Gabriela Bjarne Larsson

Laga fång för medeltidens kvinnor och män. Skriftbruk, jordmarknader och monetarisering i Finnveden och Jämtland 1300–1500. Rättshistoriskt bibliotek bd. 66

Stockholm: Institutet för rättshistorisk forskning 2010. 307 s.

«Laga fång», eller overføring av eiendomsrett, er hva vi kan kalle et kildeproduserende fenomen i middelalder og tidlig nytid. Gabriela Bjarne Larsson har i dette arbeidet gjort en systematisk studie av eiendomsoverdragelser i to områder i dagens Sverige for å kartlegge sosiale bånd, skriftlighet, jordeiendomsmarked og monetarisering i senmiddelalderen.

Undersøkelsen er komparativt anlagt, med Finnveden og Jemtland som de to undersøkelsesområdene. Områdene må kunne kalles temmelig forskjellige. Finnveden var et svensk grenseområde mot det sentrale og rike danske Skåne. I Finnveden fantes en rik kirkelig institusjon – Nydal kloster – og Byarum kloster i naboregionen eide en del gods i Finnveden. Det var også et markert innslag av jordeiende aristokrati i regionen. Jemtland, på den annen side, var et norsk grenseområde mot mer perifere svenske områder (Hälsingeland, Medelpad), uten noen sterke kirkelige institusjoner, og med et lite framtredende jordeieraristokrati. Områdene hadde altså svært ulike sosiale strukturer og eiendomsstrukturer. I tillegg var lovverket forskjellig for de to regionene. På den ene siden kan dette gjøre det vanskelig å foreta en meningsfull sammenligning, men på den andre siden dekker de to regionene ytterpunkter av skandinaviske lokalsamfunn når det gjelder disse faktorene, og burde dermed kunne si noe om variasjon og spenn når det gjelder eiendomsoverdragelser.

Boka er bygd opp systematisk, ved en gjennomgang av fire hovedtyper overdragelse: Gave, bytte, salg og pant.

Gave er en omfattende kategori, som ligger nær testamentariske gaver og forskudd på arv – men arv har den egenskapen at den var regulert av en lang rekke lovbestemmelser. Gaver var en friere form for overdragelse, men også med forventning om motytelser. Typisk for en god del av gaveoverdragelsene er at de var til kirkelige institusjoner, med forventning av motytelser i form av underhold i alderdommen i det dennesidige (provent), eller sjelemesser i det hinsidige. Rundt denne typen overdragelse var det et slags offentlighetsprinsipp, hvor både gavens verdi og eventuelle motytelse ble fastslått, men også hvor giverens arvinger ga avkall på denne delen av arven.

I Finnveden, som altså var hjemregionen for et kloster, var sjelegaver og testamenter til kirkelige institusjoner en relativt utbredt form for eiendomsoverdragelse: Mens testamentgavene økte kraftig i de første par tiårene etter Svartedauden, var økningen i sjelegaver mest markant på 1400-tallet. Omtrent 25 % av sjelegavene i Finnveden ble gitt av kvinner. Ikke før mot midten av 1400-tallet blir det vanlig å verdivurdere denne typen gaver, for eksempel å angi stipulert produksjon på de gårdene som ble gitt i gave. Et interessant trekk er også at sjelegaver for avdøde ofte ble gitt i form av den dødes arvelott – døde barn kunne få lest sjelemesser for seg mot at deres del av en framtidig arv ble gitt i sjelegave.

I Jemtland forholdt det seg naturlig nok annerledes. Her var sjelegaver forholdsvis sjeldne, noen få slike brev er bevart fra 1400-tallet. Her er gavene gitt til kirkelige institusjoner relativt langt unna: erkebiskopen i Uppsala og fransiskanerklosteret i Nidaros. Gavebrev i Jemtland dreier seg derimot stort sett om kronens gaver til enkelte bønder – privatisering av krongods mot betaling av skatt fra samme jord. Dette kan ha vært en kongelig strategi for å få skatteinntekter av jord som ellers ville ha ligget øde i fiskal forstand, men som kan ha vært i bruk som beitemark og tilleggsjord. Denne prosessen skjøt for øvrig ytterligere fart noen tiår utpå 1500-tallet, utenfor forfatterens undersøkelsesperiode. Et annet særtrekk ved de jemtske gaveoverdragelsene var at de kunne dreie seg om parter av gårder, ikke hele eiendommer.

Bytte av jordeiendom, først og fremst mellom slektninger, kunne være hensiktsmessig. Byttene ble gjerne offentlige handlinger, hvor verdien av eiendommene som skulle byttes ble vurdert av vitner. I Norge var dette lovfestet. Derimot skulle ikke denne typen overdragelse også nødvendigvis skriftfestes. Dermed er det uklart om den relativt lave frekvensen av slike overdragelser forfatteren dokumenterer i Jemtland reflekterer de faktiske forhold. Ikke før på 1400-tallet finner vi denne typen brev, med et par unntak. I Sverige var derimot skriftfesting en del av prosessen, og dette kan forklare en høyere andel slike brev fra Finnveden. Her var også klosteret en aktiv byttepartner, vel som en del av en aktiv arronderingspolitikk. Nær halvparten av alle byttene involverte klosteret som part. I Jemtland var byttene derimot i all hovedsak mellom enkeltpersoner, og da som regel mellom to enkelte menn.

Salg av jord ble i løpet av 1400-tallet den vanligste formen for eiendomsoverdragelse både i Jemtland og Finnveden. På 1300-tallet forholdt det seg annerledes; i Finnveden var salg også da en svært vanlig overføringsform, mens salgsbrev utgjør en liten del av materialet fra Jemtland i samme periode. Dersom man kobler skriftfesting av overdragelser til betaling i rede penger, kan dette tyde på at Jemtland ble dratt inn i en pengeøkonomi – monetarisert – senere enn Finnveden, noe forfatteren mener. Dette er ikke et uproblematisk synspunkt. En hypotese som drøftes er at Sverige har blitt monetarisert sørfra, og at dette forklarer hvorfor skriftfesting av transaksjoner og verdiangivning i penger blir dominerende tidligere i Finnveden. Det kan så være, men det forutsetter at Jemtland var ensidig involvert i nord–sør-orientert økonomiske relasjoner, og at man ser bort fra øst–vest-relasjonen med Trøndelag. Svein Gullbekk har i flere arbeider i de seneste årene pekt på at den norske økonomien fra høymiddelalderen kan ha hatt en høy grad av monetarisering.1 Dette burde i så fall ha slått ut også i Jemtland. Her kommer enda et problem på banen – den såkalte «jemtske mark», som er en verdiangivelse brukt fra andre halvdel av 1300-tallet av. Dette er en verdienhet ingen noensinne har sett i form av mynt, og som først og fremst kan defineres som «ikke svensk mark». Verdimessig var den trolig identisk med norsk forngild mark.2 Dette peker dermed mot en integrering i den norske økonomien og verdisystemet. I materialet Larsson har gjennomgått, viser hun da også til at i den grad jord verdisettes i mark, skjer det i svensk mark, jemtsk mark eller bare mark, men aldri jemtsk mark og uspesifisert mark i samme brev – noe som tyder på at jemtsk mark og mark kan ha vært det samme, og da altså norsk forngild mark.

Et brev fra 1410 gjør rede for ubetalt skatt fra Jemtland, her angis det at 600 mark mangler.3 Noe senere, i 1413, måtte Lars Larsson avgi jord som kompensasjon for 70 engelske nobler til kronen som han hadde garantert for i denne sammenhengen.4 Dette er omfattende beløp, og sammen med hypotesen om at jemtsk mark betyr norsk forngild mark, antyder dette monetarisering på et noe tidligere tidspunkt enn det forfatteren argumenterer for, og at denne kan ha vært knyttet til en viss økonomisk integrering i det øvrige Norge. At skriftfesting og verdiangivelse av jord skjer senere i Jemtland enn i Finnveden, kan alternativt forklares med at jordtransaksjoner i Jemtland i høyere grad enn i Finnveden foregår innenfor en snevrere slektskrets. Det er nemlig også et av forfatterens funn: Salg i begge områder foregikk i stor grad mellom slektninger, men i Jemtland mellom nærmere slektninger enn i Finnveden, og med en større andel menn som selgere og kjøpere. Her gjør Larsson også en interessant observasjon: Kvinner kunne selge jord dersom ingen av deres nære mannlige slektninger var i live – økonomisk uavhengighet var altså ikke bare knyttet til enkestatus, men også at det mannlige slektsnettverket måtte være svekket. Kvinner var også ytterst sjelden jordkjøpere, og da bare i asymmetriske sosiale relasjoner: adelige kvinner kjøper jord fra uadelige menn. Forfatteren demper med dette bildet av et relativt åpent handlingsrom for enker.

Pantsetting av jord kunne fungere som en kredittmulighet, både for å frigjøre midler til andre formål, eller som en nødløsning ved betalingsvansker. Pantet kunne i hovedsak ta to former: Låntageren fikk et lån med pant i eiendommen, men besatt selv eiendommen inntil lånet eventuelt ble misligholdt. Den andre typen pant innebar at långiveren disponerte inntekten av eiendommen fram til pantet var innfridd. Den siste typen ble den vanligste i senmiddelalderen, også i undersøkelsesområdet. Å nyte avkastningen i panteperioden og samtidig få innfridd pantelånet fullt ut, kan imidlertid minne om å ta renter, noe som ikke var helt uproblematisk etter kanonisk rett. I Finnveden ble det vanlig fra slutten av 1300-tallet at långiver nøt avkastningen på eiendommen i låneperioden, noe som kan skyldes en påvirkning fra den kongelige pantepolitikken under Mecklenburger-kongene, hvor denne typen pant ble vanlig. I Kristoffers svenske landslov fa 1442 ble dette omtalt som det normale; at långiveren hadde bruksrett over panteiendommen i form av inntektene til lånet var betalt. Spørsmålet er om renten ble trukket fra ved den endelige innfrielsen av lånet, dette ville være i tråd med kanonisk rett. Om så skjedde, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om.

I Jemtland finnes det lite materiale som kan knyttes direkte til pant, men indirekte kan det vises til at bønder i et visst omfang pantsatte jord til kirken mot å få såkorn fra tiendekornet i trange tider. Disse pantebrevene skulle oppbevares i en kiste med tre låser, hvorav presten hadde nøkkelen til den ene og kirkevergene til de to andre. Dette minner om praksisen med oppbevaring av kommunitetssegl i Jemtland i samme periode, og peker mot en forvaltningspraksis hvor allmue og øvrighet hadde gjensidige kontrollmuligheter overfor hverandre. Det kan altså se ut til at det også har fungert slik i kredittsektoren. Praksisen tyder også på at bøndene hadde disposisjonsrett over eiendommene i panteperioden.

Et av hovedpoengene hos Larsson er å undersøke om jordtransaksjonene kan ses som en del av en markedsøkonomi, en kommersialisering av jordeiendomssektoren i middelalderen. Et viktig moment her er verdivurdering, enten i penger eller i andre verdienheter. Dette finner hun som et gjennomgående trekk i de to områdene hun har undersøkt, men at pengeverdi tidligere blir tatt i bruk i Finnveden enn i Jemtland. Dette gjaldt både vurdering av verdi ved salg, eller av mellomverdi ved bytte. Larsson framholder at gaver og testamenter i realiteten også var gjenstand for verdivurderinger, for eksempel i form av gjenytelser ved provent. En økende skriftfesting av transaksjonene når de involverte ikke var slektninger peker i samme retning – at jordeiendommene gikk inn i en markedsøkonomi hvor uavhengig verdivurdering og stadfesting ved skrift var sentrale elementer. Her er det en viktig forskjell på Finnveden og Jemtland – i Jemtland foregikk jordtransaksjonen i stor grad innenfor familie/slektskretsen, mens transaksjonene i Finnveden i større grad foregikk innenfor en aristokratisk krets på tvers av familier, og med klosteret som en viktig partner. Dermed kunne markedsverdien av jord bli klarere uttrykt, både når det gjaldt salg eller bytte av jord mot provent. Tilsynelatende viser dette mer «frie» jordmarkedet i Finnveden en friere stilling for kvinnelige selgere enn i Jemtland, hvor kvinner stort sett solgte jord til sine brødre. Men også i Finnveden var kvinner underlagt slektsnettverkets nære mannlige medlemmer, dersom de var i live.

Gabriela Bjarne Larssons bok er – tross enkelte innvendinger – et meget interessant arbeid som bidrar vesentlig til forståelsen av middelalderens mennesker – både kvinner og menn – som økonomiske aktører. Friheten i markedsrelasjonene var begrenset, for eksempel av arvelovgiving, renteforbud og innløsningsrett. Likevel viser Larsson gjennom sine nitide studier hvilket spillerom som fantes for folk flest for økonomisk aktivitet med jord som vare.