Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Innherred debitorlag og Bygdefolkets krisehjelp – ikke størrelsen som avgjorde

f. 1941, cand.philol. 1994, forfatter.

hmyst@online.no

  • Side: 385-405
  • Publisert på Idunn: 2012-10-02
  • Publisert: 2012-10-02

Bygdefolkets krisehjelp vart grunnlagt på Østlandet høsten 1931 for å tvinge fram statlige tiltak mot gjeldsbyrden i jordbruket. Ett år seinere vart det stifta en liknende organisasjon i Nord-Innherred. Målsetting og arbeidsmåte var sammenfallende fra starten. Det var snakk om samarbeid og sammenslutning, men Innherred debitorlag trakk seg da Krisehjelpa utvikla seg i aksjonistisk retning og gikk i samarbeid med Nasjonal Samling. Krisehjelpa vart kritisert av Arbeiderpartiet, mens Debitorlaget fikk positiv oppmerksomhet, særlig fra den viktige regionavisa Arbeider-Avisen i Trondheim. Trass i betydelig mindre medlemsmasse og smalere geografisk utbredelse fikk Debitorlaget meir varig innflytelse på landbrukspolitikken enn Krisehjelpa, noe som understrekes av at en av tillitsmennene ble landbruksminister i Nygaardsvolds regjering.

Bygdefolkets krisehjelp and Innherred debitorlag Size didn’t matter

During the interwar years, large parts of Norwegian agriculture, particularly in south central Norway and Trøndelag, were in severe debt following revaluation of the currency and an international finance crisis resulting in reduced trade in agriculture. Two organisations emerged pressing for government action to remedy the effects of the crisis: the larger, well-known Bygdefolkets krisehjelp based in south central Norway had between 8,000 and 12,000 members, while the smaller and less well-known Innherred debitorlag in Nord-Trøndelag had 600–700 members. Both organisations were founded by members of Bondepartiet (The Farmer’s Party), but also recruited farmers from Venstre (The Liberals) and Arbeiderpartiet (Labour). Statements from the founders, together with the statutes and laws of both organisations show that their aims and modes of operation were largely the same, i.e. to influence the government within the framework of democratic practice. A merger of the two organistations was discussed, but Innherred debitorlag withdrew early in 1933 when Bygdefolkets krisehjelp chose a more aggressive and activist mode of operation. During the summer of 1933, the latter joined forces with the newly established Nasjonal samling, the National Socialist party of Vidkun Quisling and thus lost support among the established parties. The labour press was particularly negative in accusing Bygdefolkets krisehjelp of having fascist sympathies and of being a Norwegian Lappo movement in the making. At the same time, increasing attention was being paid to the Innherred debitorlag, particularly by the regional labour newspaper Arbeider-Avisen in Trondheim. The paper referred the organisation’s decisions and inquiries to the government and printed texts by one of its leading trustees. In March 1935, Arbeiderpartiet formed a minority government in cooperation with Bondepartiet, precisely on the background of the economic problems in agriculture. At this point, both debtor organisations were falling apart. However, the smaller Innherred debitorlag in a way saw its life extended, when its Deputy Chairman became Minister of Agriculture in the new Labour government. By contrast, the larger activist Bygdefolkets krisehjelp had at the same time lost all its influence.

Keywords: Agricultural debt crisis, debtor organization, influence, interwar years.

I november 1932 møttes i underkant av hundre bønder og småbrukere fra Namdalseid, Malm, Røra, Sandvollan, Inderøy, Egge, Kvam, Beitstad, Sparbu, Stod og Ogndal1 i godtemplarlokalet i Steinkjer.2 Målet var å skipe et lag som først og fremst skulle «vareta gjeldbundne jord- og skogbrukeres økonomiske interesser». Lagets namn vart «Innherred debitorlag», og det hadde ved stiftinga «efter sigende 700–800 medlemmer».3

Ett år før var Bygdefolkets krisehjelp grunnlagt. Det er antatt at «Krisehjelpa» hadde mellom 8000 og 12 000 medlemmer på det meste.4 Den hadde tyngepunktet sitt i telemarksbygdene og på Østlandet, og hadde vekt oppmerksomhet og debatt både i lokale østlandsaviser og meir landsdekkende presse. En kan si at det fort fikk en dagsordensfunksjon gjennom mange provoserende utspill. Debitorlaget fikk ingen liknende funksjon, men oppnådde etter kvart å bli tatt alvorlig i regional presse med ei viss nasjonal innflytelse. Organisasjonen er lite kjent av ettertida. Anders Kirkhusmo viser til den «aktivistiske» østlandsorganisasjonen Bygdefolkets krisehjelp, og undres over at den ikke fikk noen avlegger i Trøndelag.5 Debitorlaget er kort nemnt av Jostein Nerbøvik i forbindelse med et forsøk det gjorde på å etablere seg i Stjørdalen sommeren 1933, og kilden er en notis i Krisehjelpas organ Bygdefolket.6 Olav Rovde har i sin tur opplysningene fra Nerbøvik, og er enda kortere.7 Verken Debitorlaget eller Krisehjelpa fikk noe langt liv. Krisehjelpa vart formelt nedlagt i 1937, men da var den forlatt av de fleste av grunnleggerne og var blitt en arena for politiske kannestøpere uten innflytelse.8 Innherred debitorlag visna bort i løpet av 1935, men til forskjell fra storebroren i sør hadde det da hatt et ikke ubetydelig politisk gjennomslag. Fra slutten av 1933 oppnådde det aukende og positiv oppmerksomhet, først og fremst i Arbeider-Avisen i Trondheim.9 For godt mål vart en av lagets fremste tillitsmenn landbruksminister da Nygaardsvold danna regjering i mars 1935. Ved slutten av de to organisasjonenes korte liv var det åpenbare forskjeller mellom dem når det gjelder arbeidsmåte og innflytelse. Da Innherred debitorlag vart stifta, var det ingen som forutså denne ulikheta, og noen så bare en regional parallell til Krisehjelpa.10 Det første den nyvalgte formannen i Debitorlaget gjorde, var da også å orientere formannen i Bygdefolkets krisehjelp, David Seierstad. Seierstad roste initiativet og sendte en bunke av Bygdefolket som han håpa ville få masseutbredelse i Innherred. Han fant at «Deres lover er helt overensstemmende med B.K.’s lover, så jeg vil tillade mig at foreslaa en sammenslutning».11

David Seierstad hadde rett. Lovene til de to laga var ulike i ordlyd, men nærmest identiske i målsetting. De satte konkrete krav: Nedsetting av skatter og avgifter, senking av renta på lånt kapital og helt eller delvis bortfall av gjeldsavdrag («moratorium») så lenge krisa varte. Måten de så for seg arbeidet på var også lik. Begge laga var i utganspunktet klare på at framgangsmåten skulle være fredelige forhandlinger. I et intervju i samband med stiftinga understreka Seierstad dette, og sa at han ville på det sterkeste «pointere at organisasjonen ikke har noe revolusjonært ved sig og at den ikke ønsker å føre noen rabalderpolitikk».12 Begge laga understreka at de ville arbeide «tverrpolitisk» eller «politisk nøitralt».13 Det er uråd å finne vesentlige formelle hinder for sammenslutning av organisasjonene, men det vart aldri noe av. Etter et halvår med samarbeidsinvitter (først og fremst ved oversendelse av kopier av henvendelser til banker og myndigheter mv.), valgte Debitorlaget å gi opp orienteringa i retning av Krisehjelpa og å følge en konkurrerende strategi. Spørsmålet her er hvordan det utvikla seg slik, og hvorfor Debitorlaget, direkte og indirekte, fikk innflytelse på den praktiske utforminga av en landbrukspolitikk som skapte få gnisninger i siste halvdel av 30-tallet.

Bakgrunnen

Krisa hadde røtter til verdenskrigen. Før krigen var de fleste industrilands valutaer knytta til gull. Ved krigsutbruddet forlot Storbritannia gullstandarden for å trykke penger til krigføringa, og Norge fulgte etter. Etterspørselen under krigen gjorde at prisene steig. Samtidig gikk det for seg en sterk låneauke i landbruket. Det hadde sammenheng med god avsetning og auka optimisme, investeringer i maskiner og bygninger og en livlig omsetning av store og særlig små landbrukseiendommer.14 Låneauken skjedde i privatbanker og sparebanker, gjennom Kongeriket Norges Hypotekbank og ikke minst gjennom Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank, etablert i 1915. Myndighetene oppmuntra til å ta opp lån i «Småbruksbanken», både for å kjøpe ut gamle husmannsplasser, for å utvide og forbedre bruket eller rett og slett for å skaffe egen bolig. Med kommunegaranti kunne en få lån opp til 90 % av brukets takstverdi, og kommunene strakte seg langt.

Den første store motbakken for dem som hadde tatt opp lån i den tida krona var lite verdt, kom med den såkalte «paripolitikken» fra starten av 20-tallet fram til krona igjen vart festa til gull i 1928. Innafor den sosialøkonomiske fornuften som rådde var gullstandarden garantien for et stabilt pengesystem. Dessuten vart det betrakta som en moralsk plikt å gi verdiene tilbake til alle dem som hadde hatt «penger på bok» da krona vart løst fra gullet og sank til en 25-øring. Ledelsen i Norges Bank sørga dermed for at krona vart ført tilbake til den verdien den hadde før gullstandarden vart forlatt. Det vart gjort gjennom innstramming i penge- og kredittpolitikken, og med god hjelp av valutaspekulanter som kjøpte norske kroner i forvissing om at de ville stige i verdi. Resultatet vart at den som hadde lånt f.eks. 5000 kroner i 1920 måtte ut med et beløp som svarte til 9000 1920-kroner i tillegg til rentene i 1929. Vesentlig som følge av paripolitikken gikk tallet på tvangssolgte små og store bruk på bygdene jamnt opp fra om lag 500 i 1920 til opp mot 4000 i 1929.15

Det var partiene Venstre og Høyre med Frisinnede Venstre som skifta på regjeringsmakta. Partiene visste at paripolitikken ville føre til økonomiske problemer for mange, men håpa at de ville løse seg etter hvert og at resultatet ville bli en stabil pengeverdi. Det nystarta Bondepartiet representerte mange velgere med gjeld, og var delvis i opposisjon til den konsekvente paripolitikken. Mange i partiet ønska ei stabilisering av krona til lavere verdi enn den gamle gullpariteten.16 Arbeiderpartiene søkte velgere på landsbygda blant småbrukere og skog- og landarbeidere, og oppfatta i første rekke krisa som et problem for disse gruppene. De mente at like umoralsk som å kreve at kreditorene skulle få mindre igjen av det de hadde skutt inn, like urimelig var det å kreve at lån som småfolk hadde tatt opp etter påskynding av stat og kommuner skulle betales tilbake dobbelt opp. Arbeiderpartiet foreslo en parlamentarisk gjeldskommisjon og fikk tilslutning fra alle partiene i Stortinget i 1928. Dermed var starten gitt for en langdryg politisk prosess for å lette gjeldsbyrda for bygdefolket.

Nærmest et sammenbrudd

Det internasjonale finanskrakket i 1929 spredte seg til Norge som ei etterspørselskrise i løpet av 1930/31. På 1920-tallet var det ennå avsetning for landbruksproduktene til dem som hadde noe å selge. Å auke produksjonen og produktiviteten var en måte å bedre inntektene på og holde hodet over vatnet for noen av dem som satt i gjeldsfella. Men nå mot 30-tallet var produksjonstaket nådd, og markedsprisene sank. Melka, som hadde hatt en utbetalingspris på 42 øre på Sparbu meieri i 1919, var nede i 8,17 øre per liter i 1932, og disse åtte ørene skulle betale renter og avdrag av lån som hadde dobla seg i løpet av kroneoppskrivinga.17 Dette var tida for politisk støtta, markedsregulerende tiltak i landbruket, med melkesentralene som de mest kjente. Men hva hjalp det å stabilisere prisene på kjøtt og melk når fortjenesta gikk til kreditorene? Gjeldsreduksjon var et påtrengende behov hos en stor del av de over 35 % av yrkesbefolkninga som ennå var sysselsatt i landbruket. Arbeiderpartiet snakka for småbrukerne og landarbeiderne som hadde lite eller ingen ting å selge verken på et åpent eller regulert marked. For dem var det inga hjelp i at prisene på salgsprodukter stabiliserte seg eller gikk opp. For dem var arbeid og gjeldslette eneste vegen ut av krisa. Og tallene talte: Fra 1929 til 1931 gikk antallet tvangssolgte bruk i landet fra ca 4000 til opp mot 6000 og videre til over 6500 i 1932.18 I Sparbu/Ogndal vart tallet på tvangsauksjoner dobla i samme tidsrommet, fra 30 i 1929 til over 60 i 1931.19 I småbruks- og arbeidergrenda Leira i Sparbu med 169 innbyggere i 1930 vart 17 av heimene lyste til auksjon fra 1926 til 1937, det vil si mest kvar tredje heim. Mens innbyggertallet i grenda gikk svakt opp, gikk tallet på skattytere ned fra 112 i 1923/24 til 64 i 1929/30, noe som viser stor skjult arbeidsledighet.20

I 1931 kom Bondepartiet til regjeringsmakt på et smalt parlamentarisk grunnlag. Tradisjonelt var framstående medlemmer av bonderørsla motstandere av statlig innblanding i forholdet mellom banker og låntakere, men overfor krisa gikk regjeringa tilbake på prinsippene og satte ned et utvalg som skulle trekke opp retningslinjer for et oppgjør for overforgjeldete jordbrukere.21 Statistisk Sentralbyrå fikk oppdraget med å foreta ei undersøkelse av formues- og gjeldsforhold i jord- og skogbruk. Den viste at gjeldsprosenten (forholdet mellom gjeld og formue) var høyest i østlandsfylkene med Telemark, der Bygdefolkets krisehjelp fikk oppslutning. Andelen gårdbrukere med gjeldsprosent over 75 varierte her fra 22,7 i Oppland til 36,8 i Vestfold, og blant småbrukerne fra 31,7 i Buskerud til 53,4 i Hedmark. Bare ett fylke til i landet hadde en liknende gjeldsstruktur, og det var Nord-Trøndelag. Her hadde 22,5 % av gårdbrukerne en gjeldsprosent på over 75, og 39,2 av småbrukerne. De bygdene som var verst ramma, var de sentrale jordbruksbygdene på Innherred. I kjerneområdet for Debitorlaget var den gjennomsnittlige gjeldsprosenten for gårdbrukere og småbrukere mellom 60 og 70 %. I Sparbu hadde 36,1 av gårdbrukerne og småbrukerne over 100 i gjeldsprosent, og i Beitstad hele 45,9.22 Om valget av organisasjonstilslutning hadde berodd på likhet i gjeldsstruktur, måtte en vente at nordtrønderne gikk sammen med østlendingene i én stor debitororganisasjon. Men andre ting kom til å bety meir.

Hva hindra sammenslutning?

Vi har sett at det ikke fantes hindringer for sammenslutning i lover og andre grunnlagsdokumenter. Likevel kan det ha vært uformelle eller skjulte bindinger som gjorde avstanden for stor, for eksempel at den politiske uavhengigheta ikke svarte til bestemmelsene i vedtektsgrunnlaget. Jostein Nerbøvik gikk langt i å frakjenne Debitorlaget ei slik uavhengighet. Det virker som han gikk ut fra at Debitorlaget vart oppretta med godkjenning og oppmuntring fra Bondelaget.23 Olav Rovde konkluderer omtrent like ens om Debitorlaget som organisasjon, at «målet var truleg å halde han innafor Bondelaget».24

Var Debitorlaget et bondelagstiltak?

Nerbøviks utsagn om Debitorlaget bygger på at formannen, Olaf E. Elnan, var «ein vide kjent bondelagsmann».25 På denne tida var han politisk og faglig aktiv bare i heimbygda Beitstad, men det er rett nok at han var formann i Innherred krets av Bondelaget fra 1922 til 1924,26 og da Nord-Trøndelag Bondeparti vart stifta i 1921, var han også formann her.27 I det arbeidsutvalget som hadde forberedt Debitorlaget satt også bondelags- og bondepartimannen Kristian Wibe. Han var aktiv i heimbygda, men hadde ingen høy profil i kretsen eller fylket. Det tredje utvalgsmedlemmet, Olav R. Benum, må derimot sies å ha vært vide kjent ettersom han var formann i bondelagskretsen fra 1929 til 1936. Enda meir framtredende profil hadde Ole Jacob Hafstad, som vart medlem fra starten. Sammen med Elnan var han grunnlegger både av fylkespartiet i 1921 og bondelagskretsen i 1922. Han satt i styret for Innherred krets av Bondelaget fram til 1927. Da vart han ansatt som kretssekretær, en stilling han hadde lenge etter at Innherred debitorlag slutta å eksistere.28 Ved første syn kan det virke som påstandene om bondelagstilknytning har mye for seg, men her bør en være forsiktig, for om en legger samme tanke til grunn i vurderinga av Krisehjelpa, vil den også kunne framstå som en slags dekkorganisasjon for bonderørsla. Alle i arbeidskomiteen som planla Bygdefolkets krisehjelp var bondelags- og partifolk (storbøndene David Seierstad, Ingar Høibråten, Olav Moslet, Arthur Krohn og advokaten Martin Sterri).29 Begge organisasjonene starta altså med et problem når det gjaldt å stå fram som politisk uavhengige. En måte å løse problemet på var å få med medlemmer fra andre partier under konstitueringa. I Krisehjelpa kom sakføreren og arbeiderpartimannen (inntil nyss venstremannen) Olav Lien med i styret. Formann i rådet, med formelt sett den viktigste posisjonen, vart og en arbeiderpartimann, gårdbrukeren C. A. Madsen fra Oppland. Og Debitorlaget fulgte oppskrifta til Krisehjelpa: I styret kom venstremannen Haakon Holien og arbeiderpartimannen Hans Ystgaard. Holien var lensmann i Namdalseid og såleis en som kjente gjeldsproblemene godt fra det daglige arbeidet. Ystgaard hadde en stor gård i Sparbu. Han var aktiv i meierisamvirket og hadde ei lang karriere bak seg i herredsstyret, som venstrerepresentant fram til 1928, og seinere som leder for arbeiderpartiopposisjonen.30 Til formann i debitorutvalget, et viktig utvalg i Debitorlaget, vart valgt Kr. Brækken, Beitstad. Han var venstremann og hadde, tilliks med så mange andre ledende menn i laget, lang erfaring fra organisasjons- og herredsstyrearbeid.31 Når det gjelder partipolitisk balanse hos sentrale tillitsmenn hadde begge organisasjonene ei slagside, men Debitorlaget var ikke meir bondelagsdominert enn Bygdefolkets krisehjelp.

Et mål på hvordan laga lyktes med å stå fram som tverrpolitiske eller upolitiske, er hvordan de vart oppfatta av partia. Både den lokale pressa og rikspressa var knytta til partia, dermed gir reaksjonene i avisene en pekepinn. På riksplanet unngikk venstrepressa å kommentere Bygdefolkets krisehjelp.32 Steinkjeravisa Inntrøndelagen fulgte denne linja og kommenterte ikke Debitorlaget fra stiftinga til langt ut i 1933. Det var dermed heller ingen antydning om at laget var spesielt knytta til Bondelaget. Avisa mangla imidlertid ikke stoff om hønsehold og eggproduksjon eller kanin- og pelsdyravl, samtidig som det var lite eller ingen ting om gjelds- og priskrisa. Denne redaksjonelle prioriteringa speiler venstrepartiets tru på at produktivitets- og produksjonsauke var en vei ut av krisa – en holdning som skapte hån og raseri blant krisehjelpsfolk og debitorer.33

Arbeider-Avisen i Trondheim var og sparsom med kommentarer til det nystarta laget. Ut i januar kom et «fritt ord»-innlegg undertegna «-n» med overskrifta «Debitorlag og andre lag».34 Forfatteren tvilte på om debitorlaget ville «bekjempe kapitalismens mare og kapitalens utplyndringsmetode; renteflåing og bestialske gjeldsinndrivelse». Han mente tvert imot å ha sett at laget oppførte seg på «en krypende måte likeoverfor kapitalen». Dersom gårdbrukerne i debitorlaget hadde innrømt sine arbeidstakere samme rett som de krever sjøl, hadde de vært meir å tru på, mener forfatteren, men det gjør de ikke. Han refererer her, uten å si det åpent, til en konflikt om tariffavtale mellom skogeiere i Beitstad/Namdalseid og skogsarbeiderne. Den førte til blokade av skogeierne i november/desember 1932, noe som igjen førte til politianmeldelse fra de blokkerte.35 En av de blokkerte var formannen i Debitorlagets debitorutvalg, Kristoffer Brækken.

Innsenderen i Arbeider-Avisen henta sine argumenter mot Debitorlaget fra arbeiderrørslas oppfatning av Bygdefolkets krisehjelp. Rådende syn i Arbeiderpartiet og fagorganisasjonen var at Krisehjelpa var styrt av storbønder («kakser») som hadde seg sjøl å takke for at de var kommet ut i økonomiske vansker. Disse kaksene så seg tjent med å kreve tiltak mot krisa som falt sammen med hva Arbeiderpartiet krevde på vegne av småbrukere og tomtebrukere (moratorium, gjeldsnedskriving osv.), men for øvrig ville en finne dem blant arbeidernes motstandere.36 Kritikken var ikke uten grunn. Formannen i Bygdefolkets krisehjelp, David Seierstad, hadde offentlig oppfordra til streikebryteri, og støtta streikebryterorganisasjonen «Arbeidets frihet».37 Det var denne typen bondeledere innsenderen «-n» i Arbeider-Avisen prøvde å knytte Debitorlaget til gjennom artikkelen sin. Arbeiderrørsla sin kritiske holdning til Bygdefolkets krisehjelp slo over på Innherred debitorlag.

Dersom Debitorlaget var nær knytta til Bondelaget, skulle en tru det vart ønska velkommen av bondepartiavisa Nord-Trøndelag. Men den ga ingen egen kommentar til stiftinga. Etter ei ukes tid skriver «liten sparer» under overskrifta «Innherred debitorlag» en artikkel der han bekymrer seg for stillingen til sparebankene dersom rentenedsetting og avdragsfrihet blir gjennomført. Han krever at tillitsmenn i sparebankene som samtidig er medlemmer i Debitorlaget, enten går ut av organisasjonen eller ber seg fritatt fra verv i sparebankene. Artikkelen illustrerer det dilemmaet som gjorde at bonderørsla hadde problemer med å solidarisere seg med debitorrørsla. «Liten sparer» representerte ei betydelig gruppe gjeldfrie innskytere som ingen borgerlige partier, heller ikke Bondepartiet, ønska å støte fra seg. Ettersom avisa ikke hadde hatt noen annen kommentar til Debitorlaget, bør det være lov å tolke kritikken fra «liten sparer» som nær det redaksjonelle synet. Et par uker seinere har bladet en kritisk redaksjonell artikkel som sammenligner måla og arbeidsmåten til Bygdefolkets krisehjelp med arbeiderrørsla. De står for samme uansvarlige agitasjon i gjeldsspørsmålet og samme bruk av trusler om boikott og blokade, mener lederen.38 Det er vanskelig å se noen klar holdning til det nystarta Debitorlaget ut fra artikkelen. Kanskje kan den forstås som en advarsel om ikke å følge i Krisehjelpas spor. I alle fall er det lite som tyder på at bondepartiavisa så på Debitorlaget med sympati. Det virker helst som om avisa er farga av bonderørslas holdning til Krisehjelpa: Her sto det fram en medlems- og meningskonkurrent som måtte bekjempes.39 Det er altså lite i partienes og partipressas holdning som taler for et avhengighetsforhold mellom Debitorlaget og Bondelaget. Enda et par momenter taler imot: Det ene er at initiativtakerne hadde nærmere erfaring med gjeldsproblemet enn de sjøl satte pris på. Elnan hadde måttet selge gården sin i 1924, og streva med å bygge opp et nytt bruk.40 Benums heimgård var overforgjelda på grunn av kausjonsansvar og under reell trussel om konkurs.41 Kristian Wibe gikk sjøl konkurs i 1930 og hadde berga gården, men satt hardt i det. De kjente hvor skoen trykka, og hadde et personlig tildriv til å gjøre noe med problemet, ganske uavhengig av politiske sympatier og medlemskap.

Arbeiderpartimannen Hans Ystgaard vart nestformann, seinere og forretningsfører i Debitorlaget. Sammen med Elnan vart han utpekt av styret til å føre forhandlinger med kreditorene på vegne av dem som søkte laget om hjelp, og en vesentlig del av Debitorlagets arkiv består av korrespondanse mellom formann og nestformann. Forholdet mellom Bondepartiet, som satt med regjeringa, og Arbeiderpartiet var mildt sagt anstrengt på den tida de to debitororganisasjonene vart starta. Det er lite trulig at en aktiv arbeiderpartimann ville ha lagt ned så mye arbeid i en organisasjon han oppfatta som en slags dekkorganisasjon for et parti han lå i strid med. Det er altså lite som tyder på ei skjult samrøre mellom Debitorlaget og Bondelaget, og heller ingen grunn til å anta at ei sammenslutning med Krisehjelpa vart hindra av noe slikt. Noen vil nok stusse ved at medlemsinnbydelsen til Debitorlaget fra mai 1932 lanserer tanken om både fylkeslag og ei ny landssammenslutning. Her er det faktisk noe som peker mot konflikt, for det er vanskelig å tenke seg en ny, landsomfattende organisasjon uten i konkurranse med Krisehjelpa. Hva som lå bak, veit vi ikke. Planen vart ikke aktualisert ved konstitueringa av Debitorlaget, og ikke nedfelt i lovene. Tvert om var Elnan nøye med å informere Seierstad om lagets aktiviteter, i alle fall fram til etter årsskiftet 1933.

Formål: Påvirkning

Når en framtredende bondelagsmann som Ole Jacob Hafstad samtidig var aktiv i Debitorlaget, kunne en mistenke ham for å ville bruke Debitorlaget til å fremme Bondelagets sak, men så enkelt er det ikke. Hafstad og andre bondelagsfolk i fylket kjente til de indre konfliktene om debitorspørsmålet i bonderørsla. Alt i april 1926 vedtok bondelagskretsen ei henvendelse til regjeringa om pengepolitikken etter forslag nettopp fra Hafstad, der det het:

Innherred krets av Norges Bondelag samlet til årsmøte på Steinkjer uttaler herved sin beklagelse over det nu herskende økonomiske diktatur og de uheldige retningslinjer hvorefter vår pengepolitikk er ledet i de sidste år. Stort set er stillingen nu for jordbrukets vedkommende, at bøndene snart har opbrukt de sidste resurser av opspart kapital for å dekke underskud, og man står likeoverfor den kjendsgjerning at de fleste ikke lenger kan klare sine forpliktelser. Hvilken økonomisk katastrofe dette vil bli øiner man neppe rekkevidden av.42

Uttalelsen vart sendt gjennom Bondelagets arbeidsutvalg, og var del av bakgrunnen for en resolusjon fra Bondelagets landsmøte i Steinkjer i juni. Arbeiderpartiets Christopher Hornsrud syntes resolusjonen var så god at han tok den opp i Stortinget og foreslo at tinget slutta seg til den, men da stemte hele bondepartigruppa, så nær som den seinere statsminister Jens Hundseid, mot resolusjonen. Hornsrud kalte da Bondepartiet et «janusparti», som ikke ville stemme for sine egne resolusjoner.43 Det er forståelig at mange var enige med Hornsrud, også utafor hans parti, og ikke minst i «Steinkjer-resolusjonens» heimdistrikt. Episoden med «Steinkjer-resolusjonen» fikk si reprise tre år seinere i forbindelse med behandlinga av Gjeldskommisjonens innstilling. Den gangen skreiv Hafstad et langt og inntrengende brev til Bondelagets formann og sa blant annet: «Såfremt de borgerlige partier ved denne saks behandling ikke viser vilje til å rette det som vrangt er, så slår de dermed den siste pinne i sin likkiste».44 Bondepartimannen Einar Borch var arkitekten bak fleirtallsinnstillinga fra Gjeldskommisjonen, der Bondepartiet og Arbeiderpartiet sto sammen om forslag til gjeldssanering. Til tross for dette sørga bondelagsledelsen, med Johan Mellbye i spissen, for å hindre at forslaga vart vedtatt, og forsvarte dermed kreditorinteressene framfor debitorinteressene. Bondelagets og -partiets valne holdning i gjeldsspørsmålet gjorde inntrykk på parti- og lagsympatisører i Innherred. I den grad de gikk med i Debitorlaget, var det for å påvirke Bondelaget til å gå meir helhjerta inn for å lette gjeldsbyrdene til alle som var uskyldig ramma. Men langt fra alle medlemmene kom fra Bondelaget og Bondepartiet.45 Den betydelige andelen venstrefolk hadde interesse av å trekke sitt eget parti i samme lei. Sjøl om de fleste medlemmene antakelig hadde ei borgerlig-politisk innstilling, var Innherred debitorlags mål å påvirke de borgerlige partia til å innta slike standpunkt i gjeldsspørsmålet som først og fremst var fremma av Arbeiderpartiet. Også her er det likhet mellom de to skyldnerorganisasjonene.46 Nerbøvik/Rovdes klare antydning om at Debitorlaget var et bondelagsorgan er bygd på svak grunn og har liten verdi når en søker årsaken til at laget ikke gikk sammen med Krisehjelpa.

Resolusjons- og deputasjonsfasen

Bondepartiregjeringa som avløste venstreregjeringa Mowinckel II våren 1931 la ned et betydelig arbeid for å regulere landbruksmarkedet og heve prisene, men det gikk fremdeles tregt med gjeldsspørsmålet.47 Sommeren 1931 vart det holdt ei rad massemøter av kriseramma bønder på Østlandet, og om høsten var Bygdefolkets krisehjelp blitt en realitet.48 Noe av det første organisasjonen foretok seg var å sende en deputasjon til statsminister Kolstad. Der fikk Seierstad med følge vite at «noe moratorium […] kunde det ikke være tale om. Heller ikke en forordning om innstilling av tvangsauksjonene, som vilde kunne føre staten op i store erstatningsansvar».49 Nerbøvik beskriver Bygdefolkets krisehjelp i fire faser. Den første var «resolusjons- og deputasjonsfasen», og avvisinga hos statsministeren førte til resolusjoner, nye henvendelser og nye spørsmål til regjeringa, uten at det ga noe tilfredsstillende resultat.50 I juni 1932 fikk regjeringa imidlertid igjennom loven om Lånekassen for jordbruket. Den lovfesta ei frivillig meklingsordning mellom debitor og långiver med lokale meklingsmenn, og oppretta en statlig låneinnretning som skulle kunne konvertere deler av den gjelda som vart tilbake etter mekling.

Loven vart oppfatta som heilt utilstrekkelig av de kriseramma jordbrukerne, og satte ventelig fart i organiseringa av Debitorlaget på Innherred. I desember 1932 sendte det nystarta laget brev til dem som var utnemnt til gjeldsmeklingsmenn i distriktet, med spørsmål om hvordan loven fungerte. Det kom svar fra seks av dem, og de var enige om at loven ville få liten praktisk nytte og krevde forandringer for å fungere etter hensikten.51 Debitorlaget skreiv da til regjeringa (med kopi til fylkets stortingsmenn og til lokal- og trondheimsavisene, foruten til Bygdefolkets krisehjelp ved Seierstad). Der forlangte en først og fremst adgang til tvungen mekling mellom debitor og panthaver, og like ens at staten måtte tre til med tilstrekkelige lån til rimelig rente for å dekke det lånebeløpet som sto igjen etter gjeldsmekling.52 Debitorlaget fortsatte den brev- og resolusjonslinja som Krisehjelpa hadde starta.

Bondepartiregjeringa innså at Lånekassen ikke fungerte og satte i gang arbeid for å forbedre den, men måtte gå av til fordel for den tredje venstreregjeringa Mowinckel i mars 1933. Venstre hadde vært temmelig lunkne til gjeldsnedskriving, men etter hvert vart det politisk vanskelig å stå imot.53 Den nye loven om Lånekassen for landbruket trådte i kraft 20. juni 1933. Den innførte et utvida, midlertidig moratorium for dem som kom inn under ordninga, og gjorde lånevilkåra lettere enn før.54 Men den nye loven vart og en fiasko. Det kom få søknader om gjeldsmekling og lån fra kommuner med stort gjeldstrykk. I Sparbu satt 17,4 % av gårdbrukerne med en gjeldsprosent på over 100, men det kom bare to lånesøknader. Hveding mener at hovedårsaken var at loven og regjeringas forskrifter satte snevre grenser for utlånsvirksomheta.55 Et annet forhold betydde også noe: En stor del av tvangsauksjonene var tillyst etter krav fra enten Hypotekbanken eller Statens småbruk- og boligbank. Disse statsbankene var holdt utenom gjeldsordninga gjennom Lånekassen, noe som og vart oppfatta som ei svakhet ved loven.

Debitorlaget mekler

Straks Innherred debitorlag var organisert, kom det brev, for det meste fra småbrukere. De ville ha hjelp til akkordordning med banker eller til gjenkjøp av bruk som enten banken eller kommunen, som garantist overfor Småbruksbanken, hadde kjøpt på tvangsauksjon. I styremøte den 30. mai 1933 kunne forhandlingsutvalget (Elnan og Ystgaard) opplyse at det var ført forhandlinger om gjenkjøp for ca 20 debitorer som hadde fått heimene sine tvangssolgt. «Dertil er git råd i gjeldsspørsmål for en hel del jordbrukere».56 Korrespondansen til laget viser stor aktivitet for å få til minnelige ordninger. Forhandlingene gjaldt både gjenkjøp og gjeldslettelser, de gjaldt store og små eiendommer, fra Snåsa i nord til Frol i sør, men mest i kjerneområdet omkring Steinkjer. Hans Ystgaard var sjøl en av dem som satt hardest i det. Han hadde gått konkurs første gang allerede i 1923,57 og i februar/mars 1933 var det så vidt båten bar. Han måtte stri for ei ordning for egen del, samtidig som han hadde forhandlervervet for Debitorlaget. Formann Elnan hadde kontordager på Kafé Bondeheimen på Steinkjer, og rett som det var reiste han i distriktet og takserte hus og målte opp jorder for å danne seg et bilde av verdien av de eiendommene han forhandla om. I en del tilfeller har forhandlinger ført fram, men av kildene er det ikke godt å si hvor godt laget lyktes på forhandlingslinja.

Brudd med Bygdefolkets krisehjelp

Mens Innherred debitorlag var opptatt med mekling og forhandlinger, brev til regjering og styringsverk og spørsmål til bankene, var imidlertid Bygdefolkets krisehjelp alt langt inne i sin andre fase, «den aksjonistiske og antiparlamentariske fasen» som Nerbøvik tidfester fra mars 1932 til mai 1933.58 David Seierstad kom i bakgrunnen, sakfører Olav Lien tok tøylene som fungerende formann, som sekretariat og som redaktør av medlemsbladet Bygdefolket. Bladet førte et agressivt språk, og trykte i sitt første nummer sommeren 1932 ei allmenn oppfordring om blokade. Skuffelsen over at det ikke kom offentlige tiltak som monna, la grunnen for fleire forslag som gikk i retning av sivil ulydighet. Det var snakk om bygdevis organisert massekonkurs, og det var snakk om et gigantisk bondetog til Oslo. Det vart ikke noe av, men det var godt stoff for pressa og gjorde Krisehjelpa omstridt og kjent. Utover krisehjelpsbygdene reiste aksjonister krav om organisert rentestreik, og på nyåret 1933 nådde kravet ledelsen i organisasjonen.59 Her hadde de inga tru på at de ville få med mange nok på en slik aksjon, og Olav Lien forsøkte å legge situasjonen død gjennom et hemmelig rundskriv til lokalorganisasjonene som skulle åpnes på møter lørdag den 22. april. Dokumentet vart ei skuffelse for aksjonistene som hadde trudd at her kom marsjordren for rentestreik, og det skapte uro i organisasjonen. Olaf E. Elnan hadde fått nyss om rundskrivet gjennom avisene, og skreiv til David Seierstad og ba om å få vite innholdet og hva som hadde foregått på møtene. Han fortalte at styret i Innherred debitorlag ønska «å følge ’B.K.’ i de spørsmål der dette bør ske, men at grunnen til at den herværende organisasjon ikke enda har meldt sig som avdeling av ’krisehjelpen’ er at mange av vore medlemmer synes at ’B. kr.hjelp’ er efter deres syn for ’revolusjonære’. Her oppe er vi derfor for tiden inne på ’forhandlingslinjen’, og hvad dette vil føre til vil tiden vise».60

Olaf Elnan gir her ei presis beskrivelse av forholdet mellom Debitorlaget og Krisehjelpa et halvt år etter at Debitorlaget var stifta. For det første bekrefter han et ønske om samarbeid. For det andre gjør han det klart at det har vært et alternativ å gå inn i Krisehjelpa. Grunnen til at det ikke vart noen sammenslutning ligger i den utviklinga som Bygdefolkets krisehjelp gikk igjennom vinteren 1932/33, og som slo ut i ønske om bruk av boikott og blokade, massekonkurs og rentestreik. Elnan skriver på vegne av «mange av vore medlemmer». Saken har ikke hatt noen organisasjonsmessig behandling, men formannen var tydeligvis trygg på at han hadde fleirtallet med seg da han satte bom for sammenslutning med Bygdefolkets krisehjelp. Hvordan kunne saken være så opplagt? Kanskje ligger noe av svaret sist på 1800-tallet, da radikale venstreholdninger prega nordtrønderbøndene både i lokalstyre og storting – holdninger som manifesterte seg blant annet i stemmerettskampen, i avholdssaken, språkpolitikken, rettspleien og folkevæpningsarbeidet.61 I 1905 kom republikanismen som ei forlengelse av de samme holdningene. Landmannsforbundet sto opprinnelig svakt, men i åra fram mot 1920 vant det oppslutning, og på Innherred gikk heile venstrelag inn i forbundet i protest mot Venstres landbrukspolitikk. Ved valget i 1921 vart Landmandsforbundet største parti i Nord-Trøndelag og fikk to tingmenn, som Venstre, mens Arbeiderpartiet fikk det femte.62 Venstrepolitikere argumenterte mot Landmandsforbundet og framstilte det som et redskap for «storkaksene og godseierne på og omkring Hedmarken», mens oppfatninga blant innherredsbøndene i Landmandsforbundet var at det var de som nå var bærerne av venstretradisjonene, og at det var Venstre som hadde svikta sin gamle bondepolitikk.63 Alle som var i ledelsen for Debitorlaget, enten de tilhørte Bondepartiet, Venstre eller Arbeiderpartiet, hadde bakgrunn i et Venstre med en sosialradikal profil. Slik skilte de seg fra de ledende i Krisehjelpa i påfallende grad. Om dem skriver Nerbøvik at «preget av bondekonservatisme isprengd høgreradikalisme var sterkt alt i utgangspunktet».64 Så lenge Debitorlaget eksisterte, var det ikke mange tegn til høyreradikalisme og det Nerbøvik kaller «antiparlamentaristiske straumdrag» i den agrare eliten i Nord-Trøndelag. Det kan nok ha utgjort en forskjell når det gjelder viljen til å ty til utenomparlamentariske virkemidler og sivil ulydighet. En annen ting er sammensetninga av den menige medlemsmassen. Blant Krisehjelpas medlemmer var det stor variasjon både når det gjelder hvor de befant seg i det økonomiske og i det ideologiske landskapet.65 Her lå kimen til indre uro og muligheta for ytterliggående utspill. Debitorlagets medlemsmasse var meir ensarta. Tyngden av medlemmene satt på middels store og større bruk. Småbrukerne og tomtebrukerne – de som satt hardest i det – var underrepresentert i medlemsmassen. De fleste av dem som hadde størst grunn til å frykte gjeldskrise og arbeidsløshet, og som derfor kunne vært mest tilbøyelige til å forsvare sivil ulydighet, var ikke med.66 Når ledelsen samtidig utgjorde et modererende element, har en ei rimelig forklaring på hvorfor laget valgte å fortsette på den forsiktige veg i april 1933. Det gjorde ikke Bygdefolkets krisehjelp. Ved et par spektakulære utkastelsesforretninger i mai fikk organisasjonen stor oppmerksomhet, men få visste at på det tidspunktet var Lien og Seierstad i forhandlinger med den nyss avgåtte forsvarsministeren, Vidkun Quisling, om samarbeid med Nasjonal Samling ved stortingsvalget til høsten. I august vart det undertegna en avtale som handla om valgsamarbeid, men som i tillegg var ei politisk, ideologisk og organisasjonsmessig innordning av Krisehjelpa under NS.67 Den tverrpolitiske målsettinga fra etableringsfasen var glømt. Krisehjelpa var gått inn i «den politiske fasen», som snart skulle føre over i «oppløsningsfasen».68 Innherred debitorlag, som greide å holde sin «upolitiske» sti rein, gikk også mot oppløsning, men det visste de ikke sjøl. Sommeren 1933 gjorde laget et framstøt for å vinne ut over innherredsbygdene

Mot slutten

Innherred debitorlag pleide å oppgi mellom 700 og 800 medlemmer. Den udaterte medlemslista har 610 namn. Det fins ei egen liste fra Malm kommune datert 29. oktober 1933. Den inneholder nøyaktig de samme medlemmene som den udaterte medlemslista oppgir for kommunen. Dermed kan vi anta at den udaterte lista gir et tall som er temmelig likt det totale medlemstallet da laget var på sitt største, og at det lå nærmere 600 enn 700.

Da Debitorlaget var under organisering sommeren 1932, bestemte arbeidsutvalget at det ikke skulle konstituere seg før de hadde 1000 medlemmer. Dette var et tall de aldri kom i nærheta av, men konstitueringa skjedde likevel. I løpet av vinteren 32/33 stagnerte medlemstallet. Vervinga stoppa opp, både i bredden (det vart ikke rekruttert fleire gårdbrukere fra et større distrikt) og i dybden (massen av småbrukere og tomtebrukere sto fremdeles utenom). Medlemsarbeidet vart skjøvet i bakgrunnen til fordel for forhandlinger og mekling i gjeldssaker og kontakt med banker og myndigheter. Uvissheta i forholdet til Krisehjelpa har ventelig også ført til en avventende holdning til organisasjonsarbeidet. Nå var bruddet et faktum og uklarheta borte. Krisehjelpa lå i strid med seg sjøl, og muligheta for en meir moderat debitororganisasjon var der. Så, den 16. juli 1933, mens forhandlingene mellom Bygdefolkets krisehjelp og NS vart ført i Oslo, møttes jordbrukere fra Skatval, Stjørdal, Lånke, Hegra, Meråker og Selbu i Sagatun i Stjørdal til «samtale om den rådende krise i landbruket».69 200–300 mennesker møtte – to–tre ganger så mange som da Debitorlaget vart stifta høsten før. Olaf Elnan innleda om Innherred debitorlag. Han gikk militant ut og fortalte om bygdeutvalga og svartelistene «hvor vi setter slike folk som slår til sig tvangssolgte eiendommer i konkurranse med den kriserammede tidligere eier. Hvad slags midler som brukes overfor slike karer skal ikke nevnes her, men dere kan være forvisset om at vi tar våre forholdsregler».70 Men i fortsettelsa markerte han avstand til Bygdefolkets krisehjelp: «Vi går pynteligere frem, og vi tror at det monner». Nå så han for seg ett debitorlag i stjørdalsområdet og ett i Namdalen som sammen med Innherred kunne danne et fylkeslag. Tanken om en ny landsorganisasjon hadde ligget død så lenge ei sammenslåing med Bygdefolkets krisehjelp var aktuell. Nå vart planen tatt fram igjen og presentert for stjørdalsmøtet. Her vart det så valgt ei nemnd som skulle sanke medlemmer. Den vart satt sammen av en fra hver av de fem stjørdalskommunene, mens selbyggene var sørtrøndere og fikk oppgaven med å starte lag der.71

Pressedekninga av stjørdalsmøtet var rask og positiv. I løpet av åtte måneder var det skjedd et skifte i holdningen til Debitorlaget – et skifte som må ha sammenheng med måten laget arbeidde på. Arbeider-Avisen pekte på det som alle visste: at krava fra Debitorlaget stort sett falt sammen med krava fra sosialistene. Meir oppsiktsvekkende var det kanskje at venstreavisa Stjørdalens Blad, som nå et halvårs tid hadde vært regjeringsorgan, hadde en leder der bladet støtta resolusjonen fra møtet, og innrømte at det var rimelig om folk som var havna i nød på grunn av paripolitikken følte seg mishandla. Valget nærma seg, og debitorsaka var i medvind. Møtet i Stjørdalen kunne tyde på at laget også var det.

Stortingsvalg

Kort etter stjørdalsmøtet stilte Debitorlaget fem krav til partienes stortingskandidater, og ba lagsfolk og andre om å arbeide for kandidater som gikk inn for krava. De gjaldt moratorium, rentelette, tvungen akkord ved gjeldsoppgjør etter loven om Lånekassen, skattelette og senking av innførselstoll på nødvendighetsartikler.72 Som et ekko av dette brevet sendte Stjør- og Verdal krets og Inntrøndelag krets av Norges Bondelag en felles tremannsdelegasjon til regjeringa Mowinckel. En av delegatene var sekretæren i Inntrøndelag krets og nestformann i Debitorlagets debitorutvalg, Ole Jacob Hafstad. De møtte landbruksminister Five og la fram ei 10-punkts liste med aktuelle krisetiltak, og øverst sto rentelette, tvungen mekling og moratorium – saker som var klipt ut av Debitorlagets og Krisehjelpas (for ikke å snakke om Arbeiderpartiets) program.73 Nordtrøndernes faglige delegasjon var ikke bare ei helsing til regjeringa. Den må sees som et forsøk på å knytte Bondepartiet/Bondelaget nærmere til debitorrørslas kampmål framfor stortingsvalget. Men framstøtet lyktes ikke. Stilt framfor et Arbeiderparti med vind i segla, valgte Bondepartiet listeforbund med Høyre. Sparsomhet i statshusholdningen og kampen mot arbeiderrørsla skulle igjen bli det sentrale i valgkampen.74

I Nord-Trøndelag ble det bruduljer da Nasjonal Samling offentliggjorde ei valgliste med 11 respekterte namn fra alle kanter av fylket. På førsteplass sto formannen i Innherred debitorlag, Olaf E. Elnan. Oppstyret var like stort da det viste seg at lista var noe NS hadde kokt i hop uten å spørre dem som sto der. Lista vart trekt, og Elnan var fortsatt bondepartimann. Men han hadde grunn til å være skuffa over partiet sitt. Da Debitorlaget sendte lista si med krav foran stortingsvalget til de tre første kandidatene fra hvert av partiene og spurte hvordan de stilte seg, fikk de svar de var fornøyde med bare fra de tre arbeiderpartikandidatene og en fra Bondepartiet. Svara vart gjort kjent gjennom pressa, og var mest egna til å styrke Arbeiderpartiet hos dem som var opptatt av gjeldskrisa. Valget vart da også et skred for Arbeiderpartiet og en nesestyver for Venstre og Bondepartiet. I Nord-Trøndelag hadde Høyre aldri hadde hatt fast fot, men ved listeforbundet berga partiet Bondepartiets andre mandat, slik at fordelinga i fylket vart uendra.75 På landsbasis fikk heller ikke Arbeiderpartiet det fleirtallet de ønska seg. Men korta var delt på nytt. Etter valget er neste valg det første et parti må tenke på. Her lå muligheta for gjeldsofra.

En effektiv Lånekasse

Og mulighetene kom fort. Alt ved årsskiftet var det lagt fram kriseplaner både fra Bondepartiet, Venstre og Arbeiderpartiet. Nå var det snakk om å bruke staten og statens midler i en heilt annen størrelsesorden enn før, og venstreregjeringa forberedte revisjon av loven om Lånekassen for jordbruket.76 Lokale og regionale bondelag pressa på. Norges Bondelag krevde kraftige og øyeblikkelige tiltak mot krisa og trua med «hittil ubenyttede retningslinjer dersom disse krav ikke imøtekommes».77

Innherred debitorlag fortsatte å arbeide etter den gamle oppskrifta fram til etterjulsvinteren 1934. I februar gikk det et skriv om Lånekassen til alle politiske partier på Stortinget. Her gikk det fram hvordan laget så for seg at loven kunne bli effektiv. Tvangsakkord var ett av tiltaka. I tillegg holdt laget fram behovet for nok statlige lån til rimelig rente for å få akkorden til å bli effektiv.

Arbeider-Avisen flomma nærmest over av jordbruksstoff disse nyårsmånedene i 1934, da krisedebatten var på sitt heftigste. Avisa ga god plass til Debitorlagets henvendelser til bankene og Stortinget.78 Den trykte også to lange artikler av lagets nestformann, Hans Ystgaard.79 Redaktør Ole Øisang hadde en meir bondevennlig holdning enn mange i Arbeiderpartiets øvre skikt, og har åpenbart vurdert Debitorlaget som en kanal til forståelse med Bondepartiet og landbruksorganisasjonene – ei utvikling som Johan Nygaardsvold arbeidet for i Stortinget.80 Arbeider-Avisen og den øvrige arbeiderpressas forhold til Bygdefolkets krisehjelp var derimot meir fiendtlig enn noen gang.

Det var tegn til at etterspørselen, og dermed prisene, holdt på å ta seg opp fra 1934. I Trøndelag skulle året dessuten bli et kronår, blant annet med stor høyeksport til Østlandet. Men gjelda tynga. Våren 1934 hadde Stortinget satt i verk tre måneders utsettelse med rentebetaling på lån i Hypotekbanken og Småbruksbanken, men da utsettelsa løp ut i juni, kom det inn 150 begjæringer om tvangsauksjoner fra statsbankene til Inderøy namsrett.81 Den nye loven om Lånekassen for jordbruket kom i rett tid for mange. Den inkluderte Hypotekbanken og Småbruksbanken, og gikk ellers debitorrørsla langt i møte på andre områder. Sjøl om det var venstreregjeringa Mowinckel som satte loven ut i livet, var vesentlige deler av utfallet et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, spesielt når det gjaldt spørsmålet om hvem som skulle omfattes av gjeldsordninga og hvor store lån Lånekassen kunne yte. Kompromisset førte partia nærmere kvarandre, og la noe av grunnen for kriseforliket og regjeringsskiftet året etter.

Innherred debitorlag og Bygdefolkets krisehjelp

Innherred debitorlag hadde en relativt homogen medlemsmasse. De ledende medlemmene hadde også mange fellestrekk. Alle kom fra en lokal styringselite med radikal venstrebakgrunn. Krisehjelpa var meir sammensatt. Mange av lederne var fargerike personer som samtidig hadde et outsiderpreg over seg.82 Den lite disiplinerte språkbruken og hangen til ekstreme virkemidler ga organisasjonen ry og ettermæle som «ytterliggående». Organisasjonen hadde starta med et program som vart et forbilde for Debitorlaget, men den kom snart til å bryte med målsettinga om å være tverrpolitisk, og utvikla en konfronterende og polariserende praksis. Truslene om bruk av ulovlige midler gjorde at de fleste på borgerlig side tok avstand, samtidig som fascismestemplet og sammenligninga med lappo-bevegelsen var flittig brukt av venstresida.

Det er ingen innførsel i protokollen til Debitorlaget fra 17. februar 1934 til 16. februar året etter. Organiseringa i stjørdalsbygdene, som vart lansert med store og arge ord sommeren 1933, vart aldri noe av. I realiteten begynte organisasjonen å smuldre, samtidig som de politiske miljøa tok til å ta gjeldsspørsmålet på alvor. Etter kvart som initiativet glei over til partier og faglig-økonomiske organisasjoner, syntes det meningsfullt å arbeide gjennom dem. Framfor kommunevalget i 1934 holdt forretningsføreren i Debitorlaget 13 valgforedrag for partiet sitt mellom den 28. september og 10. oktober, fra Børsa i sør til Rørvik i nord.83 Siste spor av Debitorlaget er en klage fra juni 1935 over at meklingsmannen for Lånekassen i ei av innherredsbygdene samtidig er tillitsvalgt i bygdas sparebank.84 Men da hadde nestformannen fra starten, seinere både gjeldsmekler og forretningsfører, alt vært landbruksminister i tre måneder. Han vart oppfatta som den store overraskelsesmannen i den nye regjeringa av et samla borgerlig pressekorps, men valget var ikke tilfeldig. Det var et mål for mindretallsregjeringa å nå størst mulig forståelse med andre partier, og ikke minst med landbruksorganisasjonene, om botemidlene til jordbrukskrisa. Når Nygaardsvold sjøl ikke ønska å lede Landbruksdepartementet, måtte det finnes en statsråd med praktisk erfaring fra samarbeid over partigrensene om gjeldsspørsmålet og andre jordbruksspørsmål, og en slik person var ikke enkel å finne nær toppen i partiet. Ei gjetting kan være at det var redaktør Ole Øisang som først pekte på Debitorlagets tillitsmann. Med sin forhandlingsinnstilte arbeidsmåte og ved å holde avstand til ekstreme strømninger, hadde det vesle, lokalbaserte Innherred debitorlag skaffa seg oppmerksomhet og tillit både i den viktige Arbeider-Avisen og i annen regional presse. Ved regjeringsskiftet fikk det «sin mann» inn i en ministerpost som den gangen var en av de viktigste. Slik fikk laget et visst nasjonalt gjennomslag etter at det var borte. Bygdefolkets krisehjelp var, på si side, uten all innflytelse fra det øyeblikket den gikk i allianse med minipartiet til Quisling.

1 I dag er bare Namdalseid egen kommune. Malm er en del av Verran, Sandvollan og Røra er sammen med Inderøy, og resten er gått opp i Steinkjer kommune.
2 Protokoll for Innherred debitorlag i Steinkjer kommunearkiv (heretter Innherred debitorlag). Annonse i avisa Nord-Trøndelag 5. november 1932. Annonse i Inntrøndelagen 2. november og referat 11. november. Referat i Arbeider-Avisen 14. november 1932.
3 Inntrøndelagen 11. november 1932.
4 K. Frøland, Krise og kamp. Bygdefolkets krisehjelp, Oslo 1962: 75.
5 A. Kirkhusmo, Grenda blir global, bd. 3 i I. Bull (red.), Trøndelags historie, Trondheim 2005: 282.
6 J. Nerbøvik, Bønder i kamp. Bygdefolkets krisehjelp 1925-35, Oslo 1991: 93.
7 O. Rovde, I kamp for jamstelling. Norges Bondelag 1896-1996, Oslo 1995: 291.
8 Frøland 1962: 213 ff.
9 Redaktøren, Ole Øisang, hadde en viktig rolle i utforminga av partiprogramma på 30-tallet. NBF ved A. Kirkhusmo.
10 Arbeider-Avisen 14. november 1932. Overskrifta: «Krisehjelp i Innherred».
11 Innherred debitorlags arkiv i Steinkjer kommunearkiv, brev fra David Seierstad til Olaf E. Elnan 22/1-33.
12 Nord-Trøndelag 20/10-1931.
13 Debitorlagets arkiv.
14 For ei grundig innføring i saksfeltet, se Ø. Hveding, Landbrukets gjeldskrise i mellomkrigstiden, Oslo 1982.
15 Hveding 1982: 42.
16 Ibid: 97.
17 H.-M. Ystgaard, Bondebygd og stasjonsgrend. Strukturmobilitet i Sparbu 1920–1960, Trondheim 1994: 49 og 69.
18 Hveding 1982: 43.
19 Inntrøndelagen, årgangene 1929, 1930, 1931.
20 Ystgaard 1994: 188, 90 og 71. Jfr. også K. O. Masdalen, Arbeidsledighetssituasjonen i mellomkrigstida belyst ved kommunalt arkivmateriale, i L. Martinsen (red.), Gå til kommunearkivet med lokalhistoriske problemstillinger, NLI 1990: 83. Manglende kritikk av folketellinga 1930 som kilde har ført til underestimering av arbeidsledigheta på landsbygda hos M. Tuveng, Arbeidsløshet og beskjeftigelse i Norge før og under krigen, Oslo 1946 og O. H. Grytten, Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden, Historisk tidsskrift 3/1992.
21 M.-B. Ohman Nielsen, Jord og ord. En studie av forholdet mellom ideologi, politikk, strategi og mobilisering hos den tredje pol i det norske partisystemet, Bondepartiet 1915–1940, Bergen 1997: 483 ff.
22 NOS IX. 18: 98, 5 og 102.
23 Nerbøvik 1991: 113, note 25.
24 Rovde1995: 291.
25 Nerbøvik 1991: 93.
26 Protokoll for Innherred krets av Norges Bondelag 1922–1956.
27 J. Hilmo, Midt i Noreg bur vi her i Nord-Trøndelag. 75 år med Bondepartiet/Senterpartiet 1921–1996, Steinkjer 1995: 15.
28 Protokoll for Innherred krets av Norges Bondelag.
29 Nerbøvik 1991: 72.
30 Sparbu formannskaps møtebok 1923-1933.
31 Beitstad formannskaps møtebok 1928-1937.
32 Frøland 1962: 44.
33 Ibid: 79.
34 Arbeider-Avisen 18/1-1933.
35 Arbeider-Avisen 23/11-1932, Nord-Trøndelag 17/12-1932.
36 K. Kjeldstadli, «Arbeider, bonde, våre hære …». Arbeiderpartiet og bøndene, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1977: 272 ff.
37 Ibid: 150 f.
38 Nord-Trøndelag 17/11 og 1/12-1932.
39 Nerbøvik 1991: 81 ff.
40 Beitstadboka bd. III: 315.
41 Opplyst av Martha Dotterud.
42 Protokoll for Innherred krets av Norges Bondelag.
43 Ohman Nielsen 1997: 350.
44 Brev fra Ole J. Hafstad 31. mai 1929 i Mellbyes papirer i Riksarkivet. Brevet er feilsitert i Hveding 1982: 153. Der går det fram at det er Bondepartiets likkiste det er snakk om, mens Hafstad i virkeligheta maner fram heile det borgerlige samfunnets undergang, noe som sto som en aktuell trussel for mange.
45 Nominasjonen framfor valget i 1934 for fem kommuner i Debitorlagets område viser at 36 nominerte medlemmer av Debitorlaget kom fra Bondepartiet, 17 fra Venstre og 8 fra Arbeiderpartiet.
46 Nerbøvik 1991: 253.
47 Ohman Nielsen 1997: 483 ff.
48 Samme sted: 484 og Nerbøvik: 68 ff.
49 Nord-Trøndelag 21/11, Arbeider-Avisen 21/11 og Inntrøndelagen 23/1-1931.
50 Nerbøvik 1991: 95.
51 Debitorlagets arkiv, brev 27/1, 17/1, 11/1, 13/1, 11/1 og 11/1-1933.
52 Samme sted, brev 4/3-1933.
53 Hveding 1982: 206.
54 Ibid: 223.
55 Ibid: 230.
56 Innherred debitorlags protokoll.
57 Ystgaard 1994: 69.
58 Ibid: 95.
59 Ibid: 151 ff.
60 Debitorlagets arkiv, kopi av brev fra Olaf E. Elnan til David Seierstad 24/4-1933.
61 P. Fuglum, Kampen om politisk førerskap i Nord-Trøndelag 1860–1880, Jubileumsårbok for 1881, Nord-Trøndelag historielag, Steinkjer 1981: 201. Artikler av J. Segtnan i Årbok for Nord-Trøndelag historielag 1976, 1977 og 1980.
62 NOS VII.66.
63 R. Hovd, Nasjonal identitet og nasjonalisme i Nord-Trøndelag, Trondheim 1997: 106 ff.
64 Nerbøvik 1991: 80.
65 Ibid: 121.
66 «Mediangården» blant medlemmene fra Malm kommune – det vil si den eiendommen som lå «midt på treet» og hadde like mange over seg som under seg i størrelse – hadde 6,9 i skyldmark, og kan jamføres med en gård på 120–140 mål dyrkajord og sju–åtte kyr. Til sammenligning tilsvarte «mediangården» blant dem som gikk konkurs i Sparbu i 1932 et bruk på omtrent 50 mål jord og kanskje tre–fire kyr. Malm og Sparbu kommuner var ulike, men her er forskjellen mellom størrelsen for medlemsbruk og størrelsen for konkursbruk tydelig nok.
67 Nerbøvik 1991: 218 ff.
68 Ibid: 94.
69 Stjørdalens Blad, 15/7-1933. Bare Meråker og Selbu er egne kommuner i dag. De andre er deler av Stjørdal kommune.
70 Bare ett bygdeutvalg er nemnt hos Debitorlaget. Noen svarteliste fins det ikke spor av, heller ikke av aksjoner mot folk som bød under tvangsauksjoner.
71 Stjørdalens Blad, 18/7-1933.
72 Debitorlagets arkiv, brev dat. 27/7, Inntrøndelagen 2/8, Stjørdalens Blad 3/8-1933.
73 Stjørdalens Blad 12/8-933.
74 Nerbøvik 1991: 238.
75 NOS IX.26.
76 Hveding 1982: 239.
77 Inntrøndelagen 9/5-1934.
78 Arbeider-Avisen 24/2-1934.
79 Samme sted 28/2 og 20/3-1934.
80 Jfr. brosjyren Bonden og valget som redaktør Ole Øisang ga ut i 1933.
81 Nationen 28/6-1934.
82 Nerbøvik 1991: 80.
83 Arbeider-Avisen sept.–okt. 1934.
84 Debitorlagets arkiv, kopi av brev fra Olaf Elnan til sorenskriveren i Inderøy 20/6-1935.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon