Mens historikermiljøet var sentralt i fortolkningen av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet og av arbeiderklassens inntog i statsstyret på første halvdel av 1900-tallet, har det i stor grad stått utenfor fortolkningen av det «internasjonale gjennombruddet» og globaliseringens betydning for Norges utvikling de siste tiårene. Hvordan denne historiografiske situasjonen fortolkes har betydning for historikermiljøets selvforståelse og for de institusjonelle, teoretiske og metodologiske valg som blir tatt. Denne artikkelen drøfter fruktbarheten av det begrepet som Norges forskningsråd gjennom sin evaluering av historikermiljøet har lansert for å forstå denne situasjonen: «metodologisk nasjonalisme». Norges forskningsråd, Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og framtidens muligheter i norsk historieforskning, Oslo 2008. Den viser at begrepet av teoretiske, empiriske og konseptuelle grunner er lite hensiktsmessig om målet er en balansert refleksjon over historiefagets utvikling og metodologiske konvensjoner og muligheter. Artikkelen fremmer en annen, mindre politisert historiografisk fortolkning og drøfter et annet begrep og en alternativ metode som vil kunne bidra til at historikere kan utforske samfunnsutviklingen, inkludert nasjonens utvikling, på nye og fruktbare måter i internasjonaliseringens tidsalder.

Artikkelens tema er forholdet mellom historie og framtidsoppfatning, aktualisert av spørsmålet om kvifor ikkje historievitskapen kunne varsle ei megahending som Berlinmurens fall. Temaet får først ei vitskapsteoretiske plassering, og det blir argumentert for at grunndrag ved arbeidsfeltet og studieobjekta til humanvitskapane gjer det vanskeleg å føresjå framtida, at presis prediksjon om singulære hendingar sjeldan er mogleg på vitskapleg grunnlag. Historie er ikkje futurologi. Dernest tek forfattaren teorigrunnlaget over i den empirisk-historiografiske bolken og fokuserer Sovjet-unionens historie med vekt på Gorbatsjov-epoken. Føremålet er å underbygge tesen i den teoretiske førstebolken ved å konkretisere med døme frå realhistoria, vidt kontekstualisert og perspektivert på kontinuumet aktør–struktur.

Den norske historieskrivingen om samene og kvenene har fra 1970-tallet av vært preget av skiftende måter å fortelle om disse store nordlige etniske minoritetenes historie. I denne artikkelen diskuterer vi hvilke fortellingsmønstre som har preget den norske historieskrivingen om samene og kvenene, og hva slags betydning de ulike fortellingsmønstrene kan sies å ha hatt. Vi identifiserer tre fortellingsmønstre som grovt sagt har dominert hvert sitt tiår: Synliggjøringshistorier, fortellinger om assimilering og fortellinger om agens. Disse fortellingene har imidlertid ikke avløst hverandre suksessivt, men er blitt etablert lag på lag. Slik sett har den nordnorske minoritetshistorien blitt stadig mer mangfoldig.

Distriktenes Utbyggingsfond starta opp i 1961 og vart lagt inn i eit nytt selskap, Statens Nærings- og Distriktsutbyggingsfond i 1994. Artikkelen presenterer kort noko av bakgrunnen for at Norge fekk ein nasjonal distriktspolitikk. Med dette som utgangspunkt, presenterer vi striden om kva utbyggingsfondet skulle bli og den prosessen som førde til at Erik Brofoss tok oppgåva som aktiv styreleiar. At han vart spurt, viser at distriktspolitikken vart sett på som viktig. At han sa ja og sat så lengje, er ei forklaring på at dette politikkområdet kom til å spele så viktige roller.