Denne artikkelens utgangspunkt er en interesse for de historiske koblingene mel-lom dyr og mennesker. Mer spesifikt henter den inspirasjon fra medisin- og byhistorie der en rekke studier har vist at smittespredende utøy har bidratt i formingen av bysamfunn og offentlig helse. Artikkelen argumenterer for at dette er et viktig tema for historieskriving, men at det fordrer en historisering av medisinernes fortellinger om sammenhengen mellom utøy, by og menneskelig helse. Dette temaet utforskes så gjennom en empirisk studie av hvordan tre byleger i Trondheim fremstilte utøy, i form av rotter, lus og veggedyr, i sine beretninger om sunnhetstilstanden i byen. Ved å gjøre dette, viser artikkelen at legenes forståelse av sammenhengen mellom utøy, by og befolkning i første halvdel av 1900-tallet var historisk betinget og derfor et passende studieobjekt i seg selv.

I storparten av vår fortid har historien blitt skrevet med påholden penn. Den friheten som forskere og forfattere krever i våre dager er ikke selvsagt. Friheten er snarere et produkt av særegne samfunnsforhold som har gjort den til en mulighet. I Danmark-Norge la kongemakten bånd på den intellektuelle friheten, og dette preget formidlingen av historien: kongen skulle være den beundrete hovedpersonen i historien. Maktforholdene øvde dessuten innflytelse på kildenes innhold og hva som overlevde alle de ødeleggelsene som ellers truet historiske overleveringer. Den norske adelen og den norske katolske kirken led ikke bare et totalt nederlag i 1536–37, men minnet om dem gikk også tapt hver dag etter nederlaget.

Dannelsen av en folkelig offentlighet på bygdene i tiårene etter 1814 er et underkommunisert og lite behandlet tema i norsk historieforskning. Offentlighet i første del av 1800-tallet har i norsk historieforskning, med noen unntak, vært knyttet til borgerskapet i byene. Denne artikkelen har søkt å vise at det skjedde en langt sterkere demokratisering og politisering av allmuegrupper på den norske landsbygda enn det tidligere forskning har vært klar over. Utviklingen i Norge har mange paralleller til den vi f.eks. finner i Storbritannia og Frankrike på samme tid, med sterk politisk aktivisering av ulike underklassegrupper. Artikkelen understreker også året 1814 som et viktig vendepunkt i norsk politisk historie. Den folkelige offentligheten på bygdene ble i stor grad skapt etter det store frihetsåret.