Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Folkeforbundet i den norske kvinnekampen

f. 1967, dr.philos. 2012, førsteamanuensis og dekan ved Luftkrigsskolen.

karl.haug@lksk.mil.no

  • Side: 625-650
  • Publisert på Idunn: 2013-12-16
  • Publisert: 2013-12-16

Folkeforbundet har ikke vært et tema i norsk kvinnehistorie. Men Folkeforbundet spilte faktisk en rolle i kvinnekampen, både nasjonalt og internasjonalt. I Genève fantes det en politisk arena hvor kvinner hadde adgang på lik linje med menn, og i Folkeforbundet ble kvinnens rettigheter satt på dagsordenen.

 I den norske delegasjonen til Folkeforbundet var det en sammenhengende kvinnelig representasjon i hele mellomkrigstiden, og artikkelen viser hvordan kjønn fremstår som det avgjørende kriteriet når henholdsvis Kristine Bonnevie, Martha Larsen Jahn, Ingeborg Aas og Johanne Reutz [Gjermoe] etterfulgte hverandre som medlemmer av den norske delegasjonen.

Norwegian Women, the League of Nations, and the Struggle for Equal Rights

The League of Nations has never been a topic of main interest in the writing of women’s history in Norway, but at a time when women had just been granted the right to vote, when women still had not been granted access to the Diplomatic Service, the Norwegian delegation to the League of Nations always included a woman. The League of Nations was regarded by women and women’s organisations as a new and promising platform for change, since right from the outset the question of equal representation of the sexes had been raised. Article 7 of the Covenant stated that «all positions under or in connection with the League, including the Secretariat, shall be open to men and women». That was in principle and, as the article shows, the reason Kristine Bonnevie, Martha Larsen Jahn, Ingeborg Aas and Johanne Reutz became members of Norwegian delegations to the League of Nations was simply the fact that a successive number of Norwegian Prime and Foreign Ministers regarded the claim for women’s participation to be reasonable. Reasonable given the limitation of one woman at a time and given the fact that these women all had special responsibility for what could be called typical «women’s issues»: social questions, slavery, health, children, drugs, etc. This was accepted by the women’s organisations themselves, since, in their claim for women being represented in delegations, they also argued that this should be so not just on the basis of the principle of equal rights, but also because women in general had a special role in politics where social and humanitarian issues were concerned, and thus also a responsibility.

Keywords: League of Nations, Norwegian foreign policy, representation, women’s rights

«Genève er ingen by for kvinner. Sier man. Men det er en sannhet med modifikasjoner».1 Ordene er Lise Lindbæks, og anledningen var Folkeforbundets Forsamling høsten 1936. For under Forsamlingen trådte kvinner «i forgrunnen i sin egenskap av arbeidende kvinner, og ingenlunde som attributt til mannen».2 Riktignok var det ingen overflod av kvinner blant de delegerte, og skulle man «nu tale videre om kvinner i Genève […] kan vi like godt først som sist gå inn i femte kommisjon, som behandler de sociale spørsmål; den er vel til mer enn 50 % besatt med kvinner, mens de andre kommisjoner er merkbart uten kvinnelig innslag».3

I en mannsdominert verden fantes det altså kvinnelige innslag, og faktum er at Norge i denne sammenhengen – til dels sammen med våre skandinaviske naboer – fremstod som et foregangsland. De tre kvinnene som deltok under Folkeforbundets første forsamling i 1920, var alle skandinaviske. Og i de norske delegasjonene til Folkeforbundets forsamling i årene 1920–39 fantes det bestandig en kvinne.4 Men i forskningen og fremstillingen av kampen for kvinners politiske innflytelse i Norge, er dette et underkommunisert tema. Ingen har så vidt jeg vet diskutert det forhold at det sammenhengende og uten unntak ble oppnevnt en norsk kvinnelig representant til møtene i Genève. Utover å nevne forholdet, har ingen satt dette inn i en samtidig politisk kontekst.5

Heller ikke internasjonalt har kvinners deltakelse i Folkeforbundet vært gjenstand for noen omfattende forskning, selv om spesielt Carol Miller har bidratt til å åpne forskningsfeltet.6 De senere års fokus på transnasjonale bevegelser har også ført til et visst forskningsmessig løft og et større fokus på kvinner i internasjonal politikk i perioden frem mot andre verdenskrig.7 Denne forskningen har imidlertid så langt hatt en større resonans i Danmark enn i de andre skandinaviske land. Her er det de siste årene blitt publisert arbeider som understreker betydningen av den kvinnelige deltakelsen i så vel Folkeforbundet som i utenrikspolitikken i stort.8 I Sverige finnes det forskning som fokuserer mer direkte på kvinners rolle i fredsbevegelsen,9 mens det her hjemme i grunnen bare finnes noen biografiske anslag for perioden før andre verdenskrig som ikke forteller så mye om disse kvinnenes innsats i Folkeforbundet.10 Vi har derfor rent generelt – til tross for de danske bidragene – lite kunnskap om så vel de norske som de andre de skandinaviske kvinnenes virke og innsats knyttet opp mot Folkeforbundet.11 Tilsvarende vet vi også lite om bakgrunnen for de enkeltes oppnevnelse: Peter Munchs dagbøker er det eneste stedet hvor vi får et lite gløtt inn i selve rasjonalet for oppnevnelsen av et kvinnelig medlem til (den danske) delegasjonen til Folkeforbundet,12 noe tilsvarende finnes verken for Norges eller Sveriges del.

Hensikten med denne artikkelen er derfor både å synliggjøre og å diskutere regjeringens utgangspunkt når den oppnevnte et kvinnelig medlem i delegasjonen til Folkeforbundet. Hvilke avveininger – om noen – ble foretatt opp mot forholdet mellom kjønn og kompetanse? Ble kompetanse vektlagt, og i så fall: hvilken kompetanse? Videre vil jeg se nærmere på hvordan kvinneorganisasjonene søkte å påvirke regjeringen. Hvordan forholdt de seg til så vel utvelgelsesprosessen som til det arbeidet som ble utført i Genève? Kan det argumenteres for at de hadde en agenda utover det å få oppnevnt en kvinnelig representant, eller handlet det først og fremst om å være representert?

Det er nemlig ikke spesielt kontroversielt å hevde at spørsmålet om kvinnelig representasjon ble ansett som kvinnekamp i samtiden, hvor flere kvinneorganisasjoner så vel som enkeltpersoner aktivt arbeidet opp mot sine regjeringer for å fremme ulike kvinnelige kandidater. Det handlet først og fremst om å få adgang til en arena – internasjonal politikk – som hadde vært forbeholdt menn for derigjennom å være i stand til å påvirke den politiske dagsordenen. For Folkeforbundet ble ansett som en fremtidig kamparena for kvinnesaken. Det var her den «nye» verden skulle formes, det var her kampen om kvinners rettigheter på et mer overnasjonalt nivå skulle stå. Noe som illustreres ved at de internasjonale kvinneorganisasjonene ganske enkelt etablerte seg i Genève. For de som var i posisjon – mennene – var kvinnenes krav om representasjon «et forstyrrende element i et ellers harmonisk aftaleforløb», slik Hanne Rimmen Nielsen uttrykker det om den danske prosessen i forkant av Folkeforbundsforsamlingen i 1920.13 Peter Munch (som var gift med politikeren og stemmerettsforkjemperen Elna Munch) mente ganske enkelt at det ikke var noen sterk saklig begrunnelse for en kvinnelig representasjon,14 men så vel i Danmark som i Norge lyktes kvinnebevegelsen med sin ambisjon om å få på plass en kvinnelig representant.15 Og kjønn ble i løpet av kort tid nedfelt som et avgjørende kriterium når kvinnene «fikk» én plass i den norske delegasjonen til Folkeforbundet.

Så kan man diskutere hvordan «kjønn» skal forstås i vår sammenheng. Hva var kvinnerepresentasjonen et uttrykk for? Ikke minst gitt det paradoks at kvinner på den ene siden nå hadde stemmerett og i prinsippet den samme adgang til maktens korridorer som menn, men på den annen side ikke hadde tilsvarende «rettigheter» hva utenrikstjenesten angikk. Frem til andre verdenskrig var diplomatiet i praksis en arena for menn hvor kvinner enten tjenestegjorde i underordnede stillinger (som kontor- og/eller sekretæroppgaver) eller bistod sin mann – karrierediplomaten – som vertinne og ulønnet arbeidskraft for utenrikstjenesten. Folkeforbundet var riktignok ikke en diplomatisk arena i streng forstand, men det endrer ikke det forhold at internasjonal politikk og derigjennom Folkeforbundet fremstod som et speilbilde på de samme maskuline verdiene som preget utenrikstjenesten: «the arena of international politics during the inter-war years was a profoundly gendered environment and, as a consequence, the study of the role of women in international affairs brings one face to face with the intractable workings of gender».16

Den norske kvinnelige representasjonen i Folkeforbundet må oppfattes som et uttrykk for en rettighetsbasert forståelse av likestillingen – at kvinnene hadde rett til å være representert i kraft av at de hadde politiske rettigheter på linje med menn. For de menn som styrte politikken var dette å betrakte som en konsesjon til de rettigheter kvinner hadde oppnådd, samtidig var det ingen motsetning mellom rettigheter (politisk likestilling/stemmerett) og kravet om kvinnelig representasjon i kraft av kjønn. Jeg tror det er riktig å hevde at skiftende norske stats- og utenriksministre anså kravet om kvinnelig representasjon som rimelig. Riktignok med klare begrensninger, begrensninger som kanskje best illustreres ved å se på den danske oppnevningen i 1920. Der løste man kravet om kvinnelig representasjon ved å knytte Henni Forchammer til delegasjonen som teknisk delegert.17 På samme måte løste man «et andet repræsentationsproblem»; islendingene hadde nemlig også krevd å få være representert.18 Også i Norge var det utenkelig å se for seg at «retten til politisk deltakelse» skulle medføre flere kvinnelige representanter enn én, selv om Kristine Bonnevie formelt sett hadde en «finere» posisjon som suppleant enn danske Forchammer. Kvinneorganisasjonene lot på sin side til å dele denne virkelighetsoppfatningen – man krevde å få være representert, men ikke mer enn det. I så måte fremstår oppnevnelsen av en kvinne til den norske delegasjonen som symbolpolitikk snarere enn et uttrykk for at et bestemt politisk syn burde vinne frem (det politiske lå i den kvinnelige representasjonen). For kvinneorganisasjonene representerte dette en kile inn i en overveldende maskulin verden, et symbol på at normer og ideer om kvinners plass i politikken og samfunnet kunne endres. Samtidig unndro man seg ikke sitt kjønn – kvinneorganisasjonene argumenterte for at kvinnen hadde bedre forutsetninger enn menn på enkelte områder og derfor burde være representert.19 Motsatt ble disse forventningene oppfylt gjennom at kvinnene nettopp ble tildelt disse oppgavene.

Folkeforbundets opprettelse

Opprettelsen av Folkeforbundet i 1920 representerte på mange måter oppfyllelsen av liberalismens store drøm, en internasjonal organisasjon som skulle avskaffe krigen. Folkeforbundet ble fremstilt som et fredsprosjekt, og i så måte et uttrykk for at den liberale verdensanskuelsen hadde vunnet frem, og med dette, en seier for de demokratiske idealene. Hvorvidt disse demokratiske idealene også inkluderte kvinnen – eller om demokratiet utelukkende var forbeholdt menn – var imidlertid ikke avklart i 1920. Den internasjonale kvinnebevegelsen hadde imidlertid tro på at Folkeforbundet kunne bidra positivt, og den samlet seg i Genève for å kjempe for sosiale reformer, kvinnens rettigheter og fred.20 I løpet av få år ble det etablert nettverk mellom de ulike kvinneorganisasjonene og de kvinnene som holdt offisielle posisjoner innenfor Folkeforbundet: «These women’s networks succeeded in placing on the League agenda gender-specific interests and concerns that would not otherwise have been raised at the international level by male diplomats».21

Folkeforbundet ble altså oppfattet som viktig, og allerede fra oppstarten hadde likestillingen – i alle fall på papiret – fått et visst gjennomslag. Under fredsforhandlingene i Versailles i 1919 ble det drevet utstrakt lobbyvirksomhet fra ulike kvinneorganisasjoner, og selv om de sentrale temaene handlet om forhold som kollektiv sikkerhet, nedrustning og krigsskadeerstatninger, lyktes man i å få nedfelt i Folkeforbundspakten at det skulle være «like adgang for kvinner som for menn til alle stillinger innen eller i forbindelse med Forbundet, derunder sekretariatet».22 I dette lå det en «general consensus that women had a role to play at the international level through the League of Nations. In contrast, most foreign offices continued to block the appointment of women to diplomatic posts throughout the inter-war period».23 Heller ikke den norske utenrikstjenesten var åpen for kvinner.24

Det vil imidlertid være en grov overdrivelse å hevde at kampen for kvinners rettigheter stod spesielt sentral i den norske diskusjonen om Folkeforbundet. Faktum er at dette overhodet ikke ble nevnt når spørsmålet om norsk medlemskap i Folkeforbundet ble diskutert over to dager i Stortinget i begynnelsen av mars 1920.25 Samtidig var det i grunnen få som hadde et klart bilde av den organisasjonen som var under oppbygging, selv om entusiasten Johan Castberg gjorde det klart at dette var et freds- og sivilisasjonsprosjekt for fremtiden: «Min hovedbetragtning er, at vi pligter at delta i Nationernes Forbund for at bli med i menneskehetens marsj fremad til lykkeligere, tryggere og retfærdigere kaar».26 Ønske kunne man alltids gjøre, men det var få som viste noe stort engasjement i den retning. Senhøsten 1920 oppnevnte regjeringen den første norske delegasjonen til Folkeforbundets forsamling uten at det var noen debatt verken om hvem som skulle reise eller hvilken instruks de skulle utstyres med.27

Hvem var det som reiste til Genève?

I november 1920 reiste den første norske delegasjonen til Genève og Folkeforbundets første forsamling: Otto Blehr, Francis Hagerup og Fridtjof Nansen var delegerte, mens Christian Lous Lange, Mikael H. Lie og Kristine Bonnevie var suppleanter – en delegasjon som hadde betydelig politisk så vel som faglig tyngde.28 En delegasjon hvor alle på ett eller annet tidspunkt hadde engasjert seg i spørsmålet om Folkeforbundets tilblivelse. Likevel er det vanskelig å finne noen klar begrunnelse for hvorfor nettopp disse seks ble plukket ut. Det forhold at det er regjeringen som «utøver» utenrikspolitikken og derigjennom også bestemmer hvem som skal representere Norge på den internasjonale arena, kompliserer arbeidet med å avdekke motivasjonen bak de valg som tas. Jeg har i liten grad lykkes i å finne kilder som kan fortelle noe om selve prosessen knyttet til delegasjonens oppnevnelse. I visse tilfeller finnes det innspill og forslag, men som oftest fremstår regjeringens oppnevnelse av delegerte til Folkeforbundets forsamling som en lukket prosess. Det finnes lite eller ingenting som kan si noe om hvordan utvelgelsen fant sted.29 Noe ga seg nærmest selv – som det forhold at Fridtjof Nansen var sterkt ønsket som medlem, og etter hvert at utenriksministeren også burde inngå i delegasjonen – andre forhold vil fortsatt være gjenstand for usikkerhet og diskusjon. Dette er i så måte et rent generelt forhold og ikke noe som gjelder kvinner spesifikt. Men hvor kom så ideen om at det burde være en kvinne i den norske delegasjonen fra?

Det kan selvsagt være at det internt i regjeringen hersket en oppfatning om at det ville være riktig å trekke inn en kvinne i arbeidet, her har jeg ingen belegg for verken å si det ene eller det andre. Men faktum er at den norske kvinnebevegelsen mobiliserte da regjeringen høsten 1920 skulle oppnevne den første delegasjonen til Folkeforbundet. Om det var på eget initiativ eller i hvor stor grad det var et resultat av internasjonalt påtrykk,30 skal være usagt, men det var flere som henvendte seg til regjeringen og påpekte at det burde være en kvinnelig representant blant de som skulle representere Norge i Genève. Blant disse var – kanskje ikke uventet – den gamle høvding Fredrikke Marie Qvam, og i midten av september fikk hun støtte fra sine egne. Sanitetskvinnene i Nord-Trøndelag var blant de som gjorde det klart at man støttet Qvams krav om at det måtte velges en kvinne blant de som skulle representere Norge under den første delegertforsamlingen i Folkeforbundet,31 og en måneds tid senere foreslo Norske Kvinders Nationalraad at Kristine Bonnevie burde bli denne kvinnen.32 En uke etter at brevet fra Norske Kvinders Nationalraad ble underskrevet og sendt regjeringen, oppnevnes også Bonnevie – gjennom Kongelig resolusjon av 28. oktober 1920 – til varamann i den delegasjonen som skulle sendes til Genève i slutten av november.

Kristine Bonnevie i Folkeforbundet (1920–1924)

Nå var det neppe brevet fra Norske Kvinders Nationalraad som var den utløsende årsaken til at Kristine Bonnevie ble oppnevnt, regjeringen hadde allerede hennes navn på blokken. Allerede sommeren 1920 – altså i god tid før oppnevningen til Folkeforbundet – pekte regjeringen på Bonnevie i en annen sammenheng. Da ble hun nemlig oppnevnt som Norges representant til møtet i The International Council of Women, et møte som skulle finne sted Kristiania i september samme år.33

Når regjeringen først fant å oppnevne en kvinne, var Kristine Bonnevie et opplagt valg. Norges første kvinnelige professor – utnevnt i 1912 – hadde nemlig en fortid som styremedlem i Den Norske Forening for Nationernes Liga, et forhold som i liten grad har vært omtalt.34 Bonnevie hadde med andre ord deltatt i diskusjonen om den norske tilknytningen til Folkeforbundet, og hun hadde gjennom sitt akademiske virke i tillegg betydelig internasjonal erfaring. Og selv om hun gjorde et poeng av at hun ikke hadde hatt tid til å engasjere seg i kvinnesaken,35 så stemmer ikke det helt. Deltakelsen i The International Council of Women er allerede nevnt, men først og fremst viste hun gjennom sitt virke, «i kraft av sin stilling og status»,36 at kvinner hadde sin plass innen vitenskapen. Dessuten viste hun at den kvinnelige stemmen også burde høres i politikken: Hun var bystyrerepresentant for Frisinnede Venstre i hovedstaden i årene 1908–19, og suppleant til Stortinget i årene 1916–18 (riktignok uten å få møte en eneste gang).37 Når regjeringen først hadde pekt på henne, var det ingen som de påfølgende årene forsøkte å vippe henne ut. Tvert om – hadde hun selv ønsket å fortsette, hadde veien vært åpen. Men i motsetning til for eksempel tidligere utenriksminister Johannes Irgens, som i årene 1921–37 kontinuerlig fremmet sitt kandidatur,38 måtte Bonnevie bearbeides og overtales. Hun hadde i utgangspunktet nok å henge fingrene i ved universitetet, og – som hun påpekte i juli 1921 – dette gjaldt spesielt i begynnelsen av semesteret.39 Når Forsamlingen fra 1921 ble lagt til månedsskiftet september/oktober, var dette en utfordring for Bonnevie. Men hun godtok argumentet om at det var mest «praktisk at opnævne de samme som reiste ifjor og som altsaa er fuldt inde i sakerne».40

Møtet i Forsamlingen høsten 1920 fastla ellers to forhold som hadde konsekvenser for den «kvinnelige» rollen i delegasjonen: For det første, når Bonnevie av den norske regjeringen ble oppnevnt til tredje varamann, gjorde det ingen vesentlig forskjell når det kom til stykket. I samråd med andre delegasjoner fremmet nemlig Francis Hagerup et forslag om at «de delegerte i kommisjonene skulde kunne la varamennene møte for sig ved flere eller ferre spørsmåls behandling». Av rent praktiske hensyn ble det dermed foretatt en arbeidsfordeling mellom de oppnevnte som i praksis sidestilte de delegerte og suppleantene.41 Dette kom suppleantene til gode og derigjennom det kvinnelige medlemmet. Den eneste forskjellen var at delegasjonens førstedelegerte fortsatt var det formelle ansiktet utad, samt at denne holdt det norske hovedinnlegget i Forsamlingen. Det andre forholdet som fikk betydning, var at Bonnevie ble plassert i Annen kommisjon. Hun fikk dermed i oppgave å håndtere de delene av dagsordenen som omhandlet det som i første rekke kan beskrives som sosiale spørsmål: Hygiene, bekjempelse av epidemiske sykdommer (særlig tyfus), kontroll med handelen med opium, motarbeidelse av handelen med kvinner og barn, med mer (fra 1921 var det Femte kommisjon som behandlet disse spørsmålene).42 Det ser ikke ut til at denne arbeidsfordelingen var gjenstand for noen debatt, men kommisjonsfordelingen var med dette etablert: Det kvinnelige medlemmet av den norske delegasjonen hadde fra nå av hovedansvaret for sosiale spørsmål uansett hvem det var som faktisk reiste til Genève. I så måte bekrefter plasseringen av Bonnevie et grunnleggende poeng hos Carol Miller, nemlig at kvinners deltakelse i Folkeforbundet ble styrt av forestillingen om at «women’s special space was that of social and humanitarian issue».43 I tråd med forestillingen som ble også Henni Forchammer og Anna Bugge Wicksell tildelt samme ansvarsområdet. Det kvinnelige skandinaviske trekløveret var dermed samlet rundt samme bord.

Martha Larsen Jahn i Folkeforbundet (1925–1927)

I juni 1925 sendte Kristine Bonnevie som vanlig sine kommentarer til Utenriksdepartementet vedrørende Folkeforbundets dagsorden i september samme år.44 Og nok en gang ba hun seg fritatt. Det vil si, denne gangen la hun ved et eget brev i sakens anledning: «Grunden hertil er, at jeg av hensyn både til mit videnskabelige arbeide og til mit laboratorium meget vanskelig kan være borte i september måned, – serlig også fordi min amanuensis, som alle de tidligere år har bestyrt laboratoriet under mit fravær, i år er permittert på en stipendiereise i Amerika».45 Et PS var også føyd til: «Hvis der skulde bli spørsmål om min efterfølger, tør jeg kanskje nevne Martha Larsen Jahn som en der på forhånd er vel inne i sakene og vistnok også godt skikket for arbeidet dernede».46

Mens det hadde vært relativt stille fra kvinnebevegelsen de foregående årene, ble det aktivitet igjen når det ble kjent at Kristine Bonnevie ikke ønsket å reise til Genève. I slutten av juli sendte Norske Kvinners Nationalråd ved Betzy Kjelsberg brev til regjeringen hvor den henledet oppmerksomheten på tre kvinner den anså som skikket til vervet: Ellen Gleditsch, Martha Larsen Jahn og Sara Christie.47 Norske Kvinners Nationalråd gikk samtidig ut fra «at den plass kvinnene har hat i den norske delegasjonen blir opretholdt. Norges navn blir gjennem I.C.W. presse nevnt med hæder over hele verden fordi der herfra fra den første stund er blit sendt kvinner både til Nationernes Forbund og den internasjonale arbeidskonferanse».48 På det tidspunktet hadde imidlertid regjeringen allerede bestemt seg. Det var sendt en forespørsel til Martha Larsen Jahn som man avventet svar på.49 Hun var klar for oppgaven, og i begynnelsen av august ble delegasjonen formelt oppnevnt.50 Martha Larsen Jahn erstattet Kristine Bonnevie.

Ett år senere, i 1926, ble tidligere statsminister Otto Blehr vraket som delegert, ettersom regjeringen fant det nødvendig «å måtte legge særlig vekt på at Stortinget blir direkte representert i delegasjonen med de parlamentariske førere for de to største politiske partier».51 Dette var på mange måter et direkte tilsvar til den kritikk som var blitt reist i Stortinget om manglende politisk representasjon i delegasjonen, og i så måte var det neppe vanskelig «å ofre» den nå snart 80 år gamle Blehr. Men også professor Mikael H. Lie fikk beskjed om at det ikke lenger var plass til ham blant suppleantene.52 Utgangspunktet var et sprik mellom den norske delegasjonen i Genève og den norske regjeringen hjemme i Kristiania. Avstanden var både fysisk og formell: Den norske regjeringen ble ved flere anledninger kritisert for at ikke nasjonalforsamlingen – Stortinget – var representert i Genève. Det var en gjentagende kritikk fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen,53 og det kunne i tillegg anføres at regjeringen heller ikke ofte var representert de første årene. Den norske delegasjonen var dermed ikke på nivå med tilsvarende delegasjoner fra andre land.

Det sentrale poenget i vår sammenheng er imidlertid enkelt: Det «letteste» medlemmet av den norske delegasjonen til Folkeforbundets forsamling i 1926, var utvilsomt Martha Larsen Jahn. Men når til sammen seks plasser i den norske delegasjonen skulle fordeles, spilte ikke det noen rolle. Fridtjof Nansens posisjon var udiskutabel, det samme var i grunnen Christian Lous Langes. Regjeringen endte derfor opp med å vrake en forhenværende – riktignok gammel – statsminister (men det var ikke mer enn tre år siden han forlot regjeringskontoret) og en anerkjent folkerettsekspert og professor ved Universitetet. Begge hadde fortløpende representert Norge siden den første Forsamlingen i 1920.54 Dette gjorde regjeringen for å finne plass til de to største grupperingene på Stortinget, Venstre og Høire, og det uten at det på noe tidspunkt syntes aktuelt å røre delegasjonens eneste kvinne. «Kvinneplassen» var i praksis fredet, Martha Larsen Jahn kunne bare erstattes av en annen kvinne.

Ingeborg Aas i Folkeforbundet (1928–1935)

Med sine tre år fikk Jahn den korteste funksjonstiden av de kvinnene som representerte Norge i Genève. For i juni 1928 fant hun det av personlige hensyn nødvendig å takke nei til Utenriksdepartementets forespørsel om å la seg oppnevne som varamann til den kommende forsamlingen,55 og i september var det Ingeborg Aas som reiste til Genève som nytt kvinnelig medlem av den norske delegasjonen.

I motsetning til sine to forgjengere og sin etterfølger, finnes det minimalt med opplysninger om Ingeborg Aas sitt liv og virke.56 På tross av dette representerte legen og venstrepolitikeren – hun var mangeårig bystyrerepresentant i Trondheim – Norge i Folkeforbundet sammenhengende i sju år. Det er usikkert hvordan hennes navn ble spilt inn. For når Jahn takket nei, var det på ingen måte Aas hun hadde i tankene. Eller som hun skriver:

Jeg tillater mig også å henvise til den skrivelse som idag oversendes Departementet fra Norske Kvinneorganisasjoners Felleskomité med henstilling om at fru Betzy Kjelsberg må bli opnevnt som medlem av den norske delegasjon til Forbundsforsamlingen i år.57

Den skrivelsen Martha Larsen Jahn henviste til, var også ført i pennen av henne. Hun var nemlig formann for paraplyorganisasjonen Norske Kvinneorganisasjoners Felleskomité hvis formål var «å få kvinner med i Folkeforbundet og Arbeidsbyråets møter og komiteer».58 Felleskomiteen hadde hatt møte to dager tidligere og enstemmig gått inn for Betzy Kjelsberg:

Fru Kjelsberg har under mange års alsidig internasjonalt arbeide representert sitt land på en måte som har vakt respekt hos alle – både som representant for den norske stat og som representant for norske kvinner. Når kvinneorganisasjonene iår har samlet sig om fru Kjelsberg for dette nye tillitshverv, så har det sin særlige grunn deri, at hun som mangeårig formann i Norske Kvinners Nasjonalråd har arbeidet med og skaffet sig grundig kjennskap til den sak som iår vil komme til å bli særlig inngående behandlet i forsamlingens 5te kommisjon, nemlig spørsmålet om handel med kvinner og barn.59

Det er flere interessante forhold knyttet til denne henvendelsen. Det helt åpenbare er selvsagt det forhold at det fantes en paraplyorganisasjon hvis formål ganske enkelt var å sørge for at norske kvinner ble representert i Folkeforbundets og Arbeidsbyråets møter og komiteer. Det var det eneste rasjonale for dens eksistens. Samtidig fremføres budskapet på en slik måte at det ikke er noen tvil om at Norge skal sende en kvinne til Genève. Og i forlengelsen av det, det forhold at det også er en så klar oppfatning av at den kvinnelige representanten hadde fast tilholdssted i Femte kommisjon. Dette utbroderes senere i brevet, hvor det slås fast at ettersom

dette [handelen med kvinner og barn] er en sak som utpreget berører kvinnenes interesser, anser Felleskomitéen det sterkt påkrevet at den kvinne, som skal representere vårt land når arbeidet nu skal føres videre, har fullt kjennskap til det arbeide som tidligere er utført på dette området, både i vårt eget land og ved internasjonalt samarbeide mellem kvinneorganisasjoner og andre institusjoner, og som ut fra dette sit kjennskap er istand til å hevde Norges og norske kvinners syn på de videre skritt som kan og bør tas.60

Kjelsberg hadde åpenbart alle disse kvalitetene, men stats- og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel kikket ikke i den retningen. Ikke det at han var ukjent med Kjelsberg, tvert imot; hun var både den første og den eneste kvinnen i Venstres sentralstyre (1926–38), og hun hadde representert Norge under møtene til Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) i Genève helt fra oppstarten i 1921.61 Men Mowinckel hadde allerede henvendt seg til Kristine Bonnevie, som imidlertid også betakket seg – feltarbeid og oppstart av et nytt semester lot seg dårlig kombinere med Folkeforbundets forsamling.62 Hun pekte igjen på Ellen Gleditsch (som hun riktig nok ikke hadde snakket med i sakens anledning),63 men nå hadde Mowinckel vendt blikket nordover. Den 22. juni ble Ingeborg Aas forespurt,64 og hennes tilsvar synliggjør flere forhold. Hun finner nemlig heller ikke – i første omgang – å kunne motta tilbudet; rent personlig kan hun ikke se at hun har den nødvendige kompetanse, og hun uttrykker tvil om hun behersker fremmedspråk godt nok. I tillegg har hun imidlertid – som hun skriver – «mottaget et brev fra en Kvindernes Felleskomité i Oslo», og Felleskomiteen gjør det klart at man har samlet seg om en bestemt skikket person.65 Hun visste ikke hvem de hadde samlet seg om, men «denne komité vil tydeligvis sette megen pris på, at jeg siger nei tak til tilbudet, hvad jeg også utvilsomt bør gjøre da jeg er fuldt opmerksom på at mine kvalifikationer for stillingen er skrøpelige».66

Noen, og her er det mange muligheter i et lite venstremiljø hvor båndene var tette, hadde altså hatt kjennskap til at Aas ville bli forespurt før hun selv visste det,67 og Norske Kvinneorganisasjoners Felleskomité gikk ikke av veien for litt direkte påvirkning når regjeringen hadde pekt på feil kandidat. Men Mowinckel hadde altså ikke lyst til å ha med Kjelsberg, og statsråd Per Borg Lund fikk oppgaven med å snakke Aas til rette. Finansminister Lund var muligens også mannen som i utgangspunktet spilte inn Ingeborg Aas, selv om det bare blir antakelser.68 Lund kjente imidlertid Aas godt fra Trondheim hvor han var borgermester før han ble statsråd, og etter å ha snakket med Lund fant Aas likevel å kunne motta oppnevningen.69

Martha Larsen Jahn var imidlertid ikke helt ute av bildet. Året etter ble det åpenbart foretatt visse sonderinger ettersom Mowinckel ga beskjed om at det skrivet som skulle gå ut med forespørslene om oppnevning, skulle settes opp i to varianter – en utgave hvor Ingeborg Aas’ navn fremkom, og en med Martha Larsen Jahns.70 Utover det finnes det ingen spor av hvilke vurderinger som ble foretatt, og det er uvisst om de to var kjent med de avveininger som ble foretatt. Uansett ble det på nytt Ingeborg Aas som tok turen til Genève.

Ingeborg Aas ble sittende lenge som det kvinnelige medlemmet av delegasjonen. I hele sju år representerte hun Norge, men i forbindelse med oppnevnelsen i 1932 var det åpenbart at «noen» syntes hun hadde sittet lenge nok. På det tidspunktet hadde hun fire Forsamlinger bak seg, og Rolf Andvord fikk oppgaven med å forberede Aas på at høstens tur til Genève kanskje ble den siste:

Som De vil se får vi nu atter den glede å ha Dem med til Genève. Når det denne gang har vært en del overveielser frem og tilbake, er dette ikke på nogensomhelst måte fordi man kunde være mindre tilfreds med Deres arbeide eller har mottatt nogen klage herover av nogensomhelst art. Grunnen har alene vært den, at regjeringen er inne på den tanke at det kanske er riktig av og til å bytte delegerte. I den forbindelse har Utenriksministeren bedt mig nevne for Dem ganske privat at De, dersom det neste år kommer til å bli opnevnt en annen dame, må være klar over at grunnen hertil i tilfelle ene og alene blir forannevnte hensyn, nemlig at lidt avveksling i personvalget kanskje kan være rimelig.71

Nå forsvant Bondepartiregjeringen ut av regjeringskontorene et lite år senere, og Mowinckel hadde åpenbart ikke noe problem med at Aas fortsatte. Men akkurat i 1932 var situasjonen også den at regjeringen hadde bestemt seg for å krympe størrelsen på den norske delegasjonen som reiste til Genève. Det vil si, de som hadde utgjort «støtteapparatet» – de sakkyndige eller teknisk delegerte – ble forfremmet til medlemmer av delegasjonen (samtidig som denne ble redusert til seks personer etter at den hadde vært oppe i sju de tre foregående årene). Dette avstedkom skarpe reaksjoner fra blant andre Arnold Ræstad, som med ett befant seg utenfor. Årsaken var økonomien,72 noe Ræstad i utgangspunktet hadde problemer med å svelge: Han oppfattet det hele som en dårlig skjult desavuering av ham etter at han de tre foregående årene hadde deltatt i Genève. I et brev til Rolf Andvord – etter at Ræstad hadde fått beskjed om at han ikke ville bli oppnevnt (Ræstad sendte 2. august et brev til utenriksminister Birger Braadland om at han gjerne ville dra) – skriver han at han «hadde sat pris paa at man hadde sagt mig like ut hvorfor man ikke vil ha mig fremfor at komme med noget saa aapenbart uærlig som dette med de økonomiske grunder. Jeg sier som det er, at baade for mig og for Märtha er dette et meget tungt slag som vi ikke var forberedt paa».73 Men nok engang illustreres altså poenget om at den norske delegasjonen skulle ha et kvinnelig medlem. Ikke bare ble Ingeborg Aas skjermet når delegasjonen ble krympet: De tre suppleantene var alle strøket over, men i margen var det i stedet skrevet «+ en dame som varamann».74 Det kunne selvsagt ha gitt et annet resultat enn Aas, men kjønnet ville ha vært det samme.

Johanne Reutz i Folkeforbundet (1935–1939)

Foran møtet i Forsamlingen høsten 1935 var et nytt regime etablert: For andre gang i historien hadde Arbeiderpartiet inntatt regjeringskontorene. En litt delikat situasjon i forhold til Folkeforbundet, ettersom partiet i alle år – med ett spesielt unntak knyttet opp mot Nedrustningskonferansen – konsekvent hadde stemt mot enhver bevilgning til Folkeforbundet. Utenriksminister Halvdan Koht var imidlertid en kjent tilhenger, og han foretok i det minste en partipolitisk tilpasning: Johanne Reutz ble hentet inn som ny kvinnelig medlem av delegasjonen – Venstres Ingeborg Aas forsvant ut.

Johanne Reutz tilhørte en annen generasjon enn de tre foregående. Hun var vesentlig yngre og hadde ikke bakgrunn fra den borgerlige kvinnebevegelsen.75 Hennes bakgrunn var i første rekke fra Landsorganisasjonen, og det var også i den sammenheng hun først stiftet bekjentskap med Genève. For etter at Arbeiderpartiet hadde kommet i posisjon, sendte ILO en representant til Oslo for å trekke LO, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet inn det arbeidet de hadde valgt å stå utenfor. Reutz ble tilbudt et stipend og en invitasjon «til å komme og arbeide en tid ved kontoret i Genève».76 Noe hun gjorde. På plass i Genève ble hun også kjent med de store internasjonale kvinneorganisasjonene som Women’s International League for Peace and Freedom, og hun bodde en tid i hovedkvarteret til denne organisasjonen.77 Og ifølge Reutz var det «en gruppe innenfor den internasjonale kvinnebevegelsen som skrev til Trygve Lie, som da var justisminister, og foreslo meg som delegert til Folkeforbundets Forsamling høsten 1935, da saken om kvinners nasjonalitet sto på dagsorden».78

Hvordan Trygve Lie passer inn i dette bildet utover det forhold at han var en del av regjeringen og en gammel bekjent av Reutz fra LOs administrasjon,79 er uklart. Men Reutz var utvilsomt en av Arbeiderpartiets mest profilerte kvinner på 1930-tallet,80 og i så måte kanskje et svært naturlig valg når Koht oppnevnte sin første delegasjon til Folkeforbundet. I fortsettelsen bryter nemlig Koht med den sedvane som er etablert hva kommisjoner angår. Det vil si, Reutz får selvsagt fortsatt ansvaret for Femte kommisjon og alt det som har med de «tradisjonelle» sosiale spørsmål å gjøre, men hun deltar også i arbeidet i andre kommisjoner. Når Annen kommisjon behandler den økonomiske krisen, eller som det står i rapporten: «Den overveiende del av kommisjonens møter blev optatt av en bredt anlagt debatt angående de økonomiske vanskeligheter i verden og botemidlene mot disse, navnlig på det handelspolitiske område», opererte Reutz som Einar Masengs suppleant.81 Det vi altså ser er at den kvinnelige representanten nå tildeles det vi kan kalle et fagansvar for andre spørsmål enn de typisk sosialpolitiske. For mens det også tidligere finnes eksempler på at det kvinnelige medlemmet av delegasjonen deltar i møtene til andre kommisjoner enn Femte kommisjon,82 er de tidligere eksemplene begrunnet i at de sosialpolitiske spørsmålene har et nedslagsfelt inn i de andre og altså ikke et uttrykk for at det kvinnelige medlemmet har fått andre oppgaver. Det forhold at Johanne Reutz brukes som den økonomiske eksperten hun er, peker dermed på den ene siden mot at det har skjedd en endring i det norske synet på kvinner. Reutz får oppgaver som er frikoblet det forhold at hun er kvinne. Men på den annen side kan det også argumenteres for at kjønnsdimensjonen består ettersom hun fortsatt må bekle vervet i Femte kommisjon med de oppgaver det medfører.

Hva oppnådde man?

Jeg argumenterte innledningsvis for at den kvinnelige deltakelsen i den norske delegasjonen til Folkeforbundet først og fremst må oppfattes som symbolpolitikk. Det politiske lå i det faktum at kvinner ble representert – at kvinner fikk adgang til en arena (utenrikspolitikken) som hadde vært forbeholdt menn. Og videre at dette – både fra «posisjon» (menn) og «opposisjon» (kvinner) – var en rettighetsbasert forståelse av likestilling med klare begrensinger hva så vel antall som oppgaver angikk. På den ene siden handlet det om å anerkjenne en rettighet, men på den annen side eksisterte det også en klar oppfatning om en kjønnsspesifikk arbeidsdeling som også kvinneorganisasjonene benyttet som argument for hvorfor det nettopp var nødvendig med en kvinne i delegasjonen.83 Det forhold at Johanne Reutz’ kompetanse som økonom også ble anerkjent og benyttet, endrer ikke på dette bildet. Reutz ble ikke fritatt fra de oppgavene som tillå henne som kvinne (Femte kommisjon), selv om hun også deltok i møter i Annen kommisjon. Det forble tilleggsoppgaver.

Internasjonalt var kvinners deltakelse i Folkeforbundet riktignok mer enn symbolpolitikk, men som kamparena for norske kvinners rettigheter var Folkeforbundet dårlig egnet. Den norske politikken og lovgivningen lå i forkant av de fleste andre lands, i Folkeforbundssammenheng handlet det derfor om å få på plass internasjonale konvensjoner, avtaler og lover som samsvarte med de rettigheter norske kvinner i stor grad allerede hadde opparbeidet seg på det nasjonale plan. I de land hvor dette ikke var tilfellet, ønsket kvinneorganisasjonene og andre at Folkeforbundet skulle fungere som en brekkstang for fremskrittet: «an opening for unified progressive legislation that would set the standard on a national level».84 Her kan det for øvrig argumenteres for at det ikke spilte noen rolle hvem det var som representerte Norge – kjønn var ikke avgjørende for det norske ståstedet – en mann hadde måttet forholde seg til den samme instruksen som en kvinne. Noe som bidrar til å støtte oppunder Norbert Götz’ vektlegging av det progressive elementet i norsk og skandinavisk politikk.85

Nå kan det imidlertid argumenteres for at den virkelige likestillingskampen først ble tatt inn i Folkeforbundet på midten av 1930-tallet. Frem til da hadde det meste handlet om internasjonale konvensjoner knyttet opp mot handelen med kvinner og barn, opiumsspørsmålet og liknende. Først i 1935 ble spørsmålet om kvinners rettslige stilling satt på dagsordenen, og her var den norske instruksen klar: «Delegasjonen bør arbeide for at prinsippet om kvinners rettslige likestilling med menn blir internasjonalt gjennemført i videst mulig utstrekning».86 I sin essens kom dette til å handle om to ting: På den ene siden spørsmålet om gifte kvinners nasjonalitet (betinget av mannens nasjonalitet eller ikke), og på den andre siden kvinners frihet og rettigheter mer generelt. Dette var saker med et juridisk tilsnitt, og de ble følgelig behandlet i Første kommisjon hvor Johanne Reutz engasjerte seg i debatten i tråd med den norske instruksen. Spørsmålet om gifte kvinners nasjonalitet hadde lenge vært forsøkt brukt som en mulig åpning for å kunne diskutere kvinners status mer generelt,87 men det som var tenkt som en kile ble i stedet en del av en debatt som hadde betydelig større rekkevidde. Den mer generelle tilnærmingen – hvor kvinnesaken ble sammenholdt med menneskerettighetene – var nemlig i sin tilnærming vesentlig mer radikal enn spørsmålet om gifte kvinners nasjonalitet.

Reutz ba i debatten om at Folkeforbundet «tok initiativ til en omfattende undersøkelse av spørsmålet om kvinnenes stilling i almindelighet, både rettslig, politisk og økonomisk».88 Et initiativ som resulterte i at Forsamlingen to år senere vedtok å nedsette «en ekspertkomité bestående av menn og kvinner for å utarbeide og offentliggjøre en samlet og detaljert oversikt over kvinners juridiske stilling i de forskjellige land efter de nasjonale lovgivninger».89 For så vidt et lite skritt, gitt at det nå var flere som delte Reutz’ oppfatning om at «arbeidet for kvinnenes rettigheter bare var én side av det vidtomspennende arbeid for politisk og civil likhet mellem raser, klasser og nasjoner ut fra det syn at dette er nødvendig for virkelig demokrati, sosial utvikling, fred og internasjonal forståelse».90

Utbruddet av andre verdenskrig satte en stopper for det arbeidet, men som Carol Miller skriver, «[t]he League’s inquiry marked an important first step with regard to international action to advance women’s position in society».91 Det satte kvinnekamp på den internasjonale agendaen, og ikke minst la det grunnlaget for det arbeidet som ble iverksatt av FN etter krigen.

Selv om det altså kan argumenteres for at kvinnekampen i Folkeforbundssammenheng rent politisk ikke startet før på midten av 1930-tallet, bidro de kvinnene som reiste til Genève gjennom det arbeidet som ble nedlagt i regi av Folkeforbundet til å flytte noen grenser. Ikke bare i kraft av den kvinnelige representasjonen, men også gjennom å flytte grenser for kvinners rolle i internasjonal politikk. Spesielt inneholdt Kristine Bonnevies år i Genève enkelte slike merkesteiner.

Når man fra 1921 begynner å ha et større fokus på politikken (fremfor hvordan Folkeforbundet skulle organiseres og «skrus sammen»), markerte hun seg med å fremme krav om kvinnelig representasjon når Femte kommisjon skulle følge opp Forsamlingens anbefaling fra året i forveien om at det intellektuelle samarbeidet burde finne mer faste former i regi av Folkeforbundet. Riktignok advarte hun i kommisjonens møter mot en «for sterk centralisasjon på det intellektuelle og særlig på det videnskapelige arbeids område»,92 men når Folkeforbundet først skulle organisere det intellektuelle samarbeidet, måtte det også inkludere kvinnene.93 Det var jo ingen nasjoner som var uenige i at det «var felter både på forskningens og på opdragelsens område hvor et intellektuelt samarbeide mellom nasjonene vilde være av betydning»,94 men Bonnevie argumenterte for at også kvinnene skulle sikres plass i den tolv medlemmer store komiteen som ble foreslått opprettet: «Man var enig om at denne komité måtte få en mest mulig allsidig sammensetning; det blev derfor også, efter forslag av undertegnede, vedtatt at et par av komitéens medlemmer bør være kvinner».95 Da komiteen formelt ble etablert i januar 1922, trådte hun selv inn som ett av medlemmene. Den andre kvinnen ble Marie Curie, og blant de andre medlemmene fantes fremtredende intellektuelle som Thomas Mann og Albert Einstein. Det var ikke noe b-lag hun nå ble en del av:

The members of the Committee were all personalities eminent in the various branches of human knowledge, and their relations with their respective Governments, which they in no ways represented, were those of complete independence. The work of the Committee, the scope of which had not been strictly defined, either by the Council or by the Assembly, was to submit to the Assembly a report on the step to be taken by the League to facilitate intellectual relations between peoples, particularly in respect of the communication of scientific information.96

Jeg skal ikke forfølge arbeidet i The International Committee on Intellectual Cooperation noe videre.97 Bonnevie var medlem av komiteen i ti år,98 men det var ikke bare på det intellektuelle samarbeidets område hun høstet anerkjennelse i 1922. Under Forsamlingen dette året trådte hun igjen inn i Femte kommisjon, og på dennes konstituerende møte ble hun valgt til visepresident. Et valg hun vant med knappest mulig margin – én stemme – over greske Frangulis. Med det var nok en skanse inntatt i Genève, Bonnevie ble «den første kvinne som oppnådde et formelt tillitsverv i Folkeforbundet».99 For den politiske diskusjonen i Femte kommisjon hadde det nok ingen konsekvens – her hadde plasseringen rundt bordet lite å si – men som symbolpolitikk hadde valget resonans så vel nasjonalt som internasjonalt: For kvinnene representerte valget av Bonnevie en viktig anerkjennelse og en bekreftelse på at det faktisk var mulig å innta formelle maktposisjoner.100 Så kan det tilføyes at det selvsagt også kastet litt glans over den norske selvfølelsen. Hun var jo ikke «bare» kvinne, hun var også norsk.

De kvinnelige medlemmene av den norske delegasjonen til Folkeforbundet var for øvrig ikke alene i Genève – i underskogen av organisasjoner (som ILO) knyttet mer eller mindre direkte til Folkeforbundets aktivitet, sendte regjeringen flere kvinnelige delegerte. Betzy Kjelsberg har jeg allerede nevnt, men et annet eksempel som kan trekkes frem er Elise Sem, som sommeren 1921 deltok som suppleant og teknisk sakkyndig på en stor konferanse om handelen med kvinner og barn.101 Nå var Norge formelt sett representert ved byråsjef i Justisdepartementet, Enevold Borch – og det er selvsagt et grunnleggende kjønnsaspekt ved det – men poenget er at vi i denne sammenhengen ser et eksempel på at norsk kvinnelig ekspertise sendes til Genève. Selv om tematikken tilsier at dette saksfeltet tilligger det kvinnelige «domenet», hadde Elise Sem en kompetanse som var avgjørende for at nettopp hun ble oppnevnt: Hun var Norges første kvinnelige høyesterettsadvokat (1912), og spilte en sentral rolle i blant annet utviklingen av familieretten.102

Hvor vil jeg så med dette? Ved siden av å synliggjøre at den norske regjeringen sendte kvinnelige delegerte til Genève hvor kompetanse også vektlegges som et tilleggskriterium til kjønn, er dette også et forhold som for eksempel Martha Larsen Jahn håndterte helt bevisst i de tre årene hun møtte i Forsamlingen. I forbindelse med sine innspill og kommentarer til Folkeforbundets dagsorden i 1926, gikk hun nemlig ut over sedvane idet hun kommenterte en sak Stortingets utenrikskomité hadde behandlet i sin innstilling, «nemlig Norges sparsomme representasjon i Folkeforbundets fagkomitéer, […] En stor del av disse komitéer er opnevnt i Folkeforbundets første år, og deres medlemmer fungerer på ubestemt tid».103 Problemet slik Jahn fremstilte det, var altså at vervene ikke sirkulerte:

Desto nødvendigere skulde det da synes at der nu efter at Folkeforbundet har virket i 6 år blev fastsat bestemtere regler for komitéenes opnevnelse og at der blev bestemt en fast funksjonstid for deres medlemmer, således at efterhvert alle land får anledning til å ta direkte del i det viktige arbeidet som utføres gjennem komitéene, et arbeid som jo danner det faglige grunnlag for såvel rådets som forsamlingens beslutninger.104

Det hadde hun selvsagt rett i, og selv om hun nøyde seg med å be Utenriksdepartementet overveie om det ikke var på sin plass med litt initiativ i sakens anledning, synes det ikke direkte urimelig å anta at det fra Martha Larsen Jahns side var med en liten baktanke. Dersom ambisjonen var å øke andelen av norske kvinner i Folkeforbundets møter og komiteer (gitt et saksfelt hvor det kunne være «naturlig»),105 måtte det være ledige plasser i disse komiteene. Dersom alle fortsatte på ubestemt tid, ville det ganske enkelt blokkere for enhver mulighet til å sende flere norske kvinner til Genève.

De fire kvinnene som har stått i fokus i denne artikkelen, inntok alle Genève med tilsynelatende stor ro. Det er ingenting i beretningene som tyder på at det på noe som helst tidspunkt ble oppfattet som problematisk at den norske delegasjonen hadde et kvinnelig medlem. Tvert om. De overtalelseskampanjer som spesielt ble Kristine Bonnevie til del, tyder på at man også vektla andre forhold enn kjønn,106 men det er samtidig viktig å understreke at den «kompetansevurderingen» som fant sted ble gjort i forhold til andre kvinner – ikke i forhold til menn. Det kvinnelige medlemmet ble for eksempel bestandig oppført som varamedlem – suppleant – når regjeringen oppnevnte delegasjonen til Folkeforbundet,107 det var i seg selv et uttrykk for kvinnens plass i hierarkiet. Kristine Bonnevie ble følgelig valgt fordi hun fremstod som en god kvinnelig kandidat, av samme årsak fikk Martha Larsen Jahn fortsette som medlem av delegasjonen når det skulle ryddes plass til de store partiene på Stortinget. Kvinnekvoten kunne ikke røres, og kjønn forble således det overordnede kriteriet når skiftende regjeringer fant det opportunt at delegasjonen alltid skulle ha ett kvinnelig medlem. Ikke to eller tre, men bestandig representert.

Denne uskrevne regelen skapte presedens, og den norske delegasjonen skilte seg fra de øvrige delegasjonene. Ikke engang våre skandinaviske venner kunne vise til en sammenhengende kvinnelig representasjon,108 og mens andre lands kvinnelige representasjon gjerne fremstod som et resultat av den radikale kvinnebevegelsens innsats, var ikke dette tilfellet i Norge. Frem til Halvdan Koht tok med seg Johanne Reutz fra arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse i 1935, var det borgerskapets kvinner – gjengangere i de forskjellige kvinneorganisasjonene – som representerte Norge i Genève,109 uansett hvor revolusjonerende dette forholdet faktisk var. Men som symbolpolitikk var den kvinnelige representasjonen partioverskridende – den prinsipielle forankringen var hele tiden kjønn, ikke parti.

1 L. Lindbæk, En sesjon i Genève, Oslo 1937: 93.
2 Ibid: 96.
3 Ibid: 101.
4 Norge sendte riktignok ingen kvinnelig representant til Forsamlingen i 1939, men denne ble utsatt og gjennomført i en svært amputert utgave på grunn av krigsutbruddet. Johanne Reutz var blant medlemmene av den opprinnelige delegasjonen, men det bare var Carl Joachim Hambro og Andreas Urbye som ble sendt til Genève i desember 1939. Sistnevnte var ikke engang ett av de opprinnelige sju som ble oppnevnt som medlemmer av delegasjonen.
5 Det er for eksempel ikke omtalt i et av de nyeste arbeidene på norsk kvinnehistorie, se I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo 2005.
6 C. A. Miller, Lobbying the League. Women’s international organizations and the League of Nations, PhD-avhandling, Oxford 1992. Se også C. A. Miller, Women in international relations? The debate in inter-war Britain, i R. Grant R og K. Newland (red.), Gender and international relations, Milton Keynes 1991. Det må imidlertid tilføyes at ikke bare er det lite forskning på kvinners rolle i Folkeforbundet, også i stort er Folkeforbundet et forskningstema hvor svært mye fortsatt er ugjort. Se for eksempel Susan Pedersens gjennomgang av forskningsfeltet (hvor hun så vidt berører kvinners posisjon): S. Pedersen, Back to the League of Nations, American Historical Review 2007, 4: 1091–1117.
7 Her er det ikke minst flere interessante studier under utgivelse, se for eksempel M. Sandell, The Rise of International Women’s Activism: Identity and Sisterhood Between the World Wars, London 2013, og H. McCarthy, Women of the World: The Rise of the Female Diplomat, London 2014.
8 Se spesielt de to biografiske artiklene om de to kvinnelige representantene i perioden: K. Midtgaard, Bodil Begtrup: Biography and Transnational Agency in International Organisations and National Embassies, 1926–1973, i A.-C. L. Knudsen og K. Gram-Skjoldager (red.), Living Political Biography. Narrating 20th Century European Lives, Aarhus 2012, og H. Rimmen Nielsen, I Folkeforbundets tjeneste: Henni Forchammers rejsebrev fra Geneve 1920–37, i G. Ilsøe, K. Hjorth og A. Warring (red.), Handlingens kvinder, Frederiksberg 2001.
9 I. Andersson, Kvinnor mot krig. Aktioner och nätverk för fred 1914–1940, Lund 2000. De biografiske arbeidene som foreligger tilfører lite og ingenting hva arbeidet i Folkeforbundet angår. Se for eksempel L. W. Nordqvist, Anna Bugge Wicksell. En kvinna före sin tid, Malmö 1985.
10 Den nye biografien om Kristine Bonnevie har først og fremst fokuset på professoren Kristine Bonnevie, men heller ikke Randi Aas’ biografi om Johanne Reutz eller hennes egen selvbiografi tilfører noe vesentlig på akkurat dette emnet utover å synliggjøre at kvinnene fant sammen. For Martha Larsen Jahn og Ingeborg Aas finnes det ingen større biografiske arbeider. Se I. Nordal, D. O. Hessen og T. Lie, Kristine Bonnevie. Et forskerliv, Oslo 2012: 266–274. R. Aas, Mellom frontene. Johanne Reutz, pioner og yrkeskvinne i norsk arbeiderbevegelse, Oslo 2001: 58–71, og J. R. Gjermoe, For likeverd og fred, Oslo 1983: 46–51.  Gudrun Ræder skriver ellers litt om de utfordringer (og den motstand) kvinner møtte når de beveget seg inn på det som utelukkende hadde vært mannens domene – utenrikstjenesten – på 1930-tallet. Hennes selvbiografi handler imidlertid først og fremst om utenrikstjenesten under andre verdenskrig. Se G. Ræder, De uunnværlige flinke, Oslo 1975.
11 Det finnes eksempelvis ikke noe tilsvarende som Doris Linders artikkel om skandinaviske kvinner i FN, en artikkel som for øvrig også trekker noen linjer tilbake til Folkeforbundet. Se D. H. Linder, Equality for Women. The Contribution of Scandinavian Women at the United Nations, 1946–66, Scandinavian Studies 2001, 2: 165–208.
12 P. Munch, Erindringer 1918–1924. Freden, genforeningen og de første efterkrigsaar, København 1963.
13 Rimmen Nielsen 2001: 172.
14 Munch 1963: 235.
15 For Sveriges del er det blitt argumentert for at Anna Bugge Wicksells oppnevning først og fremst handlet om hennes særskilte kompetanse og at hennes kjønn i så måte var underordnet. Ifølge Norbert Götz finnes det heller ikke noe som tyder på at den svenske kvinnebevegelsen fremsatte noe krav om kvinnelig representasjon, men det er i lys av forskningssituasjonen muligens litt for tidlig å konkludere endelig i så henseende. Samtidig argumenterer Götz for at den skandinaviske kvinnerepresentasjonen først og fremst bør oppfattes som et resultat av at skandinavisk politikk var progressiv, de tre land hadde ikke koordinert oppnevningen av sine respektive delegasjoner: «the inclusion of women seems to have been reported at a point in time when the decisions to send a female delegate had already been made in the single countries». N. Götz, ’Blue-eyed angels’ at the League of Nations: the Genevese construction of Norden, i N. Götz og H. Haggrén (red.), Regional Cooperation and International Organizations: The Nordic Model in Transnational Alignment, London 2009: 32.
16 Miller 1991: 65. Dette var en virkelighet som også preget Folkeforbundets sekretariat. Se M. Kinnear, Woman of the World: Mary McGeachy and International Cooperation, Toronto 2004: 50–77.
17 En teknisk delegert var i utgangspunktet en person med spesiell ekspertise (for eksempel juridisk) eller byråkratisk kompetanse som ikke inngikk i den offisielle delegasjonen av delegerte og suppleanter. Formelt sett var en teknisk delegert derfor i en støttefunksjon, men etter at Francis Hagerup allerede under den første Forsamlingen sørget for at skillet mellom delegerte og suppleanter forsvant for de fleste praktiske formål, tillot man også at de teknisk delegerte ble brukt på lik linje med de andre i komitéarbeidet. Suppleant er ellers det samme som varamedlem, betegnelsene brukes om hverandre i de kildene som ligger til grunn for denne artikkelen.
18 Rimmen Nielsen 2001: 172. Island hadde selvstyre, men ikke i utenrikspolitikken hvor beslutningene fortsatt ble tatt i København.
19 Miller 1992: 29. For den norske argumentasjonen, se for eksempel Riksarkivet (heretter RA), Utenriksdepartementets arkiv (heretter UD), Boks 6436, Brev fra Norske Kvinneorganisasjoners Felleskomité til Utenriksdepartementet 18/6-1928 hvor dette poenget understrekes.  Det for øvrig et sentralt poeng hos Susan Pedersen at kvinners tilstedeværelse faktisk førte til en annen politikk, at kjønn hadde betydning for hvilken politikk som ble ført. Se S. Pedersen, Metaphors of the Schoolroom: Women Working the Mandates System of the League of Nations, History Workshop Journal 2008, 1: 188–207. Jeg har ikke kilder som kan fortelle noe om hvordan de kvinnene som omtales i denne artikkelen eventuelt «dreide» den norske politikken, det vil i så fall blant annet kreve en større gjennomgang av hvordan de faktisk opptrådte i Genève (herunder en full gjennomgang av alle referater) sett opp mot den norske instruksen, noe jeg ikke har gjort.
20 Det forhold at kvinnesak også var fredssak, illustreres kanskje best ved å kaste et lite blikk på historien til Norsk gruppe av internasjonal kvinneliga for fred og frihet i årene 1915–40. Her har de mest fremtredende aktørene også sentrale verv i andre kvinneorganisasjoner som Norske kvinners nasjonalråd, Norske kvinners sanitetsforening, osv. Av de fire kvinnene som denne artikkelen fokuserer på, er det spesielt Martha Larsen Jahn og Johanne Reutz som hadde en aktiv rolle i Norsk gruppe av internasjonal kvinneliga for fred og frihet, men de to andre er også omtalt i beretningen. Se M. H. Ruge, Norsk gruppe av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1915–1940. Et forsøk på internasjonalt samarbeid, Oslo 1995.
21 Miller 1992: 1.
22 Fra Folkeforbundspaktens artikkel 7. Se St.prp. nr. 33 (1920): 120–126.
23 Miller 1992: 23–24.
24 Gudrun Martius [gift Ræder] ble opptatt som første kvinne i utenrikstjenesten i 1938, og hun bestod sin eksamen året etter. I. B. Neumann og H. Leira, Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005, Oslo 2005: 193–196. Se også A. C. Agerholt, Den norske kvinnebevegelses historie, Oslo 1937: 260–277, for debatten og kampen for kvinners adgang til embeter.
25 Se Stortingsforhandlinger (1920). 7a. Stortingstidende: 424–545.
26 Stortingsforhandlinger (1920). 7a. Stortingstidende: 469.
27 Det siste ble riktignok kritisert av Carl Joachim Hambro fra Stortingets talerstol i forbindelse med Forsamlingen året etter. Se Stortingsforhandlinger (1921). 7b. Stortingstidende: 3439–3459.
28 En delegasjon med to tidligere statsministre (Blehr og Hagerup), en verdensberømt oppdager, vitenskapsmann og diplomat (Nansen), generalsekretæren for Den interparlamentariske union (Lange), tre jurister (Blehr, Hagerup og Lie) hvorav den ene (Hagerup) var en anerkjent internasjonal folkerettsekspert og medlem av timannskommisjonen som la grunnlaget for opprettelsen av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, fire professorer (Bonnevie, Hagerup, Lie og Nansen) osv. kan vel sies å ha tyngde både politisk og faglig.
29 Et av de få «gløtt» som finnes inn i denne prosessen, er en kort kommentar fra Johan Ludwig Mowinckel til Erik Colban i forbindelse med oppnevningen i 1930. Her skriver Mowinckel: «Samtidig vil jeg gjøre opmerksom på, at når både Hambro og Kolstad mener at de ved tidligere leiligheter når der ble stillet forespørsel til dem om de vilde være medlemmer i delegasjonen, har fått oplyst hvem de andre kandidatene var, beror dette på en misforståelse. Henvendelsen iår har ganske samme form som tidligere og de øvrige delegertes navn har aldrig før blitt opgitt av den simple grunn, at vi har måttet avvente svar fra hver enkelt før delegasjonens endelige sammensetning har kunnet fastslåes». RA, UD, Boks 6454. Brev til Erik Colban fra Johan Ludwig Mowinckel 4/7-1930.
30 Det ene utelukker for så vidt ikke det andre, men det utgikk mange oppfordringer internasjonalt om å arbeide aktivt for å sikre kvinners plass i delegasjonene til Folkeforbundet. Se for eksempel Rimmen Nielsen 2001: 168–71.
31 RA, UD, Boks 6023. Brev til Den norske regjering fra Sanitetskvinnene i Nord-Trøndelag 19/9-1920.
32 RA, UD, Boks 6023. Brev til Den norske regjering fra Norske Kvinders Nationalraad 22/10-1920.
33 Nordal, Hessen og Lie 2012: 260.
34 Reidar Omang finner for eksempel ingen grunn til å nevne Kristine Bonnevie når han i sin bok om den norske utenrikstjenesten skriver følgende om opprettelsen av foreningen: «Kort tid før våpenstillstanden 11. november 1918 hadde en rekke fremstående menn av alle partier med Nansen i spissen gått sammen om en innbydelse til å danne en norsk forening for nasjonenes liga. Det var tale om menn som professorene Bredo Morgenstierne og Fredrik Stang fra Høire, Michelsen, Johan Castberg, Arnold Ræstad og Jacob Worm-Müller fra Venstre og endelig Chr. Hornsrud, Lian og Koht fra arbeiderbevegelsen. En av de mest entusiastiske var den sterkt ententevennlige dr. Wilhelm Keihau». R. Omang, Norsk utenrikstjeneste. Stormfulle tider 1913–1928, Oslo 1959: 342.
35 Nordal, Hessen og Lie 2012: 257.
36 Ibid.
37 Se Arne Semb-Johanssons artikkel om Kristine Bonnevie i Norsk Biografisk Leksikon, http://snl.no/.nbl_biografi/Kristine_Bonnevie/utdypning (sist lastet 18/3-2013).
38 Irgens’ årlige henstilling til Utenriksdepartementet/regjeringen om at han ønsket å representere Norge i Genève og mer enn gjerne stilte seg til disposisjon for den gode sak, fremstår som en litt kuriøs sak for den som arbeider med Utenriksdepartementets arkiv. Like sikkert som at det skulle oppnevnes en norsk delegasjon til Folkeforbundet, så kom det årlig en henstilling fra Irgens om at nettopp han burde inngå i delegasjonen. Og uten unntak fikk han ikke ønsket oppfylt (selv om han på kort varsel ble hentet inn som Erik Colbans «erstatter» i forbindelse med Nedrustningskonferansen i juni/juli 1932). Skiftende regjeringer delte med andre ord ikke Irgens’ oppfatning om at han var spesielt godt egnet til å representere Norge. Se K. E. Haug, Folkeforbundet og krigens bekjempelse. Norsk utenrikspolitikk mellom realisme og idealisme, Dr.philos.-avhandling, Trondheim 2012: 220.
39 RA, UD, Boks 6192. Notat uten tittel fra Jens Bull 23/7-1921. Ifølge påskrift omtalt for utenriksministeren og statsministeren to dager senere.
40 Ibid.
41 Allerede dagen etter ankomst Genève hadde de skandinaviske delegasjonene et felles møte hvor de ble enige om å fremme dette forslaget. RA, UD, Boks 6023. Bind II, Rapport fra Francis Hagerup til utenriksministeren 20/11-1920. Francis Hagerup fremførte forslaget allerede i Forsamlingens andre møte. Se League of Nations (1920). Official Journal: The Records of the Firsth Assembly. Plenary Meetings (Meetings held from the 15th of November to the 18th of December 1920): 45.  I sine memoarer slo ellers den mangeårige danske utenriksminister Peter Munch fast at den eneste virkelige forskjellen mellom de delegerte og de øvrige oppnevnte, var at «de Delegerede blev inviteret til flere Frokoster og Middage end Suppleanter og tekniske Delegerede. Og Selskaber var der jo nok af». Munch 1963: 247.
42 Se Stortingsforhandlinger (1921). 2b. St.meld. nr. 9. Om Folkenes Forbunds første delegertmøte i Genf november–desember 1920. Bilag: 18–25.
43 Miller 1991: 65.
44 RA, UD, Boks 6381. Brev fra Kristine Bonnevie til Utenriksdepartementet 18/6-1925.
45 RA, UD, Boks 6381. Brev fra Kristine Bonnevie til Utenriksminister Mowinckel 18/6-1925.
46 Ibid. Allerede i 1921 hadde hun foreslått Martha Larsen Jahn som et alternativ til seg selv: «Hun foreslo at deptet isteden henvendte sig til fru Martha Larsen, Vinderen, som er gift med direktør G. Jahn i det stat. Centralbyrå. Dette var en meget flink og interessert dame». Se RA, UD, Boks 6192. Notat uten tittel 20/7-1921.
47 RA, UD, Boks 6381. Brev fra Norske Kvinners Nationalråd til regjeringen 28/7-1925.
48 Ibid.
49 RA, UD, Boks 6381. Folkenes Forbunds 6te Forsamling 22/7-1925. Dette er et utkast til det brevet som skulle sendes ut til de som skulle forespørres om oppnevning, hvor opplysningen om Martha Larsen Jahn er skrevet i margen med penn.
50 RA, UD, Boks 6354. Notat ang. opnevnelse av delegerte og varamenn for disse til Folkenes Forbunds forsamling i Genf i september 1925, 7/8-1925.
51 RA, UD, Boks 6411. Brev fra Johan Ludwig Mowinckel til Otto Blehr 26/6-1926.
52 RA, UD, Boks 6411. Brev fra Johan Ludwig Mowinckel til Mikael H. Lie 26/6-1926.
53 Se for eksempel Stortingsforhandlinger (1925). 6a. Indst. S. nr. 176. Indstilling fra utenriks- og konstitutionskomiteen angaaende meddelelse om Folkenes Forbunds 5te forsamling i Genf 1924 [uten sidetall], hvor det står følgende: «Som det tidligere har været understreket i konstitutionskomiteens indstillinger i denne materie, er den norske delegation i Genf en av de faa europæiske, den eneste nordiske, som ikke inden sin midte tæller noget medlem av nationalforsamlingen og ikke noget medlem av den sittende regjering».
54 Blehr møtte riktignok ikke under Forsamlingen i 1921 selv om han var oppnevnt som delegert. Sannsynligvis strakk ikke tiden til, han hadde drøyt to måneder tidligere tiltrådt som både stats- og finansminister.
55 RA, UD, Boks 6436. Brev fra Martha Larsen Jahn til Utenriksdepartementet 18/6-1928.
56 Mest illustrerende er kanskje det forhold at det ikke bare mangler en artikkel om henne i Norsk Biografisk Leksikon, hun er ikke engang omtalt i Store Norske Leksikon.
57 RA, UD, Boks 6436. Brev fra Martha Larsen Jahn til Utenriksdepartementet 18/6-1928.
58 Formålet er gjengitt i selve brevhodet hvor det også går frem hvilke organisasjoner Felleskomiteen representerer. Organisasjonene er: Norske kvinners nasjonalråd, Kristelig forening for unge kvinner, Kvinneligaen for fred og frihet, Norske kvinnelige akademikeres landsforbund, Norsk sykepleierskeforbund og Landskvinnestemmerettsforeningen – sistnevnte tilføyd med penn. Se RA, UD, Boks 6436. Brev fra Norske Kvinneorganisasjoners Felleskomité til Utenriksdepartementet 18/6-1928.
59 Ibid.
60 Ibid.
61 Se Ingunn Nordervals artikkel om henne i Norsk Biografisk Leksikon, http://snl.no/.nbl_biografi/Betzy_Kjelsberg/utdypning (sist lastet 6/3-2013).
62 Bonnevie skriver en svært grundig redegjørelse for hvorfor hun ikke kan til imot en oppnevning, eller som hun selv uttrykker det: «Jeg har tillatt mig å skrive dette så utførlig for at Hr. Statsministeren ikke skal opfatte min vegring bare som ulyst eller som utslag av manglende interesse». RA, UD, Boks 6436. Brev fra Kristine Bonnevie til statsminister Mowinckel 19/6-1928.
63 Ibid.
64 RA, UD, Boks 6436. Brev fra Utenriksdepartementet til Ingeborg Aas 22/6-1928.
65 RA, UD, Boks 6436. Brev fra Ingeborg Aas til Utenriksdepartementet 27/6-1928.
66 Ibid.
67 Martha Larsen Jahn er en mulighet, for selv om hun hadde varslet om at hun ikke kunne delta, var hun i kontakt med departementet og leverte sine kommentarer til Forsamlingens dagsorden den 3. juli. RA, UD, Boks 6436. Brev fra Martha Larsen Jahn til Utenriksdepartementet 3/7-1928.
68 Et forhold som taler mot at det er Lund som lanserer Aas, er at hennes navn og et spørsmålstegn er notert med penn nederst på det brevet som Kristine Bonnevie sendte til Mowinckel da hun frasa seg en ny oppnevning i 1925. På det tidspunktet var ikke Lund medlem av regjeringen, og det er vanskelig å ha noen formening om hvem som skrev hennes navn på arket (eller når). Det kan sågar ha vært Mowinckel selv. Se RA, UD, Boks 6381. Brev fra Kristine Bonnevie til utenriksminister Mowinckel 18/6-1925.
69 RA, UD, Boks 6436. Brev fra Ingeborg Aas til Utenriksdepartementet 2/7-1928.
70 RA, UD, Boks 6447. Notat skrevet av Esmarsch på vegne av utenriksministeren 1/6-1929.
71 RA, UD, Boks 6470. Brev fra Rolf Andvord til Ingeborg Aas 5/8-1932.
72 Det økonomiske argumentet hadde sitt utspring i den svake norske kronen eller det man betegnet som valutaspørsmålet. Den pågående Nedrustningskonferansen hadde tært hard på Utenriksdepartementets budsjett, og den 15. juli 1932 vedtok regjeringen å redusere godtgjørelsen til de delegerte og de sakkyndige for å begrense budsjettoverskridelsene. Dette ble gjennomført «på en lempelig måte ved at tilståelse av fritt hotelværelse i Genève for fremtiden bortfaller, mens den fastsatte dietsats, 65 sveitserfrancs pr. døgn, bibeholdes». RA, UD, Boks 6391. Om reduksjon av den ved Kgl. resolusjon av 15. januar 1932 tilståtte godtgjørelse til deltagerne i nedrustningskonferansen 1932, 13/7-1932 [Bifalt ved kongelig resolusjon 15/7-1932].
73 RA, UD, Boks 6470. Brev fra Ræstad til Rolv Andvord 6/8-1932.
74 RA, UD, Boks 6470. Om opnevnelse av den norske delegasjon til Folkeforbundets 13de Forsamling 27/7-1932.
75 Johanne Reutz var født i 1896, og dermed tjue år yngre enn sin forgjenger Ingeborg Aas. Trekløveret Kristine Bonnevie (født 1872), Martha Larsen Jahn (født 1875) og Ingeborg Aas (født 1876) var på sin side så å si jevngamle.
76 Gjermoe 1983: 46.
77 Ibid.
78 Ibid: 46–47.
79 Trygve Lie ble ansatt som juridisk konsulent i LOs administrasjon i 1922, tre år senere ble Johanne Reutz ansatt for å arbeide med økonomisk statistikk. Se F. Olstad, Med knyttet neve: 1899–1935, bd. 1 i LOs historie, Oslo 2009: 327.
80 Se for eksempel S. Syvertsen og T. Thorleifsen, Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, Oslo 1960: 200–208, samt T. Pryser, Klassen og nasjonen (1935–1946), bd. 4 i A. Kokkvoll og J. Sverdrup, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Oslo 1988: 125–136.
81 Stortingsforhandlinger (1936). 2. St.meld. nr. 3. Folkesambandet i 1935, den 16de ordinære forsamlinga m.m. Bilag: 14.
82 Se for eksempel referatet fra Forsamlingens møter i 1927 hvor det fremgår at Martha Larsen Jahn også møter i Annen og Fjerde kommisjon.
83 Her har for øvrig Kari Melby et interessant poeng når hun diskuterer det kvinnelige politiske engasjementet i perioden. Hun understreker nemlig at kvinnene selv kan ha bidratt til kjønnssegregasjon i politikken ut fra et ønske om å bevare sitt selvstendige handlingsrom hvor det nettopp var de sosialpolitiske oppgavene man hegnet om. Det synes ikke urimelig å løfte Melbys nasjonale fokus over på den internasjonale arena. K. Melby, Husmortid. 1900–1950, i Blom og Sogner 2005: 282.
84 K. Leppänen, The Conflicting Interests of Women’s Organizations and the League of Nations on the Question of Married Women’s Nationality in the 1930s, NORA – Nordic Journal of Feminist and Gender Research 2009, 4: 230–255; 248.
85 Götz 2009: 32.
86 RA, UD, Boks 6506. Instruks for delegasjonen til Folkeforbundets 16de forsamling, 27/8-1935.
87 C. Miller, ’Geneva – the Key to Equality’: inter-war feminists and the League of Nations», Women’s History Review 1994, 3: 219–245; 226 ff.
88 Stortingsforhandlinger (1936). 2. St.meld. nr. 3. Folkesambandet i 1935, den 16de ordinære forsamlinga m.m. Bilag: 13.
89 Stortingsforhandlinger (1938). 2. St.meld. nr. 3. Folke-Sambandet i 1937, den 18de ordinære forsamlinga m.m. Bilag: 16.
90 Ibid: 14.
91 Miller 1994: 238.
92 Stortingsforhandlinger (1922). 2b. St.med. nr. 5. Om Folkenes Forbunds annet delegertmøte i Genf september–oktober 1921. Bilag: 44.
93 På dette området hadde Bonnevie allerede gått i bresjen for å danne et Kvindelig academicis landsforbund. Anledningen var det tidligere nevnte møte i The International Council of Women, og landsforbundet ble tilsluttet International Federation of University Women i november 1920. Bonnevie ble valgt til foreningens formann samme år. Formålet var for øvrig å «skape forståelse mellom universitetsutdannede kvinner i forskjellige land, å fremme utveksling av foredragsholdere og stipendiater ved forskjellige universiteter, å samarbeide med de nasjonale undervisningsråd og ved disse midler å styrke den grunnvoll av internasjonalt samarbeide som må danne basis for nasjonenes forbund». Nordal, Hessen og Lie 2012: 260.
94 Stortingsforhandlinger (1922). 2b. St.med. nr. 5. Om Folkenes Forbunds annet delegertmøte i Genf september–oktober 1921. Bilag: 44.
95 Ibid.
96 Utdrag fra velkomsttalen til assisterende generalsekretær Nitobe Inazo på vegne av Folkeforbundet. Inazu – som også var professor og en forkjemper for kvinners rettigheter – gjorde rede for hva han forsto med intellektuelt samarbeid, og ikke minst at medlemmene av The International Committee on Intellectual Cooperation hadde en fri rolle. Se League of Nations, Committee on Intellectual Cooperation, Minute of the First Session, Geneva, August 1st–5th, 1922, Genève 1922: 3.
97 Dette er også ett av mange områder knyttet til Folkeforbundet som ikke har vært gjenstand for særlig omfattende forskning. Det eneste større arbeidet på komiteen er J. J. Renoliet, L’UNESCO oubliée: La Société des Nations et la coopération intellectuelle (1919–1946), Paris 1999.
98 Nordal, Hessen og Lie 2012: 269–273.
99 Ibid: 267.
100 Her kan det tilføyes at mens kvinnene etter hvert fikk en større «plass» i Forsamlingen (herunder kommisjonene), lyktes det ikke kvinnene å innta Rådet. Det forble gjennom hele perioden utelukkende en arena for menn.
101 Nordal, Hessen og Lie 2012: 267.
102 Eller som Thordis Støren skriver om henne i Norsk Biografisk Leksikon, så var Sem også opptatt av «å skape bedre rettsvern for kvinner og barn i internasjonal sammenheng. Hun var sekretær i Nasjonalforeningen til bekjæmpelse af den hvide slavehandel». Se http://snl.no/.nbl_biografi/Elise_Sem/utdypning (sist lastet 3/3-2013).
103 RA, UD, Boks 6411. Brev fra Martha Larsen Jahn til Utenriksdepartementet 30/6-1928.
104 Ibid.
105 Jf. paraplyorganisasjonen Norske Kvinneorganisasjoners Felleskomité.
106 Det forhold at de fire kvinnene hadde helt forskjellig utdanning – Bonnevie var zoolog, Jahn var bibliotekar (men hjemmeværende), Aas var lege og Reutz var sosialøkonom – peker også i samme retning ettersom det var det forhold at de var kvinner som avgjorde kommisjonsplasseringen.
107 For en fullstendig oversikt over hvem som representerte Norge i Folkeforbundet, se Haug 2012: 531–541.
108 Danskene hadde riktignok en sammenhengende representasjon dersom man inkluderer de teknisk delegerte, men altså ikke dersom man legger selve delegasjonen til grunn. Den svenske kvinnelige representanten var – frem til hun døde i 1928 – Anna Bugge Wicksell. Hun var norsk (etter hvert også svensk) kvinnesaksforkjemper og blant de som var med og stiftet Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Tre år senere ble hun også valgt til formann for Norsk Kvinnesaksforening.
109 Mange kvinneorganisasjoner var – som tidligere nevnt – også på plass i Genève, og det ble drevet utstrakt nettverksbygging mellom de kvinnene som deltok i Folkeforbundets arbeid som nasjonale representanter og de som var i Genève i egenskap av å representere disse kvinneorganisasjonene. Rent generelt er det for øvrig blitt argumentert for at kvinneorganisasjonene satte vennskapsrelasjonene så høyt på agendaen at de kunne skygge for arbeidet for kvinnens rettigheter. Se M. T. Sandell, ‘International Sisterhood’? International women’s organisations and co-operation in the interwar period, PhD-avhandling, London 2007: 125.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon