Elisabeth Lønnå

Sjøens kvinner. Ute og hjemme

Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus 2010. 366 s.

I boken beskriver Elisabeth Lønnå kvinner «tilknyttet handelsflåten økonomisk, sosialt og kulturelt», en gruppe som har vært lite synlig i den norske skipsfartslitteraturen (s. 9). Den handler både om kvinnene som var ansatt til sjøs og sjømannskonene, de som var gift med sjømenn. Gjennom ni kapitler beskrives kvinnenes historie fra rundt 1900 til i dag, med hovedvekt på perioden fra 1950 til innføringen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987. Prosjektet avgrenses til handelsflåten slik den ble definert av de nordiske landene i 1957: skip som frakter gods eller passasjerer eller begge deler i innenriks- eller utenriksfart. Denne definisjonen brukes også i offentlig statistikk.

Den gjennomgående mangelen på tilgjengelig litteratur – med noen få hederlige unntak – som behandler kvinnelige sjøfolk og sjømannskonene, har vært en viktig motivasjon i arbeidet med boken (s. 10–11).

Et bredt spekter offentlig og privat kildemateriale er samlet og danner grunnlag for fremstillingen. Brev, dagbøker, kortere og lengre biografier som forfatteren har fått tilgang til, fyller ut primærkilder og tidligere publisert materiale. Forfatteren har supplert minneoppgavene i Norsk folkeminnesamling med intervjuer av sjømenn, sjømannskoner og sjømannsbarn. Disse har utfylt og korrigert informasjon i skriftlige kilder og gitt opplysninger om forhold det ikke finnes skriftlige kilder om. Intervjumaterialet har vært en sentral del av prosjektet fordi forfatteren har ønsket å bevare fortellingene og løfte dem frem for publikum (s. 12).

De to første kapitlene beskriver hvordan kvinnene startet yrkeskarriere på dampskipene i rutetrafikk langs kysten og over Nordsjøen frem mot andre verdenskrig. Passasjertrafikken ga arbeidsplasser for kvinner i form av klargjøring av lugarer, rydding og vasking av salonger, matinnkjøp, tilberedning og servering av måltider med etterfølgende rydding og oppvask. Det intensive arbeidet med passasjerene var ikke særlig attraktivt for menn, og mange kvinner grep sjansen og gikk om bord som restauratriser, oppvartningsjomfruer, salongpiker, lugarpiker og andre slags piker. Skipslistene er en viktig kilde til opplysninger om kvinnenes virke på skipene, fordi alle kvinner som var ansatt om bord, hustruer eller døtre av skipets offiserer eller var passasjerer, ble registrert. Av de 849 kvinnene som ble registrert om bord var 473 i lønnet arbeid, mens 165 var familiemedlemmer og resten passasjerer. Bare 2,5 prosent av de som var registrert i listene var kvinner som hadde en funksjon om bord. Av disse var det 85 restauratriser som drev hotell- og restauranttilbudet, og 80 kokker, mens fire var stewardesser i oversjøisk fart. Kvinnene utgjorde 64 prosent av restauratører og restauratriser (s. 23). Kokk var et etablert yrke for menn fra seilskutetiden, men hele ni prosent av kokkene i skipslisten var kvinner.

Restaurasjonspersonalet var imidlertid ikke ansatt av rederiet og ble ikke regnet som mannskap, men ble omtalt som sjøbetjening. Det at de formelt ikke tilhørte rederiets mannskap, fremholdes som en grunn til at de stort sett har vært usynlige i sjøfartshistorien. For mange av restauratrisene var posisjonen en måte å arbeide seg opp i samfunnet på, og det var ofte kvinner i 30–40-årene med arbeids- og livserfaring som besatte dem. Mange var ugifte eller enker som trengte et levebrød. De var dyktige i innkjøp og utnyttelse av råvarene, og kreative i de tilbudene de ga passasjerene, slik at de klarte å lage seg et godt levebrød. En ugift kokk med to små barn kunne ansette tjenestepike til å ta seg av barna mens hun seilte (s. 30). Kvinneoverskuddet i de største byene gjenspeiles i hjemstedsadressen til de noe yngre dampskipspikene, som stort sett kom fra Kristiania, Bergen eller Trondheim. Arbeid på sjøen var et godt alternativ til arbeid på land, til tross for at det var lange arbeidsdager og mange ikke fikk annen lønn enn drikkepenger de fikk av passasjerene. Alternativet var post som tjenestejente på en gård eller i en familie, noe som i perioder med stor arbeidsledighet ikke var enkelt å få. Elisabeth Lønnå viser at arbeid til sjøs var et godt alternativ for driftige kvinner som ønsket seg en selvstendig stilling ut fra kvalifikasjoner de hadde opparbeidet seg, med så god lønn at de kunne ta med seg egen leilighet og sparepenger inn i et ekteskap. Mange likte sjølivet godt og hadde lange karrierer til sjøs.

Sykepleierne var de første kvinnene på norske skip med spesiell utdanning for arbeidet de utførte. Alt fra 1913 var flere i arbeid på amerikabåtene, ofte utdannet fra Røde Kors-søsterhjem i Kristiania, Bergen eller Trondhjem. De var alltid registrert med navn og var sosialt på linje med offiserene. Eventyrlyst var et motiv for å dra til sjøs, og noen mønstret på ekstra for en symbolsk hyre og «jobbet seg over dammen» eller for å se litt av verden (s. 71).

I kapittel tre og fire behandles ulike aspekter ved andre verdenskrig, blant annet at den åpnet for den første gruppen fagutdannet kvinnelig arbeidskraft som hadde offisers rang: radiotelegrafistene. Norske skip tillot kvinnelig arbeidskraft gjennom hele krigen. Det førte til at mange tok hyre på norske skip, ikke minst radiotelegrafiutdannede kvinner. Av de kvinnelige telegrafistene i Nortraships flåte var 22 kanadiske, to amerikanske og en norsk. Dette var attraktive stillinger som både var bedre lønnet enn lugarpikenes og hadde en helt annen status. Arbeidet var slitsomt, men langt mer interessant enn serverings- og vaskearbeidet. Krigen økte behovet for radiotelegrafister drastisk, det måtte være to til tre om bord, og det ble utdannet 236 telegrafister på norske radioskoler i utlandet. I 1943 var 61 prosent av telegrafistene på norske skip utlendinger, langt fler enn i andre yrker om bord. Etter krigen gikk «Gnista» (betegnelse på kvinnelige radiotelegrafister) for alvor om bord. Andelen økte fra 11 prosent i 1952 til 24 prosent i 1967, som kapittel fem viser. Utdanningen som radiotelegrafist var kort, men solid, og gjorde det mulig for kvinner å bryte seg inn på en mannsarena i en interessant jobb med god lønn samtidig som de opplevde mye. For mange ble dette en mellomfase i livet før de gikk i land, fikk barn og ble husmødre. Yrkesgruppen ble i første halvdel av 1980-tallet gjort overflødig av ny teknologi.

De fleste norske kvinnene som seilte under krigen var imidlertid messepiker, salongpiker og lugarpiker som også hadde reist på norske skip før krigen. Mange av kvinnene som valgte å seile under krigen var godt voksne enslige eller skilte, men det var også flere gifte og yngre kvinner. Disse fikk også nyte godt av de sterkt økende hyrene under krigen samt krigstillegget. Lønnå understreker at det var i kystfarten de aller fleste av kvinnene døde på sjøen under krigen. Selv om risikoen i hjemmeflåten (skipene som seilte langs kysten) var svært stor, ble den nasjonale holdningen til de som seilte i hjemmeflåten trukket i tvil etter krigen. Først i 1986 kom navnene på de 1200 som døde i hjemmeflåten med i Minnehallen i Stavern, og da bare i protokoller. Lønnå feier ikke vanskelige ting fra krigen under teppet, og gir blant annet Lex Nygaardsvold, bigamiloven som gjorde det mulig for sjøfolk å gifte seg på nytt, bred omtale. Mange koner og barn hjemme i Norge opplevde at faren var etablert med ny familie, eller simpelthen bare forsvant, med de utfordringer økonomisk og sosialt som det førte med seg. Mange sjømannskoner hadde det vanskelig under krigen, særlig om de mistet hyretrekket de levde av, og mange krigsseilerenker opplevde fornedrende håndtering i forbindelse med utbetaling av enkepensjon fra Rikstrygdeverket. Lønnå har gravd frem viktig informasjon som har justert antallet kvinnelige krigsseilere i Nortraships flåte til minst 233.

Økt kvinnelig innslag i skipsbesetningene utfordret etablerte oppfatninger om hva kvinner kunne og ikke kunne gjøre om bord på skip, og debatten om kvinner om bord holdt seg levende i mange tiår etter krigen både med hensyn til kvinnelige telegrafister, messe- og salongpiker. Stort behov for arbeidskraft på norske skip bidro til at kvinnene overtok arbeidet i restaurasjonen. Gnista og de andre kvinnene ble etter hvert integrert, selv om mange opplevde utfordringer i forhold til deres status som offiserer og hvordan de skulle finne sin plass blant mannskapet for øvrig og navigere klokt for å ivareta omdømmet.

Ømtålige tema som bruk av prostituerte og faste «seilingsektepar», ofte med ektefeller hjemme, belyses også. Økt kvinneandel i mannskapet førte til kjærlighet og ekteskap, med påfølgende utfordringer knyttet til ektepar blant mannskapet, graviditet og bruk av særlovgivning som ikke var til hjelp for gravide kvinner til sjøs. Kulturen kunne være ganske forskjellig fra skip til skip og i rederiene, og det får Elisabeth Lønnå frem gjennom de mange personhistoriene hun bruker i sine fortellinger om sjøens kvinner. Dette mangfoldet trer tydelig frem både i kapittel fem, som omhandler utviklingen de første tiårene etter krigen, og i kapittel åtte, som tar for seg nye endringer for «Sjøens kvinner» fra slutten av 1960-tallet.

Spranget frem til likestilling og kvinnenes inntog på dekk, i maskinen og i styrehuset var kronglete, men Onstad Shipping ble foregangsrederi for aksept av kvinnelig dekksmannskap da rederiet våren 1968 lyste ut to stillinger for kvinnelig dekksmannskap og gikk aktivt inn for å rekruttere kvinner. Dette åpnet på litt lengre sikt for kvinnene til å stige i gradene og ende som kapteiner eller i andre ledende posisjoner. Dette møtte motstand og debatt, ikke minst fra sjømannsprest Dovland på Aruba (s. 269–270). Onstads viktige initiativ var å bringe kvinner inn i de tradisjonelle mannsyrkene til sjøs, og lyktes takket være god planlegging med ansettelse av flere kvinner samtidig, god opplæring i ulike arbeidsoppgaver og nøye gjennomdrøfting på forhånd. Noen av kvinnene som ble ansatt gikk senere helt til topps i skipshierarkiet.

De som var hjemme alene med ansvaret, har også fått bred omtale i kapitlene fire og syv: «Alene med ansvaret» og «To verdener». Det gjelder både privilegerte «kapteinsfruer», som tidvis kunne nyte godt av eventyret det var å følge med mannen om bord, de som satt hjemme med ansvar for ungeflokk og ofte gårdsbruk og magre kår før krigen, og i økende grad den hjemmeværende sjømannskonen etter krigen. De som satt hjemme mens mannen var ute i mange år av gangen, satt ofte alene med mye ansvar uten muligheter til eget sosialt voksenliv, men ble ofte veldig selvstendige. Mange av etterkrigstidens sjømannsfamilier i skipsfartens gullalder på 1960-tallet opplevde at de både hadde god råd i forhold til andre, i tillegg til tilgang på opplevelser i form av reiser og besøk i utlandet, som i de første etterkrigstiårene ikke var så vanlig for folk flest. Det omskiftelige livet og utfordringene med å få en ektemann og far hjem i det etablerte dagliglivet hadde sine klare utfordringer, ikke minst for mange av offiserene som var vant til å ha kommandoen og bli oppvartet.

Elisabeth Lønnås ambisjon var å løfte frem kvinnenes historier. Det har hun klart ved å knytte sammen de biografiske historier om kvinner som har vært til sjøs i ulike perioder med mye annet kildemateriale, lagt i et solid puslespill. Boken fremstår som akademisk solid, men lettlest med et språk som flyter lett mellom personskildringer, kildeinformasjon, referanser til litteratur og kritiske refleksjoner.

Selv om det er kvinnene og deres historier som er i hovedfokus, og ikke skipsfartshistorie generelt, knytter Lønnå viktige utviklingstrekk for skipsfarten sammen med hvordan dette påvirker sjøkvinnenes forhold og deres muligheter for arbeid på sjøen. Det er en styrke ved boken at disse sammenhengene kommer frem, og at forholdene for kvinner til sjøs relateres til vilkårene for kvinner i arbeidslivet på land. Ett eksempel er omtalen av den vellykkede satsingen på kvinner på Onstads skip som kontrasteres med undersøkelser av kvinners muligheter i industrien (s. 271). Henvisningene til generell skipsfartshistorie er likevel ikke påtrengende til stede, og kan lett bli litt usynlig blant de mange beretningene om kvinnelivene. Det er riktignok mer til stede enn man ved første øyekast registrerer, som en lavmælt og reflektert analyse. Det som gjør Lønnås bok unik og verdifull, er det tette fokuset på kvinnenes usynlige historier og deres betydning for skipsfarten. Dette er godt pionerarbeid, og det har vært viktig å samle materiale fra kvinneerfaringene fra krigen og de første tiårene etter krigen mens de som opplevde det var i stand til å fortelle om det.

Gjennom å veve sammen intervjuer, biografiske opplysninger med folketellingsdata og andre statistiske kilder, klarer Elisabeth Lønnå å tegne et troverdig bilde av «Sjøens kvinner» fra de tidlige tider i innenriks- og Nordsjø-fart til den mer høystatuspregede internasjonal fraktfart tilbake til hovedfokus på innenriksfart med utviklingen innen skipsfarten fra 1980-årene med restauratrisevirksomhet som hovedhjørnesten. Deler av det siste kapitlet er mer summarisk og ikke helt på høyde med de tidligere kapitlene, men åpner for utfyllende forskning.

Fremstillingen er gjennomreflektert og solid forankret i eksisterende kunnskap som forfatteren har et nødvendig og sunt kritisk blikk på, samt imponerende mengder ny kunnskap hun har hentet fra ulike skriftlige kilder, eldre litteratur samt nyere masteroppgaver som belyser nye perspektiver på skipsfarten. Lønnå kunne kanskje ha ført en tydeligere kildekritisk diskusjon om den utstrakte bruken av muntlige kilder i fremstillingen. Jeg er vokst opp i en sørlandsby med minst to kapteiner og flere andre sjøfolk i nabolaget. Boken har vekket mange minner og gitt grunnlag for nye refleksjoner rundt barndommens opplevelser og overhørte kommentarer fra voksne, og jeg mener Elisabeth Lønnå har truffet godt. Illustrasjonene fortjener en kommentar til slutt. Det er hentet frem mange gode og interessante foto fra offentlige og ikke minst private samlinger. Disse bidrar til å gi ekstra løft til bokens fortellinger.