover, holdninger og praksiser på området ble reelt sett kjønnsnøytrale. Og særlovene rettet mot kjønnssykdommer ble avviklet, dvs. de ble integrert i andre, mer generelle lover om sykdom og sykdomsbehandling.

Når en norsk historiker, på seminar eller konferanse, legger fram noe om noe norsk, et emne eller en utvikling innenfor ett eller annet område, er det ikke så sjelden at det kommer innspill om: 1) Hvordan forholdt disse tingene seg i andre land, for eksempel i våre naboland eller for eksempel i Tyskland eller på de britiske øyer? Var det likt eller forskjellig? Fantes det noen skandinaviske fellesstrekk, for eksempel sammenliknet med Tyskland eller Storbritannia? Dette kunne det ha vært interessant å høre noe mer om. Eller: 2) Dette burde kunne være interessant for et internasjonalt publikum, for historikere i for eksempel Tyskland eller Storbritannia, som arbeider med liknende problemstillinger. Foreligger det noen planer om å få dette utgitt på engelsk?

Bloms bok framstår som et konkret og direkte svar på disse to innspillene. Og i dette ligger både dens styrker og svakheter, tenker jeg.

Styrker fordi den nettopp leverer det som etterspørres. Den gjør greie for forholdene i Norge, og i Sverige og i Danmark, og igjen i to andre land, Tyskland og Storbritannia. Hvordan man i disse like og ulike samfunnene og politiske kulturene forholdt seg (først og fremst gjennom lovgivning) til kontroll og behandling av kjønnssjukdommer. Situasjonen i Norge settes på denne måten i sammenheng med utviklingen i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med, og står gjennom det tydeligere fram. Etter å ha lest boka vet man ganske mye mer enn før.

Det er samtidig også noen utfordringer knyttet til dette, eller i alle fall noen ting jeg har kommet til å tenke på, etter å ha lest boka. For det første er det noe med selve sjangeren, det å sammenlikne og det å skrive for et publikum utenfor Norge og Norden. Disse to forholdene stiller hver på sin måte spesielle krav til forklaring og generalisering, krav som ikke er til stede når en studie «bare» handler om ett sted og én utvikling og er skrevet for lesere som kjenner disse forholdene fra før. Blom peker innledningsvis på faren for at «the immediacy of the source material may […] be lost in the more generalised observations of the social science approach», og legger vekt på at hun forsøker å unngå dette ved å gå grundig og detaljert inn i diskusjonene omkring danske og norske lover. Hun gjør dette, og disse kapitlene er, etter mitt syn, blant de mest levende og interessante delene av boka. De er samtidig de mest tradisjonelle som historiske fagtekster, og de framstår som tydelige kontraster til de mer sammenliknende delene av boka som da, slik jeg ser det, er mer utfordrende. Men så er jo også ulike modeller for forholdene i ulike land, for eksempel forståelsen av én nordisk velferdsstat (en modell med fem unntak, som Blom selv poengterer) og forståelsen av en tysk velferdsstat, ganske kompliserte størrelser å sammenlikne. Og er det da egentlig modellene eller er det forholdene i de ulike landene som blir sammenliknet? Å føre sammen innsikter bygd opp gjennom empiriske studier nedenfra med modeller eller teorier som er laget med utgangspunkt i helt andre kilder, og innenfor andre fagtradisjoner, er krevende intellektuelt arbeid. Jeg opplever at boka illustrerer det.

Videre er det en del omstarter og gjentagelser i teksten, både av karakteristikker av perioder og forhold, og av ord, faste formularer og setninger. Iøynefallende er for eksempel gjentagelsene av «the old saying, ’A night with Venus, a lifetime with Mercury’», som beskrivelse av hvordan det var før (før det fantes virksomme medikamenter).

Jeg trekker denne formuleringen fram, fordi den også er egnet til å illustrere et annet poeng som ikke bare har å gjøre med repetisjoner (som enhver fungerende forlagsredaktør fort og lett ville ha ryddet opp i), men som også peker på hvordan begreper som politikk og samfunn er tenkt og forstått i teksten. «A night with Venus»-setningen kan sies å gi en litt smal inngang til kjønnssjukdomsproblematikken, den sender tankene i retning av menn som hengir seg til en spennende (umoralsk) opplevelse en kveld. Samtidig som Blom for så vidt markerer avstand til denne forståelsen ved å understreke at det er «an old saying», gjør hun det egentlig ikke, syns jeg. En slik forståelse kommer til uttrykk flere steder i boka, for eksempel når det pekes på at lovene i slutten av 1800-tallet reflekterte menns ønske om fritt å kunne tilfredsstille sine seksuelle drifter, mens ansvaret ble plassert hos kvinnene som ble sett på som smittebærere og måtte ta følgene. Og dette er helt åpenbart en treffende karakteristikk. Men den er også både fordomsfull og etterpåklok, om det er mulig å være begge deler på en gang, og den stenger for mer nysgjerrige undersøkelser av det bredere erfarings- og kunnskapsgrunnlaget som lovene og politikken på dette tidspunktet var en del av. Forståelsen av at samfunnets tilnærming til kjønnssjukdommer var diskriminerende overfor kvinnene, og tilsvarende bekvem eller favoriserende overfor mennene, danner både et utgangspunkt for analysen, framstår som et funn underveis og er også en del av sammenfatningen til slutt. Kanskje nettopp siden det er lett å slutte seg til denne oppfatningen, ville det ha kunnet blitt mer interessant om analysen hadde vært åpnere på dette punktet.

Jeg har også lyst til å kommentere forståelsen av begrepene medisin og moral. I innledningen heter det at boka er en undersøkelse av hvordan nettopp disse to begrepene møttes i lovgivningen i forhold til kjønnssjukdommer. Både medisin og moral gis en ganske smal og spisset betydning. Medisinbegrepet forstås i retning av at medisin er (eller i alle fall burde være) legevitenskapelige tilnærminger til forebygging og behandling av sjukdom, mens moral forstås i retning av moralisme og kvinneundertrykkende seksualmoral. Innenfor en slik forståelse er medisin noe ganske bra og moral noe kritikkverdig. Som undersøkelseskategorier blir egentlig ikke disse begrepene så funksjonelle, fordi, som ovenfor, konklusjonen føles som gitt på forhånd. Blom beskriver en historisk utvikling der moralske (moralistiske og kvinneundertrykkende) tilnærminger til kjønnssjukdommer dominerte, men så gradvis (blant annet i tilknytning til utviklingen av mer virksomme medikamenter) blir erstattet av medisinske (faglig baserte, universalistiske og kjønnsnøytrale) betraktningsmåter, først i lovene (i ordlyden) og etter hvert også i praksis (for eksempel i Oslo Helseråds virksomhet og andre steder). I tråd med denne forståelsen av begrepene framstår det som en feil når, for eksempel i forbindelse med behandlingen av tyskerjentene, uheldige moralske oppfatninger slår inn i medisinen. Som om det egentlig er mulig å tenke seg noe annet. Et bredere medisinbegrep som også inkluderte mer av medisinens faglige innhold, endringer i kunnskapsgrunnlaget og samtidig også mer av praktiseringen av medisinen, i det hele tatt mer av medisinen som kultur, ville etter min oppfatning ha kunnet tilføre analysen ganske mye. På samme måte ville en mindre moralsk forståelse av moral, om det går an å si det slik, kunne ha åpnet opp analysen og også lagt til rette for litt andre konklusjoner enn de man på forhånd kan tenke seg.

Medicine, morality and political culture presenterer utviklingen på et interessant politikkområde – hvordan forholde seg til kjønnssjukdommer – i fem land over et relativt langt tidsspenn, fra 1870 til 1995, dvs. 125 år. Den er lærerik, gir innsikt og oversikt og peker ikke minst på hvordan synet på forholdet mellom kjønnene har endret seg i løpet av denne perioden. Og på hvor betydningsfull denne endringen er. Samtidig er boka interessant også fordi den illustrerer en type utfordringer mange historikere ofte står overfor, nemlig det å sammenlikne innsikter som er framkommet gjennom ulike studier bygd opp nedenfra, og også å sammenlikne innsikter vunnet gjennom denne typen historiske studier med modeller og teorier fra andre fagområder. Det er ikke alltid så lett. Så man må alltid tenke seg litt om når noen spør om hvordan utviklingen i Norge forholder seg til situasjonen i våre naboland og om det foreligger noen planer om å få utgitt dette på engelsk.