Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Gustav IV Adolf og Norge

f. 1981, master i historie 2005, stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

m.n.ottosen@iakh.uio.no

  • Side: 221-250
  • Publisert på Idunn: 2012-07-04
  • Publisert: 2012-07-04

Mens den svenske politikken overfor Norge under Gustav III og Carl Johan er nøye studert, har det vært skrevet mindre om Gustav IV Adolf. Denne artikkelen undersøker politikken overfor Norge i hans regjeringstid fra 1796 til 1809. Hovedargumentene er at den var opportunistisk og pragmatisk, men ikke konstant, og at den kan deles inn i to faser: først diplomatiske intriger i 1797–1801, og deretter forsøk på å skape en folkelig stemning i Norge for en forening. Dette siste var målet også i 1808 og derfor var ikke invasjonen dette året ment som et regelrett erobringsforsøk. På mange måter peker således Gustav IV Adolfs norgespolitikk frem mot den Carl Johan førte frem mot 1814, og viser med det at Carl Johan var mindre nyskapende enn han ofte blir fremstilt som.

Gustavus IV Adolph and Norway

While policies towards Norway during the regimes of King Gustavus III (1772–92) and Crown Prince Regent Charles John (1810-14/18) have been thoroughly examined by Scandinavian historians, less focus has been devoted to policies during the reign of King Gustavus IV Adolph (1796–09). Yet historians have tended to hold him as having been more preoccupied with Norway than were his predecessor and even Charles John. He also gained a reputation, especially internationally, for being mentally unbalanced. This article offers an account of the aims and strategies towards Norway throughout Gustavus IV Adolph’s reign, arguing that his policies were characterised by opportunism and pragmatism, and usually conceived and advanced by his closest circles. The policies towards Norway can be divided into two distinct phases. The first, stretching from 1797 to 1801, comprised a number of failed attempts at diplomatic plots. A favoured scheme was to exchange Swedish Pomerania for Norway, preferably by way of Prussia, while France and Russia were also approached. Nonetheless, Norway was a secondary concern compared with Sweden’s quest for subsidies, which were vital to her exhausted finances. The years 1801–03 marked a shift in the strategies towards Norway as diplomatic plots were abandoned in favour of attempts to drum up popular pro-Swedish sentiments within Norway. Gustav Lagerbjelke, one of the King’s closest advisors, was a key figure in this second phase, which also failed. The King then lost interest in Norway and turned his attention to Germany instead. Not until 1808 were his eyes again set on Norway, but only after Sweden had most reluctantly been drawn into a war against Denmark-Norway, France and Russia. Again key figures in the King’s closest circles, particularly Gustav Mauritz Armfelt, were prime movers, and talked the reluctant King into launching an invasion of Norway. Yet the invasion was not one bent on military conquest, but was rather intended to show the Norwegians how much they would actually benefit from Swedish rule. Perhaps unsurprisingly, military occupation turned out to be a futile way of winning their devotion, however. The war of 1808-09 turned out to be a vast failure for which the King was blamed and consequently deposed.

Keywords: Diplomatic history, popular resistance, propaganda, Scandinavia in the revolutionary and Napoleonic wars.

Gustav IV Adolf og historikerne

Gustav IV Adolf var lenge blant de mest omdiskuterte enkeltaktørene i svensk historie. Som den eneveldige kongen som førte Sverige inn i napoleonskrigene, tapte Finland og ble styrtet i et kupp før han endte sine dager som eksentriker i sveitsisk eksil, er det ikke overraskende at han lenge vekket historikernes interesse. Allerede to dager etter revolusjonen i 1809 begynte de første målrettede svertekampanjene mot ham, og disse satte sitt preg på oppfatningen av Gustav IV Adolf helt til slutten av århundret. Om han ikke ble betraktet som regelrett gal, så ble han stemplet som en irrasjonell monark, som gjennom et nesten patologisk personlig hat mot Napoleon og trangsynt kompromissløshet førte Sverige til avgrunnens rand.1

Ny akademisk interesse fra og med 1890-årene ga nye syn på Gustav IV Adolf, og det ganske ensidig negative bildet av ham ble avløst av mer balanserte oppfatninger. Det var riktignok ikke mange som gikk like langt i apologetisk retning som Sam Clason og Anders Grade,2 men selv om flere svenske historikere i mellom- og etterkrigstiden var kritiske, ble han ikke lenger gjort til syndebukk for absolutt alt som gikk galt med og i Sverige under hans regjeringstid.3 Til gjengjeld råder fremdeles svært negative oppfatninger av ham blant internasjonale forskere; dels på grunn av den betydelige mangelen på engelskspråklige fremstillinger av nyere forskning omkring revolusjons- og napoleonskrigenes Skandinavia, og dels på grunn av den engelske generalen John Moores fullstendig knusende dom over ham i sine senere publiserte dagbøker fra 1808.4

Etter Sten Carlssons bind av Den svenska utrikespolitikens historia fra 1954 har det vært ganske stille omkring Gustav IV Adolf og hans tid.5 Interessen tok seg opp i forbindelse med tohundreårsmarkeringene for krigen i Finland og revolusjonen i 1809, men så mye nytt om Gustav IV Adolf brakte ikke dette med seg. Tre populærhistoriske biografier utgitt mellom 2007 og 2009 var alle av varierende kvalitet og overgikk på ingen måter Sten Carlssons monumentale biografi fra 1946.6 Heller ikke nyere forskning omkring krigen i Finland og revolusjonen har hatt særlig fokus på Gustav IV Adolfs regjering, og enda mindre på den samtidige politikken som ble ført overfor Norge.7 Det kan derfor trygt slås fast at det er lenge siden norgespolitikken under Gustav IV Adolfs regime har vekket særlig akademisk interesse.8 Sveriges norske ambisjoner i perioden knyttes i stedet til Gustav III og Carl Johan.

Slik sett kan man spørre om det i det hele tatt er så mye nytt å si om Gustav IV Adolf og Norge. Til tross for den hullete historiografien, har skandinaviske historikere lenge stort sett vært enige om at å erobre Norge var et konsekvent og sentralt personlig mål for Gustav IV Adolf. Den danske historikeren Carl T. Sørensen skrev i 1888 at «Kong Gustav tidlig og sildig syslede med Tanken om, hvorledes han kunde erholde Norge»,9 mens den svenske historikeren Herbert Lundh i 1926 så Norge som «en in i det sista konsekvent fasthållen ledtråd».10 Sten Carlsson var derimot ikke helt overbevist da han i 1954 utga det tredje bindet av den svenske utenrikspolitikkens historie. Han vedkjente riktignok Norge som en «älsklingstanke» hos Gustav IV Adolf, men så likevel Norge som et konjunkturavhengig utenrikspolitisk delmål.11 Carlsson har imidlertid blitt en noe ensom svale i dette synet, selv om han har fått støtte fra den amerikanske historikeren H. Arnold Barton.12. Jörgen Weibull ga imidlertid uttrykk for sin uenighet allerede i 1957, da han hevdet at Norge for Gustav IV Adolf var «i kanske än högre grad än för Gustaf III ett yttersta mål för hans utrikespolitik».13 Denne oppfatningen rår fremdeles hos flere historikere. Den danske historikeren Ole Feldbæk konkluderte i 2002 med det samme som Weibull,14 og den svenske historikeren Christer Jörgensen fulgte etter i 2004. Jörgensen mener riktignok ikke at Norge overskygget alt annet hos Gustav IV Adolf, men ser like fullt invasjonen av Norge i 1808 som en logisk kulminasjon av kongens «obsession» med naboen i vest.15

Samtidig fremstår en del av disse litt bastante konklusjonene som noe paradoksale i lys av en del historiografiske lakuner. I motsetning til hva tilfellet er med både Gustav III og Carl Johan, har den svenske norgespolitikken under Gustav IV Adolf aldri blitt syntetisert eller undersøkt i sammenheng gjennom hele hans regjeringstid.16 I stedet har den ofte falt mellom flere stoler. De siste årenes biografier om Gustav IV Adolf har konsentrert seg om hans personlige egenskaper, og nevner knapt nok Norge overhodet, mens tidligere forskning omkring utenrikspolitikken under hans regjeringstid nesten alltid har tatt opp spørsmålet om Norge i tilknytning til andre problemstillinger, og ofte innenfor ganske begrensede tidsrom.17

Den andre – og største – historiografiske lakunen er at den norske politikken under Gustav IV Adolf etter 1801 på langt nær har vært undersøkt like nøye som de foregående årenes diplomatiske prosjekter og intriger i de europeiske kabinettene. Dette har trolig sammenheng med at strategien overfor Norge etter 1801 ble flyttet vekk fra diplomatiet og over til forsøk på å piske opp den brede stemningen innad i Norge i pro-svensk retning, noe som var av atskillig mindre interesse for svensk utenrikspolitisk historie, slik den var i vinden i første halvdel av 1900-tallet. Krigen med Danmark-Norge i 1808–09 har dessuten i svensk historiografi havnet helt i skyggen av krigen i Finland. Konsekvensen er imidlertid at et viktig skifte i strategien overfor Norge etter århundreskiftet i stor grad har blitt oversett. Dermed har historikere oversett kontinuiteten i norgespolitikken før og etter 1809, med den konsekvens at Carl Johans norske politikk gjerne har blitt sett som mer nyskapende enn den egentlig var.18

Historiografisk sett har denne artikkelen derfor et dobbelt mål. Den er på den ene siden den første syntesefremstillingen av Sveriges norgespolitikk gjennom hele Gustav IV Adolfs regjeringstid fra 1796 til 1809. På den andre siden – og kanskje viktigst – gir den helt nye perspektiver på politikken overfor Norge etter 1801. Dette dobbelte målet speiles i den metodiske tilnærmingen. Diskusjonen av det diplomatiske primatet i norgespolitikken i årene 1797–1801 er hovedsakelig en problematisering av den allerede svært omfattende forskningen på dette feltet, mens drøftingen av norgespolitikken etter 1801 er basert på primærkilder, hvorav de fleste i liten eller ingen grad har vært benyttet før. Dette gjelder både agitasjonen i Norge i årene 1801–03 og spesielt kilder fra militære arkiver som setter norgespolitikken i 1808 i et helt nytt lys. Akademiske historikere, spesielt i Skandinavia, har dessverre hatt en tendens til å overse eller vegre seg mot kilder fra det militære, trolig som en følge av den tradisjonelt sterke akademiske skepsisen mot militærhistorie.19 Imidlertid har dette gjort at viktige deler av norgespolitikken under Gustav IV Adolfs tid hittil har blitt liggende i mørke.

Pommern for Norge

Den 1. november 1796 ble Gustav IV Adolf myndig og tok formelt over regjeringstøylene i Sverige. I de drøye fire og et halvt årene som hadde gått siden mordet på Gustav III, hadde regjeringsmakten ligget hos en formynderregjering under nominell ledelse av hertug Carl av Södermanland, men i praksis under Gustav Adolf Reuterholms kontroll. Under det reuterholmske regimet ble Gustav IIIs gjennomgående konfrontatoriske linje overfor Danmark, sultne blikk mot Norge og tanke om å gå med i krigen mot det den franske republikken erstattet av en forsiktig nøytralitetspolitikk i revolusjonskrigenes skygge. Forholdet mellom Sverige og Danmark-Norge hadde også gått inn i en avspenningsperiode, som blant annet brakte de to arvefiendene sammen i en nøytralitetskonvensjon i 1794.20

Reuterholm forsvant raskt ut av bildet da Gustav IV Adolf ble myndig, samtidig som den nye kongen i likhet med sin far sørget for å samle den utøvende makten i egne hender.21 Særlig gjaldt dette utenrikspolitikken, som han i særlig grad anså som sitt eget domene.22 Maktsentraliseringen betydde derimot ikke at Gustav IV Adolfs enevelde ble vilkårlig, eller at han var upåvirkelig. I motsetning til faren holdt han seg ikke med en krets av personlige favoritter i udefinerte roller, men lyttet like fullt til sine rådgivere. Biografen Mats Wickman mener han «blev med tiden helt beroende af sina ämbetsmän»,23 mens både Sten Carlsson og Sven G. Svensson peker på hvordan rådene fra hva man med moderne terminologi kan kalle fagstatsråder påvirket kongens beslutninger og at han dermed ble en slags «statens förste ämbetsman».24 Selv om han var bestemt på at endelige avgjørelser skulle overlates til ham selv,25 betyr altså ikke dette at man skal stole altfor mye på generalen John Moores karakteristikk av ham som «perfectly despotic».26 I praksis valgte Gustav IV Adolf i stedet som oftest mellom flere politiske alternativer preget av ulike synspunkter blant rådgiverne hans. Det gjorde imidlertid at politikken han førte ofte ikke var konsekvent, men snarere, som Moore mer korrekt observerte, ble ført i rykk og napp.27

Tronbestigelsen i Stockholm i 1796 skapte usikkerhet i København, hvor Gustav IIIs anti-danske og norske politikk ble holdt i livlig erindring. Varselklokkene ringte stadig høyere utover i 1797. Etter Andreas Peter Bernstorffs død i juni dette året tok sønnen Christian, som til da hadde vært dansk-norsk minister til Stockholm, i praksis over farens post i København. Idet han forlot Stockholm, noterte han seg megetsigende at gamle gustavianere som Evert Taube, Hans Henric von Essen og Johan Christopher Toll kretset rundt den nye kongen og hadde stor innflytelse.28 Dette bekymret Bernstorff, selv om han den siste tiden hadde følt fremgang i forholdet til Sverige.29 Spesielt Taube, som hadde tilhørt Gustav IIIs nærmeste krets og vært en av de mest rabiate forkjemperne for å erobre Norge, hadde innflytelse på den unge kongen i hans to første regjeringsår, og det er derfor sannsynlig, som Sven G. Svensson gjør et poeng av, at Taube egget opp kongens interesse for Norge.30

Det er derimot ikke noe som tyder på at Norge spilte noen stor rolle da Gustav IV Adolf kort tid etter tronbestigelsen måtte ta stilling til spørsmålet om ekteskap. Allerede før han ble myndig, var det blitt innledet forhandlinger med Russland om et ekteskap med et barnebarn av tsarinaen. Gustav IV Adolf reiste attpåtil til St. Petersburg i sakens anledning, men personlige religiøse overbevisninger ga ham til slutt kalde føtter. Ekteskapet var ikke en kamel han ville svelge. Dermed forkastet han også en mulighet til å slå en kile mellom Russland og Danmark-Norge, noe som hadde vært baktanken hos Reuterholms regjering og som ikke minst hadde vært et overordnet mål for Gustav III i 1780-årene. Uten en allianse med Russland ville det være langt vanskeligere for regjeringen i København å forsvare Norge.

Ifølge den svenske historikeren C. W. Bergman skal den russiske regjeringen i 1796 ha gått så langt som til å tilby Norge i medgift for å få Gustav IV Adolf til å ombestemme seg, noe som i tur har blitt brukt som belegg for hans appetitt for Norge.31 Denne påstanden har imidlertid aldri blitt dokumentert, verken av Bergman eller Einar Carlsson, som har nærstudert «ryska giftermålsfrågan».32 Det kan imidlertid ikke være tvil om at den russiske regjeringen la tung vekt på ekteskapsprosjektet. Forholdet til Sverige ble iskaldt etter kongens kuvending, og dermed seilte Russland igjen opp som en trussel mot Sverige. Til gjengjeld var det nettopp derfor Gustav IV Adolf definitivt rettet blikket mot Norge senhøsten 1797.

For Sverige var ikke et anstrengt forhold til Russland bare en trussel fra øst, men også fra vest.33 Så lenge det svensk-russiske forholdet var betent, og Danmark-Norge var tett knyttet til Russland gjennom den såkalte «evige Alliance»,34 ga norskegrensen dårlig nattesøvn i Stockholm. Begivenhetene i 1788 hadde vist hvorfor, og av samme grunn begynte den svenske regjeringen i 1797 å se seg rundt etter alternativer for å trygge vestgrensen. Som atskillige svenske regjeringer hadde kommet frem til tidligere, var en av de mest nærliggende løsningene på dette problemet å forene Norge med Sverige. Konkret hvordan dette kunne la seg gjøre, var derimot en annen sak. Freden mellom Frankrike og Østerrike i Campo Formio i november 1797 bød imidlertid på flere muligheter, og én av dem ble identifisert samtidig av utenriksminister35 Fredrik Wilhelm von Ehrenheim og Sveriges ambassadør til St. Petersburg, Curt von Stedingk. Begge to pekte på de forestående omrokeringene i Tyskland som en mulighet til å få Norge uten krig.36 Konkret innebar forslagene – eller planen, slik den etter hvert ble formulert – å overlate svensk Pommern til Preussen i bytte mot preussisk hjelp til å skaffe nordtyske områder, blant annet Mecklenburg. Disse områdene skulle så gis Danmark som kompensasjon for Norge. Hvorvidt det var Ehrenheim eller Gustav IV Adolf selv som var planens opphavsmann har vært diskutert, men både som en av ideens opphavsmenn og utenriksminister synes det mest sannsynlig at den var Ehrenheims verk.37

Dette territorielle bytteprosjektet ble et hovedmål for svensk utenrikspolitikk gjennom vintermånedene 1798. Problemet var at Direktoriet i Paris ikke var spesielt interessert. Årsaken var for så vidt innlysende: det var ingen åpenbar gevinst å hente for Frankrike, og Sverige hadde heller ikke noe å tilby. Uten fransk støtte var det umulig å realisere bytteplanen under forhandlingene i Rastatt om de territorielle omrokeringene i Tyskland. Det tok da heller ikke lang tid før kongen ga opp bytteplanen, ikke minst fordi den mest akutte trusselen fra Russland gled over og sikkerhetsbehovet i vest ble mindre prekært.38 Ehrenheim fortsatte riktignok å mene at kongen ikke hadde «något sig så angeläget som fullföljandet af den stora planen»,39 men en slik bemerkning fra det som trolig var planens opphavsmann må tas med en spiseskje salt. Ønsket om å bli kvitt Pommern fortsatte riktignok våren og sommeren 1798, men av andre årsaker enn Norge. Pommern var både en utenrikspolitisk risikofaktor og ikke minst en utgiftspost, samtidig som den svenske statskassen var nesten bunnskrapt.

Som alternativ til Norge hadde Gustav IV Adolf allerede vurdert å overlate Pommern til Preussen mot at Danmark fikk hansabyene Hamburg og Lübeck, mens Sverige i stedet skulle få Bornholm og halve Øresundtollen, men heller ikke dette var stormaktene villige til å gå med på. I juni forsøkte Gustav IV Adolf enda en gang å overlate Pommern i preussiske hender og tilbød rett og slett å selge Pommern mot kontant betaling. Både dette tilbudet og at hansabyen Wismar i 1803 ble pantsatt til Mecklenburg for snaue 1,3 millioner riksdaler, sier en del om pengenøden i Stockholm. På den annen side skal ikke pantsettingen av Wismar eller forsøkene på å bli kvitt Pommern tolkes som et forsøk på å få løsrive Sverige fra Tyskland, slik at fokus fullt og helt kunne rettes mot Norge. I forhandlingene med Preussen om Pommern-salget var Gustav IV Adolf tydelig på at Sverige fremdeles skulle ha fotfeste og innflytelse, men uten at det skulle koste penger. Slike krav gjorde imidlertid at Preussen mistet interessen, ettersom regjeringen i Berlin ikke var interessert i en pantsetting.40 Til syvende og sist var forsøkene på å bli kvitt Pommern i 1798 – enten i bytte mot Norge eller ved salg – mislykkede og kanskje heller ikke så veldig realistiske. De skal like fullt ikke forstås som forsøk på å realisere et overordnet mål om å få hendene på Norge. Hensynet til den svenske statskassen veide tyngst hos kongen, noe det også kom til å gjøre året etter.

Gattschina-traktaten og det væpnede nøytralitetsforbundet

Sommeren 1799 brygget det mot en ny koalisjonskrig mot Frankrike, og i juni sendte Gustav IV Adolf generalen Johan Christopher Toll – en av farens nærmeste støttespillere – til St. Petersburg for å forhandle om svensk deltakelse i koalisjonen. Utkommet ble imidlertid ikke en allianse, men en svensk-russisk vennskapstraktat – den såkalte «Gattschina-traktaten». Spørsmålet er naturligvis hva målet med forhandlingene egentlig var, sett fra svensk side. At Gustav IV Adolf var skeptisk til det revolusjonære Frankrike er velkjent, men ikke nok til at han i 1799 ville gå til krig for å styrte Direktoriet. Det var ennå flere år til Gustav IV Adolf skulle begynne å se på Frankrike som en trussel mot den europeiske maktbalansen. Ifølge Sven G. Svensson ble derfor forhandlingene med Russland 1799 i bunn og grunn ble ført med Gustav IV Adolfs «stora, hemliga mål» – nemlig Norge – for øye.41

Det kan ikke være tvil om at Norge var et mål, men heller ikke i 1799 var Norge det viktigste for Gustav IV Adolf. Selv om både Evert Taube og Toll i utvetydige ordelag pekte på Norge, betyr ikke dette at Gustav IV Adolf delte denne oppfatningen. Taubes innflytelse på Gustav IV Adolf var for lengst dalende, og han døde dessuten i Karlsbad mens forhandlingene i St. Petersburg foregikk, langt unna begivenhetenes sentrum.42 Toll mente på sin side at Norge burde være prisen for svensk deltakelse i koalisjonen, men det var ikke derfor han ble sendt til St. Petersburg i utgangspunktet. Først den 29. august – flere måneder etter at forhandlingene var innledet – luftet Toll for første gang sin egen mening overfor kongen. På dette tidspunktet mente han å ha fått antydninger om russisk støtte i en eventuell krig mot Danmark-Norge, og dermed ryggdekning for en operasjon mot Norge.43 Ole Feldbæk mener derimot at det på dette tidspunktet fra russisk side var stor skepsis mot en svensk-norsk forening.44 Så lenge Sverige kontrollerte Finland og var ubehagelig nær St. Petersburg, synes det lite trolig at Russland villig ville se Sverige forsterket ytterligere med Norge.

Dette visste også Gustav IV Adolf, for det fremste motivet hans bak forhandlingene med Russland var penger. Å være nøytral og allianseløs var ikke bare en sikkerhetspolitisk risiko i en europeisk storkrig, men betydde også at den stadig minkende svenske statskassen ikke hadde noe tilfang av subsidier. En avtale eller allianse – nær sagt av hvilken som helst type – med Russland, som også var den potensielt største trusselen mot Sverige, var derfor dobbelt hensiktsmessig, siden den både ville eliminere trusselen og bedre statsfinansene. Det er slik sett neppe overraskende at Gustav IV Adolfs største skuffelse over Gattschina-traktaten ikke var at den var defensiv – og utelukket erobring av Norge fra danske hender – men at den bidro med forsvinnende lite til den svenske statskassen.45 Det betyr ikke at Norge var utenfor kongens synsfelt, og han var utvilsomt, med Ehrenheims ord, «medveten om den glans som Norges erhållande skulle sprida över hans regjering».46 Denne glansen var imidlertid ikke et mål i seg selv. Gustav IV Adolf var også, slik Ehrenheim selv medgikk, først og fremst interessert i å benytte seg av de mulighetene som måtte dukke opp fremfor å skape dem selv. I dette lå det pragmatikk og opportunisme, men ikke noen form for fanatisme eller for den saks skyld konsekventhet i Gustav IV Adolfs norske ambisjoner.

Den andre koalisjonen mot Frankrike endte med et knusende russisk nederlag og et dårlig forhold mellom Russland og England. Også i Sverige og Danmark-Norge var irritasjonen over England stigende på grunn av vanskelighetene engelskmennene skapte for nøytral handel. Konsekvensen var at det ikke tok lang tid før Sverige og Danmark-Norge gikk sammen med Russland og Preussen i et væpnet nøytralitetsforbund, som ble inngått i desember 1800. Dette innledet også en periode med dansk-svensk avspenning i den grad at det vinteren 1801 ble lagt felles planer for felles militær håndheving av nøytraliteten.47 Gustav IV Adolf besøkte på sin side keiser Paul I i St. Petersburg kort tid før det væpnede nøytralitetsforbundet formelt ble inngått. Ifølge den ikke alltid like etterrettelige C. W. Bergman var hensikten for besøket Norge, men uten at Paul I skal ha vært spesielt imøtekommende.48 Problemet er imidlertid at det – i likhet med det angivelig russiske tilbudet om Norge som medgift i 1796 – ikke finnes kilder som belegger dette, eller for den saks skyld at Norge overhodet ble drøftet.49 Snarere synes dette lite sannsynlig, ettersom hensikten med det væpnede nøytralitetsforbundet nettopp var å forene Sverige og Danmark-Norge på samme side. I de kommende månedene la da også Gustav IV Adolf hele sin tyngde bak nøytralitetsforbundet, noe som rimer dårlig med at han styrte etter konflikt med Danmark-Norge. Først da Danmark-Norge våren 1801 brått trådte ut av forbundet og kullkastet svenske forsvarsplaner, ble Gustav IV Adolf rasende og begynte å rasle med sablene overfor den dansk-norske regjeringen. I denne konflikten ble Norge et naturlig mål for Sverige.

Intensivering av norgespolitikken 1801–03

Våpenstillstanden mellom Danmark-Norge og England etter slaget på Københavns red den 2. april 1801 ble inngått uten at kronprins Frederik konsulterte Sverige, stikk i strid med nøytralitetsforbundet og den svensk-dansk/norske fellesplanleggingen. Det verste i svenske øyne var likevel at Danmark-Norge praktisk talt hadde gitt den engelske flåten fri adgang til Østersjøen, så å si bak Sveriges rygg. Sverige hadde også fått et annet problem, for mordet på Paul I – som hadde gjort det mulig for den dansk-norske regjeringen å inngå stillstanden med England – gjorde at sønnen Alexander satte seg på den russiske tronen. Alexander var mindre velvillig innstilt til Sverige enn faren hadde vært, og Sveriges forhold til Russland gikk dermed mer anspente tider i møte. Det kom tydelig til uttrykk i konfliktene over Abborsfors bro i årene 1802–03, som brakte Sverige og Russland helt til randen av krig.50

Det er på bakgrunn av forholdet til Russland man må forstå Gustav IV Adolfs blikk mot Norge våren og sommeren 1801. Ambassadøren Curt von Stedingk i St. Petersburg ble bedt om å redegjøre for hva han mente om sjansene til å forene Norge med Sverige og hva Russland eventuelt ville gjøre hvis Sverige forsøkte å realisere foreningen, men svarte med i kraftige ordelag å advare om at et slik forsøk ville møte stor motstand fra russisk side. Erobring av Norge med militære midler var heller ikke tilrådelig av økonomiske hensyn, mente han, for den svenske statskassen var like slunken som den hadde vært i foregående år.51

Stedingks råd falt imidlertid for døve ører. Den 7. mai utferdiget Gustav Lagerbjelke, som nyss var blitt en av kongens nærmeste og mest fortrolige rådgivere,52 en hemmelig instruks til diplomaten Carl Göran Bonde om å begi seg ut på en like hemmelig reise til Berlin og Paris. Den nøytralitetsvennlige Ehrenheim ble holdt utenfor, mens Bonde skulle lodde stemningen i Berlin og Paris for støtte til «på våldets eller underhandlingens väg lägga Norge under Sveakonungens öfvervälde».53 Med seg fikk Bonde personlige brev fra Gustav IV Adolf hvor han redegjorde for hvorfor det burde være i Frankrikes og Preussens interesse å hjelpe ham. Dette var begynnelsen på det mest kraftfulle forsøket fra Gustav IV Adolfs side så langt på å få hendene på Norge. Det var også første gang han hadde vurdert bruk av militære midler overfor Danmark-Norge.

Gustav IV Adolfs norske bestrebelser våren og sommeren 1801 skyldtes ikke erobringsbegjær, men en kombinasjon av defensiv refleks og hva som kan kalles konjunkturavhengig opportunisme. Det er derimot vanskelig å se det som irrasjonell følelsespolitikk, slik Herbert Lundh hevder det var.54 Sten Carlsson mener på sin side at planene i 1801 var blitt «om möjligt luftigare enn någonsin».55 Denne dommen er for hard. Vel var fransk og prøyssisk hjelp til syvende og sist usannsynlig, men man skal også huske at Napoleon hadde hintet om at han gjerne ville ha Sverige med i en allianse mot England, mens Preussen angret på å ikke ha kjøpt Pommern i 1798. Likevel veide andre hensyn langt tyngre både i Paris og Berlin. Preussen ville ikke risikere krig verken for Pommern eller Sverige,56 mens Napoleon ville ha med både Sverige og Danmark-Norge i en allianse mot England. En rent nordisk krig var det uansett uaktuelt for Napoleon å blande seg inn i.57 Hvorvidt Gustav IV Adolf burde ha forstått dette er et åpent spørsmål, men planene hans i 1801 sto og falt ikke med de diplomatiske intrigene. I stedet ble frøene til strategien som skulle prege den svenske norgespolitikken helt frem til 1814 sådd.

Høsten 1800 hadde Gustav IV Adolf fått en ganske omfattende utredning av norske forhold lagt på skrivepulten sin, etter alt å dømme utarbeidet av baronen og obersten Carl Göran Silfwerhielm.58 I tillegg til en generell redegjørelse for geografiske, politiske og økonomiske forhold, inneholdt rapporten en særskilt utgreiing av «Rådande Tänkesättet uti Norige», både med tanke på Danmark, en mulig forening med Sverige og den franske revolusjonen.59 Konklusjonen var ikke til å misforstå: Norge og Sverige var både geografisk og etnisk sett naturlige partnere, mens nordmennene var misfornøyde med dansk herredømme og ikke uvillige til å forene seg med Sverige. Dette var på ingen måte nye forestillinger i svenske regjeringskretser,60 men uten at det betyr at utredningen gjorde mindre inntrykk på kongen. Ikke bare var den fersk, men den var også oppmuntrende lesning. Dersom nordmennene selv var tilbøyelige til å ønske en forening, var ikke dette bare nyttige argumenter i Paris og Berlin, men også et signal om at en forening var nærmere rekkevidde enn hva det tidligere hadde vært grunn til å tro.

Sommeren 1801 ble det truffet enkelte forberedende militære tiltak i Vest-Sverige i regi av landshøvding Carl Friderik Lilliehorn i Älvsborg, slik at fransk-preussiske garantier i påkommende tilfelle raskt skulle kunne utnyttes.61 Slik Stedingk hadde advart, ble det imidlertid fort klart at en militær ekspedisjon til Norge ville bli altfor kostbar. En kort stund vurderte Gustav IV Adolf derfor å iverksette en noe mindre kostbar operasjon mot Sjælland i stedet – for å erobre Norge i København, slik hans far også hadde hatt visjoner om – men denne tanken ble oppgitt da han innså at responsen i Paris og Berlin var kjølig. Dessuten begynte han å få kalde føtter med hensyn til Russland, som tross alt fremdeles sto i et vennskapelig forhold til den dansk-norske regjeringen og forventelig ville ha innsigelser mot svensk kontroll både over Norge og Finland.62

I mellomtiden hadde Gustav IV Adolf også fått ganske tydelige signaler om at den politiske utredningen han hadde fått i hende året før hadde etterlatt et vel optimistisk bilde av stemningen i Norge.63 En svensk agent som hadde sondert de norske grenseområdene i løpet av våren, konkluderte rett ut med at «folket, isynnerhet vid gränsen, ansåg Svenskarne plågade af allehanda tullumgällder, adelsföreträden och skatter, hvilka gjorde dem mindra böjda för en förening».64 Det var ikke en gang én dråpe lunkent vann i denne kalddusjen, men det tok da heller ikke mange dagene før Gustav IV Adolf besluttet å skrinlegge det norske prosjektet.65

Derimot mistet verken Lagerbjelke eller Lilliehorn interessen for Norge, og ble stående i nær forbindelse med hverandre også i månedene som fulgte. Særlig Lagerbjelke var spesielt ivrig, og historikeren J. W. Nilsson mener at det er han som «tyckes ha varit den egentliga drifkraften» bak den offensive politikken overfor Norge våren og sommeren 1801.66 Sten Carlsson er enig og mener Lagerbjelke kan ha sett Norge som et middel for å «indirekt ville lägga hämsko på konungens ideologiska böjelser»; med andre ord å lede Gustav IV Adolfs oppmerksomhet bort fra hans gryende aversjoner mot Napoleon.67 Denne forklaringen har mye for seg, også i lys av hvordan flere svenske offiserer senere kom til å forsøke akkurat det samme, samtidig som Gustav IV Adolfs hat mot Napoleon i 1801 ikke skal overdrives.

Lagerbjelke og Lilliehorn fortsatte å speide mot Norge etter ethvert tegn som kunne tolkes i retning av misnøye med dansk herredømme, og var raskt ute med å sende agenter over grensen da de i 1802 fikk nyss om urolighetene i Lærdal. Agentene som ble sendt ut var imidlertid like raske med å konkludere med at dette neppe var et uttrykk for regimekritikk eller andre strømninger som kunne utnyttes til Sveriges fordel.68 Lagerbjelke konkluderte på sin side med at dersom Norge ikke kunne erobres i de europeiske kabinettene og nordmennene ikke hadde mye til overs for Sverige, så kunne Norge i stedet erobres innenfra ved å endre nordmennenes holdninger og, fremfor alt, rydde unna fordommene som åpenbart preget allmenne oppfatninger av Sverige. Anti-svenske strømninger i Norge var også noe andre samtidige observatører hadde bitt seg merke i.69 Dette var det definitive grunnlaget for en ny strategi overfor Norge, som både pekte bakover mot Gustav IIIs forsøk på å dra nytte av spirer til norsk misnøye med dansk herredømme og fremover mot Georg Adlersparres og Carl Johans propaganda og agitasjon frem mot 1814. Likevel har agitasjonen i Norge rett etter århundreskiftet hittil kun blitt nevnt unntaksvis av skandinaviske historikere, og da bare fremstilt med svært tykk pensel.70

Agitasjon og propaganda

Helt siden Kalmar-unionens dager hadde det i Sverige jevnlig blitt hevdet at nordmenn og svensker egentlig var ett og samme folk, og at en forening av Norge og Sverige derfor var mer naturlig enn den norske foreningen med Danmark.71 På den ene siden var slike oppfatninger en kontinuerlig kilde til motivasjon for en offensiv norgespolitikk, forsterket av de strategiske gevinstene som lå i en slik forening. På den andre siden hadde de også mer deterministiske avleiringer. Noen, som Evert Taube, mente på evolusjonistisk vis at det uansett bare var et tidsspørsmål før Norge og Sverige ble forent, mens andre, som Lagerbjelke, mente at nordmennene ville gravitere mot Sverige bare de fikk noen små puff og noen incentiver.

Denne antakelsen lå bak fremstøtene overfor Norge som Lagerbjelke sto bak i 1803. «Norige är och lär länge bli målet för svenska konungens önskningar», skrev Lagerbjelke til sin meningsfelle Johan Christopher Toll den 5. februar. Selv om kongens planer for Norge nå var i «fullkomligen hvilande tillstånd», mente Lagerbjelke at man burde «småningom, gradvis, obemärkt bereda sinnena, upplysa mängden, leda det allmänna omdømet». Nordmennene, mente Lagerbjelke, ville bli langt mer positivt innstilte til en forening med Sverige hvis de ikke «i allmänhet genom deras nuvarande herrars sluga försorg vori uti fullkomlig okunnighet eller hyste oriktiga begrepp om vissa hufvudsakliga deler af Sveriges administrative förfatning».72 Derfor sørget han for å forfatte en pamflett som siktet mot å rydde av veien de fordommene som hadde kommet til uttrykk fra nordmennenes side halvannet år tidligere.73

Som propaganda hadde nok dette skriftet sine begrensninger, men Lagerbjelkes virksomhet er likevel viktig av flere årsaker. For det første innebar det en overgang fra å forsøke å utnytte strømninger – antatte eller reelle – i Norge (slik Gustav III også hadde forsøkt) til å forsøke å skape disse strømningene selv. For det andre siktet Lagerbjelke i så henseende mot å skape en bred folkelig stemning og oppbakning bak en forening med Sverige, mens Gustav III hadde hatt de øvre samfunnssjiktene som den primære målgruppen. For det tredje sto agitasjonen og oppvigleriet i Norge i en viss spenning til legitimismen som var i ferd med å sette sitt preg på Gustav IV Adolf. Selv om det først var etter 1804 at denne for alvor skulle få grep om kongen, og da særlig hans syn på Napoleon, var det allment betraktet som sjofelt å drive oppvigleri blant en annen monarks undersåtter i fredstid. Noen år senere forbannet da også Frederik VI den «nedrige og underfundige Maade, paa hvilken at Sverig vil virke i Norge», som han mente var «mere end lumpen for enhver Nation».74

Propagandaskriftet Lagerbjelke forfattet i 1803 hadde de finske bøndene som sammenligningsgrunnlag, og spilte særlig på bonderepresentasjonen i Riksdagen, og på å avkrefte myter om skattenivået og den militære utskrivningen i Sverige. Dette var spørsmål som opptok allmuen i Norge og var forbundet med mistenksomhet og fordommer. Vinteren 1803 fikk igjen landshøvding Lilliehorn hovedansvaret for agitasjonen på den andre siden av grensen, og han rekrutterte videre en av sine agenter fra 1801, pastoren og teologidoktoren Peter Ekelund i Vester Ed. Ved egne reiser over grensen og brevveksling med en del embetsmenn – blant dem sogneprest Jens Grønbæk Vagel i Aremark, sorenskriver Hieronymus Bassøe i Rakkestad og hoffpredikant Christian Schmidt – sonderte Ekelund vinteren 1803 stemningen i Norge og forsøkte å skape fordelaktige syn på Sverige.75 Særlig siktet Ekelund mot å innynde seg hos sogneprest Grønbæk Vagel, siden «prästerna först och främst kunde väcka tycke för den svänska styrelsens visa och värksama anstalter» og «[f]olket tager merendels af dem sina intryk – det lydar snarare än det öfvertygas – tror lättare, än det adlydas».76 Ekelunds stemningsrapporter var mer oppløftende enn hva som hadde kommet til uttrykk i 1801. Lagerbjelkes propagandaskrift gjorde god virkning, meldte han i slutten av mars, og la til at «[t]onen är allmän, att den svenska styrelsen är ojamförligt god och det svenska folket under en vis och mild regering mycket lydigt».77

Noen konkrete resultater kunne imidlertid verken Ekelund, Lilliehorn eller Lagerbjelke vise til. Sett med ettertidens norske historikerøyne er dette kanskje ikke så rart, siden det i den «florissante periode» etter 1801, til forskjell fra siste halvdel av 1780-årene, fantes lite av den økonomisk betingede misnøyen i Norge som kunne ha blitt utnyttet til fordel for Sverige.78 Mangelen på fremskritt fikk også Gustav IV Adolf til å miste interessen for Norge, samtidig som utbruddet av krigen mellom Frankrike og England i mai 1803 ga ham andre ting å tenke på.79 I juli 1803 reiste han til Tyskland, hvor han kom til å tilbringe store deler av de neste fire årene og bringe Sverige inn i den tredje koalisjonen mot Frankrike.

Koalisjon, København og krig

Sveriges deltakelse i den tredje koalisjonen mot Frankrike skal ikke redegjøres for i detalj her, men den viser tydelig at Gustav IV Adolfs interesse for Tyskland var genuin, at hans personlige aversjoner mot Napoleon var blitt sterke og at engelske subsidier var forlokkende.80 Ikke minst viser deltakelsen i koalisjonen også ettertrykkelig hvordan Norge ble skjøvet helt i bakgrunnen for hans utenrikspolitiske bestrebelser fra 1803 og hvordan legitimismen og kampen mot Napoleon ble Gustav IV Adolfs fremste anliggende. Gustav IV Adolfs reise til Tyskland begynte som et besøk til svigerforeldrene i Baden, men begivenhetene i 1804 satte et så sterkt preg på ham at han engasjerte seg for fullt i den europeiske politikken. Napoleons bortføring av hertugen av Enghien fra hans eksil i nettopp Baden i august 1804, og den påfølgende henrettelsen av ham i Paris, gjorde et voldsomt inntrykk på Gustav IV Adolf. Napoleons kroning av seg selv som keiser i desember samme år var også vanskelig å svelge, samtidig som den svenske kongen var dypt forarget over Frankrikes underminering av Det tysk-romerske riket, som Sverige fremdeles var garantist for. Fremfor alt fryktet Gustav IV Adolf at Napoleon ville ødelegge maktbalansen i Europa og gjøre seg selv til europeisk hegemon.81 Da den britiske regjeringen var villig til å betale godt for svensk deltakelse i koalisjonskrigen mot Napoleon, var ikke Gustav IV Adolf vond å be, selv om skepsisen blant de fleste av rådgiverne hans – særlig Lagerbjelke – var stor.82

Samtidig var det ingen som hadde kunnet forutse hvilken katastrofe krigen mot Frankrike skulle bli for Sverige. Utgangspunktet var da heller ikke så verst, ettersom Sverige var i allianse både med England, Russland og Østerrike, men etter Napoleons utrolige rekke av triumfer i årene 1805–07 ble stillingen kritisk. Freden i Tilsit i juli 1807 gjorde Sverige til Englands eneste gjenværende allierte, ved siden av det lille som var igjen av kongedømmet Napoli. Det aktet Frankrike og Russland å gjøre noe med, samtidig som Københavns bombardement sendte Danmark-Norge rett i Napoleons armer. Dermed var Sverige plutselig truet fra alle kanter.

Spørsmålet om Norge dukket opp flere ganger i løpet av krigen mot Frankrike. Etter å ha nedkjempet den preussiske hæren i august 1806, måtte Napoleon la 30 000 franske tropper bli igjen i Nord-Tyskland som dekning mot svenskene, mens han selv satte kursen mot Øst-Preussen. I et forsøk på å få fred med Sverige og ryggen fri, fikk marskalken Jean Baptiste Bernadotte i oppgave å foreslå at Gustav IV Adolf kunne gi fra seg Pommern til Frankrike og få Norge i retur.83 Her kunne kanskje Gustav IV Adolf ha øynet en mulighet for å realisere hva han hadde forsøkt noen år tidligere, men forslaget ble kontant avvist. Han ville verken gi slipp på fotfestet i Tyskland eller risikere å bli stående alene i den krigen mot Danmark-Norge, som det franske forslaget uunngåelig ville gi. Gustav IV Adolf hadde vanskelig for å se at det ville være noen hjelp å få fra fransk side ettersom Napoleons hensikt med forslaget nettopp var å frigjøre franske tropper, ikke å binde dem opp med å hjelpe Sverige i en skandinavisk krig.

For stadig flere i kongens nærmeste politiske og militære kretser var det imidlertid nettopp en slik krig de ville ha. Spesielt i offiserskorpset mente de fleste at Sverige burde krige i Skandinavia for å vri Norge ut av danske hender fremfor å krige i Tyskland – spesielt etter hvert som Napoleons suksesser gjorde Sveriges stilling mer prekær.84 Særlig generalen Gustav Mauritz Armfelt var høylydt kritisk og hadde tidligere attpåtil på eget initiativ, og bak kongens rygg, diskutert Norge med preussiske og engelske diplomater.85 Armfelt mente at Norge burde erobres både for å svekke Danmark og styrke Sveriges evne til å forsvare Finland mot Russland. Gustav IV Adolf, som i stadig større grad ble drevet av sine personlige aversjoner mot Napoleon, var imidlertid ikke innstilt på å gi opp verken krigen eller Pommern, og enda mindre på å høre på Armfelt, som havnet i unåde. I september 1807 måtte imidlertid Gustav IV Adolf bokstavelig talt slepes bort fra Rügen etter at den svenske hæren måtte kapitulere for franskmennene.

Det svensk-engelske forholdet var heller ikke det beste etter at de britiske troppene som var sendt til Pommern for å hjelpe svenskene i stedet seilte til København.86 Ehrenheim ønsket mest av alt å bryte med England og erklære Sverige nøytralt. Han lyktes etter hvert med å overbevise Gustav IV Adolf om det siste, men ikke det første.87 Den engelske regjeringen forsøkte på sin side å knytte Sverige nærmere til seg ved først å foreslå svensk deltakelse i okkupasjonen av Sjælland, og deretter å foreslå overvintring i Skåne for britiske tropper med tanke på å okkupere Sjælland senere dersom Danmark-Norge valgte Napoleons side.88 Det var derimot mange motforestillinger på svensk side. Generalguvernøren i Skåne mente det var umulig å brødfø en engelsk hær, mens andre fryktet at engelsk militært nærvær i Sverige ville kunne bli permanent og gjøre en del av Sverige til et slags Gibraltar.89

Gustav IV Adolf var kanskje ikke direkte uinteressert i de engelske forslagene om å delta i en okkupasjon av Sjælland,90 men konkluderte raskt med at dette ville gi umiddelbare problemer langs grensene både mot Norge og Russland. Slike problemer ønsket han ikke høsten 1807.91 Tanken om å bruke en sjællandsokkupasjon til å vri Norge ut av danske hender synes ikke en gang å ha streifet ham.92 Det er derfor vanskelig å se at de britiske forslagene ble avvist mot Gustav IV Adolfs egentlig vilje, slik Christer Jörgensen hevder.93 I stedet ønsket Gustav IV Adolf senhøsten 1807, i tråd med Ehrenheims råd, å holde en lavest mulig profil i håp om å unngå å provosere frem krig med Russland. Det betydde også at Norge ikke var et aktuelt tema.

Tonen fra St. Petersburg ble stadig mer truende etter bruddet mellom Russland og England i november 1807. Samme måned begynte derfor Gustav IV Adolf nye allianseforhandlinger med britene etter at subsidieavtalen fra 1805 hadde løpt ut i oktober.94 Gustav IV Adolfs mål var nå i det minste å utsette en krig med Russland til våren 1808, da den britiske flåten kunne komme til unnsetning. Lykkelig uvitende om de hemmelige artiklene i Fontainebleau-alliansen mellom Danmark-Norge og Frankrike om dansk-norsk deltakelse i en russisk krig mot Sverige, regnet imidlertid ikke Gustav IV Adolf med at det var noen fare for krig med nabostaten. Av samme grunn la han ikke så mye vekt på uoverensstemmelsene og trettene med den danske regjeringen vinteren 1807–08, som stort sett skyldtes dansk-norske mistanker om at Sverige hadde hatt en finger med i angrepet på Sjælland og kunne ha til hensikt å benytte anledningen til å fiske i rørt hav.95 Først da en russisk diplomatkurér ble arrestert i Härnösand den 7. mars 1808 – tre uker etter den russiske invasjonen av Finland – ble det helt klart for den svenske regjeringen at Københavns politikk var uløselig knyttet til Russlands og Frankrikes.96 Nøyaktig én uke senere ble den dansk-norske krigserklæringen offisielt forkynt for Gustav IV Adolf på Stockholms Slott.

Beslutningen om å angripe Norge i 1808

Mens misnøyen med Gustav IV Adolf hadde nådd nye høyder under krigen i Pommern i 1805–07, kokte den over i løpet av 1808 og pekte rett frem mot palasskuppet den 13. mars 1809. Både i samtiden og ettertiden ble krigen mot Frankrike, Russland og Danmark-Norge i 1808–09 sett på som en krig den fanatiske og irrasjonelle Gustav IV Adolf selv hadde kastet Sverige ut i, drevet av personlig hat mot Napoleon og hans like personlige og ustyrlige begjær etter å erobre Norge. Nettopp erobringskrigen mot Norge våren 1808, på en tid da Finland var i ferd med å falle i russiske hender, ble til et kroneksempel på Gustav IV Adolfs vanvidd.

Angrepet på Norge var imidlertid verken et resultat av en mulighet Gustav IV Adolf lenge hadde ventet på, irrasjonell erobringslyst, eller stikk i strid med alle råd han fikk fra sine omgivelser. Det var heller ikke helt og holdent Gustav IV Adolfs egen feil at felttoget i Norge ble en fiasko, selv om hans kritikere og motstandere kom til å legge ansvaret for fiaskoen på ham alene. Utfallet ble like fullt at Gustav IV Adolf satt igjen som syndebukk for hva som til syvende og sist ble en fullstendig feilslått politikk og invasjon. Samtidig har viktige nyanser både i beslutningen om å angripe Norge, hensikten med angrepet og gjennomføringen av det blitt misforstått eller oversett av historikere helt frem til i dag, ikke minst fordi mye viktig kildemateriale i liten eller ingen grad har blitt benyttet.

Selv om han verken forventet eller ville ha krig med Danmark-Norge vinteren 1808, var ikke Gustav IV Adolf helt fremmed for tanken om å rette et støt mot Norge dersom Russland angrep Finland. Under forhandlingene med britene i november og desember 1807 hadde for eksempel en britisk ekspedisjon mot Norge kommet på tale, men mer for å hindre ubehageligheter for Sverige langs norskegrensen enn av svensk erobringslyst.97 Armfelt, som hadde blitt tatt inn i varmen igjen,98 fortsatte imidlertid å gjøre sitt for å overbevise kongen om at å erobre Norge var det eneste rette å gjøre. I et personlig brev datert 5. februar 1808, antydet Armfelt at Finland vanskelig kunne forsvares mot et russisk angrep, selv om det kunne være forsøket verdt.99 Hovedpoenget hans var derimot Danmark og Norge. Fordi Armfelt antok at Gustav IV Adolf aktet «att vid första Ryske anfall, falla på Norge», agiterte han for at både Norge og Sjælland «med en ovanlig snabbhet» og britisk hjelp, måtte erobres for å være sikret kompensasjon for et mulig tap av Finland. Han meldte seg frivillig til å legge en plan for dette. Det skyldtes trolig også at han fremdeles var desperat etter å vri seg unna kommandoen i Finland som kongen hadde tilbudt ham, vel vitende om at Sveriges evne til å forsvare Finland mot et større russisk angrep var minimal.100

Selv om han – i motsetning til hva svenske historikere lenge mente – var fullt klar over at trusselen fra Russland var overhengende,101 var ikke Gustav IV Adolf interessert i å forberede et angrep mot vest av frykt for å provosere frem en krig med Danmark-Norge. En tofrontskrig var i stedet et mareritt.102 Det kan likevel ikke være noen tvil om at Armfelts brev hadde en viss innvirkning. Samme dag som den dansk-norske krigserklæringen ble forkynt i Stockholm, fikk Armfelt kommandoen over størstedelen av troppene som skulle sendes til norskegrensen. Det betydde imidlertid ikke at Gustav IV Adolf allerede på dette tidspunktet hadde besluttet å erobre Norge med militære midler. Instruksen til Armfelt var å forsvare grensen og å «anfallsvis göra fienden alt möjeligt afbräck, då omständigheterne dertill föranleda» for å holde norske tropper helt unna svensk territorium.103 Dette var imidlertid en defensiv ordre, ingen invasjonsordre med militær erobring som mål.

Beslutningen om å invadere og erobre Norge ble først tatt omkring den 21. mars, da Gustav IV Adolf var ganske sikker på at faren for en dansk-fransk invasjon fra Skåne var over, og Armfelt med iver og jubel hadde konkludert med at «[f]rån Norge hafva vi på länge intet att befara, deras anstalter äro senfärdige och dåligt combinerade».104 I tillegg regnet Gustav IV Adolf med at Storbritannia ikke bare ville hjelpe ham med å beskytte Skåne, men også bidra til offensive operasjoner mot Norge.105 Forutsetningene for å lykkes var derfor ganske gode, ikke minst siden Norge var nesten helt isolert og spionrapporter meldte at mangelen på forsyninger og utstyr allerede var prekær.106 Gustav IV Adolfs beslutning var dessuten helt og holdent et utslag av opportunisme. Det var ikke slik at han lenge hadde ventet på første og beste anledning til å vende seg mot Norge, men han grep snarere en sjanse til å hindre krig på svensk territorium og attpåtil skyve den skandinaviske maktbalansen i svensk favør.

Krigen i Norge

Problemet for Gustav IV Adolf var at omtrent alt gikk forferdelig galt både i Finland og i Norge. Allerede da Armfelt gikk i gang med forberedelsene for invasjonen av Norge ved månedsskiftet mars–april begynte ting å se bleke ut, mest av alt som følge av enorme logistiske utfordringer. De logistiske problemene gjorde at halvparten av troppene som var ment for invasjonen av Norge, ikke var i stand til å sette seg i bevegelse over grensen på den tiden Armfelt hadde planlagt. At invasjonen likevel ble gjennomført, kan derfor ved første blikk fortone seg som en mildt sagt lite klok beslutning og et tegn på at Gustav IV Adolf klødde så mye i fingrene etter Norge at alle rasjonelle vurderinger ble skjøvet til side.107

Da svenske tropper rykket over grensen i dagene fra 14. til 17. april, var det imidlertid med en annen hensikt enn «eröfring och införlifvande».108 På grunn av de logistiske problemene hadde Armfelt sett seg nødt til å foreslå at felttoget skulle være en ekspedisjon for å rekognosere i de norske grenseområdene for å undersøke om, og i så fall hvordan, en invasjon i større omfang kunne iverksettes senere.109 Kongen var enig og bifalt forslaget den 11. april.110 Da Armfelt krysset grensen med de troppene han hadde til rådighet, var hensikten militært sett derfor ikke «a rapid conquest of Norway», men å rekognosere med tanke på eventuelle senere operasjoner.111 Dette er et viktig – og nytt – poeng, ettersom det har gått de fleste historikere hus forbi. Bare krigshistorikeren Jacob Th. Ræder har, så langt tilbake som i 1847, klødd seg i hodet over at de svenske militære disposisjonene under invasjonen i april ikke gjenspeilte «Hensigten at erobre Norge».112 Dette setter også den norske forsvarskrigen våren 1808 i et nytt lys, ettersom den ikke uten videre kan sees som en kamp om «at være til som Nation eller til at udslettes paa Nationernes Liste», slik Jacob Aall senere hevdet.113

Tanken var at Armfelt, foruten å rekognosere, skulle vente på at resten av den såkalte Västra Armeen skulle få bukt med de logistiske problemene og kunne komme etter med full kraft. Da dette ikke lot seg gjøre, satte Armfelt sin lit til engelsk hjelp. «Vilja ängelskmännerne efter den plan jag oppgjort, at secondera oss, så skall conquesten af Norge icke vara lång», lovet han.114 Det ble imidlertid ikke noe av dette heller, for i mai gjorde engelskmennene det klart at det var uaktuelt å delta i offensive operasjoner.115 Dermed slo Gustav IV Adolf fra seg enhver tanke om å ta Norge med militære midler. Målet overfor Danmark-Norge fra og med slutten av mai ble våpenstillstand eller fred. Like fullt sto felttoget i Norge igjen som en gigantisk fadese, som Gustav IV Adolf alene ble sittende igjen med skylden for og som ble et sentralt svertegrunnlag både for revolusjonsmennene i 1809 og ettertiden. I den anledning ble det beleilig glemt at invasjonen egentlig ikke hadde vært et helt hodeløst erobringstokt, og desto mer at kongen ikke hadde vært alene om ideen. Det var en glemmeprosess både Armfelt selv og andre militære rådgivere bidro sterkt til gjennom sine egne renvaskelseskampanjer.116

I stedet for å erobre Norge med militære midler, ble det tatt i bruk andre midler. Parallelt med at invasjonen av Norge ble forberedt – og desto mer etter at det ble klart at den ikke ville kunne være et militært erobringstokt – ble Lagerbjelkes strategi fra 1803 plukket frem igjen. I praksis ble okkupasjonen av Øst-Norge våren 1808 ikke et forsøk på militær underkuelse, men et forsøk på å overbevise nordmennene om alle fordelene som ventet dem i en forening med Sverige. Okkupasjonen ble i realiteten et forsøk på å erobre Norge innenfra.

Okkupasjon, løfter og propaganda

I slutten av mars 1808 reiste Carl Löwenhjelm, en av Armfelts daværende adjutanter og senere kjent som en sentral diplomat, langs norskegrensen på spiontokt. Etter å ha fått noen bønder i tale, var Löwenhjelm overbevist om at omstendighetene var gunstige for å vende stemningen i Norge mot Danmark og til fordel for Sverige. Vel var det en patriotisk stemning i landet, rapporterte han, men «[l]ikväl uti Christiania där handels Interesset är starkast, och alltid starkare än Patriotismen, skall man ej vara obenägen att förena sig med Sverige för att återfå rörelse, handel, och mat». For å vinne oppslutning fra nordmennene og «skilja norrska interesset i från de danska», foreslo han derfor en proklamasjon med løfter om en selvstendig stilling i en union med Sverige.117 Armfelt grep mildt sagt entusiastisk om ideen og forsikret Gustav IV Adolf om at en slik proklamasjon ville vende nordmennene mot den danske regjeringen «och förena detta folk med Eders Kung: Mayts Land».118 Gustav IV Adolf grep også ideen, og det tok bare noen dager før en proklamasjon med omtrent likt innhold som Löwenhjelm hadde foreslått kom Armfelt i hende fra kongens egne hender.119 Denne ble bredt distribuert, og det «Svenske Manifest» skapte atskillig hodebry for øvrigheten i Norge, som fryktet at det kunne ha stor virkning på befolkningen i grenseområdene.120

Proklamasjonen, som var Gustav IV Adolfs eget verk, skal ikke sees som en samling av tomme løfter.121 Hensikten var å få nordmennene til å frivillig vende den danske regjeringen ryggen og i stedet flokke til Sverige. Dette var både et ekko fra Gustav III og spesielt en peker frem mot propagandastrategien Carl Johan skulle komme til å følge noen år senere, særlig den tunge vekten som ble lagt på norske økonomiske interesser. Samtidig må dette sees i sammenheng med omstendighetene i 1808. Gustav IV Adolf gikk for eksempel ikke like langt i løftene til nordmennene som mye av Carl Johans propaganda kom til å gjøre i de påfølgende årene, og sa for eksempel ingenting om å la nordmennene beholde egne lover (slik Löwenhjelm hadde foreslått) eller om andre mulige konsesjoner i tilfelle av en union.

Målgruppen både for proklamasjonen og de praktiske tiltakene som fulgte i dens kjølvann siktet bredt, slik Lagerbjelke også hadde gjort i sin tid. Det var ikke bare elitene som skulle vinnes for foreningen, men også allmuen. Alle nordmenn ble betraktet som potensielle kollaboratører. Derfor ble det spilt både på særnorske handelsinteresser og den danske regjeringens angivelige skyld for krigen, samtidig som det ble lovet at svenske tropper skulle oppføre seg eksemplarisk. Mens slike løfter i andre sammenhenger som oftest bare var «the timeless rhetoric of invading armies»,122 var ikke dette tilfellet i Norge i 1808. Dette sees også av hvordan løftene faktisk ble forsøkt innfridd under okkupasjonen, både gjennom skånsom behandling av befolkningen og åpning av grensen for frihandel med okkupasjonsområdene.123

I en større europeisk sammenheng var den svenske strategien overfor Norge i 1808 svært spesiell. Både for Napoleon og en del av hans allierte var tanken om å gjøre seg til gode venner med en okkupert eller erobret befolkning ganske fjern. I stedet ble befolkningen ofte behandlet dårlig gjennom omfattende rekvisisjoner, kontribusjoner og militære utskrivninger, eller utsatt for omfattende politiske og kulturelle reformer som gjorde dype inngrep i deres dagligliv.124 Resultatet var at den folkelige motstanden mot Napoleon og hans allierte ofte var stor og tidvis svært brutal.125 Fordi nordmennene ble behandlet godt, møtte Sverige på langt nær den samme motstanden i Norge, men det viste seg likevel at militær okkupasjon var en lite egnet måte å skaffe seg nye nære venner på. Noen tilfeller av plyndring var nok til å skape motvilje, og det var grenser for hvor store fordeler de grisgrendte okkupasjonsområdene tross alt hadde av handel med Sverige. Forsøkene på å få nordmennene til selv å innse fordelene av en forening mislyktes derfor, og Armfelt måtte konstatere at fordommene mot Sverige florerte blant nordmennene.126 Fordommene lød som et ekko av hva svenske agenter hadde meldt om sju år tidligere. «[D]e hafva en sådan frugtan för vår styrelse, våra tullar, våra comprimerande författningar», skrev Armfelt, og konkluderte med at «hela Norge icke ärsätter oss Œ:del af Finlands förlust. Men något är visserligen bättre än intet, om våra usla tullförfattningar och qvärfnings-system ej gör Norge under vår spira till en absolut ödemark».127

På den andre siden fortsatte nøden i Norge utover høsten 1808, med stor mangel på mat og hva som begynte å tegne mot økonomisk ruin. Dette sanset Gustav IV Adolf, og i begynnelsen av januar 1809 gjorde han et forsøk på å utnytte det. Etter forgjeves å ha forsøkt å få fred med Danmark-Norge i løpet av høsten, og etter bare så vidt å ha lykkes med å hale i land en våpenstillstand med nordmennene i desember, utstedte han en ny proklamasjon til distribusjon i Norge.128 Målet var imidlertid ikke så mye å skape pro-svenske strømninger som det var å skape bitterhet mot den danske regjeringen, som på en eller annen måtte kunne utnyttes. Dette forsøket kan kanskje fremstå som desperasjon fra Gustav IV Adolfs side, men han hadde andre baktanker enn bare å skape litt bryderi for Frederik VI. Med i hans kalkyler var selvfølgelig også det faktum at han var pinlig klar over at Sverige vinteren 1809 sto overfor en ny trefrontstrussel fra Danmark, Norge og Russland, denne gang mer alvorlig enn året før. Ved å skille Norge fra Danmark ville han kunne eliminere i alle fall én av disse truslene. Samtidig ville en norsk selvstendighetserklæring, slik han oppmuntret til i proklamasjonen og lovet å støtte, kunne utnyttes til svensk fordel på sikt. Resultatene var imidlertid magre. Noen få eksemplarer ble smuglet over grensen i Frederikshald-traktene, men uten at dette bekymret myndighetene i Norge.129 I stedet ble proklamasjonen det siste initiativet i norsk retning under Gustav IV Adolfs regjeringstid, og med det samme resultatet som de foregående fremstøtene.

Konklusjoner

Norge dukket stadig opp i svenske utenrikspolitiske prioriteringer under Gustav IV Adolfs regjeringstid, men det er likevel vanskelig å se erobring av Norge som «en in i det sista konsekvent fasthållen ledtråd», «ett yttersta mål för hans utrikespolitik» eller «an obsession». I stedet var Gustav IV Adolfs norske politikk konjunkturavhengig – og i en viss forstand også sporadisk – og hang som regel sammen med et anspent forhold til Russland. Det var derfor ikke slik at Gustav IV Adolf satt og ventet på første og beste anledning til å erobre Norge. Snarere synes interessen hans for Norge å ha vært mindre enn hans for- og ettergjenger.

Likevel førte Gustav IV Adolf – med flere av sine nærmeste rådgivere som sentrale drivkrefter – tidvis en ganske aktiv politikk overfor Norge, som kan deles inn i to faser. I den første fasen, som strakte seg fra slutten av 1797 og til våren 1801, forsøkte Gustav IV Adolf i første rekke å få Frankrike og Preussen med på et bytteprosjekt hvor Sveriges tyske besittelser skulle gis bort i retur for Norge. Imidlertid var ikke dette bytteprosjektet noe som ble forsøkt realisert ene og alene med tanke på Norge. Både kontant salg og andre territorielle byttealternativer ble vurdert, og i siste ende hang det sammen med den slunkne svenske statskassen og den svenske regjeringens desperate behov for å redusere utgiftene og øke inntektene. Man skal derfor ikke se Gustav IV Adolfs diplomatiske intriger i disse årene ene og alene som motivert av ambisjoner om å få hendene på Norge.

Det væpnede nøytralitetsforbundets sammenbrudd våren 1801 ble fulgt av de kraftigste svenske fremstøtene mot Norge så langt i Gustav IV Adolfs regjeringstid, samtidig som strategien overfor Norge etter hvert ble lagt om. Dette markerte overgangen til den andre fasen, som – riktignok med et lengre avbrudd – kom til å strekke seg til detroniseringen av ham i 1809 og videre frem mot 1814. Etter et mislykket forsøk på å få stormaktsstøtte til bruk av militære midler mot Danmark-Norge våren 1801, satte Gustav IV Adolf i stedet fokus på å sondere stemningen og holdningene blant nordmennene og forsøke å påvirke dem i pro-svensk retning. Målet ble å skape en bred, folkelig stemning for en forening med Sverige. Særlig Gustav Lagerbjelke, en av kongens aller nærmeste rådgivere, ble en pådriver for disse forsøkene, som også pekte tydelig fremover mot Carl Johans bestrebelser i lignende retning i årene 1810–14. Da agitasjonen ikke førte til umiddelbare resultater, var imidlertid Gustav IV Adolf rask til å gi dem opp, og etter 1803 mistet han nesten fullstendig interessen for Norge.

Krigen med Danmark-Norge og den svenske invasjonen av Norge i 1808 var da heller ikke noe Gustav IV Adolf hadde ønsket eller bevisst siktet mot. Tvert om hadde han vært nærmest desperat etter å unngå krig, men da den først brøt ut, øynet han muligheten til å bruke den til å erobre Norge. Militært sett gikk det imidlertid så galt så tidlig at det aldri var tale om et reelt erobringsforsøk med maktmidler. I stedet ble propaganda- og agitasjonsstrategien fra årene 1801–03 plukket frem igjen. Okkupasjonen av deler av Østlandet våren 1808 var derfor ikke et militært erobringsforsøk, men et forsøk på å skape et slags utstillingsvindu for alle herlighetene nordmennene – som ble oppfattet å være på randen av hungersnød og økonomisk ruin – kunne vente seg i en forening med Sverige. Utstillingsvinduet sprakk imidlertid raskt, og okkupasjon viste seg, kanskje ikke overraskende, å være en lite egnet måte å få venner på.

Gustav IV Adolfs norske politikk var mislykket, men det betydde ikke at den kan sees som et katastrofalt mislykket forsøk på å realisere hans store mål. Gjennom en kombinasjon av opportunisme og pragmatisme forsøkte han snarere å føre en aktiv politikk overfor Norge da konjunkturene åpnet for det. Samtidig la han mange av premissene for hva som senere skulle bli en langt mer målrettet norgespolitikk under Carl Johan i årene frem mot 1814.

1 S. Bolin, Gustav IV Adolf i svensk historisk opinion, Svensk Tidskrift, 28, 1941; S. G. Svensson, Gattjina traktaten 1799. Studier i Gustaf IV Adolfs utrikespolitik 1796–1800, Stockholm 1952: 10–30.
2 S. Clason, Vårt hundraårsminne: krisen 1808–1809, i Historisk Tidskrift (Sverige) 1908; Gustav IV Adolf och general Moore, i Historisk Tidskrift (Sverige) 1912, samt Gustav IV Adolf och den europeiska krisen under Napoleon, Stockholm 1913; A. Grade, Sverige och Tilsit-alliansen (1807–1810), Lund 1913 samt Runebergs teckning af Gustav IV Adolf i dikten «Konungen», i Historisk Tidskrift (Sverige) 1915.
3 Se for eksempel J. W. Nilsson, De diplomatiska förbindelserna mellan Sverige och Frankrike, Uppsala 1899; Generalstabens Krigshistoriska Afdelning (GKA), Sveriges krig åren 1808 och 1809, bd. 1–9, Stockholm 1890–1922; E. Carlsson, Ryska giftermålsfrågan under Gustav IV Adolfs mindreårighet och första regeringstid, Uppsala 1925; H. Lundh, Gustav IV Adolf och Sveriges utrikespolitik 1801–1804, Uppsala 1926; S. Carlsson, Gustav IV Adolfs fall. Krisen i riksstyrelsen, konspirationerna och statsvälvningen (1807–1809), Lund 1944 og Gustav IV Adolf. En biografi, Stockholm 1946; Svensson 1952; H. A. Barton, Late Gustavian Autocracy in Sweden: Gustav IV Adolf and His Opponents, 1792–1809, i H. A. Barton, Essays on Scandinavian History, Carbondale, Ill. 2009: 129–130.
4 Jf. R. Carr, Gustavus IV and the British Government 1804–09, i The English Historical Review, 60, nr. 236, 1945: spesielt 38–39 og 60–61; C. Esdaile, The Wars of Napoleon, Harlow 1995: 231–235 og Napoleon’s Wars. An International History, 1803–1815, London 2007: 361–364; C. Jorgensen, The Anglo-Swedish Alliance against Napoleonic France, Basingstoke 2004: 17. Paul W. Schroeder gir på sin side Gustav IV Adolf skylden for krigen mot Russland i 1808, jf. The Transformation of European Politics 1763–1848, Oxford 1994: 334. Heller ikke den australske historikeren Rory Muir er imponert av Gustav IV Adolf, jf. Britain and the Defeat of Napoleon 1807–1815, New Haven og London 1996: 25–26.
5 S. Carlsson, Den svenska utrikespolitikens historia, bd. III:1, 1792–1810, Stockholm 1954.
6 C. O’Regan, Ett märkvärdigt barn. Gustaf III:s son, Stockholm 2007 og I stormens öga. Gustav IV Adolfs regeringstid och revolten 1809, Stockholm 2009; M. Wickman, En kunglig tragedi – en biografi om Gustav IV Adolf, Stockholm 2009; Carlsson 1946.
7 Se for eksempel M. Hemström, Marschen mot makten. Västra arméns revolt och väg till Stockholm 1809, Uppsala 2005 og M. Hårdstedt, Finska kriget 1808–09, Stockholm 2006. Se også bidragene i artikkelsamlingene M. Hårdstedt og G. Backman (red.), Krig kring Kvarken. Finska kriget 1808–09 och slaget vid Oravais i ny belysning, Oravais 1999 og M. Engman (red.), Fänrikens marknadsminne. Finska kriget 1808–09 och dess följder i eftervärldens ögon, Stockholm 2009.
8 Jorgensen 2004: xii.
9 C. Th. Sørensen, Tidsrummet mellem Sjællands Rømning af Englænderne og Frederik VI’s Tronbestigelse, eller Perioden November 1807 – Marts 1808, i C. Th. Sørensen (red.), Meddelelser fra Krigsarkiverne, bd. 3, Kjøbenhavn 1888: 218.
10 Lundh 1926: 58.
11 Carlsson 1954: 70.
12 Barton 2009: 118. Barton understreker at Gustav IV Adolfs ambisjon var «to seize Norway from Denmark», men legger til det viktige forbeholdet om at dette bare var «when circumstances permitted».
13 J. Weibull, Carl Johan och Norge 1810–1814. Unionsplanerna och deras förverkligande, Oslo 1957: 5; O. Feldbæk, 1720–1814 i K. J. V. Jespersen og O. Feldbæk, Revanche og neutralitet 1648–1814, bd. 2 i Dansk udenrigspolitiks historie, København 2002: 354.
14 RH: Feldbok 2002: 354. Se også O. Feldbæk, Danmark-Norge 1380–1814. Bind IV. Nærhed og adskillelse 1720–1814, Oslo 1998: 214–215.
15 Jorgensen 2004: 109, 130–136 og 142–143.
16 Om Gustav III og Norge, se Y. Nielsen, Gustaf den III’s norske politikk, i Historisk Tidsskrift, Anden række, første bind, 1877; L. Wahlström, Gustav III och norrmännen, i Nordisk tidskrift, 1907; C. T. Odhner, Gustaf III och Katarina II efter freden i Värälä, i Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886, del 9, Stockholm 1895; E. Lönnroth, Den stora rollen. Kung Gustaf III spelad af honom själv, Stockholm 1986: 67–69, 85–86, 120–121 og 187–190. Om Carl Johan og Norge, se fremfor alt Weibull 1957 og T. T. Höjer, Carl XIV Johan, bd. 2: Kronprinstiden, Stockholm 1943: 59–63, 88–89 og 106–161.
17 Som for eksempel Clason 1912, Grade 1913, Lundh 1926, Svensson 1952; Jorgensen 2004.
18 Se for eksempel Höjer 1943: 62–63, 106–161 og 278–334, og ikke minst Weibull 1957.
19 Flere historikere har de siste årene beklaget seg over denne skepsisen: N.-E. Villstrand, Gamla och nya krig. Gammal och ny militärhistoria, i Historisk Tidskrift/(Sverige), 128, 3, 2008; G. Artéus, Military History. A Historiography, i K. P. L. Arstad (red.), Konge, adel og militærmakt 1400–1600. Forsvarsmuseets småskrift nr. 39, Oslo 2004: 19; R. Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945. Samfunnsendring – statssystem – militærteori, Oslo 2005: 13–15; M. Hochedlinger, Austria’s Wars of Emergence. War, State and Society in the Habsburg Monarchy 1683–1797, London 2003: 2; C. J. Esdaile, Popular Resistance in Napoleonic Europe: Issues and Perspectives, i C. J. Esdaile (red.), Popular Resistance in the French Wars. Patriots, Partisans and Land Pirates, Basingstoke 2005: 206.
20 Feldbæk 2002: 419–433.
21 Om Gustav IV Adolfs eneveldige styreform innenfor rammene av den svenske forfatningen, se Barton 2009 og Svensson 1952: 40–43.
22 Carlsson 1954: 51, jf. Wickman 2009: 65.
23 Wickman 2009: 62.
24 Sitert etter Carlsson 1946: 75, jf. Svensson 1952: 40–43.
25 Diplomatdepesjer ble for eksempel stilet til kongen personlig, jf. Svensson 1952: 45.
26 Sitert etter Esdaile 1995: 232. Se også Carr 1945: 38. Særlig Carr går langt både i å skildre Gustav IV Adolfs maktutøvelse som fullstendig eneveldig og betegner også kongen som «mentally unbalanced».
27 Esdaile 1995: 232.
28 Svensson 1952: 41, note 1, jf. 40–49; B. v. Schinkel og C. W. Bergman, Minnen ur Sveriges nyare historia, samlade af B. von Schinkel (Öfverste, f.d. Adjutant hos Konung Carl XIV Johan). Författade och utgifne af C. W. Bergman, bd. 4: Gustaf IV Adolf (1796–1809), Stockholm 1856: 39.
29 Feldbæk 2002: 439.
30 Svensson 1952: 48–49, 116–117 og 121.
31 Schinkel og Bergman 1856: 16–21.
32 Carlsson 1925. Se dessuten Svensson 1952: 117.
33 Nilsson 1899: 19.
34 Feldbæk 1998: 196–197.
35 Carlsson 1954: 51: Ehrenheim var formelt sett sjef for utenriksforvaltningen (kansellipresident) og slik sett utenriksminister, og dermed Gustav IV Adolfs fremste rådgiver i utenrikssaker (jf. Carlsson 1946: 104). Det betyr imidlertid ikke at Gustav IV Adolf alltid holdt ham orientert om hva som foregikk, siden den utenrikspolitiske og diplomatiske korrespondansen gikk direkte til og fra Gustav IV Adolf selv.
36 Svensson 1952: 118–130.
37 Carlsson 1954: 59.
38 Lundh 1926: 7.
39 Sitert etter Nilsson 1899: 46, note 1.
40 Nilsson 1899: 39; Svensson 1952: 129–130.
41 Svensson 1952: 252–301, spesielt 280. Denne oppfatningen deles også av Feldbæk 1998: 214–215.
42 Carlsson 1954: 51 og 61, jf. Svensson 1952: 145.
43 Svensson 1952: 280, jf. 301.
44 Feldbæk 1998: 214–215.
45 Lundh 1926: 7–8.
46 Sitert etter Nilsson 1899: 51, note 3.
47 Lundh 1926: 23–26.
48 Schinkel og Bergman 1856: 142.
49 Jf. Svensson 1952: 363, note 4.
50 M. Hårdstedt, Omvälvningarnas tid. Norden och Europa under revolutions- och Napoleonkrigen, Stockholm 2010: 108–110.
51 Nilsson 1899: xi–xii.
52 Om Lagerbjelke, se Carlsson 1954: 69. Lagerbjelke ble formelt utnevnt til kabinettsekretær – eller statssekretær, med moderne terminologi – den 1. juli 1801, mens Ehrenheim rett før omsider formelt hadde blitt utnevnt til kansellipresident, altså i praksis utenriksminister.
53 Her etter Nilsson 1899: 91. Se også 88–108.
54 Lundh 1926: 45–49, 53–57 og 62–68.
55 Carlsson 1954: 70.
56 Om Preussens strikte nøytralitetspolitikk etter freden i Basel i 1795, se P. G. Dwyer, The Politics of Prussian Neutrality 1795–1805, i German History 1994, 12, nr. 3.
57 Lundh 1926: 48; Carlsson 1954: 70–71; Nilsson 1899: 94–107.
58 Jf. Riksarkivet, Stockholm (heretter RAS). Strödda historiska handlingar. XIV: Handlingar ang. förhållandet till Norge 1814, vol. 47. Udatert notat av Carl Bonde sendt til Gustav IV Adolf (merket «Norge – början af 1800-talet»). Notatet levner liten tvil om at det siktes til utredningen som Gustav IV Adolf fikk levert, og som Bonde anfører som skrevet av Silfwerhielm.
59 RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 8. Legg: H22. «Om Norige. Politisk Öfversigt. 1800».
60 Jf. Ø. Rian, 1809–1814: grunnlaget for det moderne Norden, i Nytt Norsk Tidsskrift, 26, 2, 2009: 166.
61 RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 10. Brev fra C. F. Lilliehorn til G. Lagerbjelke 16. mai, 3. juni, 13. juni, 23. juni og 7. juli 1801. Se også Weibull 1957: 6–7.
62 RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 10. Brev fra Gustav IV Adolf til C. F. Lilliehorn 8. juni 1801 (både håndbrev og offisielt skriv), samt 29. juni 1801.
63 Også Gustav III og Carl Johan la ofte mer i beretninger om uro og misnøye i Norge enn hva det egentlig var grunnlag for, jf. Nielsen 1877: 306 og Breve fra Grev H. H. von Essen til H. K. H. Kronprins Carl Johan, indeholdende Bidrag til Norges og Sveriges Historie, Christiania 1867: 65.
64 Schinkel og Bergman 1856: 143–144. For lignende betraktninger, se RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 10. Brev fra C. F. Lilliehorn til Gustav IV Adolf 23. juni 1801 med vedlegg.
65 RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 10. Brev fra Gustav IV Adolf til C. F. Lilliehorn 29. juni 1801.
66 Nilsson 1899: 96.
67 Carlsson 1954: 83. Også i 1809, da Finland var gått tapt, var Lagerbjelke blant dem som ivret mest for å skaffe Norge som erstatning, jf. Weibull 1957: 15.
68 RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 10. Brev fra C. F. Lilliehorn til Gustav IV Adolf 21. august 1802 med vedlegg.
69 Feldbæk 1998: 307.
70 Den nevnes for eksempel kun flyktig i Schinkel 1856 (s. 143–144) og Weibull 1957 (s. 7). For Weibull er hovedpoenget nyorienteringen i svensk propaganda overfor Norge etter revolusjonen i 1809.
71 Ø. Rian, Oppfatningen av Norge fra seinmiddelalderen til 1814, i O. A. Storsveen m.fl., Norsk patriotisme før 1814, bd. 88 i KULTs skriftserie, Oslo 1997: 170–171.
72 Apostill fra Lagerbjelke til Toll 5. februar 1803, gjengitt i Schinkel og Bergman 1856: 454–455.
73 Skriftet bar tittelen Bref från en invånare i Finland till en af sina vänner i Tyskland.
74 Brev fra Frederik VI til Friedrich zu Hessen 27. oktober 1812, i C. T. Sørensen (red.), Meddelelser fra krigsarkiverne, bd. 5, Kjøbenhavn 1892: 369.
75 En del av Ekelunds korrespondanse ble i 1860-årene transkribert av Yngvar Nielsen og trykket som føljetong i Morgenbladet under tittelen Nye Bidrag til Norges Historie 1803 og 1809. Se Morgenbladet 6., 13., 20. og 27. januar 1868.
76 Brev fra Ekelund til Lilliehorn 14. mars 1803, i Y. Nielsen, Nye Bidrag til Norges Historie 1803 og 1809, i Morgenbladet 20. januar 1868.
77 Brev fra Ekelund til Lilliehorn 26. mars 1803, i Y. Nielsen, Nye Bidrag til Norges Historie 1803 og 1809, i Morgenbladet 27. januar 1868.
78 Se for eksempel O. A. Storsveen, Norsk patriotisme før 1814, i Storsveen m.fl. 1997: 57–62 og Feldbæk 1998: 198–215 og 300–302.
79 Lundh 1926: 181–212.
80 Jorgensen 2004: 18–49; Carr 1945: 40–47; Carlsson 1946: 127–144 og 1954: 90–95; Lundh 1926.
81 Carlsson 1946: 128 og 148.
82 Jorgensen 2004: 20, 26–27, 38–39.
83 Jorgensen 2004: 82–83; Carr 1945: 50–51; Esdaile 2007: 78.
84 Jorgensen 2004: 57–60.
85 Lundh 1926: 262–267. Om Armfelt, se E. Tegnér, Gustaf Maurits Armfelt. Efter Armfelts efterlämnade papper samt andra handskrifna och tryckta källor. Under omstörtningarna 1803–1814, bd. III i Valda skrifter, Stockholm 1905 og S. Ramel, Gustaf Mauritz Armfelt 1757–1814. Dödsdömd kungagunstling i Sverige. Ärad statsgrundare i Finland, Stockholm 1997: 249–270.
86 Carr 1945: 55–56.
87 Jorgensen 2004: 114–116.
88 Clason 1912: 8–13; Carr 1945: 55–58.
89 Jorgensen 2004: 107–109.
90 Jf. Clason 1912: 9.
91 T. Munch-Petersen, Defying Napoleon. How Britain Bombarded Copenhagen and Seized the Danish Fleet in 1807, Phoenix Mill 2007: 215, jf. Carlsson 1954: 112.
92 Jf. Clason 1912: 9–10.
93 Jorgensen 2004: 109
94 Carr 1945: 58.
95 M. N. Ottosen, Fra Fontainebleau til Jönköping: Et overblikk over krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808–1809, i M. N. Ottosen og R. Glenthøj (red.), Samfunn i krig – Norden 1808–09, Oslo 2012: 15–18.
96 Om pågripelsen av den russiske kuréren, se GKA (utg.), Sveriges krig åren 1808 och 1809, bd. 1, Stockholm 1890: 84. Informasjonen om Danmark-Norges hensikter kom imidlertid ikke helt ut av det blå. I slutten av februar hadde ingeniøren Samuel Bagge, mest kjent for sine bedrifter i stormannen Peder Ankers tjeneste (om Bagge og Anker se B. Frydenlund, Stormannen Peder Anker. En biografi, Oslo 2009), vært innom lenshøvding Friderik Lilliehorn i Älvsborg og gjort det helt klart at Danmark-Norges hensikt var å angripe Sverige. Dette meldte Lilliehorn fra til kongen om den 1. mars: RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 8. Legg: Rapporter från Norrska Gränsen 1808. Brev fra C. F. Lilliehorn til Gustav IV Adolf 1. mars 1808.
97 Carlsson 1954: 112.
98 Jf. Tegnér 1905: 129.
99 Krigsarkivet, Stockholm (heretter KRA). Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 5. februar 1808.
100 Ramel 1997: 268.
101 Jf. GKA 1890: 56–97, jf. Clason 1913: 52–95.
102 Se for eksempel brev fra fra F. V. v. Ehrenheim til G. af Wetterstedt 4. mars 1808, i G. Andersson (utg.), Handlingar ur v. Brinkmanska Archivet på Trolle-Ljungby. Andra Delen, Örebro 1865: 211. Etter den russiske invasjonen av Finland i februar var Ehrenheim fra seg av bekymring over at ingen militære forberedelser overhodet var gjort ved norskegrensen.
103 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 12. Kungl. Maj:ts justerade order nr. 17, 14. mars 1808.
104 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 20. mars 1808. Se også brev fra C. M. Armfelt til C. P. Gahn 16. mars 1808 i samme volum, samt KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 32. Brev fra E. v. Vegesack til Gustav IV Adolf 21. mars 1808.
105 Clason 1912: 17–31; Carlsson 1954: 116; KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 23. mars 1808.
106 Se for eksempel KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 32. Promemoria av «J.A.D.» 13. mars 1808, jf. også E. v. Vegesack til Gustav IV Adolf 21. mars 1808. Se dette til RAS. Kabinettet/Utrikesdepartementet. Huvudarkivet 1681–1952. Rester av dossiersystemet enligt 1818 års generalinventarium. Seriesignum F I A: Vol. 8. Legg: Rapporter från Norrska Gränsen 1808. Brev fra A. Rosen til F. W. Ehrenheim 28. februar 1808 og J. Carpelan til Gustav IV Adolf 5. mars 1808.
107 Dette er hovedargumentet hos Jorgensen 2004: 132.
108 Sitert etter G. Swederus, Sveriges krig och politik åren 1808–1815, Stockholm 1864: 536.
109 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 8. april 1808. Se også samme arkivserie, vol. 32. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 8. april 1808, vol. 153. Brev fra G. M. Armfelt til Th. Cederström 13. april 1808 og vol. 158. Brev fra G. M. Armfelt til C. Leijonstedt 14. april 1808.
110 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra Gustav IV Adolf til G. M. Armfelt 11. april 1808.
111 Se for eksempel H. A. Barton, Scandinavia in the Revolutionary Era, 1760–1815, Minneapolis 1986: 281, hvor det hevdes at Gustav IV Adolfs «main effort» var en «rapid conquest of Norway», men at «[d]evelopments in Finland undermined this strategy».
112 J. T. v. Ræder, Danmarks Krigs- og Politiske Historie fra Krigens Udbrud 1807 til Freden i Jønkjøping den 10de December 1809, bd. 2, Kjøbenhavn 1847: 472–473. Se dette til GKA (utg.), Sveriges krig åren 1808 och 1809, bd. 6, Stockholm 1915: 208, som peker på at invasjonen egentlig bare var en serie voldsomme rekognoseringer, men uten at selve målet med invasjonen av den grunn problematiseres.
113 J. Aall, Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815. Anden Udgave i eet Bind udgivet med nogle Rettelser og Tillæg af Christian C. A. Lange, Christiania 1859: 144.
114 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 13. mai 1808.
115 Carr 1945: 59–61; Clason 1912: 38–52 og 234–238.
116 Se spesielt [G. M. Armfelt], Précis de la campagne de Norvege l’an 1808, Uppsala 1811 og KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 22. «General Majorn af Tibells underdåniga Embets Berättelse, då han nedlade Befattningen som Konungens Tjenstgörande General-Adjutant». Se også Bolin 1941: 327–332.
117 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 161. Brev fra C. Löwenhjelm til G. M. Armfelt 27. mars 1808.
118 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 32. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 28. mars 1808.
119 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 295. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 3. april 1808.
120 M. N. Ottosen, Bondevæpning i norske grenseområder 1807–1814, i B. Frydenlund og R. Glenthøj (red.), 1807 og Danmark-Norge – På vei mot atskillelsen, Oslo 2009: 133–134.
121 I sin helhet lød den: «Norges Indbyggere! Den danske Regjering har uden Grund erklæret Sverrig Krig; den har forøget de Plager, der allerede trykkede det gamle Norden, og har frivillig lagt sig under et fremmed Aag. Svenske Tropper rykke saaledes efter Krigens Love ind i Eders Land, for at forekomme de Fiendtligheder som true deres eget. Men Krigens Love skulle ikke udøves uden imellem Krigere. Hver fredelig Land- og Stads-Indbygger, forsaavidt han holder sig stille, skal nyde Sikkerhed og Beskyttelse. Den svenske Kriger, bekjendt for Orden og Sædelighed, fornærmer ingen ubevæpnet, frarøver ingen hans Eiendom, og dersom Forsynet fremmer hans Vaaben, vil han, langt fra at skade Eders Næring, aabne Eders Havne for Handel og Tilførsel, give Eders Arbejdsflid Liv igien, og Ære og Tro et Fristed i Norden». Det finnes atskillige eksemplarer av den strødd rundt i forskjellige arkiver både i Norge og Sverige, for eksempel i Riksarkivet, Oslo. Regiments- og avdelingsarkiver. Sønnafjellske generalkommando. Serie Ea – Vol. 0001. Proklamasjon vedlagt brev fra W. N. de Seue til Prins Christian August 16. april 1808.
122 Jf. J. Davis, Naples and Napoleon. Southern Italy and the European Revolutions (1780–1860), Oxford 2006: 133 og T. C. W. Blanning, The French Revolutionary Wars 1787–1802, London 1996: 165–166.
123 KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 177. «Kungörelse» 30. april 1808, jf. brev fra G. M. Armfelt til C. Leijonstedt 29. april 1808. Se også vol. 161. Brev fra A. F. Skiöldebrand til G. M. Armfelt 21. mai 1808.
124 Litteraturen på dette feltet har de siste årene ekspandert voldsomt. Som noen få eksempler kan her nevnes M. Broers, Europe under Napoleon 1799–1815, London 1996, The Napoleonic Empire in Italy, 1796–1814. Cultural Imperialism in a European Context?, Basingstoke 2005 og Napoleon’s Other War. Bandits, Rebels and their Pursuers in the Age of Revolutions, Oxford 2010; C. J. Esdaile, Fighting Napoleon. Guerrillas, Bandits and Adventurers in Spain 1808–14, New Haven 2004; M. Rowe, From Reich to State. The Rhineland in the Revolutionary Age, 1780–1830, Cambridge 2003; K. B. Aaslestad, Place and Politics. Local Identity, Civic Culture, and German Nationalism in North Germany during the Revolutionary Era, Leiden og Boston 2005.
125 Dette gjaldt særlig Spania, Portugal, Calabria og Tyrol. Et kort og konsist overblikk finnes i C. Esdaile, Popular Resistance to the Napoleonic Empire, i P. G. Dwyer (red.), Napoleon and Europe, Harlow 2001.
126 KRA. Krigshandlingar 180–09. Vol. 032. Brev fra G. M. Armfelt til Gustav IV Adolf 29. mai 1808, jf. vol. 295. Brev fra samme til samme 13. mai 1808.
127 Brev fra G. M. Armfelt til ukjent, sannsynligvis J. V. Tornerhjelm, 12. mai 1808 i C. F. Ridderstad, Gömdt är icke Glömdt. Historiska Bidrag, bd. 4, Linköping 1847: 27.
128 Se S. Clason, Handlingar till Kronprins Carl Augusts historia. Utgifna af Kungl. Samfundet för utgivande af handskrifter rörande Skandinaviens historia, del 27, nr. 2 av Historiska handlingar, Stockholm 1925: 9–10. Et utkast til proklamasjonen justert av Gustav IV Adolf selv finnes i KRA. Krigshandlingar 1808–09. Vol. 163.
129 Brev fra Christian August til Frederik VI 13. januar 1809, i C. N. St. Platou og C. C. A. Lange (utg.), Rapporter og breve fra Prinds Christian August som commanderende General i Norge 1807–1809, Christiania 1859: 127–128, jf. J. T. v. Ræder, Danmarks Krigs- og Politiske Historie fra Krigens Udbrud 1807 til Freden i Jønkjøping den 10de December 1809, bd. 3, Kjøbenhavn 1852: 237–238 og Carlsson 1954: 120.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon