Agnes S. Arnórsdóttir

Property and Virginity. The Christianization of Marriage in Medieval Iceland 1200–1600

Aarhus: Aarhus University Press 2010, 533 s.

Avhandlingen til Agnes S. Arnórsdóttir handler om hvordan ekteskapet på Island ble påvirket av kirken og kanonisk rett. Tidsrommet spenner fra høymiddelalderen til etter reformasjonen, med størst vekt på forløpet i seinmiddelalderen. Tradisjonelt sett ble ekteskap arrangert av slektene, ut fra politiske og økonomiske hensyn, og stadfestet ved en muntlig erklæring. Ved påvirkning fra kirken ble dette endret, skriver hun, og viser at endringen gjaldt inngåelsen, avtalene rundt og selve betydningen av ekteskap. Det siste berørte også kjønnsrollene og de sosiale båndene i samfunnet. Tolv kapitler og mer enn fem hundre sider vies denne prosessen, foruten tre bolker med illustrasjoner. Etter en introduksjon og et bakgrunnskapittel følger tre tematiske hoveddeler, før den avsluttende konklusjonen. I hoveddelene tas først de rettslige aspektene opp, deretter de rituelle, og sist følger aspekter rundt eiendom. Kildene er i første rekke lover og juridiske eller rettslige dokumenter og diplomer, særlig ekteskapskontrakter og eiendomsoverdragelser.

Rettslige aspekter

Kapittel tre slår an bokens grunntone: «By changing the rules about what made marriage valid, the Western Church in the twelfth century began a process that not only affected the institution of marriage, but also the wider social structure» (s. 67). Kirken endret altså grunnlaget for hva som gjorde ekteskapet gyldig. Den europeiske bakgrunnen var en pavelig avgjørelse fra 1180 hvor parets samtykke ble stående som essensielt for gyldigheten. Dette åpnet imidlertid for hemmelige ekteskap, et problem konsilet i 1215 forsøkte å løse ved å bestemme at inngåelsene måtte være offentlige og på forhånd gjort kjent for alle parter. Allerede i denne bestemmelsen lå et kompromiss mellom verdslige og kirkelige interesser, skriver Agnes S. Arnórsdóttir. Foreldrenes innflytelse over ekteskapet forsvant nemlig ikke selv om partene selv måtte gi sitt frivillige samtykke. Det offentlige elementet skulle sikre at alle visste om inngåelsen, noe som var viktig for arvespørsmål og at man kunne unngå giftermål innen forbudte slektsledd. På Island var man vel kjent med utviklingen i kanonisk rett og bestemmelsen om ekteskapet, som formelt ble tatt opp i statutter og kirkelig lovgivning i siste halvdel av 1200-tallet. En konsekvens ble at festermål og inngåelsen av ekteskap ble adskilt, noe som tidligere hadde vært synonymt. Foreldrene kunne fremdeles være delaktige ved å inngå avtaler, men det var paret som ved sitt samtykke gjorde ekteskapet gyldig. Dette var en første bevegelse i retning av den kristne doktrinen, skriver hun, og peker på at både parets og foreldrenes samtykke var nødvendig for lovligheten gjennom hele middelalderen. Bestemmelser utenfra, her fra kanonisk rett, ble dermed ikke tatt direkte inn i den islandske lovgivningen, uttrykker forfatteren, men fortolket ut fra en hjemlig kontekst.

I kapittel fire tas den videre reguleringen av ekteskapet opp, i tiden 1300–1600. Kildene viser at det særlig var fokus på spørsmål rundt arv og eiendom. Eksempelvis skulle et par som hadde levd sammen i minst ti år, regnes som lovlig gift og deres arvinger legitime. I større grad enn de verdslige myndigheter fortsatte de kirkelige å definere og klargjøre hva som gjorde ekteskapet lovlig. Dette berodde igjen mye på problemene med hemmelige inngåelser. Tre søndager før ekteskap skulle inngås, skulle det lyses for paret i kirken. Ble det gjort, var kvinnens barn hennes legitime arvinger. At det var forbudt å gifte seg innen fjerde slektsledd ble stadig gjentatt. Når det gjaldt messen, var det forskjellig liturgi for ugifte og enker. Presten skulle velsigne paret, noe Agnes S. Arnórsdóttir regner for lite praktisert. I kampen om ressursene forsøkte landets elite å bruke de ulike reglene til sin fordel. Å få kjent et ekteskap ugyldig kunne bety at arv fulgte nye linjer. Biskopenes praktiske befatning med disse sakene viser, hevder hun, at de forsøkte å tolke og anvende reglene i pakt med den konteksten de selv virket i.

Den lokale kjennskapen til kirkeretten og internalisering av de nye normene er tema for kapittel fem. Saker som ble tatt til retten gjaldt særlig spørsmål om ekteskap var inngått lovlig, og de begynte ofte med et rykte. Igjen var beveggrunnen gjerne arveforhold. I slike saker ble både eldre og yngre lover brukt, uten en konsistent praksis. Mot slutten av 1500-tallet ble det vanligere å få en erklæring om at en var født innen et lovlig ekteskap, og presset på å ha dokumentene rundt det i orden økte. Fremdeles var en frivillig inngang og fullbyrdelse av ekteskapet de viktigste kriteriene. Forfatteren finner en overgang fra fokus på gyldige ekteskap til å trekke utroskap inn i bildet. Utroskap ble i sterkere grad sett på som kriminelt og som synd, og kunne være utgangspunkt for strid om arverettigheter. Utviklingen gikk mot mer kontroll over seksualiteten, både før og i ekteskapet. Uakseptabel seksuell adferd ble slått ned på, den måtte skriftes og bøtes. Dette tolkes som en internalisering av de kristne normene, som igjen var med på å forme hvordan ekteskapet ble forstått.

Rituelle aspekter

Agnes S. Arnórsdóttir tar i kapittel seks opp inngangen til ekteskapet, og viser hvordan de eldste kontraktene formulerte at kvinnen ble gitt, mannen mottok henne. Det samme prinsippet ble uttrykt med at brudgommen betalte en brudepris. Betalingen var for å overta ansvaret for henne. Tidligere gikk den til kvinnens far, senere til datteren, da som hennes særeie eller inn i et felleseie. Mannen måtte også fri, så kunne de økonomiske avtalene inngås. Kvinnen bidro med seg selv og en medgift. Den ble hennes særeie, men var under mannens vern. Mot slutten av 1200-tallet endret betydningen seg av uttrykket: å gifte. Det pekte da mer på handlingen, det å ekte en kvinne, i motsetning til å få eller kjøpe henne. Å inngå festermål fortsatte som praksis, og ble akseptert som et juridisk sett viktig element i starten av et ekteskap. Kvinnen kunne også love å vente på mannen, slik at de senere kunne avtale ekteskap, men forståelsen medførte ingen rettslige forpliktelser. Ved utformingen av ekteskapskontraktene ble de tidligere muntlige ritualene brukt som et mønster. Vitnene spilte en sentral rolle, og det ble bekreftet at ekteskapsløftene var gitt. Faste uttrykk ble viktigere, og kristne formularer ble lagt til den opprinnelig økonomiske kontrakten.

Kapittel syv viser at kontraktene som er bevart fra 1300-tallet ble inngått av fedre eller brødre og dreide seg om de økonomiske avtalene mellom familiene. Dette viser den eldre praksisen, men likevel kan kristne elementer ha spilt en rolle, fremholder forfatteren. I denne perioden kan løftene mellom paret, og bekreftelse på at ekteskapet var inngått i tråd med Guds lov, ha blitt sagt høyt, altså overholdt gjennom en muntlig praksis. Endringen til 1400-tallet var merkbar. Da trådte paret tydeligere frem i utformingen av kontraktene, og de kristne normene ses nedfelt. Gjennom 1500-tallet ble ulike typer kontrakter inngått. Samtlige inneholdt de økonomiske avtalene, noen inneholdt også de kristne delene, og for noen ekteskap ble både en verdslig og en kirkelig kontrakt inngått.

De to typer ekteskapelige bånd er tema for kapittel åtte. De menneskelige båndene gikk i den tidlige perioden mellom slektene, noe som endret seg til at det ble et personlig bånd mellom de to ektefellene. Håndtrykket mellom slektene ble erstattet av håndtrykket paret imellom. I tillegg kom det hellige båndet, fordi kirken hevdet at ekteskapet var innstiftet av Gud. En endring var også at spesielt kvinnens jomfrudom ble fremhevet. Ved å se på utveksling av gaver mellom ekteparet, og talene som ble holdt i bryllupet, fant Agnes at kvinnens uskyld var en gjengave, mer fokusert på enn de materielle verdiene hun brakte med seg.

Forhold rundt eiendom

Kapittel ni handler om eiendomsforhold og ekteskapsstrategi. Dette hadde ikke noe nordisk mønster, praksisen varierte. På Island ble særlig to typer kontrakter inngått. Den ene var at kvinnens medgift og mannens tilgave ble holdt sammen, som kvinnens besittelse innunder mannens håndtering. Den andre var et felleseie, med lik fordeling av eierskapet. En tredje avtale kunne inngås, der kvinnen eide 1/3 og mannen 2/3, men i praksis var den ikke å finne i de eksisterende avtalene. Til tross for at loven tilsa at mannen skulle bestemme hvilken type avtale som skulle inngås, viste kontraktene at det var kvinnens foreldre eller verger som avgjorde dette. Å holde partenes eiendom fra hverandre var den foretrukne avtalen. Begge slektene hadde da størst kontroll over verdiene, og arv fulgte da mor og far separat. Et viktig prinsipp ble at en ektefelle ikke kunne arve den andre gjennom deres egne, felles barn.

Utveksling av ekteskapsgaver og strategier for arv er tema for kapittel ti. Historisk sett var mannens gave til kvinnen, mundur eller brudeprisen, påkrevd. I teorien var ikke hennes medgift det, men i praksis var den likevel normalen. Mundur ble lagt til medgift, og dette ble holdt sammen som hennes. Gjennom seinmiddelalderen endret dette seg. Mundur ble mer et løfte om en tilgave til medgiften, som tilfalt kvinnen om hun ble enke. To nye gavetyper ble innført, benke- og morgengaven. Fordi felleseie bare kunne avtales uten foreldrenes samtykke om paret hadde barn, ble det også en praksis med at de utvekslet andre lovlige gaver. 1/4 av ervervet og 1/10 av arvet gods kunne overføres, kalt henholdsvis fjerdings- og tiendegave.

Kapittel elleve dreier seg om overføring av eiendom og eiendomsrettigheter. Eldste sønn arvet hovedbølet, noe som ses som en patrilineær strategi. Hovedbølet ble også holdt separat fra eventuelle felleseier. Om det skulle gå ut av slekten, var det mulig å kreve det tilbake. Søstre arvet jord utenfor det mest sentrale av eiendommen. I ekteskapet hadde mannen råderett over kvinnens eiendom, med den begrensningen at hennes formelle samtykke var nødvendig for hans disposisjoner. Manglet det, kunne transaksjoner annulleres. Samtykket ses begge veier, skriver Agnes S. Arnórsdóttir, også menn ga kvinner samtykke i at de kunne selge eller gi bort eiendom. Videre skriver hun at eiendomsretten ikke var personlig, men felles. Arvingene var derfor viktige, og det å adoptere (ættlede), opprette testament eller gi lovlige gaver var alternative måter å overføre arv på enn gjennom rettmessige arvinger gjennom ekteskap.

Forfatteren tar avslutningsvis opp bokens tittel og viser til at ordet eiendom symboliserer den verdslige delen av kontrakten, mens jomfruelighet står for den hellige. Begge tema er sentrale i fremstillingen, men eiendom gis klart mest oppmerksomhet og størst rom. Så er da også forhold rundt eiendom mer manifestert i materialet, både i det normative og mer deskriptive. At hun bruker diplomer og ser på utviklingen i praksis, er et pluss. Slik får hun frem at intensjoner i lover og reguleringer på mange måter ikke ble fulgt opp, men brutt av tradisjonen og utfordret av elitens strategiske handlinger. Eksempelvis var kvinnenes stilling langt friere med hensyn til salg av eiendom enn det lovene skulle tilsi (s. 390).

Undertittelen viser at det sentrale perspektivet er kristningen av ekteskapet. For definisjonen av dette konseptet, kristningen av ekteskapet, viser hun i en note til Reynolds (s. 22). Det kunne med fordel vært diskutert på hvilken måte hans definisjon var tjenlig som grunnlag for hennes undersøkelse. Også andre teorier som trekkes inn underveis kunne vært brukt mer som diskusjonsstoff. Der det ikke oppstår en dialog med stoffet, viser det mer forfatterens orientering enn å bidra til leserens. Eksempelvis trekkes det også inn teori i konklusjonen i kapittel åtte som ikke har vært drøftet tidligere i den passasjen (s. 293). Imidlertid tas Georges Dubys modell med de to ekteskap, det verdslige og det kirkelige, opp både som et utgangspunkt og senere i avhandlingen som et sammenbindende element (f.eks. s. 21 og 219).

Delen om de rituelle aspektene står frem som særlig interessant, da endringen forfatteren går inn i der også kan spores på et mer abstrakt plan enn gjennom de rettslige forordningene. Hvordan ord og begreper som ble brukt i ritualene og kontraktene gjennomgikk en endring, særlig med hensyn til betydning, er godt formidlet. Hun følger der utviklingen både på det konkrete og mer overordnede og meningsdannende plan. Det er også i denne delen at den gradvise, mer hellige betydningen av ekteskapet trer frem, og at et kontraktsforhold etableres mellom paret og Gud selv. Det er også der den symbolske konstruksjonen av kjønn kommer frem, og hvordan kirken påvirket den.

Hovedinntrykket etter arbeidet med boken er at den handler om hvilke ringvirkninger kirkens betoning av samtykke fikk. Fordi ekteskapet var en samfunnsinstitusjon, fikk en endring av premissene så vidtrekkende følger. Kristningen er primært forstått som en langsom endring, initiert gjennom påvirkning og formidling av kanonisk rett. Dette var noe ethvert kristnet land måtte forholde seg til. Likevel fortsatte eldre praksis, ved at det muntlige dannet mønster for det skriftlige, at slektenes eller foreldrenes innflytelse fortsatte, og ved at det utover hele seinmiddelalderen ble forhandlet om hva som konstituerte ekteskapet og dermed også legitime arvinger. De bevarte kildene målbærer først og fremst elitens stemme, de som hadde verdier å sikre og som det var verdt å kjempe for.

Forfatteren levner ingen tvil om verken innsikt i kilder eller oversikt over tematikken. Hun sier innledningsvis at det ikke har vært skrevet noen bok om ekteskapet på Island i middelalderen på dets egne premisser. Med hennes verk er den nå på plass.