«… de går med hænderne i lommer, de er nordlændinger», lar Knut Hamsun en av hovedpersonene uttale i romanen Børn av tiden (1913). Og fra lenge før Hamsun og fram til i dag har det blitt påstått at nordlendingen er initiativlaus, lat og mangler økonomisk sans. Han og ho liker best skippertak, men er omgjengelig, gjestfri og livsnytende. Ligger det realiteter bak ei slik oppfatning? Jan Vea – i boka To kulturer – mener det: «mangelen på initiativ […] har vært minimumsfaktoren i Nord-Norge» (s. 85), og han stiller opp den mer hardtarbeidende og puritanske vestlendingen som motpol. En kort og spissformulert artikkel over samme tema gav han ut i 2006.1 Vea bruker også skjønnlitteratur som kilde, blant anna nettopp Knut Hamsun, og hevder at (de store) forfatterne hadde evne til å trenge inn i essensen «i folks sjelsliv» (s. 25). Men skjønnlitteraturen må være sekundær i forhold til andre kilder, og kombineres med dem. Slik er han på linje med Edvard Bull d.y.: «Ett skjønnlitterært verk er bare én berettende kilde, [og] gir som sådan ingen umiddelbar sikkerhet om noe.»2 Vea vil også revurdere sannhetsgehalten i «embetsmennenes vurderinger av kulturelle særtrekk i de landsdelene de virket» (s. 17), og også i folkelige stereotypier. De sistnevnte har ikke oppstått «fra intet», men har gjerne blitt avfeid som myter, «spesielt når de setter nordlendingene i et uheldig lys» (s. 223). Begge kildetypene er mer verdifulle enn antatt, hevder han. Men Veas bok bygger mest på en omfattende faglitteratur og også på mye statistisk og kvantitativt materiale.

Den ulike utviklinga av fiskerinæringa i Vest-Norge og i Nord-Norge ble debattert i Heimen i 1996 og 1998.3 Å oppfatte Nord-Norge som forskjellig fra Vestlandet har ikke vært uvanlig blant norske samfunnsforskere, og heller ikke blant norske historikere. Sverre Steen meinte det var «et annet lynne hos vestlendingen enn hos nordlendingen».4 Trygve Solhaug er inne på det samme i De norske fiskeriers historie 1815–1880 (1976), og han tok det også opp til drøfting i en artikkel i Heimen samme år.5 Med utgangspunkt i Solhaugs arbeider hevder Narve Bjørgo at det «er langt på veg blitt vitskapleg underbygd som realitet» at vestlendingen sparte eller investerte med gevinst der nordlendingen forbrukte eller spekulerte bort pengene sine. Store indre nyanser var der rett nok innenfor landsdelene, men som et rammebilde gjaldt dette fram til og med 1800-tallet, mener Bjørgo.6 Jan Vea derimot, hevder det har gyldighet helt fram til i dag: «De trege mentalitetene synes fremdeles å leve i beste velgående» (s. 25), og han inkluderer Nordmøre til den nordnorske kulturen da området «framstår […] som en region som tilhørte Vestlandet geografisk, men Nord-Norge kulturelt» (s. 21). Trøndelag – den mellomliggende landsdelen – er langt på veg fraværende i Veas omfangsrike verk.

Vea kopler sammen det diakrone og synkrone i komparasjonen mellom det vestnorske og det nordnorske, og framhever at «både konfliktene og kontrastene mellom de to kystregionene hovedsakelig bunner i kulturelle ulikheter. Økonomiske forklaringer strekker ikke til» (s. 27). Han kan minne om ett av de sentrale navn innenfor det globalhistoriske feltet, David Landes: «If we learn anything from the history of economic development, it is that culture makes all the difference.» Landes framhever sjølsagt også andre faktorer og det sammensatte ved årsaksforklaringer: «the determinants of complex processes are invariably plural and interrelated.»7 På samme måte kombinerer Vea flere årsaksfaktorer når han vil forklare forskjellen på Vestlandet og Nord-Norge, men mener å legge avgjørende vekt på mentalitetene og kulturfaktoren. Vea knytter seg opp til Annales-historikeren Jacques Le Goffs definisjon av mentalitet: En befolknings forholdsvis ubevisste kollektive syn på seg selv og omverdenen som blir delt av alle på tvers av sosiale forskjeller. I motsetning til politiske begivenheter som kan endre seg raskt, og demografiske, økonomiske og administrative strukturer som endrer seg i løpet av noen tiår, forandrer mentaliteten seg langsomt og sist.8 Dette er «helt på linje med F. Braudels ’la longue durée’», skriver Vea (s. 23). Braudel var en av de sentrale Annales-historikerne, men det skurrer når Vea snakker om «mentalitetshistorikeren Braudel» (s. 449). Braudel viste liten interesse for «overbygninga» der mentalitetene må plasseres. Det går for eksempel fram av hans «allergi» mot Max Weber og dennes teori om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.9 I Peter Burkes bok om Annales-skolen blir det slått fast at Braudel «aldrig visat något intresse för mentalitetshistoria».10

Den ustadige og uberegnelige silda dominerte på Vestlandet, mens det var den dorske og beregnelige torsken som dominerte i Nord-Norge. Sildefiskekulturen og torskefiskekulturen kom til å prege kultur og samfunn i de to landsdelene, mener Vea. Han diskuterer historisk materialisme i introduksjonskapitlet og «distanserer [seg] fra det marxistiske syn at ’overbygningen’ bare er en avspeiling av den materielle basis» (s. 24). Men han befinner seg likevel innenfor denne noe forenkla versjonen av historisk materialisme. Han gjentar gang på gang at det var ressursgrunnlaget – altså en del av den materielle basisen – som la grunnlaget for en annen kultur på Vestlandet enn nordpå. Atferden til silda og torsken «ga opphav til ulike produksjonsforhold og sosiale strukturer som igjen førte til ulike kulturer» (s. 24). Torskefiske førte til at folk flest stivna til «i faste handlingsmønstre» (s. 105), mens «sildefiske ikke hadde så lett for å stivne i faste former» (s. 93). Den politiske geografien var klart forskjellig mellom Nord-Norge og Vestlandet, og «den store kontrasten i politiske holdninger kan tilbakeføres til torskens og sildas ulike atferd i havet» (s. 135). Og: «Liksom Hans Nielsen Hauge fant grobunn for sin lære innenfor sildefiskekulturen på Vestlandet, fant også Alfred Eriksen gjenklang for sin agitasjon innenfor torskefiskekulturen i Nord-Norge» (s. 170). Silda og torsken er altså (over)bestemmende determinanter på overbygninga.

Med unntak fra åra 1873–1896 hadde regionene på Vestlandet vekselvis et rikt sildefiske fra 1808 til 1960, og overgangsområdet mellom sør og nord var hovedsakelig Sunnmøre. Der kryssa torsken og silda hverandre. Silda var «drømmen og håpet», og var med på å skape initiativ og en «innovativ mentalitet», framhever Vea. Solhaug er inne på det samme i sitt monumentalverk fra 1976: Det usikre og sykliske preget til vårsildinnsiget på Vestlandet kan ha fremma utvikling, ikke bare når det var rikt fiske, men man måtte også finne på noe nytt når silda ble borte.11 Sildefiske ble en stimulans for hamskifte mange steder, og da sildeinnsiga svikta helt, ble det en pådriver for nytt fiske og industrivekst på Vestlandet i de par–tre siste tiåra av 1800-tallet og utover. Brislingfisket og hermetikkindustrien blomstra da vintersilda glimra med sitt fravær, og motiverte fiskerne til framstøt mot storsildfiske (1865–74) og seinere feitsildfiske (1875–97) i Nord-Norge og også fiske på Island og Nordsjøen. Ikke minst ble det omstilling og økt deltakelse i islandsfisket og fisket i Nordsjøen etter at vårsilda ble nedfiska rundt 1960. Nedfiskinga stimulerte også til framveksten av oppdrettsnæringa.

Silda lokka med eventyr, fremma stå-på-vilje og individuelt initiativ, men også kollektivt samarbeid i arbeidet med landnot og seinere snurpenot, framhever Vea. Torsken derimot, representerte den grå hverdag («dorsk som en torsk»), den ga i gjennomsnitt ei lita, men likevel stabil årlig inntekt. Det var det regelmessige torskefisket som dominerte fra Nordmøre og nordover, særlig i Lofoten/Vesterålen og langs Finnmarkskysten. Når det gjelder sistnevnte fiske, tar Vea feil. Loddetorskefisket i Finnmark var et ustabilt fiske. Torsken «oppførte seg som sild» i perioder, skriver Vea, og dårlig torskefiske var en medvirkende årsak til at sunnmøringene permanent begynte å søke seg ut fra kysten fra 1860-åra og seinere søkte torsken i fjernere farvatn. I Nordland var der også svikt i torskefisket i åra 1896–1920, og det førte til endringer i næringslivet. En parallell finner vi på Nordmøre. Torsken svikta langs Møre-kysten i mellomkrigsåra, og på Nordmøre førte dette til transformasjon i 1930-åra. Til en viss grad ble det satsa på trålere.

Sildefiske var også unntaksvis viktig i deler av Nord-Norge, og etter at feitsildfisket svikta i 1896/97 kom framveksten av sildolje- og sildemjølindustrien i Nordland 1896/97–1920. Småsilda – som brislingen i sør – ble nå for første gang for alvor utnytta kommersielt til sildemjøl og sildolje. Svikten i feitsildfisket førte også til opptrapping av deltakelsen i finnmarksfisket fra Nordland. Vea nyanserer altså, og han peiker også på at i de sørlige deler av Sogn og Fjordane stod kysttorskefisket sterkt. Derfor kom disse områda til å henge etter i økonomisk utvikling. Men koplinga blir feil. Sør i Sogn og Fjordane har det vært ensidig retta mot sildefisket. Det var nord i fylket torskefisket var viktig.

De forutsigelige torskeinnsiga skapte avhengighet, og «ledet Nord-Norge inn i hanseatenes og Bergens favnarmer» (s. 28). I Nord-Norge har det Vea kaller «ekslokale entreprenører» dominert i hele tusenårsperioden 1000–2000. Det starta med avhengigheten av kjøpmenn i Bergen og seinere andre eksportbyer i Sør-Norge. I moderne tid skulle metallutvinning og bergverk – drevne av utenlandske kapitalinteresser – bli «vekstlokomotiv». De seinere sildoljefabrikkene var grunnlagt og eid av utenlandske aktører. Under okkupasjonsåra føyde tyskerne seg inn i rekka av slike eksterne krefter. Etter okkupasjonsåra kom den norske stat massivt inn, og i de siste åra har Nord-Norge trengt private aktører som Kjell Inge Røkke. «Røkkifisering» innebar ei tilbakevending til den gamle nessekongetida, meiner Vea.

Også på Vestlandet ble storindustri etter initiativ fra utlandet etablert, men ellers var industrialiseringa lokalt eller regionalt initiert. Gründerne kom fra lokalsamfunnet eller regionen (endogene mekanismer) og sosialt gjerne fra «alminnelige» kår, som for eksempel i Rogaland og på Sunnmøre. Slik industrialisering var ikke vanlig i Nord-Norge, og der det skjedde (Nordland og Sør-Troms) hadde så å si alle gründerne sitt viktigste fundament i sildefisket, hevder Vea (dette gjelder særlig Vesterålen). Til forskjell fra Vestlandet kom de helst fra en lokal eller regional overklasse, men da gjerne utenfor væreiernes krets.

Vea tar utgangspunkt i Joseph Schumpeter (og Francis Sejersted) for å karakterisere det vestnorske. Der møtte man krise ved å finne på noe nytt («creative destruction», «vekst gjennom krise»). Og han bruker Alexander V. Chayanovs ekvilibrium-teori for å karakterisere det nordnorske: En husholdsøkonomisk tenkemåte prega den nordnorske fiskerbondekulturen. Når de grunnleggende behova var dekte, ble både fritid og kulturelle behov prioritert framfor å tjene flere penger. Målet for det nordnorske fiskerbondehusholdet var å sikre basisbehovet i familiene, ikke å skape overskudd og profitt. Akkumulasjonslogikk og reinvesteringsmentalitet prega derimot folk på Vestlandet.

Begrepa Nord-Norge og Vestlandet skjuler variasjoner, og det er sjølsagt umulig å finne kulturelle trekk som blir delt av alle nordlendinger og som ingen vestlending har del i – og omvendt. Det er heller ikke vanskelig å være enig med Vea i at «[g]eneralisering er nødvendig» ved regionale komparasjoner. Man kan ikke ende opp med sammenligninger av bare lokalsamfunn med lokalsamfunn, eller «bare begrense seg til å gi opplysninger om enkeltpersoner. [Da] vil samfunnsforskningen stoppe opp» (s. 20). Men Vea ender av og til opp med framstillinger som gir inntrykk av at der var kulturelle skott mellom landsdelene.

Man kan lett finne mangel på akkumulasjonslogikk blant folk på Vestlandet i for eksempel siste halvdel av 1800-tallet. Sildefisket ble oppfatta som eventyrlig på sørøyene på Sunnmøre i 1867. Etter lensmann og prest førte dette til en del reinvestering av fortjenesten, men de klaga mest over dovenskap, pengesløseri og at «Brændevin indførtes og fortæredes i det Store». Året etter var prega av pengemangel, og det blir gjentatte ganger bekrefta av I. Frøystad – en dagbokskrivende fiskerbonde – for eksempel i juli 1868: «Mangel paa Mad alle Steds og mangel paa Penger.»12

Subsistenslogikken – den tilnærma balansen mellom behov og arbeidsslit, «drudgery of labour» (Chayanov) – dro nordlendingen med seg inn i fabrikken, hevder Vea. Det er en vanlig oppfatning at folk fra tradisjonelle førindustrielle miljø hadde vanskeligheter med å innordne seg under fabrikkarbeidets krav til disiplin. Dette har blitt påpekt av E.P. Thompson når det gjaldt det engelske 1700- og også 1800-tallssamfunn,13 og av mange andre når det gjelder europeiske samfunn generelt under industrialiseringa i siste halvdel av 1800-tallet. Fabrikkarbeid var «noe fundamentalt nytt som det tok tid å venne seg til», skriver Francis Sejersted.14 Nordlendingen hadde ikke hatt den industrielle modningstid som folk i andre deler av landet, skriver Vea, men han burde ha satt det nordnorske inn i et videre geografisk perspektiv, og ha sett på dette som en evolusjonær prosess hvor regioner har utvikla seg i ulik takt.

Vea bruker mye plass på å analysere jordbrukstellinger og fiskeritellinger, og han konkluderer med at man arbeida hardere, jevnere og mer planmessig på Vestlandet enn i Nord-Norge også i etterkrigsåra, og konkluderer med at i Nord-Norge er «hangen til uvirksomhet og lediggang […] et permanent trekk som har vedvart helt opp til moderne tid» (s. 385). «Denne forskjellen skyldtes et ulikt ressursgrunnlag, [dvs.] den ustabile silda [versus] den stabile torsken» (s. 386). Det er vanskelig å skjønne den kausale sammenhengen her, og videre er det vanskelig å følge Vea når han framstiller det som om kvinnene arbeider hardere enn menn i Nord-Norge, og at de «var fullt på høyde med sin motpart på Vestlandet når det gjaldt arbeidsinnsats «(s. 385). Er mentaliteten i Nord-Norge todelt og kjønnsbestemt?

Den sosiale strukturen i Nord-Norge var lenge prega av ei lita, men mektig overklasse av handelsmenn, væreiere og proprietærer på den ene sida og en tallrik allmue av fiskerbønder og fiskere på den andre. «Nessekongen og fiskeren i Nord-Norge levde på mange måter i totalt forskjellige verdener. Men «et fellestrekk […] skilte dem fra handelsborgerskapet og fiskerne i Vest-Norge. De var begge sterkt forbruksorienterte,» skriver Vea (s. 223). Og han viser til Ottar Brox, som har karakterisert nessekongene som overklassa i et peasant-samfunn. Til langt inn på 1900-tallet var der lite av «kapitalistisk dynamikk i nessekongenes karrierer, overskottet ble i hovedsak brukt til konsum og vedlikehold». Olav Wicken har peikt på noe av det samme når det gjaldt skogbygdene på Østlandet. Der kunne overklassa lenge opprettholde den sosiale og økonomiske posisjonen og statusen sin uten å ta del i økonomiske nyskapninger. Motiva var ikke til stede.15

Sildas uberegnelighet og upålitelighet har ført til at fiskevær i liten grad ble vanlig på Vestlandet. Den beregnelige torsken derimot, ga grunnlag for et væreiersystem der torskefiskerne stod overfor en mur av væreiere, fiskekjøpere og eksportører, skriver Vea. Dette virka demoraliserende og hemmende på fiskernes initiativ. Der sild og torsk kryssa hverandre, solgte vanligvis også fiskerne torsken til den kjøpmannen de ville. Nord–sør-skillet i fiskerinæringa gikk ved Romsdalskysten. Sørafor hadde fiskerne og fiskerbøndene, med unntak, ei fri stilling, nordafor var det vanlig med værtvang, og fiskerne var ofte ufrie i forholdet til handelsmenn og væreiere.

Det gir altså meining når Vea framhever at sild og torsk ga grunnlag for forskjellig sosial struktur, og denne avspeila seg også delvis i den politiske geografien. I Nord-Norge ble polariseringa mye klarere enn på Vestlandet der mellompartia kom til å prege det politiske landskapet mer. Den samme kontrasten ser vi når det gjelder framveksten av fagrørsla. Vea behandler ofte godt politiske aktører innenfor landsdelenes «jordsmonn», for eksempel Alfred Eriksen, «som i Troms rørte […] ved strenger som lå langt nede i folkedypet, noe som gjorde at han kunne mobilisere fiskerbøndene rundt Arbeiderpartiets fane. I Vålerenga menighet noen år senere ble han imidlertid en fiasko. Han fikk ikke folk med seg» (s. 143).

Interessant er Veas betraktninger om den forskjellige formen religiøsiteten fikk på Vestlandet og i Nord-Norge. Blant andre Francis Sejersted har hevda at den haugianske vekkelsesrørsla har betydd mye for den kapitalistiske utviklinga i Norge. Den fremma driftighet og sørga for at det ble en vellykka symbiose mellom Gud og Mammon. Det ble moralskt legitimt og sosialt akseptert å søke profitt i markedet. Haugianismen godkjente moralskt og religiøst det som før var moralskt tvilsomt (Mammon).16 Vea legger stor vekt på dette synet, og viser blant anna til Hans Trys påvisning av en korrelasjon mellom innsigsområdet for sild og det tidlige misjonsforeningsområdet på Sør-Vestlandet.17 «Det er […] grunn til å tro at haugianismens sterke rotfeste i sildedistriktene i sør formidlet en arbeidsmoral overfor barna som var strengere enn i torskedistriktene i nord», skriver Vea (s. 328). Her er det ikke lett å se åpenbare sammenhenger. Jan Oldervoll og Sølvi Sogner har sannsynliggjort at restriktive og puritanske normer (blant anna ved færre fødsler utenfor ekteskap på Vestlandet enn ellers i landet) ble skapt under de økonomisk harde tidene på Vestlandet på 1600- og 1700-tallet (nedgang i trelasteksporten, knapphet på dyrkbar jord og ustabilt fiske).18 Disse restriktive holdningene som hadde blitt danna kan ha vært et godt grunnlag for haugianismen og lekmannsrørsla seinere.

Mens haugianismen hylla den vellykka entreprenør, opphøya læstadianismen – som særlig var utbredt i Finnmark og Nord-Troms – fattigdommen til en religiøs dyd, og den så «ingen verdi i økonomisk framgang» (s. 169). Den fungerte som ei bremse på modernisering og framskritt, mens haugianismen var en pådriver for det samme på Vestlandet, hevder Vea. Sammenhengene her er omstridte,19 men Paul Thompson peker på noe av det samme som Vea når det gjelder Skottland. I fiskerbyen Buckie fikk – som ellers langs kysten av Skottland – religionen og avholdsrørsla mye å si fra siste halvpart av 1800-tallet og ut over 1900-talet. Det som gjennomsyra Buckie var nøysomhet og det å være driftig i arbeidet. Paul Thompson legger vekt på disse faktorene når han forklarer den økonomiske framgangen blant fiskerne. Men puritansk religion kunne også virke motsatt. På Lewis (på Hebridene) fremma kalvinismen konformitet på bekostning av individualitet. I motsetning til på Buckie var religiøsiteten ei hindring for individuelt initiativ, hevder Thompson.20 Men Thompson viser også at «the lairds» hadde større makt og innflytelse over folk på Lewis («quasi-feudal in character») enn i Buckie, og derfor også i større grad virka hemmende på folks initiativ på Lewis. Det spørs om ikke nettopp sosiale strukturer generelt har størst forklaringskraft. For å sveipe innom det globalhistoriske feltet la Fernand Braudel ikke vekt på religion, men på sosiale strukturer når han skulle forklare økonomisk vellykkethet blant nasjonale og religiøse grupper i utlendighet eller diaspora: «it is preferable to talk about society rather than about the ‘capitalist spirit’.»21

Jan Vea har skrevet ei omfangsrik bok med vel mange gjentakelser og også en del unøyaktigheter. Framstillinga er unødvendig polemisk og vil virke provoserende på mange. (Det har den forresten alt gjort.) Men det er heller ikke tvil om at han reiser mange spørsmål og kommer med mange konklusjoner som fortjener videre debatt. Norsk historieforskning har ikke vondt av slike uredde historikere som Vea, og heller ikke av slike kontroversielle bøker.