I årets siste nummer bringer vi fire artikler, to debattinnlegg og ti bokmeldinger. To av artiklene har først og fremst metodisk siktemål, den ene tar for seg diskusjonen om metodologisk nasjonalisme, den andre spørsmålet om historiens prediksjonskraft. Den tredje artikkelen er historiografisk, om samisk og kvensk historie. Den siste artikkelen har tema fra norsk distriktspolitikk i etterkrigstiden. Det første debattinnlegget diskuterer myntbruk i middelalderen på bakgrunn av en tidligere artikkel, det andre debattinnlegget svarer på et innlegg i forrige hefte. Bokmeldingsseksjonen starter med omtaler av det nye norgeshistorieverket Norvegr og en bok om norsk kulturhistorie. To doktoravhandlinger omtales, den ene om framveksten av en norsk ingeniørprofesjon på 1900-tallet, den andre om norske skattland i middelalderen. Flere av de øvrige bokmeldingene har tema fra norsk middelalder, fra skattlegging til dronningkultur og norrøn religion, mens den siste meldingen gjelder sjøforsvarets historie.

Siden norsk historie ble evaluert av Forskningsrådet i 2008, har det særlig vært rapportens kritikk av det den kaller «metodologisk nasjonalisme» som har vært diskutert i historikermiljøet. Mange har sett det som en anledning og et spark til å se ut over nasjonsgrensene i sin forskning, og det har vært diskutert på flere av de nasjonale historikerdager siden 2008. Terje Tvedt tar i sin artikkel for seg begrepet metodologisk nasjonalisme, kritiserer rapportens bruk av det og gjør rede for bruken av begrepet i internasjonal forskning. Han argumenterer for at forskningen og formidlingen av den vil påvirkes av hvem man er opptatt av å kommunisere med. Globaliseringen av norsk historieforskning er dermed et spørsmål om hvilken kommunikativ situasjon man plasserer seg i, mer enn hva som er emnet for forskningen.

I Historisk tidsskrift nr. 1, 2011 hadde Jarle Simensen en artikkel om Murens fall 1989, der han stilte spørsmål om hvorfor historikerne var så dårlige til å forutse det som skjedde. Er det mulig å «lære av historien»? Oddbjørn Magne Melle bruker samme eksempel til en vitenskapsteoretisk diskusjon av forholdet mellom fortid, nåtid og framtid i en idiografisk vitenskap som historie. Avgjørende for prediksjonspotensialet er hva slags samfunnshending det er snakk om, og forfatteren argumenterer for at epokegjørende enkelthendinger av typen Murens fall er de som vanskeligst kan forutses.

Samisk og kvensk historie ble tema i norsk historieskrivning fra 1970-tallet. Forfatterne Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen analyserer historiografien, og skiller ut tre hovedmønstre i fortellingen om samer og kvener. På 1970-tallet var synliggjøring viktigste poeng, som en del av interessen for å få fram i historien mennesker uten makt. Senere ble assimilering eller fornorskingspolitikk et sentralt tema, og det siste historiografiske laget finner de i det de kaller fortellinger om agens, det vil si om hvordan samer og kvener opptrer som aktører. Det siste gir også større muligheter til å oppfatte ulikheter innenfor gruppene, eller hvordan etnisitet kan være én relevant analytisk kategori blant flere. Forfatterne sammenligner samisk og kvensk historie med urfolks historie i Australia og USA og finner delvis reelle historiske forskjeller, delvis ulik kronologi i hvordan fortellingsmønstrene trer fram.

Håvard Teigen har studert oppstarten av Distriktenes Utbyggingsfond i 1961, som var et viktig element i en norsk distriktspolitikk. Spesielt er han opptatt av den rollen Erik Brofoss spilte. Med bakgrunn i Brofoss’ posisjon som en av de mest sentrale og mektige arbeiderpartipolitikere i etterkrigstiden, oppfatter Teigen det faktum at han ble bedt om å stille som styreleder som et tegn på at dette ble oppfattet som et viktig politisk tema. At han satt som styreleder i hele tretten år, oppfattes tilsvarende som forklaring på at distriktspolitikken fikk så stor betydning i norsk politikk.

I Historisk tidsskrift nr. 4, 2011 hadde Svein Harald Gullbekk en artikkel om myntenes omløpshastighet i norsk middelalder, et viktig element i hvordan tidens økonomiske system fungerte. Som tegn på bruk så Gullbekk særlig på slitasjen på de mynter som er funnet. Gard Eirik Emsøy vurderer nærmere de enkelte myntene og diskuterer muligheten for at redusert tilstand kan være forårsaket av andre faktorer enn slitasje gjennom bruk.

I forrige hefte (nr. 3, 2012) hadde Olav Riste et krast angrep på framstillingen av opptakten til annen verdenskrig i Norvegr. I dette heftet kommer May-Brith Ohman Nielsen med sitt svar. Vi bringer dessuten anmeldelse av alle de fire bindene av verket. Sverre Bagge anmelder første bind, skrevet av Hans Jacob Orning. Hilde Sandvik omtaler Magne Njåstads bind to, og Bo Stråth skriver om de to siste bindene, forfattet av May-Brith Ohman Nielsen. Alle anmelderne går inn på forfatternes målsetting med verket, at de vil skrive om «alminnelige mennesker». Anmelderne ser også på om verket bringer nye synspunkter i forhold til tidligere norgeshistorier. Det er under 20 år siden Aschehougs 12-binds norgeshistorie kom. Er det grunnlag for nytolkninger? Alle anmelderne framhever at den politiske historien har fått mindre plass enn i tidligere verk, i tråd med målsettingen. Vurderingen av om dette er problematisk for forståelsen varierer noe fra bind til bind.

Også Nina Witoszeks bok har et langt historisk spenn, med et mål om «en ny kartlegging av norsk kulturhistorie», eller å finne fram til «det norske godhetsregimets» røtter. Ambisiøst, på grensen til det freidige, skriver anmelderen Thomas Brandt. Boken er en engelskspråklig versjon som bygger på en tidligere bok, og anmelderen håper den kan inspirere til eller provosere fram flere internasjonale framstillinger av norsk kulturhistorie.

To av bokmeldingene tar for seg doktoravhandlinger. På grunnlag av sitt opposisjonsinnlegg ved disputasen omtaler Rolf Torstendahl Pål Nygaards avhandling om ingeniørprofesjonen «mellom Bildung og Engineering»; det vil si hvordan profesjonen vokste fram i spennet mellom teoretisk kunnskap og praktisk anvendelse i perioden 1930–1970. Organisasjonsforhold og profesjonsstrid står i fokus i avhandlingen. Med utgangspunkt i tittelen på avhandlingen, som peker mot en motsetning mellom et tysk og et amerikansk ingeniørideal, ønsker bokmelderen et videre internasjonalt perspektiv. Han ville også ønsket større klarhet i det teoretiske begrepsapparatet, men berømmer boken for å ha plassert profesjonsstrider innenfor institusjonelle og politiske rammer.

Randi Bjørshol Wærdahls avhandling om Norges konges rike og hans skattland, omtales i den omarbeidede engelskspråklige versjonen av Sigríður Beck. Avhandlingen diskuterer integreringen av skattlandene Shetland, Færøyene, Orknøyene og Island i det norske riket fra et transnasjonalt perspektiv i motsetning til tidligere nasjonale framstillinger. Et vellykket perspektiv som gjør det lettere å se likhet med andre land, mener anmelderen, som også har noen innvendinger til generaliseringer og etterlyser bruk av nyere litteratur på noen punkter.

Flere av de øvrige bøkene som anmeldes har tema fra nordisk middelalder. Steinar Imsen har redigert en artikkelsamling om bruken av skatt og tributter fra skattlandene i sentralmaktsdannelsene i nordisk høy- og senmiddelalder. Boken omtales av Nils Hybel, som mener den gir viktige bidrag til hvordan vikingkongene håndterte løst sammensatte riker som i løpet av middelalderen utviklet seg til territorialt sammenhengende riker, samtidig som den gir innblikk i et variert system av skatter og avgifter.

Den nokså ukjente norske middelalderdronning Eufemia har fått en bok, i anledning av at en gate i Oslo skal oppkalles etter henne, og at det er 700 år siden hun døde i 1312. Bjørn Bandlien har redigert boken, som omtales av Nanna Damsholt. Kildematerialet om dronningen er sparsomt, men boken gir etter anmelderens mening et godt innblikk i tidens dronningrolle og hoffkultur. Spesielt hennes litterære interesser kommer fram, og de såkalte Eufemia-viser analyseres. Et særlig poeng anmelderen påpeker, er at det internasjonale ved middelalderens kultur kommer tydelig fram.

Gunnhild Røthe har skrevet en bok om norrøn religion i middelalderen, her omtalt av Helen F. Leslie. Boken er en interessant oversikt over religionen slik den framtrer i fornaldersagaene, men anmelderen etter-lyser mer bruk av kontekstuell litteratur, og har ellers kritiske merknader til mange slurvefeil.

Den siste boken i denne omgangen beveger seg over i de senere århundrer, om norsk sjøforsvar på 1800- og 1900-tallet. Boken er skrevet av tre forfattere, Bjørn Terjesen, Tom Kristiansen og Roald Gjelsten, og omtales av Gjert Lage Dyndal. Boken starter med oppbyggingen av en marine etter ødeleggelsen i 1807, og den er kronologisk delt i tre perioder. Andre del tar fatt fra unionsoppløsningen 1905, mens tredje del tar for seg kald krig-perioden og tiden etter. Opplegget inviterer til kobling til internasjonal politikk, som også er en av ambisjonene.

Redaksjonen