Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om metodologisk nasjonalisme og den kommunikative situasjonen – en kritikk og et alternativ

f. 1951, dr.philos. 1993, professor ved Geografisk institutt, Universitetet i Bergen og professor II i globalhistorie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

terje.tvedt@global.uib.no

  • Side: 490-510
  • Publisert på Idunn: 2013-01-04
  • Publisert: 2013-01-04

Mens historikermiljøet var sentralt i fortolkningen av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet og av arbeiderklassens inntog i statsstyret på første halvdel av 1900-tallet, har det i stor grad stått utenfor fortolkningen av det «internasjonale gjennombruddet» og globaliseringens betydning for Norges utvikling de siste tiårene. Hvordan denne historiografiske situasjonen fortolkes har betydning for historikermiljøets selvforståelse og for de institusjonelle, teoretiske og metodologiske valg som blir tatt. Denne artikkelen drøfter fruktbarheten av det begrepet som Norges forskningsråd gjennom sin evaluering av historikermiljøet har lansert for å forstå denne situasjonen: «metodologisk nasjonalisme». Norges forskningsråd, Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og framtidens muligheter i norsk historieforskning, Oslo 2008. Den viser at begrepet av teoretiske, empiriske og konseptuelle grunner er lite hensiktsmessig om målet er en balansert refleksjon over historiefagets utvikling og metodologiske konvensjoner og muligheter. Artikkelen fremmer en annen, mindre politisert historiografisk fortolkning og drøfter et annet begrep og en alternativ metode som vil kunne bidra til at historikere kan utforske samfunnsutviklingen, inkludert nasjonens utvikling, på nye og fruktbare måter i internasjonaliseringens tidsalder.

About methodological nationalism and the communicative situation. Critique and an alternative

While historians were central in interpreting the national breakthrough in Norway in the late 19th century, and in creating the national story about the working class’s entry within the centre of the state system in the first half of the 20th century, the dominant practice of Norwegian history has largely been marginal and shown little interest in interpreting the third great wave in Norwegian modern history; namely the impact of what can be called the «international breakthrough» and the globalization process on Norway's development over recent decades. How this historiographic situation is understood and explained will affect the ability of the Norwegian historical community for self-reflection, and the theoretical, methodological and conceptual choices historians will make. The article discusses the fruitfulness of the term «methodological nationalism», which the Norwegian Research Council through its evaluation of Norwegian historical research has launched to raise awareness of this situation. It shows that the concept is not fruitful – for theoretical, empirical and conceptual reasons – if the goal is a balanced reflection of the development of historical studies and of methodological conventions and opportunities. The article promotes a different, less politicized, historiographic interpretation and discusses another term and an alternative method that might help historians explore the development of societies in new and more fruitful ways, including the nation's development.

Keywords: communicative situation, globalization, historiography, methodological nationalism.

Siden historikermiljøets selvrefleksjon over faglige tradisjoner og konvensjoner er nødvendig for faglig fornyelse og utvikling, og norsk historie- og samfunnsforsknings historiografi er en del av moderne norsk idéhistorie, er det viktig at historikermiljøet drøfter begrepet «metodologisk nasjonalisme»: Hva utsier det om forskningens praksis, hvilke føringer legger det for fagets fremtid, og hva er dets historiske feste?

Et av de store spørsmålene i historiografiske analyser av norsk historie er og vil i stigende grad bli hvordan faget forholdt seg til landets internasjonalisering og Norges plass i globalhistorien. Jeg har lenge vært opptatt av dette, og i 1989 publiserte jeg en artikkel i Historisk tidsskrift med tittelen «Historikerens rolle i utviklingsforskningen» hvor jeg etter å ha gått gjennom et utvalg årganger av tidsskriftet på et empirisk grunnlag kunne konkludere: «Om en E.T. ble gitt artiklene i HT som eneste lesestoff, kunne han få det inntrykket at Norge (og noen andre europeiske land) er alene på Tellus».1 Ett poeng i artikkelen var at analysene av norsk historie som regel ble foretatt innenfor et veldig snevert empirisk sammenlikningsgrunnlag, med store konsekvenser for de spørsmål man var opptatt av og de sammenhenger man analyserte i Norge. Hovedproblemet var altså ikke slik jeg så det at norsk historieforskning først og fremst var opptatt av Norge eller den norske nasjonen – for hva skulle den ellers konsentrere seg om – men at fortolkningen og forståelsen av denne nasjonens historie var unødvendig snever med hensyn til det geografiske og historiske empiriske grunnlaget for begrepsdannelser, fortolkningsmåter og hypotesedannelser. Historikere skrev om norsk historie for andre norske historikere og for norsk allmennhet, og spørsmålsstillinger, begrep og form ble formet av hele den måten historiefaget som system var organisert og bygd opp på i Norge. Mot en slik bakgrunn er det derfor også forståelig at Norges historie sjelden er blitt utnyttet som et interessant case eller bidrag til verdenshistorien, og at historikermiljøet i liten grad har vært sentralt i fortolkningen av Norges internasjonalisering. Med andre utgangspunkt og andre perspektiv har tilsvarende trekk ved norsk historieforskning blitt analysert og poengtert.2

Da evalueringen «Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og framtidens muligheter i norsk historieforskning» ble lagt frem omtrent 20 år senere, dokumenterte den at lite hadde skjedd med historiefagets orientering mot verden i mellomtiden. Dette var ikke overraskende, og i samsvar med hva flere historikere hadde påpekt som et trekk og en faglig svakhet ved norsk historieforskning. Evalueringsrapportens betydning ligger derfor ikke i dens empiriske gjennomgang og konklusjoner, men i dens konseptuelle apparat: Den lanserte et begrep med slagordets styrke. «Metodologisk nasjonalisme» var historiefagets kjennetegn, og nå måtte denne formen for nasjonalisme «oppløses».

I etterkant av at rapporten ble lagt frem i 2008, satt jeg og ventet på at historikermiljøet enten gikk til motangrep eller forsvarte seg mot rapportens kritikk av fagets profil, for den sendte jo «eine grausame Salbe» mot mye av det historiefaget har stått for, blitt kjent for og vunnet respekt for. Rapporten skapte en god del diskusjoner i historikermiljøet om evalueringsrapporten og om dens analyse «traff», om problemer med internasjonaliseringen av faget og lignende,3 men selve begrepet «metodologisk nasjonalisme» ble i store trekk akseptert som velegnet for å forstå fagets historie og for å diskutere fagets situasjon. På grunn av mitt virke innenfor andre samfunnsviteskaper og et nært samarbeid med flere internasjonale forskere, kjente jeg til hvordan begrepet hadde blitt anvendt innenfor internasjonal samfunnsvitenskap. Jeg hadde lenge vært skeptisk til hvordan teoretikere brukte det der helt eksplisitt med politiske hensikter, men ikledd et vitenskapelig «metode»-språk. Etter hvert som jeg snakket med flere historikere ble det gradvis tydelig at begrepet nærmest hadde blitt internalisert i miljøet som en slags opplest og akseptert merkelapp på hva historiefaget hadde vært, til tross for at de fleste av de jeg snakket med ikke var komfortable verken med begrepet eller kritikken. Så oppdaget jeg at et hovedtema ved de norske historikerdagene i Bodø 2102 var «veien ut av den metodologiske nasjonalismen».

Da norske historikere samlet seg i 2012 for å diskutere historiegrafiske spørsmål, var altså ikke spørsmålet lenger om faget var preget av «metodologisk nasjonalisme» eller hva begrepet betydde, men om å finne «veien ut» av den. Det er interessant at denne tilsynelatende enigheten om den metodologiske nasjonalismen som en tvangstrøye historikerne måtte «oppløse» og en vrangforestilling de måtte fri seg fra, hadde oppstått til tross for at en nærmere undersøkelse av begrepet og hvordan evalueringsrapporten bruker det gjør det tydelig at det er helt uklart hva det betyr. Eller med andre ord: På bakgrunn av denne rapporten kan man ikke vite hvor man er. Men hvis man ikke vet hvor man er, hvordan skal man da vite hvor man skal? I Bodø så det ut til at løsningen var, dersom man bruker det skriftlige programmet som kilde, å dra på havet. Da fant jeg ut at det var på tide å skrive denne artikkelen.

Hva menes med «metodologisk nasjonalisme»?

For hva betyr «metodologisk nasjonalisme», og hva legger Forskningsrådets evalueringsgruppe i dette begrepet? Problemet er at rapporten, som ellers argumenterer for at historikere bør ha mer bevissthet om begreps kontekstualisering og makt, verken definerer eller kontekstualiserer sitt eget nøkkelbegrep. Denne artikkelen søker derfor først å rekonstruere hva rapporten legger i «metodologisk nasjonalisme». Empirien er evalueringsrapportens egen tekst og intervjuer gitt av evalueringsutvalgets leder til norsk presse i forbindelse med at rapporten ble offentliggjort. I tillegg til å nærlese disse tekstene, sammenliknes evalueringens bruk av begrepet med hvordan det er blitt brukt i den internasjonale, samfunnsvitenskapelige debatten, basert på ideen om at ved å plassere teksten i en større idéhistorisk og begrepshistorisk sammenheng blir det mulig å få frem rapportens implisitte definisjon av begrepet.

Den internasjonale bakgrunnen

Evalueringen gjør det aldri klart at begrepet «metodologisk nasjonalisme» er importert fra en internasjonal debatt med røtter tilbake til 1970-tallet innenfor samfunnsvitenskapen og en debatt som er blitt stadig mer sentral det siste tiåret, og da spesielt innenfor antropologi og immigrasjonsforskning.

Hovedproblemet er ikke at utvalgets tekst opererer som om begrepet er utvalgets oppfinnelse. Men ved å ahistorisere dets begrepshistorie, vil interessante sider ved begrepets brukshistorie og den konteksten det oppsto i og har blitt diskutert innenfor, heller ikke kunne kaste lys over det alltid problematiske ved slike konseptuelle importer fra én faglig sammenheng til en annen. Og særlig kinkig blir det når utvalget som importerer det inn i bestemt nasjonal historiografisk diskurs ikke tydeliggjør hvorfor det henter inn akkurat dette begrepet av mange mulige, og heller ikke forklarer hva det selv legger i begrepet i forhold til de ulike meningsinnhold som dets internasjonale begrepshistorie bærer med seg. Her vil jeg ta opp noen sider av denne brukshistorien som er relevante for å belyse hva rapporten legger i «metodologisk nasjonalisme».

Først kan det være nyttig å trekke et skille mellom den teoretiske og historiske varianten av begrepet metodologisk nasjonalisme. Dette gjøres sjelden, men er oppsummert som et hovedproblem av internasjonale samfunnsforskere opptatt av å frigjøre samfunnsforskningen fra hva de nettopp kaller metodologisk nasjonalisme.4 Den teoretiske utgaven av konseptet dekker en type analytisk reduksjonisme hvor nasjonalstatens karakter og trekk brukes til å forklare modernitetens karakter og trekk. Den metodologiske nasjonalismen nyttet i en slik teoretisk sammenheng uttrykker et samfunnssyn eller en teori om moderniteten, hvor nasjonalstaten oppfattes som modernitetens egentlige form. Metodologisk nasjonalisme forstått på en slik måte setter altså likhetstegn mellom selve ideen om det moderne samfunnet som samfunnsteoriens nøkkelbegrep og nasjonalstaten som denne modernitetens historiske formasjon. Det vil si: det er snakk om en samfunnsteori hvor det moderne samfunnet og nasjonalstaten konseptuelt blir det samme eller oppfattes som identiske størrelser. En mild variant av denne teorien oppfatter nasjonalstaten som den mest naturlige og nødvendige representasjon av det moderne samfunn. Er man innenfor denne tradisjonen opptatt av den historiografiske posisjonen til «metodologisk nasjonalisme» som teori om samfunns utvikling, vil man fokusere på i hvilken grad disse teoriene om forholdet mellom samfunn og nasjon har dominert eller definert en bestemt disiplin eller et bestemt forskningsmiljøs faktiske forskningsprofil. Denne sosiologisk inspirerte kritikken av metodologisk nasjonalisme har i stor grad rettet seg mot ulike teleologiske utviklingsteorier som det hevdes har sett på nasjonalstaten som funksjonelt nødvendig og som modernitetens nødvendige organisering.

For det andre er det viktig å være klar over den distinksjonen som denne sosiologitradisjonen har trukket mellom metodologisk nasjonalisme forstått som teleologiske utviklingsteorier på den ene siden og legitim opptatthet av nasjonen som territoriell avgrensning av studieobjekt på den andre siden. Det kan belyses ved hvordan kritikere av den «metodologisk nasjonalismens» makt i samfunnsfagene har fremhevet den kjente, britiske sosiologen Anthony Giddens’ syn på nasjonalstaten som et alternativ til den metodologiske nasjonalisme de mener er skadelig. Innenfor denne kritikkens diskursive kontekst blir Giddens berømmet for å ha advart mot hva som beskrives som det typiske for den metodologiske nasjonalismen – naturalisering av nasjonalstaten og dermed reifisering av dens suksess.

For å understreke distinksjonen mellom metodologisk nasjonalisme forstått som en teleologisk teori om moderniteten og det legitime i å studere nasjonalstaten som et historisk fenomen, gjengis gjerne et sitat av Giddens fra 1973: ‘[t]he primary unit of sociological analysis, the sociologist’s ‘society’ – in relation to the industrialised world at least – has always been, and must continue to be, the administratively bounded nation-state’.5 Altså: Giddens berømmes av disse kritikerne av metodologisk nasjonalisme som en som har distansert seg fra og forstått problemet med metodologisk nasjonalisme, selv om han ikke på noen måte forkaster nasjonalstaten som en analyseramme eller som territoriell avgrensning av studieobjektet (han ble da også rådgiver for et bestemt lands statsminister, Storbritannias Tony Blair). Giddens, sosiologen som kritikere av den metodologiske nasjonalismen i samfunnsforskningen oppfatter som et alternativ til den metodologiske nasjonalismen, skriver altså at nasjonalstaten har vært og må fortsette å være primærenheten sosiologer må studere. Giddens’ utsagn om nasjonalstaten som en primærenhet eller nivå forskningen må forholde seg til, vil i stor grad samsvare med hva som har vært det norske historikermiljøets praksis og begrunnelse. Hvis Giddens representerer et alternativ til metodologisk nasjonalisme i henhold til denne begrepstradisjonen i samfunnsvitenskapen, vil derfor nesten all historieforskning i Norge også være et alternativ til metodologisk nasjonalisme, og den kan dermed heller ikke kritiseres for metodologisk nasjonalisme. Dersom man trekker distinksjonen mellom metodologisk nasjonalisme og legitim opptatthet av nasjonen på denne måten, vil evalueringsrapportens betegnelse av det norske historikermiljøet bli misvisende.

Innenfor den internasjonale debatten er det også innflytelsesrike forskere som har avvist kritikken av metodologisk nasjonalisme overhodet, fordi de mener at et hovedproblem med samfunnsforskningen er at den aldri har forstått nasjonens betydning og dermed heller ikke den moderne verden og globaliseringen. Anthony D. Smith, bl.a., hevder dette. Hans faglige prosjekt og omfattende studier av nasjonen som idé og empirisk realitet hviler på en oppfatning om at nasjonen som organisasjonsform ikke var historisk nødvendig i teleologisk forstand, men at den, når den faktisk oppsto, ble svært viktig. Han skrev: «The study of society today is, almost without question, equated with the analysis of nation-states (…) There are very good reasons for proceeding this way, but the theoretical underpinning derives much of its force from acceptance of nationalist conceptions and goes a long way to reinforce those conceptions. In this way, the world nation-state system has become an enduring and stable component of our whole cognitive outlook, quite apart from the psychological satisfaction it confers».6 For ham dreier prosjektet seg altså ikke om å gi opp nasjonalstaten som analyseobjekt eller som territoriell avgrensning og fokus, men å forstå hvordan kognitive apparater og begrepsknipper påvirker hva vi ser når nasjonalstaten analyseres. Han skrev etter at debatten om metodologisk nasjonalisme hadde pågått noen tiår i det internasjonale samfunnsfaglige miljøet: ‘the fashionable Western insistence on multiculturalism and the polyethnic nation’ hadde ikke underminert nasjonalstatens posisjon på den internasjonale scenen.7 Har Smith rett, vil mer lokalhistorie og mer internasjonal historie – om det går på bekostning av studer av nasjonalstaten – være et skritt tilbake. Skal det norske historikermiljøet spille en større rolle i fortolkningen av det internasjonale gjennombruddet i norsk historie, må selvsagt dette også studeres på nasjonalt plan, i tillegg til på lokalt plan, gjennom ulike internasjonale system som det internasjonale bistandssystemet, handelssystemet, alliansesystemet osv.

Det er særlig innenfor antropologien og i migrasjonsstudier oppgjøret med metodologisk nasjonalisme har kommet klarest til uttrykk og fått sterkest gjennomslag. Andreas Wimmer og Nina G. Schiller (2002) har argumentert for at metodologisk nasjonalisme må overvinnes, og definerer begrepet og tradisjonen som en forskningspraksis som hviler på ‘the assumption that the nation/state/society is the natural social and political form of the modern world’.8 De skiller mellom tre forskjellige former for metodologisk nasjonalisme: «ignorance, naturalization and territorial limitation. The three variants are more or less prominent in different fields of enquiry and mutually reinforce each other, forming a coherent epistemic structure, a self-reinforcing way of looking at and describing the social world. The three variants are more or less prominent in different fields of enquiry. Ignorance is the dominant modus of methodological nationalism in grand theory; naturalization of «normal» empirical science; territorial limitation of the study of nationalism and state building».9 Dette sitatet kan være et eksempel på hvordan diskusjonen om begrepet har utviklet seg internasjonalt. Her er metodologisk nasjonalisme intet mindre enn en fordømmelsesverdig «epistemisk struktur» som trives sammen med kunnskapsløshet og naturaliseringen av nasjonalstaten. Det er altså valg av nasjonalstaten som en territorielt avgrenset studieobjekt i seg selv som disse forskerne oppfatter som metodologisk nasjonalisme; og det er nettopp det som er grunnlaget for deres avvisning av den.

Begrepet metodologisk nasjonalisme er innenfor bestemte fagmiljø blitt oppfattet både som noe som beskriver et totalt negativ fenomen og et fenomen som på samme tid er totalt dominerende og gjennomtrengende. Et talende eksempel på begge deler er debatten mellom de to sentrale sosiologene Daniel Chernilo og Ulrich Beck.10 Begge disse samfunnsviterne har bidratt mye til å popularisere begrepet metodologisk nasjonalisme som en dekkende betegnelse på og kritikk av samfunnsvitenskapenes dominerende perspektiver. Men samtidig kritiserer de hverandre for selv å bringe inn igjen metodologisk nasjonalisme, ad bakveien, så å si. Chernilo kritiserte Beck for å ha reintrodusert, til tross for «hans beste intensjoner», metodologisk nasjonalisme tilbake i sin egen konseptualisering av nasjonalstaten. Beck gikk till motangrep på Chernilo og hevdet at Chernilos egen metodologiske nasjonalisme hindret ham fra å forstå hvordan Becks hensikt var å bruke begrepet metaforisk.11

Debatten mellom Bech og Chernilo tydeliggjør at begrepet i 2008, samme år som evalueringsrapporten introduserte begrepet til Norge som en dekkende merkelapp på norsk historieforskning, var blitt mye mer enn et begrep om metode innenfor vitenskapen, og også mer enn et begrep som skulle sammenfatte en bestemt telelogisk historieteori. Det var blitt et skjellsord, med sterke politisk-ideologiske undertoner. Chernilo selv gjør et poeng av dette i artikkelen fra 2008,12 publisert altså samme år som evalueringsrapporten ble gitt ut i Norge. Han skrev at metodologisk nasjonalisme var blitt et slags skammens begrep, kastet mellom debattdeltakere og hvor bestemte samfunnsvitere opptrer som selvoppnevnte riddere i kampen mot metodologisk nasjonalisme. Metodologisk nasjonalisme er «en synd», «a sin», som Chernilo skrev. Men vi blir, fortsatte han, alle syndere uten å ville det, for i det øyeblikket man prøver å forstå nasjonalstaten med konvensjonelle metoder, vil man naturalisere det som oppfattes som det onde selv, dvs. nasjonalstaten.

Evalueringens bruk av metodologisk nasjonalisme

Hvordan bruker så evalueringen sitt nøkkelbegrep «metodologisk nasjonalisme»?

Det viktigste ved rapportens bruk av begrepet er at det, til tross for at det står så sentralt i både analysen av historiefaget og i anbefalingene om hva historikere bør gjøre, aldri defineres. Betydningen av dette trekket ved rapporten forsterkes ved at begrepet, slik jeg har vist, er blitt diskutert og kritisert i flere tiår i den internasjonale samfunnsvitenskapelige debatten. Jeg har også vist at begrepet langt fra har noen entydig definisjon slik det blir brukt internasjonalt. I et så mangetydig og uklart konseptuelt landskap blir det ekstra viktig at rapporten ikke prøver å plassere seg selv innenfor den internasjonale debatten om begrepet. Rapporten antyder enn videre ikke behovet for å trekke distinksjoner mellom den teoretiske og den historiske varianten av begrepet, eller mellom hvordan Wimmer og Schiller, Beck og Smith bruker begrepet. Det er derfor et paradoksalt trekk ved denne evalueringsrapporten om historieforskningens praksis innenfor nasjonalstaten Norges rammer, at den kritiserer miljøet for «metodologisk nasjonalisme» mens den selv bruker et nøkkelbegrep som om det er uten internasjonal bakgrunn og kontekst. Det er også et meningstungt gap mellom rapportens oppfordring om at historikerne må sørge for en «oppløsning» «av den metodologiske nasjonalismen» og den samme rapportens taushet om begrepets presise betydning.13

Dernest bruker rapporten begrepet på måter som avdekker at det ikke alltid var klart for utvalget hva de selv mente med det. Første gang evalueringen bruker det står det i følgende sammenheng: «Historikerne ble sjefsideologer når nasjoner ble støpt sammen som progressive handlingsenheter fundert på en dannelsesmyte […] Vitenskapelig historiografi legitimerte at nasjonalstaten var et skjebnefellesskap som hadde vokst frem gjennom historisk utvikling. Rundt historie ble det bygd ulike nasjonale institusjoner […]». Og så – som en oppsummering på samme side: «Historieforskningen var basert på metodologisk nasjonalisme og kildekritikk».14 Når begrepet først introduseres, brukes det på en slik måte at det blir rimelig å tolke «metodologisk nasjonalisme» som om det omfatter noe mye mer enn opptatthet av nasjonen som territoriell fortolkningsramme. Rapportens måte å bringe inn begrepet på, antyder at det her dreier seg om begrepets teoretiske variant; metodologisk nasjonalisme står for en teleologisk historieteori hvor nasjonalstaten oppfattes og skildres som en slags skjebne, vokst frem av historien selv som en nødvendighet, og legitimert som det av historiefaget selv. På neste side understrekes dette trekket ytterligere ved at rapporten hevder at «romantikkens idé om nasjonen som en organisk enhet, utøvde innflytelse på historikerne», og at dette førte til at «forbindelsen mellom metodologisk nasjonalisme og metodologisk individualisme ble forsterket».15 Ved å kritisere norsk historie for metodologisk nasjonalisme uten å historisere sin egen bruk av begrepet, gir evalueringskomiteen et bilde av norsk historieforsknings profil som om dette synet på nasjonen preger dagens historikere.

Videre: Ved å sammenstille metodologisk individualisme med metodologisk nasjonalisme, gis det inntrykk av at begrepet langt fra bare dreier seg om et bestemt teleologisk syn på historien og nasjonens plass i den, men at det retter blikket mot spørsmål av en mer overordnet metodologisk karakter, og som må gjelde historieforskningen generelt (evalueringen presenterer ingen presiseringer over hvilke områder av historieforskningen denne kritikken av metodisk nasjonalisme ikke er relevant for). Implikasjonen av sammenstillingen er at metodologisk nasjonalisme, akkurat som metodologisk individualisme som oppfatter sosiale fakta som aggregerte resultater av individers atferd, vil analysere internasjonale forhold på basis av enkeltstaters eller «nasjonalstaters» atferd: «Men felles for begge modeller var fokuset på konkret forskning, det var rettet mot nasjonale eliter som fattet beslutninger, gjerne enkeltstatsmenn og ledende industrialister, men fremfor alt regenter. Metodologisk nasjonalisme ble kombinert med metodologisk individualisme».16 Og videre: «Forbindelsen mellom metodologisk nasjonalisme og metodologisk individualisme ble forsterket. Det individuelle geniet og nasjonen var bærebjelker både i romantikken og historismen.17

Da denne sammenstillingen av metodologisk nasjonalisme og metodologisk individualisme ble foretatt innenfor «International Relations»-studier på 1970-tallet, hadde den en funksjon. Det skulle understøtte kritikken av ideen om at både individer og samfunn var autonome, isolerte enheter som ikke registrerte eller var opptatt av begrensninger som styrte eller rammet inn atferd. Men forstår man begrepet «metodologisk nasjonalisme» på denne måten, blir det lite dekkende for norsk historieforskning. Ideen om «det autonome Norge» vil ikke treffe forskningen om Norges forhold til Danmark, unionsoppløsningen, arbeiderbevegelsens fremmarsj, Komintern-tradisjonen, hanseatenes rolle, Norges forhold til EU, norsk bistandspolitikk, transnasjonal historie osv. Det finnes forskning som har behandlet Norge som om det er under en osteklokke, men innenfor historiefaget har det ikke vært typisk å oppfatte nasjonalstaten som en autonom aktør på denne måten.

Evalueringen bruker også begrepet i oppsummeringen, og jeg siterer hele avsnittet: «Vi vil avslutningsvis presisere at i denne metarammen til historieevalueringen har vi tegnet en idealtypisk karikatur av utviklingen i historieforskningen og -skrivingen gjennom de siste 150 år. Konstanten utgjøres av nasjonen, og ut fra den følger vi det vi benevner som metodologisk nasjonalisme og som har vært et hovedtrekk ved historikernes virksomhet. Til den observasjonen som gjelder historieforskningens romlige dimensjon, skal det føyes til en betraktning om at den temporære dimensjonen i høy grad handler om en trendfremskriving med ståsted fra en underliggende teleologi. Evalueringen vil stille spørsmål om ikke begge disse to dimensjonene forutsetter større kompleksitet for å kunne møte fremtidens utfordringer».18

Sitatet ovenfor tydeliggjør rapportens uklare begrepsbruk: Konstanten utgjøres av nasjonen, og den vedvarende oppmerksomhet om den betegnes som metodologisk nasjonalisme. Det å være opptatt av nasjonen som analyseenhet, er her blitt synonymt med metodologisk nasjonalisme. Men samtidig understrekes det at dreier seg ikke bare om den romlige dimensjonen, men også om en trendfremskrivning, på basis av en «underliggende teleologi». Det er litt uklart hva dette skal bety, men det setningen i hvert fall sier er at norske historikere har et underliggende teleologisk syn på nasjonen som vil gjelde for fremtiden, og dette betegnes også indirekte som metodologisk nasjonalisme. Hele sitatet er uklart i meningsinnhold, men det kan illustrere et poeng: Begrepet slik det brukes er ikke et begrep av metodisk relevans, og det er heller ikke egentlig en betegnelse på en bestemt, i henhold til rapporten, fordømmelsesverdig historieteori, men det er et slagord; det dreier seg i bunn og grunn om en politisk-ideologisk kritikk av at historiefaget har vært opptatt av nasjonalstatens utvikling.

Rapporten definerer altså ikke hva den legger i sitt hovedbegrep. «Metodologisk nasjonalisme» brukes vekselvis om historieteleologiske oppfatninger om nasjonen og om analytiske prosjekt som gjør nasjonen til et territorielt avgrenset studieobjekt. Det brukes som om det er snakk om en bestemt metode og om et fordømmelsesverdig politisk prosjekt; «historien brukes som et foreliggende og stabilt grunnlag for legitimeringen av (nasjonal) identitet».19 Hovedmålet er en «oppløsning av den nasjonale fikseringen – og den metodologiske nasjonalismen».20

I intervjuer evalueringskomiteens leder ga i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten, ble det metodologiske spørsmålet skjøvet helt i bakgrunnen, og komiteens politiske og normative prosjekt ble tydelig. I Morgenbladet 18.7.2008 sa han: «Det handlar om ein metodologisk nasjonalisme. Norske historikarar tenderer til å setja nasjonen i fokus. Det er nasjonen som blir analysert og som står i sentrum for interessa. Også dei som har ei kritisk tilnærming til tematikken har gjerne ei nasjonal ramme for arbeidet. Vi spør kor haldbart dette er for framtida». Han fortsatte: «For det første er det heilt klart at all historie og samfunnsvitskap er ideologisk. Men no må historikarane koma ut av den metodologiske nasjonalismen. Den held ikkje lenger, fordi merksemda om globale forteljingar er blitt så sterk». Og til Klassekampen 23.7.2008 sa han: «Norske forskere er for preget av metodologisk nasjonalisme. Med det mener vi at forskningen i for stor grad tar utgangspunkt i nasjonen og ser den som en selvskreven størrelse. Vi etterspør at norske historikere i større grad problematiserer nasjonens grense […] Ved å stadig ta utgangspunkt i nasjonen som enhet, bidrar historieforskerne til å bekrefte forestillingen om at nasjonalgrensene er en form for naturlige skillelinjer. Da mister man et viktig historisk faktum av syne, nemlig at grensene mellom nasjoner ofte har blitt konstituert gjennom til dels blodige konflikter».

Evalueringskomiteen og rapporten peker på begrensningene ved norsk historieforsknings nysgjerrighetsorientering – og det er viktig – men den bommer når den betegner problemet som «metodologisk nasjonalisme», og mens rapporten gir inntrykk av at begrepet dreier seg om metode, er det klart at det i realiteten handler om politikk. Komiteens begrepsbruk er enn videre ekstra uheldig, fordi den anvender en både vulgarisert og mangetydig utgave av det begrepet som den internasjonale, sosiologiske diskursen har strevet med i lang tid. Kritikken av metodologisk nasjonalisme internasjonalt er et politisk prosjekt i sosiologien og antropologien også, men i mange tilfeller utført med større suffisanse. Evalueringen av norsk historieforskning mangler denne tradisjonens distinksjoner og selvkritikk i vurderingen av begrepets fruktbarhet.

Metodologisk kosmopolitisme eller den kommunikative situasjonen

«Metodologisk nasjonalisme»-begrepet er etter min mening mest interessant og mest anvendelig slik det brukes av Ulrich Bech. Hans utgangspunkt er behovet for en «re-conceptualization of the social sciences by asking for a cosmopolitan turn». Det er ikke kontroversielt å argumentere for at forskningen bør bli mer opptatt av globale spørsmål og sammenhenger. Men samtidig må også denne posisjonen kvalifiseres, fordi det er åpenbart at det vil være og bør være legitim historisk forskning som i liten grad vil være opptatt av det globale eller av globale prosesser, eller hvor det å fokusere på det globale vil oppfattes som kunstig og svar på et forskningseksternt press. Når Beck fortsetter blir det politiske og autoritære i hans prosjekt mer tydelig, i den forstand at det han foreslår ikke argumenterer for noe som noe man kan velge å gjøre, men som noe som tvinger seg frem av Historien selv): Han skriver: «Methodological nationalism, which subsumes society under the nation-state, has until now made this task almost impossible. The alternative, a 'cosmopolitan outlook', is a contested term and project [...] Methodological cosmopolitanism opens up new horizons by demonstrating how we can make the empirical investigation of border crossings and other transnational phenomena possible».21 I en annen artikkel gikk han lenger og skrev at det ikke lenger er snakk om å velge dette perspektivet blant flere mulige og fruktbare perspektiver, men at det dreier seg om et perspektiv som tvinger seg frem: «However, my thesis points in another direction: globalization, in a socio-theoretical context, is tantamount to a revolution in the social sciences, forcing (min uth.) a change in perspective, a change of paradigms from the – as I would argue – predominant ‘methodological nationalism’ to a ’methodological cosmopolitanism’».22

Bech mener altså at globaliseringen vil tvinge frem en redefinering av analyser av forholdet mellom stater; og det nye perspektivet vil være preget av «the axiom of the incongruity of borders».23 Det er fullt ut mulig å være skeptisk til Becks begrepsbruk og totaliserende krav til metodologiske endringer, men likevel erkjenne at denne måten å snakke om metodologisk nasjonalisme på har noen interessante, positive sider fordi de peker på at omverdenen er under endring og at nasjonalstatens rolle også er under endring.

Men i stedet for å snakke om at forandringer i verden krever bestemte metodiske løsninger som samsvarer med et bestemt perspektiv (og i bunn og grunn et bestemt politisk perspektiv) på verden, mener jeg det er mer hensiktsmessig å snakke om å plassere seg selv bevisst i ulike kommunikative situasjoner. Det er en metode som åpner opp for en pluralistisk forskningspraksis og forskningsprosess, men som for eksempel kan erkjenne og overvinne begrensningene både ved det Beck her kaller metodologisk nasjonalisme i mer snever forstand og globaliseringsdogmatikk (argumentasjoner som hevdet at ett bestemt perspektiv og en bestemt metode tvinger seg på samfunnsvitenskapene).

Nasjonalstaten, verden og en metode

De fleste historikere vil mene at faget har et behov for å åpne seg mye mer opp mot verden og at det bør spille en mer sentral rolle i fortolkningen av hvordan Norge er blitt innvevd i et sett av ulike relasjoner med ikke bare Europa og USA, men også med den ikke-europeiske verden. En forskning som bygger på at alle viktige problemer finnes, oppstår og løses på nasjonalt nivå er selvsagt foreldet, men samtidig er det fortsatt slik at en rekke problemer har oppstått og oppstår, finnes, og løses innenfor nasjonens rammer. Samtidig er det åpenbart at landegrensene får stadig mindre betydning, etter hvert som mobilitet og grenseoverskridende nettverk innvirker på stadig flere og viktigere sider ved tilværelsen. Men parallelt med denne utviklingen blir nasjonalstaten eller staten som territoriell avgrenset enhet stadig viktigere i andre deler av verden – som Sri Lanka, Sør-Sudan og Rwanda viser – og Hellas og USA dokumenterer at nasjonalstatens betydning ikke er så rettlinjet nedadgående som rapporten påstår. Forenklede og i bunn og grunn politisk-ideologiske slagord, som kravet om å oppløse den «metodologisk nasjonalisme», er uheldig siden historieforskningens oppgave nettopp er å forklare historiens kompleksitet slik at også samtiden blir mer forståelig.

I den grad man er opptatt av tematisk, teoretisk og metodisk fornyelse, mener jeg det er mer fruktbart for historikere å tenke med begrepet «den kommunikative situasjon». Det kan stimulere til kritisk refleksjon over hvordan forskerens perspektiver oppstår og kan utfordres, og over den historiske forskningsprosessens karakter, ikke bare når det gjelder å forstå nasjonalstaten, men også, for den del, lokalsamfunnet, bedriften, middelalderen eller samtiden. Ikke minst kan begrepet stimulere fantasien og være et forsvar mot forskning som forfaller til eller er fornøyd med å reprodusere et spesielt «fortolkende miljøs» posisjoner. Begrepet er både frigjørende og disiplinerende på samme tid, og – ikke minst – det gir forskeren en fluktmulighet vis-à-vis konvensjonene på et metodologisk, ikke-politisk grunnlag.

Spørsmålet om hvordan historisk forståelse utvikles er selvsagt komplekst, også fordi de begreper, synsmåter og fortellingsstrukturer som historiske tekster består av, er produkt av bestemte samfunn og samfunnsmessig formidlet; dvs. de har selv et historisk feste og er dermed selv en del av den historien som de skal forklare. I sine forsøk på å formidle forståelse må historikeren – bevisst og ubevisst – bruke det forråd av allmenne kulturelle ressurser som er tilgjengelig, eller som gjøres tilgjengelig av forskeren. Ved å plassere seg i ulike kommunikative situasjoner gir historikeren seg selv en metode for å oppdage og reflektere over dette forrådets historiske feste. Det gjør det lettere å forholde seg bevisst til det – enten for å omfavne det, distansere seg fra det eller overskride det – hele tiden med det formål å finne frem til stadige flere virkelighetsnære bilder av fortiden. Denne metoden gjør det også mulig å plassere seg i en posisjon mellom «kritiske empirister» som mener at forskningen beveger seg mot et stadig mer virkelighetsnært bilde av fortiden, og de som mener at historie i sin kjerne er en fortellende vitenskap, og at den derfor også må forstås med utgangspunkt i dens meningsgivende og identitetsskapende rolle.24

Konseptuelle fellesskap og den kommunikative situasjon – en begrepsavklaring

Mitt poeng er enkelt, men grunnleggende: Norsk historieforsknings hovedproblem er ikke først og fremst at den er opptatt av Norge eller av den norske nasjonalstaten, men at den har blitt til innenfor et bestemt og usedvanlig homogent konseptuelt fellesskap. Eller for å si det på en annen måte: Norske historieforskning må selvsagt utvide sin geografiske nysgjerrighetsorientering, og bryte ut av oppfatninger som oppfatter Norge som en autonom aktør i verden, men den må først av alt skrive nasjonalstatens historie på måter som gjør den mer globalhistorisk relevant. Fortolkning av distriktspolitikkens bakgrunn, dens virkemidler og konsekvenser, eller av norsk lokalhistorie, eller av norsk statshistorie osv. hadde vært opptatt av andre spørsmål og andre sammenhenger om forskningens mottakere hadde vært historikere fra krigenes og folkevandringenes Balkan, eller kvegnomader fra det statsløse Sør-Sudan, eller bønder på Den gule flods elvesletter. Og fortolkningen av det industrielle gjennombruddet langs Akerselva i Oslo og i de glødende industristedene på Rjukan og Vestlandet måtte bli forklart annerledes enn hva det er blitt, hvis forskningens konseptuelle miljø hadde vært egyptiske historikere som kommer fra et land hvor alle bor på den samme stripen av grønt ved én elv som renner gjennom en av verdens varmeste ørkener, men hvor det på 1800-tallet ikke fantes ett eneste sted hvor det var mulig å sette et vannhjul i drift for å produsere strøm, mens det i Norge på samme tidspunkt var en 30–40 000 møller og gårdsmøller i drift. Problemet er altså ikke opptattheten av nasjonalstaten i og for seg, men at analysene av norsk historie ikke i større grad er blitt påvirket av spørsmål som globalhistorien har vært opptatt av. Siden «publikum» – de som har hatt mest innvirkning på forskningens nysgjerrighetsorientering, spørsmål og begrepsvalg – av mange naturlige, språklige og historiske grunner i Norge i usedvanlig stor grad har vært det nasjonale miljøet, har dermed også Norges nasjonale historie i usedvanlig liten grad blitt skrevet inn i den globale historien.

For å få frem argumentet eller metoden på en annen måte: De fleste vil være enige om at forskningens fortolkning av den menneskelige verden er påvirket av forskerens sosiale posisjon – av kjønn, alder, nasjonalitet osv. – det vil si av summen av forskerens personlige erfaringer, og dermed av de filtrene eller brillene som verden sees gjennom, filtre som i større eller mindre grad vil reflektere hegemoniske begrepsuniverser eller vitensformer – osv. Mitt argument her er altså at forskerens spørsmål, perspektiv og fortolkning også påvirkes av den kommunikative situasjonen en plasserer seg i, og ofte er dette viktigere enn alle de sosiale forholdene som vanligvis trekkes frem som bestemmende for en forskers forskning. Hvem man skriver for – om dette valget er bevisst eller ubevisst – påvirker hvordan man skriver og dermed tenker, og hvordan man tenker og dermed skriver. Men viktigere: det påvirker også hvilke tanker man får, og ikke minst sentralt i en forskningssammenheng – hvis målet for forskningen går ut over å reprodusere konvensjonell viten eller «det normale» – det influerer på hvilke tanker det er mulig å få. En av årsakene til at en slik måte å tenke om forskningsprosessen på er potensielt fornyende, er at det ligger innenfor alles rekkevidde å gjøre noe med det. Man kan ikke forandre sin bakgrunn eller sin samtid og svært vanskelig sitt kjønn, men man kan forandre den kommunikative situasjonen man definerer seg selv inn i.

Å tenke med dette begrepet «den kommunikative situasjonen» ansporer en bestemt metodisk tilnærming til etablerte faglige konvensjoner og fortolkninger, til begrepsdannelsesprosesser, til fortolkningsmåter og til hvordan man stiller spørsmål til et bestemt historisk forløp, men det legger ingen eksterne føringer på hvilke spørsmål som er «rette» eller «akseptable».

Begrepet brukes altså ikke her i tradisjonen til kommunikasjonsteorien og deres grunnleggende kommunikasjonsmodeller.25 Som det er vel kjent: kommunikasjon kommer av det latinske ordet communicare, som betyr «gjøre felles». Jeg tolker og bruker «kommunikasjon» her i en annen og mer bokstavelig mening: Det vil si at den kommunikative situasjonen nettopp ikke refererer til spørsmål om felles forståelse av avsenders meninger, og heller ikke til hvordan avsender og mottaker påvirker hverandre i fellesskap. Den kommunikative situasjonen slik det brukes her tar høyde for en mer kompleks sosial og kognitiv relasjon, hvor den potensielle, tenkte mottakeren (som altså i min bestemmelse av den kommunikative situasjonene nettopp ikke kun er mottaker) kan påvirke avsender, eller forskeren, uten at mottakeren (nødvendigvis) er klar over at han eller hun har vært definert som mottaker eller kommunikasjonsdeltaker. Forskeren og mottakeren må altså nettopp ikke – selv om de kan gjøre det – delta i en kommunikativ praksis som er felles i ordets faktiske forstand. Den kommunikative situasjonen i denne sammenhengen viser altså ikke til det å «være i fellesskap» eller til former for aktiv, gjensidig handling, men til den ensomme forsker som gjør en tenkt eller reell mottakers ideer og oppfatninger til en del av sitt eget kognitive univers. Forskeren «gjør felles» det som ikke nødvendigvis er det, eller behøver å være det, og gjennom hardt arbeid, ved å prøve å sette seg inn i andre kognitive miljø (som altså kan være ukjente, tenkte sørsudanere, kinesere, aksjemeklere på Wall Street osv.) enn sitt eget, «eksproprierer» forskeren den intetanende «andres» tenkte eller nitid rekonstruerte perspektiver som stimulans for seg selv.

Begrepet er heller ikke uformet innenfor en tradisjon som er opptatt av kommunikasjonens prosesseringskostnader eller hva som er kalt det kommunikative relevansprinsippet.26 Det er ikke opptatt av hvordan språket brukt i kommunikasjon utnytter sin egen kontekstavhengighet. Derimot er det i slekt med oppfatninger som beskriver hvordan en mental kontekst oppstår eller velges ut fra hvilke deler av mottakerens kognitive miljø sender aktiverer. Et kognitivt miljø er å forstå som alle de antagelser man har mulighet til å gjøre seg på et gitt tidspunkt, inkludert antagelser om både det fysiske og det psykiske miljøet og alle de slutninger som kan tas på bakgrunn av dette. Det kognitive miljøet kan beskrives som en funksjon av det fysiske miljøet (for eksempel et bestemt forskningsinstitutt i en bestemt by i et bestemt land på et bestemt tidspunkt) og mottakers kognitive evner. Dermed er senders utsagn en del av det fysiske miljøet, og faktorer som hukommelse og sinnsstemning er del av de kognitive evnene. Kommunikasjon i vanlig forstand er avhengig av at sender og mottaker i noen grad har et felles kognitivt miljø, men som kommunikasjonsteoretikere har sagt: «to say that two people share a cognitive environment does not imply that they make the same assumptions: merely that they are capable of doing so».27 Et hovedpoeng innenfor en del kommunikasjonsteori er at sender ikke påvirker mottakerens tanker, men mottakers kognitive miljø, det mottaker har mulighet til å tenke, og mottaker vil alltid trekke slutninger på bakgrunn av det som manifesterer seg mest tydelig. Jeg snur dette på hodet.

Det er en truisme at kommunikasjon er en usikker geskjeft og at mulighetene for misforståelser og feiltolkninger ligger i alle ledd. Men ved at det er den definerte mottakeren av forskerens forskning sin innvirkning på forskerens kognitive miljø jeg er opptatt av, omgås dette problemet, og selv misforståelser kan være fruktbare. Ved å definere mottakerne som ulike personer og på ulike måter, oppstår det ulike (og unike) muligheter for å tenke forskjellige tanker; det vil si det påvirker ens kognitive evner; og det er nettopp der begrepets frigjørende, fantasifremmende effekt ligger.

Begrepet den kommunikative situasjon tvinger forskeren til å tenke tydelig gjennom hvem forskeren ser for seg som mottaker av en undersøkelses funn (forskeren vil alltid, om det er bevisst eller ikke, ha en slik forestilling, for «det allmenne publikum» eksisterer ikke – annet enn som vane eller konvensjon). Det valget som forskeren gjør, vil påvirke ikke bare språket eller fremstillingsformen, slik det vanligvis hevdes, men også selve spørsmålsstillingen, hvordan forskningsprosjektet gjennomføres og hvordan funnene blir analysert og beskrevet. Begrepet den kommunikative situasjon legger altså vekt på a) selve handlingsaspektet, det vil si betydningen av og effekten av bevisst posisjonering, og på b) at enhver kommunikativ situasjonen bør oppfattes som tidsavgrenset. Kombinasjonen av disse to forholdene gjør metoden både frigjørende og disiplinerende. Det siste argumentet (punkt b) understreker den permanente muligheten denne metoden åpner for når det gjelder brudd og fornyelse – ikke bare i forhold til en etablert fortolkningstradisjon, men også i forhold til «seg selv» og sin egen tradisjon.

Forskere har selvsagt en tendens til å re-posisjonere seg eller plassere oss selv i de samme posisjonene som vi sto i i fjor, forfjor og i alle andre årene, fordi det tar tid å komme til bunns i et problemkompleks. Men innsikten i at bruddet er mulig, kan tydeliggjøre begrensningene og styrkene ved eget perspektiv, som altså fundamentalt må oppfattes som et valgt perspektiv, selv om vel noen hver av oss har hatt følelsen av at det ikke alltid virker sånn.

Denne måten å forstå forskningsprosessen på distanserer seg fra den kjente trekanten hvor en til venstre finner forskerens objekt, så i midten forskeren som etter å ha forstått sitt problem formidler sin innsikt, og til høyre, som slutten på en lineær prosess, mottakerne, det være seg «allmennheten» eller «brukerne». Mitt argument er at verken forskningsprosessen eller forholdet mellom forskning og formidling er så endimensjonal, og at den kommunikative situasjon er som et nav forskningen dreier rundt fra begynnelse til slutt. Den produktive (og uproduktive) forskningen skapes i realiteten i en interaksjon mellom «samfunnet» og forskeren, dvs. mellom forskeren og dem forskeren definerer inn i den kommunikative relasjonen og som dermed blir gjort til en faktor som er med på å skape forskerens kunnskapsmiljø og konseptuelle miljø. Den konvensjonelle oppfatningen av forskjellene og forbindelseslinjene mellom forskning og formidling gjør det vanskelig å få fatt på hva som faktisk skjer i forsknings- og formidlingsprosessen, og gjør det dermed også vanskeligere å utnytte potensialet som ligger i bevisst utnyttelse av alternative kommunikative situasjoner.

Behovet for å stille nye spørsmål og analysere nye sammenhenger

«Det internasjonale gjennombruddet» i norsk historie kan tydeliggjøre hvordan forskningens og forskerens kommunikative situasjon kan endres av sosiale og historiske prosesser i forskningens omverden – om hele forskningsmiljøer eller individuelle forskere er klar over det eller ei.28

De raske endringer i den befolkningen som i dag bor i Norge og som vil bo i Norge om noen tiår, har gjort deler av den norske kunnskapstradisjonen ikke gal eller arkaisk, i og for seg, men det blir stadig mer klart at den er blitt produsert innenfor bestemte og konvensjonelle kommunikative situasjoner og at den derfor også vil oppfattes som irrelevant for mange av innvandrerne til Norge som kommer fra områder med helt andre historiske tradisjoner og begrepsmessig forråd. Forandringer i den ordinære forskningspraksisens omgivelser har tydeliggjort at mye forskning er blitt produsert innenfor en bestemt og relativt snever bestemmelse av den kommunikative situasjonen. Poenget mitt er ikke om denne forskningen har vært god eller dårlig, usann eller sann, fruktbar eller ufruktbar. Mitt argument er at den er sterkt preget av å ha oppstått og blitt utviklet innenfor et ganske samstemmig og enhetlig kommunikativt miljø, noe som er naturlig gitt Norges spesielle historie og historiefagets organisering. Men denne forskningens profil var likevel ikke på noen måte funksjonelt nødvendig, selv om den var forutsigbar, gitt forskningssystemets karakter. Nye spørsmål kunne ha blitt stilt for lenge siden, om forskere hadde brutt ut av den vante og vanedannende kommunikative situasjonen.

Poenget med begrepet «den kommunikative situasjon» er nettopp å understreke handlingsaspektet; forskerens grunnleggende frihet til å skifte perspektiv og ståsted ved bevisst å velge en annen kommunikativ situasjon enn den forskeren lever i som rutine; det vil si enn den som finnes i det vante forskningsmiljøet; enten ved å krysse grensene til andre disipliner, eller ved å samarbeide med historikere fra andre land med en helt annen historisk tradisjon, eller ved å oppsøke alternative miljøer med konkurrerende konseptuelle fellesskap, eller ved ganske enkelt å oppkonstruere, i fantasien, nye mottakere av forskningen.

En erkjennelse av at norsk historieforskning har henvendt seg gjennomgående til «the usual suspects» (understreket av Historisk tidsskrifts helt spesielt sterke posisjon) vil åpne opp for en lang rekke helt nye forskningsspørsmål, spørsmål man ikke har stilt, fordi disse potensielle spørsmålene innenfor dominerende kunnskapsproduksjon eller kommunikative fellesskap er blitt oppfattet som irrelevante eller som bent frem uinteressante. Samfunnsutviklingen selv gjør nå en god del av de sentrale arbeidene innenfor norsk samfunnsforskning og historie ikke dårlige, men museale, fordi de så definitivt tilhører en annen tid i den forstand at de stiller spørsmål produsert innenfor et mer snevert kommunikativt miljø, og anvender forklaringer som ikke vil virke overbevisende overfor et publikum med et helt annet forråd av fortellinger, begreper og tradisjoner.

Nå pågår det en historisk og samfunnsmessig endringsprosess som over tid vil stimulere nye perspektiver og problemstillinger i et helt annet omfang og bredde, fordi forskningens potensielle «publikum» endrer seg så raskt og dramatisk. I takt med endringene i elevgruppenes kulturelle og etniske sammensetning og i studentmiljøenes konseptuelle tradisjoner er det et behov for et nytt nasjonalt danningsprosjekt. Å snakke om nasjonal danning i vår samtid uten å ta høyde for hvordan denne nye kommunikative situasjonen – skapt av den historiske utviklingen selv – har gjort en rekke hevdvunne fortellinger om norsk historie og samfunn irrelevante, vil føre til at forskningen i økende grad vil bli oppfattet å være i utakt med den virkeligheten mange opplever og den erfaringen mange gjør seg (og fortiden må alltid og vil alltid bli tolket på nytt av nye generasjoner). Å fortsette som om ingenting har skjedd eller skjer vil føre til nasjonal, kulturell regresjon; dvs. man inntar fosterstillingen overfor en verden som oppfattes som truende og vanskelig. Å rømme den nasjonalstatlige arenaen nå, slik kritikken av den metodologiske nasjonalismen oppmuntrer til, vil innebære å tilby en historiefortelling om Norge som oppsto innenfor et konseptuelt og kommunikativt fellesskap preget av at Norge da var et annet land.

Konklusjon

Historiografiske analyser av norsk historieforskning er viktig for historiefagets utvikling og for forståelsen av norsk idéhistorie generelt. Denne artikkelen har vist at begrepet «metodologisk nasjonalisme» som ble lansert i Norges forskningsråds evaluering av norsk historieforskning bekreftet en observasjon mange har påpekt tidligere og er enige i, nemlig at norsk historieforskning i for liten grad har vært opptatt av verden utenfor Norge og av Norges relasjoner til denne verdenen. Men samtidig har artikkelen dokumentert at begrepet slik det brukes i evalueringsrapporten er ufruktbart; det plasseres ikke historisk, det defineres ikke i forhold til ulike brukstradisjoner internasjonalt, og ikke minst – det gir inntrykk av at det betegner metodeproblem mens det i realiteten målbærer en ideologisk-politisk agenda. Artikkelen hevder på sin side at det er ikke forskning om nasjonalstaten som er problemet i og for seg, men hvilke perspektiver, begreper og analytiske modeller denne historien er blitt studert og analysert med.

Artikkelen har argumentert for fruktbarheten av en metode som går ut på å plassere seg i ulike kommunikative sitiuasjoner; en metode som kan stimulere historikeren til å stille nye spørsmål, se nye sammenhenger, og forholde seg bevisst til begrepsmessige tradisjoner og konvensjoner innenfor ulike fortolkningstradisjoner. Det kan også tydeliggjøre betydningen av de store endringene som Norge nå gjennomlever i befolkningens sammensetning, for historiefagets fremtidige forskning på Norges historie. Artikkelen distanserer seg fra forestillingen om at historikeren først finner frem til den komplekse sannheten om samfunnet, uavhengig eller upåvirket av den kommunikative situasjonen man har plassert seg i (bevisst eller ubevisst), for så etterpå, det vil si, for så senere i prosessen, etter at forskningen er avsluttet, omstiller seg til «det lille publikum» eller «det store publikum» ved å forenkle sine funn fra vitenskapens verden. De innsiktene historikeren jakter på, de empiriske data han eller hun konsentrerer seg om å samle inn, de sammenhengene som blir fokusert, vil være påvirket ikke bare av hvem historikeren er, med hensyn til kjønn, sosial bakgrunn, nasjonalitet osv., men også av hvem forskeren har definert som mottakere av sine funn, det vil si av forskerens faktiske kommunikative situasjon.29

1 T. Tvedt, Om historikerens rolle i utviklingsforskningen, Historisk tidsskrift, 1989, 2: 214. E.T. er den utenomjordiske «hovedpersonen» som strander på jorden i Steven Spielbergs svært kjente film med samme navn fra 1982. Omtrent på samme tid gjorde jeg en lignende analyse av norsk samfunnsforskning som gjesteredaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning. Se Tvedt, T, Om å flytte lyskastere i norsk samfunnsforskning, Tidsskrift for samfunnsforskning, 1990, 5: 403-421.
2 Se for eksempel F. W. Thue, Knut Mykland som nasjonal forteller, Historisk tidsskrift, 2006, 4: 613–643 og J. Simensen, Internasjonalisering av historiefaget, Historisk tidsskrift, 1989, 2: 132–154 og J. Simensen, Nye horisonter i historiefaget. Global historie og norsk historie i transnasjonalt perspektiv, i Fredrik Engelstad, Even Lange, Erik Rudeng og Helge Pharo, red.:Demokratisk konservatisme. Festskrift til Francis Sejersted, Oslo 2006.
3 Evalueringsrapporten var tema på historikerdagene i Tromsø 2008, der Bo Stråth var innleder. Se også innlegg av ham trykt i Tidsskrift for samfunnsforskning 2/09, i tillegg til kommentar fra Narve Fulsås. I Historisk tidsskrift 1/09 hadde Knut Kjeldstadli og Tor Egil Førland kommentarer til evalueringsrapporten. Kjeldstadli omtaler rapportens syn på internasjonalisme og nasjonalisme (s. 94–99). Førland kommenterer også utvalgets bruk av «metodologisk nasjonalisme» (s. 112). Historikerdagene i Bergen 2009 diskuterte også rapporten, og den ble omtalt i Fortid 2/09 med referat fra møte i Studentersamfundet i Oslo der Bo Stråth innledet og flere ansatte fra Historisk institutt deltok i diskusjonen (se referatet ved Andreas Snildal).
4 Se f.eks. D. Chernilo, Methodological Nationalism: Theory and History, Annual Conference of the International Association of Critical Realism, King’s College, London, July 2008.
5 A. Giddens, The Class Structure of the Advanced Societies, London 1973: 265.
6 A. D. Smith, Nationalism in the twentieth century, Oxford 1979: 191.
7 A. D. Smith, Ethnicity and nationalism, i G. Delanty og K. Kumar (red), Handbook of nations and nationalism, London 2006: 179. Se også A. D. Smith, The concept of social change, London 1973; A.D. Smith, Nationalism and classical social theory, British Journal of Sociology 1983, 34, 1:19–38, og A. D. Smith, National Identity, Las Vegas 1991.
8A. Wimmer og N. Schiller, Methodological nationalism and beyond: nation-state building, migration and the social sciences, Global Networks, 2002, 2, 4: 302. Se også Wimmer, Nationalist Exclusion and Ethnic Conflict. Shadows of Modernity, Cambridge 2002.
9Wimmer og Schiller 2002: 308.
10Se U. Beck, What is globalization?, Cambridge 2002; U. Beck og N. Sznaider, Unpacking Cosmopolitanism for the Social Sciences: A Research Agenda, British Journal of Sociology 2006, 57, 1: 1–23; D. Chernilo, Social Theory’s Methodological Nationalism: Myth and Reality, European Journal of Social Theory, 2006, 9, 1: 5–22; D. Chernilo, A Social Theory of the Nation-State: The Political Forms of Modernity beyond Methodological Nationalism, London 2007; D. Chernilo, A Quest for Universalism: Re-Assessing the Nature of Classical Social Theory’s Cosmopolitanism, European Journal of Social Theory, 2007, 10, 1: 17–35; D. Chernilo, Cosmopolitanism and Social Theory’, i B. S. Turner (red.), The Blackwell Companion to Social Theory, Oxford 2008: 18.
11Chernilo 2006; Beck 2007: 292.
12 Se Chernilo 2008.
13 Norges forskningsråd, Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og framtidens muligheter i norsk historieforskning, Oslo 2008: 174.
14 Ibid: 16.
15 Ibid: 17. Førland op.cit. kommenterer rapportens bruk av «metodologisk individualisme» i denne sammenheng.
16 Ibid.
17 Ibid.
18 Ibid: 26.
19 Ibid: 172.
20 Ibid: 174.
21 Beck 2006.
22 U. Beck, The Cosmopolitan State: Redefining Power in the Global Age, International Journal of Politics, Culture and Society, 2005, 18: 143.
23 Ibid: 144.
24 Se Thue op.cit.
25 Se N. Askeland m.fl., Tekst i tale og skrift. Innføring i tekstarbeid, Oslo 2003; J. Svennevig, Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse, Oslo 2002; W. Vagle m.fl., Tekst og kontekst. En innføring i tekstlingvistikk og pragmatikk, Oslo 1994 for tradisjonell kommunikasjonsteori, og for å tydeliggjøre hvordan min bruk av begrepet skiller seg fra denne tradisjonens diskusjoner.
26 Denne korte gjennomgangen baserer seg på D. Sperber og D. Wilson, Relevance. Communication and Cognition, Oxford 1995: 260.
27 Ibid: 41.
28 For en kort diskusjon av dette begrepet, se T. Tvedt, Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen, Oslo 2003/2008.
29 Jeg takker Matti Goksøyr, Roar Hagen, Einar Lie og Fredrik W. Thue for å ha lest gjennom artikkelen og kommet med nyttige kommentarer, og redaksjonen i Historisk tidsskrift for det samme.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon