Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Anarki og kaos – eller funksjonell regionalisme? Sykehussystemet i mellomkrigstidens Hordaland

f. 1972, dr.art. 2003, forsker I ved Uni Rokkansenteret, Bergen.

teemu.ryymin@uni.no

  • Side: 355-383
  • Publisert på Idunn: 2012-10-02
  • Publisert: 2012-10-02

Artikkelen argumenterer for et alternativ til det etablerte bildet av mellomkrigstidens norske sykehusvesen som anarkisk og kaotisk. Gjennom en analyse av distriktslegenes bruk av helseinstitusjoner i et avgrenset geografisk område – dagens Hordaland fylke – i 1920- og 1930-årene, skisseres et regionalt system som sørget for at de fleste pasienter fra Hordaland som hadde behov for det, fikk plass på eksisterende institusjoner. Systemets funksjonalitet bidro til at statlige planer om sterkere sentralisering av sykehusvesenet langt på vei ble avvist i Hordaland og store deler av landet for øvrig i midten av 1930-årene.

Anarchy and chaos – or regional functionalism? The hospital system in Hordaland County, 1920s and 1930s

Norwegian hospitals expanded rapidly in the decades around the year 1900 – chiefly locally initiated, albeit assisted by a state self-help system. This article discusses the result of the uncoordinated growth, refuting the established notion of the interwar hospital system in Norway as anarchic and chaotic. Through an analysis of the state district medical officers’ use of health institutions in present-day Hordaland County in the interwar decades, the article shows how private and public hospitals in the region were used in a manner that gave most patients in need of a hospital bed relatively easy access to institutions. This regional system was functional from the perspective of district medical officers and representatives of the County assembly, but in the early 1930s the existing hospitals in Norway were increasingly criticised by the state medical bureaucracy as being ineffective and too costly. However, the proposed centralization of health institutions was by and large rejected in Hordaland and elsewhere due to the functionality of the established system.

Keywords: health institutions, hospital reform, interwar period, welfare localism.

Det norske sykehusvesenet har historisk vært formet i et spenningsforhold mellom lokale interesser og sentralisert styre. Lokale interesser var viktige i etableringen av forløperne til mange av dagens helseinstitusjoner i løpet av en kort, men kraftig ekspansjonsperiode i årtiene rundt 1900.1 Ved krigsutbruddet i 1940 omfattet sykehusvesenet ca. 400 medisinske anstalter over hele landet.2 De største sykehusene lå i byene, men over halvparten av anstaltene lå på landsbygda, og de fleste var små og enkle anlegg, ofte kombinerte tuberkulose- og sykeanstalter eller «blandede sykehus».3

Samlet utgjorde sykehusene en stadig viktigere del av helsevesenet. Men deres fremvekst skjedde hovedsakelig uten en overordnet eller statlig plan; initiativene til bygging var som regel lokale. Hvordan fungerte helseinstitusjonene i mellomkrigstiden – resulterte planløsheten i kaos og anarki, eller kan man etterspore funksjonelle fellesskap mellom institusjonene? Denne artikkelen handler om samspillet mellom medisinske institusjoner i mellomkrigstiden, med utgangspunkt i et geografisk område, dagens Hordaland fylke.

Tidligere forskning

Med unntak av enkeltinstitusjoner, er det blitt forsket lite på mellomkrigstidens sykehusvesen i Norge. Historikere som har diskutert forholdene har gjerne tatt utgangspunkt i helsedirektør Karl Evangs vurderinger fra de første etterkrigsårene. I 1947 fremhevet Evang det mangelfulle ved sykehusene bygget før krigen:

Den tidligere bygging av sykehus i Norge har stort sett foregått ut fra lokale hensyn og uten samlet plan for hele landet. Dette har ført til at en rekke sykehus i dag ikke ligger der de burde ligge, til at det nødvendige medisinske samarbeid mellom forskjellige typer av sykehus er blitt vanskeliggjort og til at driften undertiden er unødig kostbar. Mange sykehus er også innredet i bygninger som er lite egnet for formålet.4

På lignende vis karakteriserer Finn Henry Hansen mellomkrigstidens sykehuslokalisering og utbygging som «nærmest ’anarkisk’ […] utbyggingen skjedde uten noen form for overordnet koordinering eller planlegging.»5 Aina Schiøtz beskriver førkrigssykehusene som for tilfeldig plasserte og for små til å kunne skape et kvalitativt forsvarlig fagmiljø; de evnet ikke å samarbeide, og «maktet […] i liten grad å holde tritt med legevitenskapens raske utvikling. Utover dette var det for få sykehusplasser, og finansieringen av så vel etableringskostnader som drift var rotete og uoversiktlig.»6

Slike vurderinger viderebefordrer problemdefinisjonene som lå til grunn for etterkrigstidens sosialdemokratiske sykehuspolitikk. I det som er omtalt som venstrestaten fantes ingen nasjonal sykehuspolitikk: Verken staten, fylkene eller kommuner var på første del av 1900-tallet lovpålagt å tilby innbyggerne sykehus, men de ble bygget ut fra lokale behov, med lokale midler, i regi av en rekke lokale aktører – private så vel som offentlige, særlig i de store og mellomstore byene.7 Tore Grønlie har karakterisert dette som «velferdslokalisme».8 Slik velferdslokalisme var ikke en norsk særegenhet: I Storbritannia utviklet sykehusene seg i første del av 1900-tallet uten overordnet styring; lokale behov og interesser preget sykehusutviklingen frem mot 1930 også i Danmark, hvor by- og amtsråd hadde fått et ansvar for sykehus i 1806.9 I Sverige var utviklingen sterkere sentralstyrt. De nylig opprettede landstingene overtok i 1864 de eksisterende statlige sykehus, og kunne deretter selv avgjøre hva slags sykehus- eller lasarettsystem som ble bygget. Men sykehusloven av 1928 påla landstingene og byene å opprette sykehus dersom slike ikke fantes, og den sentrale Medicinalstyrelsen hadde stor innvirkning på sykehusenes organisering og administrasjon. Loven fastslo også at sykehusene skulle utvikles i henhold til sentrale planer.10

Til tross for manglende lovpålegg i Norge var et statlig rammeverk som gjorde lokal institusjonsetablering og drift økonomisk overkommelig, og sørget for en viss styring, likevel viktig.11 Lover som i og for seg ikke handlet om helseinstitusjoner, stimulerte velferdslokalismen: Tuberkuloseloven (1900) sørget for at institusjoners driftsutgifter for pasienter innlagt etter loven ble fordelt på stat, fylker og kommuner, noe som sikret tuberkulosehjemmenes finansiering.12 Loven om sykeforsikring (1909) sørget for at kretssykekassenes medlemmer og deres familier fikk sine sykehuskostnader dekket, også med statlige bidrag, og ga gradvis flere og flere økonomisk mulighet til å bruke sykehusene.13 Loven om de offentlige legeforretninger (1912) sørget for flere distriktsleger som kunne innlegge pasienter på institusjoner og holde et faglig oppsyn med dem.14 Dette «selvhjelpssystemet», hvor staten bidro med juridiske rammer og finansieringsmekanismer og oppfordret til lokal aktivitet, men ellers overlot mye til lokale aktører, var i tråd med venstrestatens sosialpolitikk: Hver enkelt fikk vern, eller helseinstitusjoner, basert på egen innsats, men med offentlige bidrag, og under en viss kontroll ovenfra.15 Det desentraliserte norske sykehusvesenet med sterk lokal oppslutning, som velferdslokalismen innen rammen av selvhjelpssystemet resulterte i, er nylig karakterisert av Eirinn Larsen som «folkesykehus».16

Begrepene «velferdslokalisme» og «folkesykehus» sier lite om hvordan helseinstitusjonene fungerte, og er i og for seg kompatible med beskrivelsene av sykehussystemets «anarkiske» karakter: Fra synspunktet til den sentrale helseadministrasjonen etter krigen, kunne jo resultatet av de lokale initiativ, tatt av et mangfold av aktører som opererte uten sentral dirigering, fortone seg som kaotisk. Jeg vil argumentere for at mellomkrigstidens sykehussystem var mindre anarkisk og kaotisk enn den foreliggende forskningen kan gi inntrykk av, i det minste i Hordaland, som denne studien konsentrerer seg om. Hordaland og Bergen (som ikke var en del av Hordaland, men et fylke for seg) egner seg vel til en innledende undersøkelse av hvordan venstrestatens sykehussystem fungerte. Bergen bys sentrale posisjon som et servicesenter for et stort omland tilsvarte situasjonen flere steder i landet; som vi skal se, skilte ikke helseinstitusjonene i området seg markert ut fra det som var karakteristisk for systemet andre steder, og private, ikke-kommersielle aktører spilte en viktig rolle i regionens sykehussystem.

Relasjonene mellom helseinstitusjonene i området kan karakteriseres som inkrementelt, det vil si et gradvis fremvoksende og ikke-planlagt utviklet funksjonelt system som sørget for at de fleste pasienter i området fikk den sykehusplassen de hadde behov for, i alle fall ifølge distrikts- og fylkeslegen(e) i Hordaland – og som både legene og fylkestingsrepresentantene var nokså fornøyd med. Systemet var regionalt i den forstand at pasientflyten skjedde på tvers av de etablerte fylkesgrenser, og omfattet i tillegg til Hordaland og Bergen deler av Rogaland og Sogn og Fjordane fylker.

Metode og materialer

For å få grep om den funksjonelle regionalismen i Bergen og Hordaland, skisserer jeg først helseinstitusjonslandskapet i området i 1920- og 1930-årene. Deretter beskriver jeg de institusjonelle relasjoner ved hjelp av en analyse av distriktslegenes bruk av områdets helseinstitusjoner. Den avgrensede geografiske rammen er nødvendig fordi empirisk kunnskap om mellomkrigstidens sykehusforhold er mangelfull. En systematisk sammenligning av regionale sykehusforhold lar seg foreløpig ikke gjøre: I nyere regional- og fylkeshistorier er relasjonene mellom sykehus og andre helseinstitusjoner i mellomkrigstiden knapt omtalt, enn si analysert med tanke på innleggelsespraksis og pasientflyt.17 Den så langt beste kilden til periodens sykehusforhold er Medisinaldirektoratets sammenfatning av fylkesmenns, fylkeslegers og distriktslegers respons på en undersøkelse av sykehusforholdene i landet fra 1934, utgitt i 1941, og denne er lagt til grunn i det følgende når det gjelder forholdene nasjonalt.18

Sykehussystemet i perioden hadde ikke sitt utspring i noen klart artikulert plan eller program, og å få grep om hvordan systemet faktisk fungerte er utfordrende – kildematerialet er fragmentarisk, spredt, og produsert av mange aktører i ulike sammenhenger. Materiale fra mange institusjoner, spesielt fra de private sykehus i Bergen, har vært utilgjengelig, og tallmaterialet over sykehuspasienter fra Hordaland er rudimentært, spesielt for 1920-årene. Systemets hovedtrekk er likevel tydelige. Analysen er basert på arkivmateriale fra Hordaland fylke, som omfatter tallmateriale som viser fordeling av ulike typer pasienter på ulike institusjoner i Hordaland og Bergen i 1920- og 1930-årene, distriktslegenes medisinalberetninger og beskrivelser av sin innleggelsespraksis som inngikk som grunnlagsmateriale fra Sosialdepartementets initiativ for en «Landsplan for sykehus i Norge» fra 1930-årene. Jeg har også dratt veksler på studier av institusjonsetablering og utvikling i Hordaland, særlig Karl Egil Johansens omtale av Hordaland fylkes bestrebelser på å bedre fylkets sykehussituasjon i mellomkrigstiden.19 I Bergen bys historie diskuterer Anders Bjarne Fossen sykehussektorens utvikling i byen frem til 1945, og både han og Tore Grønlie konstaterer at sykehus i Bergen ved slutten av mellomkrigstiden spilte en vesentlig rolle for distriktspasienter.20 Grønlie har i tillegg påpekt at bysykehus ofte ble planlagt for å dekke også de omliggende distrikters sykehusbehov.21

Helseinstitusjonslandskapet i Bergen og Hordaland

Helseinstitusjonslandskapet i Hordaland og i Bergen bestod rundt 1920 av en kjerne av sykehus i Bergen og et flertall mindre isolasjonsanstalter og noen få kirurgiske og spesialiserte sykehus rundt i det omliggende fylket. Et slikt mønster med større sykehus eller sykehuskonsentrasjoner i byer, og mindre institusjoner spredt i omlandet, var vanlig også i landet for øvrig.22 I Bergen fantes det tolv større institusjoner: Byens kommunale sykehus på Haukeland, med en epidemisk (112 senger), medisinsk (92 senger) og kirurgisk avdeling (86 senger), var den største.23 I det kommunale sykehuset inngikk også Lungegården sykehus for tuberkuløse, en hud- og venerisk avdeling og et fødehjem. I nærheten av Haukeland lå den statlige Kvinneklinikken (åpnet i nye lokaler i 1926). I tillegg fantes de private St. Franciskus’ hospital (55 sengeplasser i 1920), Røde Kors-klinikken (31 senger), Diakonissehjemmets sykehus (40 senger) og Hospitalet Betanien (70 senger), alle åpnet mellom 1898 og 1914, og psykiatriske institusjoner som det kommunale Nevengården asyl.24

I Hordaland fantes det et fylkeseid sinnssykeasyl ved Valen; i Odda et kommunalt kirurgisk sykehus (1918, 28 senger) og et mindre epidemilasarett beregnet for isolasjon av pasienter med smittsomme sykdommer som tyfoidfeber og difteri.25 På Voss lå et mindre kommunalt sykehus, opprinnelig epidemilasarett (1894) og et lite privat sykehus (1896, utvidet i 1910 til 25 senger). På Leirvik på Stord lå det store, private Furuly helseheim (1908, 85 senger i 1909), drevet etter naturmedisinske prinsipper, men hvor også autoriserte leger innla og behandlet pasienter.26 Mindre sykestuer og epidemilasaretter fantes det i industrisentra som Arna (1897), Vaksdal og Dale (1903), Stord (1912), Tyssedal og Ålvik (begge i 1915).

Flere tuberkulosehjem betjente fylket – Bjørkelid på Voss (1904) for de midtre og indre deler, Fagerlid på Nesttun (1909) for midtfylket og Eikely ved Valen asyl (1915) for Sunnhordland. Et tuberkulosehjem på Laksevåg i nærheten av Bergen fikk også pasienter fra fylket.27 Tuberkuløse fra Hordaland ble også innlagt på de statlige Lyster sanatorium i Sogn (1902) og Hagevik kysthospital på Os (1893).

Dette institusjonslandskapet skilte seg ikke markert fra forholdene i de fleste norske regioner med tanke på institusjonstyper. Små epidemilasaretter ble bygget over hele landet fra 1880-årene, og det samme skjedde også internasjonalt.28 I slike institusjoner kunne pasienter med epidemisk pregede infeksjonssykdommer – datidens største helseproblem – isoleres.29 Tuberkulosehjemmene, som ble bygget over hele landet etter 1903, sørget for isolering av lungetuberkulosepasienter i sykdommens siste fase.30 Kirurgien, som var i sterk utvikling rundt århundreskiftet, formet også sykehusene så vel i Hordaland og Bergen som ellers i landet. Kirurgien stod sentralt på sykehusene i Bergen; det private sykehuset på Voss fikk et operasjonsrom i 1910, og i Odda var muligheten til å kunne tilby pasienter kirurgi sentral da det nye sykehuset ble etablert i 1918. Det samme gjaldt en rekke sykehus som ble etablert eller utvidet i de første tiår av 1900-tallet, for eksempel i Trondheim, på Moss, Hamar, Horten, Eidsvoll og Sarpsborg.31

Det som først og fremst skilte institusjonslandskapet i Hordaland og Bergen fra andre områder var dets stabilitet. Andre regioner fikk en rekke nye sykehus i 1920- og 1930-årene: For eksempel i Sogn og Fjordane økte sykehuskapasiteten kraftig ved at sykehuset i Lærdal (åpnet i 1906) ble utvidet med kirurgisk avdeling i 1930, sykehuset i Florø åpnet i 1926 og ble utvidet 1933, og nye institusjoner kom til i Høyanger (1934) og på Nordfjordeid (1936). I Møre og Romsdal ble eksisterende sykehus utvidet i 1930-årene, og et nytt ble åpnet i Volda i 1938; i Nordland, Troms og Finnmark ble det bygget nye, større «blandede» sykehus som i hovedsak drev med kirurgisk behandling.32 Med unntak av to nye tuberkulosehjem (se under) fant ingen større nyetableringer sted i Hordaland og Bergen før andre verdenskrig, selv om flere etablerte institusjoner ble utvidet. Denne stabiliteten er slående med tanke på de høylytte krav om nye helseinstitusjoner som ble fremmet i årene etter første verdenskrig. Ifølge Fossen var sykehussituasjonen i Bergen «etter legenes oppfatning allerede omkring 1920 […] svært vanskelig med delvis betydelig overbelegg.»33 Distriktsleger i Hordaland fremmet hyppig krav om nye institusjoner, og på fylkestinget ble spørsmålet om fylket skulle bygge sitt eget sykehus stadig debattert i årene 1919–1922.34 Noe fylkessykehus fantes ikke i Hordaland, i motsetning til de fleste andre fylker. I stedet ble hordalandspasienter i stor utstrekning innlagt i Bergen. Ca. 1200 hordalandspasienter lå årlig på de ulike sykehus i Bergen 1917–1919.35

Pasienter med epidemiske sykdommer forvoldte legene og fylkestingsrepresentantene særlig hodebry. Etter Sunnhetsloven av 1860 var fylket forpliktet til å betale forpleiningen av slike pasienter.36 Epidemiske pasienter fra bynære distrikter ble ofte innlagt på epidemiavdelingen på Haukeland: I 1917 gjaldt det om lag 55 % av de 331 anmeldte tyfoidfeber- og difteritilfeller i Hordaland.37 Men bynære strøk ble rammet av tyfoidepidemier i 1917–1919, og spanskesyken, influensapandemien som slo til på sommeren 1918, førte generelt til «overfylte» sykehus i Bergen.38 Distriktslegene fortvilte over plassmangelen.39 Ifølge fylkeslegen i Hordaland, Paul Backer, rådet det i 1919 en «fullstendig mangel på sykehus» i fylket – og plassen i Bergen var knapp.40 Det Medicinske Selskap i Bergen krevde i mars 1919 bygging av et epidemilasarett for fylket, og på fylkestinget ble det fremhevet at det ville medføre «betydelig fare for folks helse og liv» dersom forholdene ikke ble forbedret.41

Noen løsning fant man imidlertid ikke. Under de påfølgende års stadige fylkestingsdebatter om sykehus, stod tilhengerne av en desentralisert modell med mindre epidemilasaretter spredt omkring i Hordaland mot de som helst så at fylket bygget et større fylkessykehus i eller nær Bergen by.42 De sistnevnte seiret: Ropet etter epidemilasaretter i kjølvannet av spanskesyken stilnet, og mer generelt hadde den medisinske tenkningen siden slutten av 1800-tallet beveget seg mot å se på sentralisering i større sykehus som mer tjenlig enn flere små. En tomt for et fylkessykehus på om lag 100 senger ble kjøpt på Landås i Bergen på høsten 1922.43 Men ingenting ble bygget. Fra første stund hersket det enighet på fylkestinget om at man skulle vente på bedre tider før byggestart.44

Alle krav om fortgang i sykehussaken ble avvist av økonomiske hensyn under de vanskelige forholdene i 1920- og begynnelsen av 1930-årene.45 Økonomien kunne også tale for bygging: Kurpengene på Haukeland økte for pasienter fra Hordaland, Sogn og Fjordane og andre fylker; i 1928 betalte slike «utenbys» pasienter kr 11 per døgn, mot kr 5 per døgn for pasienter fra Bergen.46 Ved å bygge et fylkessykehus kunne fylket ha redusert kostnadene.47 Men dette ville ha krevd storinvesteringer, og så sent som i 1935 slo fylkesmann Lindebrække fast at «[d]ei økonomiske tilhøve uppmoder ikkje til å gå til ein gjeldsauke på millionar.»48

Til tross for dette, og i kontrast til krisestemningen i 1919, fremstod så vel fylkestinget som distriktslegene i Hordaland som nokså tilfredse med sykehussituasjonen etter 1921 (se under). Et forhold som kan bidra til å forklare dette er at det eksisterte et system for bruk av de eksisterende helseinstitusjoner i Hordaland og Bergen som langt på vei sørget for at de fleste som hadde bruk for institusjonsplass, fikk det. Dessuten: På felt der distriktslegene særlig artikulerte misnøye med forholdene, som i tuberkulosearbeidet, tok fylket affære, selv i økonomiske krisetider. To nye fylkeseide tuberkulosehjem ble bygget (Lindås i Nordhordaland i 1927 og Jondal i Hardanger 1934) etter initiativ fra områdenes distriktsleger.49 Byggemidlene kom dels fra fylket, dels fra eksterne kilder som Riksforsikringsanstalten og Vinmonopolpenger, statlige midler generert av Vinmonopolets inntektsbeskatning som ble fordelt på fylkene, og som fra 1927 var øremerket tuberkulosearbeidet.50 Hjemmet i Jondal fikk tre sengeplasser for «vanlige» syke og fungerte dermed som et kombinert bygdesykehus.51 Etableringene skjedde dels på grunn av tuberkuloseloven, som åpnet for tvangsinnleggelse av særlig smittefarlige pasienter. Fylkene var pålagt å dekke en del av kostnadene ved slike innleggelser. Ved å bygge egne tuberkulosehjem, kunne fylkene ha bedre kontroll på utgiftene.52 Hjemmene ble forholdsvis rimelige for fylket: De eksterne finansieringskildene reduserte byggeutleggene, og driften ble delvis betalt av staten og pasientenes hjemkommuner.

Distriktslegene i Hordaland sin bruk av sykehus i 1920- og 1930-årene

Ut fra distriktslegenes medisinalberetninger ser det ikke ut til å ha vært særlig problematisk å få innlagt pasienter på sykehusene i Bergen etter 1921, med noen unntak.53 Fylkeslegen i Hordaland oppga i 1923 at epidemiske og kirurgiske pasienter «som regel» fikk plass, mens det var «yderst vanskelig eller umulig» å skaffe plass for indremedisinske og kroniske pasienter.54 Kapasiteten på epidemiavdelingen på Haukeland hadde ikke blitt utvidet (det skjedde først i 1933), men forekomsten av epidemiske sykdommer i Bergen og Hordaland avtok i 1920-årene, noe som lettet på pasienttrykket.55

Men Haukeland var ikke det eneste alternativet distriktslegene hadde. For sinnssyke og tuberkuløse fantes egne institusjoner utenfor Bergen, og for kirurgiske og indremedisinske pasienter hadde hordalandslegene grovt sagt tre andre alternativer til rådighet: Lokale sykehus (Odda og Voss), sykehus utenfor Hordaland (først og fremst i Haugesund) – og de private sykehus i Bergen.

Sykehusene på Voss og i Odda ble primært brukt av de lokale distriktslegene.56 Disse små sykehusene behandlet relativt få pasienter: I 1933 ble 152 pasienter innlagt på Voss private sykehus, og 314 i Odda.57 Fra Sunnhordland ble pasienter gjerne sendt til Haugesund, særlig etter at det kommunale sykehuset der fikk en kirurgisk avdeling i 1929.58 I begynnelsen av 1930-årene rapporterte distriktslegene sør i fylket i stor grad å bruke Haugesund kommunale sykehus.59 158 hordalandspasienter ble behandlet i Haugesund i 1933; året etter 231.60 En viktig forutsetning for bruken av Haugesund var de relativt gode kommunikasjonene fra Sunnhordland: Det tok et par timer med bil fra steder som Ølen til Haugesund, mens det ifølge stedets distriktslege kunne ta «ca. œ døgn og mere» å sende pasienter til Bergen med båt.61

Rikshospitalet i Oslo, som skulle betjene hele landet med medisinske spesialiteter som klinikker for hud-, øye-, øre- og barnesykdommer, ble lite brukt. Kun distriktslegene i Røldal og Sveio anga å sende pasienter til Rikshospitalet en gang iblant.62 I mellomkrigstiden fikk hordalandspasienter spesialisthjelp særlig ved de private sykehus i Bergen (se under). Bergens- og hordalandslegene innla også revmatiske og «nervøse» pasienter på Furuly helseheim på Leirvik.63

Sykehusene i Bergen – det kommunale og de private – dannet selve hovednavet i det regionale sykehussystemet på 1920- og første del av 1930-tallet, som påpekt av Fossen og Grønlie. I 1934 mottok bergenssykehusene til sammen 3342 pasienter fra Hordaland, med 68 026 liggedager.64 Et bilde av hvordan distriktslegene brukte de ulike bergenssykehus, kan dannes av svarene på to undersøkelser (i 1931 og 1934) av om distriktslegene opplevde det som vanskelig å få pasienter innlagt, og hvilke sykehus de som regel brukte.65

Selv om ikke alle distriktslegene spesifiserte hvilke sykehus i Bergen de brukte, ser det likevel ut til å være forskjeller i bruken av dem. Kirurgiske og øyeblikkelig hjelp-pasienter fikk som regel alltid plass, og da helst ved private sykehus. Fem distriktsleger oppga i 1934 at de innla kirurgiske pasienter på Røde Kors Klinikk; fra tre distrikter ble kirurgiske tilfeller sendt til Betanien, mens Diakonisseklinikken fikk slike tilfeller fra to distrikter (se figur 1).66 Indremedisinske pasienter var mer problematiske: Allment var det i årene mot krigen ansatt langt færre spesialister i indremedisin på norske sykehus enn for eksempel i kirurgi – den mest prestisjegivende spesialiteten – eller tuberkulose.67 Ifølge distriktslegen i Haus tok de private sykehusene i Bergen «nødig» imot indremedisinske tilfeller; distriktslegen i Sveio noterte i 1934 at slike pasienter gjentatte ganger ikke hadde fått plass på Haukeland.68 Men indremedisinske pasienter fra fire distrikter ble likevel sendt til Betanien; Røde Kors Klinikk ble oppgitt av to distriktsleger, Diakonisseklinikken av én.69

Viktigheten av de private bergenssykehus uttrykkes også gjennom at seks av fylkets 25 distriktsleger i 1934 ikke nevnte Bergen kommunale sykehus (Haukeland) i det hele tatt i sine svar.70 Haukeland ser ut til å ha vært særlig brukt for epidemiske pasienter – spesifisert slik i 1934 av syv distriktsleger. Men den høye medisinske kompetansen på Haukeland ble også brukt for «vidløftige kirurgiske sykdommer» (Odda) og indremedisinske tilfeller (Ulvik, Jondal).71

Figur 1 (på neste side) viser fordelingen av ulike grupper av somatiske pasienter fra medisinaldistriktene i Hordaland på ulike bergenssykehus. Dette bildet er naturligvis omtrentlig, men det tyder likevel på at det på begynnelsen av 1930-årene hadde blitt etablert en arbeidsdeling med hensyn til hordalandspasienter mellom de private og det kommunale sykehus i Bergen. For pasienter fra distriktene nærmest Bergen ser Haukeland ut til å ha fungert primært som et epidemisykehus, selv om enkelte distriktsleger også brukte Haukelands spesialkompetanse i spesielt vanskelige tilfeller.

FIGUR 1 Fordeling av pasienter fra medisinaldistriktene i Hordaland på sykehus i Bergen, etter pasientkategori
SykehusKirurgiske/operativeMedisinske/«allm.»EpidemiskeAndre
Bergen kommunale sykehus (Haukeland)Odda («Vidløftige kirurgiske sykd.») Ulvik, JondalTysnes, Kvam, Fana, Os, Sund-Austevoll, Haus, Bruvik
Røde Kors KlinikkKvinnherad, Haus, Strandebarm, Kvam, VossKvinnherad, Haus
BetanienUlvik, Jondal, Voss, HausUlvik, Os, Haus, BruvikStrandebarm («Kvinne-sykdommer og barselkvinner»)
Diakonisse-klinikkenOs, HausHaus
St. Franciskus’ hospitalKvam («Spesialiteter»)
KvinneklinikkenVoss, Kvam

Denne grove funksjonsdelingen lar seg enkelt forklare: Haukeland var det eneste sykehuset med en spesifikk epidemiavdeling, mens de andre avdelingene på sykehuset først og fremst betjente byens egen befolkning. De private sykehusene i Bergen var nettopp institusjoner hvor spesialister kunne tilby sine tjenester for allmennheten. Røde Kors Klinikk, Betanien, Diakonisseklinikken og St. Franciskus’ hospital var først og fremst spesialiserte kirurgiske sykehus for distriktspasienter, selv om de også ble brukt for indremedisinske tilfeller. Det er rimelig å hevde at nettopp fraværet av et fylkessykehus i Hordaland skapte rom for så mange private sykehus i Bergen.

De private klinikkene var fra første stund innrettet mot kirurgisk behandling, og legene som arbeidet ved dem i første del av 1900-tallet hadde gjerne spisskompetanse på ulike felt.72 Mange av legene ved de private sykehus hadde vært tilknyttet Haukeland som underordnede leger under utdanning (spesialisering etter 1918) eller som reserveleger. Etter godkjent spesialisering åpnet mange av dem private spesialistpraksiser i Bergen hvor de la inn og behandlet pasienter på de private sykehusene, og/eller ble ansatt på disse sykehusene.73 For eksempel hadde «huslæge og kirurg» ved Røde Kors Klinikk fra 1927, Trygve Serck-Hanssen, vært reservelege på kirurgisk avdeling på Haukeland 1923–1926 og ble godkjent som spesialist i kirurgi i august 1926.74 Enkelte gikk andre veien fra private sykehus til Haukeland, mens noen delte tiden sin mellom private og offentlige institusjoner.75

Enkelte privatsykehus i Bergen kunne tilby spesialisttjenester som det kommunale sykehuset først fikk kapasitet til etter 1945: Diakonissehjemmets klinikk for øresykdommer åpnet i 1927, mens St. Franciskus’ øyeklinikk åpnet i 1930.76 De fleste pasienter på St. Franciskus var ifølge fylkeslege Lærum «spesialtilfelle (augna-, øyra-, nase- og hals)».77 Disse sykehusene mottok pasienter helt fra Møre og Romsdal og fungerte nærmest som et vestlandsalternativ til Rikshospitalets spesialavdelinger.78 Private, gjerne religiøst eide sykehus hadde på begynnelsen av 1930-tallet tilsvarende spesialistfunksjoner flere steder. I Bærum ble øre-nese-hals-pasienter henvist til private klinikker eller til Rikshospitalet; ifølge fylkeslegen i Oppland fungerte Røde Kors-klinikken på Lillehammer i realiteten som «spesialavdeling» for øre-nese-hals-sykdommer, mens St. Josephs sykehus i Drammen hadde en slik funksjon for Buskerud fylke.79 Telemarks behov for indremedisinsk, kirurgisk og øre-nese-hals-spesialister ble på slutten av 1930-tallet dekket blant annet ved private sykehus i Porsgrunn og Skien, og private sykehus i Kristiansand, Stavanger og Molde ser ut til å ha hatt tilsvarende funksjoner i sine respektive fylker.80 I Trondheim fantes det spesialkapasitet ved de private St. Elisabeths Hospital og på Røde Kors Klinikk, men her konkurrerte byens kommunale og private sykehus om pasientene, fordi det samlet fantes flere sykesenger enn pasienter.81 Løsningen som ble foreslått var et samarbeid mellom byens offentlige og private sykehus – slik man også søkte å få i stand i Bergen og Hordaland fra 1935 (se under).82

Distriktslegene i Hordaland, i likhet med sine kolleger andre steder, innla sine pasienter der det fantes plass.83 Det ser likevel ut som om de enkelte private sykehusene i Bergen hadde «sine» distrikter som de først og fremst betjente. Dette styrkes av at noen av distriktslegene fremhevet ett av de private sykehus i Bergen i sine svar: Distriktslegen i Finnås oppga kun «Diakonisykehuset», distriktslegen i Kvinnherad Røde Kors Klinikk, mens distriktslegen på Askøy oppga å bruke «som regel Betanien».84 Etablering av slike relasjoner mellom distriktsleger og bestemte sykehus, og betydningen av dem for bruken av sykehusene, fortjener videre analyser.

Anders Bjarne Fossen har påpekt at privatsykehusene i Bergen i mellomkrigstiden ble «stadig viktigere som sykehus for folk fra vestlandsfylkene.»85 I Bergen fantes det relativt sett noen flere «private» sykehussenger enn det som var vanlig i landet sett under ett: Nasjonalt var 76,8 % av alle sykehusplasser i 1941 statlige, fylkeskommunale eller kommunale, mens 23,2 % fantes i institusjoner eid av private, verdslige foreninger og religiøse sammenslutninger. I Bergen var 71,8 % av sykehussengene «offentlige» og 28,2 % «private».86 Bergen særmerkes av den høye andelen «private» sengeplasser i institusjoner eid av religiøse, ikke-kommersielle sammenslutninger: Mens 28,8 % av alle «private» sykehussenger på landsbasis var i slike sammenslutningers eie, var andelen i Bergen hele 76,1 %.87

Tabell 1. Antall hordalandspasienter på de ulike sykehus i Bergen, 1917–1919, 1928, 1933, 1934 (epidemiske pasienter ikke medregnet)
Sykehus/år 1917 1918 1919 1928 1933 1934
Bg.Komm.308239176331421483
St.Franciskus432768552825887
Betanien3715876843379911059
Røde Kors188169189310406390
Diakonissekl.266262234450575523
Til sammen117612841351390851515276

Kilder: HFF 1920, 975 (sak 54); HFF 1930: 574–575 (sak 90); FiH. Pakke # 147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 1. Melding fra Hordaland sykehusnemnd. Pasienttall fra Hordaland fylke.

Tabell 2. Antall hordalandspasienter på private sykehus i Bergen og Bergen kommunale sykehus, 1917–1919
Sykehus/år 1917 1918 1919
Private sykehus86810451175
Bergen kommunale sykehus308 + 183 epidemiske239 + 85 epidemiske176 + 148 epidemiske

Kilde: HFF 1920, 975 (sak 54).

De private bergenssykehus var faktisk mer brukt av hordalandspasienter enn Haukeland allerede i 1917–1919 (se tabell 1 og 2). I mellomkrigstiden utgjorde «utenbys» pasienter 12 til 14 % av årsbelegget ved byens kommunale sykehus; på selve Haukeland lå andelen mellom 14 og 18 %.88 På de private sykehus var «utenbys» pasienter i flertall, også utover 1930-tallet. I 1936 utgjorde slike pasienter ved Røde Kors, Diakonissehjemmet, Betanien og St. Franciskus mellom 68 % og 86 % av årsbelegget, regnet i liggedager.89 De private sykehus i Bergen var med andre ord mer for distriktssykehus enn bysykehus å regne, med Betanien som det største (se tabell 3).90

Hordalendinger genererte mesteparten av alle «utenbys» liggedøgn på Haukeland, Røde Kors, St. Franciskus, Betanien og Diakonisseklinikken i 1933 og 1934. Majoriteten av de resterende var trolig fra Sogn og Fjordane, hvorfra pasienter hadde søkt til sykehus i Bergen siden 1830-årene.91 Andelen av pasienter fra Sogn og Fjordane på bergenssykehus var trolig høyere i 1920-årene, men etter at sykehuskapasiteten i Sogn og Fjordane vokste, sank antagelig andelen pasienter derfra i sykehusene i Bergen. De godt utbygde kommunikasjonene, som jernbanen mellom Bergen og Voss og dampskipforbindelsene til Bergen fra Sogn og Fjordane, dannet en viktig forutsetning for den omfattende trafikken av «utenbys» pasienter til Bergen.92

Tabell 3. Liggedager for utenbys pasienter på de ulike sykehus i Bergen, 1930–1936
Sykehus\år 1930 1931 1932 1933 1934 1935 1936
Bg.Komm.*22 48713 94715 78417 69320 69421 76615 598
St.Franciskus96817 61918 36217 57217 23917 97720 013
Betanien17 28824 52326 17730 85231 55131 31537 123
Røde Kors8629981186478869891783378506
Diakonissekl.11 15611 71712 16911 40111 07210 43113 423
* Omfatter Lungegården, Haukeland og Sandviken sykehus.

Kilder: Statistisk årbok for Bergens by 1931: 23, tabell 40; Statistisk årbok for Bergens by, supplement 1935, 1937.

Flyten av pasienter over fylkesgrenser var ikke særegent for Vestlandet, selv om størrelsen på pasientflyten i andre områder trolig var mindre. Dette foregikk også i Buskerud og Vestfold, hvor Drammens sykehus ser ut til å ha vært særlig viktig, med 8 % pasienter fra andre fylker.93 Fra de sørlige deler av Oppland fylke ble pasienter på begynnelsen av 1930-tallet like gjerne sendt til sykehus i Oslo og Hønefoss som til fylkets egne institusjoner på Gjøvik og Hov i Land, og deler av Møre og Romsdal sognet sykehusmessig til Orkdal eller Lillehammer.94 Videre utforsking av slike regionale mønstre er åpenbart viktig, dersom vi ønsker å forstå sykehusforholdene i mellomkrigstiden.

Et kostbart system

At distriktspasienter fikk sykehusplass i Bergen eller andre steder, betydde ikke nødvendigvis at de ble liggende lenge. Etter undersøkelser på sykehus, fortsatte behandlingen helst hjemme på grunn av kostnadene med sykehusbehandlingen, ifølge distriktslegen i Skånevik.95 Nettopp kostnadene knyttet til sykehusinnleggelser ble en viktig drivkraft for den videre utviklingen av sykehussystemet nasjonalt og i Hordaland ut over 1930-tallet.

Hordaland fylkes utgifter knyttet til bruken av sykehus i Bergen varierte med sykdomsforholdene – i år med mye epidemisk sykdom økte naturligvis kostnadene knyttet til innleggelser på Haukeland. I toppåret 1920–1921 utgjorde fylkets samlede utgifter for smittsomme sykdommer om lag 131 000 kroner, hvorav ca. 59 000 kroner gikk til betaling for epidemiske pasienter på Haukeland.96 Dagpengene for fylkespasientene på Haukeland i 1920-årene var, som tidligere notert, om lag dobbelt så høye som for byens egne pasienter, noe som ga «uforholdsmessig store» utgifter, ifølge fylkeslegen.97

Tabell 4. Sykehusutgifter 1928 spesifisert for ulike sykehus*
Sykehus Ant. pas. (+ epid.) Forpl. utg., kr (+ for epid.) Betalt av, i kroner
Pasientene Fattig-vesen Krets-sykekasser Fylket RFA, andre
Diakonissehj. 45058 38134 740370019 932
Sykehus i Rogaland *7619 570660049018069
Odda sykehus22441 3776034851926 824
Haukeland sykehus221 (+ 110)85 270 (+ 41 781)12 243748258 60527 97420 747
Betanien33753 35015 936665229 4181344
Røde Kors, Bergen31074 77436 132520231 4911949
Voss komm. sykehus7 (+ 13)960 (+ 4782)421263125106156
Til sammen 1625 (+ 123)333 682 (+46 563)111 73636 582174 65133 08024 196
* I sekkekategorien «sykehus i Rogaland» inngår Haugesund sykehus (58 pasienter), Rogaland sykehus (7 pasienter), Stavanger sykehus (1 pasient), Dr. Dahls klinikk i Stavanger (1 pasient) og det katolske sykehus i Haugesund (9 pasienter).

Kilde: HFF 1930: 575 (sak 90), tabell «Sykehusutgifter 1928 specifisert for hvert enkelt sykehus».

De samlede sykehusutgiftene i Hordaland i ett enkeltår (1928) utgjorde til sammen 380 245 kroner for 1748 pasienter (se tabell 4).98 Bruken av de private bergenssykehus kostet i gjennomsnitt 170 kroner per pasient, mens utgiftene per pasient på de offentlige sykehus i Bergen, Odda og Voss var ca. 283 kroner – medregnes de epidemiske pasientene, ca. 303 kroner. Per pasient var private sykehus altså langt rimeligere, noe som kom av kortere gjennomsnittlig liggetid: I 1933 og 1934 var liggetiden for den enkelte hordalandspasient i gjennomsnitt 30,6 døgn på Haukeland; på Diakonissehjemmet, Betanien og Røde Kors var liggetiden henholdsvis 14,4, 24,9 og 18,1 døgn.99 Trolig var dette grovt sett tilfellet også i 1928. Kostnadshensyn og ulike pasientgrupper på de ulike sykehus kan forklare forskjellene: Flere epidemiske sykdommer hadde langvarig sykdomsforløp, og utskrivning forutsatte at pasienten var smittefri.100

Tabell 5. Prosentandel av dekning av sykehusutgifter 1928, private/offentlige sykehus
Sykehus Pasientene Fattigvesenet Kretssykekassene Fylket R.F.A. og andre
Private i Bergen46,5 %8,3 %43,3 %0 %1,9 %
Offentlige i Hordaland og Bergen 10,5 %9,3 %49,2 %19 % 12 %

Kilde: HFF 1930: 575 (sak 90), tabell «Sykehusutgifter 1928 specifisert for hvert enkelt sykehus».

Likevel var det dyrt for pasientene å bruke de private sykehus: Nesten halvparten av sykehusutgiftene ved dem ble betalt av pasientene selv (tabell 5). Dette kom av at kretssykekassene kun refunderte en del av de faktiske kostnadene, regulert ut fra hva behandlingen ville ha kostet ved offentlig sykehus. Eventuelle mellomlegg måtte pasientene i private sykehus betale selv.101 Dagpengene ved private sykehus i Bergen var i utgangspunktet langt lavere enn på Haukeland, kr 5,50 per døgn i 1935. Men til dette ble det blant annet lagt eventuell leie av operasjonssal samt legehonorar, som kunne utgjøre betydelige beløp. På Haukeland var operasjonshonoraret inkludert i dagpengene.102

Sett under ett betalte kretssykekassene størstedelen (46 %) av sykehusutgiftene i Hordaland i 1928. Kretssykekassene, opprettet i tråd med loven om sykeforsikring, dekket blant annet sine medlemmers utgifter til sykehusopphold.103 Nasjonalt utgjorde dette en stadig større del av kassenes samlede utgifter: Andelen brukt til sykehusopphold økte fra 9,7 % i 1916 til 17,6 % i 1926. I 1934 var sykehusutgiftenes andel på 28,8 % av de samlede utgifter.104 I Hordaland brukte kretssykekassene i 1928 ca. 175 000 kroner til sykehusopphold, i 1933 kr 288 000 – en økning på over 60 % på noen få år. Prisnedgangen fra 1928 til 1933 tatt i betraktning, var den reelle økningen enda større.105

Økningen i sykehusutgiftene nasjonalt kan forklares med den kraftige institusjonsveksten, men den reflekterer også en endring i befolkningens syn på og bruk av sykehus. Magnus Ormestad, formann i Syketrygdens Landsforening, hevdet i 1936 at «[d]en gamle redsel for å bli lagt inn i sykehus er forsvunnet. Folk forbinder ikke lenger dermed at de legges inn for å dø, men for å bli friske.»106 Pasienter fra Hordaland oppsøkte særlig de private sykehusene i Bergen i stadig større antall, selv om det kostet.

Ansatser til sterkere sentral styring av sykehusene

Internasjonalt begynte så vel medisinere som helsepolitiske styresmakter i begynnelsen av 1930-årene å argumentere for større spesialisering, samordning og sentral planlegging av sykehus. I Danmark, som i likhet med Norge hadde en overveiede desentralisert, lokalt utviklet sykehusstruktur, tok overlegen ved by- og amtssykehuset i Hjørring, dr.med. Erik Otto Folkmar, i 1929 initiativ til utvidelse og modernisering av det lokale sykehuset til et sentralsykehus for hele amtet. Den danske Sundhedsstyrelsen bifalte forslaget, og fastslo at i fremtiden måtte man søke å etablere et spesialisert sentralsykehus for hvert amt, samt et antall mindre kirurgiske sykehus i omlandet.107 Johannes Frandsen, lederen for Sundhedsstyrelsen, gjorde i 1932 denne visjonen om sentralisering og spesialisering gjeldende for hele landets sykehusvesen, primært ut fra hensynet til den stadig mer spesialiserte sykehusmedisinen.108 I Sverige hadde legene alt fra 1910-årene argumentert for opprettelse av «centrallasaretter», og i 1934 definerte en statlig offentlig utredning et spesialisert sentralsykehus i hvert len som målet for sykehusutviklingen.109 I begge land ble sykehusmedisinens økende spesialisering, samt effektivitets- og kostnadshensyn, fremmet som hovedargumenter for utviklingen.

I Norge bidro først og fremst sykehussystemets kostnader på midten av 1930-årene til forsøk på å endre det lokalt initierte, desentraliserte sykehussystemet i retning av sterkere sentral samordning, planlegging og styring – nasjonalt så vel som i Hordaland. Hordaland fylkes budsjettnemnd påpekte i 1934 at fylkets utlegg til epidemiske syke var «svært store» og at både trygdekassene og pasientene hadde store utlegg til sykehusopphold i Bergen.110 Samtidig stod fylket i fare for å bli oppsplittet i sykehussaken: På Haugesund kommunale sykehus hadde nemlig dagpengene for pasienter fra Sunnhordland blitt nedsatt til det samme som for de lokale pasientene – om lag halvparten av dagpengene på Haukeland. I Haugesund ble det dessuten arbeidet for å få «dei herad i Hordaland og Rogaland som soknar til Haugesund til å vera med å gjera det store sjukehuset i Haugesund ferdigt og so skulde sjukehuset drivast i saman.»111 Budsjettnemnden håpet dette ville få Bergen kommune til å redusere dagpengene for fylkespasientene på Haukeland «soleis at ikkje fylket kløyver seg og søreluten dreg til Haugesund», og fylkestinget igangsatte forhandlinger om rimeligere dagpenger for hordalandspasienter ved sykehusene i Bergen, Haugesund og Stavanger.112

Bergen kommune avviste imidlertid dette: Utenbys pasienter betalte det det kostet å behandle dem, nemlig kr 10 per døgn. Satsen var på ingen måte oppsiktsvekkende høy: Ved de fleste kommunale og fylkeskommunale sykehus betalte utenbys pasienter mellom 8 og 11 kroner per døgn, ifølge trygdekassene. At bergenserne slapp unna med kr 6 per døgn, betydde bare at «et betydelig beløp overføres i beskatningen.»113

I oktober 1934 satte Sosialdepartementet i gang med den første landsdekkende undersøkelsen av sykehusforholdene i Norge. Departementet ba fylkesmennene om informasjon om alle ikke-statlige medisinale anstalter som skulle danne grunnlaget for en fremtidig «landsplan» for sykehusutbygging i Norge.114 Departementet understreket at oppføring, utvidelse og drift av sykehus nå foregikk «på en lite rasjonell måte», og at en mer planmessig ordning ville bli mindre kostbar.115 Med en «landsplan» ville konkurranse mellom sykehus unngås, og borgerne kunne få enklere og billigere sykehusadgang.116

Dette initiativet i retning av sterkere sentral planlegging og styring av sykehusvesenet sprang i Norge ut fra bekymringer om ineffektiviteten og kostnadene generert av den eksisterende sykehusstrukturen. Vi kan si at det var nettopp suksessen til velferdslokalismen innen rammen av det statlige selvhjelpssystemet, synlig i form av den kraftige institusjonsveksten, som nå ble oppfattet som problematisk. De tallrike, små og spredte institusjonene var gjerne blitt planlagt og reist av lokale leger og komitéer uten særskilt kompetanse i sykehusbygging, hevdet arkitekten C. Thune-Larsen, sekretær i Norsk Sykehusforening: Skulle sykehus bli billigere og bedre, måtte sakkyndige, særlig arkitekter, få et avgjørende ord med i laget, og sykehusbyggingen måtte organiseres bedre.117 I samme retning argumenterte professor Johan Holst, overlege ved Rikshospitalet. I begynnelsen av 1930-årene var behovet for modernisering av dette statlige sykehuset stort, men de trange tider gjorde at Stortinget holdt igjen.118 Som et ekko av den danske debatten noen år tidligere, foreslo Holst at moderniseringen av Rikshospitalet i stedet kunne finansieres med bidrag fra Østfold og Akershus fylker, mot at sykehuset ville fungere som et «centralsykehus» for disse fylkene med plassgaranti for fylkenes pasienter.119

Selv om anledningen altså var lokal – å skaffe midler til Rikshospitalet – lanserte Holst tanken om en planmessig organisering av alle sykehusene i Norge som den eneste måten å oppnå et «medisinsk effektivt og økonomisk overkommelig» sykehusvesen.120 Det eksisterende systemet led ifølge Holst av mangel på sentral ledelse: Sykehusbyggingen hadde stort sett «foregått planløst» og hadde, til tross for høye kostnader, ført til et ineffektivt sykehusvesen «som på ingen måte står på høide med tidens krav, og som ligger langt tilbake for andre europeiske lands.»121 Holst fremhevet at den økende spesialiseringen av sykehusmedisinen fordret planmessig arbeidsdeling: Landet måtte deles i store områder med et sentralsykehus, utrustet med høyteknologiske spesialavdelinger, og flere lokalsykehus for ukompliserte tilfeller – i grunn den samme visjonen som Frandsen hadde fremmet i Danmark i 1932. Slik ville man oppnå «for den billigst mulige penge den størst mulige medisinske effektivitet.»122 Selv om andre leger ikke nødvendigvis var enige verken i diagnosen eller resepten til Holst og Thune-Larsen, fulgte altså medisinaldirektøren og Sosialdepartementet opp forslagene.123 Senere, i 1938, tok også formannen i Socialistiske lægers forening, den senere medisinaldirektøren Karl Evang, opp behovet for sterkere sentralisering av helseoppgavene mer generelt: Det rådende desentraliserte systemet skapte ulikhet mellom velstående og fattige kommuner.124 Etter andre verdenskrig fulgte Evangs sykehuspolitikk opp Holsts tanker om planmessig arbeidsdeling og sentral ledelse.125

I Hordaland førte det sentrale initiativet fra 1934 i første omgang til at fylkets distriktsleger skulle uttale seg om sykehusforholdene og til etableringen av en ny sykehusnemnd i 1935 som igjen skulle vurdere bygging av et fylkessykehus.126 Som alt notert, var distriktslegene i det store og hele fornøyde med forholdene, med unntak av kostnadene det eksisterende systemet skapte.127 Fylkeslegen, som sammenfattet distriktslegenes uttalelser, la til for egen regning at et nytt fylkessykehus sikkert ville være «i høgste grad ynskjeleg, serleg for dei epidemiske sjukdomar. Men absolutt påkreva og ikkje til å koma undan nett no kann ein ikkje segja, at det er under tilhøvi, som dei er i dag.» 128 Å bygge et nytt, kostbart sykehus under de rådende økonomiske forhold, var knapt påkrevd.

Verken distriktslegene eller fylkeslegen i Hordaland delte problemforståelsen som lå til grunn for Sosialdepartementets initiativ: I det store og hele fungerte sykehusene tilfredsstillende. Systemet var riktignok kostbart, men effektivt nok: De fleste pasienter fikk den hjelpen de trengte. Denne tilfredsheten med de etablerte sykehus delte hordalandslegene med mange av sine kolleger rundt i landet: De fleste fylkes- og distriktslegene og fylkesmennene var i begynnelsen av 1930-årene enige om at tilgangen til sykehus i deres respektive regioner var tilfredsstillende eller god.129 I Hedmark, for eksempel, ble tilfredsheten knyttet til de siste tiårs sykehusutbygging, det desentraliserte institusjonsmønsteret og solidarisk innleggelsespolitikk: Pasienter fra landsbygden fikk relativt lett adgang til bysykehusene, slik tilfellet var også i Hordaland og Bergen. Ifølge Tore Grønlie, som har studert sykehusadgangen for pasienter fra landdistriktene, var dette mer regelen enn unntaket i hele landet.130 I Østfold, for eksempel, kom mellom 25 og 60 % av pasientene i bysykehusene fra landdistriktene, mens i Buskerud var prosentandelen på 60 %.131 I Trondheim inngikk byens tre kommunale og to private sykehus ved slutten av mellomkrigstiden ifølge Svein Carstens i «et velfungerende sykehussystem som kapasitetsmessig sto godt i forhold til de behovene som eksisterte», og som også omfattet Sør-Trøndelag fylke.132 Misnøye med forholdene ble likevel kommunisert fra Finnmark og Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og enkelte isolerte innlandsdistrikter på Østlandet. Den vanligste årsaken til misnøyen var dårlige kommunikasjonsforhold, og mange ønsket bedre utbygde spesialisttilbud (som avdelinger for øye-, øre-, nese- og halssykdommer, samt indremedisin), og flere asylplasser. Likevel lød det i det store og hele fra hele landet at sykehusforholdene var tilfredsstillende.133 Denne tilfredsheten står i kontrast til forholdene i Sverige og Danmark, hvor spesialiseringen og sentraliseringen av sykehus skjøt fart i 1930-årene.134

I Hordaland ble det likevel igangsatt et arbeid for å få en fastere ramme for sykehussystemet. Den nye sykehusnemnden kom frem til at et eventuelt fylkessykehus burde ha om lag 150 sykehusplasser for epidemiske, indremedisinske og kirurgiske pasienter. Egentlig var det ikke bruk for dette, ifølge nemndlederen fylkeslege Birger Lærum, men skulle det vise seg at nybyggingen førte til rimeligere sykehus, var saken en annen: «Ein får vera samd um, at for dei som no, som tilhøvi er, treng søkja til eit sjukehus, for dei vert eit sjukehusupphald for kostesamt, antan det er ein privat person eller ein trygdekasse-patient, fattigstellpatient o.s.b.»135

Det beste, mente nemnden, ville være et samarbeid med Bergen kommune om Haukeland. Nemnden foreslo en ordning lik den som var inngått mellom Østfold fylke og Rikshospitalet, hvor Østfold fylke disponerte 130 sengeplasser mot et kapitalinnskudd til utvidelse og modernisering av sykehuset. Dagpengene på Haukeland måtte dog nedsettes til det samme som byens borgere betalte, understreket nemnden.136 I februar 1937 fikk fylket svar: Samarbeid var av interesse for Bergen, men da måtte fylket betale for en utvidelse av Haukeland – og fylkespasientene måtte fortsatt betale hva behandlingen kostet; å nedsette dagpengene kom ikke på tale. Samarbeidsplanene rant dermed ut i sanden.137

Da gjenstod det å bygge selv – tomt hadde man jo – og ellers å formalisere den eksisterende bruken av andre sykehus i Bergen, Hordaland og i Haugesund gjennom avtaler. Mot reduserte dagpenger og andre kostnader ved de private sykehusene, skulle fylket garantere for at et bestemt antall senger ved Røde Kors, Betanien og Diakonisseklinikken til enhver tid ville være belagt med fylkespasienter.138 Nemnden foreslo også en kontrakt med Haugesund sykehus om at minst 15 senger skulle reserveres for hordalendinger, mot garantier for et eventuelt driftsunderskudd.139 Også avtale med Furuly helseheim på Leirvik om reduserte dagpenger mot et rentefritt lån til utvidelser, og overtagelse av det private sykehuset på Voss, ble foreslått.140

Fylkestinget avviste det meste. Behovet for et fylkessykehus var ikke presserende, og fylket ville prioritere utvidelser ved Valen asyl, hvor forholdene var særs kummerlige. Avtaler med Furuly og Voss ble avvist fordi fylkestinget fryktet lignende krav fra andre steder, for eksempel Odda. Dessuten ville slike avtaler i realiteten ha betydd innføring av en desentralisert sykehusmodell som i prinsippet ble avvist i Hordaland alt i 1922, og som i 1934 også fra sentralt hold ble stemplet som for dyr og ineffektiv.141 Derimot skulle det forhandles med de private sykehusene i Bergen og med Haugesund sykehus.142 En femårig avtale mellom Hordaland fylke og Haugesund trådte i kraft 1. juli 1937.143 Men så langt jeg har kunnet bringe på det rene, ble det ikke inngått noen avtaler mellom fylket og private bergenssykehus – trolig fordi ordningen med Haugesund ble dyrere enn antatt. Sykehuset gikk med underskudd, og fylket hadde forpliktet seg til å dekke en del av det. Lignende avtaler for andre deler av fylket kom dermed ikke på tale, i alle fall ikke uten at fylkets eventuelle økonomiske ansvar ble avgrenset.144

Selv om forsøkene på å formalisere den eksisterende praksisen med unntak av Haugesund altså strandet, ser det etablerte systemet for bruk av sykehusene ut til å ha bestått. De private sykehus utvidet virksomheten: St. Franciskus’ hospital ble erstattet av et nytt sykehusbygg på Florida i 1937, og Diakonissehjemmets nye sykehus på Haraldsplass med 100 senger var ferdigbygget i 1941.145 Den lokalt forankrede sykehusekspansjonen fortsatte, og det var først etter krigen at sykehusene i Hordaland og andre steder igjen kom under sterkere press i retning av mer sentralisert styring.

Konklusjon: Regional funksjonalisme

Denne artikkelen forsøker å nyansere det etablerte bildet av mellomkrigstidens anarkiske og kaotiske sykehusvesen. På et overordnet nivå fremstår velferdslokalismen innenfor rammen av det statlige selvhjelpssystemet som vellykket: Systemet fungerte nærmest for godt, i form av et mylder av store og små helseinstitusjoner over hele landet, bygget ut fra lokale initiativ men med støtte i statlige finansieringsordninger. Kostnadene generert av de tallrike institusjoner og sykehusmedisinens økende spesialisering ledet på begynnelsen av 1930-årene til krav om større sentral planlegging og styring, synlig i Sosialdepartementets initiativ til å kartlegge sykehusforholdene i landet i 1934. Tunge aktører i landets helsevesen vektla i økende grad sentral ledelse og planlegging av sykehusvesenet – først ut fra økonomiske og effektivitetshensyn, senere også ut fra hensynet til likhet i tilgang til gode sykehustjenester. Sentral ledelse og sentralisering preget sykehusutviklingen i stadig sterkere grad etter krigen, under helsedirektør Karl Evang.146

På det regionale nivået, for Hordaland og Bergen, har jeg skissert et system av regional funksjonalisme, en slags ikke-planlagt helseinstitusjonsstruktur som avleiret seg som summen av en rekke valgs konsekvenser. Systemet sørget for at de fleste pasienter fra Hordaland som hadde behov for det, fikk plass på de eksisterende sykehusene i regionen. Det kommunale og de private sykehusene i Bergen, som i tillegg til å betjene byens befolkning var sentrale behandlingssteder for pasienter fra de omliggende Hordaland og Sogn og Fjordane fylker, dannet én kjerne. Byens private sykehus, som fungerte som sykehus for kirurgiske og indremedisinske (distrikts)pasienter og fikk spesialistkapasitet i løpet av perioden, var særlig viktige. Privatsykehus ser ut til å ha hatt tilsvarende spesialistfunksjoner også andre steder i landet. I Bergen skapte trolig fraværet av et fylkessykehus i Hordaland et etter måten stort og stabilt pasientgrunnlag for privatsykehusene. Det kommunale Haukeland sykehus fungerte for distriktenes del primært som et epidemisykehus. Sykehusene i Haugesund dannet en annen kjerne, spesielt for distriktslegene i Sunnhordland. Systemet var komplettert med mindre lokale sykehus, flere epidemilasaretter og spesialiserte institusjoner for tuberkulosepasienter, sinnssyke og enkelte andre pasientgrupper.

Dette nokså stabile regionale systemet bidro til at kravene om nye sykehus i Hordaland fremmet rundt 1919 forvandlet seg i løpet de følgende år til relativ tilfredshet over forholdene blant distriktsleger, fylkeslegen og på fylkestinget. Tilgangen på sykehusplasser og de vanskelige økonomiske forhold bidro til at Hordaland fylke lot være å bygge et nytt fylkessykehus. Det regionale systemet ble opplevd som relativt velfungerende, selv om særlig kroniske og indremedisinske pasienter hadde problemer med å få sykehusplass. Men systemets kostnader, særlig for kretssykekassene og pasientene selv, førte på midten av 1930-tallet til forsøk på å formalisere sykehusbruken i regionen. Også det statlige landsplan-initiativet i 1934, begrunnet i de etablerte sykehusenes kostbarhet og ineffektivitet, bidro til dette. I Hordaland delte ikke legene denne forståelsen av regionens sykehus, og som vi har sett, var de ikke alene om å avvise de statlige planer. Finn Henry Hansen har generelt karakterisert motstanden mot Sosialdepartementets initiativ som om at «medisinsk og økonomisk rasjonalitet utfordret sterke lokale interesser.»147 Lokale interesser gjorde seg gjeldende i Hordaland som andre steder, men distriktslegenes og fylkeslegens vurderinger, samt valgene tatt på Hordaland fylkesting, var ikke uten medisinsk og økonomisk rasjonalitet. Fra legenes og fylkestingets ståsted fungerte systemet godt nok, innenfor rammen av det som var mulig å få til, selv om systemet var økonomisk utfordrende.

Selv om forskningsstatusen kun tillater tentative slutninger, ser det regionale systemet i Hordaland ikke ut til å ha vært enestående: Pasientflyt over fylkesgrensene og arbeidsdeling mellom ulike typer sykehus var ikke uvanlig i andre regioner. Den generelle tilfredsheten med de etablerte forhold som responsen til Sosialdepartementets initiativ i 1934 viser, tyder på at tilsvarende funksjonelle relasjoner mellom etablerte helseinstitusjoner fantes også andre steder, for eksempel i Trondheim og Sør-Trøndelag. En nærmere analyse av slike relasjoners utvikling i første del av 1900-tallet ville være et viktig bidrag til vår kunnskap om norsk sykehushistorie.

1 A.-L. Seip, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920, Oslo 1994: 241–242; A. Schiøtz, Folkets helse – landets styrke 1850–2003. (Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003, bd. 2), Oslo 2003: 180; T. Ryymin, Smitte, språk og kultur. Tuberkulosearbeidet i Finnmark, Oslo 2009a: 101.
2 S. Bu, Sykehusene i Norge, Oslo 1941: Tabell 1. Sykehusvesenet omfattet somatiske sykehus, tuberkuloseinstitusjoner, psykiatriske institusjoner og spesialiserte anstalter.
3 Slike hadde i gjennomsnitt 21 senger i 1941; de rene tuberkulosehjemmene hadde 30,5 senger i gjennomsnitt. Jf. Bu 1941: Tabell 1 og tabell 3.
4 K. Evang, Gjenreisning av folkehelsa i Norge, Oslo 1947: 32–33.
5 F. H. Hansen, SAMDATA SYKEHUS Rapport. Sykehusstruktur i endring. De lange linjer og utviklingen siste tiår, Trondheim 2001: 38.
6 Schiøtz 2003: 320.
7 R. Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998.
8 T. Grønlie, Norwegian General Hospitals, 1970–2002: County Ownership – An interlude between Welfare Localism and State Direction, Medical History 2006, 50: 192–195.
9 T. Grønlie, Hospital sector structure and organization in Britain and Norway – contributions towards a comparative study, i A. Andresen et al. (red.), Politics of Prevention, Health Propaganda, and the Organization of Hospitals 1800–2000, Bergen 2005: 151–152; K. Jacobsen og K. Larsen, Ve og velfærd. Læger, sundhet og samfund gennem 200 år, København 2008: 231–245, 327–329.
10 S. I. Angell, Two variants of decentralised health care: Norway and Sweden in comparison, under utgivelse: 8, 14–16; A. Anell og R. Claesson, Svenska sjukhus förr och nu. Ekonomiska aspekter på struktur, politik och framtida förutsättningar, Lund 1995: 16–36; I. Dahlgren, Översikt över sjukhusvårdens organisation, i E. Edén (red.), Svenska sjukhus. En översikt av det svenska sjukhusväsendets utveckling till 1900-talets mitt, del I, Stockholm 1948: 53, 55; A.-L. Agnell, Översikt av det svenska sjukhusväsendets utveckling til 1900-talets mitt, i E. Edén (red.), Svenska sjukhus. En översikt av det svenska sjukhusväsendets utveckling till 1900-talets mitt, del III, Stockholm 1950: 27–87.
11 Jf. A. Andresen og T. Ryymin, Serving the countryside in times of crisis: Norway 1912–1940, i A. Andresen et al. (red.), Making a New Countryside. Health Policies and Practices in European History ca.1860–1950, Frankfurt am Main 2010: 172–176.
12 Jf. Ryymin 2009a: 32–35, 155–156.
13 Jf. G. Stene-Larsen, Home Visits or Hospital Beds?, i Ø. Larsen (red.), The Shaping of a Profession. Physicians in Norway, Past and Present, Canton, Mass. 1996: 361; Hansen 2001: 36–37; Andresen og Ryymin 2010: 174.
14 Loven økte antallet medisinaldistrikter fra 161 til 372. Andresen og Ryymin 2010: 173–176.
15 Ibid.: 181; S. I. Angell, Den svenske modellen og det norske systemet. Tilhøvet mellom modernisering og identitetsdanning i Sverige og Noreg ved overgangen til det 20. hundreåret, Oslo 2002: 194–196.
16 E. Larsen, Folkesykehuset, Nytt Norsk Tidsskrift 2009, 26: 381.
17 Eksempler på dette er A. M. Tretvik et al., Grenda blir lokal. 1850 til 2005. Trøndelags historie, bind 3, Trondheim 2005; E.-A. Drivenes et al. (red.), Nordnorsk kulturhistorie, bind 1 og 2, Oslo 1994; Å. Svendsen, Fylke i grenseland. Østfolds historie, bind 4, Sarpsborg 2004; A. Løseth, Likskap og lagdeling. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal III. 1920–1972, Oslo 1996; K. Frøland, Vestfold fylkeskommune gjennom 150 år, Tønsberg 1992; K.-O. Masdalen, Agders historie 1920–1945. Mellomkrigstid og okkupasjon, Kristiansand 1991; Ø. Bottolfsen, Finnmark fylkeskommunes historie 1840–1990, Vadsø 1990; E. Hovland og H. E. Næss (red.), Fra Vistehola til Ekofisk. Rogaland gjennom tidene, bind 2, Stavanger 1987.
18 Bu 1941.
19 K. E. Johansen, På sjølvstyr i 150 år. Hordaland fylkeskommune 1837–1987, Bergen 1987.
20 A. B. Fossen og T. Grønlie, Byen sprenger grensene: 1920–1972. Bergen bys historie bd. 4, Bergen 1995: 299.
21 T. Grønlie, General hospital services for rural and peripheral areas of Norway 1920–1950, i Andresen et al. 2010: 198.
22 Jf. Bu 1941.
23 Fossen 1995: 286; jf. C. W. Janssen et al., Haukeland sykehus – en medisinsk hjørnesten siden 1912, Bergen 2001: 120.
24 Fossen 1995: 286, 291.
25 I samtiden ble tyfoidfeber ofte betegnet som «tyfus» og «paratyfus». Se M. Hammerborg, Et forskningsinstitutt. Dr. F. G. Gades patologiske institutt i Magnus Håålands tid, 1912–1937, Bergen 2012:87. Om institusjonene på Voss, i Odda og på Stord, se T. Ryymin, Growth of local medical institutions in Hordaland, 1890s–1920, i A. Andresen et al. (red.), Healthcare Systems and Medical Institutions, Oslo 2009b: 43–67.
26 Ryymin 2009b: 62–65; se også S. Bjelland, R. Kjellevold og S. Espedal, Frå naturmedisin til skulemedisin. Stord sjukehus 1908–2008, Stord 2008.
27 Sunnhetstilstanden og medicinalforholdene 1918: 145; Ryymin 2009b.
28 Ryymin 2009b: 50–51.
29 Schiøtz 2003: 71–75; Ø. Larsen, Epidemic diseases in Norway in a period of change. An atlas of some selected infectious diseases and the attitudes towards them 1868–1900, Oslo 2000: 158–178, 257–277.
30 Ryymin 2009a: 40.
31 Ryymin 2009b: 49–62; S. Carstens og R. Grankvist, St. Olavs Hospital. Sykehuset på Øya gjennom hundre år, Trondheim 2002: 87.
32 Om sykehus i Sogn og Fjordane, se H. Seip, Sogn og Fjordane fylke. Eit tilskot til kommunalsoga, Leikanger 1958: 466–474; O. Bøyum, Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane. Sjukehusutbygginga i Sogn og Fjordane, Førde 2004; om Møre og Romsdal se Schiøtz 2003: 323; for Nord-Norge se I. Elstad og T. Hamran, Sykdom. Nord-Norge før 1940, Bergen 2006: 365–375 og L. Nordstrand, Medisinalfondet for Nordland 1790–1935: Helsefond og fiskerfond, i Fiskerihelsetjenesten. Fiskerienes rolle i utviklingen av det nordlandske helsevesen, Bodø 2003: 29.
33 Fossen 1995: 299.
34 Se note 42.
35 Søndre Bergenhus Amts Forhandlinger 1917: 436 (sak 87); Hordaland Fylkestings Forhandlinger (heretter HFF) 1920: 975 (sak 54); HFF 1921: 473 (sak 61).
36 HFF 1919: 970; Jf. Ot.prp .no. 34 (1859–60) Udkast til Lov om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger i Anledning af epidemiske og smitsomme Sygdomme, § 16.
37 HFF 1921: 476 (sak 61).
38 Sundhetstilstanden og medicinalforholdene 1918: 150.
39 Se for eksempel Riksarkivet, Medisinaldirektøren, Kontoret for lege- og sunnhetsvesen (heretter MD I). Serie F. Pakke L0442. Medisinalberetning (heretter MB), Haus, 1919.
40 Sundhetstilstanden og medicinalforholdene 1919: 130.
41 HFF 1919: 371 (sak 50); HFF 1919: 823 og 967 (sak 91); HFF 1920: 419 (sak 54).
42 Se debattene i HFF 1919: 370–372, 711–712 (sak 50), 535–536, 822–828, 967–972 (sak 91); HFF 1920: 418–425, 972–978, 1072–1081 (sak 54); HFF 1921: 472–483, 1020–1025, 1261–1268 (sak 61); HFF 1922: 762–769, 1097–1100, 1296–1298 (sak 124).
43 HFF 1921: 472–475 (sak 61): HFF 1922: 762–769, 1097–1100, 1296–1298 (sak 124); HFF 62/1923: 272–273.
44 Jf. HFF 1922: 1098 (sak 124). For tomtespørsmålet, se HFF 1923 (sak 62), 1924 (sak 41), 1925 (sak 26), 1926 (sak 29), 1928 (sak 56), 1929 (sak 72), 1930 (sak 90), 1931 (sak 25), 1932 (sak 55), 1933 (sak 90), 1934 (sak 91).
45 Johansen 1987: 164; HFF 1931: 905 (sak 25). For argumenter på fylkestinget, HFF 1928: 927 (sak 56); HFF 1929: 412–414, 761–762 (sak 72).
46 Jf. HFF 1926: 924 (sak 29); HFF 1928: 927 (sak 56).
47 HFF 1926: 924 (sak 29).
48 HFF 1935: 599 (sak 118).
49 Om Lindås se HFF 1924: 785–788, 966–969 (sak 127); HFF 1925: 875–877 (sak 107). Om Jondal se HFF 1931, sak 25: 718; Statsarkivet i Bergen, A-3602 Fylkesmannen i Hordaland, II Fylkeskommunen. Serie C Fylkestingssaker (heretter FiH). Pakke 135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus; HFF 1931: 650–657, 863–864 (sak 98); HFF 1931: 657 (sak 99).
50 Riksforsikringsanstalten forvaltet midler fra kretssykekassenes reguleringsfond. HFF 1924: 786 (sak 127); HFF 1925: 877 (sak 107); HFF 1934: 441 (sak 92); Ryymin 2009a: 156, 177.
51 14 av de 70 innkomne pasienter på anstalten i 1935 var ikke-tuberkuløse. HFF 1936: 357 (sak 84). For å understreke dette og for å unngå stigma knyttet til navnet tuberkulosehjem, ble institusjonen i 1935 omdøpt til Jondal sykehus. Samtidig ble tuberkulosehjemmet på Lindås omdøpt til Lindås sykehus. Jf. HFF 1934: 544, 720 (sak 114); HFF 1935: 745–746 (møte 13.6.1935).
52 Jf. Ryymin 2009a: 34–35.
53 MD I. F. Pakke L0443. MB Hordaland 1921–1925; Riksarkivet. S-2229 Statistisk sentralbyrå, Fbm Hordaland fylke (heretter SSB). Pakkene L0001–L0002. MB Hordaland 1922–1925.
54 SSB. Pakke L0001. MB Hordaland 1923; SSB. Pakke L0002. MB Hordaland 1924.
55 For Bergen, se Fossen 1995: 304 (tabell 6), 305–307.
56 I 1921 ble hele Indre Hardanger oppgitt som opptaksområde for Odda sykehus. HFF 1921: 1262.
57 FiH. Pakke #147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 1. Melding fra Hordaland sykehusnemnd. Pasienttall fra Hordaland fylke 1933–1934.
58 FiH. Pakke #135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus. Distriktslegen i Ølen til Fylkesmannen i Hordaland 20/2-1931; Distriktslegen i Sveio til Fylkesmannen i Hordaland 9/2-1931; R. S. Carlsson, Sykehuset i Sildabyen. Kommunal og fylkeskommunal sykehusdrift i Haugesund 1889–1989, Haugesund 1989: 25.
59 Gjaldt legedistriktene Sveio, Skånevik, Ølen, Stord og Finnås. MD I. Db I. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke. Spørsmålet ble imidlertid sendt til distriktslegene i Hordaland i 1934, og svarene avspeiler sannsynligvis situasjonen i fylket i begynnelsen av 1935.
60 FiH. Pakke #147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 1. Melding fra Hordaland sykehusnemnd. Pasienttall fra Hordaland fylke 1933–1934.
61 FiH. Pakke #135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus. Distriktslegen i Ølen til Fylkesmannen i Hordaland 20/2-1931; MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke. Om kommunikasjonsforholdene på Haugesundshalvøya i mellomkrigstiden, se Ø. Bjørnson, Haugesund 1914–1950. Dei trødde sjøen, Bergen 2004: 267–323.
62 Om Rikshospitalet, se J. B. Natvig et al. (red.), De tre Riker. Rikshospitalet 1826–2001, Oslo 2001.
63 Jf. Ryymin 2009b: 64. I 1933 og 1934 mottok Furuly henholdsvis 318 og 352 hordalandspasienter. FiH. Pakke #147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 1. Melding fra Hordaland sykehusnemnd. Pasienttall fra Hordaland fylke 1933–1934.
64 Ibid.
65 Det følgende er basert på FiH. Pakke #135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus og MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke.
66 MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke. Jf. note 62.
67 Jf. Bu 1941: 19; Grønlie 2010: 196.
68 FiH. Pakke #135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus. Distriktslegen i Haus til Fylkesmannen i Hordaland 5/2–1931; MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke.
69 MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke.
70 Distriktslegene på Stord, Kvinnherad, Strandebarm, Voss, Fusa og Manger distrikter.
71 MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke.
72 M. Hammerborg, Spedalskhet, galeanstalter og laboratoriemedisin – endringsprosesser i medisinen på 1800-tallet i Bergen, PhD-avhandling, Universitetet i Bergen 2009: 176; Sundhetstilstanden og medicinalforholdene 1901, Bergens by: 175.
73 For eksempler på dette se S. Tschudi Madsen og O. Sollied, Medisinsk liv i Bergen. Festskrift i anledning av 100 års jubileet for Det Medicinske Selskap i Bergen, Bergen 1931: 237; Ø. Larsen (red.), Norges leger, Oslo 1996: bd. II, 328; ibid.: bd. III, 605; ibid.: bd. IV, 104, 550; ibid.: bd. V, 120, 652; Janssen 2001: 108, 111, 230. Jf. T. Bertelsen, Etableringen av fakultetet og det medisinske studium, i N. Roll-Hansen et al., Universitetet i Bergens historie, bind II, Bergen 1996: 272–273.
74 Larsen 1996: bd. V, 41–42; Janssen 2001: 114.
75 Larsen 1996: bd. I, 538–539; ibid.: bd. IV, 402; Tschudi Madsen og Sollied 1931: 238.
76 Fossen 1995: 301; jf. Bertelsen 1996: 272.
77 HFF 1937: 523 (sak 112).
78 Om Møre og Romsdal, se Bu 1941: 89.
79 Bu 1941: 61, 67, 69, 70.
80 Bu 1941: 72, 78, 80, 90.
81 Carstens og Grankvist 2002: 115, 120.
82 Bu 1941: 94–95.
83 FiH. Pakke #135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus.
84 MD I. Db. Pakke 0074. Landsplan for sykehus, Mappe Sammendrag av uttalelser fra stadsleger og distriktsleger, ca. 1940. Skjema 2. Hordaland fylke.
85 Fossen 1995: 301.
86 Jf. Bu 1941: 56, tabell 8. I de «offentlige» senger inngår de statlige Kvinneklinikken og Pleiestiftelsen. Det statlige Kysthospitalet i Hagavik lå i Hordaland fylke og er ikke medregnet. Fossen (1995: 300, tabell 4) har i sin oversikt over privat og kommunalt eide sengeplasser i Bergen inkludert Hagavik i de privateide i Bergen, samt utelatt de nevnte statlige institusjoner. Ut fra dette utvalget hadde de private i 1936 49 % av alle senger i somatiske sykehus i Bergen.
87 Bu 1941: 18 og 56, tabell 8. St. Franciskus’ hospital var drevet av en katolsk orden, Betanien var metodisteid. Diakonissehjemmets sykehus inngikk i diakonissebevegelsen som gjorde seg gjeldende i Norge fra slutten av 1860-årene. Om denne bevegelsen, se K. Martinsen, Freidige og uforsagte diakonisser. Et omsorgsyrke vokser fram, 1860–1905, Oslo 1984; Schiøtz 2003: 157–165.
88 Fossen 1995: 299.
89 Ibid.: 302, og tabell 5.
90 Jf. Grønlie 2010: 190–191.
91 I 1933 var der 63 497 «hordalandsliggedøgn», 86 387 «utenbysliggedøgn»; i 1934 henholdsvis 68 026 og 89 473 liggedøgn. Regnet ut fra FiH. Pakke #147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 1. Melding fra Hordaland sykehusnemnd. Pasienttall fra Hordaland fylke 1933–1934 og Statistisk årbok for Bergens by, Bergen 1937: 24, tabell 44. Jf. H. Seip, Sogn og Fjordane fylke. Eit tilskot til kommunalsoga, Leikanger 1958: 458–507.
92 Jf. N. Kolle og A. Haaland, Den sjøvende landsdelen, i K. Helle (red.), Vestlandets historie. Bind 1. Natur og næring, Bergen 2006: 163.
93 Bu 1941: 70–72.
94 Bu 1941: 66, 89.
95 FiH. Pakke #135. Fylkestingsforhandlinger 1931, sak 25, vedlegg. Opgave fra distriktslægene over patienters innleggelse på sykehus. Distriktslegen i Skånevik til Fylkesmannen i Hordaland 6/2-1931.
96 HFF 1922: 214 (sak 54). Jf. ellers budsjettene vedrørende epidemisk sykdom i HFF 1927: 39 (sak 12); HFF 1928: 23–24 (sak 8).
97 SSB. Pakke L0003. Utrykt MB Hordaland 1927.
98 Opplysningene om omkostninger for 552 pasienter på St. Franciskus’ hospital i Bergen mangler i materialet.
99 Beregnet ut fra FiH. Pakke #147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 1. Melding fra Hordaland sykehusnemnd. Pasienttall fra Hordaland fylke 1933–1934.
100 Jf. M. Hammerborg, The campaign to eradicate typhoid fever in Western Norway, i Andresen 2009: 179–180; Janssen 2001: 121.
101 Jf. Fossen 1995: 303; Andresen og Ryymin 2010: 179.
102 Leie av operasjonssal ved de private sykehus i Bergen kostet kr 40 i årene frem til 1937 (HFF 1937: 532 (sak 112)); Seip 1958: 479.
103 Se Ø. Bjørnson og I. E. Haavet, Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894–1994, Oslo 1994: 55–79; Andresen og Ryymin 2010: 174–175, 179.
104 Andresen og Ryymin 2010: 179; M. Ormestad, Syketrygden i 25 år. Forberedelse og virksomhet 1885–1911–1921–1936, Halden 1936: 160, tabell 2 og 163, tabell 5.
105 FiH. Pakke #147. Fylkestingsforhandlinger 1936, sak 111, vedlegg 2. Trygdekassers utgifter til sykehuspleie. I 1930 gikk det med ca. 225 000 kroner; i 1931 kr 227 000, i 1932 kr 263 000.
106 Ormestad 1936: 157.
107 Jacobsen og Larsen 2008: 328–329; J. Frandsen, Sundhedsvæsenet 1927–1961. Oplevelser og erfaringer, København 1963: 32–38.
108 Frandsen 1963: 41–45; Jacobsen og Larsen 2008: 330–333; S. Vallgårda, Sygehuse og sygehuspolitik i Danmark. Et bidrag til det specialiserede sygehusvæsens historie 1930–1987, København 1992: 105–106. Også i Storbritannia søkte myndighetene å få til større samordning mellom landets sykehus i mellomkrigstiden. Se J. Stewart, Municipal health care in inter-war England and Wales: Constraints and opportunities, i Andresen et al. 2005: 107; Grønlie 2005: 151–152. Mer generelt om sykehusutviklingen i Storbritannia i mellomkrigstiden, se J. Mohan, Planning, markets and hospitals, London 2002: 21–67.
109 Angell, under utgivelse: 16; Vallgårda 1992: 105; jf. Agnell 1950: 38.
110 HFF 1934: 768–769 (sak 91); 701–702 (sak 77).
111 HFF 1934: 769 (sak 91).
112 Ibid. Se også HFF 1934: 854–855 (sak 91).
113 FiH. Pakke #145. Fylkestingsforhandinger 1935, sak 118. 3. Borgermester i Bergen til Fylkesmannen i Hordaland 15/6–1934; jf. HFF 1935: 595–596 (sak 118).
114 Om departementets initiativ, se K. Martinsen, Omsorg, sykepleie og medisin. Historisk-filosofiske essays, Oslo 1989: 214–215; Hansen 2001: 38–41.
115 Departementets rundskriv gjengitt i HFF 1935: 597–598 (sak 118); se også Bu 1941: 1–2.
116 Ibid.: 1.
117 Aftenposten 13/1-1931 og 14/4-1934; Tidsskrift for Den norske lægeforening 1931, 51: 890–893 og 52, 1932: 119–122.
118 Jf. Innst. S. nr. 105 (1932); Forhandlinger i Stortinget 1932: 2104–2125; Aftenposten 10/4-1934.
119 Aftenposten 15/3-1934.
120 Ibid.
121 Ibid.
122 Tidsskrift for Den norske lægeforening 1935, 55: 302.
123 Se for eksempel overlege Kristian Haugseths reaksjon på Holsts visjoner i Aftenposten 26/3-1934.
124 Tidsskrift for Den norske lægeforening 1938, 58: 1322, 1333–1334. Jf. Schiøtz 2003: 201–202.
125 Martinsen 1989: 215; Schiøtz 2003: 321–322.
126 HFF 1935: 601, 822 (sak 118).
127 Fylkeslegen i Hordaland til Socialdepartementet 26/5-1935, gjengitt i HFF 1935: 823–825 (sak 118, vedlegg).
128 Ibid.: 824–825.
129 Grønlie 2010: 185, basert på Bu 1941.
130 Grønlie 2010: 189.
131 Grønlie 2010: 189, basert på Bu 1941.
132 Carstens og Grankvist 2002: 128.
133 Bu 1941: 48–105; jf. Grønlie 2010: 185–186, 195–197.
134 Jf. Frandsen 1963: 47–51 og Agnell 1950: 38.
135 HFF 1936: 576 (sak 111).
136 FiH. Pakke #145. Fylkestingsforhandlinger 1935, sak 118. Fylkeslegen i Hordaland til direktør N. Backer Grøndal, 24/12-1935.
137 HFF 1937: 524 (sak 112).
138 Ibid.: 526–527; FiH. Pakke #145. Fylkestingsforhandlinger 1935, sak 118. Fylkeslegen i Hordaland til Bergens krets av Norges Røde Kors, 26/4-1937.
139 HFF 1937: 527–528 (sak 112); Se FiH. Pakke #145. Fylkestingsforhandlinger 1935, sak 118. Fylkeslegen i Hordaland til styret for Haugesunds sykehus, 7/4-1937 for avtalen.
140 HFF 1937: 528–530 (sak 112).
141 Jf. representantene Monstad, Rimmereid, Otterstad, Lamberg og Matre som fremhevet nødvendigheten av å holde fast ved målet om et sentralt fylkessykehus, HFF 1937: 946–950.
142 HFF 1937: 826 (sak 112).
143 Om Haugesund, se HFF 1939: 198–199 (sak 61).
144 Ibid.: 199.
145 Fossen 1995: 301.
146 Jf. Grønlie 2006; Schiøtz 2003: 318–331.
147 Hansen 2001: 40–41.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon