Marie-Theres Federhofer og Hanna Hodacs (red.)

Til dilettantismens pris Mellom pasjon og profesjonalisme. Dilettantkulturer i skandinavisk kunst og vitenskap

Trondheim: Tapir 2011. 337 s.

Guds kvern maler langsomt, heter det. Nå har vel ikke Gud hatt noe med utgivelsen av Mellom pasjon og profesjonalisme å gjøre, men det har i hvert fall tatt lang tid å få ut denne antologien om amatørenes eller dilettantenes betydning innen kunst og vitenskap. Man kan ha forståelse for at konferansebidrag skal bearbeides før publisering og at det i en humanistisk, akademisk sammenheng ikke alltid er aktualiteten som skal være bestemmende, men det er ikke tilfredsstillende at det skal ta nærmere fire år å få ut en slik samling. Når den nå er her, er det mye å glede seg over.

Tekstene er produkter av et tverrfaglig symposium holdt i Tromsø i februar 2008, som forskergruppen «Dilettantisme og vitenskapshistorie» ved Universitetet i Tromsø var initiativtager til. Temaet for symposiet var dilettantismen i Skandinavia på 1700- og 1800-tallet med enkelte avstikkere til 1900-tallet. Det er altså et stort område og tidsspenn som søkes dekket. Det gir et vidt utsyn, men genererer også problemer.

Internasjonalt har det i de senere årene vært en økende interesse for temaer som har ligget utenfor den historiske allfarveien; esoteriske alternativkulturer er ett slikt tema, dilettantismen et annet. Innen norsk eller skandinavisk sammenheng har det, som det hevdes i boken, vært forholdsvis liten interesse for og forskning på amatørene. Faget idéhistorie har riktignok med utgangspunkt i en klassiker som Arthur Lovejoy fremhevet verdien av de mindre betydelige forfatterne for den historiske forskningen, men med fokuseringen på historiens glade amatører er perspektivet vesentlig utvidet.

Det er altså en pionerånd som ligger til grunn for samlingen, og boken er utvilsomt et viktig bidrag til å øke interessen for de historiske utkantstrøkene. Slik sett bør den kunne åpne for nye felt i skandinavisk kulturforskning. Ikke minst bør det være et stort potensial her for utvidelse og nyanseringer av epokebeskrivelser og forklaringer av «de stores» virke.

Samlingen har en klar og tydelig tverrvitenskapelig orientering. Her er representanter for historie, litteraturvitenskap, teatervitenskap, museologi, idé- og lærdomshistorie, vitenskapshistorie, språkvitenskap, musikkvitenskap, matematikk og arkeologi. Alle er kvalifiserte forskere og bidrar med lite kjent materiale og solid primærforskning. Et eksempel er professor i teatervitenskap, Svein Gladsø, som skriver om dilettantismen på teateret. Det er en spennende historie om hvordan teateret i Norge ble profesjonalisert på midten av 1800-tallet. Tidligere hadde dilettantismen vært den kulturelle modellen for teateret, noe som tok slutt da det ble etablert et teatermarked med publikum, teaterlokaler og et selvbevisst borgerskap. Et annet eksempel er universitetslektor ved matematisk institutt i Oslo, Nils Voje Johansen, som skriver om musikklæreren og amatørastronomen Gotfred Bohr som virket i Bergen på første halvdel av 1800-tallet. Bohr er i dag ukjent for de fleste, men i sin tid var han en betydelig amatørastronom som blant annet fant lengde- og breddegrad for Bergen og geografisk informasjon som var nyttig for navigasjon. Truls Lynne Hansen, leder av Tromsø Geofysiske Observatorium, er et tredje eksempel. Hans bidrag er viet biskop Jens Spidberg og hans bok om nordlyset fra 1724. Spidberg forklarte nordlyset som en refleksjon av iskrystaller i den polare atmosfæren. Men Lynne Hansen hedrer ham ved å gi ham en plass i nordlysets historie.

Dilettantismens begrepshistorie er rimelig nok et tema flere bidragsytere kretser om. Et hovedpoeng i denne forbindelse er fremhevelsen av den positive betydning dilettantismen hadde tidligere. Som den ene av redaktørene, Marie-Theres Federhofer, skriver i en instruktiv innledning, var dilettantisme tidligere forbundet med høy sosial status og representerte et overklassefenomen. Kunst eller vitenskap var noe man beskjeftiget seg med for sin fornøyelses skyld. Dette i motsetning til vår egen tids forståelse av dilettantisme som slurv og uetterrettelighet. Innen kunstfeltet ser vi en begynnende motsetning mellom amatør og profesjonell allerede på 1700-tallet, mens det i vitenskapene er en dikotomi som først og fremst hører 1800-tallet til. «Dilettantisme» fikk altså en negativ, nedsettende betydning som følge av profesjonaliseringen og spesialiseringen.

Det er imidlertid ikke begrepshistorien eller begrepets betydningsforvandlinger som er antologiens overordnede tema. Det dreier seg først og fremst om en fremstilling av dilettantismen som kulturell praksis innen kunst og vitenskap på 1700- og 1800-tallet. Dette er et godt grep, for så vidt som man her ikke blir begrenset av tidsspennets dilettantisme-forståelse, men gjør begrepet til en moderne, operativ forskningskategori. I tillegg spisses målsettingen ytterligere ved at det er dilettantenes sosiale og nyskapende rolle som tematiseres. Denne fokuseringen på objektets betydning for ettertiden er selvfølgelig et legitimt valg, og ikke uvanlig i historieforskningen, for å si det forsiktig, men kunne med fordel vært gjort til gjenstand for en metodologisk refleksjon.

Realiseringen av den overordnede målsettingen er ikke like god i alle bidragene, noen kan henfalle vel mye til mer allmenne beskrivelser. Forbilledlig i sin fremstilling er Randi M. Selvigs bidrag om amatørmusikere i Bergen. Dette er en grundig og stringent undersøkelse av amatørenes posisjon i Bergens musikkliv på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Hun får også fint frem detroniseringen i konfrontasjonen med romantikkens originalitetsestetikk.

Et bidrag som særlig pirrer nysgjerrigheten er Brita Brennas fremstilling av Tronhiemske Selskab fra 1760 som i 1767 ble til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Biskop Gunnerus og miljøet rundt hans selskap har jo en særstilling i norsk kulturhistorie som Norges første vitenskapelige selskap. Et hovedpoeng for Brenna er at det er vanskelig å bestemme noe som dilettantisme i 1700-tallets naturvitenskap i Trondheim, siden de færreste på denne tiden hadde universitetsutdannelse på sine fagfelt og siden de færreste var lønnet for sitt arbeide. Det er med andre ord problematisk å anvende den tradisjonelle dilettant–profesjonell–dikotomien i analysen. Brenna foreslår derfor å fokusere på ulike arbeidsmåter. I hennes fremstilling blir således biskop Gunnerus den profesjonelle naturalisten i kraft av sin empiri og metode. Til sammenligning blir de andre medlemmene, prester eller håndverkere, liebhabere i betydningen positivt interesserte. Brenna fremhever i denne sammenheng nettverket av liebhabere og egalitetsidealet som bidro til å muliggjøre Gunnerus’ forskning.

I Brennas bidrag finner vi for øvrig en uklarhet som også hefter ved andre av bidragene. Hun hevder at begrepene dilettant og dilettantisme for vitenskapenes del først kom i utstrakt bruk på 1800-tallet. Deretter heter det at på 1700-tallet var «For det første […] ordet knapt i bruk, for det andre er ordet beslektet med andre begreper som kan likne til forveksling, men som har andre betydningshistorier» (s. 36). En slik manglende distinksjon mellom begrep og begrepsbetegnelse bidrar til en tilsløring av de historiske prosessene det her er tale om.

Samlingen består som antydet primært av historiske eksempelstudier der forfatterne holder seg strengt til sitt historisk situerte tema. Men det finnes også bidrag som søker å aktualisere dilettantproblematikken i lys av vår egen tids demokratiseringsprosesser. I sitt innledende essay peker Marie-Theres Federhofer på at dilettantene bidro til å skape og bruke offentlighet og at de medvirket til etableringen av spesialiserte disipliner. Slik sett var de viktige aktører i realiseringen av det moderne. Federhofer antyder også en forbindelse mellom den tidligere dilettantismen og demokratiseringsprosesser i senmoderniteten. Dette er et tema som Kai Østberg, førsteamanuensis i eldre historie ved Høgskolen i Telemark, drøfter mer inngående i sitt essay om Bernt Anker og Christiania-elitens teaterlidenskap. Argumentasjonen er både utfordrende og problematisk. Østberg finner en parallell mellom den aristokratiske, dilettantiske livsholdningen på 1700-tallet og den livsholdning som karakteriserer det senmoderne selvet. Han mener i denne forbindelse šå se visse paralleller mellom vår tids livsholdning og rokokkoens, også med hensyn til de demokratiske aspekter» (s. 234). Den frihetlige omgangsform som ble dyrket i den aristokratiske konversasjonskunsten skal med andre ord ha et demokratisk potensial ved at den utfordret det meritokratiske idealet som ble fremelsket i det borgelige samfunn. I dette perspektivet er den aristokratiske livsformen blitt demokratisert, den er blitt allemannseie.

Det er imidlertid et spørsmål hvor langt denne parallellen rekker, ikke minst i lys av de krav til autentisitet og egalitet som også er forbundet med den postmoderne frisettingen Østberg viser til. Hensikten med et slikt komparativt grep må vel være å belyse den aristokratiske kulturens betydning som bidrag til demokratiseringsprosesser på 1700- og 1800-tallet? Men dette synes ikke å være intensjonen, da det var den borgerlige kulturens meritokratiske idealer som bidro til demokratiseringen, noe Østberg selv fremhever. Det er også vanskelig å se at en slik komparasjon bidrar noe vesentlig til forståelse av demokratiseringsprosessene i senmoderniteten. Til det er den oppløsningen av det meritokratiske idealet vi ser, ikke minst i den virkelighet som er skapt av internett, intimt knyttet til egalitetsidealer som var fremmede for aristokratiet. Den store kunnskapsverden som er åpnet i senmoderniteten og de idealer som er knyttet til den, er så forskjellige fra aristokratiets virkelighet at man må spørre seg om en slik sammenligning har relevans.

Som nevnt er antologien initiert av en forskergruppe ved Universitetet i Tromsø; det forklarer da også hvorfor flere av bidragene er knyttet til landsdelen. Et eksempel er forsker ved prosjektet «Arktiske studier» ved Universitetet i Tromsø, Ulrike Spring, som skriver om Tromsø Museums første tiår. Det norske initiativet forklarer også at over halvparten av bidragene dreier seg om norske forhold, selv om antologien skal være viet skandinavisk dilettantkultur. Her ligger det selvfølgelig en skjevhet. Per Pippin Aspaas skriver om nordiske amatørastronomers bidrag til beskrivelsen av venuspassasjene, det vil si planeten Venus’ passering over solskiven, i 1761 og 1769. Hanna Hodacs skriver godt om den naturalhistoriske skoleringen i Sverige i Linnés ånd, Ola W. Jensen om svensk fornminne og arkeologi og Jenny Beckman om botanisk forskning i Sverige. Fra Universitet i Århus kommer Carol Henriksen, som forteller den fascinerende historien om dilettantenes betydning for utviklingen av dansk språkvitenskap. I en tid før institusjonaliseringen og profesjonaliseringen av språkvitenskapen, etablerte det seg en krets av språkforskere som ut fra en personlig interesse og begeistring ville utvikle og beskrive nasjonalspråket. De var språkpatrioter som drevet av entusiasme og patriotisme banet vei for den senere morsmålsforskningen og profesjonaliseringen av språkvitenskapen ved universitetene.

Det skandinaviske innslaget er interessant og nyttig, og bidragene solide. Men når de i forhold til vektleggingen av norsk historie er så få, hefter det noe tilfeldig ved dem. Man får inntrykk av at man har forsøkt å imøtekomme internasjonaliseringskravet som nå dominerer i akademia ved å invitere enkelte forskere fra våre naboland.

En annen svakhet ved samlingen er det store tidsspennet og en manglende helhetlig sammenfatning. Når analysene utelukkende blir knyttet til enkeltstående case-studies, til personer og enkeltmiljøer på 1700-, 1800- og til dels 1900-tallet, fører det til at dilettantenes betydning i den store historien forsvinner ut av syne. Det er for eksempel vanskelig å få grep om omfang og betydning av dilettantisme i 1700-tallskulturen. Når det så heller ikke foreligger en diakron kontekstualisering eller situering av dilettantismen i det tidsspennet som er valgt, gir man også avkall på å plassere dilettantismen i den større kunst- og vitenskapshistorien. Marie-Theres Federhofer åpner som nevnt riktignok for enkelte utsyn til den større historien. Men det blir med antydningene. På den annen side er dette et nybrottsarbeid, og det er kanskje for tidlig å komme med de store, sammenfattende syntesene. Uansett, de enkelte nedslagene i dilettantkulturen inspirerer til videre forskning, og det er nå åpnet for nye perspektiver på en gammel historie. Mellom pasjon og profesjonalisme er med andre ord en viktig bok.