Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Historie i tvangstrøye – kongemakt og historieformidling i Danmark-Norge 1536–1814

f. 1945, dr.philos. 1980, professor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. oystein.rian@iakh.uio.no

  • Side: 63-89
  • Publisert på Idunn: 2013-03-26
  • Publisert: 2013-03-26

I storparten av vår fortid har historien blitt skrevet med påholden penn. Den friheten som forskere og forfattere krever i våre dager er ikke selvsagt. Friheten er snarere et produkt av særegne samfunnsforhold som har gjort den til en mulighet. I Danmark-Norge la kongemakten bånd på den intellektuelle friheten, og dette preget formidlingen av historien: kongen skulle være den beundrete hovedpersonen i historien. Maktforholdene øvde dessuten innflytelse på kildenes innhold og hva som overlevde alle de ødeleggelsene som ellers truet historiske overleveringer. Den norske adelen og den norske katolske kirken led ikke bare et totalt nederlag i 1536–37, men minnet om dem gikk også tapt hver dag etter nederlaget.

History in a straitjacket: Royal power and the dissemination of history in Denmark-Norway 1536–1814

In most of the past, history has been written as in embedded journalism, with ‘spin’ as the norm and ‘objectivity’ an abstract ideal practised by spin doctors. In Denmark and Norway in the period 1536–1814 the Danish king became extremely powerful as a consequence of the royal Lutheran reformation in 1536, the abolishment of Norwegian self-rule in 1536–37 and royal absolutism from 1660. There were no independent intermediary institutions to support and shelter attitudes and perspectives which were different from those propagated and sponsored by royal authorities. The king established a system of censorship administered by the royal Lutheran Church and the University of Copenhagen, which was the only university in Denmark–Norway. The control of research and writing on history was especially strict, supervised directly by the government itself, chiefly through the office of royal historiography, and with royal archives and libraries as tools in the control regime. Old books and sources which did not get official protection mostly perished, and historical works could not be published unless authorized. The king and his ancestors were praised as exceptionally good rulers, and historians and intellectuals concluded that the Danish form of government was the best political system. The history of Norway prior to Danish dominance after 1536–37 was a delicate matter. The Norwegian Catholic Church and the Norwegian nobility had no recognized place in official history, and St. Olav could no longer be revered as the eternal Norwegian patron king. But the Danish kings were interested in strengthening their legitimacy in Norway through historical works about the Old Norse and Norwegian kings, who were referred to as their ancestors and predecessors. Thanks to the popularity of the medieval Norse kings’ sagas this bolstered Norwegian national pride in coexistence with due loyalty to the present-day Danish kings.

Keywords: Censorship, historiography, patriotism, royalism.

Det ligger i den historiske kildekritikken at vår oppfatning av fortida har blitt vanskeliggjort av den måten informasjon om den har blitt overlevert til oss på. Denne vanskeliggjøringen har mest blitt oppfattet som individuelle fenomen, og forskerne har hatt syn for at den enkelte dokumentskaperen har preget innholdet med sine fordommer og interesser. Mindre vanlig har det vært å oppfatte dette generelt innenfor bestemte samfunn, slik at det kan tenkes at individene har vært mer eller mindre bevisst programmert til en atferd som har brakt misvisninger inn i de historiske overleveringene. Fra vår nære fortid vet vi at moderne diktaturer har vært aktive som manipulatorer av historien. Slik var det også i eldre tider. Et nytt regime ville prente sin historieoppfatning inn i den allmenne bevisstheten og ikke ta vare på gode minner om det gamle regimet.1 Jo lenger vi går tilbake i historien, jo mer fragmentariske blir beleggene for slike manipulasjoner. Det er likevel en kjent sak at indisiene for historieødeleggelser finnes, fra de mest drastiske til de mer selektive.2 Før 1814 befant Norges makthavere seg utenfor landets grenser i flere hundre år. Norske historikere har vært lite opptatt av å undersøke om de påvirket ettertidas syn på historien, enda mindre om de øvde innflytelse på hvilke kilder som ble bevart eller gikk til grunne. Mange kilder gikk tapt av naturlige grunner. Men det kan også tenkes at myndighetene til dels bevisst har ønsket å desimere kildene fra de eldre norske institusjonene, og at kildetap ble forårsaket av strukturelle forhold som fulgte av fjernstyre og liten interesse for å ta vare på norske kilder.

Norske historikere har vendt oppmerksomheten mot andre forhold og lagt liten vekt på politisk historie i de 434 åra før 1814 da Norge først var i union med Danmark og så ble helt underlagt den danske kongen. Historikerne har heller festet seg ved forklarende modeller som har vært lite egnet til å belyse politiske handlinger, og dessuten har modellene disponert for harmoniserende tolkninger med vekt på funksjonalisme. I andre halvdel av 1800-tallet hevdet embetsmannsstatens historikere at dansketidas stat og embetsverk var drivkrefter i en sivilisatorisk utvikling som embetsmannsregimet førte videre etter 1814.3 På 1900-tallet dominerte lenge historikere som sverget til historiematerialismen, og de hevdet å bekrefte en annen påstand som også først ble formulert på 1800-tallet: Selvstendighetstapet på 14–500-tallet skyldtes norsk fattigdom som førte til bortfall av de norske statsinstitusjonene, slik at det danske styret overtok Norge som et herreløst gods.4 De fleste 1900-tallshistorikerne var sosialister og sosialdemokrater. De delte også 1800-tallshistorikernes syn på staten som en motor i moderniseringen av samfunnet. Det var mye retrospeksjon i dette synet: Den seinere rettsstaten og velferdsstaten kastet glans tilbake på den tidligmoderne staten. Nordisk forbrødring gav også tilskudd til tilbakeslutninger ved å lete etter jordsmonn til Nordens gode nåtid: Det gamle regimet i Danmark-Norge ble sett på som et hensynsfullt styre.5 Heller ikke synet på reformasjonen forstyrret harmonimodellen: Den var en glidende overgang til folkeopplysningen i seinere hundreår.6 Etter 1990 har historiefaget i Norge vært preget av en kultur- og idéhistorisk vending. I utgangspunktet har da ulike tiders ytringer (og fortielser) blitt oppfattet som uttrykk for den tids habitus, og ikke som utslag av maktutøvelser og tilpasninger. Likevel kan det merkes en økende interesse for politikken i ytringene.7

Det finnes gode grunner til å forsterke denne interessen. I denne artikkelen tar jeg sikte på å øke den ved å belyse historiestyringen i Danmark-Norge i perioden 1536–1814. I 1536–37 gjorde Kristian 3. Norge til et lydrike under Danmark og tvang igjennom den lutherske reformasjonen i hele det statsområdet som han behersket. 124 år seinere, i 1660–61, etablerte Fredrik 3. et kongelig enevelde i det imperiet som den danske kongen kontrollerte: kongerikene Danmark og Norge, de norske bilandene (Island, Færøyene og etter hvert det koloniserte Grønland) og de danske oversjøiske koloniene i Asia, Afrika og Vest-India etter hvert som de ble etablert. Overgangen til eneveldet var mer omstridt i de områdene som den danske kongen behersket i hertugdømmene Slesvig og Holstein, men i hovedsak dreide det seg overalt om to revolusjoner ovenfra, slik at kongen ble en stadig mer suveren hersker.

Disse kongelige revolusjonene fikk inngripende følger for formidlingen av historie. Det var om å gjøre å hevde den danske kongens historiske ære. Denne æren var knyttet til det danske riket, og før 1660 også til den danske adelen. Kongens dominerende rolle i innføringen av lutherdommen gjorde at religionen ble en viktig faktor i historieformidlingen. Derimot måtte minnet om norsk selvstendighet tones ned – likevel ikke slik at det gikk ut over styrets legitimitet i Norge. Den danske kongen var åpenbart interessert i å framstå som den rettmessige arvtakeren til det norske riket. Derfor oppmuntret han til å skrive om forfedrene sine, de gamle norske kongene. Alle disse føringene var i høy grad begrunnet av hensynet til Danmarks og den danske kongens internasjonale posisjon, både i den nordiske tvekampen med Sverige og i det større europeiske bildet i forholdet til en lang rekke fyrster, ikke minst i det tyske riket, som var en så viktig tumleplass for den danske kongen.

At kongen slik ble gjort til gjenstand for ærefull omtale, var slett ikke særegent, det var et fyrstelig attributt i alle land.8 Mest universelt var det i pregingen av mynter og i den ikonografien som framstilte kongen for undersåttene og for omverdenen, dette dreide seg om den representative offentligheten som prentet respekt og ærbødighet inn i undersåttene og skaffet fyrsten et ry også utenfor statsområdets grenser. Peter Burke har utført den klassiske undersøkelsen av hvordan dette ble gjort når det gjaldt glorifiseringen av Ludvig 14.9 Alle kongemakter i Europa brukte historien til å legitimere sine maktinnehav. Slik var det også i middelalderen, da den norske kongen hadde benyttet seg av dette virkemidlet, og vi vet at forfatteren til Håkon Håkonssons saga, islendingen Sturla Tordsson, brukte skriftlig materiale fra kongens arkiv, trolig under Magnus Lagabøtes tilsyn.10 Uavhengige kirkelige institusjoner kunne gi ryggdekning for alternative historietolkninger, i middelalderen mest i den ideologiske kampen mellom keiser og pave. Denne tendensen gjorde seg gjeldende også i tidlig nytid, for eksempel ved at Jesuittordenen stoppet utgivelsen av historieverk skrevet av bayerske jesuitter som tok parti for fyrstehuset Wittelsbach i dets konflikt med paven på 1300-tallet.11 Om Sverige ble det både på 1400- og 1500-tallet skrevet historier i kirkelig perspektiv med kritikk av kongemakten.12

I tidlig nytid ble det da et spørsmål om hvor enhetlig eller splittet makten var i de ulike landene. Alle stater praktiserte sensur og styring med bokutgivelser,13 men i Europas store språkområder klarte myndighetene som regel ikke å gjennomføre en stram ensretting, noe som førte til den variasjonsrikdommen som preget litteraturen på engelsk, fransk, tysk, spansk og italiensk.14 I de fleste andre land enn Danmark-Norge var det dessuten vanlig at det fantes faste mellomliggende institusjoner som dannet motvekt mot kongemakten, det gav dekning for avvikende ytringer om den. Av disse hadde stenderforsamlinger på riks- og provinsnivå størst tyngde. I Nederland dreide mye av den historiske litteraturen seg om hver enkelt provins og by.15 Den engelske kongen klarte bare i korte perioder på 1500- og 1600-tallet å ensrette litteraturen, og i det lange løp var det pluralismen som vant fram. Dette kom allerede til uttrykk i alternative syn på Charles 1. (1625–49).16 Og under hannoverianerne fra 1714 fantes det et bredt spekter av ytringer om dem både i samtid og ettertid. Fra 1600-tallet dannet det seg da to hovedoppfatninger av de engelske kongenes historie, den rojalistiske og den parlamentariske (seinere Whig-tolkningen av engelsk historie).17 I Frankrike sprikte synet på kongen fra dem som fulgte den offisielle oppfatningen av «de mest kristelige majestetene» til dem som oppfattet dem som tyranner.18 Endelig var Tyskland Europas mest mangfoldige land, med en politisk oppstykking i hundrevis av stater, med svært mange trykkeri og et 50-tall universitet på 1700-tallet.19 Dette banet veien for en ytringsrikdom og -bredde som dannet forutsetningen for at Tyskland ble «das Land der Dichter und Denker», og det gav rom for en større ytringsbredde også om historie enn i sentralstyrte helstater. Tyskland ble da også et pionerland for historisk metode og kritikk alt fra 1700-tallet.20

Med EU som drivende kraft har forholdet mellom ulike lands historiografiske tradisjoner blitt tatt opp i seinere år, særlig i et forskningsprosjekt finansiert av the European Science Foundation 2003–2008, kalt «Representations of the Past: The Writing of National Histories in 19th and 20th Century Europe». Det er historieskrivingens forhold til de siste 200 års nasjonalisme som har vært tema, dvs. den gjensidige påvirkningen mellom historiefaget og idéene på 1800- og 1900-tallet. Fem bind er utgitt, og to til er i ferd med å komme. Et bind om overlappende nasjonale historier er i noen grad relevant for temaet i denne artikkelen.21 Forfatterne foretar innholdsanalyser som nok blir sett i sammenheng med politiske program, men som i liten grad drøfter om politiske myndigheter påvirket historikerne – disse framtrer mest som selvstendige aktører. Likevel ser vi at flere historikere hadde viktige embeter, og mest beslektet med mitt tema er det når det framgår at kronprins Rudolf av Østerrike-Ungarn i 1885 lanserte en monumental etnografisk encyklopedi om hele statsområdet. Dette såkalte Kronprinzenwerk kom som svar på de nasjonale konfliktene og appellerte til harmoni og glede over dobbeltmonarkiets mangfold.22 For øvrig betydde den nasjonale agenda at historikerne investerte sitt skarpsinn i å påvise at et omstridt landområde lenge hadde tilhørt enten den ene eller den andre nasjonen. Dette var ikke en problemstilling i oldenborgernes stat. De baserte sin makt i hver hoveddel av statsområdet på at de var arvtakere til dette landet, dvs. at de hadde arvet Danmark fra danske konger og Norge fra norske konger etc.

Jeg vil her ta et vidt grep på historieformidlingen i 300 år, med interessen vendt mot historiestyringens hovedsete i København, forgreiningene av denne styringen til Norge, historiesynet i offisiell propaganda, hva det ble aktivt arbeidd for i historieskrivingen, hva som passivt ble tillatt og hva som ble aktivt motarbeidd. Det vil da mest dreie seg om statsmaktens styring av hvordan fortida ble beskrevet og tolket, med hovedfokus på regjeringkontorene i København, i samspill med Københavns universitet. Dette hang sammen med oppbyggingen av arkiv og hvem som bestemte hvilke kilder som ble tatt vare på. Her nærmer vi oss da en gråsone for hva som kan oppfattes som bevisst politikk eller ikke. Hvorvidt kildemateriale overlevde, var avhengig av om det ble arbeidd for å bevare kildene eller om det ikke ble gjort noe for det. Trolig hadde dette samband med det politiske systemets struktur, der noen kontor nær regjeringssetet var velorganisert, mens kontor i periferien ikke var det. For Norges del fantes det mye av mindre vel organiserte kontor.

Artikkelen står i takknemlighetsgjeld til danske historikere som har forsket i denne periodens danske historieskriving; her bruker jeg dem med en syntetiserende ambisjon. I stoff som gjelder statspropaganda og norsk historieskriving har jeg gått mer til primærkildene, dvs. hvordan myndighetene, embetsmennene og norske historieskrivere selv ytret seg. Det som er mest nytt i min tilnærming er helhetsgrepet på et stort tema og at det er omtalt og analysert ut fra spørsmålet om hvordan maktforholdene påvirket arbeidet med historien. Jeg kan ikke gå til bunns i enkelthetene og håper at artikkelen vil vekke lyst til videre forskning.

Grunnsynet på kongene, kirkehistorien og eneveldet

Både før og etter 1660 ble det konsekvent framhevet at de danske kongene var usedvanlig gode og dyktige konger. Før eneveldet var det likevel plass til visse nyanser, der kongene kunne omtales mer nøkternt og av og til med menneskelige feil, særlig når det gjaldt Kristian 2. som den danske adelen hadde gjort et vellykket opprør mot i 1523. Mest tydelig var denne nyanseringen hos Arild Huitfeldt, som 1595–1604 publiserte en ti binds danmarkshistorie, Danmarks Riges Krønike. Huitfeldt var rikskansler (sjef for rettsvesenet) og riksråd. Han hadde fri tilgang til statsdokument og skrev i pakt med den danske riksrådsadelens historiepatriotisme. I denne historien hadde kongene sin trygge plass, men også det danske riket og adelen kom til heder og verdighet. Huitfeldt skrev dessuten bøkene som et kongespeil for den unge Kristian 4.23

Eneveldet hadde lite sans for nyanser når det gjaldt kongene. Litteraturhistorikere og andre har fortalt som et interessant poeng at Ludvig Holberg var tilhenger av eneveldet. Men det var en selvfølge at han måtte være det, og Holberg gikk langt i å formulere seg positivt om kongene av det oldenborgske huset. Som professor i historie var han underordnet kongen med sin embetsed, og dette klientskapet var forutsetningen for hans karriere. Holberg skrev alltid rosende om de danske kongene, og i sin danmarkshistorie sammenfattet han dette i følgende attest til den første oldenborgeren Kristian 1. (konge fra 1449) og hans etterfølgere:

thi synes [...] at, Dannemark fast udi 300 år haver været regieret af een og den selfsamme konge, såsom man har seet Christiani I dyder skinne udi lige grad hos alle Christiani I efterkommere. En synderlig Guds gave og herlighed, som jeg finder ikke noget rige at være vederfaret.24

Panegyrikken om kongene av huset Oldenborg nådde et offisielt klimaks da 300-årsjubileet for oldenborgerne på tronen ble feiret i 1749 – det skjedde under alkoholikeren Fredrik 5. Det ble arrangert festligheter overalt, de utløste en flom av taler og skrifter der fortellingen om oldenborgernes strålende æra ble utbasunert: De var alltid kristelige, fredsæle og rettferdige.25

I sin reformasjonshistorie rakket seierherrene ned på den gamle katolske kirken, uten et ord om at reformasjonen ble tvunget på et katolsk folk. Dette budskapet ble hamret inn fra første stund, dvs. i det anklageskriftet mot de katolske biskopene som ble forkynt på den danske riksdagen i oktober 1536 – de ble beskyldt for egennyttig maktmisbruk som hadde skapt anarki og ulykke.26 I den offisielle historiefortellingen om reformasjonen ble det også fortidd at kirken hadde vært bærebjelken i det norske samfunnet i seinmiddelalderen og at reformasjonen ble innført samtidig med at Norge ble fratatt sitt indre selvstyre. I stedet ble det fortalt at folket hadde levd i mørket under en papistisk vranglære og et korrupt bispevelde, inntil Kristian 3. med Guds hjelp rensket ut vederstyggelighetene. Kongen var en Guds mann, som sørget for folkets lykke ved å la evangeliets klare lys skinne over landet. Gjennom kirken ble denne historikken forkynt for hele befolkningen – formulert av kirkestyret og spredt via Danske kanselli. Budskapet nådde sitt klimaks hver gang myndighetene iscenesatte store jubileumsfeiringer, særlig for Luthers opprør mot paven i 1517, for den augsburgske konfesjonen i 1530 og for Kristian 3.s reformasjon av den danske (og norske) kirken, tidfestet til 30. oktober 1536 – dvs. at det ble feiret seks store kirkejubileer på 1600- og 1700-tallet, og de bidrog til en frenetisk hyllest av lutherdommen i de første dekadene av disse hundreåra. Jubileene pågikk i mange dager, med et vell av gudstjenester, taler, musikk og bøker.27

Innføringen av eneveldet ble også feiret som en vidunderlig hendelse, idet Gud hadde grepet inn til fordel for den danske kongen. I 1760 ble dette markert over hele statsområdet i en tre dagers fest 16–18. oktober med salutter, fyrverkeri, musikk fra kirketårn, illuminasjoner på fasader og i vinduer, takkegudstjenester mm.28 Første gang Gud grep avgjørende inn til fordel for Fredrik 3. var da han reddet kongen fra overmakten under den svenske beleiringen av København 1658–60. Dette ble feiret i takkegudstjenester hver 11. februar i over hundre år etter den mislykte stormen på København i februar 1659.29

Under det danske stendermøtet i København høsten 1660 presset Fredrik 3. adelen til å gi opp valgkongedømmet, slik at stendene kunne tilby ham arvekongedømmet. Historikerne har interessert seg for den ideologiske inspirasjonen til eneveldet.30 Men for vårt formål er det også noe å hente: Den offisielle læren om det som hadde skjedd ble nedfelt i et enestående aktstykke. Den 10. januar 1661 utstedte Fredrik 3. suverenitetsakten for Danmark, som gav ham all makt. Denne fundamentale loven måtte prominente undersåtter underskrive i eds form. Her lot kongen underskriverne uttale at stendene hadde overdratt arveretten og eneveldet til kongen. Underskrivingen ble gjennomført først i Danmark vinteren 1661, så i Norge på hyllingsmøtet i august 1661 og på Island og Færøyene i 1662. I suverenitetsakten for Norge het det at undersåttene stadfestet eneveldet og gav fra seg alle rettigheter i takknemlighet til kongen som hadde forsvart dem og sørget for deres velstand. Det ble ikke nevnt at Fredrik 3. hadde startet krigen i 1657, og heller ikke at nordmennene hadde ofret mye som soldater, matroser og skattebetalere. Men kongens allmakt omfattet også begrepene, og den brukte han til å gjøre arvekongedømme ensbetydende med enevelde. Slik kunne kongen få det til at folket hadde overdratt eneveldet til ham.31 I kongeloven av 1665 ble denne fundamentale historielæren ferdigmeislet. Her ble frelsen fra svenskene og overgangen til arv og enevelde sett i sammenheng. Dette var i sin helhet en følge av den allmektige Guds styrelse, og når det gjaldt stendenes overdragelse av alle majestetsrettene til kongen, var det Gud som hadde beveget dem til å gjøre dette, «utvungen og uden nogen Voris tilskyndelse, anmodning eller begiering aff eygen frii Villie og fuldberaad Hu.»32

I andre halvdel av 1700-tallet ble det etter hvert ufasjonabelt å tale om Guds inngrep i historien, men fortsatt la de rettslærde vekt på at folket hadde gitt fra seg makten helt frivillig, og dette var et viktig premiss i skildringer av eneveldet som et system som tjente folket.33 Men forestillingene om Guds medvirkning i historien overlevde rasjonalismen. Under nasjonalfesten for det nyopprettete norske universitetet 11. desember 1811 tolket prester flere steder i landet det slik i sine taler at Gud hadde inspirert Fredrik 6. til dette vedtaket. Gud og kongen spilte stadig sammen, og det gav kongens bestemmelser dobbelt tyngde og betydning.34

Kronens inngående styring av bokvesenet og historieformidlingen

Vi skal nå gå over til det vi med en moderne formulering kan kalle formidlingen av historiefaglige tekster. Men før vi gjør det, er det nødvendig å sette dette feltet inn i den publisistiske sammenhengen som det var en del av: Historiestyringen var en grein av bokstyringen.35 Det kunne ikke gis ut bøker uten kronens samtykke. Etter 1536 ble det etablert et system for sensur, utført av Københavns universitet og assistert av de lutherske superintendentene (biskopene). Reglene ble fastsatt i kirkeordinansen av 153736 og i fundasen for universitetet.37 At dette universitetet var det eneste i Danmark og Norge, uniformerte kontrollen.38 Seinere utstedte kongen supplerende bestemmelser om sensuren, mest systematisk i Kristian 5.s danske og norske lov i 1683 og 1687.39

Dessuten lå de første trykkeriene i København. Etter hvert kom det også noen få trykkeri i andre danske og norske byer, men København var fortsatt en dominerende bokby. Kongen bestemte hvem som skulle få være boktrykkere, og vilkårene for driften ble fastsatt i privilegiebrev. Trykkerne gav nødig ut bøker uten å få kongelig bevilling til å trykke boka; det gav beskyttelse mot ettertrykk og konkurrerende salg, under forutsetning av at boka hadde fått sensors imprimatur. Endelig var stat og embetsmenn de største bestillerne av trykkeoppdrag, og boktrykkerne gjorde klokt i å holde seg inne med dem. De forfatterne som ikke bodde nær København, måtte først få manus godkjent av sin foresatte biskop og så sende det til universitetet og få det godkjent der også. Og dernest var det å inngå avtale med en boktrykker, men først måtte det skaffes et kongelig privilegiebrev for boka.40 Det var altså mange hinder å passere før det kunne bli bok av et manuskript.

Riktignok hadde noen norske forfattere kontakt med universitetet i Rostock, nordmennenes foretrukne lærested fra seinmiddelalderen. De såkalte Oslo-humanistene fikk rundt 1600 trykt bøkene sine der. De kunne gjøre det fordi fyrstehuset i hertugdømmet Mecklenburg (der Rostock lå) var i nær slekt og i tillitsfull forbindelse med det danske kongehuset,41 og universitetet i Rostock var solid luthersk, uten vranglære og opposisjonslyst.

Historie var så politisk viktig at de styrende ikke ville sitte passivt og vente på at det dukket opp manuskript som skulle sensureres. De ville ta initiativet og fotfølge manus fra unnfangelsen til det eventuelt ble bok av det. Dette var en regjeringsstyrt oppdragsforskning som kongen selv engasjerte seg aktivt i. Sjefen for kongens kanselli, kongens kansler, hadde mest å gjøre med oppfølgingen av oppdraget. Sammen med sin nestkommanderende, oversekretæren, fulgte kansleren opp historieskrivingen; de to holdt løpende kontakt med historikerne, gav dem instrukser, leste og kritiserte manuskriptene deres. Og så bestemte makthaverne om og når universitetet skulle trekkes inn i vurderingen av tekstene. Når det skjedde, sendte kanselliet instrukser om at bestemte professorer skulle lese manuskriptene. Kongen og kansleren hadde full myndighet over universitetet, og kongens kansler var universitetskansler, dvs. sjef for universitetet. Dette var ikke en hvilende funksjon. Det var lett å overvåke det som foregikk på universitetet, og professorene var kanslerens klienter, som skyldte ham respekt og lydighet. Denne ærbødigheten gjaldt enda mer kongen, særlig etter 1660 da historiestyringen fortsatte med små forandringer, preget av enda større ærefrykt for monarken. Adgang til kildene var et knapphetsgode, og kongen med kanselliet var den viktigste kildeskapende institusjonen. Her ble det gjennom århundrene produsert statsdokument som avleiret seg i det som under eneveldet ble kalt Geheimearkivet (opphavet til det danske Rigsarkiv). Kongens bøker ble samlet og ordnet i Kongens bibliotek (opphavet til Det kongelige Bibliotek). Universitetsbiblioteket var også under regjeringskontroll. På disse tre stedene ble det dessuten deponert håndskrifter. En kom ikke langt som historiker uten tilgang til disse datadepotene, som var eltet og knadd av makthaverne.42

Historie på riksnivå var en eliteinteresse. Adelsmenn og prester gjorde seg gjeldende som kildesamlere, særlig av aktstykker som hadde interesse for deres slekt eller embete.43 Jo høyere embete de hadde, jo mer fattet de interesse for kilder til rikshistorien. Men derfra til å skrive historie var et stort sprang. Da måtte de ha adgang til arkiv og bibliotek under kongelig kontroll, og de voktet seg for å drive med noe som kongen og hans menn mislikte. Behovet for å tekkes de store merkes på at ytterst få danske historieverk ikke ble dedisert til kongen eller kongens kansler.44 Bare de som fikk oppmuntring til det, skrev historie, og i hver generasjon kunne de telles på én hånd. På 1500-tallet begynte kongen å tilsette en kongelig historiograf (tittelen ble tatt i bruk på slutten av århundret). Han skulle skrive en danmarkshistorie med kongene som hovedpersoner. Myndighetene åpnet ikke for noe profesjonsstudium i historie, og en mann med teologisk utdanning pleide å få embetet. Det gjaldt også den siste kongelige historiografen, Caspar Frederik Wegener. Han ble tilsatt som både historiograf og geheimearkivar i 1847, året før eneveldet ble avskaffet i Danmark.45

Den første historiografen vi kjenner var Hans Svaning. Han var knyttet til kongehuset som lærer for kronprins Fredrik (2.) fra 1541. Da det brøt ut en ordkrig mellom Sverige46 og Danmark i 1550-åra, ble Svaning brukt til å forfatte polemikk mot svenskene, og han begynte å samle stoff til en danmarkshistorie – han ble lønnet med et prelatur i Ribe. I 1579 fikk han ordre om å dra til kongen med manuskriptet sitt, og da måtte han levere det til kongens kansler, vedlagt alle de kilder han hadde skaffet seg. En gransking utført av professorer ved Københavns universitet endte med at manuset ikke ble trykt.47 Alt det Svaning hadde levert til kansleren ble så utlevert til Anders Sørensen Vedel, som hadde vært slottsprest hos kongen og nå fikk overta Svanings oppdrag og hans inntekter i Ribe. Men heller ikke det Vedel presterte tilfredsstilte myndighetene, så i 1594 måtte han gi fra seg både manus og kildemateriale til professor Niels Krag.48 Krag var hjulpet fram av kansleren til professoratet, såvel som til diplomatiske oppdrag og til historiografembetet. Krag startet den langvarige jakten på islandske sagahåndskrifter, de trengtes til å kaste lys over den danske kongehistorien. Denne sagajakten kulminerte hundre år seinere da Árni Magnusson bygde opp sin berømte samling. Heller ikke Krag fikk ferdig en danmarkshistorie, men hans manus ble publisert i 1737.49

Det er ikke kjent hvorfor myndighetene ikke tillot publisering av de manuskriptene som ble skrevet i andre halvdel av 1500-tallet. Kanskje det skyldtes kryssende hensyn. Ifølge fredstraktaten i Stettin i 1570 skulle partene ikke tillate at det ble trykt injurierende skrifter rettet mot noen i motpartens land.50 Dette kan ha vanskeliggjort omtalen av forholdet til Sverige. Før 1660 stod kanselliet dessuten ikke bare under innflytelse fra kongen, men også fra det danske riksrådet. I stor grad hadde de to sammenfallende holdninger, men de kan også ha hatt sprikende forventninger til omtalen av det historiske forholdet mellom konge og adel, og dette økte faren for at noen fant støtende formuleringer i tekstene.

Etter Kalmarkrigen 1611–13 var Kristian 4. så rik at han hadde råd til to–tre historiografer. Fortsatt var kansleren føringsoffiser, og i begynnelsen av 1620-åra tok det to år å granske og godkjenne en danmarkshistorie som historiografen Claus Lyschander hadde skrevet. Dette verket ble utgitt i 1622, det var preget av konflikten med Sverige om hvor gamle de to kongedømmene var, det var blottet for kildekritikk, og førte frimodig ledd for ledd den danske kongeslekten fra Kristian 4. helt tilbake til Adam.51 I 1618 og i 1624 ble to nederlendere engasjert som historiografer, Johan Pontanus og Johannes Meursius, og de gav i 1620–30-åra ut danmarkshistorier på latin, den ene fram til 1448, den andre til 1550 – her kom blant annet stoff fra Svaning til nytte.52

Eneveldet luket ut og stoppet støtende stoff

Under eneveldet ble historiografene knyttet til Geheimearkivet og Kongens bibliotek, i noen grad også til universitetet. Men fram til 1720-åra stod publisering av historie igjen i stampe, fordi lite fant nåde for sensorenes blikk, både på grunn av den strammere styringen og de skjerpete sensurbestemmelsene i Kristian 5.s danske og norske lov. Historiemanus var unndratt den vanlige sensuren og ble sensurert av menn som kongen i hvert tilfelle oppnevnte, dels ministre, dels professorer. En rekke manuskript havnet upublisert i de tre kongelige arkivene/bibliotekene. Sensuren stoppet da en tendens til at andre enn de autoriserte historikerne prøvde seg. Det virket fellende å bringe tankene på andre styringsforhold enn eneveldet. Men fallgruvene var mange. I 1707 drøftet Geheimekonseilet presten Christen Aarslebs latinske skildring av Fredrik 2.s tidlige regjeringsår. Professorene og dommerne i høyesterett, Caspar Bartholin og Poul Vinding, ble oppnevnt som sensorer. De underkjente manuskriptet på grunn av formuleringer om kongemakten og kongen, som var historisk korrekte, men som leseren ikke hadde godt av. Det var ikke tillatt å skrive at Fredrik 2. ble valgt, heller ikke at han delte makten med riksrådet, ei heller at man den gang ikke trodde at kongebarn «bleve fordærvede af andre smukke børns omgiengelse». Sensorene godtok heller ikke at Fredrik 2. neppe hadde sin like – det kunne oppfattes som at ikke alle danske konger var like gode. Videre måtte man ikke skrive at den unge Fredrik stod overfor valget mellom last og dyd – det antydet at han var fristet av lasten. De godtok ikke en gang en omtale av Fredrik 2.s store kropp – det kunne få leseren til å tenke på at Fredrik 4. var liten. I 1728 ble professor Hans Gram oppnevnt som sensor for et manuskript om det gamle Grønland, skrevet av borgermester i Helsingør, Andreas Bussæus. Gram fant at kapittel 12 behøvde tillatelse fra høyere hold enn universitetet, fordi det inneholdt økonomiske og politiske forslag og råd som ikke var helt på linje med regjeringens politikk. Og dette stoppet utgivelsen.53

En som brente seg var den unge Andreas Hojer. I 1718 hadde han dristet seg til å gi ut en historiebok på tysk i Flensburg. Boka ble beslaglagt, og en oppnevnt kommisjon fant upassende formuleringer i den. Vi får nøye oss med tre eksempel: Hojer hadde skrevet at Erik av Pommeren drev sjørøveri. Han skulle ha skrevet: «Kongen gjorde især svenskene mye skade til sjøs». Hojer skrev at Kristoffer av Bayerns enke, dronning Dorothea, forelsket seg i Knud Gyldenstjerne – han burde ha skrevet at hun var vel stemt mot ham. Og i omtale av grusomheter under sjuårskrigen 1563–70, burde det ha stått «fra svenskenes side». Siden klarte Hojer å komme seg inn i varmen som en iherdig kongetjener. Da ble han i 1722 kongelig historiograf, og skrev rosende annaler om Fredrik 4. som ble arkivert i Geheimearkivet.54

Ludvig Holberg ble ikke historiograf, men gjorde nytte som historieprofessor. Han var konsekvent kongevennlig også når han skrev om andre land, og han tok parti for de engelske Stuart-kongene i deres konflikter med Parlamentet på 1600-tallet. Når han så kom til «the glorious revolution» i 1688, var det James 2.s katolisisme som gav ham årsak til å skifte parti og uttrykke tilfredshet med protestantismens seier. Men i andre skrifter møter vi en helt annen Holberg: Her roste han den engelske friheten som jo var Parlamentets fortjeneste.55 Og han mente at de beste historiebøkene var engelske og franske, de var mer sannferdige og mindre offisielle – han fant da at sensuren var strengest i Norden.56

De censurerede historier ere ikke uden lovsange eller tørre og mavre dag-registere, og det stempel af imprimatur, som sættes på bogen, kan forsikkre læseren om, at han derudi intet andet vil finde. De få gode historier derfore, som i disse sidste tider kommer for lyset, er producter af de lande, hvor sådanne censurer ikke ere indførte.57

Det kan synes underlig at Holberg uttrykte seg så omsvøpsfritt om den historiske sensuren i sine Moralske tanker. Det ble først skrevet for et eksklusivt publikum på latin, før Holberg publiserte det på dansk i 1744. Dessuten ble det nærmest skjult i en tekst med mange sprang, ironier og paradokser, som han gikk videre med i Epistlene 1748–50 da han kom tilbake til sensurkritikken.58 Og alt dette ble publisert av en mann som var blitt en samfunnsstøtte, kjent for sin friskhet i form og innhold, en egenskap som gjorde ham til en enestående populær forfatter – det gav ham rom for å sette ytringer på trykk som andre holdt for seg selv.

Etter 1770 ble forhåndssensuren erstattet med andre former for kontroll og sanksjoner. En voksende bokproduksjon bidrog også til en allmenn liberalisering. Men historien ble fortsatt styrt. I 1776 fikk den viktigste mannen i det daglige styret av monarkiet, Ove Høegh Guldberg, historikeren Peter Frederik Suhm til å skrive en historiebok for ungdommen. Manuskriptet ble korrigert av Guldberg selv, som fikk Suhm til å stryke alle formuleringer som Guldberg ikke likte. Guldberg ville for eksempel ikke ha noen formulering om at representanter for Norge ikke var innkalt til stendermøtet i København høsten 1660. I hans kommentar om det het det blant annet at det var «Danmark allene, som den gang havde lidt og denne gang ene reddet Danmark [...] Ingen nordmand er til. Alle ere vi borgere af den danske stat.»59 Selv skrev Guldberg en verdenshistorie for skolen. Ifølge den konservative 1800-tallshistorikeren Edvard Holm var boka drevet til ytterligheter i kristelig ortodoksi. Dessuten fikk Guldberg sin unge klient Ove Malling til å skrive leseboka Store og gode handlinger af danske, norske og holstenere (1777). Dedisert til kongen, var den en lovsang til kongetro patriotisme, med fortellinger om oppofrende borgere som tjente en god landsfader.60

Akademikere som skrev om statsretten, gav også det danske eneveldet gode skussmål – i likhet med Holberg var også de kongelige embetsmenn. De skrev at det var stor forskjell mellom styret til despotiske fyrster i andre land og den fine ordningen i Danmark. Det despoti som forekom der ute, fantes ikke i det danske monarkiet, som garanterte all den frihet folket kunne ønske seg, og det var en frihet som hadde dype historiske røtter i Norden, det hevdet også historikerne. Her hersket det tillit mellom kongen og folket, som hadde overdratt makten til ham, og han ivaretok sitt ansvar som en mild og faderlig monark. Lenge polemiserte de danske statslærde mot engelskmannen Robert Molesworth, som i en bok utgitt i London i 1694 hadde kritisert det danske eneveldet for å være despotisk, og de ivret for å påvise at Montesquieu hadde misforstått når han også kunne tolkes slik.61

Glorifiseringen av den nordiske oldtida kom som følge av innsamlingen av de islandske håndskriftene. Alle de gamle nordiske dydene ble utbasunert for en europeisk leserkrets av inviterte sveitsiske litterater som utenriksminister Bernstorff etter 1750 rekrutterte til dansk litterær kongetjeneste. Blant dem var Paul Henri Mallet en forfatter med stor appell, han ble professor i fransk ved universitetet 22 år gammel og dessuten kronprins Kristian (7.)s lærer – i 1750-åra gav Mallet ut en rekke bøker på fransk som roste Danmark i fortid og nåtid, med presentasjon av den førkristne mytologien og eddadiktningen.62

Mallets resolutte effektivitet stod i kontrast til de detaljstudiene som den kongelige historiografen i 1730–48, professor Hans Gram, utførte. Han var også geheimearkivar og ble etterfulgt i dette embetet av Jacob Langebek til han døde i 1775. Gram og Langebek var mest kildesamlere, -granskere og -utgivere, mens P. F. Suhm gjennomførte et stort litterært prosjekt. Admiralsønnen med tittelen etatsråd satset fra 1751 på en stille tilværelse som historieleser og -gransker i Trondheim, der han giftet seg til en formue. Tilbake i København i 1765 gav han ut en bokserie om Danmarks eldste historie, inspirert av begeistring for den gloriøse nordiske oldtida som Mallet hadde forkynt – først 5000 kvartsider om ulike emner i 1769–81, og fra 1782 Historie af Danmark, som etter hans død i 1798 fortsatte å komme ut til 1828 i 9000 kvartsider. Det var en kronologisk ordnet stoffsamling, ispedd egne kommentarer. Selv om Suhm ønsket en fri forfatning, beholdt han et godt forhold til hoffet. Han steg i rangen og satt i en kommisjon for reform av universitetet og latinskolene, ble kongelig historiograf i 1787 og gav sin boksamling til det kongelige biblioteket.63

På slutten av 1700-tallet kom en ny type historiker som testet den påståtte friheten i Danmark. Niels Ditlev Riegels deltok som ung hoffmann i kuppet som i 1784 brakte kronprins Fredrik (6.) til makten. Etter kuppet ble han pensjonert 29 år gammel med 1200 riksdaler i året. Som rik rentenist med mektige patroner begynte han å skrive om de tre kongene Kristian 5., Fredrik 4. og Kristian 6. Han var den første som gjorde det uten å late som om danske konger bare hadde sterke sider, og utenriksminister A. P. Bernstorff advarte ham mot dette. Riegels følte seg på gyngende grunn og sendte manus til generalfiskalen med oppfordringen: «Udstryg De kun hvad Dem synes». Det ble gjort, men slett ikke all kritikk ble strøket. Riegels trøstet seg da med at han i manuset omtalte selve eneveldet som en god styringsform. Men han var fortsatt urolig, og da Kristian 5.s historie var kommet ut i 1792, bad han om å få hoffets vurdering av den. Kronprinsens dom var klar: Han mislikte enhver kritikk av en konge og sa at Riegels var en slyngel. Nå ble Riegels stengt ute fra arkivene, og han ble igjen formant om å slutte med å skrive historie. Han gav likevel ut to bind av Fredrik 4.s historie i 1795 og 1799. Det hjalp ikke at Riegels hadde mye godt å si om denne kongen, for han la heller ikke skjul på hans feil. Regjeringen stengte nå også de offentlige bibliotekene for Riegels. Og så ble han sablet ned av kongetro bokmeldere, de fordømte Riegels for å slå om seg med substansløse og tendensiøse deklamasjoner, uten å omtale hvordan han var blitt hindret adgang til arkiv og bibliotek. Riegels døde som en knekket mann i 1802.64

Verdiløs og verdifull norsk historie

Neppe noe annet europeisk land er så fattig på politiske kilder fra tida før 1650 som Norge. Norske historikere har lagt skylden på svartedauden (jf. fotnote 4): Den ødela landet både når det gjaldt bosetning og styringsmessig infrastruktur. Men kildefattigdommen skyldes tap av kilder, ikke at de ikke hadde eksistert. I alle land gikk mange kilder til grunne, også i Danmark, på grunn av skjødesløshet, uforsvarlig oppbevaring, krig, brann, vannskader, fuktighet, råte eller skadedyr. Tidens tærende tann forårsaket store svinn uten at myndighetene bevisst ville det, men likevel spilte det en rolle hvordan styret var organisert, og det norske kildetapet ble uten tvil særlig stort på grunn av fjernstyret, dels på grunn av motvilje mot de tidligere norske institusjonene, kanskje mest på grunn av likegyldighet.

Etter 1536 fantes det ingen ordnende kraft som sørget for å ta vare på dokument fra kronens forvaltning. Som Eldbjørg Haug har sagt det: «Tap av makt fører til tap av historie.»65 Embetsmennene behandlet arkiv fra sin egen funksjonstid som private og skaltet og valtet med eldre arkiv. Vi kjenner til at viktige arkiv hadde eksistert og at de seinere gikk til grunne. Om noen arkiv vet vi at embetsmenn plukket ut det som interesserte dem og tok det med til Danmark – noe av dette er bevart, noe har forsvunnet.66 De fleste av etterkommerne etter seinmiddelalderens norske elite var frakoplet styringsverket, de mistet kunnskap om middelalderens styringskultur og var ikke i stand til å ta vare på kilder av offentlig interesse fra den tida.67 Som andre eiendomsbesittere gjemte de da bare på private hjemmelsbrev.68 Den katolske kirken hadde vært en viktig arkivdanner. Bispestoler, domkapittel og kloster hadde arkiv og bibliotek,69 men de fikk en hard medfart under reformasjonen. I 1537 brente Kristian 3.s soldater kirkelige arkiv og bøker.70 Seinere gikk mye mer til grunne under den ringeakten som rammet levningene etter den norske katolske kirken.71 Denne ringeakten rammet også mange levninger etter den danske kirken, men for Norges del var den spesielt alvorlig fordi de kirkelige institusjonene hadde vært de viktigste arkivskaperne etter at kongemakten flyttet ut av landet, og i Danmark ble mye reddet ved registrering og innsamling i forbindelse med den virksomheten som historiestyringen forårsaket.72 Ideologisk rammet reformasjonen særlig St. Olav som norsk riksymbol, dels ved at kulten ble avskaffet, dels ved at han ble en ikke-person i legitimeringen av det etterreformatoriske regimet. Den svenske St. Erik hadde ikke stått så sterkt som St. Olav, men Erik beholdt likevel mer av sin gamle stilling som et symbol på det svenske riket og kongedømmet under og etter reformasjonen.73

På 1500-tallet fantes det likevel en historisk bevissthet i den norske eliten, men arbeidet med historie var ikke organisert, og nyere norsk historie var et minefelt. Det var derimot ikke sagaene om de gamle norske kongene. Oldenborgerne la vekt på at også disse kongene var deres forfedre. Da Hans Svaning som prins Fredriks lærer deltok i den danske delegasjonen til den norske hyllingen av prinsen som framtidig konge i 1548, oppfordret han Laurents Hanssøn til å oversette de norske kongesagaene til dansk. Laurents Hanssøn var en underordnet norsk kongeklient, og han oversatte Heimskringla fram til Håkon jarls død. Han sendte oversettelsen til Svaning i 1551 – den ble ikke trykt,74 men Svaning har trolig hatt nytte av den i sitt arbeid med danmarkshistorien.

Den viktigste sagaoversettelsen etter dansk ønske ble utført i 1590-åra. Da bad stattholder Aksel Gyldenstjerne Audnedals-presten Peder Claussøn Friis om å oversette Snorre Sturlasons Heimskringla til dansk, det skjedde i ei tid da Sverige utfordret Norges grenser på Nordkalotten, og det gjaldt å skaffe argument mot dette. Seinere skrev Peder en norgesbeskrivelse som også var historisk farget. Etter Peders død sendte biskopen i Stavanger norgesbeskrivelsen til kongens kansler, og han lot professor Ole Worm gå gjennom både denne og Peders sagaomsetting før Kristian 4. gav prentetillatelse i 1633. Da Worm tok for seg manuskriptene, både sensurerte og redigerte han dem. Han gjorde flere rettelser i norgesbeskrivelsen – og luket ut utsagn om at nordmennene hatet danskene og hadde felles opphav med svenskene. Det siste ble erstattet med at nordmennene hadde felles opphav med danskene. Og omtalen av Gangerolvs «Nordmænd» ble endret til «danske og norske Folk». Dette kan vi vite fordi deler av originalen er bevart i et manuskript som ikke ble sendt til København. Stavangerbispen bad forgjeves om å få sendt tilbake det eksemplaret han hadde sendt til København. Worm svarte at det hadde forsvunnet hos boktrykkeren, og slik kunne sensur kamufleres. Gustav Storm, som avslørte Worms sensurrettelser 250 år seinere, skriver: «Hvis vi havde havt et fuldstændigt Haandskrift af Norges Beskrifelse, vilde Worms Vilkaarligheder rimeligvis have vist sig at være langt flere.»75

Absalon Pederssøn Beyer var en enda mer problematisk forfatter. Som slottsprest på Bergenshus i 1560-åra ble han av sin sjef, lensherren Erik Rosenkrantz, oppfordret til å skrive manuskriptet Om Norgis rige. På de første sidene stod det i tråd med offisiell lære at Norge hadde fordel av å være styrt av Danmark. Men lenger inn i manuset røpet Absalon mer og mer en patriotisk holdning. Han lovpriste selvstendighetstidas Norge, røpet i forbausende grad en nostalgi for den katolske kirkekulturen og en fascinasjon for kultusen av St. Olav, og dessuten en bitterhet over at Norge hadde mistet sin selvstendighet. Worm hadde også dette skriftet til vurdering i 1630-åra, men han mislikte tendensen, og manuskriptet ble da ikke trykt.76

Rektor Hallvard Gunnarssøn i Oslo hadde studert i Rostock. Han gav alt i 1606 ut en norsk kongehistorie på latin i Rostock. Med en historiepatriotisk tendens roste han de norske kongene, særlig Olav den hellige og Håkon Håkonsson. Men Hallvard sparte heller ikke på markører som skulle holde de daværende makthaverne i godt humør. Boka ble dedisert til Kristian 4., og den ble forsynt med oldenborgernes våpenskjold samt en rekke tekster som hyllet det danske regimet, først og fremst Kristian 4. og hans far, Fredrik 2. Slik staket Hallvard Gunnarssøn ut kursen for norsk historieskriving i åra som kom: å rettferdiggjøre den ved å poengtere at de norske kongene var de danske kongenes forgjengere og forfedre.77

I 1640–40-åra tok den danske kongemakten direkte bruk av den eldre norske historien i sin gryende konstitusjonelle kamp med det danske riksrådet. Det ble forfattet tre skrifter, som ikke ble publisert og med anonyme forfattere, som i ettertid er blitt identifisert som kongeklienter. Skriftene argumenterte for at kongen hadde arverett til Norge, ettersom kongearv var gammel norsk rett, og den var aldri blitt avskaffet. Igjen var det de gamle norske kongekrønikene som dannet grunnlag for læren om oldenborgdynastiets historiske rett. Og hensikten med skriftene var åpenbar – de skulle skaffe kongen ammunisjon mot riksrådet for å svekke dets konstitusjonelle trumfkort: retten til å velge dansk konge.78 Dette var så politisk sensitivt at det forklarer hvorfor skriftene ikke ble trykt – det kunne utløse reaksjoner fra riksrådet som kongen ikke ville være tjent med.

Etter 1660 kunne kongen spille med mer åpne historiske kort. Selv om han med suverenitetsakten skaffet seg all makt i 1661, følte ikke Fredrik 3. seg sikker – han så fortsatt behov for en historisk legitimitetsbygging. Kongen knyttet da islendingen Tormod Torfæus til seg som oversetter av de islandske sagaene som var samlet i København. I begynnelsen av Kristian 5.s regjeringstid mistet Torfæus stillingen. Han bodde da på gården Stangeland på Karmøy, men fra dette perifere stedet entret han i 1682 igjen den historiske scenen. Da skrev han en supplikk til Kristian 5. og pekte på at svenskene brukte de islandske sagaene til å befeste inntrykket av at Sverige hadde en særlig ærerik historie. Svenskene hadde prøvd å lokke Torfæus til seg, og med dette som brekkstang søkte han kongen om å få tilsetting som «historieskriver for kongeriket Norge». Søknaden ble innvilget, og Torfæus fikk låne alle sagamanus han trengte fra Kongens bibliotek og Universitetsbiblioteket. Hensikten var å skrive en stor norgeshistorie på latin for den lærde verden. Torfæus tok hele det islandske materialet opp til inngående omtale og førte verket fram til 1387, da den siste norske kongen døde. Torfæus korresponderte med den yngre Árni Magnusson, og de to diskuterte kildekritikk. Torfæus korresponderte også med andre menn i Danmark, Island, Norge og Sverige. Brevvekslingen til Sverige kjørte seg fast da Torfæus sendte sine brev til sensur i kanselliet i København. Hans biograf John Erichsen skrev i 1780-åra at han gjorde det for «at han ey skulde mistænkes for noget farligt for staten.» Alt Torfæus skrev ble sensurert før det ble gitt trykketillatelse. Lesingen av manuskriptene tok lang tid, og han reiste flere ganger til København for å skynde på prosessen, som kanselliet tok hånd om. Mest styr ble det med ei bok om Orknøyene. Her blandet flere ministre seg inn og mente at manuskriptet røpet statshemmeligheter. Publiseringen ble forsinket sju år før boka ble trykt i 1697.79

I 1711 tok Christian Reitzer regien i utgivelsen av norgeshistorien. Reitzer var jusprofessor ved Københavns universitet og dommer i høyesterett. Han dediserte verket til Fredrik 4. og omtalte de norske kongene som kongens forfedre: «Med hvilken glede vil Du ikke lese om hvor store og mange Dine forfedre var!», skrev han. Kronen hadde jo finansiert forfatterskapet, og Reitzer uttalte at kongen ikke hadde kunnet gi sine nordmenn noe kjærere eller mer velkomment, men «Du skal vite at vi dansker ikke føler det annerledes. Vi gleder oss over nordmennenes ære, ettersom en stor del av den strømmer over til oss på grunn av våre nære slektskapsbånd.» Reitzer forsikret at nordmenn og dansker nå elsket hverandre, de var forbundsfeller knyttet sammen i en evig pakt. Det var ord til rette tid, under den store nordiske krigen. Da stod Fredrik 4.s skjebne på spill, og den var blant annet avhengig av nordmennenes krigsinnsats.80 Reitzers formulering røpet likevel at norsk historie ikke nødvendigvis ville gi bidrag til en dansk-norsk harmoni, for Torfæus hadde gått langt i å glorifisere de gamle nordmennene, særlig som kraftfulle krigere.

Gerhard Schønings livshistorie utdyper dette poenget.81 Schøning kom fra Lofoten til katedralskolen i Trondheim i 1739. Her tente hans rektor, nordlendingen Benjamin Dass, en patriotisk glød for norsk historie. Som student i København tok Schøning opp et selvstudium i norrønt, og fra slutten av 1740-åra gav han ut skrifter om norsk historie, alltid med sikte på å gi Norge en ærerik fortid. Som rektor ved Trondheim katedralskole 1751–65 intensiverte han denne virksomheten,82 og som professor ved Sorø ridderlige akademi fra 1765 fikk han bedre tid til det – og bedre adgang til arkiv og bibliotek. I 1769 gav han ut Afhandling om de Norskes og en del andre nordiske Folks Oprindelse, og så kom i 1771 og 1773 de to første delene av Norges Riiges Historie. Innledningen til norgeshistorien slo an temaet:

Blant intet folk finder man saa mange efterretninger om nationens oprindelse, de ældste regenteres bedrivter, staternes første stiftelse; ingensteds har man saa gamle sange, saa troeværdige skalde, der have bevaret os erindringen af de ældste tildragelser, og ingensteds finder man saa udførlige beretninger derom som i den ældre norske historie. 83

Som Torfæus mente Schøning å finne historisk sannhet i gammelt sagnstoff. Slik kunne han skrive 1500 sider fortellende norgeshistorie om tida før 995.84 Her fantes ingen Reitzer til å harmonisere det norske og det danske, norgeshistorien kom ut i Struensees trykkefrihetstid, og den radikale tyske legen Struensee bekymret seg lite for danskenes historiske ære. Ved å skryte av nordmennene provoserte Schøning danske patrioter, for de fant en brodd mot Danmark i norgeshistorien.85

Schønings siste sju år ble formet av det seine eneveldets repressive toleranse mot en intellektuell norsk patriot. Regjeringen gav ham i 1773 stipend til en to år lang reise i Norge for å registrere oldsaker. Mens han ennå var på reisen, og uten at han selv hadde søkt om det, ble Schøning i 1775, utnevnt til geheimearkivar. Året før flyttet myndighetene en annen intellektuell norgespatriot, presten Johan Nordal Brun, fra Byneset ved Trondheim til Korskirken i Bergen, også uten at han hadde søkt om det.86 Som leder for Geheimearkivet ble Schøning plassert direkte under regimets tilsyn, det var ikke en posisjon der han kunne utfolde sin norgespatriotisme. I de siste fem åra av sitt liv brukte han mest tid på utgivelser av islandske sagaer. Han etterlot seg dessuten manus til tredje bind av norgeshistorien, fram til Olav Tryggvason – det kom ut i 1781, året etter at han døde. Før 1814 fikk Schøning ingen arvtaker som norsk historiker med tyngde, og arbeidet med norgeshistorien i et slikt format ble først tatt opp igjen av P. A. Munch og Rudolf Keyser 50 år etter Schønings død.87

Kildene til norsk separatisme ble tettet etter Struensees fall i 1772, trolig på grunn av frykten for Sverige. På slutten av 1700-tallet søkte makthaverne å integrere Norge ved å unngå særnorske landsomfattende institusjoner både i Norge og København. Den tids historiestyring bør ses i dette helstatsperspektivet.88 Selv om det intellektuelle klimaet var under endring, klarte kongemakten å styre med historien, både ved å holde kongens historiske skjold uplettet og ved å hindre patriotismen i å bli en undergravende kraft. Den danske patriotismen var i alle perioder blitt kanalisert slik at den bygde opp under kongemakten, før 1660 som en dansknasjonal patriotisme, etter 1660 mest som en helstatspatriotisme. Dette smale sporet ble også norsk patriotisme styrt inn i. Schøning var i ferd med å bane seg vei ut av det. Men det han rakk å publisere gikk likevel inn i det allmenne mønsteret for norgeshistorie i dansketida: Det dreide seg om en fortid lenge før unionen med Danmark. Bare den freidige rojalisten Holberg fant en farbar vei for omtale av norsk historie fram til samtida: Han gjorde det i beretninger om tapperhet og troskap mot kongen, og kledelig ordnet inn i en hovedfortelling om Danmarks historie.89 Når det gjaldt forholdet til Danmark, var Ove Mallings lesebok likevel en emansipasjon av de norskes plass i helstaten, ettersom beretningene om dansker, nordmenn og holsteinere var sidestilte historier, uten sterk dansk dominans i organiseringen av stoffet.90 Lenger kom ikke nordmennene før 1814: Kravet om troskap til kongen ble gitt forrang både i litteraturen og i historieskrivernes liv.

Konklusjonen må bli at historiestyringen i Danmark-Norge avspeilte maktforholdene. Få andre europeiske fyrster hadde så god kontroll med formidlingen av historien som den danske kongen. Historieskriving skulle være integrert i utøvingen av makt, eller i det minste bøye seg lojalt under den, man kan si at historien var et kongelig regale.91 Politiske føringer hadde forrang, derfor måtte historie gjennom hele perioden bli et anemisk universitetsfag, og det var ikke hensiktsmessig å utdanne faghistorikere. Flere land hadde en mer mangfoldig offentlighet, og i noen land var omtalen av fortida preget av debatt og kritikk. I Danmark dominerte selvgratulasjonene, og i Norge ble oppmerksomheten stadig vendt mot sagaene om de gamle kongene. Nordmennene som folk høstet gjennom dem laurbær som tapre krigere. Den katolske kirken ble derimot den store taperen i den historiske offentligheten. Den gled inn i historiens mørke sammen med den gamle norske middelaldereliten.

1 Henrik Ågren har nylig analysert både moderne og eldre revolusjonære regimers bruk av historien til sine formål. H. Ågren, Kejsarens nya kläder. Historiebruk och kulturarv under tidigmodern reformation och modern revolution, Opuscula Historica Upsaliensia 46, Uppsala 2011.
2 J. Burrow, A History of Histories, New York 2008: 8; J. A. G. Roberts, A History of China, vol. 1, New York 1996: 40.
3 Å. Svendsen, Konservativ og nasjonsbyggende historieskriving?, Oslo 1992; N. Fulsås, Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur, Oslo 1999; Ø. Rian, Synet på dansketiden. Nasjonalistisk eller idylliserende?, i A. Eidsfeldt mfl. (red.), Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden, Oslo 2000: 255–71.
4 A. Holmsen, Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo 1939 f., i 1977-utgaven: 328–92; H. Bjørkvik og A. Holmsen, Kven åtte jorda i den gamle leiglendingstida?, Trondheim 1972; O. Dahl, Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht, Oslo 1952; H. Bjørkvik, Folketap og sammenbrudd 1350–1520. Aschehougs Norgeshistorie, bd. 4, Oslo 1995. Kritikk av premissene for den historie-materialistiske påstanden om en statisk norsk godsfattigdom har framkommet i T. Weidling, Kven åtte jorda? En vurdering av resultater og metode i studier av jordeiendomsforhold i middelalder og tidlig nytid, Historisk tidsskrift 2003: 349–79; A. Dybdahl, Munkeliv klosters jordegods frem til 1463. Kilder og realiteter, Historisk tidsskrift 2008: 225–64; T. Weidling, Godsstruktur og strukturering av gods. Tomb-godset i Råde fra middelalder til ca. 1680, Historisk tidsskrift 2008: 265–87. Kritikk av påstandene om at pestene rammet hardere i Norge, se O. G. Moseng, E. Opsahl, G. I. Pettersen og E. Sandmo, Norsk historie I, 750–1537, 2. utg., Oslo 2007: 308–10.
5 Representative uttrykk for statssynet og nordismen: S. Steen, Langsomt ble landet vårt eget, Oslo 1967: 111–15 og K. Mykland, Norge i dansketiden 1380–1814, Oslo 1987: 155–59, 199–202, 254–57.
6 Med vekt på at reformasjonen først var overflatisk, og at folket først ble luthersk med konfirmasjonen og allmueskolen på 1700-tallet.
7 J. Maliks, Vilkår for offentlighet. Sensur, økonomi og transformasjonen av det offentlige rom i Danmark-Norge 1730–1770, doktoravhandling ved NTNU, Trondheim 2011: 250; H. A. Evju, I revolusjonens skygge. En studie i den dansk-norske opplysningens politisering 1789–1799, masteroppgave UiO 2008; Ø. Idsø Viken, Makt mellom linene. Makt og allmente i Norge 1807–14, masteroppgave UiO 2010. To viktige danske bidrag: M. Bregnsbo, Samfundsorden og statsmagt set fra prædikestolen. Danske præsters deltagelse i den offentlige opinionsdannelse vedrørende samfundsordenen og statsmagten 1750–1848, belyst ved trykte prædikener. En politisk-idéhistorisk undersøgelse, København 1997; R. Glenthøj, Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og efter 1814, Odense 2012.
8 Et nordisk eksempel er hvordan Gustav Vasa prentet inn et bilde av idealkongen i minnet om seg selv, det har preget seinere svensk historieskriving. Gustav gjorde det i sin propaganda og i Peder Svarts krønike om kongen. L.-O. Larsson, Gustav Vasa – landsfader eller tyrann?, Stockholm 2002.
9 P. Burke, The fabrication of Louis XIV, New Haven 1992.
10 J. G. Jørgensen, Sturla Tordsson. Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bd. 8, Oslo 2004: 481.
11 Bayerske historikere skrev mest historia sacra om fromme katolikker og miljø i Bayern. T. Johnson, Defining the Confessional Frontier. Bavaria, the Upper Palatinate and Counter-Reformation «Historia Sacra» i S. G. Ellis og R. Esser (red.), Frontiers and the Writing of History 1500–1850, Hannover-Laatzen 2006: 151–66.
12 Svenske kongekritikere på 14–1500-tallet, se B. Tjällén, Ericus Olai (d. 1486), i R. Björk og A. W. Johansson, Svenska historiker från medeltid till våra dagar, Stockholm 2009: 55–61; K. Johannesson, Johannes Magnus (1488–1544) og Olaus Magnus (1490–1557), i Björk og Johansson 2009: 62–81. Om en svensk luthersk kongekritiker, se O. Ferm, Olaus Petri (1492–1552), i Björk og Johansson 2009: 82–89.
13 H. Eek, Om tryckfriheten, Stockholm 1942; A. Burius, Ömheten om friheten. Studier i frihetstidens censurpolitik, Uppsala 1984.
14 På 1500-tallet fantes det hundre boktrykkere og forleggere i Venezia som alltid markerte sin uavhengighet av andre italienske stater. Tallet gikk ned til ca. 30 på 1600-tallet, men i 1753 var det igjen 94 trykkeribedrifter i byen. Venezia Gloria d?Italia. Buchdruck und Graphik aus und über Venedig 1479–1997, Coburg 2000.
15 R. Esser, North and South. Regional and Urban Identities in the 17th-century Netherlands, i Ellis og Esser 2006: 127–50.
16 T. Corns (red.), The Royal Image. Representations of Charles I, Cambridge 1999.
17 H. Butterfield, The Whig Interpretation of History, London 1931/1973; H. T. Roper, Introduction, i L. Macaulay, The History of England, London 1979: 10–26.
18 Bl.a. Voltaire og Montesquieu fremmet mye direkte og indirekte kritikk i flere skrifter. Det samme gjorde Fenelon i 1699 i F. Fénelon, Les aventures de Telémaque (seineste utgave Paris 2009); L. Rothkrug, Opposition to Louis XIV. The political and social origins of the French enlightenment, Princeton 1965; R. Mousnier, The institutions of France under the absolute morarchy, vol. 1–2, Chicago 1979–84.
19 http://www.manchester.edu/kant/Universities/univBriefHistories.htm: Brief Descriptions of 18th Century German Universities. Copyright Steve Naragon (Manchester College). Last modified: 5 Mar 2008.
20 I andre halvdel av 1700-tallet fantes 130 professorer i historie i det protestantiske Tyskland; universitetene i Halle og Göttingen var ledende. R. Torstendahl, I svensk tappning – svenska historiker under utländsk påverkan, i Björk og Johansson 2009: 34–35; H. W. Blanke, Historiographiegeschichte als Historik, Stuttgart-Bad Cannstadt 1991.
21 T. Frank og F. Hadler (red.), Disputed Territories and Shared Pasts. Overlapping National Histories in Modern Europe, Basingstoke 2011.
22 W. Suppanz, Supranationality and National Overlaps. The Habsburg Monarchy in Austrian Historiography after 1918, i Frank og Hadler 2011: 72.
23 A. Huitfeldt, Danmarks Riges Krønike, bd. 1–10 i faksimile, København 1976–78. Bindet om Kristian 2. ble publisert det året Kristian 4. ble myndig: Historiske Beskriffuelse om hues sig haffuer tildragit vnder Kong Christiern den Anden, Kiøbenhavn 1596.
24 L. Holberg, Dannemarks Riges Historie, bd. 1, Kiøbenhavn 1732: 636–37.
25 Norsk boglexikon 1643–1813, Bibliotheca Norvegica, bd. 1, Christiania 1899–1908: 1, 27, 63, 88, 91, 168–69, 172, 184, 185, 188, 216, 227, 263, 266, 354, 290. Det kirkelige programmet ble trykt i Texter, Collect og Bøn som skal forklares og bruges til den almindelige Jubel- og Taksigelses-Fest, hvilken Hans Kongelige Majestæt, vor Allernaadigste Arve-Konge og Herre, Kong Friderich den Femte, Allernaadigst, Gud til Ære, haver anordnet, at skulle overalt helligholdes i bege Rigerne og alle Førstendømerne, den 28de Octobris 1749 og de følgende Dage, til Afmindelse og Erindring om Guds Naade imod disse Riger, som nu i Tre Hundrede Aar, haver opholdet paa Thronen, og velsignet den Kongelige Oldenborgske Stame fra Kong Christian den førstes Regierings Begyndelse, Trondhiem 1749. Også trykt i andre byer – og selvsagt i København.
26 H. F. Rørdam, Historiske kildeskrifter og bearbeidelser af dansk historie, bd. 1, Kjøbenhavn 1873: 133–264.
27 Norsk boglexikon, fortegnelse over et stort antall publikasjoner. Se dessuten: H. Koch og B. Kornerup (red.), Den danske kirkes historie, bd. 4, København 1959, bd. 5: 237–40, København 1951: 61–63; B. Kornerup, Biskop Hans Poulsen Resen, bd. 2, København 1968: 147–71. Reformasjonshistorien i prekener er særlig overveldende dokumentert i Statsarkivet i Oslo (SAO), Oslo bispedømme, Fa. Prekensamlinger 1717–1938. L0004. Prekener ved reformasjonsjubileet 30. oktober 1736.
28 S. Supphellen, Einevelde og sjølstyre, Historisk tidsskrift 1979: 176; Norsk boglexikon: 11, 44, 64, 80, 191, 207, 361, 370–71, 385, 392. Det kirkelige programmet ble trykt i Texter, Collect og Bøn, Som skal forklares og bruges paa den almindelige Jubel- og Taksigelses-Fest, Hvilken Hans Kongelige Majestæt Vores Allernaadigste Eenevolds-Herre og Konge Kong Friderich den Femte, GUD til Ære og sine troe Undersaater til Opmuntring har anordnet at helligholdes Den 16de Octobr. 1760. Til Erindring om den for Eet Hundrede Aar siden Ved den Kongelige Regiering indførte Eenevolds-Magt og Herredømme, Kiøbenhavn 1760. Programmet ble også trykt i flere stiftsbyer, som Trondheim og Kristiania.
29 S. Olden-Jørgensen, Stormen på København 1659. Et københavnsk og nationalt erindringssted gennem 350 år, København 2011. 4. mars 1720 innførte Fredrik 4. dessuten en årlig takksigelse til Gud 13. januar for at «al den svenske fiendtlige Magt blev tvungen sig ud af Riget at forføie.» Den ble opphevd 17. oktober 1766 da prinsesse Sophie Magdalene skulle giftes til den svenske kronprins Gustav (3.). Norsk historisk leksikon, Oslo 1999: 441.
30 K. Fabricius, Kongeloven. Dens tilblivelse og plads i samtidens natur- og arveretlige udvikling, København 1920/1971; S. Olden-Jørgensen, Enevoldsarveregeringsakten og Kongeloven. Forfatningsspørgsmålet i Danmark fra oktober 1660 til november 1665, (Dansk) Historisk Tidsskrift 1993: 295–321.
31 De danske og norske suverenitetsaktene 1661, i C. F. Wegener (red.), Samling af danske kongers haandfæstninger og andre lignende acter, Kjøbenhavn 1856–58/1974: 125–50; Kong Christian den femtes norske lov 1687 med kongeloven 1665, Oslo 1982: 286–95.
32 Kong Christian den femtes norske lov 15de april 1687 med kongeloven 1665, Oslo 1982: 286. Se også Kongelovens og dens forhistorie, Kjøbenhavn 1886/1973.
33 E. Holm, Om det Syn paa Kongemagt, Folk og borgerlig Frihed, der udviklede sig i den dansk-norske Stat i Midten af 18de Aarhundrede (1746–1770), Kjøbenhavn 1883: 51–52, 70; E. Holm, Den offentlige mening og statsmagten , Kjøbenhavn 1888/1975: 20, 86–87. Påstanden om at man forlot læren om Guds inngrep i historien ble forsterket av J. A. Seip, Teorien om det opinionsstyrte enevelde, Historisk tidsskrift 1957–58: 397–463.
34 L. S. Platou, Ludvig Stoud (red.), Indberetninger om National-Festen den 11de december 1811, i Anledning af Hans Majestæts kong Frederik den Sjettes Befaling om et Universitet i Norge, Christiania 1812.
35 Se Ø. Rian, Sensuren i Danmark-Norge 1536–1814, i H. Sandvik (red.), Demokratisk teori og historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750–1850, Oslo 2010: 123–60.
36 Kirkeordinansen 1537/39. Tekstudgave med indledning og noter ved Martin Schwarz Lausten, København 1989: 93, 230–32.
37 H. Matzen, Kjøbenhavns Universitets Historie 1479–1879. Første Del, Kjøbenhavn 1879: 78–79.
38 I Sverige var sensuren mer desentralisert, delt mellom universitetene utenfor Stockholm (Uppsala, Lund og Åbo), konsistoriene (domkapitlene) og en sensor i Stockholm. Dette motvirket en enhetlig praksis. Stockholm var heller ikke en så dominerende bokby som København: bare ¼ av trykkeriene lå der. Burius 1984: 9–340.
39 Kong Christian den femtes norske lov: 14, 19–20, 65–66, 104–05, 234–35, 238, 255, 272; Rian 2010.
40 H. F. Rørdam, Kjøbenhavns Universitets Historie fra 1537 til 1621, Kjøbenhavn 1869–77, del 1: 668–69, del 2: 676–80, del 3: 664–68, del 4: 253–54. Se privilegier til boktrykkere ved å følge registerordet «Bogvæsen» i Kancelliets Brevbøger 1651–1660, København 1885–2005; O. A. Øverland, Den norske bogtrykkerforening 1884–1909 med træk af boghaandværkets historie og arbeidskaar i Norge, Kristiania 1909: 1–43; H. L. Tveterås, Forlag og bokhandel inntil 1850. Den norske bokhandels historie, Oslo 1950: 9–145.
41 Hertug Ulrich 3. var Kristian 4.s morfar, gift med Elisabeth, datter av Fredrik 1., Kristian 4.s oldefar. Hertugparet hadde prins Kristian til oppfostring 1577–79. B. Scocozza, Christian 4, København 1987: 16–29.
42 E. Jørgensen, Historieforskning og Historieskrivning i Danmark indtil Aar 1800, København 1931/1964; H. Ilsøe og K. Hørby, Historie, i P. J. Jensen (red.). Det filosofiske fakultet. 3. del, bd. 10 i Københavns Universitet 1479–1979, København 1980: 11–198.
43 Likprekener var en viktig form for personal- og slektshistorie. C. F. Bricka og S. M. Gjellerup, Den danske Adel i det 16de og 17de Aarhundrede. Samtidige Levnetsbeskrivelser uddragne af trykte og utrykte Ligprædikener, bd. 1–2, Kjøbenhavn 1874–1913. Karen Brahes Bibliotek gir et eksempel på adelig fortidsinteresse. Landsarkivet i Fyn; Registraturer til godsarkiv som er avlevert til Statens Arkiver. Dansk Center for Herregårdsforskning.
44 H. Ilsøe, Historisk censur i Danmark indtil Holberg, Fund og Forskning, bd. 20, København 1973: 47.
45 J. C. H. R. Steenstrup, Wegener, Caspar Frederik, Dansk biografisk Lexikon, 1. udg., bd. 18, Kjøbenhavn 1904: 342–48.
46 Den landflyktige erkebiskop Johannes Magnus angrep Danmark i sitt verk Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus, Roma 1554. I Sverige var Peder Svart Svanings motstykke: Konung Gustaf Is krönika, Stockholm 1912. Svart førte i pennen kongens egen beretning om sitt liv. L.-O. Larsson, Peder Svart, i Björk og Johansson 2009: 90–95.
47 Jørgensen 1931/1964: 85–91; N. Damsholt, Tiden indtil 1560, i N Damsholt mfl., Historiens historie, bd. 10 i Danmarks historie, København 1992: 55–56; H. Ilsøe, Omkring Hans Svanings Refutatio og Chronicon Ioannis, (Dansk) Historisk Tidsskrift 1973: 22–58; H. Ilsøe, Svaning, Vedel, Huitfeldt og Krag. Omkring spørgsmålet om den første historiografudnævnelse, i G. Christensen mfl. (red.), Tradition og kritik. Festskrift til Svend Ellehøj den 8. september 1984, København 1984: 235–58.
48 Jørgensen 1931/1964: 92–101; Ilsøe 1984: 235–58; Damsholt 1992: 56–57; K. Skovgaard-Petersen, Skal den katolske fortid komme til orde? Anders Sørensen Vedels dilemma ved udgivelsen af Adam af Bremen, Fund og Forskning 2004: 54–86.
49 Jørgensen 1931/1964: 101–06. Om Krags islandske hjelper: K. Kaalund, Jonsson, Arngrimur, Dansk biografisk Lexikon, 1. udg., bd. 9, Kjøbenhavn 1895: 538–41.
50 § 22 i Stettin-freden. L. Laursen (red.), Danmark-Norges traktater 1523–1750, bd. 2, København 1912: 254–55.
51 Verket lange tittel begynte med Synopsis Historiarvm Danicarvm og inneholdt formuleringen De danske Kongers Slectebog. Ilsøe, Historisk censur 1973: 49; Jørgensen 1931/1964: 155. Kongerekka tilbake til Adam overtrumfet den svenske kongerekka tilbake til Noas sønnesønn Magog, ifølge Johannes Magnus (1554) etter påstander fra 1400-tallet om at svenskene stammet fra goterne (götisismen). Johannesson 2009: 66–67.
52 O. Degn, Christian 4.s kansler. Christen Friis til Kragerup (1581–1639), Viborg 1987: 115–25.
53 Ilsøe, Historisk censur 1973: 53–64.
54 E. Holm, Holbergs Statsretslige og politiske Synsmaade, Kjøbenhavn 1879: 14–15; Jørgensen 1931/1964: 164–65, 173–79; Ilsøe, Historisk censur 1973: 64–65.
55 Holm 1879: 32–35; F. Bull, Ludvig Holberg som historiker, Kristiania 1913: 10–46.
56 Holberg kunne ikke rose Sverige, men Holberg selv var influert av Samuel Pufendorf, en av flere tyske akademikere som ble hentet inn til de svenske universitetene, og historikere som Sven Lagerbring, Olof von Dalin og Jonas Hallenberg trakk fordel av det friere intellektuelle klimaet i den svenske staten etter 1718. Torstendahl 2009: 33–35; A. Wallette, Sven Lagerbring, i Björk og Johansson 2009: 141–50; I. Carlsson, Olof von Dalin, i Björk og Johansson 2009: 151–60; E. Norberg, Jonas Hallenberg, i Björk og Johansson 2009: 161–70.
57 L. Holberg, Ludvig, Moralske Tanker, Kiøbenhavn 1744/1992: 301–09.
58 L. R. Langslet, Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg, Oslo 2001: 432–47; L. Holberg, Epistler, udgivne med kommentar af F. J. Billeskov Jansen, bd. 1–8, København 1944–54.
59 H. F. Rørdam, Suhm, Peter Frederik, Dansk biografisk Lexikon, 1. udg., bd. 16, Kjøbenhavn 1902: 558–70; Jørgensen 1931/1964: 216–20; H. Horstbøl, Civilitation og nation 1760–1830, i N. Damsholt mfl., Historiens historie, bd. 10 i Danmarks historie, København 1992: 170–71 E. Strøm, Peter F. Suhm og kampen mot eneveldet. Foredrag 1. mars 2011 i kollokviet Ved Observatoriet, Nasjonalbiblioteket i Oslo, nettutgave.
60 E. Holm, Høegh-Guldberg, Ove. Dansk biografisk Lexikon, bd. 6, Kjøbenhavn 1892: 289–99; O. Malling, Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere samlede ved Ove Malling, Kiøbenhavn 1777.
61 E. Holm, Om det Syn på Kongemagt, Folk og borgerlig Frihed, der udviklede sig i den dansk-norske Stat i Midten af 18de Aarhundrede (1746–1770), Kjøbenhavn 1883: 42–70, 78, 91–94; E. Holm, Den offentlige Mening og Statsmagten i den dansk-norske Stat i Slutningen af det 18de Aarhundrede (1784–1799), Kjøbenhavn 1888/1975: 18–34, 84–90; J. Nevers, The Transformation of Danish Monarchism in the Age of Enlightenment, i P. Ihalainen mfl. (red.), Scandinavia in the Age of Revolution. Nordic Political Cultures, 1740–1820, Farnham 2011: 157–67. I 1790-åra forfektet noen skribenter allmenne prinsipper for et styre basert på opinionen, og de skrev at forholdene i Danmark var gunstige for dette – Seip viser at de da dels formante og besverget. J. A. Seip, Teorien om det opinionsstyrte enevelde, Historisk tidsskrift 1958: 397–464. Se også Evju 2008.
62 P. H. Mallet, Introduction a l’histoire de Dannemarc, ou l’on traite de la religion, des loix, des moers & usages de anciens Danois, Copenhague 1755; P. H. Mallet, Le bonheur du Dannemarc sous un roi pacifique: idylle, Copenhague 1758; P. H. Mallet, Histoire de Dannemarc, vol. 1–3, Copenhague 1758–78.
63 Jørgensen 1931/1964: 187–96, 203–09, 216–20, 222–23; Ilsøe og Hørby 1980: 345–51, 364–69; Damsholt 1992: 68; Horstbøll 1992: 165–72.
64 M. Petersen, Oplysningens gale hund – en biografi om Niels Ditlev Riegels, København 2003.
65 Haug sier dette som kommentar til at det i dag eksisterer få dokument som kan påvise genealogiske sammhenger mellom slekter på 1600-tallet og tilbake til middelalderen. Hun skriver at mange hjemmelsdokument fra middelalderen har gått tapt gjennom branner, forlis og vanskjøtsel og at «statskuppet og reformasjonen i 1536/1537 har sannsynligvis noe av skylden.» E. Haug, Kort innføring i diplomatikk. Dokumenttyper og formelverk, Norsk slektshistorisk tidsskrift 2008, bd. XLI: 255.
66 Den hittil mest grundige redegjørelsen for omfanget av denne utviklingen kom nylig i H. Kongsrud, Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivarens skriftserie 34, Oslo 2011: 46–56, 212–81. I det biografiske stoffet om 1700-tallets embetsmenn finnes opplysninger som denne om Trondheims biskop Ludvig Harboe, som etter to års funksjonstid i 1748 forlot byen for å bli adjungert biskop i København: «Da han rejste fra Norge, medtog han en del af sin stiftskistes bedste indhold.» A. Jantzen, Harboe, Ludvig, Dansk biografisk Lexikon, bd. 7, Kjøbenhavn 1893: 97. Árni Magnusson «lånte» inn norske diplom fra Trondheim stiftskiste. De finnes i Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling, Nordisk Forskningsinstitut ved Københavns Universitet. Takk til Tor Weidling som gjorde meg oppmerksom på dette.
67 Laurents Hanssøn skrev i innledningen til sin oversettelse av kongesagaene i 1551: «Ere nu all ffaa bøgher i norge (sidenn adelenn minckede here) anten aff konge bøger eller andre norske bøger [...] ffaa ere och dee som dem lese kunne æn ferre ere de som forstaa dem.» G. Storm (red.), Laurents Hanssøns Sagaoversættelse, Christiania 1899: 3–4. Takk til Erik Opsahl som gjorde meg oppmerksom på dette.
68 Men selv hjemmelsdokumentene er kraftig desimert ifølge Haug 2008: 255. Og Jo Rune Ugulen skriver at det bevarte diplommaterialet utgjør bare en meget liten brøkdel av hva som opprinnelig ble skapt. J. R. Ugulen, «– alle the knaber ther inde och sædescwenne – ». Ei undersøking i den sosiale samansetjinga av den jordeigande eliten på Vestlandet i mellomalderen, avhandling (phd.), Universitetet i Bergen 2007, revidert 2008: 78–80.
69 B. Berulfsen, En kulturtradisjon fra en storhetstid, Oslo 1948; S. Imsen, Ecclesia nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, Trondheim 2003.
70 I «Norrigis Bescrifuelse» skriver Peder Claussøn Friis at man i begynnelsen av reformasjonstida ikke bare fjernet materielle kostbarheter, men også «unødtørftelig opbrende nyttige Bøger oc Brefue [...] Saaledis hafuer en, ved Nafn Otto Stigsøn opbrend paa Trondheims Kirckegaard det skiøne Liberii oc mange nyttige Bøger oc Brefue, som vare i Trondheims Capittel, og saaledes handlede Tord Rodde i Stavangers Capittel.» G. Storm (red.), Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, Kristiania 1881: 350–51.
71 Dokument på pergament ble skåret opp og brukt som heftemateriale, f.eks. i lensregnskap. I Riksarkivet har man løsnet fragmentene fra det nyere materialet de var festet til og slik skaffet flere tusen bruddstykker av kilder fra middelalderen. K. Johannessen mfl. (red.), Håndbok for Riksarkivet, Oslo 1992: 534.
72 B. Langkilde, Libri monasteriorum Danicorum mediae aetatis – index ad tempus compositus. Danske middelalderklostres bøger – en forløbig registrant. Statsbiblioteket, Århus 2005.
73 H. Ågren, Erik den helige – landsfader eller beläte? En rikspatrons öde i svensk historieskrivning från reformationen till och med upplysningen, Lund 2012.
74 Storm 1899. Forord: III–X, sagaoversettelsen: 1–146; J. G. Jørgensen, Laurents Hanssøn, Lauritz Nordmand. Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bd. 6, Oslo 2003: 24–25.
75 G. Storm, Om Peder Claussøn Friis og hans Skrifter, i Storm 1881: LXVIII–LXXI; Storm 1881: 254–56.
76 G. Storm (red.), To norske historisk-topografiske skrifter fra 1500-tallet med fortale av Dr. Gustav Storm, Kristiania 1895/Oslo 1968.
77 H. Gunnarssøn, Norges kongekrønike. Med innledning, oversettelse og noter ved Inger Ekrem, Oslo 1992.
78 H. Kongsrud, Den kongelige arveretten til Norge 1536–1661, Oslo 1984: 9–22, 83–117, 118–35, 143–228.
79 J. Erichsen, Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse, Kiøbenhavn 1788 (særtrykk av Minerva 1786–88); Thormod Torfasons Levned, i Árni Magnussons Levned og Skrifter, bd. 2, København 1930: 127–35; redaksjonens innledninger i T. Torfæus, Norges historie, bd. 1–5, Bergen 2008–11; Ø. Rian, Tormod Torfæus (1636–1719). Et møte med historien under eneveldet ved publiseringen på norsk av hans Historia rerum Norvegicarum (1711), Collegium Medievale, vol. 22, 2009: 187–202.
80 T. Torfæus, Norges historie, bd. 1: 40–42.
81 L. Daae, Gerhard Schøning. En Biographi, Christiania 1880; Ø. Rian, Gerhard Schøning og vitenskapeliggjøringen av historiefaget, i S. Supphellen (red.), I Gerhard Schønings fotspor. Historiefaget og historieinstituttet i Trondheim i fag- og kunnskapshistorisk perspektiv, Trondheim 2009: 1–10.
82 Her ble han en nær venn av Suhm. Et viktig arbeid fra Trondheims-tida: G. Schøning, Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Trondhjem, egentlig kaldet Christ-Kirken, Trondhjem 1762.
83 G. Schøning, Norges Riiges Historie, bd. 1, Sorø 1771: Fortale, upaginert (s. 3).
84 A. Eriksen, Topografenes verden. Fornminner og fortidsforståelse, Oslo 2007: 33–44; S. Bones Larsen, Med dragning mot nord. Gerhard Schøning som historiker, hovedoppgave i historie, UiT 1999.
85 Daae 1880: 73; A. Olsen, Danmark-Norge i det 18. Aarhundrede, Kjøbenhavn 1936: 134.
86 Brun var en ledende norskpatriotisk aktivist og ønsket seg et kall i Trondheim. Trøndelag var en sårbar landsdel etter Gustav 3.s kupp i 1772. Forflytningen kom som et sjokk på Brun og hans kone. Til tross for en tilsynelatende forfremmelse kom de til en fremmed by, og dette satte Brun på en mer kirkelig og mindre patriotisk kurs. Ø. Rian, For Norge kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida, Oslo 2007: 287–99.
87 Daae 1880: 56–74; O. Dahl, Norsk historieforskning i det 19. og 20 århundre, Oslo 1992: 15–19.
88 Takk til HTs danske fagfelle for å ha gitt meg poenget om sammenhengen med den administrative helstatspolitikken.
89 L. Holberg, Dannemarks Riges Historie, bd. 1–3, Kiøbenhavn 1732–35.
90 Malling 1777.
91 Regale = det som hører til en konge, hans høyhetsrettigheter, f.eks. til mineraler. Dette liknet på et fenomen i journalistikken som i seinere år har blitt kalt embedded journalism: Reporterne blir knyttet til militære enheter og rapporterer fra krigen slik de militære ønsker det. P. Cockburn, Embedded journalism: A distorted view of war, The Independent, 23. november 2010. Termen embedded journalism er ikke oversatt til norsk, men etter at jeg la saken fram for Språkrådet, foreslo det innlemmet journalistikk.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon