Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rikssamlingshistorien og ynglingerekken

f. 1943, cand.philol. 1969, professor emeritus ved Høgskolen i Telemark, Bø.

claus.krag@hit.no

  • Side: 159-189
  • Publisert på Idunn: 2012-07-04
  • Publisert: 2012-07-04

Ynglingeætten, Vestfold, Harald Hårfagre og Hårfagreætten – dette har vært hjørnestener i generasjoners bilde av den norske rikssamlingen, særlig basert på Snorres Heimskringla. Først i senere år har modifiserende oppfatninger kommet til et visst gjennombrudd. Når det gjelder «ynglingeætten», har man likevel i stor grad holdt fast ved Snorres bilde. Hovedgrunnen er kvadet Ynglingatal, angivelig fra før 900, gjengitt av Snorre. Her tas spørsmålet om kvadets alder opp til vurdering enda en gang i forlengelse av de siste årenes diskusjon. Det pekes på at kvadet ikke bare tilhører et sent trinn i utviklingen av ynglingetradisjonen, men også på at hele denne tradisjonen er langt svakere forankret i overleveringen som helhet enn man har gått ut fra. Dette gjelder også Snorres forfatterskap om man ser det under ett, og det er en hovedgrunn til at det i Snorres opplysninger om ynglingetradisjonen ikke kan ligge en slik ekthetsgaranti som enkelte har ment.

The Norwegian kingdom and the Ynglingar

For generations of Norwegians, the Yngling dynasty, Vestfold and Harald Fairhair marked the beginning of the ‘rikssamling’ (the political unification process) during the Viking period and early medieval centuries. All later kings were seen as descendants of Harald. Even if the saga criticism of the early 20th century brought forward impulses for creating a different picture, such alternatives have only recently broken through. The result is that the notion of a coherent ‘Fairhair dynasty’ from the 9th to the 14th century has now been substantially weakened, and Vestfold no longer plays its traditional role as the original nucleus of the realm. This change of view is mostly due to the systematic examination -- by several 20th century historians -- of saga writing, and the development within it during the 11th and 12th centuries, until the saga tradition found its fullest form in the Heimskringla of Snorri Sturluson. When it comes to the ‘Yngling dynasty’, however, there has been greater reluctance to modify Snorri’s picture. The main reason is evidently the poem Ynglingatal, cited by Snorri (and only by him), assumed to be the work of the poet Thjodolfr of Hvin c. 900. The question of the poem’s dating is re-examined here in view of the discussion in recent years. An argument is made for the poem belonging to a late stage in the development of the Yngling tradition, which is much less present than is usually assumed both in the genre of kings’ sagas generally and, above all, in the writings of Snorri Sturluson as a whole.

Keywords: Hárfagri dynasty, Kings’ sagas, Snorri Sturluson, Ynglingatal/Ynglingar

To kongeslekter som tilsynelatende henger sammen, har gått som en rød tråd gjennom den eldste norske historien, den opprinnelig svenske ynglingeætten og Hårfagreætten. Dette bygger på kongesagaene, fremfor alt på første del av Snorre Sturlasons Heimskringla (Hkr.) fra ca. 1230.1 ‘Ynglingesaga’ (Y.saga) innleder her de norske kongers sagaer, og dekker tidsrommet fra rundt Kristi fødsel til midten av 800-tallet. Snorre fortsetter så med Halvdan Svarte og Harald Hårfagre, som fremstilles som ynglingeætlinger, og deres etterkommere. Den oppfatning at det her, i det minste for vesentlige delers vedkommende, dreier seg om historiske realiteter og i alle fall om en svært gammel tradisjon (langt eldre enn Snorre selv), ble befestet da moderne historisk forskning ble grunnlagt i Norge, rundt midten av 1800-tallet, med Rudolf Keyser og P. A. Munch som forgrunnsskikkelser, og de videreførte sagaens oppfatning. Mange trekk i bildet de to tegnet av rikssamlingstiden, skulle bestå svært lenge.

Når det gjaldt 700- og 800-tallet, kom det likevel endringer ganske raskt. Munch hadde med et omfattende sagamateriale som grunnlag – også fornaldersagaene – villet skrive en vanlig politisk historie fra så tidlig som ca. 700.2 Han anla her et bredt nordisk perspektiv, hvor han innpasset den siste, norske delen av ynglingeætten; én gren av denne slekten plasserte han forøvrig som erobrere i Sønderjylland. Men hele dette bildet av 700- og 800-tallshistorien ble brutalt revet i stykker i en sterkt polemisk avhandling av den danske filolog E. Jessen i begynnelsen av 1860-årene.3

Hårfagreætten og gjennombruddet for sagakritikken

Når det gjelder den egentlige rikssamlingen, den som begynner med Harald Hårfagre, var det først med den gryende sagakritikken på begynnelsen av 1900-tallet at tilvante forestillinger for alvor kom under press. I en avhandling fra 1907 påviste Yngvar Nielsen at den lange slektslinjen fra Harald Hårfagre ned til de senere norske kongene etter alt å dømme ikke svarte til historiske realiteter; den berodde på sagaskrivernes egne genealogiske konstruksjoner.4 Dette betydde at hverken Olav Tryggvason, Olav den hellige eller Harald Hardråde – det var sistnevnte de etterfølgende kongene nedstammet fra – virkelig var ætlinger av Harald Hårfagre. Senere sluttet Edvard Bull seg i det vesentlige til Nielsen.5

Det var imidlertid Halvdan Koht som var toneangivende i norsk sagakritikk, særlig når det gjaldt rikssamlingstiden, og Nielsens synspunkter havnet i skyggen; de ble for alvor først påaktet igjen for tyve–tredve år siden. For Koht var et annet sagakritisk synspunkt det viktigste, nemlig omdateringen av slaget i Hafrsfjord; han skjøv slaget frem i tid fra 872 til ca. 900.6 Denne omdateringen bygde på en beregning av Harald Hårfagres sannsynlige fødselsår med utgangspunkt i fødselsårene til hans etterkommere, særlig Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Kohts resonnementer forutsatte selvsagt at de senere kongene virkelig var Haralds ætlinger; han hadde derfor all interesse av å overse Nielsens påpekninger.

På grunn av Kohts store autoritet slo den reviderte kronologien raskt igjennom, til tross for at det tidlig kom tungtveiende innvendinger mot den, ikke minst av metodisk art.7 Fremdeles i 1950-årene kunne Kohts tidsregning karakteriseres som «et av de faste punkter» i den eldste norske historien.8 Men så ble den brått skjøvet til side i 1964 – man fristes til å si endelig – gjennom en skjellsettende avhandling av Ólafia Einarsdóttir om kronologien i sagatiden.9 Ólafia Einarsdóttir pekte også, skjønt uten at det ble et avgjørende argument i hennes sammenheng, på tvilen som heftet ved forestillingen om Hårfagreætten.10 Etter dette var ikke lenger den sammenhengende Hårfagreætten en integrert del av et tilsynelatende moderne, «kritisk» synspunkt. Igjen ble det lettere å se at de senere kongenes Hårfagreavstamning – fra og med Olav Tryggvason – representerte det bilde sagaforfatterne hadde tegnet. Dermed kunne Nielsens oppfatning fra begynnelsen av århundret, som jo ellers stemte overens med den generelle tendens i sagakritikken, få ny betydning.11

Også på et annet hovedpunkt var Snorres bilde modent for revisjon. Halvdan Svarte og Harald Hårfagre hadde ikke vært Vestfold-konger, og Viken og Vestfold – Haralds angivelige ‘arverike’ – var ikke utgangspunkt for rikssamlingen. Et hovedargument i den forbindelse var at det forelå andre oppfatninger i et skikt av den norsk-islandske sagaskrivning som var eldre enn det Snorre representerte. I disse kildene fremstod Halvdan Svarte og hans nærmeste forfedre som konger på Opplandene, ikke vestfoldkonger; dessuten var Harald Hårfagres mor her etter all sannsynlighet datter av sognekongen Harald Gullskjegg, ikke av østlandskongen Sigurd Hjort, slik Snorre skrev. Harald synes ifølge denne eldre tradisjonen i unge år å ha blitt konge i Sogn etter morfaren, og det var som sognekonge (ræsir Sygna; ifølge kvadet Nóregs konungatal,12 som bygde på Sæmund Frodes tapte verk fra noe før 1130) han begynte sin rikssamling. Videre kan det se ut til at Haralds rike tidlig hadde fått et kjerneområde på Sørvestlandet. Dette gir et annet bilde av slaget i Hafrsfjord og hele gangen i rikssamlingen enn det Snorre formidler. Legger vi den samtidige kilden, Haraldskvæði, til grunn, ser vi at Harald under dette slaget heller ikke angrep de siste selvstendige vestlandskongene, slik vi leser hos Snorre, men selv ble angrepet – østfra – i sitt eget sørvestnorske rike.13

Alt dette betyr at i løpet av de siste tiårene – med forutsetninger lenger tilbake – har historikernes alminnelige oppfatning av Hårfagreætten og rikssamlingen undergått ganske vesentlige endringer.14 Man kan godt se på dette som et forsinket gjennombrudd for den type sagakritikk som Nielsen hos oss og brødrene Lauritz og Curt Weibull i Sverige hadde stått for. Den hadde ikke trengt gjennom i Norge i mellomkrigstiden fordi den norske sagakritikken til Koht egentlig hadde vært noe annet: Der Lauritz Weibull hadde søkt å fremme en undersøkende, streng tekstkritikk, hadde Koht villet avdekke sagaforfatternes, særlig Snorres, «helhetssyn», for så å erstatte det med et sett av marxistisk inspirerte perspektiver.15 Enkelthetene i tekstene hadde Koht forholdt seg relativt fritt til – alt etter behov slik han mente å se det.

I et metodisk-kildekritisk perspektiv må det viktigste i dette sene gjennombruddet være at det nå foreligger en klarere erkjennelse av at sagaforfatterne på 1100- og 1200-tallet aktivt formet og utviklet historiske synspunkter. «Hårfagreætten», både som den fremstår i sagaene generelt og nær sagt i definitiv versjon hos Snorre, er nettopp et slikt historikersynspunkt.

Ynglingene – foprtsatt tro og tvil

Dersom den tradisjonelle forestillingen om Hårfagreætten beror på sagaskrivernes genealogiske konstruksjoner, burde det samme også kunne gjelde ynglingeætten. Dessuten er det ingen lenger som ser på skjoldungerekken, den danske kongeslekten som danner et motstykke til ynglingene, som annet enn et sent kunstprodukt, etter alt å dømme fra 1100-tallet.16 Vi er altså i den paradoksale situasjon at mens både Hårfagreætten og skjoldungerekken nå går for å være konstruert i sen tid, så er det fremdeles vanlig ikke å ville se på ynglingerekken på samme måte. Grunnen er enkel nok – selv om den, slik vi skal se, må anses for utilstrekkelig – nemlig det forhold at ynglingerekken synes å være belagt i et gammelt kvad, Ynglingatal (Y.tal),17 som etter hva Snorre sier er fra annen halvdel av 800-tallet. Det hører med til paradokset at samtidig som avvisningen av Hårfagreætten innebærer en ikke liten mistro til Snorre, så bygger den fortsatte troen på at Y.tal og ynglingegenealogien er fra tiden rundt 900 eller eldre, på en like tydelig tiltro til Snorre. Det at han må ha rett i hva han sier om Y.tal/ynglingene, er for enkelte nærmest blitt til et dogme. Dette har skjedd til tross for at tradisjonen om ynglingene uten tvil, som vi skal se, står langt svakere i sagamaterialet som helhet enn tradisjonen om Hårfagreætten.

I 1991 argumenterte jeg i en avhandling for at ynglingegenealogien og tradisjonen om ynglingene er preget av samme slags historiske synsmåter som dem som ellers ble utviklet i annen halvdel av 1100-tallet.18 Som genealogisk konstruksjon har ynglingetalet viktige trekk til felles med skjoldungetalet, ikke minst det lange tidsspennet.19 Ikke bare i prosaoverleveringen, også i Y.tal finnes det eksplisitte referanser til skjoldungerekken.20 I avhandlingen kartla jeg etappene i utviklingen av historiske synsmåter i ynglingetradisjonen, og viste hvordan de forskjellige tekstene om ynglingene – Are Frodes ynglingegenealogi, ynglingesagaen i Historia Norvegiæ, sagatåtten Af Upplendingakonungum i Hauksbok, selve kvadet Y.tal og endelig Snorres Y.saga – avspeiler ulike trinn i denne utviklingen.21 Dette gjelder ikke minst det som står om ynglingeættens tilknytning til Vestfold (mer om dette nedenfor).

En analyse av forholdet kvad–prosatekster om ynglingene viser at Y.tal, ved siden av å forutsette en utarbeidet genealogi, må være blitt til på basis av en ‘saga’.22 Her kunne mine undersøkelser utdype synspunkter som den tyske germanist Gustav Neckel en gang hadde hevdet. Han hadde i 1908 karakterisert kvadet som en poetisk sammenfatning av en prosatekst – «zerstreuten schmuck einer prosaerzählung [...] zusammen mit der ältesten Ynglingasaga entstanden».23 En tilsvarende avhengighet mellom kvad og prosatekst foreligger i tilfellet Nóregs konungatal (om de norske kongene fra og med Halvdan Svarte) og Sæmund Frodes nå tapte kongehistorie, som var det prosaverk dette kvadet uttrykkelig bygde på. Begge ganger, både når det gjelder Nó.k.tal og Y.tal, var altså en saga primærteksten. Når det gjelder innholdet i Y.tal, fant ikke Neckel overhodet noe som «seinem charakter nach herausfiele aus dem rahmen dessen, was den geschichtskundigen des 12. jahrh.s nachweislich bekannt war oder [...] ihre vorstellungsweise vertraut war».24 Neckel pekte også på at vi i Y.tals fróðir menn (str. 6) synes å ha en direkte henvisning til nettopp dette miljøet av historiekyndige.25

For min del mente jeg å kunne påvise flere anakronismer i kvadet, som bekrefter at det ikke kan være fra tidlig vikingtid.26 Viktigst er to av omskrivningene (kenningene) for ild (i str. 4 og 29): ‘ilden’ kalles her henholdsvis ‘sjøens bror/slektning’ (sævar niðr) og ‘Fornjots sønn’ (sonr Fornjóts).27 Disse genealogiske omskrivningene har ingen paralleller i skaldediktningen fra 900- og 1000-tallet. Derimot forutsetter de en helt bestemt konstellasjon av navn og figurer som er kjent fra 1100-/1200-tallet, både fra Snorre-Edda28 og – fremfor alt – fra et «historisk» verk som er litt eldre, nemlig den bemerkelsesverdige sagatåtten Fundinn Nóregr/Hversu Nóregr byggðisk, nå overlevert i Flatøyboken, men opprinnelig forfattet en gang rundt 1200 (eller noe før).29 Her opptrer i en fjern fortid kong Fornjótr, som hadde sønnene Hlér (= Æge), Logi og Kári, det vil si ‘vann’, ‘ild’ og ‘luft’ (sistnevnte ble stamfar for Nor og Gor og en del senere navngitte norske «konger»).

At denne spekulative firergruppen må svare til de fire elementene, som ellers inngikk som en viktig del i naturkunnskapen i kristen middelalder, og at hele konstellasjonen i vår sammenheng må være av ung alder, har vært vanlig oppfatning helt siden Keysers og Munchs dager.30 «Junges, gelehrtes Machwerk», var E. Mogks fyndige karakteristikk av Fornjot-genealogien.31 At to av ild-omskrivningene i Y.tal bygger på den kristent-middelalderske fire-elementlæren, slik den forelå i sagatåttens konstruerte «historiske» oppstilling, er egentlig et ganske tvingende argument for en sen datering av Y.tal.32 I et arbeid ganske nylig har jeg også pekt på en annen anakronisme i kvadet, nemlig at kong Visburs ‘legeme’ i str. 4 kalles for hans ‘viljes borg’. Oppfatningen av ‘viljen’ (voluntas) som en klart definert del av ‘sjelen’, sammen med ‘forstand’ (intellectus) og ‘minne’ (memoria), i analogi til den treenige Gud, har naturlig nok kristne forutsetninger.33

Vestfold

Som nevnt ovenfor, var sagaenes oppfatning av utgangspunktet for Harald Hårfagres rikssamling åpenbart i utvikling på 1100- og 1200-tallet. Vestfold kom til å spille en stadig større rolle som Haralds slektsland. Den markante Vestfold-tilknytningen ble også gjort gjeldende for faren Halvdan Svarte. I de senere sagaene, ikke minst hos Snorre, er Halvdans rike ytterligere utvidet til store deler av Sør-Norge, slik at hans «rikssamling» nærmest gjøres til prototyp for sønnens.34

Bildet er et annet i kvadet Nóregs konungatal, som bygger på Sæmund Frode og representerer det eldste kjente trinn i utviklingen av disse synspunktene. Halvdan trer her utelukkende frem som opplandskonge, knyttet til gården Stein på Ringerike; der ble han også ifølge kvadet hauglagt etter å ha gått gjennom isen og druknet.35 Det som sies i Nó.k.tal, stemmer helt med hva vi leser i Fagrskinna (ca. 1220); denne sagaen er den av de større som står Sæmund nærmest. I det beste håndskriftet av Fsk. (B-teksten) heter det at Halvdan var i gjestebud på Hadeland, og da han reiste derfra i slede, druknet han i Røykenvik i Randsfjorden; beretningen avsluttes med at Halvdan siden ble ført til Stein på Ringerike og hauglagt.36 Men i en yngre versjon av Fsk. (A-teksten) er det kommet med en tilføyelse som viser at Halvdans rike nå oppfattes annerledes og er utvidet: Halvdan var så årsæl at hver del av riket hans ville ha liket hos seg. Det var derfor straks blitt delt, slik at innvollene ble gravlagt på Tingelstad (Hadeland), kroppen på Stein (Ringerike), mens hodet ble brakt til Skiringssal (Vestfold) og gravlagt der.37 Snorre forente eldre og nyere versjoner på en måte som er typisk både for ham og for andre historikere i middelalderen, ved å fortelle at riktignok hadde man først tenkt å begrave kongen på Ringerike, men så kom det protester fra de andre riksdelene, og derfor besluttet man å dele liket.38

Ser vi så på ynglingetradisjonen, finner vi at den teksten som representerer det tidligste trinnet, Historia Norvegiæ (1100-tallet), helt er som Nó.k.tal/Fsk.-B. Her er Halvdan Svarte konge in montanis (det vil si ‘på Opplandene’); og ikke nok med det, alle forfedrene hans fire slektledd tilbake, til og med Halvdan Hvitbein, er også konger over Norvegenses in montanis.39 Forøvrig er beskrivelsen av Halvdan Svartes død i Fsk. og H.N. så lik, helt ned til detaljene, at et felles tekstforelegg må ligge bak.

Som kjent tegner Snorre i Y.saga et helt annet bilde. Riktignok er Halvdan Hvitbein, fire ledd før Halvdan Svarte, også her opplandskonge; men i tillegg lar Snorre ham ved erobring vinne herredømmet over deler av Vestfold. Dette riket går så i arv til sønnen Øystein, samtidig som denne også får resten av Vestfold fordi han gifter seg med vestfoldkongens datter. Både Opplandene og Vestfold går deretter i arv først til Øysteins sønn, Halvdan, og så til dennes sønn, Gudrød. Men nå gjør Snorre en signifikant endring sammenlignet med tidligere tekster: Etter Gudrød løsner han båndene til Opplandene – lar innlandsriket gå tapt for slekten – slik at Gudrøds sønn, Halvdan Svarte, først kan bli opplandskonge etter en ny erobring. Hos Snorre fremstår med andre ord Halvdan Svarte primært og i utgangspunktet som vestfoldkonge.

Så har vi en tekst til, sagatåtten Af Upplendingakonungum i Hauksbok, som det er enighet om å plassere før Snorre, som del av et tekstkompleks han (eller en forgjenger) sannsynligvis har bygd på.40 Her er såvel Halvdan Svarte som Halvdans far, Gudrød, og dennes far, Halvdan, alle både vestfoldkonger og opplandskonger. Men når vi kommer enda en generasjon tilbake, til Øystein og faren Halvdan Hvitbein, er disse – til forskjell fra hos Snorre – bare opplandskonger. Øystein er riktignok gift med vestfoldkongens datter, så vi ser at forfatteren på den måten la til rette for at Vestfold-tilknytningen skulle komme i neste generasjon.

Det avtegner seg dermed et tydelig mønster i sagaene om de «norske» ynglingene. I det eldste skiktet, det vil si H.N. (som stod Are Frode nær), er ynglingene alle konger i det østnorske innlandet. Ingen annen geografisk tilknytning er nevnt. Dette samsvarer med det som står i tekster som avspeiler Sæmunds oppfatning (så langt dét kan ha betydning, ettersom Sæmund ikke gikk lenger tilbake enn til Halvdan Svarte). Det neste skikt av tekster er representert av Af U-k.; der introduseres slektens tilknytning til Vestfold. Men den gjelder kun Halvdan Svarte og de to generasjonene før ham. Så fremstår Vestfold-standpunktet ferdig utbygd hos Snorre: Ynglingene er vestfoldkonger i hele fem generasjoner, fra og med Halvdan Hvitbein, og dertil er betydningen av Opplands-tilknytningen redusert for de siste par slektsleddenes vedkommende.41

Hvordan plasserer så kvadet Y.tal seg i denne utviklingen?42 Om Halvdan Hvitbein sier kvadet at han døde på Toten og ble gravlagt i Skiringssal (Vestfold). Sønnen Øystein ble gravlagt ‘på raets kant’ (á raðar broddi), det vil si i Vestfold. I tillegg beskrives lokaliteten: «[...] der den iskalde [...] Vadla-straumen til vågen kommer»; det lar seg ikke eksakt fastslå hvor dette skal være. Etterfølgeren Halvdan bodde på Holtan og ble gravlagt i Borre. Hans sønn Gudrød ble stukket ned og drept ved Stiflusund av ‘Åsas tjener’ (Ásu $rr); denne Åsa, Gudrøds hustru, var ifølge prosatekstene datter av Agder-kongen (heller ikke her stedfestes Gudrøds død nærmere enn til det ukjente ‘Stivlesund’). Olav Geirstadalv, bror av Halvdan Svarte og den av Gudrøds sønner Y.tal omtaler i dette slektleddet,43 har også en klar tilknytning til Oslofjorden/Vestfold, idet ‘Vestmar’ er nevnt som del av hans rike. Han ble hauglagt ‘på Geirstad’ (á Geirst$ðum det vil si enten i Tjølling eller i Sandar).

Det kan ikke være tvil om mønsteret. Y.tal har et innhold på disse helt sentrale punktene som entydig plasserer kvadet på det siste trinnet i utviklingen – der også Snorre befinner seg. Alle ynglingekongene fra og med Halvdan Hvitbein er i Y.tal/Y.saga vestfoldkonger. Kvadet er her grunnleggende forskjellig fra H.N., hvor alle kongene er opplandskonger. Ser vi på detaljene, representerer Y.tal/Y.saga også en tydelig videreutvikling sammenlignet med Af U-k., hvor Vestfold-tilknytningen først var inntrådt senere. Det skulle da være overflødig å si at dette er et svært tungtveiende argument for Y.tals unge alder.

Ganske nylig har Dagfinn Skre i en gjennomgang av nettopp dette problemkomplekset likevel holdt fast ved den overleverte dateringen av Y.tal.44 Men heller ikke Skre kan se bort fra de åpenbare ulikhetene mellom de forskjellige sagaene når det gjelder ynglingene og Vestfold. Han avviser likevel at dette har noe med utvikling av synsmåter å gjøre, isteden skyldes det at tekstene varierer med hensyn til «scope of themes and the level of details». Skre påstår også – overraskende sett i lys av hva som er anført av forskjeller ovenfor – at det egentlig er samsvar mellom alle tekstene når «they have the same type of information».45 For Skre blir det særlig om å gjøre å redusere betydningen av det ensidige Oppland-standpunktet i H.N. – samtidig som han må forutsette (og gjør det) at forfatteren av dette verket fullt ut kjente til Y.tal og det som står der om Vestfold-tilknytningen. Skres forklaring blir at forskjellene på tekstene bare skyldes «what the three authors [av henholdsvis H.N., Af U-k., og Snorre] were really concerned with, which in the case of the author of HN was not geography» (uth. C. K.).46 Forfatteren av H.N. fant altså ikke Y.tals opplysninger om Vestfold ‘interessante’ og tok dem derfor ikke med, fordi geografiske opplysninger lå utenfor hans interessefelt.

Skre er antagelig ikke klar over hvor oppsiktsvekkende denne påstanden er – i så fall skulle han ikke ha tatt så lett på spørsmålet. Ingen av de overleverte historiske tekstene fra middelalderen er nemlig i samme grad som H.N. opptatt av nettopp geografi. Verket innledes over mange sider med det Koht en gang karakteriserte som «ei landeskildring som vi elles ikkje eig maken til frå den gamle tida».47 Her blir det norske fastlandet delt inn i tre hoveddeler – zona maritima (‘Sjølandet’), montana (‘Opplandene’) og Finni (‘finnenes land’).48 I ‘Sjølandet’ nevnes uttrykkelig som det første patria (‘land’ eller ‘lagdømme’) sinus orientalis, det vil si ‘Viken i øst’. Det burde være temmelig opplagt at hvis forfatteren av H.N. hadde hatt opplysninger som viste at ynglingekongene hadde utvidet sitt regnum fra Opplandene til Viken, og dermed krysset en geografisk hovedgrense, så ville det ha vært et forhold av aller største interesse innenfor rammen av en så geografisk orientert historieskrivning. Vi ser da også at forfatteren av H.N. rett etterpå, i forbindelse med Harald Hårfagres rikssamling, betoner at Harald var «den første som vant kongedømmet i hele zona maritima, mens småkonger fortsatte å styre i mediterranea zona [‘midtlandet’, det vil si området mellom ‘Sjølandet’ og Finni; her = montana].»49 Dette rent geografiske moment er faktisk det eneste som står om Harald Hårfagre utenom en redegjørelse for sønnene hans og antall år han regjerte.

Også når det gjelder ynglingekongene, gir H.N. all relevant geografisk informasjon. Vi hører om de første ynglingene at de var konger in Svethia. 50 Den geografiske tilhørigheten gjentas så med jevne mellomrom for de følgende kongene, der det kan falle naturlig. Den siste som uttrykkelig kalles svensk konge, er Olav Tretelgja, som også Are kaller for svíakonungr.51 Dernest sies det om Olavs sønn, Halvdan Hvitbein, at «han kom fra Sverige til Norge», og at «nordmennene på Opplandene valgte ham til konge».52 De neste kongene følger så – far og sønn – ned til Halvdan Svarte, som «får kongedømmet etter faren, likeledes på Opplandene» (item in montanis). Geografi er et hovedperspektiv i H.N.

Skres påstand om at tekstene har ulikt fokus, medfører heller ikke riktighet på en måte som kan ha betydning for de spørsmål det her gjelder. Tvert imot blir man slått av hvor like ynglingetekstene er. Først og fremst tar de for seg selve ættrekken og hvor kongene regjerte, så hvordan de døde, og dessuten, når det forelå noe om det, hvor de ble gravlagt. Den eneste ulikhet av betydning er at selve kvadet, Y.tal, til forskjell fra prosatekstene ikke gir eksplisitte slektsopplysninger. Kvadet konsentrerer seg om selve dødsmåten og det som fører frem til hver enkelts død, og eventuelt også gravstedet.53

Skre benekter at det er noen forskjell på Af U-k. og Y.saga/Y.tal når det gjelder graden av Vestfold-tilknytning. Også her får han problemer, aller mest når det gjelder Halvdan Hvitbein. I Af U-k. heter det, som nevnt, at Halvdan «led sottedød på Toten, og ble flyttet til Hedmark og lagt i haug der».54 Snorre lar ham også først dø på Toten, for så å bli «flyttet ut til Vestfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringssal»; i Y.tal står det samme som hos Snorre.55 For å bortforklare denne forskjellen tyr Skre til flere rent hypotetiske konstruksjoner: Først skulle forfatteren av Af U-k., likesom forfatteren av H.N., ha valgt å overse Y.tal til tross for at han kjente kvadet. Så lot han Halvdan Hvitbein feilaktig få morfarens gravsted.56 Hvor dét var, er riktignok ikke nevnt noen steder, og morfaren er også bare omtalt hos Snorre (altså ikke i Af U-k.); han skal ifølge Snorre ha hett Halvdan Gulltann og vært konge i Solør. Skre må derfor konstruere enda en forutsetning, nemlig at forfatteren av Af U-k. hadde et forelegg, hvor morfaren var nevnt, men som han så forkortet (uvisst av hvilken grunn). Så blingset han under prosessen, og landsdelen hvor morfaren var gravlagt, kom feilaktig med som Halvdan Hvitbeins gravsted. Med denne typen konstruerte forutsetninger kan i grunnen det meste – og ingenting – «bevises».57

Det kan også nevnes at Skre opplagt snur forholdet mellom tekstene på hodet. Det er ikke forfatteren av den eldre Af U-k. som har forkortet en lengre tekst, men Snorre (eller en forgjenger) som har forlenget en kortere. Indisiene i tekstmaterialet er åpenbare. I Af U-k. står det at kona hans [d.e. Olav Tretelgjas kone, mor til Halvdan Hvitbein] hét S$lva; hún var systir S$lva ins gamla, er fyrstr ruddi Sóleyar. [...] Hálfdan var fæddr upp i Sóleyum með S$lva, móðurbróður sínum (‘hans [O.T.s] kone var Solva; hun var søster av Solve den gamle, som først ryddet Solør [...] Halvdan ble oppfostret i Solør hos Solve, sin morbror’).58 Hos Snorre derimot nevnes ikke Solvas bror, Solve den gamle, på det første stedet, bare hennes far, Halvdan Gulltann (vi må ifølge Snorre tilbake tre ledd, som han anfører, via Halvdan Gulltanns far, Solve, og dennes far Solvar, for å komme til ‘Solve den gamle, som først ryddet Solør’).59 Nedenfor sier Snorre likevel, helt som det står i Af U-k., at Halvdan Hvitbein var upp fæddr í Sóleyjum með S$lva, móðurbræðr sínum (‘ble oppfostret i Solør hos Solve, sin morbror’), det vil si at formuleringen er eksakt den samme. Med andre ord har Snorre her overtatt/beholdt den ‘Solve’ som han like før hadde skjøvet flere generasjoner tilbake. Det betyr at mens slektsopplysningene og det som står om oppfostringen i Af U-k., harmonerer, så fører Snorres introduksjon av ‘Halvdan Gulltann’ og forskyvningen av Solve, til et klart sprik. Utviklingen i hele materialet er da tydelig: Fra en eldre, enkel og kortfattet tekst, som er preget av sammenheng, til en yngre, mer utbygd, hvor det på grunn av tilføyelser oppstår inkonsekvenser.60

Øystein Halvdanssons gravsted representerer en annen anstøtssten Skre må fjerne. H.N. forteller at Øystein under seilas i et trangt farvann ble truffet av en bom på et annet skip, og falt over bord; dernest ble han «oppslukt av bølgene og forsvant» (undisque submersus disparuit). Af U-k. sier at Øystein falt overbord idet en bom traff ham i et trangt sund. Ingen av disse tekstene vet av noen begravelse – ikke overraskende, siden H.N. jo direkte sier at liket ble borte og Af U-k. heller ikke kan fortelle om noe annet. Men Y.saga/Y.tal plasserer Øystein i Vestfold, og sier at han «nå ligger under steinrøys på raets kant» (Y.tal).61 I Snorres prosatekst finner vi en beskrivelse av forløpet forut for kongens død som passer helt med det står i H.N./Af U-k. Men så kommer som en tilføyelse, for å forklare haugleggingen, at «hans [kongens] menn fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen». Heller ikke her vil Skre gå med på at det er noen forskjell på tekstene, og søker også nå tilflukt til sofismer det ikke er vanlig å møte i en vitenskapelig argumentasjon.62

Når det gjelder Are Frode, resonnerer Skre på samme måte som i tilfellet H.N. Are skal ifølge Skre ha vært den første som koblet Halvdan Svarte og Harald Hårfagre til ynglingeætten og dermed til kvadet; foranledningen var at Y.tal lar Halvdan Hvitbein dø á Þótni, hvilket gir ham en innlandstilknytning. Men alle de andre opplysningene om Vestfold i Y.tal så Are bort fra. Dette skulle ifølge Skre skyldes at Are fulgte Sæmund.63 Forklaringen rekker neppe langt: Sæmund skrev trolig ikke noe om noen av kongene før Halvdan Svarte – derfor ville det å knytte en eller flere av dem til Vestfold ikke komme i konflikt med Sæmund. Man skulle dessuten tro at hvis Are først hadde valgt å bruke Y.tal som kilde, noe Skre jo forutsetter, så blir det ganske uforståelig at han i den grad skulle neglisjere en hoveddel av innholdet. En langt enklere forklaring og den eneste naturlige er: Når hverken Are eller forfatteren av H.N. nevner noen Vestfold-tilknytning for de norske ynglingenes vedkommende, så er det kort og godt fordi de ikke kjente til noen slik forbindelse – den ble som idé først utviklet senere.

Det er vanskelig å se at Skre har bidratt til diskusjonen om Y.tal med noe av særlig verdi. Det kan ha sammenheng med at han overhodet ikke gjennomfører noen selvstendig undersøkelse av dateringsspørsmålet. Han innrømmer da også at arbeidet hans «does not in itself provide any positive evidence that the poem does indeed come from Thjodolf’s era».64 Isteden nøyer han seg med å avvise de synspunkter undertegnede en gang la frem. Men jeg kan ikke se at han lykkes i sin argumentasjon. Den er for det første basert på en nærmest total misoppfatning av Historia Norvegiæ’s egenart som historieverk. For det annet er behandlingen av en rekke enkeltheter – springende punkter i diskusjonen – preget av at først er konklusjonen trukket, så blir premissene, det vil si «holdepunktene» i tekstmaterialet, konstruert i etterhånd så de skal passe til konklusjonen. Det skjer helt umetodisk gjennom fritt improviserte omtolkninger og bortforklaringer av det som tekstene faktisk sier.

Ynglingatal og «nabo»-tekster

Fra midten av 1800-tallet og frem til mellomkrigstiden var argumentasjonen for den tradisjonelle datering av Y.tal i ikke liten grad støttet av circumstantial evidence: Kvadet ble sett i sammenheng med andre tekster, som også ble ansett for gamle, og knyttet til et «litterært» miljø hvis høye alder man tok for gitt. Men i dag blir denne litteraturen i det store og hele ansett for å være fra kristen middelalder, ikke vikingtiden. Dette alene burde gjøre spørsmålet om Y.tals alder langt mer åpent.

Forsåvidt innså allerede P. A. Munch at selve ynglingetalet – den genealogien kvadet bygger på – nok hadde trekk som var mistenkelige. Som han sa, kunne det «synes voveligt [...] at tillægge Thjodolf en saadan kunstig Sammensætning af et Slægtregister, som det omtalte, allerede saa langt tilbage i Tiden».65 Når Munch likevel gjorde det, var det blant annet fordi han mente at en av Tjodolvs forløpere, skalden Brage Boddason, skulle ha utarbeidet en lignende genealogi om volsungeætten – henvisningen til Brage berodde forøvrig på en misforståelse.66 Men det fantes også annet å støtte seg på. Særlig ble ett verk ved siden av Y.tal ofte trukket frem som eksempel på gammel genealogisk diktning, nemlig Edda-diktet Hyndluljóð (Hdl.), også av Munch.67 Da Finnur Jónsson og Storm tok til motmæle mot Bugges nye oppfatning av Y.tal, viste de begge to nettopp til Hdl.68 Men hva kan Hdl. bety som parallell i dag? Så sent som i 1920-årene daterte Finnur Jónsson kvadet til det som for ham var eddadiktningens hovedsakelige tilblivelsestid, og mente at Hdl. senest var fra annen halvdel av 900-tallet.69 Nå anses imidlertid de fleste Edda-dikt, i den grad de lar seg datere, for å være langt yngre; det eneste sikre er at de må være eldre enn hovedmanuskriptet Codex Regius, som er fra 1200-tallet.70 Om Hdl., som er overlevert i Flatøyboken (ca. 1380–90), uttalte Anne Holtsmark allerede for femti år siden at diktet tidligst var fra 1100-tallet; nå er det vanlig å datere det til tiden rundt 1200.71 Det betyr at hvis vi fortsatt ser på Hdl. som en parallell til Y.tal, hvilket det kan være grunn til, så har vi her snarere et indisium på sen alder for Y.tal.72

Videre var det vanlig på 1800-tallet å trekke en annen forbindelseslinje som egentlig er ganske opplagt: Y.tal er ikke bare en kilde for Snorres Y.saga, slik han selv sier, kvadet må også i utgangspunktet ha vært knyttet til en ‘saga’. Keyser så i den forbindelse for seg et helt regulært historisk arbeid, den første ynglingesagaen, forfattet av Tjodolv, som de senere sagaene bygde på.73 Finnur Jónsson anså også Tjodolv for en historisk gransker, som hadde forhørt seg blant svensker og nordmenn for å få opplysninger han trengte om hendelsene og om slektsrekken.74 Slike synspunkter peker på et banalt faktum, nemlig at Y.tal er et kvad som ikke kan tenkes uten en tilhørende fortelling og en utarbeidet genealogi. Men ut fra den viten vi nå har om utviklingen av norrøn litteratur, hører denne typen lærd genealogisk «granskning» (konstruksjon) ikke hjemme i den tidlige vikingtiden.

De som fremdeles mener at Y.tal er fra ca. 900 eller før, neglisjerer slike enkle fakta. De gjør ikke engang forsøk – som man en gang gjorde – på å plassere kvadet i en litteraturhistorisk sammenheng. Isteden satses det alt på ett argument for at kvadet er gammelt, selv om dette argumentet blir stående isolert, og man tillegger det en helt urimelig vekt. Argumentet er at Snorre sier at kvadet er gammelt. Men hva er et slikt utsagn fra Snorres side egentlig verd?

Snorre som sannhetsvitne

Tanken bak argumentet er at Snorre var en kildekritisk historiker med en spesiell innsikt i skaldediktningen. Derfor kan han ikke ha gitt gale opplysninger om Y.tals alder, det vil si enten ha latt seg narre av et dikt som var ungt, eller tilmed ha opptrådt som «en uforskammet løgner».75 En slik positiv vurdering av Snorres kildekritikk lar seg spore tilbake til P. A. Munch og ikke minst Gustav Storm, selv om de også la svært stor vekt på de rent litterære og estetiske kvaliteter hos Snorre, like mye som på hans kildekritikk.76 Senere aksentuerte O. A. Johnsen Snorres rent «vitenskapelige» fortjenester enda sterkere, ikke minst fordi han på den måten ville tilbakevise Kohts sagakritikk.77 I senere decennier synes beundringen for Snorre som historiker, også om man måler ham med moderne mål, å ha blitt stadig mer unyansert. For ikke mange årene siden hevdet en ellers sindig forsker som Fidjestøl at ikke bare representerer Snorres kildekritiske program, slik det foreligger i forordet til Hkr., «eine intellektuelle Höchstleistung des nordischen Mittelalters», men det ligger også på et nivå som «die moderne Wissenschaft wohl nur in unserem Jahrhundert [d.e. 1900-tallet] erreicht [hat]».78 Dette betyr en meningsløs overvurdering – og feilvurdering – av Snorres innsats som historiker (og også en undervurdering av 1800-tallet). Men utsagnet sier mye om en tiltagende, ukritisk tro på Snorre som «vitenskapsmann» og kildekritiker.79

Det man blant annet har oversett, er at når sagaforfatterne – Snorre var ikke den første – viser til skaldekvadene, så er det ikke som når en moderne historiker viser til sine kilder, men fordi de på denne måten ville legitimere bestemte deler av sin historieskrivning. I middelalderen var det et generelt krav at historien skulle bygge på øyenvitneskildringer. Kravet var av definitorisk art: Isidor av Sevilla (ca. 600) – hvis oppfatninger ble normdannende på så mange områder – hadde pekt på at ordet ‘historie’ kom av et gresk verb som betydde ‘å se eller erfare’; derfor måtte en historisk fremstilling bygge på det de som hadde opplevd hendelsene, hadde sett og kunne fortelle.80 Sagaskriverne var vel fortrolige med dette kravet;81 følgelig begynner også sagaskrivningen med samtidssagaer. Men et krav om øyenvitner måtte samtidig innebære at fjerne århundrer stod i fare for å bli utelukket. Her var det skaldekvadene kom til unnsetning og tilsynelatende ga kildedekning, i alle fall for tidsrommet fra og med Harald Hårfagre.82 Øyenvitnefunksjonen er også vesentlig i Snorres begrunnelse for at kvadene kan benyttes: Riktignok kunne skaldene overdrive, men når en skald fremsa et kvad for høvdingen selv og hans hird, så var selve situasjonen – hirdmennenes, det vil si øyenvitnenes, nærvær og viten – en garanti for troverdigheten.83

Samtidig som man har latt seg besnære av Snorres ord om skaldekvadene og gjort ham til «kildekritiker», er et annet avsnitt i Prologus i Hkr. – det som står aller først og egentlig er mest programmatisk – blitt oversett, til tross for at Snorre her sier klart fra om hva kongesagaene hans bygger på:

Á bók þessi lét ek rita fornar frásagnir um h$fðingja þá, er ríki hafa haft á Norðrl$ndum ok á danska tungu hafa mælt, svá sem ek hefi heyrt fróða menn segja, svá ok n$kkurar kynslóðir þeira eptir því, sem mér hefir kennt verit [...; uth. C.K.].84

De dagligdagse ordene i dette avsnittet passer med en seiglivet oppfatning av sagaene som i stor grad bygd på muntlig tradisjon, og det må være dette som har gjort at man ikke har reflektert tilstrekkelig over det helt presise innholdet i denne ytringen. Såvidt jeg kan se, er det bare Bjarni Guðnason som klart har pekt på hvordan dette bør forstås: Med svá sem ek hefi heyrt fróða menn segja, sikter Snorre ikke til det som er blitt fortalt ham (muntlig), men helt bestemt og konkret til det han har lest.85 Det er lesning og studier – det andre har skrevet – fremstillingen hans i første rekke hviler på. Dette har han så stilt sammen og bearbeidet. Med tanke ikke bare på omfanget av Snorres historiske forfatterskap, men også på den kjensgjerning at han som islandsk høvding må ha brukt tid på svært mange andre ting enn å skrive, er denne avhengigheten av andre egentlig ganske selvsagt. Snorres innledningsord kunne omformuleres slik: ‘Her har jeg latt skrive om de høvdinger som har hatt rike i Norden og talt dansk tunge, slik jeg har lest hos tidligere historikere, og likeledes om ættene deres etter det jeg har erfart i mine studier ...’. Dette er ikke i seg selv en spesielt kildekritisk posisjon. Men samtidig er ordene oppfattet på denne måten helt dekkende for innholdet vi faktisk finner i Hkr., når vi kan sammenligne med bevarte tekster Snorre har bygd på. I lange partier og ned til små detaljer gjorde han seg avhengig av forgjengerne – skjønt han hele tiden også satte sitt personlige preg på fremstillingen. Ofte skjedde dét gjennom større eller mindre justeringer i det som allerede forelå; ikke minst klarte Snorre å få til en langt bedre sammenbinding av de forskjellige enkeltsagaene enn tidligere sagaskrivere hadde maktet. Snorres styrke ligger i fortolkningen og helhetssynet, men ikke i kildekritisk akribi etter noen moderne målestokk.

Snorre var som nevnt ikke den første som forfattet en ynglingesaga; det forelå allerede tekster hvor forøvrig også Y.tal må ha vært inkludert (kvadet er i det minste noe eldre enn Hkr).86 (Dette at Snorre her bygde på en eller flere eldre sagaer hvor kvadet var med, er forøvrig ikke omstridt i forskningen.) Det var da ingenting som skulle tilsi at Snorre, da han først valgte å ta med ynglingesagaen, også burde ha stilt seg spesielt kritisk enten til kvadet eller til prosateksten. I Prologus/Hkr. nøyde han seg derfor med å peke på at vi ikke kunne vite at det Y.tal fortalte – i hovedsak det samme som sagaen – virkelig «var sant», bare at «slike gamle kveder eller viser [...] som folk bruker å more seg med» er blitt holdt for å være sanne.87 Med denne påpekningen markerte han at Y.tal er en beretning om gamle hendelser, det han kaller s$guljóð (‘viser om sagaer’), og derfor forskjellig fra de samtidige kvadene hvis betydning som kilder han ellers fremhevet; forbeholdet i Prologus gjorde uten tvil sagaen om ynglingene mindre historisk forpliktende enn de følgende sagaene. Det var dessuten et allment trekk ved middelalderens historieskrivning at om man bare kom langt nok tilbake i tiden, så var det større rom for det som var ‘eventyraktig’ (fabulosum) og uverifiserbart.

Snorre har altså ment at Y.saga med Y.tal var godtagbar. Det som forelå passet dertil godt med hva Are Frode allerede hadde lagt frem.88 Snorre trengte heller ikke å bruke kvadet som kilde til selve genealogien som vel var viktigst (i kvadet finnes ingen genealogiske opplysninger), men kunne her i det store og hele sette sin lit til Are og andre forgjengere. Gitt det forbehold han tok i forordet, var det ingen grunn for Snorre til å mene at det skulle være nødvendig med omfattende undersøkelser av Y.tals «ekthet», eller lignende problemer. Ikke i noe tilfelle kunne nemlig Y.tal dokumentere selve hendelsene (lenge før Tjodolvs tid), men bare, også om man godtok kvadet, at dette var noe som var blitt fortalt tidligere. Samtidig gjorde kvadet at man i Y.saga fikk den samme prosa–kvad-konstellasjonen som ellers i Hkr. Dette var rent estetisk et av kvadets store fortrinn, i et visst perspektiv kanskje like viktig som dets verdi som «kilde», som ikke i noe tilfelle, slik Snorre selv bemerket, kunne være stor. Det ga ytterligere autoritet til Y.tal/Y.saga at det forelå en parallell genealogi og saga for de danske skjoldungenes vedkommende.

Overfor Fidjestøls og andres anførsler må det også ha betydning at Snorre til tross for at han var «den største skaldekjennaren i alle tider», faktisk tok feil når det gjaldt skalder og kvad – det kan dokumenteres – og derfor også må ha kunnet ta feil i tilfellet Y.tal. Attpåtil gjelder feiltagelsene kvad som i noen grad er sammenlignbare med Y.tal på den måten at de har tilknytning til en mytisk-heroisk fortid. Dessuten var det ikke bare som historiker Snorre arbeidet etter prinsipper som ikke inkluderte kildekritikk i egentlig forstand. Roberta Frank har i en liten avhandling vist hvor sannsynlig det er at Snorre også som mytolog/poetolog lot seg prege av forhåndsoppfatninger som var egnet til å svekke hans kritiske sans. Fordi han var så sikker på at kenninger som inkluderte forestillingen om «skaldemjøden», hadde en mytologisk bakgrunn, ikke bare feiltolket han flere kenninger, men han ble også forledet til å konstruere «myter» uten feste i tradisjonen.89

Snorre tok med i diktet Háttatal, en del av hans ‘Edda’, to strofer i et versemål han kaller Starkaþarlag, som var en variant av fornyrðislag.90 Dette betyr at Snorre anså den sagnaktige helten Starkad, kjent fra det legendariske Bråvallaslaget, for skald, noe som på hans tid var en oppfatning de fleste sikkert delte.91 Kvad som tillegges Starkad, er blitt bevart i betydelig omfang; de finnes såvel i fornaldersagaer som i gjendiktninger på latin hos Saxo. Snorre og andre burde ha tvilt på om disse kvadene var ekte dersom kildekritikk hadde stått på dagsordenen: De er enten manende appeller eller dramatiske dialoger – pastisj-aktige verker, typiske for kristen middelalder når man skulle lage «gammel» heltediktning. Følgelig er det ingen uenighet i forskningen om at de er fra 1100-tallet (og senere) – mens Snorre og hans samtid altså godtok dem som gamle.92 Dette illustrerer igjen at tolvhundretallets «vitenskapelighet» ikke svarer til vår. Det var ikke fordi man nødvendigvis manglet forutsetninger for å avsløre «uekte» skalder, men fordi man må ha sett på funksjonen til disse versene – mange av dem en form for moralistisk litteratur om gamle dyder – som viktigere enn en dokumentarbar autentisitet. Ynglingetradisjonen innbød heller ikke til å skjelne skarpt mellom fakta og fiksjon. I et visst perspektiv representerte den en ytterst interessant «historisk» underholdning, slik Snorre jo også uttrykkelig sier i forordet til Hkr.

En lignende feiltagelse fra Snorres side foreligger etter all sannsynlighet i forbindelse med Bjarkamál hin fornu (‘De gamle Bjarkemål’; Bj.m.). Dette kvadet er hva innholdet angår – både i ånd og tone – parallelt ikke bare til Starkad-diktene, men også til Krákumál (‘Ragnar Lodbroks dødssang’), et annet «gammelt» heltedikt typisk for 1100-tallet. Snorre siterer i Hkr. to strofer fra Bj.m.: Om morgenen før slaget på Stiklestad skulle Olav den hellige ha oppfordret sin hirdskald, Tormod Kolbrunarskald, til å fremsi et kvad for hæren (Tel þú oss kvæði n$kkut ...). Det skal Tormod så ha gjort, han fremsa ‘De gamle Bjarkemål’, så høyt at det hørtes over hele hæren, som en eggingstale for kongens menn.93

Men også Bj.m. – om Rolv Krakes siste kamp, formet som en dialog mellom to av hans berserker, Bodvar Bjarke og Hjalte – er etter alt å dømme, i likhet med Starkads vers og Krákumál, fra heltediktningens siste tid, og i så fall sviktet Snorres kildekritiske dømmekraft da han anså det for gammelt. Den sviktet også – på flere plan – da han godtok at akkurat dette kvadet skulle ha tjent til å egge Olavs hær: Bj.m. handler om en legendarisk dansk heltekonge og hans kjemper; det måtte være unaturlig å bruke et slikt kvad for å egge Olavs menn til kamp mot en koalisjon som kjempet for den danske konges, Knut den mektiges, interesser.94 Snorre mobiliserte heller ikke noe kritisk skjønn, som han kunne ha gjort, mot selve det forhold at en resitasjon skulle ha funnet sted før slaget på Stiklestad, i og med at denne formen for ‘egging’ (hv$t) ikke har noen parallell i det sagaene ellers kan fortelle om nordiske slag.95 Grunnen til den manglende kritikken er formodentlig den samme som når det gjelder Y.tal: Det forelå allerede en beretning som det kunne synes vel verd å inkludere, både fordi den i seg selv var fascinerende og fordi den passet godt inn i fremstillingen.96

Ynglingetalets status omkring 1200

Selv om Snorre valgte å ta den med i sine kongesagaer, hadde ikke ynglingesagaen noen sterk stilling i det som ble skrevet på begynnelsen av 1200-tallet. Faktisk er stillingen så påfallende svak at det i seg selv gjør det usannsynlig at denne «tradisjonen» skulle ha blitt til før 900, og deretter overlevert gjennom alle de følgende århundrene. Hvis så hadde vært tilfellet, burde det ikke på 1200-tallet ha eksistert en så broket forvirring både om norsk forhistorie og om hvem og hva ‘ynglingene’ var.

Alle sagaene med stort tidsspenn tar for seg kongene fra og med Halvdan Svarte, men det er også der de fleste av dem begynner. Innenfor det eldste skikt av sagaer gjelder dette Theodoricus Monachus’ latinske De antiquitate regum Norvagiensium (1180-årene) og den norrøne Ágrip (omkring 1190), blant de yngre Fagrskinna (omkring 1220). De som tok med tiden før, var Are Frode (noe før 1130), hvis ynglingerekke er bevart mens vi ikke har hans såkalte konunga ævi, og så Historia Norvegiae (1100-tallets annen halvdel), som når det gjelder tiden før Harald Hårfagre i det vesentlige synes å ha bygd på Are. Følgelig var det da Snorre forfattet sine kongesagaer rundt 1230, langt fra gitt at han skulle gå lenger tilbake enn til slutten av 800-tallet.

Hvorfor var man så tilbakeholdende med å inkludere ynglingehistorien? Theodoricus Monachus har i det minste delvis gitt svar på spørsmålet. I sitt forord – preget av et like godt kritisk skjønn som Snorres – sier han at «siden det er på det rene at ingen klarlagt kongerekke foreligger i dette landet før Harald Hårfagres tid, begynner vi med ham».97 I det første kapitlet, om Harald Hårfagre, advarer han også mot å tro at det er mye vi kan vite om tidsrom som ikke dekkes av autoritative gamle skrifter. I den forbindelse kommer han med et Pauli ord, og sitatet kaster lys over hans tilbakeholdenhet når det gjelder kongerekken før Harald: «Sky genealogier og endeløse spørsmål!»98

Måten Theodoricus uttrykker seg på, tyder på at han har vært oppmerksom på at det var gjort forsøk på skrive også om tiden før Harald Hårfagre, men med tvilsomt resultat slik han så det. Kanskje visste han om Ares ynglingegenealogi, kanskje ikke. Sannsynlig er det i hvert fall at han kjente til i det minste deler av det mangslungne stoffet som inngikk i Fundinn Nóregr/Hversu Nóregr byggðisk.99 Her begynte man med en urhistorie med rent mytologiske skikkelser, som Fornjot og sønnene hans. Videre fulgte en geografisk relatert forhistorie knyttet til eponym-konger som Nor og Gor og deres landsdelstilknyttede etterkommere (Trond–Trondheim; Raum–‘Alvheim’ = Raumelv/Glomma-området; Hord–Hordaland; Rugalv–Rogaland; Trym–Tromøy/Agder). Deretter kom, som en tredje gruppe, flere legendariske fyrsteslekter i en rekke genealogiske linjer fra Halvdan Gamle (sønn av Ring, sønn av Raum, sønn av Nor). De forskjellige delene av hele dette komplekset er så ulike som konstruksjoner at de sannsynligvis først ble utformet hver for seg, for så å bli kombinert på et senere tidspunkt.100

Halvdan Gamle og hans etterkommere spiller en viktig rolle i Edda-diktet Hyndluljod, mens kvadet ikke nevner de tidligere delene av genealogien.101 I Hdl. str. 15 heter det at Halvdan ektet Ålmveig; de fikk atten sønner, og en rekke fyrsteslekter – de navngis i str. 16 – stammet fra dem. Da Snorre skrev sin ‘Edda’ i begynnelsen av 1220-årene, satte han inn i delen om skaldediktningen, Skáldskaparmál (Sk.sk.m.), et avsnitt som åpenbart bygde på Hdl. Der tok han med de samme opplysningene om Halvdan og hans etterslekt, og nevnte også sønnene hver enkelt slekt stammet fra: Auði–auðlingar; Bragi–braglingar; Buðli–buðlungar; Dagr–d$glingar; Hildir–hildingar; Lofði–lofðungar; Nefir–niflungar; Sigarr–siklingar; Skj$ldr–skj$ldungar; V$lsungr–v$lsungar; og dessuten Yngvi–ynglingar.102

Det virkelig overraskende er at ynglingene her anføres helt som de andre slektene, og gjøres til etterkommere av Halvdan Gamle, på linje med for eksempel den danske skjoldungeætten. Det er nærmest utenkelig at Snorre, da han skrev dette, skulle ha kjent til ynglingetalet (kvadet/genealogien), som forteller en helt annen ynglingehistorie, og likevel ha skrevet som han gjorde.103 At han da ikke kan ha visst om Y.tal, bekreftes også av Sk.sk.m. som helhet: I dette verket, som har gitt Snorre ry som «den største skaldekjennaren i alle tider» (Fidjestøls karakteristikk), gjengis mengder av skaldestrofer. Når det gjelder tiden rundt 900 og like etter, siteres de viktige kvadene av Brage, Olve, Torbjørn, Jorunn, Guttorm og Øyvind. Men av Tjodolv gjengis bare strofer av Haustl$ng, og ingenting av Y.tal; dette kvadets eksistens er ikke engang så mye som antydet. Følgelig kan ikke Y.tal godt ha vært med i det korpus av norske og islandske kvad Snorre bygde på da han forfattet Sk.sk.m.

Men det er mer som overrasker: Går vi til Prologus i Snorre-Edda, møter vi enda en versjon av nordisk ur- og forhistorie. Den er helt ulik den som følger senere i Sk.sk.m., i samme verk, og også på avgjørende punkter ulik den Snorre noen år etter dette, gjennom ynglingesagaen, lot innarbeide i Hkr.104 Noe er felles for Y.saga/Hkr. og Prologus/Sn.E. Begge steder fortelles at Odin som æsenes leder etablerer et herredømme i Sverige, hvor Sigtuna er sentrum. Videre står det også i begge at Odin hadde sønnen Sæming. Men i Y.saga er han den eneste av Odins sønner som er navngitt. Sæmings mor var ifølge Y.saga Skade, hvilket knytter ham til vanene idet hun tidligere hadde vært gift med Njord. Det er også i Y.saga vi hører om vanekrigen, som hadde endt med at vanene, ledet av Njord og sønnen Frøy, sluttet fred med æsene. Da Odin var død, ble så Njord «herre over svearne», og han ga riket videre til Frøy. Denne, som også hadde ‘Yngve’ som navn, bygde et stort hov ved Uppsala, som heretter var hovedsete for det svenske kongedømmet. Sønn av Yngve-Frøy var Fjolne, den første av ynglingekongene som er nevnt i Y.tal.

I Prologus/Sn.E. er bildet på disse punktene fullstendig annerledes. Her nevnes flere Odinssønner, blant annet i forbindelse med Odins herredømme i Saksland (Tyskland). Det heter videre om Odin at han dro fra Tyskland og nordover til Reidgotland (Jylland/Danmark); til å styre der satte han sønnen Skjold, som igjen hadde sønnen Fridleiv. (I Sk.sk.m. er Skjold som nevnt ikke sønn av Odin, men av Halvdan Gamle.) Skjolds etterslekt ble skjoldunger – «det er danekonger» (denne forbindelsen er den samme som i Sk.sk.m.). Derfra dro Odin til Svitjod: «Med seg hadde han den sønn som er kalt Yngve, som var konge i Svitjod etter ham, og fra ham er de ætter kommet som kalles ynglinger.» Men dette betyr at ynglingene her ikke har noe med Frøy å gjøre, som i Y.saga (heller ikke med Halvdan Gamle som i Sk.sk.m.), og Yngve er ikke sønn av Njord.105 Bildet er altså helt ulikt Y.sagas. Men det samsvarer med den nå tapte ‘Skjoldungesaga’ (noe før 1200); også her har Odin sønnene Skjold og Yngve, og han gir dem henholdsvis Danmark og Sverige.106

Så følger i Prologus/Sn.E. noen opplysninger om Norge som er ulikt alt som står andre steder:

Etter det fór han [Odin] nord til han kom til det havet som de forestilte seg lå rundt alt land. Der satte han over det rike som nå heter Norge, den sønnen som er kalt Sæming, og de norske konger regner sin slekt tilbake til ham, og likeledes jarler og andre mektige menn (... ok telia þar Noregskonungar sinar ættir til hans ok sva iarlar ok aþrir rikismenn), slik som det er sagt i Håløygjatal.107

Med andre ord har Snorre i Prologus/Sn.E. lagt skjoldungesagaens forklaring av det danske og svenske kongedømmet til grunn, med Odinssønnene Skjold og Yngve som opphavsfigurer. Men beretningen hos Snorre er utvidet med et nytt punkt: Sæming skal som tredje Odinssønn forklare begynnelsen på det norske kongedømmet. At det norske kongedømmet skulle ha noe med ‘Yngve’ eller ‘ynglinger’ å gjøre, er her overhodet ikke inne i bildet.

De iakttagelsene vi nå har kunnet gjøre, peker entydig i samme retning: Da Snorre i begynnelsen av 1220-årene forfattet ‘Edda’, kjente han ikke til den ynglingetradisjonen som han få år senere skulle ta med i Hkr. Ganske visst er han også nå klar over at det finnes en slekt som kalles ‘ynglinger’. Men den forbinder han enten med avstamning fra Halvdan Gamle (Sk.sk.m.) – og slekten var ellers ganske ubestemmelig – eller med avstamning fra Odin (Prologus); de sistnevnte ynglingene er likevel utelukkende svenske konger, de norske kongene lar han her nedstamme fra Sæming.108 Alt dette er selvsagt også et svært tungtveiende argument mot at Y.tal, som vi ikke noen steder finner spor etter i Sn.E., skulle være et gammelt kvad.

Snorre ser følgelig ikke ut til å ha visst om Y.tal, og heller ikke ha kjent til Ares ynglingegenealogi (i alle fall ikke ha tatt hensyn til den), før han etter å ha forfattet sin Edda, en gang i 1220-årene ble kjent med kvadet, formodentlig i forbindelse med at kongesagaene skulle ‘settes sammen’ (som det het). Alt taler da for, og intet mot, at han møtte ynglingetradisjonen i tekster som omfattet både kvad og prosa.

Den første utformningen av dette tekstkomplekset, hvor Ares genealogi og en mulig kortfattet saga fra hans hånd nok utgjorde en opprinnelig kjerne, har formodentlig foregått i tiden rundt århundreskiftet 1100/1200. Dét var en periode da den litterære aktivitet på Island hadde stort omfang, og det ble skapt mye som senere forsvant som selvstendige tekster, fordi stoffet ble inkorporert i de større sagaene. Den tapte sagaen om skjoldungene er også fra denne perioden. Hva Snorre så eventuelt la til og trakk fra i den ynglingesagaen han nå lot inkorporere i Hkr., er det vanskelig å bedømme. Men det er lett å forstå at Snorre, da han først var blitt kjent med ynglingesagaen, valgte å ta den med. Den norske kongehistorien kunne på denne måten føres tilbake til det som også på grunn av skjoldungesagaen måtte anses for et «naturlig» utgangspunkt, nemlig tiden rundt Kristi fødsel. Videre bidro Y.saga til å sidestille norsk og dansk kongehistorie; dét passer med den alminnelige dynastisk-nasjonale tendens hos Snorre. I tillegg rommet Y.saga mangt som kunne tjene ikke bare til underholdning, men også til ettertanke; deler av dette stoffet anslo akkorder som Snorre lar klinge med senere i Hkr. Birgit Sawyer har nylig pekt på flere enkeltheter innenfor rammen av et slikt perspektiv.109 Dertil ga det forhold at Y.tal tilsynelatende var et gammelt kvad – en oppfatning Snorre ikke kan ha hatt noen interesse av å gå nærmere etter i sømmene – beretningen en form for hevd, noe som også betones i Prologus/Hkr. En samlet vurdering av alt det materiale som foreligger, tilsier altså at Snorre faktisk lot seg «lure».

Konklusjon

«Tradisjonen» om ynglingekongene slik vi kjenner den fra Snorres kongesagaer, ble utviklet innenfor norsk-islandsk historisk granskning og historiefortelling på 1100-/1200-tallet. Den overordnede struktur i konstruksjonen har et lærd preg, likeså deler av innholdet. Andre deler av det som konkret fortelles, har en noe annen karakter, og kan ha bygd på et bredt tilfang av sagnaktig og litterært fortellestoff. Mye av det minner om fornaldersagaene. Hva av dette som eventuelt måtte være reminisenser av historiske forhold, er umulig å avgjøre. En konkret historisk bakgrunn for noen del av tradisjonen lar seg ikke rekonstruere. Det er også umulig å følge de forskjellige sagnmotivene bakover i tiden. Men sammenstillingen av ynglingerekken har i alle fall trekk som peker mot sen lærdom, noe allerede P. A. Munch var oppmerksom på. Senere har rekken av kritiske undersøkelser, fra Sophus Bugges via Gustav Neckels til mine egne, utdypet og forsterket mistanken om ung alder. Selv har jeg lagt vekt på hvordan en lang rekke biter i det puslespill ynglingetradisjonen utgjør, faller på plass, dersom vi går ut fra at Y.tal er ungt, og bare da. Ovenstående skulle også ha vist at det som av mange, særlig i det siste, er blitt oppfattet som et avgjørende argument mot en omdatering av kvadet – den angivelige garanti som skulle ligge i Snorres bruk av det – ikke holder. Snorre har her formidlet en «tradisjon», eventuelt med egne tilskudd, og ikke hatt grunn til å være spesielt skeptisk ut over de forbehold han selv tok; han har selvsagt heller ikke vurdert noe av dette med metodiske krav som ligner våre. Endelig demonstrerer Snorre gjennom det faktum at han selv lenge ikke kjente til ynglingetradisjonen, samtidig som også andre sagaforfattere ignorerte den, at den ikke godt kan ha vært bygd på en århundrelang overlevering. Istedenfor å være et poetisk monument fra Harald Hårfagres tid, er ynglingetradisjonen slik den er overlevert, et sent utviklet, i en viss forstand marginalt, historikersynspunkt. Først gjennom Snorres kongesagaer ble dette synspunktet en så grunnleggende og selvsagt del av overleveringen som det siden har fortonet seg for de aller fleste.

1 Heimskringla, utg. Bjarni Aðalbjarnarson, I–III, R.vík 1979 (og tidligere) (= Íslenzk fornrit, 26–28); Snorre Sturlason Kongesagaer, overs. av A. Holtsmark og D. A. Seip, 1957.
2 P. A. Munch, Det norske Folks Historie, 1852–63, 1a: 356–399. Det hører med til bildet at Munch anså ynglingerekken som helhet for konstruert, og den tidlige «svenske» delen av den for historisk upålitelig.
3E. Jessen, Undersøgelser til nordisk oldhistorie, Kbh. 1862.
4Y. Nielsen, Den gamle hadeland-ringerikske Kongeæt og Snefridsagnet, i Sproglige og historiske Afhandlinger viede Sophus Bugges Minde, 1908: 145–156.
5E. Bull, Det norske folks liv og historie, 1929–1938, 2: 92, jf. 192.
6H. Koht, Um eit nytt grunnlag for tidrekninga i den elste historia vår, i Innhogg og utsyn, 1921: 34–51. Om bakgrunnen for og implikasjonene forøvrig av Kohts omdatering, se C. Krag, Norges historie fram til 1319, 2000: 214 ff.
7Finnur Jónsson, Tidsregningen i det 9. og 10. årh., særlig hvad Norge angår, Historisk tidsskrift 1927, 27: 1–15; J. Schreiner, Harald Hårfagre og hans efterfølgere, Historisk tidsskrift 1927–29, 28: 161–224.
8O. Dahl, Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre, 1959: 255.
9Ólafia Einarsdóttir, Studier i kronologisk metode, Lund 1964; d.s., Dateringen af Harald hårfagers død, Historisk tidsskrift 1968, 47: 15–34.
10Einarsdóttir 1968: 22.
11Nielsens synspunkter ble for alvor aktualisert av C. Krag, Norge som odel i Harald Hårfagres ætt, Historisk tidsskrift 1989, 68: 288–301 (først holdt som foredrag på Det 20. nordiske historikermøte i Reykjavik 1987); d.s., Myten om Hårfagreættens ‘odel’, Historisk tidsskrift 2002, 81: 381–394. Jf. K. Dørum, Det norske riket som odel i Harald Hårfagres ætt, Historisk tidsskrift 2001, 80: 288–302. – Disse arbeidene gir også en oversikt over tidligere historikeres standpunkter.
12 Den norsk-islandske Skjaldedigtning (Skj.), utg. Finnur Jónsson, Kbh. 1912–15, A, I: 576. Kvadet er fra omkring 1190.
13Særlig tre forskere bidro til det reviderte bildet: J. Schreiner, Slaget i Havsfjord, i Festskrift til Halvdan Koht, 1933: 103–111; d.s., Harald og Havsfjord, Scandia 1936, 9: 64–88; K. von See, Studien zum Haraldskvæði, Arkiv för nordisk filologi 1961, 76: 96–111 (opptrykt i d.s., Edda, Saga, Skaldendichtung, Heidelberg 1981); Ólafia Einarsdóttir, Harald Dovrefostre af Sogn, Historisk tidsskrift 1971, 50: 131–166. Se også C. Krag, Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen, Collegium Medievale 1990, 3: 179–195.
14Det er alltid vanskelig å vite hvor stor vekt man skal legge på den «alminnelige» mening blant historikerne; normativt sett er det synspunktene og argumentene for dem som er avgjørende, ikke oppslutningen om forskjellige oppfatninger. Hensikten her er derfor bare å peke på at kritiske synspunkter som dem Nielsen og Schreiner (note 13) en gang representerte, og som så sent som i 1970-årene stort sett ble avvist eller oversett, har tilslutning, også blant vanligvis svært nøkterne historikere. Se f.eks. K. Helle, Hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken, i Leiv Eriksson, Helge Ingstad og Vinland. Kjelder og tradisjonar, Trondheim 2001: 29 ff.; videre S. Bagge, Ætt, stat og politikk, Norsk slektshistorisk tidsskrift 2001, 38: 68 ff., samt d.s., From Viking Stronghold to Christian Kingdom. State Formation in Norway, c. 900–1350, Kbh. 2010: 26.
15C. Krag, art. Weibull, Lauritz, Reallexikon der germanischen Altertumskunde (R.G.A.), Berlin 1973–2007, 33: 347–356.
16Jf. Einar Ól. Sveinsson, Sagnaritun Oddaverja, R.vík 1937: 13 ff., 39 ff.; Bjarni Guðnason, Um Skjöldungasögu, R.vík 1963: 153 ff., som begge regner med at Sæmund Frode laget skjoldungetalet; Jakob Benediktsson anså Are Frode som en sannsynlig opphavsmann, Icelandic Traditions of the Scyldings, Saga-Book 1959, XV: 60 f.; men i alle tilfeller ligger opprinnelsen i middelalderens lærde historikermiljø. – At det var nær sammenheng mellom skjoldungerekken og ynglingerekken, var for eksempel P. A. Munch ikke i tvil om, se Samlede Afhandlinger, 1873–76, I: 442, note 1.
17Skj. (se note 12), A, I: 7–15; B, I: 7–14. Y.tal er bare overlevert i Hkr. (se note 1), og nedenfor vises det enten til denne eller til Skj. Det er i vår sammenheng hensiktsmessig å bruke forkortelsen ‘Y.tal’ om selve kvadet, som en fast term, blant annet fordi ynglingatal, i norrønt og forsåvidt også i moderne norsk, egentlig er tvetydig: Substantivet -tal betegner primært en ‘rekke’ eller en ‘oppregning’, og gjelder som begrep både selve ættrekken/genealogien og – men bare sekundært – kvadet (som likevel i kildene alltid kalles ‘Ynglingatal’). Med ordet ‘ynglingetalet’ nedenfor sikter jeg til genealogien/ynglingerekken.
18C. Krag, Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder, 1991.
19Skjoldungetalet og ynglingetalet er lengre enn andre tilsvarende genealogier i nordisk litteratur (bortsett fra hos Saxo), med omkring tredve ledd før vikingtiden. Dette synes å springe ut av en helt bevisst tanke. En nøkkelperson er da den danske kong Frode (Fred-Frode), som man ønsket å se på som et nordeuropeisk motstykke til keiser Augustus. Dermed kunne den nordiske histories begynnelse falle sammen med innledningen til den kristne æra. I en gjengivelse i Snorre-Edda av Grottesangen nevnes dette spesielt: Frode ble konge «på den tiden da keiser Augustus skapte fred over hele verden»; ettersom Frode var «den mektigste av alle konger i Norden», tilegnet man ham freden, ok kalla Norðmenn þat Fróða frið (‘og kaller nordmennene det for Frode-freden’); se Edda Snorra Sturlusonar (Sn.E.), utg. F. Jónsson, Kbh. 1931: 135. Opprinnelig synes parallelliseringen av Fred-Frode og Augustus å stamme fra den nå tapte ‘Skjoldungesaga’ (eller en skjoldungegenealogi). I en tekst som er skrevet 1137 (overlevert i et papirhåndskrift fra 1600-tallet), blir sammenstillingen uttrykkelig tilskrevet Sæmund: «Men vi tror at på den tid [d.e. Augustus’ tid] var Fred-Frode konge i Danmark, og Fjolne i Sverige, slik Sæmund prest hevdet»; se Stefán Karlsson, Fróðleiksgreinar frá tólftu öld, i Afmælisrit Jóns Helgasonar, R.vík 1979: 332, jf. 335 f., 341 f. – Om strukturen i skjoldungerekken se C. Krag, Fróði – ex uno plures. Skjoldungetalet som sagnhistorie og konstruksjon (= Telemark distriktshøgskole, Skrifter, 134), Bø 1990.
20Aller tydeligst i begynnelsen, se Krag 1991: 100, 187; jf. Hkr. (se note 1) 1979, I: 26; 1957: 15 (Y.saga, kap. 11), hvor det i Y.tals aller første halvstrofe står følgende om den første ynglingekongens, Fjolnes, død: Varð framgengt, / þars Fróði bjó, / feigðar orð, / es at Fj$lni kom ... . (‘Ble fullbyrdet / der Frode bodde / dødsordet / som til Fjolne kom ... .’) Dette er en helt programmatisk sammenstilling av den første ynglingen og den legendariske Fred-Frode.
21Krag 1991, særlig: 143–166.
22Ibid.: 95 ff.
23G. Neckel, Beiträge zur Eddaforschung. Mit excursen zur heldensage, Dortmund 1908: 418. – Dateringen av Y.tal hadde vært inngående diskutert også før Neckel, etter at Sophus Bugge 1894 i en skjellsettende avhandling hadde hevdet at kvadet viste spor av kristen og irsk innflytelse, og var blitt til i England rundt midten av 900-tallet; Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie, 1894. Samme år hadde E. Wadstein ment at kvadet var oppstått i det lærde miljø rundt Oddeverjene på Island på 1000-/1100-tallet, det vil si Sæmund Frodes miljø; Bidrag till tolkning ock belysning av skalde- ock Edda-dikter, Arkiv för nordisk filologi 1894, 11: 64–92; dette synspunktet foregrep Neckels. En redegjørelse for den omfattende diskusjonen om kvadets alder, som strakte seg fra 1890-årene og frem til annen verdenskrig, i Krag 1991: 13–34.
24Nekcel 1908: 400.
25Ibid.: 397 f., jf. Skj. (se note 12), A, I: 8. Se også M. Tveitane, art. Fróðir menn, R.G.A. (se note 15), 10: 93 f.
26Krag 1991: 47–80.
27Skj., A, I: 8, 13.
28Sn.E. (se note 19): 118.
29 Flateyjarbok, utg. C. R. Unger og Guðbrandur Vigfússon, 1860–68, 1: 21–24 og 219–221. Tåtten står også i innledningen til Orkneyingasaga.
30Allerede i sine første forelesninger som nyutnevnt dosent i 1828 viste Rudolf Keyser til Fundinn Nóregr som den «lærde» saga, preget av oppfatninger fra 12. og 13. århundre, og forkastet den som historisk kilde, jf. P. S. Andersen, Rudolf Keyser, 1961: 197 ff. P. A. Munch behandlet Fornjot og sønnene hans som «Personifikationer» og «Elementarguddomme», 1852–63 (se note 2), 1a: 63 ff.; i Norrøne gude- og heltesagn, rev. utg. ved A. Holtsmark, 1967: 72 ff. (§ 32). Om sagatættene sier Munch at de må være «sammensatte i en temmelig sildig Periode», og at de bærer preg av en forfatter som bearbeidet stoffet «efter egne Hypotheser og Resultaterne af sin Læsning hos fremmede Forfattere», 1852–63, 1a: 63. Av en eller annen grunn merket de seg ikke at dette kunne ha betydning for oppfatningen av Y.tal.
31 Reallexikon der germanischen Altertumskunde [første utg.], Strassburg, 1911–19, 2: 79.
32Ikke uten grunn er dette blitt oppfattet som et av 1991-avhandlingens mest avgjørende dateringsargumenter, således av K. von See, Europa und der Norden im Mittelalter, Heidelberg 1999: 107. – Påfallende nok ville ikke Bjarne Fidjestøl gå med på at Fornjot-genealogien avspeiler fire-elementlæren, fordi han bare fant tre elementer representert, nemlig ‘ild’, ‘vann’ og ‘luft’, ikke ‘jord’. Fidjestøl: «Ei fire-elementlære som berre har tre bein å stå på, står ikkje heilt støtt» (i anm. av Krag 1991, i Maal og Minne 1994: 195; bemerkningen har senere gjenlydt hos andre). Men Fidjestøl overså her det som har vært vanlig mening helt siden Munchs dager, og som han heller ikke argumenterte mot, nemlig at det fjerde element faktisk er til stede, i egenskap av Fornjot (påpekt av flere, blant andre filologen E. Hellquist og religions- og litteraturhistorikeren J. de Vries). Fidjestøl ville isteden forklare ‘ild’-omskrivningen i Y.tal str. 4 med at begrepene ‘ild’ og ‘vann’ inngikk i vanlige kenninger for ‘gull’ (gullet var ‘vannets ild’, noe som blant annet skyldtes at havguden Æge en gang hadde opplyst hallen sin, under vann, med lýsigull). Men dette blir en ytterst søkt forklaring: Det finnes ingen eksempler i skaldediktningen på at sammenkoblingen av to begreper som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre, men som ad hoc forbindes i en omskrivning for et tredje begrep (hovedmekanismen i dannelsen av de egentlige kenninger), så i neste omgang skulle føre til at de to begrepene permanent stilles sammen genealogisk. En mer omfattende diskusjon av spørsmålet i Krag 2009 (se neste note): 131 f.
33C. Krag, Ynglingatal str. 4 – omskrivningen ‘viljes borg’ som dateringskriterium, Maal og Minne 2009: 129–146.
34Hkr. (se note 1), 1979, I: 84 ff.; 1957: 44 ff. (Halvd. Sv.s saga, kap. 1–5).
35Skj. (se note 12), A, I: 579 (str. 4–5).
36 Fagrskinna (Fsk.), utg. Bjarni Einarsson (= Íslenzk fornrit, 29), R.vík 1985: 58.
37Ibid.: 366.
38Hkr. 1979, I: 93; 1957: 49 (Halvd. Sv.s saga, kap. 9). – Forfatteren av Fsk. hadde benyttet tilsvarende fremgangsmåte – et teksttillegg – da han endret morsætten til Harald Hårfagre, slik at morfaren ikke lenger var sognekongen Harald Gullskjegg, men østlandskongen Sigurd Orm-i-øye; jf. Ólafia Einarsdóttir 1971 (se note 13): 160 ff.
39 Monumenta Historica Norvegiæ (M.H.N.), utg. G. Storm, 1880: 102 f.
40 Hauksbók, utg. Eiríkur Jónsson og Finnur Jónsson, Kbh. 1892–96: 456 f. Om plasseringen av Af U-k., se bl.a. S. Ellehøj, Studier over den ældste norrøne historieskrivning, Kbh. 1965: 117 ff., 138, samt en oversikt i Krag 1991 (se note 18): 149 ff. Også Bjarni Aðalbjarnarson mener at Af U-k. er klart eldre enn Hkr.: «Virðist þátturinn vera af sama tagi sem fróðleiksþættir þeir, er ritaðir voru hér á landi [d.e. på Island] á 12. öld»; Hkr. 1979, I: xlviii.
41En mulig forklaring på denne utviklingen av synsmåter kan være rollen Vestfold og Viken spilte i norsk utenrikspolitikk fra 1150-årene og utover. Det norske kongedømmet ble da stadig konfrontert med krav fra de danske Valdemar’ene om dansk herredømme – eller i det minste dansk lensoverhøyhet – i dette området. De danske krav ble begrunnet historisk, med at dette var gammelt dansk land. Kunne de norske kongene derimot hevde at dette var kjerneområdet i deres rike, kongenes opprinnelige slektsland, ville dét være et argument mot de danske kravene. Jf. Krag 1990 (se note 13): 190 ff.
42Se Hkr. 1979, I: 75–82; 1957: 39–42 (Y.saga, kap. 44–49); jf. Skj. (se note 12), A, I: 13 ff.
43Det er ikke her plass til å diskutere hvorfor Y.tal (og formodentlig den ikke-overleverte sagaen kvadet en gang var del av) følger linjen Olav Geirstadalv–Ragnvald Heidumhære istedenfor Halvdan Svarte–Harald Hårfagre; deler av en forklaring er antydet i Krag 1991 (se note 18): 143, 160 ff., 166. I tillegg kan nevnes at en lignende genealogisk ikke-målrettethet også synes å foreligge i Hyndluljóð, i slektsrekkene som fører ned til den ellers ukjente «Ottar»; jf. K. von See m.fl., Kommentar zu den Liedern der Edda, 3, Heidelberg 2000: 670 ff. (merk hypotesen om at det var kong Olav Håkonsson genealogiene skulle hedre). Forøvrig er det på det rene at Olav Geirstadalv på et visst trinn i sagautviklingen nok spilte en særlig rolle i forbindelse med Olav den helliges historie; han kan ha blitt ansett for like viktig som Halvdan Svarte. Jf. A. Heinrichs, Der Óláfs þáttr Geirstaðaálfs. Eine Variantenstudie, Heidelberg 1989; også C. Krag, Rane Kongsfostre og Olav Geirstadalv, Historisk tidsskrift 1999, 78: 21–46, særlig 42.
44D. Skre, The Dating of Ynglingatal, i Kaupang in Skiringssal (= Norske Oldfunn, XXII), 2007: 407–429.
45Ibid.: 415. – Det ser for meg ut som om Skre her opererer med en forvirrende blanding av spissfindigheter og tautologier: Når tekstene gir ulike opplysninger, må man se bort fra dem fordi de da ikke er sammenlignbare; så kan man jevnføre dem når de gir samme opplysninger og er sammenlignbare, men da blir det ingen forskjell på dem.
46Ibid.: 420.
47 Den eldste Noregs-historia, ved H. Koht, 1950: 7.
48M.H.N. (se note 39): 76–87.
49Ibid.: 103 f.
50 Ibid.: 97 f. Den aller første setningen i avsnittet om ynglingekongene, ‘Om kongenes opprinnelse’ (De ortu regum), begynner med en geografisk konstatering: Vetus prosapia regum Norvegiae a Svethia sumpsit exordium ... . (‘Norges gamle kongeslekt har sin opprinnelse i Sverige ... .’).
51 Íslendingabók. Landnámabók (Ísl./Ldn.), utg. Jakob Benediktsson, R.vík 1968 (= Íslenzk fornrit, 1): 3 (Ísl.).
52 Olavus genuit Halfdanum cognomine hvitbein, quem de Svethia venientem Norvegenses in montanis sibi regem constituerunt; M.H.N.: 102.
53Når det gjelder innholdet i Y.tal, gjorde Neckel en interessant observasjon: «Der gesichtspunkt, unter dem er [dikteren] sie [ynglingekongene] betrachtet, ist nicht der eines heidnischen sängers, sondern der eines geistlichen wie etwa der verfasser der Hungrvaka, zu dessen schema es gehört, todesursache und begräbnis seiner bischöfe zu bezeichnen»; 1908 (se note 23): 393. Ynglingesagaen har i sin kjerne samme fokus, og dette gjelder også korte danske kongehistorier bygd på Saxo, som Annales Ryenses og Compendium Saxonis. I siste instans bør nok kirkens martyrologier betraktes som et mønster for denne genren.
54Hauksbók (se note 40): 456.
55Hkr. (se note 1), 1979, I: 75 f.; 1957: 39 (Y.saga, kap. 44).
56Skre 2007 (se note 44): 417.
57G. Storm lanserte i sin tid en enklere og metodisk sett mindre problematisk «nødhjelpshypotese» enn Skres, nemlig at den som hadde forfattet Af U-k., ikke visste hvor Skiringssal (nevnt i Y.tal) lå, men trodde det var på Hedmark; Ynglingatal, dets Forfatter og Forfattelsestid, Arkiv för nordisk filologi 1899, 15: 113.
58Hauksbók: 456.
59Hkr. 1979, I: 73 ff.; 1957: 38 f. (Y.saga, kap. 42 og 44).
60Det finnes flere andre eksempler på at Snorre har forlenget slektslinjer han har overtatt fra eldre tekster. I Fsk. sies det om Harald Hårfagres mor, Ragnhild, at hun var datter av Sigurd Orm-i-øye, sønn av Ragnar Lodbrok; Fsk. (se note 36): 57. Snorre har her skutt inn to ledd (Åslaug og Sigurd Hjort) mellom Sigurd Orm-i-øye og Ragnar Lodbrok, og på den måten fått en kronologi som passet bedre med andre kilder; Hkr. 1979, I: 87 f.; 1957: 45 (Halvd. Sv.s saga, kap. 5). Tilsvarende kan Snorre ha syntes at eponymen Solve, landskapets «far», burde plasseres i det minste noe lenger tilbake i tid (han er ellers i andre kilder nevnt på linje med eponymene Nor og Raum); en slik justering kan ha syntes mer nødvendig i det lange tidsperspektiv som foreligger i Y.saga, enn i Af U-k., som ikke nevner konger før Olav Tretelgja. Forlengelse av ættlinjer er ellers et vanlig trekk i svært mye av norrøn historisk og genealogisk litteratur, jf. Krag 1991 (se note 18): 174–82, 226–32. Introduksjonen av ‘Halvdan Gulltann’ som Halvdan Hvitbeins morfar, kan også ha hatt til hensikt å forklare Halvdan-navnet, som nå dukker opp i ynglingeætten for første gang.
61M.H.N. (se note 39): 102 f.; Hauksbók: 457; Hkr. 1979, I: 77 f.; 1957: 40 (Y.saga, kap. 46).
62Skre 2007 (se note 44): 417. Skre mener at ordlyden i H.N. ikke trenger å bety at Øystein virkelig ‘forsvant’ (det var bare en måte «to round off appropriately the story of Eystein’s drowning»). Dette stemmer ikke med det som faktisk står. Det er nemlig partisipputtrykket undis submersus (ordrett: ‘senket ned i bølgene’, det vil si ‘druknet’) som beskriver den form for ‘forsvinning’ Skre her sikter til; det følgende verbet, disparuit, bringer inn et moment i tillegg – han ‘ble borte’; det er ingen grunn til på latin mer enn på norsk å fravike standardbetydningen av å ‘forsvinne’, nemlig «bli borte, bli usynlig (og ikke mere gjenfinnes ell. bli synlig)», Norsk Riksmålsordbok, 1991, I: 127; jf. E. Kraggerud m.fl., Latinsk ordbok, 1998: 194 (oppslagsord: dispareo). Videre hevder Skre, subsidiært, at hvis Øysteins lik virkelig forsvant, så kan haugen ha vært en kenotaf. Igjen er argumentasjonen tilfeldig og bygd på en opportunistisk bruk av tekstene: Y.tal skal få begrunne haugen og beliggenheten som noe som er bevist, mens opplysningen i den samme kilden om haugens innhold (som utvetydig slår fast at det ikke var en kenotaf – nú liggr und lagar beinum ..., ‘nå ligger under steinrøys ...’; Y.tal, str. 31) ikke tas på alvor. – Hadde det her dreid seg om realhistoriske problemer, om hva en virkelig, konkret haug inneholdt, kunne slike spekulasjoner riktignok ha gitt utgangspunkt for mulige arbeidshypoteser (for eksempel før en utgravning). Men her dreier analysen seg om en litterær tradisjon og forholdet mellom tekster; man kan ikke bygge bastante påstander om slike relasjoner og hva tekstene innebærer, på utenforliggende og luftige om og men av denne typen.
63Ibid.: 422, jf. 428 f.
64Ibid.: 424.
65Munch 1873–76 (se note 16), II: 374.
66Ibid.: 375 (anmerkning av utgiveren, G. Storm).
67Munch, 1852–63 (se note 2), Ia: 197. Munch talte i den forbindelse om «det ældgamle genealogiske Digt», som omhandlet «de i den nordisk-germaniske Hedenold meest anseede Fyrsteslægter»; slektslinjene her oppfattet han som ekte, til forskjell fra versjonen i Fundinn Nóregr, som inneholdt «mange Tilsætninger, [...] som aldeles ikke bære Ægthedens Preg». De angivelige tilføyelsene utgjordes i første rekke, etter Munchs mening, av leddene før Halvdan Gamle, det vil si linjen fra Fornjot via Nor/Gor ned til Halvdan.
68Finnur Jónsson, De ældste skalde og deres kvad, Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie 1895: 346; G. Storm 1899 (se note 57): 141. Mot Bugge (se note 23), som ville søke forbilder for Y.tal i Irland, fremhevet Storm at genealogisk diktning snarere hadde paralleller i Norden, og pekte nettopp på Hdl. Også A. W. Brøgger viste til Hdl. som argument for Y.tals høye alder: «Eddadiktet Hyndluljóð viser at ættekvad av rent genealogisk indhold og tendens er gamle»; Vestfold. Fra småkongedømme til rikssamling, Vestfoldminne 1924–26, 1: 13.
69Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, 2. udg., Kbh. 1920–24, I: 203, jf. 46.
70Jf. Jón Helgasons bemerkning: «Den eneste absolut sikre kendsgerning er, at digtene er overleverede i islandske håndskrifter, hvoraf det vigtigste er fra 13. årh. Bevisbyrden påhviler den, der vil søge deres oprindelse i ældgamle tider eller fjerne egne», i Nordisk kultur, Sth. 1931–56, VIII:B, Littteraturhistoria: 96.
71A. Holtsmark, art. Hyndlulióð, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (K.H.L.), Kbh. 1956–78, VII: 200 f.; jf. J. Zernack, art. Hyndluljóð, R.G.A. (se note 15), 15: 306, som tenker likedan og forøvrig anser tilkomsten av Snorre-Edda (ca. 1225) som en terminus ante quem for Hdl.
72Nylig har C. D. Sapp søkt å etablere et rent formelt kriterium for Y.tals tidlige alder; Dating Ynglingatal – Chronological Metrical Developments in Kviðuháttr, Skandinavistik 2002, 30: 85–98. Kriteriet er bruken/ikke bruken av den ekspletive partikkel of/um i eldre og nyere dikt i samme versemål som Y.tal. Men alle slike forsøk – de har vært mange – på å datere skalde- og eddadikt ved hjelp av formkriterier, har til nå vært fruktesløse. Av gode grunner: Det foreligger en del metodiske grunnspørsmål som rett og slett ikke lar seg avklare; slik vil det nok være i fremtiden også. Dessuten er de «eldre» diktene Sapp bruker som referanse, selv sterkt omstridt hva dateringen angår. Sapp bygger dertil på H. Kuhns tese (1929) om at of/um utelukkende fungerte som setningsfyll og overser I. Dals påpekning (1930) av at partikkelen også kunne ha semantiske funksjoner. Endelig er Sapps undersøkelsesmateriale, såvidt jeg kan bedømme, altfor snevert.
73R. Keyser, Efterladte Skrifter, 1866, I: 420 f. På Keysers tid forestilte man seg ennå slike ‘sagaer’ som fast formet i en muntlig overlevering, slik at de senere kunne skrives ordrett ned; se L. Holm-Olsen, Lys over norrøn kultur, 1981: 70 ff.
74F. Jónsson 1920–24 (se note 69), I: 437.
75M. Olsen var den første som anvendte argumentet, i en anmeldelse av Neckel 1908 (se note 23), i Arkiv för nordisk filologi 1912, 24: 280. Fidjestøl gjentok det i sin anmeldelse av min avhandling, 1994 (se note 32): 194. Fidjestøls mening var at «den som vil påstå at den største skaldekjennaren i alle tider kunne ta så feil, også må ta på seg bevisbyrden for påstanden»; nedenfor skal jeg forsøke å imøtekomme dette ønsket. Heller ikke Knut Helle har funnet det rimelig at Snorre kunne sitere Y.tal som et dikt fra vikingtiden, dersom det tilhørte den lærdomstradisjon han selv var del av; 2001 (se note 14): 31. Helt misvisende blir perspektivet Bergsveinn Birgisson anlegger, når han i min datering av Y.tal ser et forsøk på gjøre Snorre til en «uforskammet løgner»; Inn i skaldens sinn, Bergen 2007: 212.
76P. A. Munch, 1852–63 (se note 2), III: 1040; G. Storm, Snorre Sturlassøns Historieskrivning, Kbh. 1873: 91 ff. I et kapittel om Snorres «kritiske Principer», fremhevet Storm Snorres innsats som en kildekritisk historiker av uvanlig format – også på det teoretiske plan. Selv om Snorre ikke selv hadde «indført Skaldeversene i den historiske Videnskab», hadde han ifølge Storm «stor Betydning ved først at have opstillet den videnskabelige Regel for at benytte dem».
77O. A. Johnsen, Snorre Sturlasons opfatning av vor ældre historie, Historisk tidsskrift 1916, 24: 213.
78B. Fidjestøl, Skaldenstrophen in der Sagaprosa, i A. Wolf, red., Snorri Sturluson. Kolloquium anlässlich der 750. Wiederkehr seines Todestages, Tübingen 1993: 78.
79Få har advart mot å «modernisere» Snorre på denne måten. Sverre Bagge står, såvidt jeg kan se, alene blant norske forskere med sin betimelige understrekning av at «Snorri is a medieval and not a modern historian, and his achievement should not be exaggerated», Society and Politics in Snorri Sturluson’s Heimskringla, Berkeley 1991: 26. Bagge peker også – treffende nok – på at Snorre til tross for sin opptatthet av kildene, like lite som andre historikere i middelalderen trekker egentlig metodiske konsekvenser av kildesituasjonen, eller lar prinsipper vedrørende kildeverdi munne ut i noen relevant praksis når det gjelder enkeltheter i fremstillingen.
80Isidor, Etymologiae, utg. W. M. Lindsay, Oxford 1911, I: 81: Historia est narratio rei gestae, per quam ea, quae in praeterito facta sunt, dinoscuntur. Dicta autem Graece historia apò tou historein, id est a videre vel cognoscere; jf. K. Schnith, art. Historiographie: B.Westlich-abendländischer Bereich. I. Allgemein, Lexikon des Mittelalters (L.d.Ma.), München 1980–99, V: 50.
81Se Sverrir Tómasson, Formálar íslenskra saganaritara á miðöldum, R.vík 1988: 201 ff.
82 Með Haraldi konungi váru skáld, ok kunnu menn enn kvæði þeira ok allra konunga kvæði, þeira er síðan hafa verit í Nóregi. (‘Hos kong Harald [Hårfagre] var det skalder, og folk kan ennå kvedene deres, og kveder om alle konger som har vært i Norge siden.’); Hkr. (se note 1) 1979, I: 5; 1957: 4 (Prologus).
83 En þat er háttr skálda at lofa þann mest, er þá eru þeir fyrir, en engi myndi þat þora at segja sjálfum honum þau verk hans, er allir þeir, er heyrði, vissi, at hégomi væri ok skr$k, ok svá sjálfr hann. Þat væri þá háð, en eigi lof. (‘Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står fremfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann selv om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han selv også. Det ville være hån og ikke lovprisning.’); ibid. – Det er fremfor alt dette som er blitt oppfattet som Snorres avanserte kildekritiske «prinsipp». Men selv om Snorres refleksjoner her er velformulerte, skiller de seg ikke i sin innholdskjerne fra det vi finner også hos andre sagaforfattere, og som følger av Isidors øyenvitnekrav.
84‘I denne bok lot jeg skrive gamle frasagn om de høvdinger som har hatt rike i Nordlandene, og som har talt dansk tungemål, slik som jeg har hørt frode menn fortelle; likeså noe om ættene deres, etter det jeg har lært om dem.’ Hkr. 1979, I: 3; 1957: 3. – Ordlyden her og andre steder i forordet, kan også tyde på at Snorre selv ikke stod for all skrivingen, men at han hadde en stab av kyndige til å hjelpe seg; se L. Lönnroth, Tesen om de två kulturerna, Scripta Islandica 1964, 15: 84 ff.
85Bjarni Guðnason, Theodoricus og islenskir sagnaritarar, i Sjötíu ritgerðir helgaðar Jakobi Benediktssyni, R.vík 1977: 110. I den islandske middelalderlitteraturen ble verbene heyra/hlýða og lesa brukt om hverandre, likeledes segja og rita, og substantivene s$gn, saga, frás$gn og bók. Et særlig talende eksempel finner vi i Orkneyinga saga/Magnúss saga lengri, kap. 11: Nú heyrðu þér í fyrra capitulo ... og få linjer nedenfor ... sem fyrr var lesit (henvist til av Guðnason, s. 110, note 7). Vi har et parallellsted i Prologus til H.N.: ... cum nihil a me de vetustatis serie novum vel inauditium assumpserim, sed in omnibus seniorum assertiones secutus (M.H.N. [se note 39]: 72); ‘... idet jeg intet har tillagt om historiske forhold som er nytt og ikke hørt hos andre, men i ett og alt har fulgt mine forgjengeres påvisninger’). Her ser vi en tilsvarende avhengighet av forgjengerne og den samme bruken av ‘høre’. – Skjønt språkbruken er egentlig ikke overraskende: Riktignok bruker vi ikke lenger så ofte ‘høre’ i betydningen ‘lese’ (likevel skjer det, jf. Norsk Riksmålsordbok, 1991, II: 2034), men i nærværende artikkel har forf. allerede flere ganger latt verbet ‘si’ vise til en skriftlig ytring, f.eks. Snorre ‘sier’, Munch ‘sier’, o.l. – Sigurður Nordal hadde vært inne på samme tanker som Bjarni Guðnason, dog ikke like konsekvent; Snorri Sturluson, R.vík 1920: 69. Med rette fremhevet Nordal dessuten at vi, dersom vi virkelig skulle kunne bedømme Snorres innsats som historiker, måtte ha hatt langt mer omfattende kunnskaper om de nå tapte skrevne verkene som Snorre hadde bygd på; ibid.: 33. Blant det som synes å være helt selvstendige bidrag fra Snorres side, kan særlig nevnes et visst «konstitusjonelt»-ideologisk perspektiv: Bondetalsmenn som Asbjørn fra Medalhus og Torgny lagmann er typiske Snorre-skikkelser. – Om fróðir menn, se note 25.
86Se G. A. Gjessing, Undersøgelse af Kongesagaens Fremvæxt, 1873: 18 ff.; Storm 1873 (se note 76): 24, 104; Bjarni Aðalbjarnarson, i Hkr. (se note 1) 1979, I: xlvii ff.; Ellehøj 1965 (se note 40): 117 ff.; Krag 1991 (se note 18): 147 ff. – Det er, såvidt jeg kan se, usannsynlig at Y.tal har foreligget i en selvstendig muntlig tradisjon (mer om dette nedenfor).
87Hkr. 1979, I: 4; 1957: 3.
88Ísl./Ldn. (se note 51): 3, 27 f. (Ísl.). – Hvor mye fortellende stoff i tillegg til genealogien Ares tapte konunga ævi kan ha inneholdt, er umulig å vite, selv om fremstillingen i H.N. formodentlig gir en indikasjon. Når det gjelder diskrepanser Are–Y.saga/Y.tal, se Krag 1991: 143 ff.
89R. Frank, Snorri and the mead of poetry, i Speculum Norrœnum. Norse Studies in Memory of Gabriel Turville-Petre, Odense 1981: 155–170. Frank anfører også, s. 167 f., n. 31, et eksempel på at Snorre i sin ‘Edda’ regnet som gammelt et angivelig vers av Egil Skallagrimsson som etter alt å dømme var fra 1100-tallet; hennes sammenfattende kommentar er at dette nok tyder på at «Snorri himself could occasionally be fooled».
90Sn.E. (se note 19): 251, str. 98–99. Jf. H.-P. Naumann, art. Starkaðr, R.G.A. (se note 15), 29: 538–541.
91 Starkaðr hinn gamli var skáld beggja þeira. (‘Starkad den gamle var skald hos begge to [d.e. skjoldungesagaens kong Frode og Ingjald].’); Ísl./Ldn. (se note 51): 247. Sitatet er fra Hauksbok-versjonen av Ldn.
92H.-P. Naumann, R.G.A., 29: 538. – Til min glede ser jeg at Sveinbjörn Rafnsson, mens nærværende artikkel var under arbeid, helt uavhengig av meg anfører eksakt de samme reservasjoner mot sagaforfatternes kritiske sans, som følge av deres aksept av denne «gamle» diktningen; Af fornum lögum og sögum. Fjórar ritgerðir um forníslensku sögu, R.vík 2011: 117.
93Hkr. (se note 1), 1979, II: 361 ff.; 1957: 449 f. (Olav d. h.s saga, kap. 208); jf. Skj. (se note 12), A, I: 180 f. – Mer av kvadet i norrøn språkdrakt enn det Snorre gjengir (i Hkr. og Sn.E.), er ikke bevart. Det er også usikkert om den kjente innledningsstrofen (Dagr es upp kominn ...) virkelig er fra Bj.m.; i alle fall gir første helming hva innholdet angår, ikke inntrykk av å høre hjemme i en egging til strid, snarere i en oppfordring om å gå til dagens arbeid. Som K. von See har bemerket, møter vi her et bilde «aus der ländlichen, bäuerlichen Sphäre»; v. See, Hastings, Stiklastaðir und Langemarck. Zur Überlieferung von Vortrag heroischer Lieder auf dem Schlachtfeld, Germanisch-Romanische Monatsschrift, 1976, 57: 1–13 (sitatet s. 10). Se også d.s., Húskarla hv$t. Nochmals zum Alter der Bjarkamál, i Speculum Norrœnum (se note 89): 421–431. (Begge arbeider er trykt opp i v. See 1981; se note 13.) Videre v. See, art. Bjarkamál, L.d.Ma. (se note 80), II: 225. Når vi skal bedømme innholdet i det på norrønt ikke bevarte Bj.m., har vi ikke stort annet å holde oss til enn Saxos gjendiktning på latin (298 heksametere).
94Von See 1976: 12.
95Ibid.: 2.
96Antagelig skyldes beretningen om Tormods resitasjon påvirkning fra William av Malmesbury og det han forteller om slaget ved Hastings, og at Rolandskvadet skal ha blitt foredratt før slaget for Vilhelm Erobrerens hær – noe som heller ikke virkelig fant sted. Den parallelle norske historien er formodentlig kommet inn i Olavs-legenden i annen halvdel av 1100-tallet; herfra er den tatt opp i «Legendariske saga» (om Olav den hellige), kap. 78 (ca. 1200); jf. von See 1976: 1 ff. – Også på et annet punkt er Olavs-sagaen påvirket av William: I scenen der Olav sitter fast i «leire» ved landstigningen på Selja så han snubler, og fosterfaren Rane sier at nå «fikk du fast fot i landet»; Leg. saga, kap. 19; Hkr. 1979, II: 36; 1957: 224 (Olav d. h.s saga, kap. 29). Denne anekdoten har røtter tilbake til antikken, og fortelles om både Scipio Africanus og Cæsar; hos William anføres den i forbindelse med Vilhelms landstigning i England. Se O. Moberg, Olav Haraldssons hemkomst, Historisk tidsskrift 1940–42, 32: 545–575.
97 Sed quia constat nullam ratam regalis stemmatis successionem in hac terra extitisse ante Haraldi pulchre comati tempora, ab ipso exordium fecimus; M.H.N. (se note 39): 3.
98 Genealogias et infinitas quæstiones devita!, ibid.: 6. – For ytterligere å understreke sine reservasjoner føyer Theodoricus til et annet Paulus-sitat: Si quis contentiosus est, nos hujusmodi consuetudinem non habemus. (‘Men hvis noen er trettekjære, så har ikke vi den samme vane.’)
99Se ovenfor note 29.
100Således nevner H.N. ‘Nor’ (som blir en betydningsfull skikkelse), men tar ikke med noen av de andre; H.N. innledes slik: Norvegia igitur a quodam rege, qui Nor nuncupatus est, nomen obtinuerat. (‘Norge har fått navn etter en viss konge, som ble kalt Nor.’); M.H.N.: 73.
101 Sæmundar Edda, utg. S. Bugge 1867 (fotogr. opptr. 1965): 153 ff. (str. 11, 14, 15, 16).
102Sn.E. (se note 19): 181 ff. (kap. 81).
103At det også i Sn.E. – ikke bare i Hkr. – virkelig dreier seg om kongeslekten, er hevet over tvil. I oppregningen av sønnene står det i Sn.E.: Yngvi, er Ynglingar erv fra komnir, og forklarende litt lenger nede, Þessar erv ok konvnga ættir agætar, fra Yngva, er Ynglingar erv komnir, fra Skildi iDanm$rk, er Skioldvngar erv fra komnir, fra V$lsungi aFraklandi, þeir heita Volsvngar; Sn.E.: 183 f. Mer om ‘Skjolds’ avstamning nedenfor.
104Sn.E.: 1–6; nyn. overs. E. Eggen, Den norrøne litteraturen (D.N.L.) 1961, I: 225–229, jfr. Hkr. (se note 1) 1979, I: 9–25; 1957: 7–14 (kap. 8–10). – Forskjellene gjelder generelt flere viktige enkeltheter i Prologus/Sn.E. sammenlignet med Y.saga. Dette har, sammen med den tydelige filosofisk-teologiske orientering i Prologus/Sn.E., skapt debatt om hvorvidt forordet i Sn.E. virkelig er ekte, eller om det representerer en senere tilføyelse/omarbeidelse; jf. K. von See, Der Prolog der Snorra Edda, i v. See 1999 (se note 32): 275–310. I forlengelse av eldre standpunkter, særlig A. Heuslers, mener von See at Prologus er fra midten av 1200-tallet; andre har like energisk hevdet at forordet er originalt og skrevet av Snorre, og også i Prologus funnet et viktig utgangspunkt for tolkningen av Sk.sk.m. og ‘Gylvaginning’ (den første hoveddelen av Sn.E.); jf. G. W. Weber, art. Edda, Jüngere, R.G.A. (se note 15), 6: 394–412, og litteratur det der vises til. Weber ser på motsetningen mellom Prologus/Sn.E. og Y.saga som konstruert, og mener den ikke finnes (s. 397). Men som vi ser, er det helt åpenbart at det er viktige forskjeller. – G. A. Gjessing, som så at det forelå diskrepanser, forklarte dem med at Y.saga var skrevet sist, og at Snorre i mellomtiden hadde endret en del standpunkter; 1873 (se note 86): 13 f. Samme forklaring hos Nordal 1920 (se note 85): 21 f.
105Sn.E.: 5 ff.; D.N.L., I: 228 f.
106Vi kan når det gjelder innholdet i Skj.saga, bygge på Arngrim Jonssons latinske bearbeidelse, Rerum Danicarum Fragmenta (ca. 1600). Arngrim skriver: «Det er overlevert at hin Odin, da han kom fra Asia, vant herredømmet over størstedelen av Nord-Europa (Saxonia, Dania, Svecia), og ga sønnen Scioldus Dania (som dog ikke da hadde dette navn), og sønnen Ingo Svecia»; Arngrimi Jonae opera latine conscripta, utg. Jakob Benediktsson, Kbh. 1950–57, I: 333 (overs. C. K.).
107Sn.E.: 7; D.N.L., I: 229. Når det gjelder Sæming, finnes det også en annen diskrepans hos Snorre: Her og i Y.saga lar han Sæming være sønn av Odin, mens han i Prologus/Hkr., med henvisning til Håløygjatal, sier at «Sæming der er kalt sønn til Yngve-Frøy» (Hkr. 1979 [se note 1], I: 4; 1957: 3).
108Dersom Prologus/Sn.E. – i den form forordet nå har – ikke er skrevet av Snorre i 1220-årene, men først rundt midten av 1200-tallet (se ovenfor note 104), forsvinner, i det alt vesentlige, det selvmotsigende innenfor rammen av Sk.sk.m./Sn.E. Men den status ynglingetradisjonen (Hkr.s versjon) hadde på 1200-tallet, må i så fall regnes for ytterligere redusert; dét skulle nemlig bety at man heller ikke etter at Y.saga/Hkr. forelå, var villig til å betrakte den som særlig autoritativ. Og selvsagt består i alle fall diskrepansen Sn.E.–Hkr. (ynglingene som ætlinger av Halvdan Gamle kontra Frøy).
109B. Sawyer, Snorre Sturlason som balanskonstnär, Collegium Medievale 2010, 23: 33–57, særlig 38 ff.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon