Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En tredje vending i barndomshistorien? – fra struktur til kultur og materialitet

f. 1948, dr.philos. 1997, professor i historie ved Høgskolen i Telemark.

ellen.schrumpf@hit.no

  • Side: 251-278
  • Publisert på Idunn: 2012-07-04
  • Publisert: 2012-07-04

Kan det å innlemme materialitet som fortolkningskategori bidra til at for-

tidens barn og barndom kan forstås på nye måter? I denne artikkelen – og med bakgrunn i nordisk barndomshistories historiografi – åpnes det for en tredje vending i barndomshistorien, nemlig den materielle. Perspektivet prøves ut på et utvalg arbeiderminner, og målet er å fange inn hvordan barnet som subjekt og substans og kropp er formet av og selv erfarer og former de materielle omgivelsene. Artikkelen viser hvordan barn som vokste opp på Kristianias østkant rundt 1900 erfarte tilværelsens materialitet slik den manifesterte seg i boligen, i forhold til mat og klær og sykdom og død, og hvordan barn gjennom disse erfaringene ble et arbeiderklassebarn.

A Third Turn in Childhood History? Structure, Culture and Materiality

Since childhood history became established as an academic discipline in the Nordic countries in the 1970s two main perspectives have had an impact on historiography. First, in the 1970s and 1980s, and influenced by social history, phenomena in childhood history were explained as determined by economic and social structures. Second, and according to the cultural turn of the 1990s, the perspective was «de-centred» and directed towards the child, the family and the local community. The child was then interpreted as a historical agent who participated and made decisions that influenced his/her and the family’s life. Phenomena in childhood history were interpreted as expressions of culture. In this article, a third turn in childhood history is suggested, namely the material turn. Introducing materiality as a category of interpretation, the author understands the child as a physical being shaped by physical circumstances in the environment, but also as a subject who experienced and influenced the environment. The aim of the material turn is to broaden the perspective to see how the child was a complex historical phenomenon.  Old worker’s recollections are used as empirical sources to test the suggested material perspective. How did children living in the working-class part of Kristiania (Oslo) around 1900 experience the material environment as manifested in the homes, in clothes and food and in relation to sickness and death in the families? The answers in this article indicate that the child experienced and sensed the environment with his/her body and that gender and physical constitution and age were decisive for how the child shaped his/her world. The environment imposed certain demands on the child, and through responding to these demands the child shaped and was himself/herself shaped by the surroundings and thus became a member of the working class.

Keywords: Childhood history, Working-class, Materiality, Historiography

Innledning

2010 markerte et viktig jubileum i barndomshistoriens historiografi. Da var det 50 år siden boka L’Enfant et la vie familiale sous l’Ancien Regime, skrevet av den franske mentalitets- og idéhistorikeren Philippe Ariès, ble gitt ut i Frankrike. Boka ble gitt ut på norsk i 1980 med tittelen Barndommens historie, på dansk i 1982 og på svensk i 1983, og førte til en ny oppmerksomhet og interesse for barn og barndom i historien. Man kan si at den markerte starten på det som utviklet seg til å bli en barndomshistorisk studie- og forskningsdisiplin innenfor historiefaget.

Formålet med denne artikkelen er tredelt. For det første skal nordisk barndomshistorie presenteres med særlig vekt på hovedtendenser og vendinger når det gjelder tema og perspektiv. For det andre skal jeg med utgangspunkt i den historiografiske gjennomgangen, stille spørsmålet om det kan være fruktbart å utvide perspektivet i barndomshistorien. Kan det å innlemme materialitet som fortolkningskategori bidra til at fortidens barndommer kan forstås på nye måter? Spørsmålet belyses i artikkelens siste del, der jeg – for det tredje – skal prøve ut materialitetsperspektivet på et empirisk materiale. Materialet består av seksten arbeiderminner som ble samlet inn på 1950-tallet. I minnene husker gamle arbeidere av begge kjønn tilbake på barndom, arbeid og oppvekst i Kristiania (Oslo). De seksten arbeidet alle i tobakksindustrien som barn, flest på Tiedemanns Tobaksfabrikk, og de vokste opp i arbeiderstrøkene rundt Kampen, Rodeløkka, Vålerenga og Tøyen.1 Minnene leses og forstås som en kombinasjon av «det som var» og måten det er blitt fortolket og fortalt på i ettertid,2 og de skal brukes til å belyse hvordan materialiteten formet gutters og jenters tilværelse på Kristianias østkant på slutten av 1800-tallet. Hvordan erfarte barnet tilværelsens materialitet slik den manifesterte seg i boligen, i forhold til klær og mat og sykdom og død, og hvordan ble barnet formet til et arbeiderklassebarn gjennom disse erfaringene? Hvilke lærestykker påførte de materielle omgivelsene barna, og hvordan formet barnet selv disse? For å besvare spørsmålene, ses barnet i denne artikkelen som subjekt og substans som erfarte de materielle omgivelsene og som inkorporerte disse kroppslig.3 Med sin kropp var barnet til stede i verden og i kontakt med omgivelsene.4 Perspektivet utdypes nærmere nedenfor (se s. 260), men først skal hovedtrekkene i barndomshistoriens historiografi presenteres.

Etableringsfasen – i sosialhistoriens kjølvann

Nordisk barndomshistorie har vært kjennetegnet av tematisk og teoretisk mangfold. Noen hovedtendenser preger likevel historieskrivingen innenfor dette feltet på måter som begrunner en historiografisk todeling.

Etableringsfasen fant sted på 1970- og 1980-tallet. Bakgrunnen var 1970-tallets økende interesse for sosialhistorie og for å trekke «usynlige» grupper og mennesker uten makt inn i historiens lys. Arbeidere og kvinner ble hentet fram fra glemselen, men også barn ble definert som en glemt og usynlig gruppe som ble gjenstand for sosialhistorisk interesse. Barns deltakelse i arbeidslivet ble utforsket, og industrielt barnearbeid og lovreguleringer av dette ble undersøkt både i Finland, Sverige og Norge.5 Lovreguleringene vitner om en felles nordisk politisk kultur på dette området. Bortsett fra Island der industrialiseringen kom sent, innførte alle de nordiske landene forbud mot barnearbeid i industrien på slutten av 1800-tallet.6 Barns arbeid i jordbruket ble også studert med utgangspunkt i muntlige kilder.7 Arbeidslivshistorie og historie nedenfra sto følgelig sentralt, og både når det gjaldt perspektiv og tematisk kom sosialhistorien til å prege barndomshistorien i etableringsfasen.8

Gjennombruddet for nordisk barndomshistorie kom likevel først på 1980-tallet.9 En viktig bakgrunn – og i seg selv en følge av den økte interessen – var utgivelsen av boka til Philippe Ariès på norsk, dansk og svensk. Tiden var preget av en pionerånd og et ønske om å utvikle barndomshistorie til en egen forsknings- og studiedisiplin. I Norden ble det gitt ut bøker som hadde som mål å kartlegge den barndomshistoriske kunnskapsstatusen og initiere ny forskning. Et eksempel er den danske boka Barndommens historie (1981) med bidrag fra fag som idéhistorie, filosofi, historie og kunsthistorie, pedagogikk, psykologi og litteratur. Boka ble presentert som et forsøk på «at råde lidt bod på den historieløshed, der indtil fornylig har kendetegnet barndommen.»10 Et annet eksempel er den norske boka Barn av sin tid. Fra norske barns historie (1984). Her slår redaktørene Bjarne Hodne og Sølvi Sogner fast at en av bokas viktigste oppgaver var å skape grunnlag for nye innfallsvinkler og ideer til norske barns historie: «Vi vet ennå for lite om barns historie. Mer grunnleggende forskning trengs.»

To begrunnelser ble gitt for ønsket om å fremme barndomshistorisk forskning. Den ene var sosialhistorisk og demokratisk, i tråd med ideen om at alle grupper har retten til en fortid. Den andre var historiefaglig og hevdet at kunnskap om barndom ville føre til utvidet innsikt og forståelse av selve den historiske utviklingen. Allerede i 1970 poengterte sosialhistorikeren Edvard Bull barndomshistoriens sentrale betydning for å forstå historisk utvikling, endring og stabilitet:

For forholdet mellom generasjoner er et av de aller mest sentrale historiske fenomener. Samfunnsutvikling – selve «den historiske utvikling» – kunne jo ikke foregå uten en stadig overføring av erfaringer og hele samlivsmønstre fra slektsledd til slektsledd. Mekanismene for denne overføring må da ha historisk interesse, altså oppdragelsesformene og hele samlivet mellom voksne og barn, gamle og unge.11

Bull definerer her generasjonsoverføringene og relasjonen mellom barn og voksne som selve omdreiingsleddet i den historiske utviklingen. Bull var selv en pioner innen barndomshistorisk forskning med artikkelen «Barnearbeid i norsk industri», som ble holdt som foredrag allerede i 1953.12

Erkjennelsen av barnets betydning i historien må også forstås i en større samfunnsmessig kontekst. Barn og barndom hadde vært et viktig satsingsfelt i oppbyggingen av den nordiske velferdsstaten i tiden etter 2. verdenskrig, og sentrale velferdstiltak som utdanning og helse var nettopp rettet mot barnet. Man kan si at barnet var et middel i statens hender for å nå målet om en demokratisk stat, rettferdig fordeling av velferden og økonomisk vekst.13 Barn som gruppe var viktig i den sosialdemokratiske samfunnsmodellen fordi den omfattet alle uavhengig av sosial bakgrunn. Dette førte til en profesjonalisering og en institusjonalisering av velferdsstatens barn.14

Etter hvert ble imidlertid barnets beste et viktig mål i seg selv, og med FNs barnekonvensjon av 1989 ble det slått fast som et universelt prinsipp at det individuelle barnet besitter bestemte rettigheter. Ifølge barnerettighetene hadde ikke barnet bare rett til liv, helse og omsorg, til skolegang og utvikling, men også til individuell deltakelse.15 Barnet ble definert som en aktør med rett til å delta og forhandle i saker som angikk det.

Det var altså både fageksterne og faginterne grunner til at barndomshistorie ble institusjonalisert med egne sentra for undervisning og forskning i 1980-årene, som Norsk senter for barneforskning (NOSEB) i Trondheim i 1982 og Tema Barn ved Universitetet i Linköping i 1988. Ved Tema Barn i Linköping ble Nordens første professorat i barndomshistorie opprettet i 1989. Men hvilke perspektiver og hvilke temaer var sentrale i barndomshistorien i denne etableringsfasen? For det første var barndomshistorie preget av tematisk mangfold og tverrfaglighet. De tidlige publikasjonene (omtalt over s. 253) hadde bidrag fra historikere, etnologer, idéhistorikere, kunsthistorikere, pedagoger og sosiologer. Tema Barn og Norsk senter for barneforskning var også tverrfaglige. For det andre var barndomshistorien som nevnt inspirert av sosialhistoriens perspektiv og fortolkningsrammer. Barndomshistoriske fenomen ble i stor grad forklart ut fra teorier om økonomi, eiendoms- og produksjonsforhold og sosiale klasser. Barndomshistorien var også inspirert av fransk mentalitetshistorie og teorier om sosial kontroll.16

Temamessig sto arbeidslivshistorie sentralt i etableringsfasens første tiår. På 1980-tallet ble oppmerksomheten også rettet mot skolen, og viktige tema var hvordan skole og arbeidsliv ble tilpasset i barnets praktiske hverdagsliv så vel som i lovgivningen.17 Følgelig kan man si at barnet i barndomshistoriens etableringsfase var et arbeiderbarn og/eller et skolebarn.18 I tillegg til arbeidslivs- og skolehistorie fikk historisk demografi en viktig posisjon innen det barndomshistoriske feltet. Et sentralt spørsmål var hvordan den demografiske overgangen fra samfunn med høy dødelighet og høye fødselstall til samfunn med lav dødelighet og lave fødselstall, påvirket barns posisjon i familien.19 I likhet med sosialhistorien hadde også demografien en «demokratisk» ambisjon om å trekke de talløse anonyme inn i historiens lys. I demografien så vel som i økonomisk, sosial, mentalitets- og idéhistorie var det likevel en tendens til at barnet ble forstått som et historisk objekt som ble determinert av økonomiske, sosiale, idémessige, mentale og epidemiologiske strukturer.20

I etableringsfasen ble nordisk barndomshistorie inspirert av oversatt litteratur og internasjonal forskning, men etablerte seg etter hvert som en selvstendig disiplin med utgangspunkt i moderdisiplinene sosial- og arbeidslivshistorie, skolehistorie og demografi. Innenfor dette bildet tegner det seg imidlertid noen nasjonale særtrekk. I Sverige og Finland hadde barndomshistorien i større grad forbindelse med sosialhistorien og arbeidslivshistorien tematisk og teoretisk. I Danmark ser man en tettere forbindelse til skole- og utdanningshistorie, mens i Norge hentet man inspirasjon fra arbeidslivshistorie, sosialpolitikk, familiehistorie og demografi. På Island var utdanningshistorie og demografi et viktig utgangspunkt for utviklingen av en barndomshistorisk disiplin.

Ny barndomshistorie – den kulturelle vendingen

Barndomshistorien er et møte mellom nåtid og fortid og påvirkes – som all historie – av den tiden den skrives i. Da barndomshistorien vokste fram på 1970-tallet, var universitetene i Norden preget av studentopprør, politisk engasjement og radikalisering. Innenfor dette kulturelle klimaet var det en tendens til at kvinner og barn i historien ble sett på som ofre og objekter for statens, profesjonenes og kapitalismens undertrykking. Elendighetshistorie preget på mange måter barndomshistoriske framstillinger på denne tiden.21

På 1990-tallet fant det imidlertid sted en kulturell vending innenfor historiefaget og barndomshistorien. En viktig utgangspunkt for vendingen er artikkelen til Lynn Hunt, «History, Culture and Text» (1989). Artikkelen målbar et oppgjør med den delen av sosialhistorien som ble karakterisert som strukturhistorie og som Hunt fant deterministisk og teleologisk. Hunt tok også et oppgjør med positivismen i historiefaget og anbefalte tverrfaglige tilnærmingsmåter for å forstå historiske fenomens kompleksitet og mening.

Den nye kulturhistorien representerer et oppbrudd fra det som ble oppfattet som sosialhistoriens trange rammer. Kritikken gjaldt særlig bruken av kausale forklaringer og tendensen til å innlemme studieobjektet i større sammenhenger og forklare det som produkt av for eksempel klassekamp, industrialisering, urbanisering eller modernisering. Sosialhistorien ble også kritisert for å bruke begrep og modeller fra allmenne samfunnsteorier, som sammenfattet historiske endringer som lineære framskrittsrettete løp fra en situasjon til en annen.22

Den kulturelle vendingen førte barndomshistorien i retning av det man kan kalle ny barndomshistorie.23 Vendingen representerte ingen tematisk nyorientering. Barnearbeid i industri og jordbruk og barnets stilling i familie og skole var fortsatt sentrale temaer også i denne perioden.24 Vendingen representerte imidlertid en teoretisk nyorientering og åpnet for nye perspektiver og tilnærmingsmåter. Barndom ble forstått som en sosial og kulturell konstruksjon gitt av tid og av sted, og oppmerksomheten ble i større grad rettet mot barnet som aktør og skapende subjekt i eget liv. Framfor å forklare årsakssammenhenger ble det viktigere å forstå barndomshistoriske fenomens mening.25 Blikket ble justert og i større grad rettet mot barnet selv, mot familien, hverdagslivet og lokalsamfunnet.26 I et «desentrert» og lokalt perspektiv framsto barnet og familiene som historiske aktører som ikke bare var underlagt myndighetenes makt, men som foretok valg og var aktive deltakere i egne liv.27 Når aktørperspektivet ble anlagt på historien om barn og familier som kom i myndighetenes søkelys fordi foreldre eller foresatte sviktet eller fordi de var utsatt for sykdom og død, ble dette fortolket som en historie om aktørenes handlekraft og om folk som tok hånd om sine liv på den beste av mulige måter.28 I dette perspektivet ble barndom, som et sett av tanker og ideer som omgir barnet, fortolket på nye måter. Barndomshistoriens entydige fortellinger om fortidens elendighet og om framskrittet fram mot vår tid ble utfordret.

Elendighetshistorien om industrielt barnearbeid var en av de fortellinger som ble utfordret.29 Ifølge denne fortellingen arbeidet barn i industrien hovedsakelig av to årsaker. På den ene siden, heter det, var familiene tvunget til å sende barna på arbeid av økonomisk grunner. På den andre siden førte lønnsomhetskravet til at bedriftseierne ansatte barn fordi de var billig arbeidskraft. Historien om industrielt barnearbeid handlet altså om utnytting og utbytting av barnearbeiderne, og avviklingen av barnearbeidet ble framstilt som en framskrittshistorie. I kampen for å «redde» barna ut av fabrikkene og inn på skolebenken, ble arbeiderbevegelsen tildelt en avgjørende rolle.30

I et nytt kulturhistorisk perspektiv ble imidlertid industrielt barnearbeid forstått på nye måter. Barnearbeid ble forklart og fortolket som meningsfull aktivitet innenfor den lokale kulturen det var en del av. I arbeidet opplevde barna at de var nyttige og kunne bidra til familienes levebrød. Det å arbeide ble videre forklart som rasjonelle valg foretatt av barna selv og av familiene deres, og deltakelse i arbeidslivet ble forstått som et ledd i opplæringen av barna til framtidige yrker. I arbeidslivets praktiske skole gjorde barna seg nyttige både i et kort- og langsiktig perspektiv.31 Det ble videre slått fast at industrielt barnearbeid kunne forstås i et kontinuitetsperspektiv i den forstand at barn arbeidet også i før-industrielle samfunn. Gjennom historien og i ulike typer samfunn har barna vært fleksibel arbeidskraft, og barnearbeidet har vært sammensatt av forskjellig lønnet og ulønnet arbeid, i og utenfor husholdet.32

All barndomshistorie var imidlertid ikke ny barndomshistorie i denne perioden, som også rommer en større tematisk bredde. Velferdsstatens, storbyens og profesjonenes barn ble innlemmet.33 Videre ble oppmerksomheten rettet mot barn som hadde falt utenfor kjernefamiliens snevre rammer. Krigsbarn, oppdragelsesanstaltens barn, barnehjemsbarn, barn med lærevansker, fosterbarn og adopterte barn ble trukket inn i barndomshistorien.34 I tiden etter 2000 har også internasjonaliseringen preget barndomshistoriens historiografi. I større internasjonale oppslagsverk som Encyclopedia of Children and Childhood in History and Society (2004) og The World of Child Labor (2008) er nordisk barndomshistorie representert med et betydelig antall artikler og formidlet til et stort internasjonalt publikum.35

En tredje vending i barndomshistorien?

Det var en forskyvning i den nye barndomshistorien mot individet og dets rolle som historisk aktør, og forskyvningen kan synes å ligge i forlengelsen av en oppfatning om at identiteten er den enkeltes verk, og at det handlet om å skape seg selv uavhengig av de materielle strukturene. I individualiserende retning virket også det at barnet fikk, som nevnt over, sosiale og familiemessige rettigheter på denne tiden. Barndommen ble ikke betraktet som et entydig autoritetsforhold. Barndom var daglig gjenstand for forhandling mellom barn og voksne.36

På denne bakgrunn og med bakgrunn i presentasjonen av hovedtendenser i barndomshistoriens historiografi, skal spørsmålet stilles om det kan være fruktbart å utvide perspektivet i barndomshistorien og innlemme materialitet som fortolkningskategori. Jeg har tidligere utfordret det jeg beskriver som en mikrohistorisk og partikularistisk tilnærming i deler av barndomshistorien idet jeg tar til orde for å utvide perspektivet og studere barns arbeid i et lokalt og globalt – eller «glokalt» – perspektiv.37 Spørsmålet i det følgende er altså om også et materialitetsperspektiv kan gi nye innsikter i barndomshistorien.38 I dette perspektivet skal barnet ses som kropp og substans som erfarer sine materielle omgivelser og som selv er formet av og former disse omgivelsene. I barndomshistorien har barnets kropp og fysiske alder i liten grad vært trukket inn i analysen av barndom og oppvekst.39 Slik tilsløres den fysiske alderens faktisitet og undervurderes betydningen av barnekroppens erfaringer og tilganger til verden.

Her skal imidlertid barnets fysiske konstitusjon og de materielle omgivelsene ses som viktig for hvordan barnet erfarer og forstår verden fordi barnets kjønn og kropp er og har vært barnets redskap i dets interaksjon med omgivelsene – i arbeid, skole og lek. Man kan snakke om barnets «fysiske kapital» og om at barnets kropp selv er, eller er i ferd med å bli, en mer eller mindre velutviklet entitet.40

Men hva legger vi i begrepet materialitet, og hva forstår vi med kroppslige erfaringer? «Barn er materialister,» hevder filosofen Dag Østerberg, og legger i det at barns kropp har behov for å være mer i umiddelbart samsvar med omgivelsene. I barnets verden er faktisiteten påtrengende.41 Videre heter det i fenomenologien at kroppen bebor rommet og tiden, og at kroppens opplevelse av bevegelse er en måte å få tilgang til verden på. Kroppen forstår verden uten å gå veien om representasjoner. Fenomenologien opererer også med kroppslig og vanemessig tilegnet viten. Vanen er verken hjemme i tanken eller i den objektive kroppen, men i kroppen som formidler av en verden. 42

Kroppen kan altså sies å være det primære medium for erfaring og opplevelse.43 Opplevelsene kan igjen sies å være bestemt av kroppens fysiske konstitusjon og størrelse og av biologisk kjønn. Videre kan man si at all menneskelig handling og samhandling gjør bruk av materielle ting og foregår i et rom, og at et fysisk miljø danner de omgivelsene man vokser opp i.44

På denne bakgrunn kan man si at barnets kropp er en fysisk størrelse som definerer, avgrenser eller gir tilgang til barnets deltakelse i verden. Verden er et gitt fysisk miljø som barnet tar inn og orienterer seg om gjennom sansene. Barnet ser, hører, lukter, smaker og føler omgivelsene og tilegner seg disse kroppslig. Sansene er lokalisert i kroppen, og de sender signaler til hjernen om kroppens kontakt med omgivelsene.45 Pierre Bourdieu opererer også med en praktisk sans, som er en kvasi-kroppslig måte å forholde seg til verden på. Den praktiske sansen er en foregripende tilpasning til et sosialt roms krav, og den er et produkt av (kroppslige, min par.) erfaringer, gjort i dette rommet.46

En tilnærming med materialitet og kropp som fortolkningskategorier vil se barns hverdagsliv i historien som noe som preges av de materielle rammer som omgir barnet og som også barnet selv erfarer og former. Perspektivet i denne artikkelen har altså som ambisjon å åpne for å se at barnets liv også er en materiell tilværelse i materielle omgivelser, og at barn deltar i materielle virksomheter som setter spor etter seg i – og forandrer – omgivelsene.47

Stilt overfor det som her får betegnelsen den tredje vending i barndomshistorien, er det viktig å holde fast ved at både sosialhistorien og kulturhistorien har bidratt med viktig kunnskap om barndomshistorien. Det var viktig å avdekke de sosiale og økonomiske strukturer som har omgitt barndommen til ulike tider, men det var også riktig å løfte barnet ut av en snever «naturalistisk» og deterministisk ramme. Videre gav det ny innsikt å forstå barndom som sosialt konstruert innenfor en bestemt historisk og kulturell kontekst, og å se barnet som subjekt og aktør som påvirker og former egne liv. Men det er også viktig å være oppmerksom på – som den engelske barndomssosiologen Chris Jenks hevder – at det «sosialt konstruerte» barnet tenderer til å bli ekstremt partikularistisk.48 Spørsmålet er om synet på barnet som aktør og subjekt kan ha ført til at barn forstås som frie individ som skaper mening i sine liv uavhengig av materialiteten og av strukturene. Jeg vil mene at i frykten for en universalisering og «naturalisering» av barnet kan vi ha underslått biologiens og materialitetens betydning, og at her ligger et viktig grunnlag for å forstå hvordan barnet erfarer verden og barnets interaksjon med denne. Jeg vil videre hevde at det kan være liten tvil om at omgivelsenes materialitet innvirker på barnets situasjon i verden og at kroppens størrelse, styrke, modning og kjønn påvirker hvordan barnets tilværelse og oppvekst arter seg. Det skal likevel understrekes at materialitetsperspektivet ikke skal stenge for andre perspektiv eller alternative fortolkninger i barndomshistorien, men supplere disse.

Her utgjør seksten arbeiderminner det empiriske grunnlaget for en lesemåte der spørsmålet om hvordan materialiteten er nedfelt i barnets nærområder prøves ut. Det gjelder boligen, klær og mat og sykdom og død. I denne forbindelse må det understrekes at det som det fortelles om av erfaring og sansning av barnets nærområder i arbeiderminnene, vil være historisk og kulturelt bestemt. Til en viss grad erfares materialiteten riktignok som et biologisk faktum uavhengig av tid og sted. For eksempel vil mennesket fryse når temperaturen synker under et visst nivå, og sult, trangboddhet, støy og forurensning påfører kroppen en konkret fysisk belastning. Over en viss terskel er opplevelse av materialitet likevel avhengig av tid og sted. For eksempel vil opplevelse av trangboddhet ikke være det samme i Oslo på 1890-tallet som på 2010-tallet. Avhengig av tid og sted innstiller kroppen seg på en viss standard som er nedfelt i den som en forventning, og under denne standarden kjenner den seg kuet eller hemmet.49 Materialitetens absolutte og relative side må medtenkes i fortolkningen av hvordan møtet mellom barnets kropp og de fysiske omgivelsene ble opplevd og erfart.

Minner om barndom

Hva kan arbeiderminner fortelle om materialitetens betydning for barns oppvekst på Kristianias østkant på slutten av 1800-tallet? Ved bruk av minnemateriale må vi være klar over at det omhandler erfaringer som ligger langt tilbake i tid, og at minnene er silt gjennom flere lag av tid og kultur som ligger mellom den som forteller og det som det fortelles om. Arbeiderminnene ble samlet inn på 1950-tallet, de omhandler tiden rundt 1900, og de tas i bruk og fortolkes i 2011. Et minne blir følgelig det som kommer ut av tolkningsprosesser i ettertid der noe trekkes fram og huskes og noe blir «glemt». Det er viktig å være seg bevisst de kulturelle eller mentale filtre som har vært virksomme på ulike tidspunkt i fortolkningen av fortiden.

Minnematerialet kan ses som en arkivboks der opplevelser i barndommen er blitt oppbevart for ettertiden. Visse erfaringer er omgjort til minner, avhengig av hvor betydningsfulle hendelsene var for informanten. Hva ble erfart som betydningsfullt i oppveksten, ifølge seksten informanter som vokste opp på Kristianias østkant på slutten av 1800-tallet? For det første kan man lese at hverdagens rutiniserte praksis innenfor barndommens faktiske nærområder og det som dreide seg om erfaringer av bolig, klær, mat og søvn, var betydningsfullt. For det andre går det fram at dramatiske hendelser knyttet til sykdom og død ble lagret i kroppen og festet til minnet. I denne artikkelen skal arbeiderminnene ordnes og analyseres med utgangspunkt i disse temaene, nemlig bolig, kost og klær og sykdom og død. Det skal dreie seg om hvordan informantene husket de materielle omgivelsenes krav, eller om kravmaterialitet, som er Østerbergs begrep. Det legges til grunn at erfaringen av faktisitet kunne være så vel tyngende som befriende.50

Bolig

Boligen utgjorde de primære fysiske rammene rundt barnas liv, og av minnematerialet går det fram at boligens utforming, standard og utstyr preget barna i oppveksten. Minnene vitner om variasjoner i boligforhold, men i leiegårdene på Kristianias østkant rundt århundreskiftet var det vanlig med ett eller to rom og kjøkken fordelt på rundt 30 kvadratmeter. Det var gjerne innlagt vann i leiegårdene, men utedoene lå på rekke og rad i bakgårdene.51 Mange arbeiderfamilier bodde imidlertid i den gamle trehusbebyggelsen på østkanten, og der var boligstandarden en annen. De gamle trehusene manglet for eksempel ofte innlagt vann. Kampen fikk egen vannforsyning i 1888, og før den tid var det 240 hus i denne bydelen som manglet vannpost. Med vannforsyningen fikk de fleste husene vannpost, men ved århundreskiftet varierte det likevel om husene hadde innlagt vann eller vannpost.52

På 1950-tallet, da arbeiderminnene ble fortalt og nedtegnet, bodde deler av arbeiderklassen fortsatt i gamle trehus og leiegårder. Men nye leiegårder ble oppført på østkanten i mellomkrigstiden, og deler av arbeiderklassen flyttet inn her. I de nye leiegårdene var leilighetene små, men på grunn av reduksjon i fødselstallene var familiene mindre. Antall fødsler blant gifte kvinner i Kristiania ble halvert mellom 1900 og 1930, og mens østkanten var den barnerike delen av byen omkring 1900, var det bare en liten forskjell i fødselshyppighet mellom øst og vest i 1930.53 Dessuten var det elektrisitet for lys og koking, og det var badekar i hvitemaljert støpejern, vannklosett og fellesvaskeri med vaskemaskiner i de nye leiegårdene.54 Boligens utforming og utstyr gjorde at de materielle rammene rundt livene til folk på østkanten hadde forandret seg, men samtidig var forandringene nedfelt i folk og kom til uttrykk som økte forventninger til livet.

Arbeiderminnenes beretninger om boligen rundt 1900 representerer et møte og en sammenlikning mellom ulike tider og ulike forventninger om hva arbeiderboligen skulle være. Når det for eksempel fortelles om trangboddhet, må dette forstås på bakgrunn av den utviklingen som hadde funnet sted på boligens område fra 1890-tallet og til 1950-tallet. På spørsmålet om boligens størrelse og utforming fortelles det at det var vanlig med ett eller to rom og kjøkken, og at det ikke var uvanlig at barn vokste opp sammen med «fremmede» innlosjerende. Einar Grønholdt (1893) forteller her om dette:

Jeg kan huske vi bodde i et værelse og kjøkken vi 7, og at vi leide bort kjøkkenet til en gammel bryggesjauer. Jeg lå med denne gamle mannen på kjøkkenet, og vi hadde bare en seng foruten denne sovebenken vi lå i, mine søskend lå på gulvet hvor det da var oppredd til disse.

Dette kan forstås som at Einar og bryggesjaueren lå sammen i sovebenken på kjøkkenet, og man kunne tenke seg at det å dele seng med en voksen fremmed ble opplevd som et kroppslig ubehag eller føltes skremmende for et barn. Av Einars fortelling ser det imidlertid ut som om dette ble opplevd som noe forventet og nødvendig. Man kan videre forstå måten den innlosjerende ble omtalt på som uttrykk for at «fremmedhet» ble opplevd på andre måter i arbeidermiljøene enn for eksempel i den borgerlige kultur. I den borgerlige kultur ble hjemmet og boligen på denne tiden omgjort til en motpol og til et privat tilfluktssted, avgrenset fra samfunnet og produksjonssfæren.55 Det tyder på at i arbeidermiljøene manglet denne følelsen for individets behov for avsondrethet, og at trangboddhet lærte barna å innordne seg de fysiske omgivelsenes krav.

Trange boliger og det å ligge tett sammen om natten gav også fysisk nærhet, varme og trygghet, ikke minst når barn sov sammen med foreldre eller søsken. Barna erfarte helt konkret at de ikke var alene. I store senger lå to eller tre barn på tvers og på rekke og rad, forteller Anna Othilie Undrum (1882), som vokste opp i en familie med ti barn i en bolig med to rom og kjøkken. Ifølge Olaf Gamborg-Nielsen (1873) ble det utvist stor oppfinnsomhet for å få sengeplass til alle når ungeflokken var stor:

Den gang hadde vi 2 vær. og kjøkken, men det var trangt så lenge alle var hjemme. De minste lå i en såkaldt sengebænk, og 2 lå i en patentkomode hvor nederste skoff var seng til å trekke ut.

Natten var en viktig del av tilværelsen, og søsken fikk et nært kroppslig forhold ved denne måten å sove på. Den fysiske nærheten kunne vekke til live seksualiteten i barnekroppene, og dette krevde noen forholdsregler med hensyn til hva barna hadde på seg om natten, forteller Anna Johansen (1881). Jentenes kropper ble skjermet ved hjelp av noen spesielle benklær «for vi lå sammen med gutta. […] Vi hadde knytebukser, de skulle knytes både nedenfor kneet og på livet. Vi hadde en lem både foran og bak. Det var hvite, fine bukser, av lerret.»

Andre eksempler på hvordan forholdet mellom søsken berørte og satte seg som spor i barnekroppene, er tilfeller der eldre søsken passet de yngre. Dette var jentenes jobb. Arbeidet med å passe småbarn var en tung fysisk belastning: «Jeg måtte passe mine søskend da jeg var den ældste. Jeg måtte bære dem, da vi ingen vogn hadde. De var store og tunge så jeg holdt på at bli skjev i ryggen, men det rettet sig, da jeg fik gymnastikk,» forteller Albertine Andersen (1871).

Hverdagslivets rutiner og plikter var en gjentakende praksis som ble innleiret i kroppen og skolerte barnet. En skolering av kroppen fører, ifølge Bourdieu, til en «sosialt informert kropp».56 Hvilke budskap ble formidlet til arbeiderbarna i måten de bodde, arbeidet og sov på? Å sove tett og trangt og å bære tungt, informerte barnas kropper om materialitetens og familiekollektivets krav om nøysomhet, tilpasning og plikter, men også om trygghet, nærhet og samhold.

Boligens areal og utforming var en fysisk realitet, og boligens begrensete areal gjorde at barna var en del av og ble innlemmet i voksnes verden. Boligen rommet omsorgs- og reproduksjonsoppgaver så vel som arbeid. I minnematerialet fortelles det at boligen var et åpent rom som også gjorde familien til en ikke-privat sone. Det kunne være mange mennesker og ulike aktiviteter samlet på få kvadratmeter i boligene på Kristianias østkant, forteller Per Andersen (født 1871):

Stuen eller huset vi bodde i, bestod av et rum, det blev vores dagligstue – soveverelse og kjøkken. Huset var 20 kvm så man kan tenke sig hvordan forholdene var. (…) Jeg har jo alerede nevnt lit om barndomshjemmet, men jeg synes å ville nevne, at til trods for at vi var 8 personer i den lille stuen, var der en yngre bror som var skomaker. Han havde ikke noget verksted, så han havde verksted hjemme i stuen. Så det jorde ikke forholdene bedre. Når kundene kom skulde de selvfølgelig ha kaffe, mange gange kostet dette like meget som det arbeide som var utført.

Når boligen også var verksted, ble den ikke bare tett befolket, men også fylt med verktøy, materialer, støv, støy og lukter. I slike omgivelser vokste arbeiderbarn på Kristianias østkant opp, og de levde tett på hverandre og på voksnes liv og virke i og utenfor familien. Dette fysisk tette og integrerte miljøet gir assosiasjoner til de tradisjonelle miljøene som Philippe Ariès i sin bok om barndommens historie omtaler som «omgjengeligheten». I dette miljøet ble kjernefamilien tynnet ut, og barna var del av og integrerte i et større miljø. De deltok i voksnes verden i og utenfor familien i hverdag, arbeid og fest. Ariès hevder at barna i disse miljøene opplevde en frihet som de senere tapte da den moderne kjernefamilien ble privat, lukket og tilbaketrukket.57 Man kan si at arbeiderbarn i fysisk forstand ble innlemmet i arbeidermiljøene på østkanten på slutten av 1800-tallet og ble en del av disse.

Barndomslivene utspilte seg altså i stor grad også i nærområdene utenfor boligen, og på denne tiden hadde byen på mange måter et landlig preg. Mange boliger var som nevnt uten innlagt vann. «Det var lissom landet på Kampen den gangen. Der jeg bodde, hadde de både ku og gris og høns. Det var en mann som hadde e ku i e bu der oppe. Vi måtte gå på Vålerenga etter vann i førstninga,» forteller Maggie Olsen (1876). Vannbæring og vasking og skylling foregikk utomhus, og dette var arbeidsoppgaver som barna – eller rettere jentene – skjøttet: «Vi måtte skylle tøy i en spring på Enerhaugen. Vi var stivfrosne, så skjørte sto av seg sjøl på oss», forteller Anna Johansen (1881). Jentene utførte fysisk tungt kroppsarbeid i all slags vær og til alle årstider, og arbeidet satte seg i kroppene som en lekse om at oppgaver og familieforpliktelser var fordelt i henhold til alder og kjønn. I praktisk arbeid erfarte jentene hva det ville si å være jente og om å tilpasse seg familiens behov.58

Arbeid var en form for disiplinering som rettet seg mot kroppen, og den var streng og patriarkalsk. Den følgende historien vitner om maskulin autoritet, og om at faren var familiens overhode og den som påførte barnet straff på kroppen:

Det var e natt e søster av meg skreik og sa hun hadde sett e mus. Da ble pappa sinna, og så måtte a stå på kjøkkenet resten av natta i bare nattlinnetet. Det var helt tyrannisk den gangen. Nattlinnetet gikk bare ned til kneet. Det var lerret.59

Barna ble straffet på kroppen, men det lå også en «fysisk oppdragelse» i måten barna i arbeidermiljøene vokste opp på. Man kan si at omgivelsenes materielle rammer var et lærestykke. Ifølge Bourdieu var boligen det primære rom for innlæring av omgivelsenes sosiale strukturer. Læringen foregikk som en praktisk læring i et dialektisk møte mellom kroppen og omgivelsene. Kroppen ble en sosialt informert kropp som ble i stand til å ta verden i besittelse.60

Barndommens fysiske nærområder informerte barna om å innordne og tilpasse seg, og ved erfaring lærte de om samhold, lydighet og sosialt ansvar. Videre ble barna informert om kjønnsmakt, om sosial rangordning og om de sosiale vilkårene for familielivet i arbeiderklassen.61 Barna lærte om arbeidermiljøenes muligheter og begrensninger, og gjennom kroppens forståelse av omgivelsene lærte de hvor de var plassert i verden og hva det ville si å være et arbeiderklassebarn. Gjennom å vokse opp i arbeidermiljøene, inkorporerte barna en klassehabitus som skyldtes likhet i omgivelsenes eksistensbetingelser og som var uttrykk for en lovmessighet som felles historier hadde innskrevet i kroppene deres. Klassehabitusen er et subjektivt system av inderliggjorte strukturer og felles persepsjons-, oppfattelses- og handlingsskjemaer.62

Denne måten å forstå forholdet mellom barnet og barnets fysiske omgivelser, skiller seg fra den klassiske sosialhistoriens beskrivelser av hvordan trangboddhet og marginale oppvekstvilkår formet arbeiderklassens barn.63 I denne artikkelen ses barna som sosialt informerte kropper som i et dialektisk forhold og til enhver tid anvendte tidligere erfaringer til å strukturere og påvirke nye erfaringer til å forme egne sosiale livsbaner, og som gjennom disse erfaringene inkorporerte klassehabitusen og ble arbeiderklassebarn.

Klær

Vi gutta hadde som regel 2 plagg om sommeren, det var en tynn bluse og korte blåbokser, vinterplaggene var gjerne utvidet med pjekert, og hodeplagg brukte vi altid og det var vanligvis skjermlue. I min barndom var det en stor arbeidsledighet, og en var da henvist til forsorgen, og vis en skulde ha fottøy til barna var det aldrig annet å få en trebundstøvler.»64

Arbeiderbarnas klesdrakt varierte med årstid og temperatur, noe beskrivelsen over vitner om. Arbeidergutter hadde på seg skyggelue, skjorte, kortbukser og tresko (eller barbeint) om sommeren, og langbukser, pjekkert og støvler om vinteren. Vinterklærne var sydd av mor og var av vadmel, forteller Jørgen Kristiansen (1883), og Anna Othilie Undrum (1882) forteller at mor «sydde kjoler og undertøy til oss saa de var jo også penger tjent. Skotøyet vi brukte den gang var av lær eller ’hesteskitt’ som de kalde de den gang.» Jentenes klesdrakt besto ellers av bluse, skjørt, forkle og skaut og tresko om sommeren. Beskrivelsene av gutters og jenters klesdrakt forteller at barnas klær – det gjelder særlig vinterklærne – ikke spesifiserte eller skilte ut barndommen. Barnas klær var ganske like de voksnes i den samme sosiale klassen, og først og fremst var det størrelsen på klesdrakten som skilte barnet fra voksne.65 Man kan derfor si at klesdrakten innlemmet barna i de voksne arbeidermiljøene.

Klærne «uniformerte» også barnas kropper og skapte dem like. Av minnene ser vi at gitt årstiden var arbeiderbarna ganske likt kledd. Klesdrakten informerte barna om ikke å skille seg ut. Hvis noen prøvde på det, ville de raskt bli satt på plass, forteller Nils Petter Nilsen (1867). Jentene på Hjula Veveri hadde bare skaut og tøfler, men «skulle en finne på å ha hatt på seg, ville hu bli fornærma så hu måtte pelle av seg igjen.»

Samtidig som klærne skapte barna like, skapte de også sosiale skiller mellom dem. Maggi Olsen forteller i sitatet over at barn som var henvist til forsorgen, ikke fikk annet enn tresko til skotøy. Ved å mangle sko eller å gå i tresko, kjente barna på kroppen hva det ville si å være fattig. Og var man fattig, ble man også stemplet som skitten. Fattigdommens verden ble stemplet som kaotisk og skitten, hevder Frykman og Löfgren.66

På den andre siden førte godt skotøy til at barna følte seg verdige og tilhørte en verden preget av renslighet og orden. «Se barna i dag, en ser ikke en eneste som går barbent. De er så propre og reine at det er en fryd å se på dem,» forteller Nils Petter Nilsen (1867) noen tiår senere. Det ser ut som skotøyet har en spesiell plass i barndomsminnene:

Vi hadde kåper, og barbeint har jeg aldri gått. Det bodde en skomaker ved siden av besteforeldrene mine, og han sydde skor te meg. Å, jeg husker en gang jeg hadde fått nye sko, jeg syns dem var så fine så. Han hadde kanta dem med noe lyseblått skinn liksom på kanten. Ja, jeg syns jeg var så fin så. Det var alminnelige lave sko. Nei, barbeint har jeg nesten ikke gått.67

Klær og sko kunne kjennes fine og behagelige, eller de kunne føles trange og skitne, og de kunne lukte og klø. Slik gav klesdrakten fysiske signaler til barna om hvem de var og hvor de tilhørte sosialt. Men klær systematiserte og ordnet også barndommen ved å utheve og markere spesielle situasjoner i livet og skille mellom hverdag, høytid eller fest:

Med klær var det i almindelighet smått stell, mange barn brukte tresko. Da en liten søster av oss døde, husker jeg at vi, min yngre bror og jeg, fikk nye pjekkerter, det var stasplagg. Vi hadde som regel 1 sett søndagsklær. […] En tid før konfirmasjonen fikk vi lov til å legge bort det vi tjente til klær og lignende til konfirmasjon.68

Utstyrt med hverdagsklær ble barna oppdratt til nøysomhet, men ved spesielle anledninger hadde barna spesielle klær. I begravelser og konfirmasjoner skulle barna være pent kledd, og de skulle også ha et sett med pene søndagsklær. Slik ble det trukket tydelige og faktiske grenser mot hverdagsliv og fattigdom.

Det viktigste ved østkantbarnas klesdrakt var imidlertid at de i så stor grad var kledd som små voksne, i motsetning til vestkantens barn, som var kledd i den spesielle barnedrakten som var på moten den gangen, nemlig matrosdrakten. Matrosdrakten ble alminnelig utbredt blant gutter og jenter i borgerlige miljøer før 1900.69 Drakten skilte barna ut og spesifiserte barndommen som forskjellig fra voksenlivet, mens klesdrakten til østkantbarna innstilte barna på livets alvor og på at de tilhørte en voksenverden fylt av plikter. I fysisk forstand innlemmet klesdrakten barna i fellesskapene ved høytider, og de instruerte barna om å oppføre seg på bestemte måter og om når de skulle uttrykke følelser som glede, sorg eller savn. I arbeidermiljøene var sorg og glede ikke individualisert og privatisert som i den borgerlige kultur.70 Men i begge miljøer var klesdrakten et «instrument» som utøvet en ytre eller kroppslig dannelse av barna.

Mat

Så jeg fikk i oppdrag å hente klubb hos fru Lund. Hun bodde i Urtegaten […]. Og så måtte jeg sitte og vente da, for hu hadde jo ikke alt sammen ferdig. Og så fikk jeg servert en klubb da mens jeg satt der. Det var så nydelig så jeg har aldri kjent så god klubb, og aldri kommer jeg vel te å kjenne det heller. For det var noe særegent ved den.71

Mat er en biologisk forutsetning for menneskelig liv, men den smaker og oppleves forskjellig, avhengig av hva maten består av og hvilken anledning den inngår i. Av sitatet over ser vi at opplevelsen av mat kunne være en dypt tilfredsstillende og kroppslig glede. Gjennomgående i minnematerialet fortelles det detaljert om mat og måltider, noe som kan tolkes som uttrykk for at matens smak og fysiologiske betydning satte seg som avtrykk i barnekroppene og senere ble gjenopplevd som en viktig del av barndommen. Det fortelles stort sett om tilstrekkelig og god mat. Jørgen Kristiansen (1883) slår fast at «maten hjemme var alminnelig kraftig og god.»

Det går også fram av minnene at det var bevissthet i miljøene om at kostholdet var viktig for barnets helse, styrke og arbeidskraft. Kosten skulle sette barna i stand til å møte fysiske utfordringer og skaffe organismen krefter. Derfor ble det lagt vekt på et kraftig morgenmåltid som gjerne besto av brød, ofte med sirup, men uten smør. Det fortelles også om noe som kalles eksport (smør) og om forskjellig pålegg på brødet.72 Andre forteller om havregrynsvelling om morgenen med skummet melk ved siden av. Eller frokosten kunne være som denne: «Vi barna var særlig glad i en morgenrett, som ofte besto av brød skåret opp i terninger og overstrødd med sukker og fløte og oppbløtt i kaffe.»73 Morgenmåltidet besto altså av kornprodukter, sukker, melk og kaffe. Til middag var det vanlig med kraftig og næringsrik kost som lungemos, lever, spekesild, helgrynssaftsuppe eller flesk, og til kvelds rugmelsgrøt kokt på vann og skummet melk til. På søndager var det som regel noe ekstra. Det kunne være hvetekake med margarin om morgenen og fersk suppe til middag.74

For noen barn inngikk maten i kampen for tilværelsen, noe Anna Johansen (1881) opplevde og ikke glemmer: «Det var en gutt som hadde tatt en makrell fra en butikk. Det var hos Ola billig. Så fikk han tak i gutten og ga’n juling. Og så ble det pipekonsert. Det var da politi kom. Ola billig var vel blitt sinna for den makrellpinnen da.» Historien forteller at noen barn på østkanten kjempet en kamp for brødet som kjentes på kroppen, men den forteller også om lojalitet i arbeidermiljøene, om støtte til gutten som manglet mat og motstand mot øvrighetens maktutøvelse.

Einar Grønholdt (1893) erfarte at det ikke alltid var nok mat. Han forteller at det var vanlig i hans ungdom at de hentet mat på Dampkjøkkenet.75 Etter middagsserveringen kunne man på få kjøpt rester til en billig penge. De som var heldige og slapp til i køen – Grønholdt viser her til det berømte maleriet av Christian Krogh «Kampen for tilværelsen» – fikk kjøpt rester og betalte ti øre for en ganske stor porsjon middag. Einar og mange andre måtte imidlertid ofte gå tomhendt hjem, for det var som sagt kamp om å få kjøpt disse restene. Når Einar ikke alltid fikk nok mat hjemme, var det en særskilt grunn til det. Det hendte at farens lønn gikk opp i drikk:

Når det gjelder kostholdet i min barndom, er det nokk riktig at det hendte jeg gikk sulten til sengs, men dette skyldtes nokk noe av mer privat natur, det var jo slik den gang også at det var fedre som brukte sin surt fortjente ukelønn til drikk, og dette gjorde seg desværre også gjeldende i mitt hjem. […] Når vi hadde mat ble det aldrig rasjoneret, men vi måtte ta oss mat selv som regel. For mor var jo på arbeidet […] Nei jeg kan ikke huske jeg gikk sulten til mit arbeide, hvis vi ikke hadde mat i huset da, kjøbte jeg gjerne en 2 øres rugkake, og denne gikk ned uten smør og den stilte nokk den værste sulten, hadde vi ikke penger fandt vi en tom øll eller brendevinsflaske denne fikk vi 3 øre for, og disse penger kunne vi jo få omtalt rugkake for.76

Einar kunne gå sulten til sengs, men han gikk aldri gikk sulten til arbeidet. I arbeidermiljøene ble det lagt vekt på at morgenmåltidet skulle være solid og mettende og fylle maven. Det forutsatte mat med kraftig substans. Ifølge Bourdieu er arbeiderklassens valg av mat preget av nødvendighet. Arbeidere verdsetter kraftig kost som må tygges fordi de er avhengige av sin fysiske styrke og av at muskelarbeidskraften reproduseres.77 På Kristianias østkant ble det lagt vekt på kraftig kost og nødvendighetens mat i det daglige. Men barna opplevde også andre enn nødvendighetens smaker. På lønningsdagen kunne barna få noe ekstra godt å spise, forteller Olaf Gamborg-Nielsen (1873). Den dagen faren fikk lønn, møtte barna ham på hjemveien. Faren kunne stoppe ved en frukthandler, eller barna fikk være med inn i en bakerbutikk. «En 3 øres Napoleonskake var det bedste vi viste. Eller når vi fikk ta for oss av en 5 l. pose med gråpærer eller glassepler. Så dro vi hjem i triumf til mor. Velsignede dager og minner!»

Mat ble opplevd og sanset som nødvendighet, velvære og glede, og den skilte også mellom hverdager og merkedager. Man kan si med Roland Barthes at maten uttrykte en situasjon og inngikk i et system hvor ulikhetene ble betydningsfulle.78 Merkedagene ble markert med annen mat enn den daglige. Da Anna Johansen (1881) ble konfirmert, kjøpte faren en stor kurv med lokk, og kurven var full av deilige hveteboller. Hveteboller var ikke hverdagskost, og de kommuniserte gjennom syn, lukt og smak om fest og om viktige overganger i livet. Ingen gjester var invitert den gang, forteller Anna, men det var annerledes da broren ble konfirmert. Da var det fest, og det ble servert alkohol: «[…] han var gutt. Vi satt ute i gården, det var satt opp border der, og det var så mye folk. Alle snekkera var der […] Det var både øl og brennevin da.»79 Konfirmasjonen var et overgangsritual, og gutten ble i dette tilfellet innlemmet – eller drukket inn – i en voksen mannsverden med fest og servering av alkohol. Dette var ikke jentenes verden, forteller Sigvarda Olsen (1884). Innlemmelsen i kvinnefellesskapet foregikk ved et felles konfirmasjonsmåltid sammen med andre voksne kvinner:

Så det var jo ikke så rar konfirmasjon heller. Det ikke så store selskapa den gangen. Jeg husker jeg hadde bare to ifra arbeidet, og det var spinneren min, og så var det e dame til. Det var hele selskapet. Jeg ville at spinneren min skulle komme hjem, så hun kom. Og hun fulgte meg til kirken. Mor var ikke i kirken til konfirmasjon. Hun var hjemme og stelte maten.»80

Måltider og mat til hverdag og fest fylte tilværelsen i arbeidermiljøene. Familiens levebrød var fint balansert mellom tilgang på og forbruk av materielle ressurser, og veien til det å kjenne sulten gnage var kort. Slik erfarte barnet gjennom det å spise og det å mangle mat hvordan ressursene var ulikt fordelt innad i familien og mellom familier i arbeidermiljøene. I minnene ble maten opplevd og husket i ettertid som følelser av omsorg, trygghet og glede, men også – hvis den manglet – som et kroppslig og mentalt savn.

Sykdom og død

Mange barn på Kristianias østkant erfarte sykdom og død som en nærgående realitet i barndommen. I siste del av 1800-tallet var dødeligheten høy i Kristiania. Gjennomsnittet her lå godt over norske byer, og langt over bygdene. Ikke minst trakk Kristianias arbeiderbydeler gjennomsnittet opp, og barna var mest utsatt. Ved århundreskiftet hadde 42 prosent av de døde i Kristiania ennå ikke fylt fem år.81

At sykdom og død var til stede som en fysisk realitet i oppveksten, kommer også til uttrykk i arbeiderminnene. Barn ble rammet av sykdom selv, eller de kunne oppleve at søsken eller foreldre ble syke og døde. Tuberkulosen herjet på denne tiden, og aldersklassene mellom fem og 14 år var hardest rammet.82 I enkelte familier gjorde sykdommen store innhogg i søskenflokkene, minnes Jørgen Kristiansen (1883):

Den gangen var det mye tuberkulose. Det var en som bodde i samme gården, og han gikk og spytta på gangen husker jeg. Det var vel han som smitta oss. Jeg har hatt 4 søsken som døde av tuberkulose.

Om Jørgen som barn hadde erfart at tuberkulosen smittet gjennom spytt og kroppslig nærhet eller om denne kunnskapen var kommet til i ettertid, er vanskelig å fastslå. Tuberkelbasillen ble identifisert i 1882, og ifølge medisinhistoriker Aina Schiøtz spredte kunnskaper om smitteveier og smittebekjempelse seg raskt ut til «folket» etter dette. I tiden etter 1900 ble store helsekampanjer iverksatt, og de ble intensivert inn i mellomkrigstiden i form av hygieneprogram og arbeidet for folkehelsens fremme.83 Det er rimelig å lese Jørgens minner om tuberkulose og smitteveier som en sammensetning av erfaringsbasert kunnskap og opplysning i samtid og ettertid.

Hvordan opplevde barna at søsken ble syke og døde? «Jeg måtte ligge med bror min like inn i døden, da han hadde tuberkulose,» forteller Jørgen videre. Nærheten til den syke broren og tomrommet i sengen etter den døde, må ha satt seg som spor i kroppen av fravær og tap. På den andre siden fikk Jørgen oppleve å følge den syke broren inn i døden. Det kan se ut som denne nærheten til død gjorde at barna erfarte at døden var en del av livet. «Som før fortalt var vi 5 søskend der levde, vi hadde havt 2 søskend til, men disse døde som ganske små,» forteller Einar Grønholt (1893). Videre forteller Anna Jaffa (1885) at «[d]et har vært 14 barn av oss, men de døde mange som små.» Døde søsken omtales anonymt og uten omsvøp. Denne måten å fortelle om døde søsken kan selvsagt ha vært en måte å takle sorgen på. Ved å anonymisere døde søsken, distanserte man seg fra den døde i samtid og ettertid. Men det kan også være uttrykk for at når barna hadde døden tett innpå livet, lærte de gjennom erfaring å forholde seg nøkternt til den. At barn var tett på døden og døde ser vi også i barndomsminner fra sør- og vest-Norge. Der forteller kvinner, født i tiden omkring 1900, at når noen døde i nabolaget, «[…] så gjekk me og såg på lik». Liket ble stelt og pyntet og stilt til skue i stua, og barna hadde en selvfølgelig rett til å delta i skikkene som var knyttet til fenomenet død.84

Da barnedødeligheten sank i vestlige land, skjedde det ifølge den amerikanske sosiologen Viviana Zelizer endringer i holdninger til barn og barnedød. Zelizer hevder at det fant sted en emosjonell revolusjon som førte til at barn og barnedød ble sentimentalisert. Utviklingen førte til «a dramatic revolution in mourning» i forbindelse med barns død.85 På denne bakgrunn kan man tenke seg at i arbeidermiljøene på Kristianias østkant rundt 1900 ble barnedød erfart i tråd med gamle forestillinger om at mennesket ikke hadde noen innflytelse over døden. Siden barnedødeligheten var høy, var det den gang en like nærliggende tanke at barn døde av barndom som at gamle døde av alderdom.86 Døden var forventet og akseptert, men det betyr ikke at barn ikke var knyttet til søsken med kroppslige og følelsesmessige bånd eller at de ikke opplevde sorg og tap når de døde. Det betyr snarere at det var nedfelt en forventning i arbeidermiljøene rundt 1900 om at man ikke kunne hente barnedødsfall ut av skjebnens klør.87

Ved sykdom kunne likevel lege tilkalles, men legebesøk kostet penger, og møtet med legen kunne bli et lærestykke i klasseforskjeller og i hvordan makt og avmakt materialiserte seg i arbeiderhjemmet idet legen trådte over dørstokken. I dette tilfellet hadde familiefaren blødende magesår:

[…] mor gikk fortvilet omkring og stelte med far og oss. Da legen kom inn i skinnpels, det var vinterstid, stanset han uten å ta av sig og spurte om vi kunne betale. En god venn av far var tilfeldig til stede og irettesatte legen for hans optreden; det rettet oss opp og virket som balsam på våre sinn, men harmen brenner i oss ved erindringen.88

Noe huskes, noe glemmes og noe kommer til i ettertid, men denne erfaringen av ydmykelse hadde risset seg inn i barnets sinn som et sårt minne. Så vel barna selv som familiens venner var til stede ved denne episoden, noe som illustrerer at barna deltok der sykdom i familien utspilte seg. Barna var til stede og erfarte gjennom å se, høre og lukte hvordan sykdom og død brøt ned menneskekroppen. Sykdom og død ble altså ikke «privatisert» eller skjult for barna.

Barna levde i et miljø der sykdom og død grep inn i og regulerte barnas liv. Det var særlig tuberkulosen som rammet både barna selv og de voksne. Omkring 1900 var utbredelsen av tuberkulosen på sitt høyeste, og utover på 1900-tallet gikk sykdommen gradvis tilbake.89 Parallelt fortsatte også barnedødeligheten å synke.90 Samtidig skjedde det at når dødeligheten sank, ble barnedød utålelig. Den skulle bekjempes og defineres bort fra barndommen. Sykdom og død ble taushetsbelagt, usynliggjort og skjult for naboer, familie og barn. Den døende ble flyttet fra hjemmet og nærmiljøet og inn på hospitalet. «A heavy silence has fallen over the subject of death,» skriver Philippe Ariès i sin bok om det vestlige menneskets skiftende holdninger til død.91 Barn skulle beskyttes fra døden ved å ekskluderes fra den, med det resultat at de mistet muligheten til å følge og erfare sykdom og død i familien. Etter hvert fikk de heller ikke delta i begravelser. En tilværelse der barna hadde en fysisk nærhet til døden og sanset og erfarte at den var en del av livet, var under avvikling etter 1900.

Minner om materialitet – konklusjon

Denne artikkelen presenterer i korte trekk barndomshistoriens historiografi, fra etableringen i Norden på 1970-tallet og fram til i dag. Historiografien er kjennetegnet ved to vendinger når det gjelder perspektiver og tilnærmingsmåter. Den første vendingen er den sosialhistoriske som preget barndomshistorien i den tidlige etableringsfasen på 1970- og 1980-tallet. Barndomshistoriske fenomen ble forklart med utgangspunkt i økonomiske og sosiale strukturer, og barnet ble i stor grad sett som et objekt skapt av disse. På 1990-tallet fant det sted en kulturell vending som resulterte i det som i denne artikkelen betegnes som den nye barndomshistorien. Den nye barndomshistorien er kjennetegnet av at blikket ble justert og i større grad rettet mot barnet selv og mot familien, hverdagslivet og lokalsamfunnet. I et «desentrert» og lokalt perspektiv framsto barnet og familiene som historiske aktører som ikke bare var underlagt strukturenes makt, men som innenfor gitte strukturer foretok valg og var aktive deltakere som skapte kultur og mening i egne liv.

I denne artikkelen åpnes det for en tredje vending i barndomshistorien, nemlig den materielle. Det er en vending som innlemmer materialiteten som fortolkningskategori i barndomshistorien. I dette perspektivet ses barnet som kropp som er formet av og som selv sanser, erfarer og former sine fysiske omgivelser. Den materielle vendingen er ikke en gjeninnsettelse av strukturenes tvang og objektivering av barnet, men det er en utvidelse av perspektivet for å fange inn hvordan barnet som subjekt og substans og kropp er formet av og erfarer og former de materielle omgivelsene, og for å forstå barn og barndom som totale og komplekse historiske fenomen.

Med materialiteten som fortolkningskategori og arbeiderminner som empirisk materiale, belyser denne artikkelen hvordan barn i arbeidermiljøene i Kristiania rundt 1900 erfarte, tilpasset seg og behersket nærområdenes materielle krav. Utgangspunkt er at barnet møter verden med sin kropp, og at kroppens kjønn og fysiske konstitusjon og ferdigheter var avgjørende for hvordan dette møtet artet seg og for formingen av barnets verden. Minnene er forstått og fortolket som et møte mellom ulike kulturer og tider. Når handlingene og ordet er blitt fortolket historisk og kontekstuelt, er fortolkningsrammen imidlertid materialiteten og barnets tilpasning og svar på materialitetens krav. Gjennom å vokse opp, erfare og være aktive deltakere i lokalsamfunn og familie, var barna kroppslige subjekter som ikke bare var preget av, men også preget denne verden.

Bolig, mat og klær og sykdom og død var viktige elementer i barnets nærområder på Kristianias østkant rundt 1900 og var med på å bestemme barnets situasjon. Vi har sett at gjennom erfaring av nærområdenes materielle krav lærte barnet å bli et arbeiderbarn, og tilhørigheten til arbeiderklassen ble innleiret i barnets kropp. Det å være arbeiderklasse var altså ikke (bare) et spørsmål om klassebevissthet, men om kroppslige lærestykker i barndommen. Barnets kropp ble sosialt informert og utviklet sanser som den praktiske, nødvendighetens, pliktens og den kollektive ansvarlighetens sans.92 Barnet lærte samhandling, lydighet og disiplin og om å bidra og være til nytte. I arbeidermiljøene var barna integrerte deltakere og aktører på voksnes arenaer. Slik ble barna synlige subjekter i eget og familienes liv. Barnet inntok subjektposisjoner som omsorgansvarlig, medforsørger og arbeider i familiekollektivets tjeneste.

Arbeiderbarnet erfarte også den fysiske kapitalens betydning, fordi den definerte på hvilken måte og i hvilken grad barnet kunne bidra til kollektivet og hevde seg i kampen for familiens levebrød. Fysisk kapital – det vil si styrke og motstandskraft – var også viktig for hvordan barnet møtte og erfarte sykdom og død.

Det åpnes her for å se barndom som en «totalitet» av fenomeners kultur og mening og hvordan disse fenomener blir erfart innenfor og i relasjon til de kulturelle og materielle kontekster som omgir dem. Når jeg tar til orde for kroppens og materialitetens innsettelse i barndomshistorien, er det ikke som biologisk reduksjonisme, men som et produkt av interaksjonen mellom kropp og samfunn og mellom natur og kultur. Utgangspunktet har vært at sosial handling er legemliggjort handling, utført ikke bare av tekster, men av virkelige, levende kropper.93

Jeg vil altså åpne for bifokale perspektiv i barne- og barndomshistorien; det vil si doble perspektiv som inkluderer barnet som aktør og subjekt som former sine omgivelser på den ene siden og som formet av omgivelsenes strukturer på den andre. Barnet ses som en lokalt agerende kroppslig aktør, med koplinger og forbindelser til større samfunnsmessige kontekster. Barndom blir da noe mer enn det som er gitt enten av samfunnsmessige strukturer eller det som er kulturelt konstruert. Det bifokale perspektivet åpner for et differensiert barndomsbegrep og for å se barnet som kulturelt konstruert og som biologi og faktisitet som erfarte og formet verden.

1 Arbeiderminnesamlingen, Historisk institutt, NTNU. Minnene ble samlet inn av Edvard Bull i 1950-årene.
2 I. Kaldal, Historisk forståing og forteljing, Oslo 2003: 96 ff.
3 P. Bourdieu, Den praktiske sans, København 2007.
4 M. Merleau-Ponty, Kroppens fenomenologi, Oslo 1994.
5 E. L. Bjurman, Barnen som produktivkraft. Barnarbetet i Sverige: lagstiftning och verklighet, Ord och Bild, 1970, 6; P. Schybergsson, Barn- och kvinnoarbete i Finlands fabriksindustri vid mitten av 1800-talet, Historisk tidskrift för Finland, 1974, 1; S. K. Høvik, Den offentlige debatt om barnearbeidet i norsk industri og statsmyndighetenes forsøk på å regulere dette arbeidet i tidsrommet 1870–1890, hovedoppgave i historie, Bergen 1976.
6 Se O. Gardarsdóttir, Working Children in Urban Iceland 1930–1990. Ideology of Work, Work-Schools and Gender Relations in Modern Iceland, i N. de Coninck-Smith, B. Sandin og E. Schrumpf (ed.), Industrious Children. Work and Childhood in the Nordic Countries 1850–1990, Odense 1997.
7 D. Slettan, Dreng og taus i Verdal, Oslo 1978.
8 Andre publikasjoner fra denne perioden er R. Ambjörnsson, Barnets födelse – en skiss över barnet i historien, Ord och Bild, 1976, 1; R. Liljeström, Uppväkstvillkor. Samspelet mellan vuxna och barn i et föränderligt samhälle, Stockholm 1973; A. L. Gjesdal Christensen, Barn som deltakere. Oppvekst i bysamfunn for to generasjoner siden, Forskningsnytt, 1976, 1; L. E. Thorsen, Asyler, håndgjerningsskoler og barnekrybber i Norge i forrige århundre, Dugnad, 1977, 1; Å være barn i gamle dager, Forskningsnytt, 1979, 4.
9 Et enkelt søk i den norske bibliotekbasen BIBSYS bekrefter dette. Oppslagsordene barndommen, historie og barndomshistorie gir seks treff ved søk på 1970-tallet, mens 1980-tallet kommer opp med 24 bokutgivelser. På 1990-tallet var det 51 bokutgivelser.
10 C. Clausen (red.), Forord, Barndommens historie, København 1981.
11 E. Bull, Historisk vitenskap foran 1970-årene, i E. Bull, Retten til en fortid, Oslo 1981.
12 Foredraget ble holdt i Selskapet for norsk kulturgransking.
13 Se E. Schrumpf, Det hygieniske barnet, i E. Benum, P. Haave, H. Ibsen, A. Schiøtz og E. Schrumpf, Den mangfoldige velferden, Oslo 2003.
14 T. Korsvold, Profesjonalisert barndom. Statlige intensjoner og kvinnelig praksis på barnehagens arena 1945–1990, Trondheim 1997.
15 E. Schrumpf, Barndommen historie, Oslo 2007: 76.
16 Inspirert av den franske idéhistorikeren Michel Foucault beskriver for eksempel Tove Stang Dahl i boka Barnevern og samfunnsvern (1978) hvordan utviklingen i vitenskapelig tenkning førte til økt sosial kontroll av barn i og utenfor det offentlige barnevernet.
17 B. Sandin, Hemmet, gatan, fabriken eller skolan. Folkundervisning och barnuppfostran i svenska städer 1600–1800, Lund 1986; N. de Coninck-Smith, Haderslevgadesagen. En historie om forholdet mellem hjem og skole i København 1870–ca. 1920, i Årbog for Arbejderbevegelsens Historie, 1987; K. Jordheim, Skolens rolle, i B. Hodne og S. Sogner (red.), Barn av sin tid, Oslo 1984.
18 Flere eksempler med utgangspunkt i arbeidslivshistorien nevnes: L. Olsson, Då barn var lönsama, Stockholm 1980; L. Edgren, Lärling, gesäll, mästare. Hantverk och hantverkare i Malmö 1750–1887, Malmö 1987; P. Bolin-Hort, Work, Family and the State. Child Labour and the Organization of Production in the British Cotton Industry, 1780–1920, Lund 1989.
19 Se S. Dyrvik, Den demografiske overgangen, Oslo 2004. Eksempler er S. Dyrvik, Barnet i familien og slektskrinsen, Forskningsnytt, 1979, 1; D. Gaunt, Familjeliv i Norden, Malmö 1983; S. Sogner m.fl., Fra stua full til tobarnskull, Oslo 1984; G. Á. Gunnlaugsson, Family and Household in Iceland 1801–1930. Studies in the relationship between demographic and socio-economic development, social legislation and family and household structures, Uppsala 1988.
20 Unntak er for eksempel E. Bull, Barn i industriarbeid, i B. Hodne og S. Sogner (red.), Barn av sin tid, Oslo 1984; D. Slettan, Dreng og taus i Verdal, Oslo 1978.
21 E. Schrumpf, Synet på industrielt barnearbeid – et oppgjør med elendighetshistorien, Historisk tidsskrift, 1993, 2.
22 I. Kaldal, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistsorie, Oslo 2002: 12.
23 Ny barndomshistorie har en parallell i det som samfunnsvitenskapen kalles ny barndomssosiologi. Den bygger på sosialkonstruktivismen som hevder at vår viten om barnet og barnets livsverden avhenger av predisposisjoner i en bevissthet som er formet av våre sosiale, politiske, historiske og moralske kontekster. Denne tilgangen til barndommen er hermeneutisk. Se A. James, Chr. Jenks og A. Prout, Den teoretiske barndommen, København 1999: 41–42.
24 M. Sjöberg, Att säkra framtidens skördar, Linköping 1996; E. Schrumpf, Barnearbeid – plikt eller privilegium, Kristiansand 1997; N. de Coninck-Smith, B. Sandin og E. Schrumpf (ed.), Industrious Children. Work and Childhood in the Nordic Countries 1850–1990, Odense 1997.
25 E. Schrumpf, Den nye kulturhistorien. Teoretiske og metodiske implikasjoner for barnehistorien, Heimen, 1999, 3.
26 Skolehistorie ble for eksempel fortolket i et lokalhistorisk og hverdagshistorisk perspektiv der barnet framsto som aktør, se N. de Coninck-Smith, For barnets skyld. Byen, skolen og barndommen 1880–1914, København 2000.
27 Aktørperspektivet i L. Gordon, Heroes of their own Lives, The Politics and History of Family Violence. Boston 1880–1960, New York 1988, inspirerte mange nordiske barndomshistorikere.
28 Eksempler er avhandlingene til M. Sundkvist, De vanartade barnen. Mötet mellan barn, föräldrar och Norrköpings barnavårdsnämnd 1903–1925, Linköping 1994; A. Løkke, Døden i barndommen. Spædbørnsdødelighed og moderniseringsprocesser i Danmark 1800 til 1920, København 1998.
29 Schrumpf 1993.
30 L. Olsson, Då barn var lönsama, Stockholm 1980.
31 E. Schrumpf, Barnearbeid – plikt eller privilegium?, Kristiansand 1997.
32 N. de Coninck-Smith, B. Sandin og E. Schrumpf, Industrious Children. Work and Childhood in the Nordic Countries 1850–1990, Odense 1997; M. Sjöberg, Att säkra framtidens skördar. Barndom, skole och arbete i agrar miljö: Bolstad pastorat 1860–1930, Linköping 1996.
33 J. E. Myhre, Barndom i storbyen. Oppvekst i Oslo i velferdsstatens epoke, Oslo 1994; T. Korsvold, Profesjonalisert barndom. Statlige intensjoner og kvinnelig praksis i barnehagens arena 1945–1990, Trondheim 1997.
34 K. Olsen, Krigens barn. De norske krigsbarna og deres mødre, Oslo 1998; H. Thuen, I foreldrenes sted: Barneredningens oppdragelsesdiskurs 1820–1900. Eksemplet Toftes gave, Oslo 2002; J. Sköld, Varför fosterbarn? Fosterhemsplacering genom Stockholms fattigvårdsnämnds utackorderingsbyrå 1891–1926, Stockholm 2003; T. Korsvold, Barns verdi. En barndoms som evneveik på 1950-tallet, Oslo 2006; C. Lindgren, En riktig familj. Adoption, föräldraskap och barnets bästa 1917–1975, Stockholm 2006; A. Andresen, Hender små. Bortsetting av barn i Norge 1900–1950, Bergen 2006; K. Ericsson, Samfunnets stebarn, Oslo 2009.
35 P. S. Fass (ed.), Encyclopedia of Children and Childhood in History and Society; H. D. Hindman (ed.), The World of Child Labor. An Historical and Regional Survey, New York 2004.
36 N. de Coninck-Smith, Barndommens historikere, Dansk Historisk tidsskrift, 1995, 1.
37 E. Schrumpf, «Det var en fest at fare!» Fra lokalt til globalt perspektiv på barnearbeidets historie, Heimen, 2009, 46. I artikkelen argumenterer jeg for at barns arbeid ikke bare kan ses og forstås innenfor en lokal kontekst der familie, lokalsamfunn og barnet selv definerer barnets arbeidsoppgaver, men at barnearbeid – i dette tilfelle innenfor skipsfarten – kan og må også ses i et større perspektiv der strukturer innen skipsfart og handel på den globale arena påvirket barns arbeid lokalt. Barns arbeid inngår i transnasjonale kjeder der barna påvirkes av og påvirker selv disse kjedene.
38 Finn Olstad reflekterer også om materialitetens betydning i debattartikkelen Litt historisk hjernevask, Historikeren 2011, 1. Her tar han opp forholdet mellom språket og hjernen, eller det som den amerikanske kognitive lingvisten George Lakoff omtaler som «the embodiment of mind».
39 Med fysisk alder menes kroppens modning, størrelse og styrke. I den moderne vestlige kultur er barnet definert i forhold til kronologisk alder. Et ensidig fokus på barnets abstrakte og kronologiske alder kan hevdes å være uttrykk for en universell, positivistisk og reduksjonistisk barndomsforståelse.
40 James, Jenks og Prout 1999: 226.
41 D. Østerberg, Arkitektur og sosiologi i Oslo: En sosio-materiell fortolkning, Oslo 1998: 18.
42 M. Merleau-Ponty, Kroppens fenomenologi, Oslo 1994: 93, 94 og 100.
43 J. Solheim, Forord, M. Douglas, Rent og urent, Oslo 1997: 15.
44 P. Augestad, Skolering av kroppen, Bø 2003: 37.
45 P. Bourdieu, Outline of a Theory of Practice, Cambridge 1977: 124.
46 P. Bourdieu, Den praktiske sans, København 2007: 110.
47 Østerberg 1998: 26–27.
48 A. James, C. Jenks og A. Prout, Theorizing Childhood, Cambridge 1998: 214.
49 Østerberg 1998: 69–70.
50 Østerberg 1998: 73, 84.
51 J. E. Myhre, Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900, bd. 3, Oslo bys historie, Oslo 1990: 376–377.
52 L. E. Thorsen, Kvinnene på Kampen. En undersøkelse av arbeiderkvinners levekår 1890–1930. Hovedoppgave i etnologi, Oslo 1978: 179.
53 I. Blom, Barnebegrensning – synd eller sunn fornuft?, Oslo 1980: 31.
54 K. Kjeldstadli, Den delte byen. Fra 1900 til 1948, bd. 4, Oslo bys historie, Oslo 1990: 399.
55 J. Frykman og O. Löfgren, Det kultiverte mennesket, Oslo 1994: 105–107.
56 Bourdieu, sitert i Augestad 2003: 252.
57 P. Ariès, Barndommens historie, Oslo 1980: 19.
58 L. E. Thorsen, Det fleksible kjønn, Oslo 1993: 64.
59 Maggi Olsen (1876).
60 Bourdieu 1977: 89.
61 Frykman og Löfgren 1979: 112..
62 P. Bourdieu, Den praktiske sans, København 2007: 100.
63 Se f.eks. A. Davin, Growing up poor. Home, school and street in London 1870–1914, London 1996.
64 Einar Grønholdt (1893).
65 Philippe Ariès knytter oppfinnelsen av egne barneklær til oppfinnelsen av barndommen, Ariès 1980: 71.
66 Frykman og Löfgren 1979: 183.
67 Ovida Carlsen (1878).
68 Olaf K. Gamborg-Nielsen (1873).
69 G. Aarsland Rosander, Barneklær, i B. Hodne og S. Sogner (red.), Barn av sin tid, Oslo 1984: 141–142.
70 Frykman og Löfgren 1979: 113.
71 Jørgen Kristiansen (1883).
72 Jørgen Kristiansen (1883).
73 Olaf K. Gamborg.Nilsen (1873).
74 Einar Grønholdt (1893) og Jørgen Kristiansen (1883).
75 Christiania Dampkjøkken var et aksjeselskap som solgte billig middagsmat til ubemidlete og som ikke tok sikte på fortjeneste. Myhre 1990: 223.
76 Einar Grønholdt (1893).
77 P. Bourdieu, Distinksjonen, 2005: 190.
78 R. Barthes, Matens grammatikk, i Samtiden 1979, 6: 34.
79 Anna Johansen (1881).
80 Sigvarda Olsen (1884).
81 Myhre 1990: 388–390.
82 Ibid: 391.
83 A. Schiøtz, Folkets helse – landets styrke 1850–2003, Oslo 2003: 52, 236.
84 A. L. Gjesdal Christensen, Livet i og mellom husene. Utvalgte artikler om livsform i bymiljø, Oslo 1991: 162.
85 V. Zelizer, Pricing the Priceless Child. The Changing Social Value of Children, New York 1985: 23.
86 Løkke 1998: 464.
87 Løkke hevder at disse gamle forestillingene om død var oppløst omkring første verdenskrig og at moderne holdninger til barnedød som noe som kunne bekjempes, da hadde tatt over.
88 Olaf K. Gamborg-Nielsen (1873).
89 I. Blom, Feberens ville rose, Bergen 1998: 10.
90 Dyrvik 2004: 71.
91 P. Ariès, The Hour of Our Death, Oxford 1981: 570, 614.
92 Se Bourdieu 1977: 124.
93 James, Jenks og Prout 1999: 207.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon