Vi innleder årets første nummer med to historiografiske artikler, den ene om historikeren P. A. Munch, den andre om sjangeren landsdelshistorie. Den tredje artikkelen handler om utviklingen av skolene på landsbygda i Norge. Et debattinnlegg tar den historiske roman opp til diskusjon. De ni bokmeldingene spenner over tema fra hekseforskning og astrologi over demokratiutvikling på 1800-tallet og framveksten av det moderne Norge på 1900-tallet til annen verdenskrig, finanshistorie og studenterliv.

P. A. Munch er et av de store navnene i norsk historiografi, som en av grunnleggerne av «den norske historiske skole» på 1800-tallet. Leidulf Melve hevder at oppfatningen av Munchs bidrag til historieforskningen har fulgt Ernst Sars og Ottar Dahl i å betrakte Munch som i hovedsak en empiriker – han hadde sin styrke i detaljgranskningene. Munch skrev ikke selvstendige teoretiske verk, men Melve har grepet fatt i hans store korrespondanse med kolleger i inn- og utland, og gjennom brevene hans ettersøkt Munchs synspunkter på historien som vitenskap. Hva mente Munch om forholdet mellom fakta, perspektiv, sannhet og forskningsprosessen? Hvordan skulle norsk historieforskning etableres på et nasjonalt grunnlag i den nye nasjonen? Og hvordan kunne historien bidra til dannelse? Melve setter også P. A. Munch inn i en historiografisk sammenheng, blant annet ved å se ham i forhold til Ranke og den tyske historiske skolen.

Dag Hundstad har tatt fatt i sjangeren landsdelshistorie og gjort en kritisk granskning av fire slike verk som er kommet ut de siste årene, Nordnorsk kulturhistorie, Agders historie, Trøndelags historie og Vestlandets historie. Sjangeren har ikke basis i fastlagte administrative enheter, men kan være et ledd i forsøk på identitetsbygging i landsdelene. Artikkelen drøfter i hvilken grad og hvordan forfatterne har tatt i bruk begreper som essensialisme og konstruktivisme. Hvordan har forfatterne forholdt seg til eventuelle region- og identitetsbyggende ambisjoner hos oppdragsgiverne?

Før skoleloven av 1959 var det store forskjeller på bygdeskolene og byskolene i Norge. Annenhver-dag-skolen var det vanlige på bygdene. Olav Rovde har undersøkt hvordan debatten om skolen foregikk fra skolelovene av 1889 og fram til 1959. I 1889 var lovene ulike for bygdeskoler og byskoler, og ulikhetene var enda større for videregående utdanning enn for folkeskolen. Artikkelen undersøker hvordan Norsk Landmandsforbund gikk inn i diskusjonen om skolene på bygdene, hva slags innflytelse forbundet fikk i diskusjonene og i det som ble resultatet i 1959. Skulle bygdeskolene gjenspeile og forberede til det livet barna i framtida skulle leve på bygdene, eller skulle by- og bygdeskolene likestilles? Det var det siste som fikk gjennomslag ved skoleloven i 1959, men Rovde hevder det skjedde mye seinere i Norge enn i Sverige, og at tisvarende sein likestilling i Finland og Danmark hadde andre særtrekk.

Historiske romaner er for mange populær lesning. Kan de, som enkelte romanforfattere hevder, gi et sannere bilde av virkeligheten enn det den historiefaglige undersøkelsen kan? I sitt innlegg diskuterer Paul Knutsen skillet mellom fakta og fiksjon, mellom historie og roman.

Bokmeldingsseksjonen innledes med to kulturhistoriske bøker, den ene om trolldom, den andre om religion og vitenskap. Rune Blix Hagen har tatt for seg en etterlengtet bok om trolldom og magi i Norden i middelalderen, skrevet av Stephen A. Mitchell. Ifølge bokmelderen er dette den første helhetlige framstillingen av synet på magi i middelalderen i Norge, Danmark, Sverige og Island. På grunnlag av et nitid forskningsarbeid etablerer forfatteren forbindelseslinjer mellom nordisk middelalder og tidlig nytid når det gjelder magi, hekseri og trolldom. Rolv Nøtvik Jakobsen har lest en bok av Martin Kjellgren om forholdet mellom astrologi og religion på begynnelsen av 1600-tallet. I hvilken grad var det teologisk legitimt og samfunnsmessig forsvarlig å drive med astrologi? Utgangspunktet for undersøkelsen er en dom mot og en undersøkelse av skriftene til den svenske astrologen og presten Forsius i 1619, og saken var et bidrag til etableringen av et skille mellom astronomi som vitenskap og den mer usikre kunnskapen fra astrologien. Boka gir et tverrfaglig innblikk i politisk historie og kirke-, vitenskaps- og bokhistorie.

Flere prosjekter har vært og er i gang som forberedelse til 200-årsjubileet for Grunnloven 1814. Demokratiprosjektet, ledet av Hilde Sandvik, har presentert en artikkelsamling med tittelen Demokratisk teori og historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750–1850, her anmeldt av Jakob Maliks. Bokmelderen framhever en gjennomgående sterk vektlegging av det juridiske, fra 1700-tallet, som betegnes som «rettsliggjøringens» århundre, til vurderinger av enkelte grunnlovsbestemmelser og realiseringen av dem etter 1814. I betegnelsen «rettslig offentlighet» som en møteplass mellom myndigheter og folk og som ramme for politisk kommunikasjon, finner anmelderen et viktig grunnlag for å ta etablerte teser om Grunnlovens betydning opp til ny vurdering.

Siv Oltedal og Alan Hutchinson omtaler Knut Kjeldstadlis bok, der han har ønsket å fortelle historien om framveksten av det moderne Norge gjennom fire utvalgte personer, sine fire besteforeldre. To av dem havnet i arbeiderklassen, to i middelklassen. Kan framstillingen av disse personene brukes som typer for å gi innsikt i samfunnsendringer i siste halvdel av 1800- og første halvdel av 1900-tallet? Boka gir fascinerende innblikk i hvordan fire menneskers liv veves sammen, i deres opprinnelse og kår, i utvikling av samfunn og organisasjoner. Formidlingen av det allmenne gjennom det private blir likevel ikke helt vellykket, etter anmeldernes oppfatning.

Den annen verdenskrig er stadig gjenstand for nye bokutgivelser. Denne gang bringer vi omtaler av fire slike bøker. Tore Pryser er forfatter av to av bøkene, den ene om norske spioner under krigen, den andre om amerikanske hemmelige agenter i Norden, som begge anmeldes av Tor Jørgen Melien. Anmelderen er nokså kritisk til begge bøkene, og hevder at forfatteren til tross for at han tar i bruk et stort og viktig kildemateriale, i for stor grad unnlater å bearbeide det.

Lars Haga omtaler en artikkelsamling, Nordic Narratives of the Second World War, redigert av Henrik Stenius, Mirja Österberg og Johan Östling. Et utgangspunkt er en kritikk av den framherskende metodologiske nasjonalismen, som samlingen søker å råde bot på. Et sammenlignende perspektiv søkes oppnådd ved å analysere historiografien for de ulike landene ut fra de samme problemstillingene: de ulike sikkerhetspolitiske regimer, demokratiseringen av utenrikspolitikken, moralsk problematiske sider ved krigshistorien og ulikheten mellom de nordiske fortellingene om krigen.

Den siste av krigsbøkene er en bok av Michael H. Clemmesen, Den lange vej mod 9. april, anmeldt av Anders Kirkhusmo. Forfatteren bidrar til å utfylle bildet av forhistorien til 9. april gjennom å trekke fram et vell av kilder. Nye overordnede synspunkter kommer imidlertid ikke fram, og tyngdepunktet i framstillingen ligger på første verdenskrig, mens selve opptakten til 9. april er stemoderlig behandlet, etter anmelderens mening.

Finansdepartementet har fått skrevet sin historie. Her presenteres bindet som omhandler perioden mellom 1965 og 1992, skrevet av Einar Lie og Christian Venneslan og omtalt av Sverre Knutsen. Et hovedpoeng i boka er motsetningen mellom departementets styringsoptimisme og den faktiske styringsevnen, som har resultert i tittelen Over evne. Anmelderen er kritisk til en teleologisk framstilling, med utvikling fra en «mørketid» på 1960–70-tallet preget av reguleringer, fram mot et mer vellykket liberalisert økonomisk regime på 1980-tallet, uten at det i særlig grad stilles kritiske spørsmål. Anmelderen ville også ønsket en mer systematisk internasjonal komparasjon.

2010 og 2011 har vært årene for de store universitetsjubileer: i 2010 NTNU, i 2011 Universitetet i Oslo. NTNU har en av sine opprinnelser i opprettelsen av den tekniske høyskolen, NTH, i 1910, og kort etter etableringen av den tekniske høyskolen ble også Studentersamfundet stiftet. Studentersamfundet i Trondhjem har nå fått sin 100-årige historie skrevet av Jan Thomas Kobberrød, her omtalt av Jon Gulowsen. Forfatteren kritiseres først og fremst for å ha latt framstillingen bli styrt av en enkelt kilde, studentavisa Under Dusken, som var nær knyttet til Studentersamfundet. Selv om det kommer fram interessant stoff, blant annet om den dugnadspregede organisasjonen som var særlig framtredende under studenterukene, blir for mange sider ved virksomheten liggende. Boka framstår som en versjon av studentvisa «Vi har vår egen lille verden», uten at overordnede perspektiv søkes.

Redaksjonen