Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Historiefagets natur og nasjonal utdanningskultur – en sosiologisk studie av norske, franske og engelske historikeres disiplinære selvforståelse

f. 1975, ph.d. 2009, post doc. ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen og Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. marte.mangset@sos.uib.no

Norske, engelske og franske historikere er enige om at det mastergradsstudenter i historie skal lære i løpet av studiet, er hvordan bedrive historisk forskning. Men hva er historisk forskning? Når historikere fra seks universiteter i disse tre landene i intervjuer beskriver den faglige kjernen de ønsker å formidle til studentene, vektlegger de ulike aspekter: Mens de norske insisterer på ensom og langsom modning gjennom arkivarbeid og skriving av lange oppgaver, er de engelske opptatt av å utvikle studentenes retoriske ferdigheter gjennom kursundervisning og skriving av korte essays. De franske historikerne er derimot opptatt av at studentene skal utvikle et sanselig forhold til gamle dokumenter og «få smaken for støv». Hvordan skal vi forstå disse variasjonene, og hva kan de fortelle oss om sammenheng mellom undervisningspraksiser, disiplinidealer og den historiske og samfunnsmessige konteksten disse inngår i?

The nature of history and national educational cultures A sociological study of Norwegian, French and English historians’ disciplinary self-perceptions

Norwegian, English and French historians agree that the key thing that has to be conveyed to their master’s students is how to conduct historical research. But what is historical research? This article is based on interviews with professors of history at six universities in Norway, England and France about how they define their discipline and how they think it ought to be taught. The interviews unveil variations between the historians’ disciplinary definitions and also between their forms of transmission. These turn out to be structured along national dimensions: whereas Norwegian historians primarily value slow and individual work on primary sources and the writing of a single long thesis, the English value training in rhetorical skills through seminars and the writing of several shorter essays. French historians focus on developing the student’s sensitivity for the material aspects of historical research. Furthermore, there are variations between the ways in which historians situate their discipline on a wider disciplinary map: whereas Norwegian historians set up a map pitting disciplines within the humanities against disciplines within the social sciences, and consider history as part of the former, English historians consider that this division takes place within history, opposing humanities-oriented historians to social science-oriented ones. The French depart even further from the others by not opposing the humanities and the social sciences at all, but by considering all these to be part of a common group sharing epistemological ideals and research practices. The article further investigates the historical-sociological context for the development of the discipline of history in each of the three countries in order to make these variations more understandable. The structure of the educational system, the regulation of the relationship between the educational system and the labour market and historical disciplinary debates all shed light on the nationally varying conceptions of history.

Keywords: History, discipline, cross-national comparison, historiography, epistemology.
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon