Professor Jon Gulowsen melder om en «kjedelig, langtekkelig og betydningsløs» bok i Historisk tidsskrift 1/2012. Boken som kjedet Gulowsen var Studentersamfundet i Trondhjems hundreårsberetning Engasjement og begerklang. Som redaktør for boken kan jeg bare beklage hans kjedelige leseopplevelse. Men min inhabilitet til tross – substansen i hans kritikk fremstår likevel for meg som svært underlig.

Det første som slår meg er spørsmålet om hvorvidt Gulowsen faktisk har lest boken. Punkt for punkt er det aller meste han savner i boken, dog med visse snedige unntak, grundig omtalt.

Det andre som er påtrengende er at anmeldelsen er gjennomsyret av det som kan karakteriseres som en slags historienepotisme. Gulowsen etterlyser stadig vekk mer omtale av sin «egen» periode ved Samfundet og nevner flere av sine samtidige. Gulowsen var nemlig selv aktiv på Samfundet på 1960-tallet. Ut fra dette mener Gulowsen jubileumsboken mangler «viktige problemstillinger». 

Denne navlebeskuende nepotismen blir ekstra pussig sett i lys av et av Gulowsens sentrale poenger i bokanmeldelsen. Han viser til en nordisk evaluering av historiefaget fra 2008 som ifølge anmelderen oppfordrer norske historikere til å løfte blikket – opp fra krattskogen, som Gulowsen skriver. For å gå foran og vise vei etterlyser da Gulowsen at jubileumsboken eksempelvis burde inneholde mer om «konvertittene». Dette er de som skiftet fra siv.ing.-livet ved NTH til andre fagretninger senere i livet – slike som for eksempel Gulowsen selv (siv.ing. og sosiolog).

Gulowsen stiller også et filosofisk spørsmål: «Hvor er det blitt av Vardøger?» Svaret han gir er at dette tidsskriftet, hvor Gulowsen selv er publisert, burde blitt tildelt omtale i Samfundets jubileumsbok.

Ett av de viktigste clouene bak bokkomiteens forfatteransettelse var at vi ønsket å hyre en kompetent historiker, og at det ville være en stor fordel å få en som ikke hadde vært aktivt medlem på Samfundet selv. Det fikk vi også. For å skrive historie er det bedre med en armlengdes avstand enn en armkroks. I Gulowsens bokanmeldelse blir krattskogen så tett at det er vanskelig å lokalisere så vel ham selv som innholdet i hans kritikk.