Vi starter 2013-årgangen med en oversiktsartikkel om miljøhistorie, og fortsetter med en artikkel om forholdet mellom miljø og helse. De to neste artiklene har tilknytning til pågående 1814-forskning, den første om kontroll med historieformidling i Danmark-Norge før 1814, den andre om framveksten av folkelig offentlighet på bygdene i Norge etter 1814. Vi bringer også ti bokmeldinger, om universitetshistorie, Fridtjof Nansen, norsk markedsintegrasjon på 1700-tallet, statsdannelse i middelalderen, demokrati og ytringsfrihet, kirken og arbeiderbevegelsen, samt om kvinner til sjøs.

Globale klimaendringer og tilsvarende samfunnsmessige utfordringer er et av de viktigste spørsmål i vår tid. Det gjenspeiles også i samfunnsforskning og humanistisk forskning – også til en viss grad i historieforskningen. Tilknytningen til aktuelle klimaproblemer har for mange gjort denne type forskning interessant på grunn av at den oppfattes som særlig relevant, som det påpekes i den første artikkelen. Mens «naturhistorie» betegner tidligere tiders studier av naturen ut fra en essensialistisk oppfatning av natur, er temaet for miljøhistorien forholdet mellom natur og menneskelige aktiviteter på tvers av tid og geografi og hvordan natur og kultur er filtret inn i hverandre. Artikkelen er et fellesprodukt av fem nordiske historikere, Finn Arne Jørgensen, Unnur Birna Karlsdóttir, Erland Mårald, Bo Poulsen og Tuomas Räsänen, og diskuterer status for miljøhistorie som felt i Norden. Forholdet til begrepet «natur» diskuteres, og forfatterne påpeker at tverrfaglige metoder kan bringe sosiale, kulturelle og historiske perspektiver inn i naturvitenskapelige miljøstudier. De påpeker også at til tross for at naturen krysser nasjonale grenser, så har den miljøhistoriske forskningen stort sett holdt seg til å studere forhold innenfor landegrensene.

Terje Finstads artikkel «Rottereiret» griper fatt i en flik av den natur som omgir menneskene, rotter og utøy av forskjellig slag. Her brukes medisinalberetningene fra Trondheim som kilder til hvordan de offentlige legene oppfattet sammenhengene mellom utøyet, byen og befolkningen. På den ene siden var rotter og lus noe som påvirket befolkningen og deres helse, på den andre siden ble det på ulike måter ført kamp mot utøyet. Artikkelen diskuterer hvordan tankemåtene og argumentasjonen endret seg. Den rollen utøyet spilte i byen, slik det framstilles i legenes beretninger, endret seg stadig. Medisinske, moralske, kulturelle og teknologiske oppfatninger om rotte- og luseplagen var historisk betinget, som blant annet situasjonsbeskrivelsene ved slutten av annen verdenskrig viser.

Mange historikere er for tiden opptatt av å studere forholdet mellom Norge og Danmark i tiden før 1814, og utviklingen av nye styreformer i Norge etter 1814. I sin artikkel i dette heftet av Historisk tidsskrift går Øystein Rian inn i en kildekritisk diskusjon av hvordan oppfatningen av historien er blitt påvirket av kongemaktens hånd over kildebruk og historieskrivning i tiden fra 1536 til 1814. På grunnlag av kongenes inkorporering av Norge i det danske riket i 1536 og eneveldet i 1660, drøfter han hva det betydde for historieformidlingen. Artikkelen diskuterer hvordan kongenes interesse av å framheve kongerollen – også tidligere tiders konger – og å neddempe norsk selvstendighet påvirket hvilket kildemateriale som ble bevart, hvem som fikk tilgang til det, og hvordan det var mulig å bruke det. Artikkelen hevder også at styringen av historieskrivningen var mer utpreget i det dansk-norske riket enn i mange andre europeiske land.

Teorien om framveksten av en borgerlig offentlighet i årene rundt 1800 er kjent, knyttet til byborgerskapet. Men hva med bygdesamfunnet? Knut Dørum hevder i sin artikkel at det i årene etter 1814 vokste fram en offentlighet blant allmuen på landsbygda, der også grupper som ikke hadde stemmerett – som husmenn og tjenere – deltok i diskusjon på offentlige arenaer. Mens bøndene i mange tilfeller holdt fast ved at bare «selvstendige» skulle ha medbestemmelse, slik Grunnloven bestemte, kunne det i andre tilfeller være gunstig å la «folket» omfatte bredere sosiale grupper. Dørum hevder her at den sosiale ekskluderingen ble mindre utpreget i tiden etter 1814, samtidig som den kjønnsbaserte ekskluderingen ble sterkere.

Universitetet i Oslo feiret i 2011 200-årsjubileet for opprettelsen av det første norske universitet med en ni-binds bokutgivelse. Vi bringer i dette heftet omtale av to av bindene. John Peter Collett er hovedredaktør for hele verket og har også skrevet første bind, om universitetets forhistorie, oppstart og perioden fram til 1870. Bindet omtales her av Steinar Supphellen, som i likhet med forfatteren framhever universitetets innveving i nasjonens historie, spesielt i den første perioden. Supphellen er likevel ikke like overbevist som Collett om at universitetssaken ble oppfattet som hele nasjonens anliggende, og viser til Bergsgård som undret seg om innsamlingen til universitetet ble oppfattet som en østlandssak. Bind 8 blir også omtalt i dette heftet av HT. Mens de sju første bindene omhandler kronologisk avgrensede perioder, gir bind 8 historien om personene, akademikerne mellom universitetet og samfunnet, med et tidsspenn på de to hundre år. Bindet er skrevet av Jan Eivind Myhre, og omtalt av Thomas Kaiserfeld. Bindet karakteriseres som en universitetets sosialhistorie og en gullgruve når det gjelder informasjon om studentenes studier og hvor det ble av dem etterpå.

Universitetsjubileer er ingen ny foreteelse. Pieter Dhondt har redigert en artikkelsamling om universitetsjubileer i Norden i det nittende århundre, omtalt av Heather Ellis. Anmelderen legger vekt på at bidragene har en kulturhistorisk vinkling, og ser jubileene i lys av deres evne til å skape tradisjon, konstruere nasjonal identitet, og ikke minst til å skape kjønnsidentitet. Anmelderen trekker fram artikkelsamlingens kritiske blikk på universitetshistorie og på de ulike motiver jubileene tjener.

Til flere av universitetene er det knyttet vitenskapelige museer. Tor Einar Fagerland anmelder en bok om universitetsmuseenes virksomhet, redigert av Anita Maurstad og Marit Anne Hauan. Boka har hovedfokus på den dagsaktuelle virksomheten, men med historiske tilbakeblikk. Anmelderen skulle gjerne sett en tydeliggjøring av hva som skiller universitetsmuseene fra andre museer og hva som er deres spesifikke rolle, men finner ellers interessante innblikk i hvordan museumsarbeid drives i Norge i dag.

2011 var også jubileumsår for Fridtjof Nansen – 150 år siden hans fødsel. Vera Schwach anmelder to bøker om ham: Harald Dag Jølles bok, med undertittelen «Oppdageren», og Morten Smelrors bok med undertittel «En reise over Polhavet i Nansens og Frams geologiske fotefar». Smelrors bok er eksplisitt rettet mot den geologiske betydning av Nansens undersøkelser, mens Jølles bok har videre siktemål og er første bind i det som skal bli en tobinds biografi. I første bind er også Jølles oppmerksomhet hovedsakelig rettet mot Nansens vitenskapelige betydning. Anmelderen framhever de ulike historiske perspektivene i de to bøkene: Smelrors faggeologiske vurdering av Nansens vitenskapelige bidrag opp mot dagens, og Jølles ambisjon om å sette Nansen inn i sin samtids vitenskapelige, sosiale og kulturelle sammenheng.

En doktoravhandling ligger til grunn for Ragnhild Hutchisons bok In the Doorway to Development, anmeldt av Ola H. Grytten. Boka undersøker utviklingen mot markedsøkonomi i noen regioner i det førindustrielle Norge og konkluderer med at Norge var på vei mot markedsintegrering, basert på flere menneskers deltakelse i et arbeidsliv rettet mot markedet og et forbruk med internasjonale innslag. Anmelderen framhever den grundige empiriske analysen og evnen til å sette regionale og lokale forskjeller inn i et internasjonalt perspektiv. Boka gir betydelig ny innsikt i norsk økonomi i perioden før 1830 og den utvikling som banet vei for etterfølgende industrialisering, men anmelderen etterlyser også en mer kritisk drøfting av den uensartede offisielle statistikk datiden bød på. Han har også kritiske merknader til de regionale sammenligninger, der blant annet sider ved den vestnorske økonomien med fisken som viktig bidrag til levestandarden undervurderes.

Sverre Bagge har gitt ut en bok om statsdannelse i Norge i perioden 900 til 1350, anmeldt av Richard Oram. Boka legger hovedvekten på framveksten av kristendom. Kirkens institusjoner bidro til en sosial og kulturell omforming av samfunnet, og med en felles kristen identitet ble forholdet til andre europeiske land endret. Anmelderen berømmer særlig hvordan analysen setter den norske utviklingen inn i en større europeisk sammenheng, der hans modell kan være fruktbar også som utgangspunkt for nye studier.

Mona Ringvejs bok om demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll anmeldes her av Patrik Winton. Boka undersøker dels politiske teoretikere, dels politiske aktører, og får dermed fram hvordan teori og praksis påvirket hverandre. I lys av den pågående grunnlovsforskning får Ringvej her fram hvordan aktørene i den norske grunnlovsdebatten hentet inspirasjon fra tidligere teorier og diskusjoner. Boka går lenger enn til Eidsvoll i 1814, og anmelderen framhever særlig framstillingen av Marcus Thranes politiske bevegelse og makthavernes problemer med å håndtere den. Anmelderen er også positiv til hennes resonnementer om moderne politiske debattformer, men mener på den annen side at boka kunne vunnet på i større grad å sammenligne med demokratibevegelser i andre nordiske land.

Nils Ivar Agøys bok om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen fram mot 1940 omtales av Hallgeir Elstad. Boka framstiller en glidning i arbeiderbevegelsen fra religionskritikk til aksept og samarbeid med kirka. Samtidig legger boka vekt på mange presters sosiale kristendom, som gjorde dem vennlig stemt mot arbeiderbevegelsen, mens det også var en redsel for at arbeiderbevegelsen ville avkristne landet. Boka henter i hovedsak kildemateriale fra Østlandet, og anmelderen etterlyser bruk av visitasmeldinger som ville gitt grunnlag for komparasjon mellom landsdelene.

Sjøens kvinner – kvinner som arbeidet om bord på skip og sjømannskoner – er emnet for Elisabeth Lønnås bok, som anmeldes av Liv Ramskjær. Boka bygger på både offentlig og privat kildemateriale, supplert med egne intervjuer, og viser kvinnenes ulike posisjoner, som «piker», men også som drivere av restauranttilbudet om bord, posisjoner som kunne åpne for sosialt avansement. Under krigen åpnet det seg muligheter som fagutdannete telegrafister – de første offisersposisjoner for kvinner om bord. Anmelderen trekker særlig fram som et pionerarbeid forfatterens arbeid med å få samlet kvinnenes erfaringer fra sjølivet under krigen og de første årene etterpå mens de som opplevde det fortsatt kan fortelle.

Redaksjonen